UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS114

UiB/Det juridiske fakultet
hjemmeeksamen
1. studieår - JUS114 - vår 2004

Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk

Bokmål:

Domsanalyse:

Flytebrodommen Rt. 1999 s. 922 (vedlagt)

Analyser dommen ved å svare på følgende spørsmål:

Spørsmål 1: Spørsmålet om tilleggsbetaling for merutgifter i forbindelse med uforutsette vansker under sveisingen av høyfast stål, løser flertallet på grunnlag av den ulovfestede læren om bristende forutsetninger. Mindretallet bygger på avtaleloven § 36. Redegjør for dissensen i valg av rettsgrunnlag.

Spørsmål 2: Hvilken betydning har det om rettsgrunnlaget er lovfestet eller ulovfestet

a. Generelt

b. I denne konkrete saken

Spørsmål 3: Bruk rettskildeprinsippene til å redegjøre for flertallets, andre- og tredjevoterendes argumentasjon.

Spørsmål 4: Spørsmålet om vederlag fordi konstruksjonen av pontongfestene mot brokarene ble endret etter at kontrakten ble inngått løser førstvoterende ved en tolkning av kontrakten.

a. Pek på og forklar likhetstrekk mellom den konkrete kontraktstolkningen og alminnelig lovtolkning.

b. Pek på og forklar forskjeller mellom den konkrete kontraktstolkningen og alminnelig lovtolkning.

Spørsmål 5: Identifiser alminnelige kontraktrettslige prinsipper i dommernes argumentasjon.

Spørsmål 6: Gi en vurdering av dommens betydning for forholdet mellom den tradisjonelle læren om bristende forutsetninger og avtalelovens § 36.
 

Høyesterett - Dom.

Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§180 (Tvml §180),

       Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder entreprenørens krav om tilleggsbetaling for mer utgifter og om oppgjør for endret utførelse ved bygging av en del av Nordhordlandsbrua over Salhusfjorden.

       Statens Vegvesen i Hordaland (heretter SVH) sendte 15. mars 1991 ut anbudsinnbydelse for bygging av en pongtongbro - flytebro - som skulle utgjøre del av en ny veiforbindelse mellom Bergen og Lindåshalvøya. Prosjektet besto - foruten veiarbeid på land - av en broforbindelse i to deler. Den første var en ca 370 m lang høybro i betong på Salhusfjordens sydside fra Klauvaneset i Bergen til landfeste på et undervannsskjær, Klauvaskallen. Den andre var en 1246 m lang flytebro - en sammenhengende kasse som hvilte på betongpongtonger - som gikk fra Klauvaskallen og til Flatøy i Meland kommune på Salhusfjordens nordside.

       Planleggingen av broforbindelsen over Salhusfjorden hadde pågått i lang tid. På grunn av fjordens store dybde - på det dypeste mer enn 500 m - representerte prosjekteringen en betydelig utfordring. En tunnelløsning eller en bro festet i bunnen var begge uaktuelle. Etter omfattende vurderinger, blant annet knyttet til et tilsvarende broprosjekt over Bergsøysundet i Møre og Romsdal, ble det besluttet å velge en flytebro på pongtonger, bare festet i broens to ender. Men i motsetning til Bergsøysundbroen som ble laget i stålfagverk, ble det her valgt en sammenhengende kasse som skulle tjene som underlag for veibanen. Dette ble ansett påkrevet ut fra broens større lengde for å få tilstrekkelig stivhet i konstruksjonen.

       I anbudsinnbydelsen var det prosjektert alternativt med stål eller betong i den sammenhengende kassen. Arbeidsfellesskapet Salhus Flytebru (heretter AF) leverte det laveste anbud, som ble antatt. Dette forutsatte kassen bygget i stål. AF besto av tre samarbeidspartnere: Norwegian Contractors AS og Kværner Eureka AS, Moss (heretter KEUM), som hver eide 40 prosent, og AS Veidekke som eide 20 prosent. Stålarbeidene, som denne sak angår, ble utført ved KEUM som underentreprenør. Kontrakt ble inngått 4. oktober 1991 med en kontraktssum på drøyt 453 millioner kroner.

       I anbudsgrunnlaget var stålkassen delt opp i 34 seksjoner satt sammen til 11 moduler. Disse modulene hvilte på 10 betongpongtonger, med 5,5 meter klaring mellom kassen og vannflaten. Flytebroen var prosjektert i en jevn bue med radius 1700 m. Den ene enden var fastgjort i land på Salhusfjordens nordre side og den annen ende i undervannsskjæret der høybroen var festet. De største påkjenningene ville komme inn mot de to festene og dessuten på den del av broen der veibanen fra høybroen løp ned på flytebroen. På disse stedene var det nødvendig med en særlig styrke i konstruksjonen. Dette ble oppnådd ved å bruke såkalt høyfast stål. Stålets fasthet måles i megapascal - MPa - som er et uttrykk for hvor store krefter stålet tåler før det blir varig deformert (flytegrensen) eller før det brister (bruddgrensen). Det høyfaste stålet i vår sak skulle etter anbudsgrunnlaget ha en minste flytegrense dels på 540 Mpa og dels på 420 MPa. I de øvrige delene av stålkassen skulle det stort sett benyttes normalisert stål, 355 MPa.

       Sakens første krav knytter seg til problemer som oppsto ved sveisingen av de seksjonene der det ble brukt høyfast stål. Dette var 5 seksjoner i hver ende av flytebroen - frem til første pongtong - og dessuten seksjon 10, der veibanen kom fra høybroen og ned på flytebroen. Hver seksjon var satt sammen av 8 langsgående paneler - et bunnpanel, to skråbunner, to sidepaneler, to skråtopper og et toppanel. Samtlige panelskjøter ble sveiset. Videre måtte stålplatene sveises sammen for å få riktig størrelse på panelene i lengde og bredde. Platene ble her sveiset i samme plan, såkalt buttsveis.

       Etter at produksjon av seksjoner med normalisert stål hadde pågått fra før sommeren 1992 uten at man møtte problemer med sveisingen, begynte produksjonen av seksjon nr. 10 ved KEUM 21. desember 1992. Dette var den første seksjonen med høyfast stål i platene. I romjulen ble det oppdaget en rekke tverrsprekker i en panelsveis i denne seksjonen, noe som straks ble varslet til SVH. AF iverksatte intensiverte kontrollrutiner med bruk av ultralyd for all panelsveising av høyfast stål. Dette ga indikasjoner på et stort antall mulige sprekkdannelser. Ved oppsliping av sveisen ble mange sprekker funnet. Fra 15. februar 1993 ble det også funnet sprekker i buttsveisene. I løpet av våren og sommeren diskuterte partene det problem som var oppstått, og etter hvert ble det gjennomført ulike tiltak for å unngå sprekkdannelser.

       Partene var enige om at en hovedårsak til at sprekkene oppsto var for meget hydrogen (fuktighet) i sveisen. Dette kunne i prinsippet avhjelpes på ulike måter, for det første ved å tilføre varme både før og etter sveisingen, dernest var det viktig å påse at stoffet som ble brukt under sveising - tilsettet - inneholdt så lite hydrogen som mulig. En tredje løsning var å redusere kravet til fasthet i tilsettet. I anbudsgrunnlaget var angitt at selve sveiseskjøten - avsettet - skulle ha en "overfasthet" på 30 prosent i forhold til fastheten i stålet. Hensikten var at under en ekstrem påvirkning ville et eventuelt brudd skje i stålplaten, ikke i sveisen. En reduksjon av overfastheten ville gjøre sveisen mindre mottakelig for sprekkdannelse. Alle disse tre faktorene ble variert ut over våren i forsøk på å komme sprekkproblemene til livs, foruten at kvaliteten på selve sveisearbeidet ble søkt forbedret. På dette punkt finner jeg det nødvendig å gå noe i detalj om sakens utvikling gjennom første halvår 1993.

       Allerede i brev 7. januar opplyste KEUM at en rekke sveisetekniske tiltak var gjennomført for å minske hydrogentilgangen i sveisen. Den 19. januar varslet KEUM videre om gjennomføringen av en test basert på forvarming til 125C og ettervarming 125-150C i tre timer. Denne sveisen viste seg å være fri for sprekker, men prosedyren ble ikke fulgt opp. AF foreslo i brev 20. januar forvarming for å fjerne hydrogen, men gjorde oppmerksom på at dette var meget kostnadskrevende og ikke kunne betegnes som normal produksjon. SVH avviste i brev neste dag å overta noe ansvar for de produksjonsmessige endringene.

       I månedsskiftet januar/februar godkjente SVH redusert overfasthet i panelsveisene, men anbefalte samtidig forvarming til 75C. Da hadde KEUM stoppet arbeidet med panelskjøtene i en uke i påvente av en avklaring. Arbeidet kom så i gang igjen, men etter en kort tid ble forvarmingen redusert til 50C etter at SVH hadde avslått å betale den høyere forvarming som tilleggsarbeid.

       Da sprekkene ble oppdaget i buttskjøtene 15. februar, stoppet KEUM arbeidet med disse i påvente av ny avklaring. Etter to uker ga SVH tillatelse til redusert overfasthet også i buttskjøtene, og sveisingen kom i gang igjen. Utover i mars viste sprekkdannelsene seg fortsatt. Dette førte til full stopp i alt sveisearbeid fra 31. mars, noe som varte til 14. april for panelskjøtene og 22. april for buttskjøtene. Disse siste ble fra nå av produsert med opprinnelig fasthet i skjøtene og høy ettervarme. Det ble heretter ikke funnet sprekker i buttskjøtene.

       I panelsveisene fortsatte imidlertid sprekkdannelsen. Ved hjelp av den forsterkede ultralydkontrollen ble det oppdaget nye indikasjoner på sprekker, også i gamle, tidligere sprekkfrie sveiser. Alt arbeid ble stoppet fra 28. mai til 28. juni. I løpet av denne periode ble partene enige om at all panelsveis skulle foregå med forvarming til 150C og samme temperatur ettervarming i seks timer. Produksjon ble igangsatt. I begynnelsen av juli ble det igjen konstatert sprekkindikasjoner ved den intensiverte ultralydkontrollen, og ved oppsliping ble enkelte sprekker funnet. Men både antall og størrelse var nå meget mindre. Etter ytterligere møtevirksomhet og to korte produksjonsstopp ble det 16. september enighet om å fortsette panelsveisingen med høy for- og ettervarming og normal ultralydkontroll. Etter dette gikk produksjonen normalt og uten funn av sprekker.

       Partene kom imidlertid ikke til enighet om hvem som skal bære de kostnadene som påløp dels ved for- og ettervarmingen, dels ved den intensiverte ultralydkontrollen og endelig ved de betydelige forsinkelsene sprekkproblemene og produksjonsavbruddene medførte. Dette er bakgrunnen for sakens første krav.

       Krav nr. 2 i saken er knyttet til festet mellom stålseksjonene og pongtongene. SVH var ikke fornøyd med den løsningen for innfesting som var angitt i anbudet, og fortsatte derfor prosjekteringen etter at anbudet var antatt. Det er enighet mellom partene om at den endringen SVH valgte, utløste krav på ekstra vederlag for AF. Men partene strides om prinsippene for vederlagets beregning.

       AF reiste sak mot staten v/ Samferdselsdepartementet for Nordhordland herredsrett, og krevet tilleggsbetaling for sveising av høyfast stål med 84.208.348 kroner og betaling for endrete pongtonginnfestinger med 23.478.959 kroner. Til fradrag ville komme 19.500.000 kroner for leveringsforsinkelse. AF hadde allerede erklært motregning for dette beløpet i sitt krav mot staten. Prinsipalt hevdet AF at staten representert ved SVH var ansvarlig for sveiseproblemene direkte etter kontrakten, subsidiært ble ansvaret begrunnet i bristende forutsetninger. Videre krevet AF pongtongarbeidet godtgjort som regningsarbeid, med et fradrag for den opprinnelige løsning beregnet ut fra kontraktens enhetspris for stålarbeider.

       Staten bestred kravene, med unntak av et beløp i underkant av 2 millioner kroner som ekstravederlag for de endrete pongtonginnfestingene. Videre krevet staten i et motsøksmål 19.500.000 kroner i dagmulkt for forsinkelser. Motsøksmålet hadde bare aktualitet dersom statens ansvar overfor AF ble fastsatt til et mindre beløp enn dagmulktbeløpet.

       Nordhordland herredsrett satt med fagkyndige domsmenn avsa 26. januar 1996 slik dom:

       "Hovedsøksmålet:

       I motsøksmålet:

       For sveisearbeidet fant retten at hovedårsaken til problemene lå i forhold knyttet til byggherrens valg av høyfast stål, og at SVH som byggherre måtte bære risikoen for dette materialvalget. Retten godtok selve kravspesifikasjonen på ca 84 millioner kroner. Men retten fant at AF hadde drøyd urimelig lenge med å sette inn for- og ettervarming i nødvendig omfang, og reduserte ut fra dette kravet fra 84 millioner kroner til 44 millioner kroner. Utover dette fant retten at AF på forhånd burde ha sett at sveiseproblemer kunne oppstå og således tatt høyde for en slik usikkerhet i sitt anbud. Dette førte til at AFs krav ble ytterligere redusert til 22 millioner kroner.

       For den endrete innfestingen av stålkassen til pongtongene ga herredsretten SVH medhold i at arbeidet skulle kalkuleres etter anbudskontraktens enhetspris for stålarbeider med et tillegg for økt kompleksitet. Men retten fant at dette tillegget, som staten hadde beregnet til ca 2 millioner kroner, måtte settes vesentlig høyere. Beløpet ble satt til 12 millioner kroner.

       Etter rettens resultat ble AF frifunnet i motsøksmålet, idet den foretatte motregning var berettiget.

       AF anket til Gulating lagmannsrett. Staten erklærte motanke. Lagmannsretten satt med fagkyndige meddommere avsa dom 18. februar 1998 med slik domsslutning:

       "I hovedanke og motanke:

       Lagmannsretten fant under dissens fra en av de fagkyndige meddommerne at AF ikke kunne kreve ytterligere vederlag i forbindelse med de økte sveisearbeidene, fordi AF etter rettens mening hadde risikoen for de sveiseproblemene som oppsto. AF kunne heller ikke påberope seg bristende forutsetninger. Hovedårsaken til vanskene og de konsekvensene som fulgte var at AF på anbudsstadiet tok for lett på undersøkelsene omkring sveising av høyfast stål og de problemer som kunne tenkes å oppstå. Som herredsretten fant dessuten også lagmannsrettens flertall at AF ikke hadde gjennomført de nødvendige endringene i sveiseprosedyrene med tilstrekkelig raskhet.

       Lagmannsrettens mindretall sluttet seg til herredsrettens oppfatning at hovedårsaken til sprekkproblemene lå i byggherrens valg av stål, og at byggherren burde bære risikoen. Ut fra tilgjengelig kunnskap i 1991 kunne ikke AF forutse at det kunne oppstå så store problemer i forbindelse med sveising av høyfast stål. På den annen side burde AF tatt en viss høyde i anbudet for risikoen med sveis i høyfast stål. Skjønnsmessig ville mindretallet dele kostnadene likt mellom partene, og dermed tilkjenne AF 42 millioner kroner.

       Spørsmålet om vederlag for de endrete pongtonginnfestingene vurderte lagmannsretten på samme måte som herredsretten, dog ble vederlaget redusert til 7,5 millioner kroner ut fra rettens syn på differansen i kompleksitet mellom det utførte arbeidet og arbeidet etter den opprinnelige kontrakten.

       AF har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

       For Høyesterett har AF frafalt enkelte grunnlag og saken fremstår nå i noe forenklet skikkelse. Anførselen om at ansvar for meromkostninger knyttet til sveisingen av høyfast stål springer direkte ut av kontrakten, er frafalt. Det samme gjelder en subsidiær anførsel om at kostnadene ved de intensiverte ultralydundersøkelsene kunne kreves dekket som regningsarbeid i tillegg til anbudssummen. I skranken i Høyesterett har AF videre redusert sveisekravet med vel 2,2 millioner kroner til 82 millioner kroner, mens staten på sin side har frafalt en del konkrete innsigelser mot erstatningsberegningen under dette kravet.

       For de endrete pongtonginnfestingene har AF redusert sitt krav til 22,5 millioner kroner. Videre aksepteres lagmannsrettens erstatningsfastsettelse på 7,5 millioner kroner for det tilfelle at AFs prinsipale påstand om godtgjøring som regningsarbeid ikke gis medhold.

       Med hensyn til faktum står saken i samme stilling som for de tidligere retter. Det er lagt frem enkelte nye dokumenter og - med gjensidig samtykke - ni skriflige vitneerklæringer.

       Den ankende part, Arbeidsfellesskapet Salhus Flytebru, har i det vesentlige gjort gjeldende:

       Broprosjektet var en såkalt utførelsesentreprise, der SVH prosjekterte og AF bygde, herunder skaffet materialer, etter spesifikasjoner i kontrakten. I en slik entreprise er det sikker rett at selv om ansvaret for utførelsen av arbeidet - herunder sveisingen - hviler på entreprenøren, må denne kunne basere seg på at arbeidet etter kontrakten kan gjennomføres etter de metoder og med de hjelpemidler som er vanlig for arbeid av vedkommende art, såfremt intet spesielt er avtalt. Stålets høye fasthet var her årsaken - iallfall den dominerende årsak - til sprekkdannelsene. Dette bevises ved at 355-stålet hadde vært sveiset i mange måneder uten at noen sprekkproblemer oppsto. Årsaken til sprekkdannelsen ligger altså i SVHs materialvalg, ikke i AFs utførelse. Med den kunnskap som fantes i 1991 var det ikke grunnlag for å regne med at sveising av plater av den tykkelse det her var tale om - 14-20 mm - ville kreve spesielle metoder ut over fagmessig sveis av høy kvalitet. Dette anføres å fremgå av "Håndbok i bruk av høyfast stål i bærende konstruksjoner" fra august 1991 skrevet av den ypperste norske ekspertise. At det fantes kunnskap om behov for for- og ettervarming ved sveising av tykkere plater - 40-50 mm - er irrelevant.

       Flytebroen var ut fra sin lengde en type konstruksjon som ikke tidligere hadde vært bygget. Man sto således i realiteten overfor et utviklingsprosjekt. Spesielt var kombinasjonen av høyfast stål og 30 prosent overfasthet i sveiseskjøten et uprøvd område. Prosjektet var dermed i særlig grad disponert for en utviklingsrisiko. De tiltak som etter hvert måtte settes inn - oppvarming og kostbare ultralydundersøkelser - var ekstraordinære i forhold til anbudet, og det ville være urimelig å la entreprenøren bære risikoen for dem. Sveiseproblemene innebar således en bristende forutsetning for AF.

       Da sprekkene ble oppdaget ved årsskiftet 1992-93, satte AF straks i gang med å gjennomgå sine arbeidsoperasjoner med sikte på å minimalisere mulige tilganger på hydrogen i sveisene. Henvendelser ble rettet til SVH for å få gjennomført mulige endringer i sveiseprosedyrene. SVH var uvillig til å drøfte tekniske spørsmål, og fremholdt at problemene var dem uvedkommende. Dette forsinket gjennomføringen av ulike tiltak. AF var hele tiden den aktive for å finne løsninger. Det er uriktig, slik herredsretten har gjort, å redusere AFs krav med 40 millioner kroner på grunn av forsinkelser i å gjennomføre for- og ettervarming. Det er videre ikke grunnlag for herredsrettens og lagmannsrettens mindretalls reduksjon av kravet ut fra at AF burde ha innsett at sveis av høyfast stål kunne medføre uforutsette problemer, og at AF således skulle ha tatt hensyn til dette i anbudet.

       Ytterligere to forhold som kan ha innvirket på sveiseproblemene avvises som grunnlag for å redusere AFs krav:

       AF foreslo i sitt anbud en annen "fugegeometri" på panelsveisen, det vil si en annen profil ved sammensveisingen av panelene, ved at den ene platen ble sveiset litt inn på den annen i stedet for kant i kant. Denne endrete geometri kan ha påvirket årsaksbildet, men ikke utslagsgivende. Under enhver omstendighet godtok SVH endringen, og eventuelle følger er da byggherrens risiko etter kontrakten.

       Videre var det i anbudsinnbydelsen åpnet for benyttelse av en viss mengde stål av 420 MPa fasthet som et alternativ til 540-stål etter byggherrens valg. SVH valgte dette alternativet for ca 45 prosent av det stålet som skulle ha høyere fasthet enn normalisert 355-stål. På dette tidspunkt hadde imidlertid AF allerede bestilt 540-kvalitet for alle arbeider som krevde mer enn 355-stål. AF anfører at SVH ble orientert om AFs kontakter med stålleverandøren, herunder at kritisk dato for bestilling var 1. oktober 1991. SVH meddelte sitt valg av 420stål langt etter denne dato, og da var det for sent. Uansett hevdes at SVH godtok benyttelsen av 540-stål overalt der det var behov for stål med større fasthet enn 355 MPa. Etter kontrakten har da SVH risikoen for materialvalget.

       I sakens annet krav - ekstraomkostninger ved at pongtonginnfestingene ble endret etter at kontrakten var inngått - er AFs syn følgende: En riktig forståelse av kontrakten fører til at den nye innfestingen skal utføres som regningsarbeid, mens fradrag for den opprinnelige innfesting beregnes etter kontraktens enhetspris for stålarbeider. Enhetsprisen er i følge kontrakten et gjennomsnitt for alt stålarbeid så langt det fremstår på prosjektets tegninger. Opprinnelig pongtonginnfesting inngår som et element i dette. Det er byggherren bundet av, også her hvor det erkjennes at pongtongfestet lå over gjennomsnittet i kompleksitet. Derimot er enhetsprisen, slik kontrakten anvender den, alt for grov for å anvendes på de nye arbeidene. Det endrete pongtongfestet er teknisk sett en helt annen løsning. Det finnes ikke noen enhetspris for den. Kontrakten gir da anvisning på at vederlaget skal fastsettes som regningsarbeid. For det tilfelle at retten mener det må gjøres et eget "kompleksitetsfradrag" i regningsbeløpet, basert på hvor meget det opprinnelige planlagte pongtongfestet lå over gjennomsnittet i kompleksitet, har partene i fellesskap beregnet et fradrag på 6.769.000 kroner.

       Sammenholdt med påstandsbeløpet for de tidligere retter, har AF nedjustert sitt krav for arbeidet med pongtonginnfestingene med ca 1 million kroner i den hensikt å forenkle skjønnstemaet ved fastsettelse av regningsbeløpet.

       Arbeidsfellesskapet Salhus Flytebru har nedlagt slik påstand:

       Ankemotparten, staten v/ Samferdselsdepartementet, gjør i det vesentlige gjeldende:

       Sveisearbeidet hørte til utførelsen av entreprisen, og var således AFs risiko. At sveisearbeidet ble mer komplisert og dyrere å utføre, er ankemotparten uvedkommende. På avtaletidspunktet i 1991 var det i kvalifiserte fagmiljøer en alminnelig forståelse og kunnskap om at høyfast stål var eksponert for sprekkdannelser ved sveising, og at det eventuelt var behov for for- og ettervarme for å motvirke dette. SVH hadde all grunn til å regne med at AF hadde de nødvendige kunnskaper om høyfast stål, hensett til den "prekvalifisering" av anbyderne som ble foretatt, der det også vektlegges at KEUM fremsto som en del av Kværnerkonsernet, som samlet representerte noe av landets fremste ekspertise på sveisearbeid.

       Hvorvidt det faktisk ville oppstå sprekker under sveising, berodde på en rekke forhold, og var i noen grad tilfeldig. I dette tilfellet spesifiserte kontrakten at sveiseskjøtene skulle ha 30 prosent overfasthet i forhold til stålplatene. Dette betød at innsatsmaterialet måtte ha ytterligere høyfasthet, noe som igjen bevirket større fare for sprekkdannelser. Det var derfor særlig oppfordring til å være oppmerksom på denne muligheten. Omfanget av sprekkproblemet var ellers avhengig av tilretteleggingen av hele sveiseoperasjonen.

       Stålets høye flytegrense kan heller ikke ses som noen egen årsak til sprekkdannelsen. Både stålet og kravet om overfasthet i sveisen var spesifisert i anbudsinnbydelsen, og AF måtte legge dette til grunn for sitt anbud og i sin produksjon. Videre er det ikke noe utviklingspreg over de arbeider denne saken angår, derfor heller ikke noen "utviklingsrisiko". Konstruksjonen i flytebroen var ikke ukjent, den svarer til skipskonstruksjoner. Det er verken før eller senere erfart spesielle problemer med sveis av høyfast stål slik de oppsto ved Nordhordlandsbrua.

       Ut fra dette må AF selv bære konsekvensene av å ha oversett muligheten for sprekkproblemer som kunne oppstå under sveising av høyfast stål. Dersom AFs manglende oppmerksomhet skyldtes den uriktige forståelse av kontrakten at alt sveisearbeid som forutsatte bruk av for- og ettervarme skulle betales av SVH, må AF selv bære risikoen for sin oppfatning.

       Subsidiært anføres at AF under enhver omstendighet må svare for de økte sveiseproblemer som oppsto ved at AF anskaffet 540-stål også der SVH endte med å spesifisere 420-stål. SVH fattet beslutningen om stålvalg i god tid før de frister kontrakten anga for dette valget. AF har på ingen måte godtgjort at stålet måtte bestilles før SVHs frist for valg av stål løp ut. Det er ikke sannsynlig at spesielle sprekkproblemer ville oppstått ved bruk av 420-stål, og problemene kunne dermed vært bortimot halvert. Når SVH etter AFs meget sterke anmodning fant å kunne godta 540-stålet, ligger ikke i dette at SVH overtok risikoen for at dette stålet skulle vise seg vanskeligere for AF å arbeide med.

       Det samme gjelder AFs anmodning om en endret "fugegeometri" på panelsveisen som medførte en vanskeligere sveis med større muligheter for sprekkdannelser. Også den økte risiko for sprekkdannelse som fulgte av denne endringen, må bæres av AF.

       Endelig ventet AF alt for lenge med å omlegge prosedyren for sveising ved å ta i bruk for- og ettervarme - det som til slutt løste problemene. Hadde AF iverksatt disse tiltakene på vanlig måte, ville det neppe inntrådt noen forsinkelser. Kravet ville da ha vært begrenset til direkte kostnader ved for- og ettervarme, som anføres å utgjøre mellom 5 og 10 millioner kroner. Det anføres at et slikt beløp ligger under den "offergrense" som må overstiges før en bristende forutsetning kan anses relevant.

       For tilleggsbetalingen ved den endrete pongtonginnfestingen hevder staten at kontraktens bestemmelser om enhetspriser må legges til grunn ved beregningen. Men det erkjennes at det i tillegg må utmåles en sum for økt kompleksitet ved den nye løsningen, slik også kontrakten åpner for. Staten aksepterer for Høyesterett at dette tillegget settes til 7,5 millioner kroner slik lagmannsretten har fastsatt.

       Subsidiært gjør staten gjeldende flere anførsler mot at AF kan kreve oppgjør etter regning nå. Kravet - i den form og på det grunnlag det nå kreves - ble først fremsatt under saksforberedelsen for herredsretten. Det hevdes da dels å være prekludert etter bestemmelsene om sluttoppgjøret i kontrakten, dels å ha gått tapt ved passivitet. Kontrakten fastsetter videre strenge formkrav om dokumentasjon som betingelse for å kreve et arbeid oppgjort som regningsarbeid. Disse formkrav er ikke fulgt fra AFs side. SVH er dermed utelukket fra å kontrollere de oppgitte beløp, og arbeidet kan ikke anses som regningsarbeid. For øvrig er en stor del av arbeidstimene beregnet. De manglende rutiner og de beregnede deler av arbeidene understreker for øvrig at også AF opprinnelig anså kompensasjon ut fra kontraktens enhetspriser som det riktige utgangspunkt.

       Ytterligere subsidiært bestrider staten en rekke enkeltposter i det påståtte regningsbeløpet. Dette kommer i tillegg til det fradrag som skal gjøres fordi kontraktens opprinnelige løsning av innfestingen utgår, og som partene er enige om å tallfeste til 6.769.000 kroner.

       Staten v/ Samferdselsdepartementet, har nedlagt slik påstand:

       Mitt syn på saken.

       Jeg behandler de to krav saken gjelder hver for seg.

Sveising av høyfast stål.

       Kravene i denne saken knytter seg til det man kaller en utførelsesentreprise. Entreprenøren hadde ansvaret for utførelsen av byggverket - inkludert sveisingen - mens byggherren sto for og hadde ansvaret for prosjekteringen, som også dannet anbudsgrunnlaget. Dette er partene i utgangspunktet enige om.

       At entreprenøren har ansvaret for byggverket, betyr at han plikter å utføre de nødvendige arbeidsoperasjoner selv om det skulle vise seg å være vanskeligere, mer byrdefullt eller mer kostbart enn han regnet med da anbudet ble inngitt. En slik utvikling gir heller ikke rett til å kreve ytterligere betaling for de uforutsette kostnadene.

       Dette er ikke mer enn et utgangspunkt. Det er en anerkjent rettssetning at entreprenørens risiko begrenses gjennom læren om bristende forutsetninger. For at en part skal kunne påberope seg en bristende forutsetning, sies gjerne at forutsetningen må ha virket motiverende for løftegiver, dvs. at han med kunnskap om den oppståtte situasjon ikke ville avgitt sitt løfte, og at dette var synbart for motparten. Dessuten må forutsetningssvikten etter en rettslig vurdering være "relevant", noe som særlig peker hen på hvilken part som etter en mer sammensatt vurdering bør bære risikoen for utviklingen, med andre ord et spørsmål om en rimelig byrdefordeling i kontraktsforholdet. Et element i denne samlede vurdering vil være størrelsen av det tap som oppsto eller vil oppstå gjennom den uventete utviklingen. Et visst tap må en entreprenør tåle uten å kunne reise krav om tilleggsbetaling. I den andre enden av skalaen kan et særlig omfattende tap bli en selvstendig grunn for å tillegge en bristende forutsetning relevans.

       Spesielt med sikte på bristende forutsetninger i entrepriseforhold nevner jeg at høyesterettsadvokat Arne Bech i Entreprisekontrakter - risiko og ansvar (Norsk forsikringsjuridisk forenings publikasjoner nr. 48 1962) side 13 ut fra voldgiftspraksis uttaler at det er "berettiget å si at vår rett anerkjenner som en relevant forutsetning for entreprenørens pris at situasjonen er normal i forhold til en nøktern vurdering av tilgjengelige data. En vesentlig svikt i disse forutsetninger og dermed en vesentlig svikt i grunnlaget for kalkylen gir entreprenøren rett til justering av kontrakten."

       I samme retning uttaler Sandvik seg i Entreprenørrisikoen (1966) side 208-209.

       Hagstrøm: Entrepriserett, som ble utgitt så sent som i 1997, har på side 53 sluttet seg til dette:

       Disse rettslige grunnvilkår for entreprenørens rett til tilleggsvederlag er partene i vår sak i utgangspunktet enige om. Jeg må gå ut fra at de også har vært fulgt og følges i rettspraksis, herunder i voldgiftspraksis, selv om denne siste praksis er temmelig fragmentarisk opplyst for Høyesterett. Ankemotparten har pekt på at det vil måtte få betydning for entreprenørens adgang til å kreve tilleggsbetaling som følge av uforutsette forhold, om de kontraktsbestemte arbeider utføres på entreprenørens eget område og med bruk av arbeidsmetoder som entreprenøren selv velger eller er fortrolig med, eller om arbeidene utføres på fremmed grunn og/eller med arbeidsmetoder som er foreskrevet av byggherren i kontrakten. Jeg er enig i at slike forhold etter omstendighetene vil kunne få betydning for vederlagsspørsmålet og legger for så vidt til grunn at sveisearbeidene under den foreliggende entreprise skulle utføres i det vesentlige på KEUMs egne verksteder og med metoder som KEUM valgte og hadde herredømmet over. Kontrakten foreskrev ikke, ut over enkelte mer sporadiske krav, spesielle metoder for utførelsen av sveisearbeidene. Disse var således AFs valg, og i utgangspunktet AFs ansvar.

       Jeg tilføyer at flere forfattere i senere år har reist spørsmål om å ta inn læren om bristende forutsetninger under den generelle lempningsregel i avtaleloven §36. Nærværende sak har vært prosedert for Høyesterett som et spørsmål om bristende forutsetninger, noe også jeg finner mest nærliggende. Etter min mening egner saken seg ikke for en mer prinsipiell drøftelse av forholdet mellom den tradisjonelle læren om bristende forutsetninger og avtaleloven §36. Jeg ser det slik at en avtalerevisjon etter §36 ofte vil være båret av mer generelle rimelighetsbetraktninger, som det er liten plass for i et kontraktsforhold som det vi her står overfor.

       Jeg går etter dette over til en vurdering av forholdene i vår sak. For å vurdere hvilken part som bør bære det økonomiske ansvaret for de oppståtte problemene med sprekkdannelser i sveisen, er det nødvendig først å gå inn på årsakene til at de oppsto.

       Herredsretten uttaler om årsaksforholdet at det i følge alle vitneprovene dreide seg om et komplekst samspill av flere faktorer: Ved produksjon av seksjonene i høyfast stål var man i et meget følsomt område med små marginer for sprekkdannelse; det ble målt for høye hydrogenkonsentrasjoner i sveisen; ved valg av overlapping i panelsveisene ble samlet tykkelse opp mot 40 mm samtidig som innspenningsgraden ble høy; noen av sveisene måtte kullbuemeisles med risiko for karbonanriking. Som konklusjon uttaler herredsretten:

       Jeg forstår dette slik at herredsretten har lagt til grunn at hovedårsaken lå i forhold som knyttet seg til kravet til flytegrense i stålet.

       Lagmannsrettens flertall nøyer seg med å peke på at det var flere forhold som bevirket problemene, uten at en enkelt faktor var hovedårsaken, mens mindretallet fant at hovedårsaken lå i valget av stål.

       På grunnlag av bevisføringen for Høyesterett finner jeg som herredsretten og lagmannsrettens mindretall å måtte konsentrere oppmerksomheten om det høyfaste stålet. Når man som her skal vurdere det innbyrdes forhold mellom flere faktorer som har medvirket til resultatet, står det som nærliggende å vektlegge at KEUM hadde sveiset likeformede seksjoner i normalisert 355-stål i mange måneder uten sprekkdannelser i sveisen. Konstruksjonen var den samme, likeså måten platene ble sammensveiset på. Sveiseteknikken var uforandret og verkstedet var det samme. Problemene oppsto umiddelbart etter at sveisingen av den første seksjonen i høyfast stål tok til. Selv om det var flere faktorer som bidro til sprekkdannelsen, ser jeg stålkvaliteten som en vesentlig forklaring på de sveiseproblemene som oppsto. Også den videre utvikling støtter dette syn. I løpet av våren 1993 forsøkte KEUM, etter hvert med bistand fra Kværnerkonsernets samlede ekspertise, å optimalisere alle sveisetekniske faktorer uten å få bukt med sprekkdannelsen. Først da bruk av for- og ettervarme ble iverksatt, opphørte problemene.

       Den ankende part har fremholdt at AF regnet med at sveisbarheten av det høyfaste stålet i de platetykkelser det var tale om, ikke ville komme til å by på særskilte problemer mht. sprekkdannelser i sveiseavsettet, og at AFs kalkyle da anbudet ble inngitt, bygget på denne forutsetning. Erik Grønner, som fra 1990 var leder for stålavdelingen ved KEUM og som våren 1991 var tilbudsleder for ståldelen av Nordhordlandsbrua, har i sin skriftlige erklæring for Høyesterett uttalt:

       Jeg legger til grunn at det som her uttales, var AFs forutsetning ved inngivelsen av anbudet. Spørsmålet er så om denne forutsetning skal tillegges relevans i oppgjøret mellom partene, et spørsmål som i det foreliggende entrepriseforhold mest hensiktsmessig må kunne formuleres slik: Hvilken av partene, byggherren som foresto prosjekteringen eller entreprenøren som foresto utførelsen, er nærmest til å bære den økonomiske risiko når forutsetningen viste seg å svikte? Svaret vil, slik jeg ser det, først og fremst måtte bero på om og i hvilken utstrekning KEUM - som var ansvarlig for å velge en anvendbar sveisemetode - hadde muligheter for å forutse at sveisbarheten av det høyfaste stålet kunne komme til å by på slike problemer som oppsto, og som bare lot seg løse ved bruk av for- og ettervarme på det nivå som viste seg nødvendig. Ved vurderingen av dette må det ses hen til at KEUM - og Kværnerkonsernet samlet - satt inne med landets kanskje fremste ekspertise på sveising av stål, og at SVH ved en entreprise av det omfang det dreide seg om, hadde grunn til å regne med nettopp dette. Av denne grunn hadde SVH også betinget seg at anbyderne måtte underkaste seg en omfattende prekvalifisering. Dette må gjøre det berettiget å stille høye krav til AF ved vurderingen.

       De sakkyndige vitner som har avgitt skriftlige erklæringer for Høyesterett, har gitt uttrykk for noe ulike oppfatninger om forutsigbarheten av risikoen for sprekkdannelser, særlig gjelder dette om sprekkproblemene i sveiseavsettet kunne anses som påregnelige for plater opp til 20 mm som skulle anvendes i stålkassen, og om for- og ettervarming kunne være aktuelt for så tynne plater.

       De kilder som synes egnet til å kaste mest lys over spørsmålet er to håndbøker i sveising fra det aktuelle tidsrom, som partene har lagt frem. Den første er "Håndbok i bruk av høyfast stål i bærende konstruksjoner", utgitt av Veritec 1. august 1991, og som bygde blant annet på erfaringer fra norsk verkstedindustri. Det stål som omhandles som høyfast er området 420-500 MPa, med andre ord noe under fastheten til vårt stål.

       I forordet heter det:

       Håndboken, som ble utgitt nettopp på den tid AF innleverte sitt anbud, inneholder en rekke uttalelser av interesse for å vurdere kunnskapsnivået på dette tidspunkt med hensyn til sveisbarhet og sprekkdannelser i høyfast stål. Jeg refererer noen av uttalelsene som særlig har interesse for vår sak.

       Disse utsagnene frekommer under kapitteloverskriften "Materialegenskaper", og jeg forstår dem slik at de gjelder selve stålmaterialet, mens vår sak gjelder sprekkdannelser i sveisemetallet. Dette er særskilt behandlet i håndbokens kapittel 5 om Fabrikasjon:

       Under den videre fremstilling i avsnitt 5.6 "Forvarming og ettervarming", som også gjelder sveisemetallet, heter det:

       Den svenske stålleverandøren i vår sak, Oxelsund, har gitt ut en håndbok i sveising av sitt eget stål i oktober 1992. Her uttales det i kapitlet "Svetsningsanvisningar" generelt om faren for sprekkdannelser:

       Håndboken gir anbefalinger om bruk av forvarme (arbeidstemperatur) avhengig av platetykkelse og stålets fasthet. Det heter her:

       Det er opplyst at 600 N (Newton) pr mm² tilsvarer ca 500-600 MPa, noe som på grunn av kravet til overfasthet måtte påregnes i vår sak. Ut fra håndbokens tabeller har AF påpekt at stålet kan sveises ved romtemperatur - altså uten bruk av forvarme - opp ti l en kombinert platetykkelse på 100 mm.

       Dette er under forutsetning av mindre hydrogen i sveisen enn 5 ml pr. 100 gram sveis, som også er vår kontrakts krav. SVH har på sin side pekt på at AF i praksis ikke oppnådde så tørr sveis, dessuten var spenningsforholdene i sveisene dels meget vanskelig e.Tar man hensyn til disse to forhold, gir den korrigerte tabellen en arbeidstemperatur på 100 for kombinerte platetykkelser på over 30 mm. Håndboken opplyser også at kaldsprekker er "delvis ett slumpmässigt fenomen", og fortsetter:

       Jeg nevner videre at også KEUM utarbeidet en egen sveisemanual for høyfast 540-stål for Salhusprosjektet. Den er datert 21. oktober 1992. Dette var altså en manual for det prosjekt og det stål som denne sak angår, og den bygger på håndboken utgitt av Veritec i august 1991. Av særlig interesse for vår sak er følgende uttalelser:

       Både Oxelsunds håndbok og KEUMs sveisemanual er utgitt i slutten av 1992. Det er imidlertid ikke påvist av AF at de ga opplysninger om sveising av høyfast stål som ikke KEUM hadde eller burde hatt ved kontraktsinngåelsen ett år tidligere.

       Ut fra det jeg har sitert fra de to håndbøkene og sveisemanualen kan AF etter min mening vanskelig høres med at sprekkrisikoen ved å sveise under de kontraktsgitte betingelsene i vår sak kom helt overraskende. AF hadde grunn til å regne med at det kunne bli behov for bruk av for- og ettervarme opp til det nivå som faktisk viste seg nødvendig. For det første er risikoen for sprekkdannelse ikke bare i den del av stålet som er blitt særlig varmepåvirket av selve sveisingen (HAZ), men også i sveisemetallet, blitt klart fremhevet. Jeg viser særlig til KEUMs egen sveisemanual. For det annet viser håndbøkene at faren for sprekker øker med hydrogeninnholdet i sveisen, og at det var meget viktig å holde grensen på 5 ml hydrogen pr. 100 gram sveis. Også dette var et usikkerhetsmoment som entrepenøren måtte ta hensyn til, og som i tilfelle kunne komme til å øke behovet for varmetilførsel. Dokumentasjonen viser at AF faktisk fikk problemer med å holde denne grensen.

       Jeg finner ikke støtte i håndbøkene for AFs anførsel om at sprekkdannelsene representerte en utviklingsrisiko som må bæres av byggherren. Tvert om var faren for hydrogensprekker kjent, og også de nødvendige mottiltak var kjent. Utover å tilføre minimalt med hydrogen til sveisen besto dette i for- og ettervarming, noe som også løste problemene i vår sak da dette ble tatt i fullt bruk sommeren/høsten 1993.

       Min konklusjon er etter dette at AF må bære den økonomiske risiko når forutsetningen om at det ikke skulle være nødvendig å bruke for- og ettervarme i så stort omfang som ble nødvendig, viste seg å svikte. Det innebærer at entreprenøren må bære de kostnad ene som knytter seg til denne del av sveiseprosessen.

       Dersom hele AFs krav på 82 millioner kroner kunne tilskrives de forhold jeg hittil har behandlet, ville spørsmålet kunne stilles om tapet var så ekstraordinært at en viss økonomisk deling mellom partene ut fra den etterfølgende utvikling likevel kunne vær e på sin plass. Jeg tar ikke standpunkt til dette, fordi saken etter mitt skjønn ikke stiller seg slik. Det er her særlig to forhold som står sentralt.

       For det første medførte KEUMs bestilling av 540-stål overalt der anbudsinnbydelsen foreskrev bruk av stål med høyere fasthet enn 355 MPa, nesten en dobling av mengden anvendt 540-stål i forhold til det kvantum 540-stål som kontrakten anga. Det er ikke bes tridt av AF at ved anvendelse av 420-stål ville sprekkproblemene vært betydelig redusert i omfang. Samtidig ville behovet for den kostbare ultralydundersøkelsen blitt tilsvarende redusert. KEUMs fremgangsmåte ved bestilling av endret stålkvalitet avvek fra det som var fastsatt i kontrakten. Etter denne skulle SVH bestemme stålkvalitet og mengde etter hvert som kontraktens milepæler ble nådd. Selv om SVH godtok endringen, finner jeg at dette forholdet ikke kan være uten rettslig betydning. Merforbruket av 540-stål var foranlediget av KEUM, og med den viten bedriften burde hatt om det høyfaste stålet, er da AF som kontraktspart nærmest til å bære risikoen for følgene av stålvalget. Jeg bemerker at jeg ikke finner det godtgjort at KEUM var tvunget til å best ille høyfast stål før fristen for SVHs valg etter kontrakten løp ut.

       Derimot vurderer jeg endringen i "fugegeometrien" for panelskjøtene, som også påberopes av staten som grunnlag for at AF må ha risikoen, annerledes. Her ble AFs løsning fremsatt i anbudet, og akseptert av SVH. Slik ble den en del av kontrakten. At initiat ivet til endringen kom fra AF, kan ikke medføre at de konsekvensene som endringen må ha medført, står i noen spesiell stilling.

       Det annet forhold jeg finner grunn til å behandle, er at det tok lang tid før KEUM igangsatte for- og ettervarming i fornødent omfang. Tiltakene utover våren har vært beskrevet som en prøving og feiling. I faglitteraturen var bruk av for- og ettervarme ansett som et effektivt tiltak. Når AF drøyde med å ta dette i bruk i nødvendig utstrekning, er det nærliggende å se dette i sammenheng med hva jeg tidligere har sitert fra KEUMs sveisemanual med sikte på forvarming: Den var kostbar, og det var "derfor viktig å kunne estimere en optimal forvarmingstemperatur som gir sprekkfri sveis med minimum av kostnader". Særlig skapte bruk av for- og ettervarme problemer for panelskjøtene, fordi det vanskeliggjorde bruk av KEUMs spesielt utviklede metode for maskinsveis .

       Som jeg tidligere har redegjort for, gjennomførte KEUM allerede 19. januar 1993 en test med forvarmingstemperatur på 125 og ettervarme i tre timer etter en sveiseprosedyre utarbeidet av KEUM og datert 16. november 1992 med grunnlag i den sveisemanualen som jeg allerede har omtalt. Dersom for- og ettervarming var blitt satt inn fra slutten av januar, eventuelt fra begynnelsen av sveisingen, ville de reparasjonskostnader og indirekte kostnader som oppsto på grunn av sprekkene vært unngått eller kraftig redusert. Meromkostningene ved utsettelsen kan da under ingen omstendighet belastes byggherren.

       De direkte meromkostningene ved bruk av for- og ettervarme hevdes av SVH å utgjøre maksimum 10 millioner kroner. Herredsretten har med bakgrunn i AFs egne utregninger anslått de direkte kostnadene ved å iverksette for- og ettervarming til omkring 30 milli oner kroner. Jeg finner det for min del vanskelig på grunnlag av de beregningsprinsipper og forutsetninger som ligger til grunn for AFs tapsoppstilling, å foreta en sikker beregning av de direkte meromkostningene. For mitt resultat er dette heller ikke nø dvendig. Jeg finner å måtte legge til grunn at dersom entreprenøren systematisk hadde tilført varme i nødvendig utstrekning allerede fra det tidspunkt da sprekkproblemene ble konstatert omkring årsskiftet 1992-93, ville en vesentlig del også av de direkte kostnadene ved varmebehandlingen vært spart for AF, sammenlignet med de kostnader som direkte påløp utover våren og sommeren 1993.

       Gjøres det fradrag for de kostnader som må tilskrives de to forhold jeg nå har drøftet, er det tap som AF er blitt påført som følge av sveiseproblemene, etter min oppfatning under den grense som alene kunne tilsagt en viss fordeling av merkostnadene. Jeg minner om at kontraktssummen var på noe over 450 millioner kroner.

       Mitt resultat blir etter dette at merutgiftene som sveisingen av det høyfaste stålet medførte, i sin helhet må bæres av entrepenøren, og at AFs krav om tilleggsvederlag ikke kan tas til følge.

Pongtonginnfestingene.

       Dette er for Høyesterett begrenset til et spørsmål om den rette tolkning av kontrakten for det endringsarbeidet som ble nødvendig ved at SVH forandret innfestingen av flytebroens moduler til pongtongene. Det er enighet om hva endringsarbeidene besto i, og arbeidene ble korrekt og problemfritt utført.

       Spørsmålet knytter seg til kontraktens punkt 11.3 a) og b) som lyder:

       AF krever på grunnlag av bestemmelsen i bokstav b) tredje avsnitt arbeidet honorert som regningsarbeid, mens fradrag for den opprinnelige løsningen hevdes å skulle skje etter kontraktens enhetspriser for stålarbeidet. Staten hevder på sin side at såvel ut førelsen av den endrete løsning som fradraget for det som ikke kom til utførelse, skal gjøres opp etter enhetsprisene for stålarbeider, slik det anføres at bokstav a) gir anvisning på. Så langt blir tilleggskravet etter statens mening avgjort av merforbru ket av stål som endringen medførte. Men fordi den nye løsning også er mer komplisert, erkjenner staten at AF tilkommer et tilleggsvederlag etter bokstav b) første avsnitt. Staten, som tidligere ville begrense dette vederlaget til ca 2 millioner kroner, har for Høyesterett godtatt lagmannsrettens utmåling på 7,5 millioner kroner.

       Jeg bemerker til dette at beskrivelsen av stålarbeidene som skulle utføres av AF, var inntatt i et særskilt vedlegg til anbudsgrunnlaget og kontrakten, betegnet "Beskrivelse og mengdefortegnelse" under "Prosess 85 - stålarbeider". Stålarbeidene er her ang itt etter leveringsformål eller arbeidsoperasjoner, hver med angivelse av mengde og enhetspris for de enkelte leveringer/arbeidsoperasjoner, og er inndelt i følgende tre kategorier: 85.1 Levering av materialer til stålkonstruksjoner, 85.2 Bearbeiding av ståldeler i verksted og 85.3 Overflatebehandling av stålkonstruksjoner.

       Jeg mener det er naturlig å forstå dette slik at de angitte enhetspriser er knyttet til stålarbeider av den art som angis innenfor de enkelte kategorier, ikke til de enkeltkonstruk sjoner som entreprenøren skulle utføre etter de opprinnelige konstraktstegningene. Det følger da etter min oppfatning av det siterte punkt 11.3 bokstav a) i kontrakten at når SVH besluttet å endre pongtonginnfestingene, skal det tilleggsarbeid og de mengd eendringer som dette medførte, godtgjøres etter de angitte enhetspriser i beskrivelsen under prosess 85 med mindre det er tale om stålarbeider som etter sin art faller utenfor de nevnte kategorier. Det er ikke fra AFs side anført at dette skulle være tilfelle.

       Til støtte for dette syn peker jeg også på at bokstav b) første ledd nettopp tar hensyn til at endringsarbeidet kan være "av en slik art ... at forutsetningene for kalkulasjonen forrykkes". I så fall skal det gis tillegg (eller fradrag) for dette. Det vil bl.a. gjelde i et tilfelle som vårt, der endringsarbeidet er mer komplisert enn det arbeidet som tas ut: Hadde endringen vært tegnet inn fra først av, ville dette ha bevirket en viss økning i enhetsprisen.

       Jeg finner følgelig at SVH må gis medhold i sin kontraktsforståelse på dette punkt. Partene er da enige om at det tilleggsvederlag som AF tilkommer etter kontraktens punkt 11.3 b) skal fastsettes til kr 7,5 millioner i samsvar med lagmannsrettens avgjørelse.

       Staten har krevd saksomkostninger for Høyesterett med kr 910.000, hvorav salær kr 750.000, og utlegg, blant annet til konsulenter og vitner, kr 160.000.

       Anken har ikke ført frem, og kravet tas til følge, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.

       Jeg stemmer for denne dom:

       Dommer Aarbakke: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende. Jeg kan også tiltre det vesentlige i hans begrunnelse når det gjelder spørsmålet om pris for arbeidet med pongtonginnfestingene. Derimot finner jeg å måtte ta andre utgangspunkter enn han har tatt når det gjelder kravet om tilleggsvederlag for arbeidet med å sveise det høyfaste 540-stål.

       Saken gjelder for så vidt et krav om endring av vederlagsbestemmelsen i entreprisekontrakten.

       Jeg finner først å måtte ta et annet utgangspunkt enn førstvoterende når det gjelder selve entreprisekontraktens betydning for endringskravet. Ved kontrakten hadde entreprenøren påtatt seg en forpliktelse til å levere den stålkassen til flytebrua som tvis ten knytter seg til. Stålkassen var prosjektert av byggherren, som dermed hadde bestemt hva slags materialer som skulle benyttes. Han hadde således bestemt flytegrensen både for det stålet som skulle benyttes og for sveiseavsettet. Men det var entreprenør en som skulle skaffe alle materialene.

       I den opprinnelige prosjektering ble det, i forbindelse med anbudet eller etter at anbudet var inngitt, gjort tre vesentlige endringer. Alle de tre endringene ble gjort etter forslag fra entreprenøren, og uten at de skulle gi seg utslag i et endret vederl ag til ham: For det første ble fugegeometrien for en rekke panelskjøter endret. For det andre ble et betydelig antall plater, som etter den opprinnelige kontrakten skulle være i 420-stål, byttet ut med plater i mer høyfast 540-stål. For det tredje ble flytegrensen for sveiseavsettet redusert. At disse tre endringene ble gjort etter forslag fra entreprenøren, kan etter min mening ikke sette dem i en annen stilling enn kontraktsbestemmelsene for øvrig. Alle de tre endringene ble bestemt av byggherren og kon traktsfestet, og de ligger derfor etter min mening alle innenfor byggherrens risikoområde i forhold til kontrakten.

       Utgangspunktet for den rettslige vurderingen av entreprenørens krav om tilleggsvederlag må være at entreprenøren ved entreprisekontrakten påtok seg en resultatforpliktelse, dvs. en forpliktelse til å levere stålkassen til brua slik den etter kontraktsendr ingene var prosjektert av byggherren. Kontrakten inneholdt ikke nærmere bestemmelser om selve produksjonsmåten, utover krav om vanlig standard. Produksjonsmåten var derfor i prinsippet overlatt til entreprenøren og tilhørte klart nok hans kontraktsmessige risikoområde. Det viste seg altså at entreprenøren måtte benytte en annen og mer kostbar produksjonsmåte enn den som angivelig lå til grunn for entreprenørens anbudskalkyle, og det er dette kravet om tilleggsvederlag bygger på.

       Om grunnlaget for entreprenørens anbudskalkyle på dette punkt foreligger det få opplysninger i saken. Det som har kommet klarest frem i saken, er oppfatninger hos folk på entreprenørens side som handlet først på oppfyllelsesstadiet - da sveisearbeidet ble startet opp mer enn ett år etter kontraktsslutningen. Men det må legges til grunn at entreprenøren, da anbudet ble inngitt, ikke hadde klart for seg at det kunne bli nødvendig å benytte den sveisemetoden som etter hvert ble tatt i bruk. Jeg viser til før stvoterendes redegjørelse om dette.

       Når det gjelder den nærmere rettslige vurdering av entreprenørens krav, finner jeg at denne må skje på grunnlag av avtaleloven §36, som for de spørsmål saken gjelder, etter min mening har trådt i stedet for - har erstattet - den eldre lære om bristende forut setninger. Etter sin ordlyd retter avtaleloven §36 seg direkte mot et tilfelle som det foreliggende, hvor en realdebitor etter en kontraktsforpliktelse utsettes for uventede eller tyngende forhold når kontraktsforpliktelsen skal oppfylles. Forarbeidene til lovbestemmelsen omtaler riktignok ikke slike tilfelle som det foreliggende spesielt, men det kan ikke gi grunnlag for å innskrenke bestemmelsens anvendelsesområde, slik dette er angitt i ordlyden. At avtaleloven §36 også gjelder kontrakter mellom profesjonelle kontraktsparter, er etter min mening ikke tvilsomt.

       Etter avtaleloven §36 er en rett for entreprenøren til å kreve tilleggsvederlag betinget av at det ville virke urimelig overfor entreprenøren om byggherren kunne gjøre kontraktens bestemmelse om vederlag gjeldende. For den urimelighetsvurderingen som slik skal foretas, foreskriver lovbestemmelsen en bredt anlagt og sammensatt vurdering av kontraktssituasjonen. Det skal "... tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte for hold og omstendighetene for øvrig". For kontrakter mellom profesjonelle parter på et slikt saksområde som vi står overfor i denne saken - hvor rent økonomiske hensyn står sentralt - er det i lovforarbeidene presisert at terskelen for urimelighet skal være høy. Særlig hensynet til forutberegnelighet og sikkerhet i slike kontraktsforhold tilsier dette. Det er her nærliggende å legge betydelig vekt på den terskelen for en rett til å kreve tilleggsvederlag etter entreprisekontrakter som var utviklet i rettspraksis og teori før avtaleloven §36 trådte i kraft, jf. T. Sandvik: Entreprenørrisikoen, Oslo 1966 side 202 flg. Å legge vekt på slik praksis synes også å være i samsvar med uttalelser i lovforarbeidene om "senere inntrådte forhold", jf. Ot.prp.nr.5 (1982-83) side 35. På den annen side er det grunn til å understreke at det i vår sak ikke er tale om et slikt problem som befinner seg på byggherrens eget livsområde, som man ikke sjelden står overfor i forbindelse med entrepriser, f.eks. fjellforholdene på byggherrens grunn hvor det skal slås en tunnel.

       Det jeg har sagt, innebærer at den urimelighetsvurderingen som skal foretas etter avtaleloven §36, vil ligge nær opp til den relevansvurderingen som skal foretas etter læren om bristende forutsetninger. Men avtaleloven §36 spør ikke etter faktiske eller hypotetiske forutsetninger hos entreprenøren, og heller ikke etter slike forutsetningers betydning som motiv for å ha inngått kontrakten med den vederlagsbestemmelsen som foreligger. Man kan gå rett på det sentrale spørsmål om hvor risikoen skal plasseres.

       Ved den konkrete vurdering legger jeg som førstvoterende til grunn at de problemene med hydrogensprekker i sveiseavsettet som oppsto ved sveisingen av seksjoner til stålkassen, først og fremst knyttet seg til egenskaper ved det høyfaste stålet som skulle brukes. Disse egenskapene ved det høyfaste stålet var med på å reise et problem for entreprenøren av betydelig omfang - sveiseteknisk og organisatorisk såvel som økono misk. Den tekniske og organisasjonsmessige siden av problemet ble etter hvert løst av entreprenøren, på den måten førstvoterende har gjort rede for, ved å sveise med for- og ettervarming. Saken gjelder den økonomiske siden av denne løsningen.

       Hadde entreprenøren umiddelbart gått i gang med å sveise med for- og ettervarming, ville omkostningene ved å bruke denne metoden ha blitt vesentlig mindre enn de ble. Meromkostningene ved å utsette endringen i produksjonsmåten kan etter min mening under i ngen omstendighet belastes byggherren. Det er bare meromkostningene ved å måtte ta i bruk produksjonsmåten med for- og ettervarming allerede fra oppstarten av sveisearbeidene, som kan trekkes inn i urimelighetsvurderingen etter avtaleloven §36. Jeg bygger på det førstvoterende har uttalt om størrelsen av disse omkostningene.

       Etter min mening gir materialvalget - høyfast 540-stål - i seg selv ikke grunnlag for å anse det urimelig at entreprenøren må bære risikoen for alle omkostningene med sveisearbeidet. Rett nok må jeg, i tråd med det de fagkyndige meddommere i herredsretten og i lagmannsretten har uttalt eller gitt sin tilslutning, bygge på at de norske erfaringene med slikt sveisearbeid var begrenset da anbudet ble inngitt og entreprisekontrakten sluttet høsten 1991. Men som omtalt av førstvoterende, forelå allerede da kun nskap som burde ha gitt entreprenøren god grunn til å foreta nærmere undersøkelser av hvilken sveisemetode som ville kunne benyttes i forbindelse med det høyfaste stålet. Ut fra omstendighetene ved kontraktsslutningen er det således ikke noen grunn til å anse det urimelig å plassere risikoen for meromkostningene hos entreprenøren. Jeg tilføyer at det etter opplysningene i saken ikke er noe som tyder på at byggherren på sin side satt inne med spesiell kunnskap som kunne ha brakt sveiseproblemene for en dag før entreprisekontrakten ble inngått.

       Spørsmålet er så om meromkostningene ved den produksjonsmåten som måtte benyttes, i seg selv representerer et så høyt beløp at grensen for urimelighet passeres av den grunn. De meromkostninger entreprenøren måtte pådra seg i forbindelse med sveisearbeidet, utgjør et betydelig beløp. Men vederlaget for sveisearbeidet er en del av et samlet kontraktsvederlag på over 450 mill. kroner. Vederlaget for sveisearbeidet kan ikke sees isolert, og noen nærmere analyse av det samlede kontraktsvederlaget foreligger ikke. De spesifikasjoner som fremgår av anbudet, er ikke uten videre avgjørende for så vidt. Størrelsen av beløpene for de enkelte poster i et anbud kan være taktisk betinget. Dette forhold og den usikre størrelsen av omkostningsbeløpet vedrørende sveisearb eidet gir etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at det foreligger en slik rent økonomisk begrunnet urimelighet som kan gi grunnlag for et krav om tilleggsvederlag.

       Dommer Rieber-Mohn: Jeg er enig med førstvoterende i resultatet. Jeg er også enig i hans avveining av relevante momenter i spørsmålet om entreprenøren har krav på tilleggsvederlag for sveising av høyfast stål. Men som annenvoterende mener jeg at denne avveining må forankres rettslig i avtalelovens §36, og jeg slutter meg til det han sier om anvendelsen av denne bestemmelsen i denne sak og entreprisesaker i sin alminnelighet. I den brede og sammensatte vurdering som avtalelovens §36 legger opp til, jf. også uttrykksmåten "omstendighetene for øvrig", kan det i vår sak ikke sees bort fra at det var entreprenørens noe egenrådige fremferd ved bestilling av høyfast stål, som er årsaken til at det ble brukt så vidt store mengder av det problematiske 540-stålet .

       Når jeg, som førstvoterende og annenvoterende, er kommet til at entreprenøren var nærmest til å forutse de vanskeligheter dette stålet kunne medføre for sveisingen, kan jeg ikke være enig med annenvoterende i at dette forhold er uten rettslig betydning fordi byggherren senere aksepterte endringen.

       Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Oftedal Broch.

       Dommer Bugge: Likeså.

       Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

Nynorsk: 

Domsanalyse:

Flytebrudommen Rt. 1999 s. 922 (vedlagt)

Analyser dommen ved å svare på spørsmåla:

Spørsmål 1: Spørsmålet om tilleggsbetaling for meirutgifter i samband med vanskar som ikkje var føresette under sveisinga av høgfast stål, løyser fleirtalet på grunnlag av den ulovfesta læra om bristande føresetnader. Mindretalet byggjer på avtalelova § 36. Gjer greie for dissensen i val av rettsgrunnlag.

Spørsmål 2: Kva har det å seie om rettsgrunnlaget er lovfesta eller ulovfesta

a)     Generelt

b)     I denne konkrete saka

Spørsmål 3: Gjer greie for argumentasjonen til fleirtalet, andre- og tredjevoterande ved hjelp av rettskjeldeprinsippa.

Spørsmål 4: Spørsmålet om vederlag fordi konstruksjonen av pontongfesta mot bru-kara vart endra etter at kontrakten vart inngått løyser førstvoterande ved ei tolking av kontrakten.

a) Peik på og forklar likskapstrekk mellom den konkrete kontrakttolkinga og vanleg lovtolking.

b) Peik på og forklar skilnader mellom den konkrete kontrakttolkinga og vanleg lovtolking.

Spørsmål 5: Identifiser vanlege kontraktrettslege prinsipp i argumentasjonen til dommarane.

Spørsmål 6: Gjer ei vurdering av kva dommen har å seie for tilhøvet mellom den tradisjonelle læra om bristande føresetnader og avtalelova § 36.

Høyesterett - Dom.

Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§180 (Tvml §180),

       Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder entreprenørens krav om tilleggsbetaling for mer utgifter og om oppgjør for endret utførelse ved bygging av en del av Nordhordlandsbrua over Salhusfjorden.

       Statens Vegvesen i Hordaland (heretter SVH) sendte 15. mars 1991 ut anbudsinnbydelse for bygging av en pongtongbro - flytebro - som skulle utgjøre del av en ny veiforbindelse mellom Bergen og Lindåshalvøya. Prosjektet besto - foruten veiarbeid på land - av en broforbindelse i to deler. Den første var en ca 370 m lang høybro i betong på Salhusfjordens sydside fra Klauvaneset i Bergen til landfeste på et undervannsskjær, Klauvaskallen. Den andre var en 1246 m lang flytebro - en sammenhengende kasse som hvilte på betongpongtonger - som gikk fra Klauvaskallen og til Flatøy i Meland kommune på Salhusfjordens nordside.

       Planleggingen av broforbindelsen over Salhusfjorden hadde pågått i lang tid. På grunn av fjordens store dybde - på det dypeste mer enn 500 m - representerte prosjekteringen en betydelig utfordring. En tunnelløsning eller en bro festet i bunnen var begge uaktuelle. Etter omfattende vurderinger, blant annet knyttet til et tilsvarende broprosjekt over Bergsøysundet i Møre og Romsdal, ble det besluttet å velge en flytebro på pongtonger, bare festet i broens to ender. Men i motsetning til Bergsøysundbroen som ble laget i stålfagverk, ble det her valgt en sammenhengende kasse som skulle tjene som underlag for veibanen. Dette ble ansett påkrevet ut fra broens større lengde for å få tilstrekkelig stivhet i konstruksjonen.

       I anbudsinnbydelsen var det prosjektert alternativt med stål eller betong i den sammenhengende kassen. Arbeidsfellesskapet Salhus Flytebru (heretter AF) leverte det laveste anbud, som ble antatt. Dette forutsatte kassen bygget i stål. AF besto av tre samarbeidspartnere: Norwegian Contractors AS og Kværner Eureka AS, Moss (heretter KEUM), som hver eide 40 prosent, og AS Veidekke som eide 20 prosent. Stålarbeidene, som denne sak angår, ble utført ved KEUM som underentreprenør. Kontrakt ble inngått 4. oktober 1991 med en kontraktssum på drøyt 453 millioner kroner.

       I anbudsgrunnlaget var stålkassen delt opp i 34 seksjoner satt sammen til 11 moduler. Disse modulene hvilte på 10 betongpongtonger, med 5,5 meter klaring mellom kassen og vannflaten. Flytebroen var prosjektert i en jevn bue med radius 1700 m. Den ene enden var fastgjort i land på Salhusfjordens nordre side og den annen ende i undervannsskjæret der høybroen var festet. De største påkjenningene ville komme inn mot de to festene og dessuten på den del av broen der veibanen fra høybroen løp ned på flytebroen. På disse stedene var det nødvendig med en særlig styrke i konstruksjonen. Dette ble oppnådd ved å bruke såkalt høyfast stål. Stålets fasthet måles i megapascal - MPa - som er et uttrykk for hvor store krefter stålet tåler før det blir varig deformert (flytegrensen) eller før det brister (bruddgrensen). Det høyfaste stålet i vår sak skulle etter anbudsgrunnlaget ha en minste flytegrense dels på 540 Mpa og dels på 420 MPa. I de øvrige delene av stålkassen skulle det stort sett benyttes normalisert stål, 355 MPa.

       Sakens første krav knytter seg til problemer som oppsto ved sveisingen av de seksjonene der det ble brukt høyfast stål. Dette var 5 seksjoner i hver ende av flytebroen - frem til første pongtong - og dessuten seksjon 10, der veibanen kom fra høybroen og ned på flytebroen. Hver seksjon var satt sammen av 8 langsgående paneler - et bunnpanel, to skråbunner, to sidepaneler, to skråtopper og et toppanel. Samtlige panelskjøter ble sveiset. Videre måtte stålplatene sveises sammen for å få riktig størrelse på panelene i lengde og bredde. Platene ble her sveiset i samme plan, såkalt buttsveis.

       Etter at produksjon av seksjoner med normalisert stål hadde pågått fra før sommeren 1992 uten at man møtte problemer med sveisingen, begynte produksjonen av seksjon nr. 10 ved KEUM 21. desember 1992. Dette var den første seksjonen med høyfast stål i platene. I romjulen ble det oppdaget en rekke tverrsprekker i en panelsveis i denne seksjonen, noe som straks ble varslet til SVH. AF iverksatte intensiverte kontrollrutiner med bruk av ultralyd for all panelsveising av høyfast stål. Dette ga indikasjoner på et stort antall mulige sprekkdannelser. Ved oppsliping av sveisen ble mange sprekker funnet. Fra 15. februar 1993 ble det også funnet sprekker i buttsveisene. I løpet av våren og sommeren diskuterte partene det problem som var oppstått, og etter hvert ble det gjennomført ulike tiltak for å unngå sprekkdannelser.

       Partene var enige om at en hovedårsak til at sprekkene oppsto var for meget hydrogen (fuktighet) i sveisen. Dette kunne i prinsippet avhjelpes på ulike måter, for det første ved å tilføre varme både før og etter sveisingen, dernest var det viktig å påse at stoffet som ble brukt under sveising - tilsettet - inneholdt så lite hydrogen som mulig. En tredje løsning var å redusere kravet til fasthet i tilsettet. I anbudsgrunnlaget var angitt at selve sveiseskjøten - avsettet - skulle ha en "overfasthet" på 30 prosent i forhold til fastheten i stålet. Hensikten var at under en ekstrem påvirkning ville et eventuelt brudd skje i stålplaten, ikke i sveisen. En reduksjon av overfastheten ville gjøre sveisen mindre mottakelig for sprekkdannelse. Alle disse tre faktorene ble variert ut over våren i forsøk på å komme sprekkproblemene til livs, foruten at kvaliteten på selve sveisearbeidet ble søkt forbedret. På dette punkt finner jeg det nødvendig å gå noe i detalj om sakens utvikling gjennom første halvår 1993.

       Allerede i brev 7. januar opplyste KEUM at en rekke sveisetekniske tiltak var gjennomført for å minske hydrogentilgangen i sveisen. Den 19. januar varslet KEUM videre om gjennomføringen av en test basert på forvarming til 125C og ettervarming 125-150C i tre timer. Denne sveisen viste seg å være fri for sprekker, men prosedyren ble ikke fulgt opp. AF foreslo i brev 20. januar forvarming for å fjerne hydrogen, men gjorde oppmerksom på at dette var meget kostnadskrevende og ikke kunne betegnes som normal produksjon. SVH avviste i brev neste dag å overta noe ansvar for de produksjonsmessige endringene.

       I månedsskiftet januar/februar godkjente SVH redusert overfasthet i panelsveisene, men anbefalte samtidig forvarming til 75C. Da hadde KEUM stoppet arbeidet med panelskjøtene i en uke i påvente av en avklaring. Arbeidet kom så i gang igjen, men etter en kort tid ble forvarmingen redusert til 50C etter at SVH hadde avslått å betale den høyere forvarming som tilleggsarbeid.

       Da sprekkene ble oppdaget i buttskjøtene 15. februar, stoppet KEUM arbeidet med disse i påvente av ny avklaring. Etter to uker ga SVH tillatelse til redusert overfasthet også i buttskjøtene, og sveisingen kom i gang igjen. Utover i mars viste sprekkdannelsene seg fortsatt. Dette førte til full stopp i alt sveisearbeid fra 31. mars, noe som varte til 14. april for panelskjøtene og 22. april for buttskjøtene. Disse siste ble fra nå av produsert med opprinnelig fasthet i skjøtene og høy ettervarme. Det ble heretter ikke funnet sprekker i buttskjøtene.

       I panelsveisene fortsatte imidlertid sprekkdannelsen. Ved hjelp av den forsterkede ultralydkontrollen ble det oppdaget nye indikasjoner på sprekker, også i gamle, tidligere sprekkfrie sveiser. Alt arbeid ble stoppet fra 28. mai til 28. juni. I løpet av denne periode ble partene enige om at all panelsveis skulle foregå med forvarming til 150C og samme temperatur ettervarming i seks timer. Produksjon ble igangsatt. I begynnelsen av juli ble det igjen konstatert sprekkindikasjoner ved den intensiverte ultralydkontrollen, og ved oppsliping ble enkelte sprekker funnet. Men både antall og størrelse var nå meget mindre. Etter ytterligere møtevirksomhet og to korte produksjonsstopp ble det 16. september enighet om å fortsette panelsveisingen med høy for- og ettervarming og normal ultralydkontroll. Etter dette gikk produksjonen normalt og uten funn av sprekker.

       Partene kom imidlertid ikke til enighet om hvem som skal bære de kostnadene som påløp dels ved for- og ettervarmingen, dels ved den intensiverte ultralydkontrollen og endelig ved de betydelige forsinkelsene sprekkproblemene og produksjonsavbruddene medførte. Dette er bakgrunnen for sakens første krav.

       Krav nr. 2 i saken er knyttet til festet mellom stålseksjonene og pongtongene. SVH var ikke fornøyd med den løsningen for innfesting som var angitt i anbudet, og fortsatte derfor prosjekteringen etter at anbudet var antatt. Det er enighet mellom partene om at den endringen SVH valgte, utløste krav på ekstra vederlag for AF. Men partene strides om prinsippene for vederlagets beregning.

       AF reiste sak mot staten v/ Samferdselsdepartementet for Nordhordland herredsrett, og krevet tilleggsbetaling for sveising av høyfast stål med 84.208.348 kroner og betaling for endrete pongtonginnfestinger med 23.478.959 kroner. Til fradrag ville komme 19.500.000 kroner for leveringsforsinkelse. AF hadde allerede erklært motregning for dette beløpet i sitt krav mot staten. Prinsipalt hevdet AF at staten representert ved SVH var ansvarlig for sveiseproblemene direkte etter kontrakten, subsidiært ble ansvaret begrunnet i bristende forutsetninger. Videre krevet AF pongtongarbeidet godtgjort som regningsarbeid, med et fradrag for den opprinnelige løsning beregnet ut fra kontraktens enhetspris for stålarbeider.

       Staten bestred kravene, med unntak av et beløp i underkant av 2 millioner kroner som ekstravederlag for de endrete pongtonginnfestingene. Videre krevet staten i et motsøksmål 19.500.000 kroner i dagmulkt for forsinkelser. Motsøksmålet hadde bare aktualitet dersom statens ansvar overfor AF ble fastsatt til et mindre beløp enn dagmulktbeløpet.

       Nordhordland herredsrett satt med fagkyndige domsmenn avsa 26. januar 1996 slik dom:

       "Hovedsøksmålet:

       I motsøksmålet:

       For sveisearbeidet fant retten at hovedårsaken til problemene lå i forhold knyttet til byggherrens valg av høyfast stål, og at SVH som byggherre måtte bære risikoen for dette materialvalget. Retten godtok selve kravspesifikasjonen på ca 84 millioner kroner. Men retten fant at AF hadde drøyd urimelig lenge med å sette inn for- og ettervarming i nødvendig omfang, og reduserte ut fra dette kravet fra 84 millioner kroner til 44 millioner kroner. Utover dette fant retten at AF på forhånd burde ha sett at sveiseproblemer kunne oppstå og således tatt høyde for en slik usikkerhet i sitt anbud. Dette førte til at AFs krav ble ytterligere redusert til 22 millioner kroner.

       For den endrete innfestingen av stålkassen til pongtongene ga herredsretten SVH medhold i at arbeidet skulle kalkuleres etter anbudskontraktens enhetspris for stålarbeider med et tillegg for økt kompleksitet. Men retten fant at dette tillegget, som staten hadde beregnet til ca 2 millioner kroner, måtte settes vesentlig høyere. Beløpet ble satt til 12 millioner kroner.

       Etter rettens resultat ble AF frifunnet i motsøksmålet, idet den foretatte motregning var berettiget.

       AF anket til Gulating lagmannsrett. Staten erklærte motanke. Lagmannsretten satt med fagkyndige meddommere avsa dom 18. februar 1998 med slik domsslutning:

       "I hovedanke og motanke:

       Lagmannsretten fant under dissens fra en av de fagkyndige meddommerne at AF ikke kunne kreve ytterligere vederlag i forbindelse med de økte sveisearbeidene, fordi AF etter rettens mening hadde risikoen for de sveiseproblemene som oppsto. AF kunne heller ikke påberope seg bristende forutsetninger. Hovedårsaken til vanskene og de konsekvensene som fulgte var at AF på anbudsstadiet tok for lett på undersøkelsene omkring sveising av høyfast stål og de problemer som kunne tenkes å oppstå. Som herredsretten fant dessuten også lagmannsrettens flertall at AF ikke hadde gjennomført de nødvendige endringene i sveiseprosedyrene med tilstrekkelig raskhet.

       Lagmannsrettens mindretall sluttet seg til herredsrettens oppfatning at hovedårsaken til sprekkproblemene lå i byggherrens valg av stål, og at byggherren burde bære risikoen. Ut fra tilgjengelig kunnskap i 1991 kunne ikke AF forutse at det kunne oppstå så store problemer i forbindelse med sveising av høyfast stål. På den annen side burde AF tatt en viss høyde i anbudet for risikoen med sveis i høyfast stål. Skjønnsmessig ville mindretallet dele kostnadene likt mellom partene, og dermed tilkjenne AF 42 millioner kroner.

       Spørsmålet om vederlag for de endrete pongtonginnfestingene vurderte lagmannsretten på samme måte som herredsretten, dog ble vederlaget redusert til 7,5 millioner kroner ut fra rettens syn på differansen i kompleksitet mellom det utførte arbeidet og arbeidet etter den opprinnelige kontrakten.

       AF har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

       For Høyesterett har AF frafalt enkelte grunnlag og saken fremstår nå i noe forenklet skikkelse. Anførselen om at ansvar for meromkostninger knyttet til sveisingen av høyfast stål springer direkte ut av kontrakten, er frafalt. Det samme gjelder en subsidiær anførsel om at kostnadene ved de intensiverte ultralydundersøkelsene kunne kreves dekket som regningsarbeid i tillegg til anbudssummen. I skranken i Høyesterett har AF videre redusert sveisekravet med vel 2,2 millioner kroner til 82 millioner kroner, mens staten på sin side har frafalt en del konkrete innsigelser mot erstatningsberegningen under dette kravet.

       For de endrete pongtonginnfestingene har AF redusert sitt krav til 22,5 millioner kroner. Videre aksepteres lagmannsrettens erstatningsfastsettelse på 7,5 millioner kroner for det tilfelle at AFs prinsipale påstand om godtgjøring som regningsarbeid ikke gis medhold.

       Med hensyn til faktum står saken i samme stilling som for de tidligere retter. Det er lagt frem enkelte nye dokumenter og - med gjensidig samtykke - ni skriflige vitneerklæringer.

       Den ankende part, Arbeidsfellesskapet Salhus Flytebru, har i det vesentlige gjort gjeldende:

       Broprosjektet var en såkalt utførelsesentreprise, der SVH prosjekterte og AF bygde, herunder skaffet materialer, etter spesifikasjoner i kontrakten. I en slik entreprise er det sikker rett at selv om ansvaret for utførelsen av arbeidet - herunder sveisingen - hviler på entreprenøren, må denne kunne basere seg på at arbeidet etter kontrakten kan gjennomføres etter de metoder og med de hjelpemidler som er vanlig for arbeid av vedkommende art, såfremt intet spesielt er avtalt. Stålets høye fasthet var her årsaken - iallfall den dominerende årsak - til sprekkdannelsene. Dette bevises ved at 355-stålet hadde vært sveiset i mange måneder uten at noen sprekkproblemer oppsto. Årsaken til sprekkdannelsen ligger altså i SVHs materialvalg, ikke i AFs utførelse. Med den kunnskap som fantes i 1991 var det ikke grunnlag for å regne med at sveising av plater av den tykkelse det her var tale om - 14-20 mm - ville kreve spesielle metoder ut over fagmessig sveis av høy kvalitet. Dette anføres å fremgå av "Håndbok i bruk av høyfast stål i bærende konstruksjoner" fra august 1991 skrevet av den ypperste norske ekspertise. At det fantes kunnskap om behov for for- og ettervarming ved sveising av tykkere plater - 40-50 mm - er irrelevant.

       Flytebroen var ut fra sin lengde en type konstruksjon som ikke tidligere hadde vært bygget. Man sto således i realiteten overfor et utviklingsprosjekt. Spesielt var kombinasjonen av høyfast stål og 30 prosent overfasthet i sveiseskjøten et uprøvd område. Prosjektet var dermed i særlig grad disponert for en utviklingsrisiko. De tiltak som etter hvert måtte settes inn - oppvarming og kostbare ultralydundersøkelser - var ekstraordinære i forhold til anbudet, og det ville være urimelig å la entreprenøren bære risikoen for dem. Sveiseproblemene innebar således en bristende forutsetning for AF.

       Da sprekkene ble oppdaget ved årsskiftet 1992-93, satte AF straks i gang med å gjennomgå sine arbeidsoperasjoner med sikte på å minimalisere mulige tilganger på hydrogen i sveisene. Henvendelser ble rettet til SVH for å få gjennomført mulige endringer i sveiseprosedyrene. SVH var uvillig til å drøfte tekniske spørsmål, og fremholdt at problemene var dem uvedkommende. Dette forsinket gjennomføringen av ulike tiltak. AF var hele tiden den aktive for å finne løsninger. Det er uriktig, slik herredsretten har gjort, å redusere AFs krav med 40 millioner kroner på grunn av forsinkelser i å gjennomføre for- og ettervarming. Det er videre ikke grunnlag for herredsrettens og lagmannsrettens mindretalls reduksjon av kravet ut fra at AF burde ha innsett at sveis av høyfast stål kunne medføre uforutsette problemer, og at AF således skulle ha tatt hensyn til dette i anbudet.

       Ytterligere to forhold som kan ha innvirket på sveiseproblemene avvises som grunnlag for å redusere AFs krav:

       AF foreslo i sitt anbud en annen "fugegeometri" på panelsveisen, det vil si en annen profil ved sammensveisingen av panelene, ved at den ene platen ble sveiset litt inn på den annen i stedet for kant i kant. Denne endrete geometri kan ha påvirket årsaksbildet, men ikke utslagsgivende. Under enhver omstendighet godtok SVH endringen, og eventuelle følger er da byggherrens risiko etter kontrakten.

       Videre var det i anbudsinnbydelsen åpnet for benyttelse av en viss mengde stål av 420 MPa fasthet som et alternativ til 540-stål etter byggherrens valg. SVH valgte dette alternativet for ca 45 prosent av det stålet som skulle ha høyere fasthet enn normalisert 355-stål. På dette tidspunkt hadde imidlertid AF allerede bestilt 540-kvalitet for alle arbeider som krevde mer enn 355-stål. AF anfører at SVH ble orientert om AFs kontakter med stålleverandøren, herunder at kritisk dato for bestilling var 1. oktober 1991. SVH meddelte sitt valg av 420stål langt etter denne dato, og da var det for sent. Uansett hevdes at SVH godtok benyttelsen av 540-stål overalt der det var behov for stål med større fasthet enn 355 MPa. Etter kontrakten har da SVH risikoen for materialvalget.

       I sakens annet krav - ekstraomkostninger ved at pongtonginnfestingene ble endret etter at kontrakten var inngått - er AFs syn følgende: En riktig forståelse av kontrakten fører til at den nye innfestingen skal utføres som regningsarbeid, mens fradrag for den opprinnelige innfesting beregnes etter kontraktens enhetspris for stålarbeider. Enhetsprisen er i følge kontrakten et gjennomsnitt for alt stålarbeid så langt det fremstår på prosjektets tegninger. Opprinnelig pongtonginnfesting inngår som et element i dette. Det er byggherren bundet av, også her hvor det erkjennes at pongtongfestet lå over gjennomsnittet i kompleksitet. Derimot er enhetsprisen, slik kontrakten anvender den, alt for grov for å anvendes på de nye arbeidene. Det endrete pongtongfestet er teknisk sett en helt annen løsning. Det finnes ikke noen enhetspris for den. Kontrakten gir da anvisning på at vederlaget skal fastsettes som regningsarbeid. For det tilfelle at retten mener det må gjøres et eget "kompleksitetsfradrag" i regningsbeløpet, basert på hvor meget det opprinnelige planlagte pongtongfestet lå over gjennomsnittet i kompleksitet, har partene i fellesskap beregnet et fradrag på 6.769.000 kroner.

       Sammenholdt med påstandsbeløpet for de tidligere retter, har AF nedjustert sitt krav for arbeidet med pongtonginnfestingene med ca 1 million kroner i den hensikt å forenkle skjønnstemaet ved fastsettelse av regningsbeløpet.

       Arbeidsfellesskapet Salhus Flytebru har nedlagt slik påstand:

       Ankemotparten, staten v/ Samferdselsdepartementet, gjør i det vesentlige gjeldende:

       Sveisearbeidet hørte til utførelsen av entreprisen, og var således AFs risiko. At sveisearbeidet ble mer komplisert og dyrere å utføre, er ankemotparten uvedkommende. På avtaletidspunktet i 1991 var det i kvalifiserte fagmiljøer en alminnelig forståelse og kunnskap om at høyfast stål var eksponert for sprekkdannelser ved sveising, og at det eventuelt var behov for for- og ettervarme for å motvirke dette. SVH hadde all grunn til å regne med at AF hadde de nødvendige kunnskaper om høyfast stål, hensett til den "prekvalifisering" av anbyderne som ble foretatt, der det også vektlegges at KEUM fremsto som en del av Kværnerkonsernet, som samlet representerte noe av landets fremste ekspertise på sveisearbeid.

       Hvorvidt det faktisk ville oppstå sprekker under sveising, berodde på en rekke forhold, og var i noen grad tilfeldig. I dette tilfellet spesifiserte kontrakten at sveiseskjøtene skulle ha 30 prosent overfasthet i forhold til stålplatene. Dette betød at innsatsmaterialet måtte ha ytterligere høyfasthet, noe som igjen bevirket større fare for sprekkdannelser. Det var derfor særlig oppfordring til å være oppmerksom på denne muligheten. Omfanget av sprekkproblemet var ellers avhengig av tilretteleggingen av hele sveiseoperasjonen.

       Stålets høye flytegrense kan heller ikke ses som noen egen årsak til sprekkdannelsen. Både stålet og kravet om overfasthet i sveisen var spesifisert i anbudsinnbydelsen, og AF måtte legge dette til grunn for sitt anbud og i sin produksjon. Videre er det ikke noe utviklingspreg over de arbeider denne saken angår, derfor heller ikke noen "utviklingsrisiko". Konstruksjonen i flytebroen var ikke ukjent, den svarer til skipskonstruksjoner. Det er verken før eller senere erfart spesielle problemer med sveis av høyfast stål slik de oppsto ved Nordhordlandsbrua.

       Ut fra dette må AF selv bære konsekvensene av å ha oversett muligheten for sprekkproblemer som kunne oppstå under sveising av høyfast stål. Dersom AFs manglende oppmerksomhet skyldtes den uriktige forståelse av kontrakten at alt sveisearbeid som forutsatte bruk av for- og ettervarme skulle betales av SVH, må AF selv bære risikoen for sin oppfatning.

       Subsidiært anføres at AF under enhver omstendighet må svare for de økte sveiseproblemer som oppsto ved at AF anskaffet 540-stål også der SVH endte med å spesifisere 420-stål. SVH fattet beslutningen om stålvalg i god tid før de frister kontrakten anga for dette valget. AF har på ingen måte godtgjort at stålet måtte bestilles før SVHs frist for valg av stål løp ut. Det er ikke sannsynlig at spesielle sprekkproblemer ville oppstått ved bruk av 420-stål, og problemene kunne dermed vært bortimot halvert. Når SVH etter AFs meget sterke anmodning fant å kunne godta 540-stålet, ligger ikke i dette at SVH overtok risikoen for at dette stålet skulle vise seg vanskeligere for AF å arbeide med.

       Det samme gjelder AFs anmodning om en endret "fugegeometri" på panelsveisen som medførte en vanskeligere sveis med større muligheter for sprekkdannelser. Også den økte risiko for sprekkdannelse som fulgte av denne endringen, må bæres av AF.

       Endelig ventet AF alt for lenge med å omlegge prosedyren for sveising ved å ta i bruk for- og ettervarme - det som til slutt løste problemene. Hadde AF iverksatt disse tiltakene på vanlig måte, ville det neppe inntrådt noen forsinkelser. Kravet ville da ha vært begrenset til direkte kostnader ved for- og ettervarme, som anføres å utgjøre mellom 5 og 10 millioner kroner. Det anføres at et slikt beløp ligger under den "offergrense" som må overstiges før en bristende forutsetning kan anses relevant.

       For tilleggsbetalingen ved den endrete pongtonginnfestingen hevder staten at kontraktens bestemmelser om enhetspriser må legges til grunn ved beregningen. Men det erkjennes at det i tillegg må utmåles en sum for økt kompleksitet ved den nye løsningen, slik også kontrakten åpner for. Staten aksepterer for Høyesterett at dette tillegget settes til 7,5 millioner kroner slik lagmannsretten har fastsatt.

       Subsidiært gjør staten gjeldende flere anførsler mot at AF kan kreve oppgjør etter regning nå. Kravet - i den form og på det grunnlag det nå kreves - ble først fremsatt under saksforberedelsen for herredsretten. Det hevdes da dels å være prekludert etter bestemmelsene om sluttoppgjøret i kontrakten, dels å ha gått tapt ved passivitet. Kontrakten fastsetter videre strenge formkrav om dokumentasjon som betingelse for å kreve et arbeid oppgjort som regningsarbeid. Disse formkrav er ikke fulgt fra AFs side. SVH er dermed utelukket fra å kontrollere de oppgitte beløp, og arbeidet kan ikke anses som regningsarbeid. For øvrig er en stor del av arbeidstimene beregnet. De manglende rutiner og de beregnede deler av arbeidene understreker for øvrig at også AF opprinnelig anså kompensasjon ut fra kontraktens enhetspriser som det riktige utgangspunkt.

       Ytterligere subsidiært bestrider staten en rekke enkeltposter i det påståtte regningsbeløpet. Dette kommer i tillegg til det fradrag som skal gjøres fordi kontraktens opprinnelige løsning av innfestingen utgår, og som partene er enige om å tallfeste til 6.769.000 kroner.

       Staten v/ Samferdselsdepartementet, har nedlagt slik påstand:

       Mitt syn på saken.

       Jeg behandler de to krav saken gjelder hver for seg.

Sveising av høyfast stål.

       Kravene i denne saken knytter seg til det man kaller en utførelsesentreprise. Entreprenøren hadde ansvaret for utførelsen av byggverket - inkludert sveisingen - mens byggherren sto for og hadde ansvaret for prosjekteringen, som også dannet anbudsgrunnlaget. Dette er partene i utgangspunktet enige om.

       At entreprenøren har ansvaret for byggverket, betyr at han plikter å utføre de nødvendige arbeidsoperasjoner selv om det skulle vise seg å være vanskeligere, mer byrdefullt eller mer kostbart enn han regnet med da anbudet ble inngitt. En slik utvikling gir heller ikke rett til å kreve ytterligere betaling for de uforutsette kostnadene.

       Dette er ikke mer enn et utgangspunkt. Det er en anerkjent rettssetning at entreprenørens risiko begrenses gjennom læren om bristende forutsetninger. For at en part skal kunne påberope seg en bristende forutsetning, sies gjerne at forutsetningen må ha virket motiverende for løftegiver, dvs. at han med kunnskap om den oppståtte situasjon ikke ville avgitt sitt løfte, og at dette var synbart for motparten. Dessuten må forutsetningssvikten etter en rettslig vurdering være "relevant", noe som særlig peker hen på hvilken part som etter en mer sammensatt vurdering bør bære risikoen for utviklingen, med andre ord et spørsmål om en rimelig byrdefordeling i kontraktsforholdet. Et element i denne samlede vurdering vil være størrelsen av det tap som oppsto eller vil oppstå gjennom den uventete utviklingen. Et visst tap må en entreprenør tåle uten å kunne reise krav om tilleggsbetaling. I den andre enden av skalaen kan et særlig omfattende tap bli en selvstendig grunn for å tillegge en bristende forutsetning relevans.

       Spesielt med sikte på bristende forutsetninger i entrepriseforhold nevner jeg at høyesterettsadvokat Arne Bech i Entreprisekontrakter - risiko og ansvar (Norsk forsikringsjuridisk forenings publikasjoner nr. 48 1962) side 13 ut fra voldgiftspraksis uttaler at det er "berettiget å si at vår rett anerkjenner som en relevant forutsetning for entreprenørens pris at situasjonen er normal i forhold til en nøktern vurdering av tilgjengelige data. En vesentlig svikt i disse forutsetninger og dermed en vesentlig svikt i grunnlaget for kalkylen gir entreprenøren rett til justering av kontrakten."

       I samme retning uttaler Sandvik seg i Entreprenørrisikoen (1966) side 208-209.

       Hagstrøm: Entrepriserett, som ble utgitt så sent som i 1997, har på side 53 sluttet seg til dette:

       Disse rettslige grunnvilkår for entreprenørens rett til tilleggsvederlag er partene i vår sak i utgangspunktet enige om. Jeg må gå ut fra at de også har vært fulgt og følges i rettspraksis, herunder i voldgiftspraksis, selv om denne siste praksis er temmelig fragmentarisk opplyst for Høyesterett. Ankemotparten har pekt på at det vil måtte få betydning for entreprenørens adgang til å kreve tilleggsbetaling som følge av uforutsette forhold, om de kontraktsbestemte arbeider utføres på entreprenørens eget område og med bruk av arbeidsmetoder som entreprenøren selv velger eller er fortrolig med, eller om arbeidene utføres på fremmed grunn og/eller med arbeidsmetoder som er foreskrevet av byggherren i kontrakten. Jeg er enig i at slike forhold etter omstendighetene vil kunne få betydning for vederlagsspørsmålet og legger for så vidt til grunn at sveisearbeidene under den foreliggende entreprise skulle utføres i det vesentlige på KEUMs egne verksteder og med metoder som KEUM valgte og hadde herredømmet over. Kontrakten foreskrev ikke, ut over enkelte mer sporadiske krav, spesielle metoder for utførelsen av sveisearbeidene. Disse var således AFs valg, og i utgangspunktet AFs ansvar.

       Jeg tilføyer at flere forfattere i senere år har reist spørsmål om å ta inn læren om bristende forutsetninger under den generelle lempningsregel i avtaleloven §36. Nærværende sak har vært prosedert for Høyesterett som et spørsmål om bristende forutsetninger, noe også jeg finner mest nærliggende. Etter min mening egner saken seg ikke for en mer prinsipiell drøftelse av forholdet mellom den tradisjonelle læren om bristende forutsetninger og avtaleloven §36. Jeg ser det slik at en avtalerevisjon etter §36 ofte vil være båret av mer generelle rimelighetsbetraktninger, som det er liten plass for i et kontraktsforhold som det vi her står overfor.

       Jeg går etter dette over til en vurdering av forholdene i vår sak. For å vurdere hvilken part som bør bære det økonomiske ansvaret for de oppståtte problemene med sprekkdannelser i sveisen, er det nødvendig først å gå inn på årsakene til at de oppsto.

       Herredsretten uttaler om årsaksforholdet at det i følge alle vitneprovene dreide seg om et komplekst samspill av flere faktorer: Ved produksjon av seksjonene i høyfast stål var man i et meget følsomt område med små marginer for sprekkdannelse; det ble målt for høye hydrogenkonsentrasjoner i sveisen; ved valg av overlapping i panelsveisene ble samlet tykkelse opp mot 40 mm samtidig som innspenningsgraden ble høy; noen av sveisene måtte kullbuemeisles med risiko for karbonanriking. Som konklusjon uttaler herredsretten:

       Jeg forstår dette slik at herredsretten har lagt til grunn at hovedårsaken lå i forhold som knyttet seg til kravet til flytegrense i stålet.

       Lagmannsrettens flertall nøyer seg med å peke på at det var flere forhold som bevirket problemene, uten at en enkelt faktor var hovedårsaken, mens mindretallet fant at hovedårsaken lå i valget av stål.

       På grunnlag av bevisføringen for Høyesterett finner jeg som herredsretten og lagmannsrettens mindretall å måtte konsentrere oppmerksomheten om det høyfaste stålet. Når man som her skal vurdere det innbyrdes forhold mellom flere faktorer som har medvirket til resultatet, står det som nærliggende å vektlegge at KEUM hadde sveiset likeformede seksjoner i normalisert 355-stål i mange måneder uten sprekkdannelser i sveisen. Konstruksjonen var den samme, likeså måten platene ble sammensveiset på. Sveiseteknikken var uforandret og verkstedet var det samme. Problemene oppsto umiddelbart etter at sveisingen av den første seksjonen i høyfast stål tok til. Selv om det var flere faktorer som bidro til sprekkdannelsen, ser jeg stålkvaliteten som en vesentlig forklaring på de sveiseproblemene som oppsto. Også den videre utvikling støtter dette syn. I løpet av våren 1993 forsøkte KEUM, etter hvert med bistand fra Kværnerkonsernets samlede ekspertise, å optimalisere alle sveisetekniske faktorer uten å få bukt med sprekkdannelsen. Først da bruk av for- og ettervarme ble iverksatt, opphørte problemene.

       Den ankende part har fremholdt at AF regnet med at sveisbarheten av det høyfaste stålet i de platetykkelser det var tale om, ikke ville komme til å by på særskilte problemer mht. sprekkdannelser i sveiseavsettet, og at AFs kalkyle da anbudet ble inngitt, bygget på denne forutsetning. Erik Grønner, som fra 1990 var leder for stålavdelingen ved KEUM og som våren 1991 var tilbudsleder for ståldelen av Nordhordlandsbrua, har i sin skriftlige erklæring for Høyesterett uttalt:

       Jeg legger til grunn at det som her uttales, var AFs forutsetning ved inngivelsen av anbudet. Spørsmålet er så om denne forutsetning skal tillegges relevans i oppgjøret mellom partene, et spørsmål som i det foreliggende entrepriseforhold mest hensiktsmessig må kunne formuleres slik: Hvilken av partene, byggherren som foresto prosjekteringen eller entreprenøren som foresto utførelsen, er nærmest til å bære den økonomiske risiko når forutsetningen viste seg å svikte? Svaret vil, slik jeg ser det, først og fremst måtte bero på om og i hvilken utstrekning KEUM - som var ansvarlig for å velge en anvendbar sveisemetode - hadde muligheter for å forutse at sveisbarheten av det høyfaste stålet kunne komme til å by på slike problemer som oppsto, og som bare lot seg løse ved bruk av for- og ettervarme på det nivå som viste seg nødvendig. Ved vurderingen av dette må det ses hen til at KEUM - og Kværnerkonsernet samlet - satt inne med landets kanskje fremste ekspertise på sveising av stål, og at SVH ved en entreprise av det omfang det dreide seg om, hadde grunn til å regne med nettopp dette. Av denne grunn hadde SVH også betinget seg at anbyderne måtte underkaste seg en omfattende prekvalifisering. Dette må gjøre det berettiget å stille høye krav til AF ved vurderingen.

       De sakkyndige vitner som har avgitt skriftlige erklæringer for Høyesterett, har gitt uttrykk for noe ulike oppfatninger om forutsigbarheten av risikoen for sprekkdannelser, særlig gjelder dette om sprekkproblemene i sveiseavsettet kunne anses som påregnelige for plater opp til 20 mm som skulle anvendes i stålkassen, og om for- og ettervarming kunne være aktuelt for så tynne plater.

       De kilder som synes egnet til å kaste mest lys over spørsmålet er to håndbøker i sveising fra det aktuelle tidsrom, som partene har lagt frem. Den første er "Håndbok i bruk av høyfast stål i bærende konstruksjoner", utgitt av Veritec 1. august 1991, og som bygde blant annet på erfaringer fra norsk verkstedindustri. Det stål som omhandles som høyfast er området 420-500 MPa, med andre ord noe under fastheten til vårt stål.

       I forordet heter det:

       Håndboken, som ble utgitt nettopp på den tid AF innleverte sitt anbud, inneholder en rekke uttalelser av interesse for å vurdere kunnskapsnivået på dette tidspunkt med hensyn til sveisbarhet og sprekkdannelser i høyfast stål. Jeg refererer noen av uttalelsene som særlig har interesse for vår sak.

       Disse utsagnene frekommer under kapitteloverskriften "Materialegenskaper", og jeg forstår dem slik at de gjelder selve stålmaterialet, mens vår sak gjelder sprekkdannelser i sveisemetallet. Dette er særskilt behandlet i håndbokens kapittel 5 om Fabrikasjon:

       Under den videre fremstilling i avsnitt 5.6 "Forvarming og ettervarming", som også gjelder sveisemetallet, heter det:

       Den svenske stålleverandøren i vår sak, Oxelsund, har gitt ut en håndbok i sveising av sitt eget stål i oktober 1992. Her uttales det i kapitlet "Svetsningsanvisningar" generelt om faren for sprekkdannelser:

       Håndboken gir anbefalinger om bruk av forvarme (arbeidstemperatur) avhengig av platetykkelse og stålets fasthet. Det heter her:

       Det er opplyst at 600 N (Newton) pr mm² tilsvarer ca 500-600 MPa, noe som på grunn av kravet til overfasthet måtte påregnes i vår sak. Ut fra håndbokens tabeller har AF påpekt at stålet kan sveises ved romtemperatur - altså uten bruk av forvarme - opp ti l en kombinert platetykkelse på 100 mm.

       Dette er under forutsetning av mindre hydrogen i sveisen enn 5 ml pr. 100 gram sveis, som også er vår kontrakts krav. SVH har på sin side pekt på at AF i praksis ikke oppnådde så tørr sveis, dessuten var spenningsforholdene i sveisene dels meget vanskelig e.Tar man hensyn til disse to forhold, gir den korrigerte tabellen en arbeidstemperatur på 100 for kombinerte platetykkelser på over 30 mm. Håndboken opplyser også at kaldsprekker er "delvis ett slumpmässigt fenomen", og fortsetter:

       Jeg nevner videre at også KEUM utarbeidet en egen sveisemanual for høyfast 540-stål for Salhusprosjektet. Den er datert 21. oktober 1992. Dette var altså en manual for det prosjekt og det stål som denne sak angår, og den bygger på håndboken utgitt av Veritec i august 1991. Av særlig interesse for vår sak er følgende uttalelser:

       Både Oxelsunds håndbok og KEUMs sveisemanual er utgitt i slutten av 1992. Det er imidlertid ikke påvist av AF at de ga opplysninger om sveising av høyfast stål som ikke KEUM hadde eller burde hatt ved kontraktsinngåelsen ett år tidligere.

       Ut fra det jeg har sitert fra de to håndbøkene og sveisemanualen kan AF etter min mening vanskelig høres med at sprekkrisikoen ved å sveise under de kontraktsgitte betingelsene i vår sak kom helt overraskende. AF hadde grunn til å regne med at det kunne bli behov for bruk av for- og ettervarme opp til det nivå som faktisk viste seg nødvendig. For det første er risikoen for sprekkdannelse ikke bare i den del av stålet som er blitt særlig varmepåvirket av selve sveisingen (HAZ), men også i sveisemetallet, blitt klart fremhevet. Jeg viser særlig til KEUMs egen sveisemanual. For det annet viser håndbøkene at faren for sprekker øker med hydrogeninnholdet i sveisen, og at det var meget viktig å holde grensen på 5 ml hydrogen pr. 100 gram sveis. Også dette var et usikkerhetsmoment som entrepenøren måtte ta hensyn til, og som i tilfelle kunne komme til å øke behovet for varmetilførsel. Dokumentasjonen viser at AF faktisk fikk problemer med å holde denne grensen.

       Jeg finner ikke støtte i håndbøkene for AFs anførsel om at sprekkdannelsene representerte en utviklingsrisiko som må bæres av byggherren. Tvert om var faren for hydrogensprekker kjent, og også de nødvendige mottiltak var kjent. Utover å tilføre minimalt med hydrogen til sveisen besto dette i for- og ettervarming, noe som også løste problemene i vår sak da dette ble tatt i fullt bruk sommeren/høsten 1993.

       Min konklusjon er etter dette at AF må bære den økonomiske risiko når forutsetningen om at det ikke skulle være nødvendig å bruke for- og ettervarme i så stort omfang som ble nødvendig, viste seg å svikte. Det innebærer at entreprenøren må bære de kostnad ene som knytter seg til denne del av sveiseprosessen.

       Dersom hele AFs krav på 82 millioner kroner kunne tilskrives de forhold jeg hittil har behandlet, ville spørsmålet kunne stilles om tapet var så ekstraordinært at en viss økonomisk deling mellom partene ut fra den etterfølgende utvikling likevel kunne vær e på sin plass. Jeg tar ikke standpunkt til dette, fordi saken etter mitt skjønn ikke stiller seg slik. Det er her særlig to forhold som står sentralt.

       For det første medførte KEUMs bestilling av 540-stål overalt der anbudsinnbydelsen foreskrev bruk av stål med høyere fasthet enn 355 MPa, nesten en dobling av mengden anvendt 540-stål i forhold til det kvantum 540-stål som kontrakten anga. Det er ikke bes tridt av AF at ved anvendelse av 420-stål ville sprekkproblemene vært betydelig redusert i omfang. Samtidig ville behovet for den kostbare ultralydundersøkelsen blitt tilsvarende redusert. KEUMs fremgangsmåte ved bestilling av endret stålkvalitet avvek fra det som var fastsatt i kontrakten. Etter denne skulle SVH bestemme stålkvalitet og mengde etter hvert som kontraktens milepæler ble nådd. Selv om SVH godtok endringen, finner jeg at dette forholdet ikke kan være uten rettslig betydning. Merforbruket av 540-stål var foranlediget av KEUM, og med den viten bedriften burde hatt om det høyfaste stålet, er da AF som kontraktspart nærmest til å bære risikoen for følgene av stålvalget. Jeg bemerker at jeg ikke finner det godtgjort at KEUM var tvunget til å best ille høyfast stål før fristen for SVHs valg etter kontrakten løp ut.

       Derimot vurderer jeg endringen i "fugegeometrien" for panelskjøtene, som også påberopes av staten som grunnlag for at AF må ha risikoen, annerledes. Her ble AFs løsning fremsatt i anbudet, og akseptert av SVH. Slik ble den en del av kontrakten. At initiat ivet til endringen kom fra AF, kan ikke medføre at de konsekvensene som endringen må ha medført, står i noen spesiell stilling.

       Det annet forhold jeg finner grunn til å behandle, er at det tok lang tid før KEUM igangsatte for- og ettervarming i fornødent omfang. Tiltakene utover våren har vært beskrevet som en prøving og feiling. I faglitteraturen var bruk av for- og ettervarme ansett som et effektivt tiltak. Når AF drøyde med å ta dette i bruk i nødvendig utstrekning, er det nærliggende å se dette i sammenheng med hva jeg tidligere har sitert fra KEUMs sveisemanual med sikte på forvarming: Den var kostbar, og det var "derfor viktig å kunne estimere en optimal forvarmingstemperatur som gir sprekkfri sveis med minimum av kostnader". Særlig skapte bruk av for- og ettervarme problemer for panelskjøtene, fordi det vanskeliggjorde bruk av KEUMs spesielt utviklede metode for maskinsveis .

       Som jeg tidligere har redegjort for, gjennomførte KEUM allerede 19. januar 1993 en test med forvarmingstemperatur på 125 og ettervarme i tre timer etter en sveiseprosedyre utarbeidet av KEUM og datert 16. november 1992 med grunnlag i den sveisemanualen som jeg allerede har omtalt. Dersom for- og ettervarming var blitt satt inn fra slutten av januar, eventuelt fra begynnelsen av sveisingen, ville de reparasjonskostnader og indirekte kostnader som oppsto på grunn av sprekkene vært unngått eller kraftig redusert. Meromkostningene ved utsettelsen kan da under ingen omstendighet belastes byggherren.

       De direkte meromkostningene ved bruk av for- og ettervarme hevdes av SVH å utgjøre maksimum 10 millioner kroner. Herredsretten har med bakgrunn i AFs egne utregninger anslått de direkte kostnadene ved å iverksette for- og ettervarming til omkring 30 milli oner kroner. Jeg finner det for min del vanskelig på grunnlag av de beregningsprinsipper og forutsetninger som ligger til grunn for AFs tapsoppstilling, å foreta en sikker beregning av de direkte meromkostningene. For mitt resultat er dette heller ikke nø dvendig. Jeg finner å måtte legge til grunn at dersom entreprenøren systematisk hadde tilført varme i nødvendig utstrekning allerede fra det tidspunkt da sprekkproblemene ble konstatert omkring årsskiftet 1992-93, ville en vesentlig del også av de direkte kostnadene ved varmebehandlingen vært spart for AF, sammenlignet med de kostnader som direkte påløp utover våren og sommeren 1993.

       Gjøres det fradrag for de kostnader som må tilskrives de to forhold jeg nå har drøftet, er det tap som AF er blitt påført som følge av sveiseproblemene, etter min oppfatning under den grense som alene kunne tilsagt en viss fordeling av merkostnadene. Jeg minner om at kontraktssummen var på noe over 450 millioner kroner.

       Mitt resultat blir etter dette at merutgiftene som sveisingen av det høyfaste stålet medførte, i sin helhet må bæres av entrepenøren, og at AFs krav om tilleggsvederlag ikke kan tas til følge.

Pongtonginnfestingene.

       Dette er for Høyesterett begrenset til et spørsmål om den rette tolkning av kontrakten for det endringsarbeidet som ble nødvendig ved at SVH forandret innfestingen av flytebroens moduler til pongtongene. Det er enighet om hva endringsarbeidene besto i, og arbeidene ble korrekt og problemfritt utført.

       Spørsmålet knytter seg til kontraktens punkt 11.3 a) og b) som lyder:

       AF krever på grunnlag av bestemmelsen i bokstav b) tredje avsnitt arbeidet honorert som regningsarbeid, mens fradrag for den opprinnelige løsningen hevdes å skulle skje etter kontraktens enhetspriser for stålarbeidet. Staten hevder på sin side at såvel ut førelsen av den endrete løsning som fradraget for det som ikke kom til utførelse, skal gjøres opp etter enhetsprisene for stålarbeider, slik det anføres at bokstav a) gir anvisning på. Så langt blir tilleggskravet etter statens mening avgjort av merforbru ket av stål som endringen medførte. Men fordi den nye løsning også er mer komplisert, erkjenner staten at AF tilkommer et tilleggsvederlag etter bokstav b) første avsnitt. Staten, som tidligere ville begrense dette vederlaget til ca 2 millioner kroner, har for Høyesterett godtatt lagmannsrettens utmåling på 7,5 millioner kroner.

       Jeg bemerker til dette at beskrivelsen av stålarbeidene som skulle utføres av AF, var inntatt i et særskilt vedlegg til anbudsgrunnlaget og kontrakten, betegnet "Beskrivelse og mengdefortegnelse" under "Prosess 85 - stålarbeider". Stålarbeidene er her ang itt etter leveringsformål eller arbeidsoperasjoner, hver med angivelse av mengde og enhetspris for de enkelte leveringer/arbeidsoperasjoner, og er inndelt i følgende tre kategorier: 85.1 Levering av materialer til stålkonstruksjoner, 85.2 Bearbeiding av ståldeler i verksted og 85.3 Overflatebehandling av stålkonstruksjoner.

       Jeg mener det er naturlig å forstå dette slik at de angitte enhetspriser er knyttet til stålarbeider av den art som angis innenfor de enkelte kategorier, ikke til de enkeltkonstruk sjoner som entreprenøren skulle utføre etter de opprinnelige konstraktstegningene. Det følger da etter min oppfatning av det siterte punkt 11.3 bokstav a) i kontrakten at når SVH besluttet å endre pongtonginnfestingene, skal det tilleggsarbeid og de mengd eendringer som dette medførte, godtgjøres etter de angitte enhetspriser i beskrivelsen under prosess 85 med mindre det er tale om stålarbeider som etter sin art faller utenfor de nevnte kategorier. Det er ikke fra AFs side anført at dette skulle være tilfelle.

       Til støtte for dette syn peker jeg også på at bokstav b) første ledd nettopp tar hensyn til at endringsarbeidet kan være "av en slik art ... at forutsetningene for kalkulasjonen forrykkes". I så fall skal det gis tillegg (eller fradrag) for dette. Det vil bl.a. gjelde i et tilfelle som vårt, der endringsarbeidet er mer komplisert enn det arbeidet som tas ut: Hadde endringen vært tegnet inn fra først av, ville dette ha bevirket en viss økning i enhetsprisen.

       Jeg finner følgelig at SVH må gis medhold i sin kontraktsforståelse på dette punkt. Partene er da enige om at det tilleggsvederlag som AF tilkommer etter kontraktens punkt 11.3 b) skal fastsettes til kr 7,5 millioner i samsvar med lagmannsrettens avgjørelse.

       Staten har krevd saksomkostninger for Høyesterett med kr 910.000, hvorav salær kr 750.000, og utlegg, blant annet til konsulenter og vitner, kr 160.000.

       Anken har ikke ført frem, og kravet tas til følge, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.

       Jeg stemmer for denne dom:

       Dommer Aarbakke: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende. Jeg kan også tiltre det vesentlige i hans begrunnelse når det gjelder spørsmålet om pris for arbeidet med pongtonginnfestingene. Derimot finner jeg å måtte ta andre utgangspunkter enn han har tatt når det gjelder kravet om tilleggsvederlag for arbeidet med å sveise det høyfaste 540-stål.

       Saken gjelder for så vidt et krav om endring av vederlagsbestemmelsen i entreprisekontrakten.

       Jeg finner først å måtte ta et annet utgangspunkt enn førstvoterende når det gjelder selve entreprisekontraktens betydning for endringskravet. Ved kontrakten hadde entreprenøren påtatt seg en forpliktelse til å levere den stålkassen til flytebrua som tvis ten knytter seg til. Stålkassen var prosjektert av byggherren, som dermed hadde bestemt hva slags materialer som skulle benyttes. Han hadde således bestemt flytegrensen både for det stålet som skulle benyttes og for sveiseavsettet. Men det var entreprenør en som skulle skaffe alle materialene.

       I den opprinnelige prosjektering ble det, i forbindelse med anbudet eller etter at anbudet var inngitt, gjort tre vesentlige endringer. Alle de tre endringene ble gjort etter forslag fra entreprenøren, og uten at de skulle gi seg utslag i et endret vederl ag til ham: For det første ble fugegeometrien for en rekke panelskjøter endret. For det andre ble et betydelig antall plater, som etter den opprinnelige kontrakten skulle være i 420-stål, byttet ut med plater i mer høyfast 540-stål. For det tredje ble flytegrensen for sveiseavsettet redusert. At disse tre endringene ble gjort etter forslag fra entreprenøren, kan etter min mening ikke sette dem i en annen stilling enn kontraktsbestemmelsene for øvrig. Alle de tre endringene ble bestemt av byggherren og kon traktsfestet, og de ligger derfor etter min mening alle innenfor byggherrens risikoområde i forhold til kontrakten.

       Utgangspunktet for den rettslige vurderingen av entreprenørens krav om tilleggsvederlag må være at entreprenøren ved entreprisekontrakten påtok seg en resultatforpliktelse, dvs. en forpliktelse til å levere stålkassen til brua slik den etter kontraktsendr ingene var prosjektert av byggherren. Kontrakten inneholdt ikke nærmere bestemmelser om selve produksjonsmåten, utover krav om vanlig standard. Produksjonsmåten var derfor i prinsippet overlatt til entreprenøren og tilhørte klart nok hans kontraktsmessige risikoområde. Det viste seg altså at entreprenøren måtte benytte en annen og mer kostbar produksjonsmåte enn den som angivelig lå til grunn for entreprenørens anbudskalkyle, og det er dette kravet om tilleggsvederlag bygger på.

       Om grunnlaget for entreprenørens anbudskalkyle på dette punkt foreligger det få opplysninger i saken. Det som har kommet klarest frem i saken, er oppfatninger hos folk på entreprenørens side som handlet først på oppfyllelsesstadiet - da sveisearbeidet ble startet opp mer enn ett år etter kontraktsslutningen. Men det må legges til grunn at entreprenøren, da anbudet ble inngitt, ikke hadde klart for seg at det kunne bli nødvendig å benytte den sveisemetoden som etter hvert ble tatt i bruk. Jeg viser til før stvoterendes redegjørelse om dette.

       Når det gjelder den nærmere rettslige vurdering av entreprenørens krav, finner jeg at denne må skje på grunnlag av avtaleloven §36, som for de spørsmål saken gjelder, etter min mening har trådt i stedet for - har erstattet - den eldre lære om bristende forut setninger. Etter sin ordlyd retter avtaleloven §36 seg direkte mot et tilfelle som det foreliggende, hvor en realdebitor etter en kontraktsforpliktelse utsettes for uventede eller tyngende forhold når kontraktsforpliktelsen skal oppfylles. Forarbeidene til lovbestemmelsen omtaler riktignok ikke slike tilfelle som det foreliggende spesielt, men det kan ikke gi grunnlag for å innskrenke bestemmelsens anvendelsesområde, slik dette er angitt i ordlyden. At avtaleloven §36 også gjelder kontrakter mellom profesjonelle kontraktsparter, er etter min mening ikke tvilsomt.

       Etter avtaleloven §36 er en rett for entreprenøren til å kreve tilleggsvederlag betinget av at det ville virke urimelig overfor entreprenøren om byggherren kunne gjøre kontraktens bestemmelse om vederlag gjeldende. For den urimelighetsvurderingen som slik skal foretas, foreskriver lovbestemmelsen en bredt anlagt og sammensatt vurdering av kontraktssituasjonen. Det skal "... tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte for hold og omstendighetene for øvrig". For kontrakter mellom profesjonelle parter på et slikt saksområde som vi står overfor i denne saken - hvor rent økonomiske hensyn står sentralt - er det i lovforarbeidene presisert at terskelen for urimelighet skal være høy. Særlig hensynet til forutberegnelighet og sikkerhet i slike kontraktsforhold tilsier dette. Det er her nærliggende å legge betydelig vekt på den terskelen for en rett til å kreve tilleggsvederlag etter entreprisekontrakter som var utviklet i rettspraksis og teori før avtaleloven §36 trådte i kraft, jf. T. Sandvik: Entreprenørrisikoen, Oslo 1966 side 202 flg. Å legge vekt på slik praksis synes også å være i samsvar med uttalelser i lovforarbeidene om "senere inntrådte forhold", jf. Ot.prp.nr.5 (1982-83) side 35. På den annen side er det grunn til å understreke at det i vår sak ikke er tale om et slikt problem som befinner seg på byggherrens eget livsområde, som man ikke sjelden står overfor i forbindelse med entrepriser, f.eks. fjellforholdene på byggherrens grunn hvor det skal slås en tunnel.

       Det jeg har sagt, innebærer at den urimelighetsvurderingen som skal foretas etter avtaleloven §36, vil ligge nær opp til den relevansvurderingen som skal foretas etter læren om bristende forutsetninger. Men avtaleloven §36 spør ikke etter faktiske eller hypotetiske forutsetninger hos entreprenøren, og heller ikke etter slike forutsetningers betydning som motiv for å ha inngått kontrakten med den vederlagsbestemmelsen som foreligger. Man kan gå rett på det sentrale spørsmål om hvor risikoen skal plasseres.

       Ved den konkrete vurdering legger jeg som førstvoterende til grunn at de problemene med hydrogensprekker i sveiseavsettet som oppsto ved sveisingen av seksjoner til stålkassen, først og fremst knyttet seg til egenskaper ved det høyfaste stålet som skulle brukes. Disse egenskapene ved det høyfaste stålet var med på å reise et problem for entreprenøren av betydelig omfang - sveiseteknisk og organisatorisk såvel som økono misk. Den tekniske og organisasjonsmessige siden av problemet ble etter hvert løst av entreprenøren, på den måten førstvoterende har gjort rede for, ved å sveise med for- og ettervarming. Saken gjelder den økonomiske siden av denne løsningen.

       Hadde entreprenøren umiddelbart gått i gang med å sveise med for- og ettervarming, ville omkostningene ved å bruke denne metoden ha blitt vesentlig mindre enn de ble. Meromkostningene ved å utsette endringen i produksjonsmåten kan etter min mening under i ngen omstendighet belastes byggherren. Det er bare meromkostningene ved å måtte ta i bruk produksjonsmåten med for- og ettervarming allerede fra oppstarten av sveisearbeidene, som kan trekkes inn i urimelighetsvurderingen etter avtaleloven §36. Jeg bygger på det førstvoterende har uttalt om størrelsen av disse omkostningene.

       Etter min mening gir materialvalget - høyfast 540-stål - i seg selv ikke grunnlag for å anse det urimelig at entreprenøren må bære risikoen for alle omkostningene med sveisearbeidet. Rett nok må jeg, i tråd med det de fagkyndige meddommere i herredsretten og i lagmannsretten har uttalt eller gitt sin tilslutning, bygge på at de norske erfaringene med slikt sveisearbeid var begrenset da anbudet ble inngitt og entreprisekontrakten sluttet høsten 1991. Men som omtalt av førstvoterende, forelå allerede da kun nskap som burde ha gitt entreprenøren god grunn til å foreta nærmere undersøkelser av hvilken sveisemetode som ville kunne benyttes i forbindelse med det høyfaste stålet. Ut fra omstendighetene ved kontraktsslutningen er det således ikke noen grunn til å anse det urimelig å plassere risikoen for meromkostningene hos entreprenøren. Jeg tilføyer at det etter opplysningene i saken ikke er noe som tyder på at byggherren på sin side satt inne med spesiell kunnskap som kunne ha brakt sveiseproblemene for en dag før entreprisekontrakten ble inngått.

       Spørsmålet er så om meromkostningene ved den produksjonsmåten som måtte benyttes, i seg selv representerer et så høyt beløp at grensen for urimelighet passeres av den grunn. De meromkostninger entreprenøren måtte pådra seg i forbindelse med sveisearbeidet, utgjør et betydelig beløp. Men vederlaget for sveisearbeidet er en del av et samlet kontraktsvederlag på over 450 mill. kroner. Vederlaget for sveisearbeidet kan ikke sees isolert, og noen nærmere analyse av det samlede kontraktsvederlaget foreligger ikke. De spesifikasjoner som fremgår av anbudet, er ikke uten videre avgjørende for så vidt. Størrelsen av beløpene for de enkelte poster i et anbud kan være taktisk betinget. Dette forhold og den usikre størrelsen av omkostningsbeløpet vedrørende sveisearb eidet gir etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at det foreligger en slik rent økonomisk begrunnet urimelighet som kan gi grunnlag for et krav om tilleggsvederlag.

       Dommer Rieber-Mohn: Jeg er enig med førstvoterende i resultatet. Jeg er også enig i hans avveining av relevante momenter i spørsmålet om entreprenøren har krav på tilleggsvederlag for sveising av høyfast stål. Men som annenvoterende mener jeg at denne avveining må forankres rettslig i avtalelovens §36, og jeg slutter meg til det han sier om anvendelsen av denne bestemmelsen i denne sak og entreprisesaker i sin alminnelighet. I den brede og sammensatte vurdering som avtalelovens §36 legger opp til, jf. også uttrykksmåten "omstendighetene for øvrig", kan det i vår sak ikke sees bort fra at det var entreprenørens noe egenrådige fremferd ved bestilling av høyfast stål, som er årsaken til at det ble brukt så vidt store mengder av det problematiske 540-stålet .

       Når jeg, som førstvoterende og annenvoterende, er kommet til at entreprenøren var nærmest til å forutse de vanskeligheter dette stålet kunne medføre for sveisingen, kan jeg ikke være enig med annenvoterende i at dette forhold er uten rettslig betydning fordi byggherren senere aksepterte endringen.

       Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Oftedal Broch.

       Dommer Bugge: Likeså.

       Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

Til toppen

Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden.