UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS114

UiB/Det juridiske fakultet
hjemmeeksamen
1. studieår - JUS114 - vår 2007

Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk

Bokmål:

Oppgave 1

Analysér kjennelsen i Rt. 1999 s. 114 (24-99) ut fra et rettskildeperspektiv ved å besvare de spørsmål og gi de fremstillinger som nevnes i det følgende:

1. Hva menes med ”primært rettsgrunnlag”, og hva utgjorde primært rettsgrunnlag i saken?

2. Hvilke argumenter ligger til grunn for kjæremålsutvalgets utsagn om at det i alle fall i utgangspunktet er utelukket å innfortolke en forholdsmessighetsvurdering i bufeloven § 2 tredje ledd? Herunder skal du særlig redegjøre for på hvilken måte kjæremålsutvalget gjorde bruk av rettspraksis som rettskildefaktor, og for verdipremisser som kan antas å ligge til grunn for denne rettskildebruken.

3. Bortsett fra spørsmålet om innfortolking av en forholdsmessighetsvurdering i bufeloven § 2: Hva var sakens rettslige problemstilling? Ved gjengivelsen av denne problemstillingen bør faktum kobles sammen med juss i den forstand at omtvistet lovvilkår inngår i problemformuleringen.

4. Gi en beskrivelse av ulike lovtolkingsresultater, og ta stilling til om kjæremålsutvalget tolket det omtvistede lovvilkåret (jf. punkt 3) presiserende, innskrenkende eller utvidende.

5. Hvilken rettskildefaktor talte mot tolkingsresultatet (jf. punkt 4), og hvilke rettskildefaktorer benyttet kjæremålsutvalget for å begrunne tolkingsresultatet?

6. Gi en vurdering av tolkingsresultatet (jf. punkt 4) på basis av anerkjente verdipremisser.

7. Redegjør for anerkjente metoder for fastlegging av lovers formål, og plasser kjennelsen inn i denne redegjørelsen.

Bufeloven er opphevet, men dette er uten betydning for besvarelsen av oppgaven.

I bufeloven § 2 tredje ledd het det: ”Hvis hund skader fjærfe på sted, hvor dets eier eller besidder har rett til å la det opholde sig, kan den efter foranstaltning av fjærfeets eier eller besidder straks drepes på stedet eller kreves drept som i første ledd anført.”

Oppgave 2

Gi en kortfattet redegjørelse og begrunnelse for i) prinsipper for slutning fra lovtekst og ii) prinsipper for slutning fra lovforarbeider. 

***

• Begge oppgaver skal besvares.

• Ved bedømmelsen skal oppgave 1 telle cirka 2/3, mens oppgave 2 skal telle cirka 1/3.

Nynorsk: 

Oppgåve 1

Analyser ordskurden i Rt. 1999 s. 114 (24-99) ut frå eit rettskjeldeperspektiv ved å svara på dei spørsmål og gje dei framstillingar som vert nemnd i det fylgjande:

1. Kva vert meint med ”primært rettsgrunnlag”, og kva utgjorde primært rettsgrunnlag i saka?

2. Kva argument ligg til grunn for kjæremålsutvalet si utsegne om at det i alle fall i utgangspunktet er utelukka å tolka inn ei proporsjonalitetsvurdering (”forholdsmessighetsvurdering”) i bufelova § 2 tredje ledd? Du skal særleg gjera greie for på kva måte kjæremålsutvalet gjorde bruk av rettspraksis som rettskjeldefaktor, og for kva verdipremiss ein kan gå ut frå at ligg til grunn for denne rettskjeldebruken.

3. Bortsett frå spørsmålet om å tolka inn ei proporsjonalitetsvurdering (”forholdsmessighetsvurdering”) i bufelova § 2: Kva var saka si rettslege problemstilling? Ved gjengjeving av denne problemstillinga bør faktum koplast saman med juss i den forstand at omtvista lovvilkår inngår i problemformuleringa.

4. Gi ei beskriving av ulike lovtolkingsresultat, og ta stilling til om kjæremålsutvalet tolka det omtvista vilkåret (jf. punkt 3) presiserande, innskrenkande eller utvidande.

5. Kva rettskjeldefaktor talte mot tolkingsresultatet (jf. punkt 4), og kva rettskjeldefaktorar nytta kjæremålsutvalet for å grunngje tolkingsresultatet?

6. Gje ei vurdering av tolkingsresultatet (jf. punkt 4) på grunnlag av anerkjende verdipremissar.

7. Gjer greie for anerkjende metodar for fastlegging av lover sitt føremål, og plasser ordskurden inn i denne utgreiinga.

Bufelova er oppheva, men det er utan tyding for å svara på oppgåva.

I bufelova § 2 tredje ledd heitte det: ”Hvis hund skader fjærfe på sted, hvor dets eier eller besidder har rett til å la det opholde sig, kan den efter foranstaltning av fjærfeets eier eller besidder straks drepes på stedet eller kreves drept som i første ledd anført.”

Oppgåve 2

Gje ei kortfatta utgreiing og grunngjeving for (i) prinsipp for slutning frå lovtekst og (ii) prinsipp for slutning frå førearbeid til lover.

***

• Det skal svarast på båe oppgåvene.

• Ved sensuren vil oppgåve 1 tella cirka 2/3, medan oppgåve 2 skal tella cirka 1/3.

Vedlegg:

Rt-1999-114 (24-99)

       Saken gjelder begjæring om avliving av hund i medhold av lov 9 juli 1926 nr 4 om ansvar for skade på bufe ved hund mv (bufeloven) §2 tredje ledd jf første ledd.

       Randi og Olav Gjetle innga 11 februar 1998 krav om tvangsfullbyrdelse til Voss namsrett med påstand om avliving av hunden "Balder", tilhørende Cecilie og Preben Ukvitne. Bakgrunnen for kravet er at hunden om formiddagen den 30 desember 1997 kom inn i hagen til Gjetle og inn i en egen inngjerding der det gikk tamme ender som familien Gjetle har som hobby/kjæledyr. Hunden drepte to av endene og skadet to andre. Hunden hadde gått løs uten bånd.

       Det rettslige grunnlag som er påberopt for kravet om avliving, er bufeloven §2 tredje ledd jf første ledd. Kravet er et særlig grunnlag for tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Det er sendt varsel til de saksøkte, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-18.

       Voss namsrett avsa 1 april 1998 "orskurd" med slik slutning:

       Hundens eiere - Cecilie og Preben Ukvitne - påkjærte namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 16 november 1998 avsa kjennelse med slik slutning:

       Cecilie og Preben Ukvitne har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har i det vesentlige anført:
Side 115

       Lagmannsrettens lovtolking er uriktig idet bufeloven §2 er anvendt tilnærmet objektivt som hjemmel for avliving, uten hensyn til den nyere og mer nærliggende lovbestemmelse i midlertidig lov av 4 juli 1991 nr 48 om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder §5. Sistnevnte bestemmelse gir i motsetning til bufeloven anvisning på en forholdsmessighetsvurdering når det fremmes krav om avliving av en hund som har skadet mennesker eller dyr.

       Formålet med avlivingsbestemmelsene i bufeloven var å verne husdyrholdet i landbruksnæringen. De økonomiske interesser som lå bak, var et sentralt motiv. Hold av "hageender" som i dette tilfellet, ligger utenfor lovens formål.

       Det er nedlagt slik påstand:

       Kjæremotpartene har inngitt et kort tilsvar hvor man sier seg enig i lagmannsrettens avgjørelse. De øvrige anførsler i tilsvaret gjelder for det meste faktiske omstendigheter som ligger utenfor kjæremålsutvalgets prøvingskompetanse ved et videre kjæremål.

       I et senere prosesskrift er det blant annet anført at bufeloven kan nyttes der bufe og fjørfe har rett til å beite/oppholde seg, og dermed har et snevrere virkefelt enn loven av 1991 om farlige hunder. Også på den tiden bufeloven ble til holdt man fjørfe uten at det var i næring. Dersom det var meningen at det kun var fjørfe i næring som var vernet, ville og måtte det kommet klart til uttrykk i loven.

       Det er nedlagt slik påstand:

       Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i det videre kjæremål er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, jf tvistemålsloven §404.

       Begjæringen om avliving er fremmet med grunnlag i §2 tredje ledd, jf første ledd i lov 9 juli 1926 nr 4 om ansvar for skade på bufe ved hund mv - bufeloven. Denne bestemmelsen fastslår at hvis en hund skader et fjærfe på et sted eieren har rett til å la det oppholde seg, kan fjærfeets eier kreve hunden avlivet. I motsetning til §5 i midlertidig lov om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder - kamphundloven, som har en generell hjemmel for å avlive hunder som har påført mennesker eller dyr skade, gir ikke bufeloven §2 tredje ledd, jf første ledd anvisning på noen forholdsmessighetsvurdering. Et slikt forholdsmessighetskrav vil heller ikke - trolig med en reservasjon for mer ekstreme tilfeller - kunne innfortolkes i bufeloven. Dette vil kunne medføre at krav om avliving må tas til følge også i tilfeller hvor dette for mange vil føles urimelig, jf Rt-1973-1233 .
Side 116

       Men det at bestemmelsen er meget rigorøs, må kunne få betydning for bestemmelsens anvendelsesområde. Lovens forarbeider viser at bestemmelsen skal være et vern for husdyrhold som ledd i næringsutøvelse. I nærværende tilfelle holdes ikke endene som ledd i næring og heller ikke for at de skal nyttiggjøres i eierens husholdning. Kjæremålsmotpartene har opplyst at de har endene "som hobby og kjæledyr/leikekamerat til vår dotter". Det foreligger altså kollisjon mellom to typer hold av kjæledyr. I et slikt tilfelle er man så langt utenfor det som er bufelovens formål, at det ikke kan være grunnlag for å anvende bufeloven §2 tredje ledd. En streng bestemmelse som denne bør ikke strekkes lenger enn det som har støtte også i formålsbetraktninger. Her kommer for øvrig det reelle argument inn at eieren av slike hageender vil ha beskyttelse for sitt andehold etter §5 i kamphundloven. Denne bestemmelsen får som nevnt ikke bare anvendelse på de hunder som omfattes av denne lovens §2, men på hunder generelt, jf loven §5 annet ledd.

       Kjæremålsutvalgets konklusjon er at når namsretten og lagmannsretten her har tatt kravet om tvangsfullbyrdelse til følge, skyldes det en uriktig tolking av bufeloven §2 tredje ledd. Det er ikke fremsatt krav om tvangsfullbyrdelse med grunnlag i §5 i kamphundloven. De faktiske vilkår for avliving etter denne bestemmelsen er noe andre enn etter bufeloven §2 tredje ledd, jf kravet om forholdsmessighet. Namsretten og lagmannsretten kunne derfor ikke uten begjæring truffet avgjørelsen om avliving etter denne bestemmelsen. Det er da på det rene at riktig tolking av bufeloven §2 tredje ledd, jf første ledd må lede til at kravet om avling ikke kan tas til følge. Kjæremålsutvalget må, tross begrensningen i kompetansen, kunne avsi kjennelse om dette. Utelukkende å oppheve namsrettens og lagmannsrettens kjennelser, vil bare kunne ha som resultat at namsretten ved ny behandling må avsi kjennelse for at kravet om avliving ikke kan tas til følge.

       Kjæremålet har ført frem. Saken har reist et tvilsomt lovtolkingsspørsmål, og kjæremålsutvalget finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

       Kjennelsen er enstemmig.

       Slutning :

Til toppen

Sist oppdatert 11. oktober 2007 av TEG Kommentarer til denne siden.