Sist oppdatert 11. oktober 2007 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS112
Bokmål:
Drøft og avgjør de spørsmål som er stilt, slik at også subsidiære rettsspørsmål drøftes:
Marte Kirkerud, nyutdannet siviløkonom, traff Peder Ås i 1992. De giftet seg samme år, like etter at Marte hadde blitt ansatt i selskapet ”Spilleautomater ANS”. Marte ble i 1995 tilbudt å kjøpe selskapet. Etter å ha diskutert spørsmålet grundig med Peder, som syntes tilbudet var spennende, takket Marte ja. For å finansiere kjøpet, tok hun opp lån med sikkerhet i leiligheten som de bodde i. Den hadde Marte fått av sine foreldre da hun begynte å studere. De hadde bestemt at dersom Marte giftet seg, skulle leiligheten være hennes særeie. Selskapet slet med dårlig inntjening i tiden etter Martes overtakelse, og hun fikk i 1996 problemer med å betjene lånet. Banken krevde da at restlånet på kr. 1 000 000 ble innfridd. Da Marte ikke kunne betale, rettet banken sitt krav mot Peder. Han var innstilt på å hjelpe Marte, men mente at han ikke var ansvarlig for lånet, da det bare var Marte som hadde undertegnet låneavtalen. Banken innvendte at Peder hadde samtykket i pantsettelse av bolig, og at han hadde vært enig i låneopptaket. Dessuten fulgte det av ekteskapsloven (el.) § 41 at Peder var ansvarlig, da låneopptaket var nødvendig for Marte, fordi hun ellers ikke kunne finansiert kjøpet. Peder mente at § 41 ikke kunne omfatte en plikt til å betale den andres lån av en slik karakter.
Spørsmål 1: Har Peder ansvar for gjelden til banken?
Marte og Peder fikk to barn. Ingen av ektefellene var hjemmeværende utover alminnelig fødselspermisjon, som de hadde delt likt mellom seg. Også husarbeidet delte de likt. Våren 2006 ble samlivet brutt. Peder flyttet hjemmefra 1. juni. Det oppstod flere tvistespørsmål under oppgjøret. Ektefellene hadde anskaffet en enebolig i 1996. De hadde ikke inngått avtale om eierforholdet. Av kjøpesummen kom kr. 600.000 fra salg av leiligheten. De resterende kr. 400 000 var et lån som begge var ansvarlige for og betalte like mye på. Peder mente at de eide en halvdel (50 %) hver. Han viste til at de hadde felleseie. Løsningen fulgte også av lov om sameige 18. juni 1965 nr. 6 § 2 første ledd. Marte mente derimot at hun måtte anses som eneeier. Hun hadde vært eneeier av leiligheten, og eneboligen hadde trådt i stedet for denne. At Peder var medansvarlig for og hadde betalt halvparten av boliglånet, kunne ikke gi ham en eierandel. Under enhver omstendighet kunne ikke Peder eie mer enn 20 % av boligen.
Spørsmål 2: Er Peder medeier i boligen? I tilfelle for hvor stor andel?
Da Peder og Marte giftet seg, eide Peder Byggmesterbedriften AS sammen med sine søsken. Som følge av Martes økonomiske problemer i 1996, solgte han sine aksjer for kr. 1 000 000. Peder slapp likevel å innfri lånet, da Martes selskap overvant sine problemer, og banken lot Marte beholde lånet da hun fikk tilbake sin betalingsevne. Peder brukte i stedet pengene fra aksjene til å kjøpe en hytteeiendom på Høyfjellet, der familien kunne slappe av i ferier og helger. Da samlivet ble oppløst, ble eiendommen verdsatt til kr. 3 000 000, som Peder krevde å holde utenfor delingen i medhold av el. § 59. Marte motsatte seg dette. Hun mente for det første at vilkårene for skjevdeling her ikke var innfridd. Hun viste til at eiendommen var ervervet under ekteskapet, og det var ikke skjedd ved arv eller gave. Dessuten mente hun at skjevdeling ville gi et åpenbart urimelig resultat. Her viste hun til at hytten ble anskaffet til et felles rekreasjonsformål på bakgrunn av enighet mellom ektefellene. Slik hadde den også vært brukt, og hun var derfor like knyttet til eiendommen som Peder. Det måtte også legges vekt på at ekteskapet hadde vart i 14 år, og at de hadde barn. Subsidiært mente hun at det i alle fall ville gi et åpenbart urimelig resultat dersom Peder kunne holde hele verdien av eiendommen utenfor delingen. Det var på det rene at han ikke hadde foretatt noen forbedringer, og at det utelukkende var på grunn av dagens etterspørsel av slike eiendommer at den var verdt kr. 2 000 000 mer enn da den ble kjøpt. Den alminnelige prisstigningen i samfunnet (inflasjonen) i perioden var til sammenligning på 50 %. Peder viste på sin side til at eiendommen var kjøpt for aksjene som han hadde da han giftet seg. I vurderingen av om skjevdeling ville gi et åpenbart urimelig resultat, måtte det legges vekt på at han solgte aksjene for å hjelpe Marte.
Spørsmål 3: Kan Peder kreve skjevdeling? Hvor mye kan han i tilfelle holde utenfor delingen?
Kort tid før samlivet ble definitivt brutt, hadde Peder bestemt seg for å unne seg litt luksus i en trist tid. Han hadde derfor bestilt en ny Princess V42 til kr. 3 000 000 for å ”cruise” rundt på sjøen; en hobby han ikke hadde fått dyrket under ekteskapet da Marte hadde vannskrekk. Båten ble levert dagen før Peder flyttet ut, og betalt med et lån han hadde tatt opp. Peder mente at han kunne holde båten utenfor delingen, da den utelukkende hadde tjent til hans personlige bruk. Marte mente at båten ikke kunne holdes utenfor delingen bare fordi hun ikke hadde brukt den.
Spørsmål 4: Kan båten holdes utenfor delingen?
|
Sist oppdatert 11. oktober 2007 av teg Kommentarer til denne siden. |