Sist oppdatert 02. mai 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS113
Del I
Stud.jur. Anna Randolfsen nærmer seg slutten på sine jus-studier i Bergen, og kjøpte våren 2007 en toppleilighet i nabohuset til jusbygget Dragefjellet. For å finansiere kjøpet fikk Anna et boliglån på kr. 3.000.000 i Bergen Bank med lånerente 6,5%. Hun mente at hun ville klare lånekostnadene rimelig greit, hun satset på jobb i et velkjent advokatfirma når hun våren 2008 ville få sin mastergrad.
Anna fremholdt i sin samtale med bankens kundebehandler 20. mai 2007 at hun kunne tåle en renteøkning, men sa at hun neppe ville være komfortabel hvis renten steg til over 10%. Kundebehandleren sa da at ”det er ikke sannsynlig, ingen av våre analytikere tror på en vesentlig renteøkning, norsk økonomi er bunnsolid, det er stor tillit til Norge i utenlandske finans- og kapitalmarkeder. I lys av hvordan våre eksperter vurderer pengemarkedet, kan du ta det helt med ro med rente på 6,5”. I forlengelsen av denne samtalen gjennomgikk Anna og kundebehandleren bankens standard lånevilkår, der det bl.a. het at ”banken forbeholder seg rett til å endre renten i takt med endringer i pengemarkedet”. Anna underskrev så dette dokumentet. Lånet ble utbetalt 1. juni 2007.
Men så – høsten 2007 – skjedde noe ingen hadde forutsett. Stortinget ville bruke vesentlig mer oljepenger enn forventet i statsbudsjettet for 2008. Denne økte offentlige pengebruk skapte nervøsitet i pengemarkedene. Tilliten til Norge blant utenlandske banker sank. For å forsøke å gjenopprette tilliten til norsk økonomi hevet Norges Bank renten til stadighet, og bankene fulgte etter. Renten på Annas boliglån steg til 13% pr. 1. mars 2008. Som følge av renteøkningen fikk Anna betalingsproblemer.
Bergen Bank hevet
boliglånsrentene noe mer enn de fleste andre norske banker. Mens Annas rente i
Bergen Bank pr 1. mars 2008 er på 13%, er renten på et tilsvarende lån i de
fleste andre banker ca 11,5-12%.
Anna henvendte seg så til Bergen Bank, og fastholdt at hun hadde krav på rente
på 6,5%. Hun viste til kundebehandlerens uttalelse, og mente at denne uttalelsen
går foran bankens standard lånevilkår. Dette avviste banken.
Subsidiært hevdet Anna at regler om lemping – avtaleloven § 36 og pristiltaksloven § 2 – måtte komme henne til hjelp. Hun viste til at hun hadde fått en forventning om at renten ikke ville stige ”vesentlig”. Banken fremhevet at boliglånsrentene var høyere på deler av 1980-tallet, og anførte at Annas betalingsvanskeligheter pga. renten på 13% ikke hadde betydning i vurderingen av hennes krav om lemping.
1)
Hadde kundebehandleren gitt Anna et løfte om at hennes rente skulle forbli 6,5%? Eller kunne banken heve renten i henhold til sine lånevilkår?
2)
Hvis banken hadde rett til å øke Annas rente: Kan hun vinne frem med lemping etter a) pristiltaksloven § 2, b) avtaleloven § 36? Hva er mulige rettsvirkninger av lemping i Annas tilfelle?
Del II
Inge Kjell Bøkke fra Molde eier alle aksjene i Krill AS. Dette er et selskap som bl.a. i Sørishavet fisker etter krill, som er etterspurt i gourmetrestauranter verden over. Martine Kirkenær fra Bergen har i mange år hatt suksess med sine investeringer i fiskerinæringen. Inge Kjell og Martine kom i kontakt. Inge Kjell sa at han gjerne ville selge alle aksjene i Krill AS. Martine var interessert i å gå inn i krillmarkedet.
Inge Kjell og Martine ble enige om at advokatene i firmaet hvor Martine er klient – advokatfirmaet Vik & Sol – i desember 2007 skulle gjennomgå Krill AS, som grunnlag for at Martine eventuelt ville by på aksjene til Inge Kjell. Advokatene gikk så i gang med å granske selskapets regnskaper, korrespondanse og andre dokumenter. Advokatfirmaet konkluderte etter gjennomgangen overfor Martine med at ”Krill AS er bunnsolid, vi har ikke funnet noe betenkelig dersom du vil kjøpe aksjene”. Martine rettet deretter – 1 februar 2008 – et bud til Inge Kjell på 100 millioner kroner for alle aksjene i Krill AS. Inge Kjell aksepterte, og avtale ble inngått.
Bare få dager etter at avtalen var inngått og Martine hadde overtatt selskapet, besluttet myndighetene i Chile å inndra en rekke av konsesjonene til Krill AS i chilenske farvann. Selskapets verdi ble dermed betydelig redusert. Martine fant så i selskapets arkiver kopi av et notat fra utenlandssjef Oline Olsen i Krill AS, der hun 15. november 2007 skrev til Inge Kjell at ”den politiske situasjon i Chile er ustabil. Vi må være forberedt på at våre chilenske konsesjoner er usikre”. Det viste seg at advokatfirmaet Vik & Sol i sin gjennomgang av selskapets dokumenter ved en uforklarlig tabbe hadde oversett dette viktige dokumentet.
Martine kontaktet nå advokatfirmaet Baren, og instruerte dette firmaet om å gjøre hva de kunne for at Martine skulle bli løst fra avtalen med Inge Kjell. Advokatfirmaet rettet på vegne av Martine krav mot Inge Kjell om at kjøpet av aksjene var ugyldig etter avtaleloven § 33. Inge Kjell skulle, sa advokatfirmaet Baren, selvsagt ha informert om risikoen knyttet til Chile, i lys av notatet fra utenlandssjefen. Hvis Martine hadde visst om denne risikoen, ville hennes tilbud om kjøp av aksjene vært på ca 80 – ikke 100 – millioner kroner.
Inge Kjells advokat Petter Smart erkjente at Inge Kjell leste notatet fra utenlandssjefen i november 2007, men avviste kravet om ugyldighet. Advokat Petter Smart viste til at Martines advokater hadde gjennomgått selskapet, og da var det Martines problem at noe var oversett. Dessuten sa advokat Smart at Martine visste at Krill AS hadde virksomhet knyttet til Chile, og da var det Martines eget ansvar at hun ikke selvstendig hadde analysert om den politiske situasjonen i Chile kunne være en risikofaktor for virksomheten til Krill AS.
Er Martines kjøp av aksjene i Krill AS ugyldig etter avtaleloven § 33?
Del III
Avtaleloven § 33 om at uredelighet kan føre til ugyldighet, og avtaleloven § 36 om at urimelighet kan føre til lemping, er regler som har vært kritisert fordi det – har noen hevdet – blir for liten forutberegnelighet i kontraktsforhold når lovens kriterier er så skjønnsmessige. Hva synes du om denne kritikken? Er det i forhold til dette spørsmålet nyanser mellom §§ 33 og 36? Kan det her ha betydning om avtalen er inngått mellom (1) en forbruker og en næringsdrivende, eller (2) mellom to næringsdrivende?
|
Sist oppdatert 02. mai 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |