Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS111
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I Foss kommune hadde man lenge slitt med mangel på barnehageplasser. Ved kommunevalget i 2003 ble barnehagepolitikk en hovedsak. Valgresultatet gav den såkalte Barnehagelisten som hadde bygging av ny stor kommunal barnehage i kommunesenteret Fossby som fanesak, flertall i kommunestyret. Administrasjonen i kommunen fikk straks marsjordre med hensyn til å realisere barnehageprosjektet i Fossby.
Byggesaksavdelingen i Foss kommune var organisert i to enheter (seksjoner):
Seksjon I: Saksbehandling og kontroll. En sentral arbeidsoppgave var å behandle byggesøknader i henhold til plan- og bygninglovens (lov av 14. juni 1985 nr. 77) regler.
Seksjon II: Kommunens egne byggeprosjekter. Her ble blant annet søknad om byggeløyve for kommunens egne prosjekter utarbeidet.
Ingeniør Peder Ås var leder for Byggesaksavdelingen. Han hadde ansvaret for de avgjørelser som ble truffet i avdelingens to seksjoner. Hvor dypt han engasjerte seg i den enkelte sak kunne imidlertid variere betydelig.
Peder instruerte sine medarbeidere om at barnehagesaken skulle ha topp prioritet. Byggesøknaden ble forberedt av Seksjon II og saksbehandlet av seksjon I på rekordtid. Foss kommune fikk byggeløyve.
Men da grunnarbeidet på barnehagetomten skulle starte protesterte mulla Ali via sin advokat, på vegne av menigheten Allahs venner. Menigheten eide lokaler umiddelbart i nærheten av den planlagte barnehagen. Mulla Ali opplyste at de var helt uforberedt på kommunens planer for tomten. Han hevdet at Allahs venner skulle hatt varsel som part etter forvaltningsloven med frist for å avgi uttalelse, før løyve ble gitt.
Dels fryktet Allahs venner at bråk i byggeperioden som var beregnet å vare et halvt år, og i forbindelse med drift av barnehagen, skulle virke forstyrrende på religiøse aktiviteter som foregikk på dagtid. I tillegg ble det gjort gjeldende at barnehagetomten som hittil hadde utgjort et grøntareal til allmenn benyttelse, hadde en viss religiøs interesser for menigheten. De siste 2-3 år hadde tomten nemlig blitt brukt til diverse religiøse utendørsarrangement.
Kravet om varsel med frist for å avgi uttalelse ble møtt med hoderisting i kommunen.
For det første ble det hevdet at saken ikke gjaldt et enkeltvedtak fordi det var kommunen selv som hadde søkt om løyve. I denne sammenheng ble det vist til vilkåret om at saken måtte gjelde private personer. Også de øvrige vilkår for enkeltvedtak var man i kommunen usikker på om var oppfylt.
For det andre bestred kommunen at Allahs venner var part i saken. At menigheten hadde benyttet grøntarealet på tomten, kunne ikke være avgjørende. Det ble erkjent at de aktuelle lokalene nok var sårbare for støy både på grunn av bygningsmessige forhold og som en følge av plasseringen i forhold til den planlagte barnehagen. Men dette kunne likevel ikke være kommunens problem.
I alle fall, mente kommunen, måtte det være unødvendig ressursbruk å sende varsel til menigheten om byggeplanene. Det var nemlig en kjent sak at verken mulla Ali eller andre i menigheten kunne norsk. De ville dermed ikke kunne gjøre seg nytte av et varsel. Mulla Ali erkjente at manglende språkkunnskaper var et stort problem og at ingen i menigheten forstod norsk. Han mente likevel at det forelå rett til varsling. I følge Mulla Ali måtte det være kommunen sitt ansvar å treffe tiltak slik at Allahs venner kunne forstå et eventuelt varsel. Men kommunen svarte at man ikke ønsket å bruke ressurser på særlige tiltak overfor fremmedkulturelle.
Spørsmål 1: Hadde menigheten Allahs venner rett til forhåndsvarsel med frist for å uttale seg?
(Det skal legges til grunn at Allahs venner ikke har mottatt nabovarsel etter plan- og bygningsloven § 94 nr. 3, og at menigheten heller ikke hadde krav på dette.)
Spørsmål 2: Forutsatt at menigheten Allahs venner hadde rett til forhåndsvarsel: Har kommunen plikt til å iverksette tiltak for å sette menigheten i stand til å forstå et varsel?
Allahs venner hevdet videre at Peder Ås hadde vært inhabil under saksbehandlingen. Det var uhørt at en og samme person både skulle ha ansvaret for å forberede og å avgjøre kommunens søknad ble det sagt; dette var som å sette ”bukken til å passe havresekken”. Menigheten pekte videre på at Peder Ås sitt barnebarn Arvid, bosatt sammen med foreldrene i Fossby, var blant dem som stod uten barnehageplass; 2-åringen måtte nøye seg med dagmamma. Følgelig hadde Peder en egeninteresse av at det ble bygget flere barnehageplasser i kommunen, mente Allahs venner.
Kommunen nektet for at Peder Ås hadde vært inhabil.
Spørsmål 3: Var Peder Ås inhabil?
Alle spørsmål skal besvares.
I Foss kommune hadde ein lenge slite med mangel på barnehageplassar. Ved kommunevalet i 2003 vart barnehagepolitikk ei hovudsak. Valresultatet gav den såkalte Barnehagelista som hadde bygging av ny stor kommunal barnehage i kommunesenteret Fossby som fanesak, fleirtal i kommunestyret. Administrasjonen i kommunen fekk straks marsjordre med omsyn til å realisere barnehageprosjektet i Fossby.
Byggjesaksavdelinga i Foss kommune var organisert i to einingar (seksjonar):
Seksjon I: Saksbehandling og kontroll. Ei sentral arbeidsoppgåve var å behandle byggjesøknadar i samsvar med plan- og bygninglova (lov av 14. juni 1985 nr. 77) sine reglar.
Seksjon II: Kommunen sine eigne byggjeprosjekt. Her vart mellom anna søknad om byggjeløyve for kommunen sine eigne prosjekt utarbeidd.
Ingeniør Peder Ås var leiar for Byggjesaksavdelinga. Han hadde ansvaret for dei avgjerder som vart trefte i avdelinga sine to seksjonar. Men kor djupt han engasjerte seg i den einskilde sak kunne variere betydeleg.
Peder instruerte sine medarbeidarar om at barnehagesaka skulle ha topp prioritet. Byggjesøknaden vart førebudd av Seksjon II og saksbehandla av seksjon I på rekordtid. Foss kommune fekk byggjeløyve.
Men då grunnarbeidet på barnehagetomta skulle starte protesterte mulla Ali via sin advokat, på vegner av menigheten Allahs venner. Menigheten eigde lokale umiddelbart i nærleiken av den planlagde barnehagen. Mulla Ali opplyste at dei var heilt uførebudde på kommunen sine planar for tomta. Han hevda at Allahs venner skulle hatt varsel som part etter forvaltningslova med frist for å uttale seg, før løyve vart gjeve.
Dels frykta Allahs venner at bråk i byggjeperioden som vart rekna med å vare eit halvt år, og i samband med drift av barnehagen, skulle verke forstyrrande på religiøse aktivitetar som føregjekk på dagtid. I tillegg vart det gjort gjeldande at barnehagetomta som hittil hadde utgjort eit grøntareal for allmenn bruk, hadde ei viss religiøs interesse for menigheten. Dei siste 2-3 åra hadde tomta nemleg vorte brukt til diverse religiøse utandørsarrangement.
Kravet om varsel med frist for å uttale seg vart møtt med hovudristing i kommunen.
For det første vart det hevda at saka ikkje gjaldt eit enkeltvedtak fordi det var kommunen sjølv som hadde søkt om løyve. I denne samanheng vart det vist til vilkåret om at saka måtte gjelde private personar. Også dei øvrige vilkår for enkeltvedtak var ein i kommunen usikker på om var oppfylt.
For det andre var kommunen usamd i at Allahs venner var part i saka. At menigheten hadde nytta grøntarealet på tomta, kunne ikkje vere avgjerande. Det vart sannkjent at dei aktuelle lokala nok var sårbare for støy både på grunn av bygningsmessige forhold og som ei følgje av plasseringa i forhold til den planlagde barnehagen. Men dette kunne likevel ikkje vere kommunen sitt problem.
I alle fall, meinte kommunen, måtte det vere unødvendig ressursbruk å sende varsel til menigheten om byggjeplanane. Det var nemleg ei kjent sak at korkje mulla Ali eller andre i menigheten kunne norsk. Dei ville dermed ikkje kunne gjere seg nytte av eit varsel. Mulla Ali innrømte at manglande språkkunnskapar var eit stort problem og at ingen i menigheten forstod norsk. Han meinte likevel at det førelåg rett til varsling. I følgje Mulla Ali måtte det vere kommunen sitt ansvar å treffe tiltak slik at Allahs venner kunne forstå eit eventuelt varsel. Men kommunen svarte at ein ikkje ønskte å bruke ressursar på særlege tiltak overfor framandkulturelle.
Spørsmål 1: Hadde menigheten Allahs venner rett til førehandsvarsel med frist for å uttale seg?
(Det skal leggjast til grunn at Allahs venner ikkje har mottatt nabovarsel etter plan- og bygningslova § 94 nr. 3, og at menigheten heller ikkje hadde krav på dette.)
Spørsmål 2: Føresett at menigheten Allahs venner hadde rett til førehandsvarsel: Har kommunen plikt til å iverksetje tiltak for å setje menigheten i stand til å forstå eit varsel?
Allahs venner hevda vidare at Peder Ås hadde vore inhabil under saksbehandlinga. Det var uhøyrt at ein og same person både skulle ha ansvaret for å førebu og å avgjere kommunen sin søknad vart det sagt; dette var som å setje ”bukken til å passe havresekken”. Menigheten peikte vidare på at Peder Ås sitt barnebarn Arvid, busett saman med foreldra i Fossby, var mellom dei som stod utan barnehageplass; 2-åringen måtte nøye seg med dagmamma. Følgjeleg hadde Peder ein eigeninteresse av at det vart bygt fleire barnehageplassar i kommunen, meinte Allahs venner.
Kommunen nekta for at Peder Ås hadde vore inhabil.
Spørsmål 3: Var Peder Ås inhabil?
Alle spørsmål skal svarast på.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |