Sist oppdatert 14. mars 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS111
Palle Bø er eier av gnr. 1 bnr. 2 i Utøy kommune i Sogn og Fjordane. Eiendommen ble opprinnelig drevet som gårdsbruk av hans foreldre, men gårdsdriften ble nedlagt på midten av 1960-tallet. Etter dette har det ikke vært fastboende på eiendommen, men Bø har brukt den som feriested. I forbindelse med nært forestående pensjonisttilværelse, har Bø planlagt å bosette seg på eiendommen i sommerhalvåret. Gårdsbruket ligger på en halvøy uten veiforbindelse, slik at en må bruke båt for å komme seg til eiendommen. Totalt er eiendommen på ca. 6000 dekar, hvorav mesteparten er skogareal.
På slutten av 1990-tallet startet Miljøverndepartementet arbeidet med en verneplan for barskog. Den vestre delen av Bøs eiendom som består av furuskog, ble fra gammelt av kalt Småfjellet. På grunn av dårlig tilgjengelighet var det knapt drevet hogst, og Småfjellet hadde derfor karakter av urskog. På vegne av departementet ble det foretatt registreringer, og Småfjellet ble plukket ut som en mulig kandidat for barskogvern sammen med 120 andre lokaliteter.
Den nærmere saksutredningen ble foretatt av fylkesmannen i de respektive områdene. Eva Ås eide en fritidsbolig som bare var skilt fra Småfjellet med et smalt sund. Hun hadde utsikt rett mot det planlagte verneområdet, men var uten felles eiendomsgrense til Bøs eiendom. Ås hadde forhåpninger om at mest mulig av Småfjellet ble vernet slik at hytten hennes også i fremtiden ville ligge temmelig usjenert til, og engasjerte seg i saken. For å få et best mulig grunnlag for å uttale seg, skrev hun til Fylkesmannen og ba om innsyn i saken etter forvaltningsloven. Fylkesmannen skrev at Ås ikke kunne anses som part, men at hun kunne få innsyn etter offentleglova.
Spørsmål 1: Har Ås krav på innsyn etter forvaltningsloven?
Bø ble som grunneier gitt forhåndsvarsel om mulig fredning av et areal på 2300 dekar. Det fremgikk av forhåndsvarselet at saksbehandler hos fylkesmannen var Svanhild Lyse. I brev til fylkesmannen ba Bø om at saken ble behandlet av en annen saksbehandler enn Lyse. Bø opplyste at Lyse eide en fritidsbolig som lå på den andre siden av et smalt sund og med utsikt rett mot det planlagte verneområdet (Lyse var hyttenabo til Ås). En fredning ville derfor tjene hennes interesser i form av hennes fritidseiendom forble usjenert. I tillegg pekte han på at Lyse var medlem i Norges Naturvernforbund. Naturvernforbundet hadde både lokalt og nasjonalt vært en pådriver for økt barskogvern. På denne bakgrunn hadde han ikke tiltro til at Lyse kunne foreta en upartisk saksbehandling og ba om at hun fratrådte som inhabil. I brev til Bø bestred fylkesmannen at Lyse var inhabil og viste blant annet til at Bøs og Lyses eiendommer hadde ikke felles grense. Dessuten var Lyse bare et alminnelig medlem i Naturvernforbundet uten særlige tillitsverv.
Spørsmål 2: Er Lyse inhabil til å delta i forberedelsen av et eventuelt fredningsvedtak som rammer Bøs eiendom?
Lyse deltok imidlertid ikke ved den videre saksbehandlingen, fordi hun ble langtidssykemeldt. Bø var tilfreds med denne delen av saksutviklingen, og gikk derfor inn i en dialog med fylkesmannen om eventuell fredning. Bø skrev at han var positiv til vern, men at et mindre område enn foreslått burde vernes. Etter Bøs oppfatning burde den østre delen av området utgå, slik at totalt fredningsområde ble på 1500 dekar. Den østre delen var etter hans syn mindre verneverdig fordi det her var drevet hogst på 1960-tallet. I tillegg ønsket han når han ble pensjonist å anlegge vei til eiendommen, og et fredningsvedtak i tråd med fylkesmannens forslag ville umuliggjøre veibygging. Endelig hadde han planer om å sette i gang med oppdrett av laks, men han kunne ikke påregne konsesjon om hele det foreslåtte arealet ble fredet. Han anmodet fylkesmannen om å komme på befaring, i tillegg ba han om at det ble innhentet en sakkyndig utredning fra en forstmann om hvor stor skade hogsten på 1960-tallet hadde gjort på verneverdien. Flere ansatte fra fylkesmannsembetet kom på befaring til eiendommen, men fylkesmannen avslo å oppnevne en sakkyndig fordi dette ville være for ressurskrevende.
Etter at fylkesmannen hadde avgitt uttalelse til Miljøverndepartementet, munnet saksbehandlingen ut i et fredningsvedtak. Ved kongelig resolusjon av 17. november 2006 ble "Verneplan for barskog i region Vest-Norge" vedtatt. Resolusjonen omfattet 30 reservat og som nr. 12 av disse var Småfjellet naturreservat, Utøy kommune, Sogn og Fjordane fylke. Fredet areal utgjorde 2300 dekar. Samme dag som vernevedtaket ble det også fastsatt forskrift om fredning av Småfjellet naturreservat. Fra forskriften hitsettes:
"I. I medhold om lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 § 8 og § 10, jf. § 21, § 22 og § 23 er et barskogområde i Utøy kommune i Sogn og Fjordane fylke fredet som naturreservat ved kgl. res. av 17. november 2006 under navnet Småfjellet naturreservat.
II. Formålet med fredningen er å sikre et skogsområde med alt naturlig plante- og dyreliv. Av spesielle kvaliteter kan nevnes at området har gammel naturskog av furu i en region som ellers er sterkt preget av avskogning. Dette er en av de mest urørte furuskogene i den ytre kystsonen på Vestlandet."
Som vedlegg til forskriften fulgte et kart hvor de nærmere grensene for verneområdet var tegnet inn.
Bø var lite tilfreds med utstrekningen av verneområdet. Han henvendte seg derfor til advokat Gunnstein Tjosfossen, som ofte representerte grunneiere i søksmål mot staten. På vegne av Bø gikk Tjosfossen til søksmål mot Staten ved Miljøverndepartementet og la ned påstand om at vernevedtaket var ugyldig fordi det var begått en rekke saksbehandlingsfeil. For det første mente han saken var for dårlig opplyst. Det var ikke innhentet sakkyndig uttalelse i forbindelse med hogsten på 1960-tallet, hvilket var et åpenbart brudd på forvaltningsloven. For det annet var begrunnelsen for vedtaket mangelfull.
I tilsvaret bestred Regjeringsadvokaten ved advokat Erna Berg at vernevedtaket led av saksbehandlingsfeil. En sakkyndig utredning ville vært kostbart (anslagsvis kr. 30 000,-) og unødvendig så lenge området var befart av fylkesmannens ansatte. Prinsipalt mente Berg at forskriften ga tilstrekkelig begrunnelse for vedtaket. Subsidiært måtte begrunnelsen anses tilfredsstillende ut i fra den øvrige dokumentasjonen i saken. I denne forbindelse la Berg frem foredraget til den kongelige resolusjonen. I denne heter det om forslaget til vern av Småfjellet:
"Grunneieren ønsker at reservatet blir redusert i omfang. Utøy kommune er positiv til fredning. Fylkesmannen vurderer det som viktig å verne hele det foreslåtte området. Miljøverndepartementet slutter seg til fylkesmannens tilråding."
Videre la hun frem den delen av fylkesmannens innstilling til Miljøverndepartementet som gjaldt Småfjellet:
"Grunneier er positiv til vern, men ønsker at vernearealet reduseres. Området som grunneier ønsker å ta ut av verneplanen er på ca. 800 dekar. Også dette området inneholder store forekomster av verneverdig furuskog. Planene grunneier har for veibygging og eventuell næringsdrift er lite konkrete. På denne bakgrunn mener fylkesmannen at området bør vernes i samme utstrekning som opprinnelig foreslått."
Tjosfossen tilbakeviste at dokumentasjon som ble lagt frem i ettertid kunne inngå som en del av begrunnelsen. Uansett var begrunnelsen mangelfull i forhold til forvaltningslovens krav.
Spørsmål 3: Var det en saksbehandlingsfeil å fatte vernevedtaket uten å innhente nærmere sakkyndig uttalelse?
Spørsmål 4: Har forvaltningen overholdt kravene til begrunnelse?
|
Sist oppdatert 14. mars 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |