Sensorveiledning hjemmeeksamen - 1. studieår - JUS114

”Kurset tar for seg rettskildeprinsippene, som er de prinsippene, normene og retningslinjene som må anvendes ved besvarelsen av rettsspørsmål. I faget juridisk metode blir rettskildeprinsippene studert, mens man i andre fag anvender rettskildeprinsippene. Kursets hovedfokus er rettet mot relevans-, slutnings- og vekt-/harmoniseringsprinsippene, men også andre rettskildeprinsipper vil bli omtalt.”

• redegjøre for sentrale relevans-, slutnings- og vekt-/harmoniseringsprinsipper;
• redegjøre for prinsippene for lovtolking, prinsippene for anvendelse av ulovfestet rett og prinsippene for regeldanning på ”lovtomt” område; og
• redegjøre for prinsippene for løsning av tilfeller av motstrid mellom rettsregler.”

Både oppgave 1 og oppgave 2 dreier seg om relevans-, slutnings- og vekt-/harmoniseringsprinsipper, og faller således trygt innenfor angivelsen av innhold og læringsutbytte.

Forelesningene har i all hovedsak omhandlet relevans-, slutnings- og vekt-/harmoniseringsprinsippene. Prinsippene for løsning av konflikt mellom rettsregler (lex-prinsippene) har blitt nevnt helt kort.

Både innføringslitteraturen (Knophs oversikt over Norges rett, 12. utgave, 2004 § 2) og det som i løpet av undervisningen har blitt fremstilt som den viktigste delen av kjernelitteraturen (Mads Henry Andenæs: Rettskildelære, Oslo 1997 (2. opplag, uendret opptrykk 2003) kap. 1 – 21), gir et godt grunnlag for besvarelsen av oppgavene. Det samme gjelder annen kjernelitteratur (Gunnar Aasland: Noen betraktninger om rettskildespørsmål i Høyesteretts praksis, i JV 2000 s. 157-179 og Magnus Aarbakke: Harmonisering av rettskilder, i TfR 1966 s. 499-518), men denne delen av kjernelitteraturen har under forelesningene blitt vist til som fordypningsstoff.

Studentene har videre hatt fire gruppesamlinger som alle har omhandlet domsanalyse i et rettskildeperspektiv.

På denne bakgrunn bør kurset gi et godt grunnlag for å besvare oppgave 1 og 2.

(1) Det primære rettsgrunnlaget, dvs. den rettskildefaktor som inneholder de vilkårene som kan gi den påståtte rettsvirkningen, var dagjeldende bufelov § 2 tredje ledd jf. første ledd.[1] Sakens rettslige problemstilling var om eierne av inngjerdede, tamme ender som ble holdt som kjæledyr, kunne kreve avlivet en hund som hadde gått løs og kommet seg inn inngjerdingen og skadet to tamme ender og drept to andre.

Det bør forventes at studentene klarer å gi en noenlunde presis definisjon av ”primært rettsgrunnlag”, og at de klarer å identifisere sakens primære rettsgrunnlag. Studentene blir ikke spurt om det her, men det er naturligvis fint om de angir hva som var sakens rettslige problemstilling (se også spørsmål 3).

(2) Høyesterett fant det ikke tvilsomt at endene oppholdt seg på et sted hvor eieren hadde rett til å la dem oppholde seg. Dette er et eksempel på klar lovtekst. Å fastslå at lovvilkåret var oppfylt, krevde ingen egentlig tolkingsprosess.

Hensett til dette og forutsatt at det var tale om fjærfe i lovens forstand, hadde eierne i henhold til lovens ordlyd en ubetinget rett til å kreve hunden avlivet. Det første spørsmålet kjæremålsutvalget drøftet, var om loven måtte forstås slik, eller om det var grunnlag for å innfortolke et krav om at avliving fremstår som en forholdsmessig sanksjon i det enkelte tilfellet. I et rettskildeperspektiv er dette et spørsmål om loven kunne tolkes innskrenkende.

Utvalget viser til tilgrensende lov – kamphundloven – og peker på at det her gjelder en forholdsmessighetsvurdering. Det kan nok hevdes at utvalget ut fra en tanke om analogi fra tilgrensende lov anførte kamphundloven som et argument for innskrenkende tolking av bufeloven. Alternativt kan utvalgets henvisning til kamphundloven forstås som en påpeking av at oppfatningen i samfunnet med hensyn til i hvilke tilfeller kjæledyr bør avlives, har endret seg siden bufeloven ble vedtatt i 1926.

Til tross for dette kom utvalget til at loven ikke kunne tolkes innskrenkende i dette tilfellet. Utvalget la i denne sammenheng avgjørende vekt på Rt. 1973 s. 1233. Denne dommen tjente som prejudikat. Dette er interessant bl.a. fordi avgjørelsen i Rt. 1973 s. 1233 i betydelig grad bygger på en fortolkning av bufelovens forarbeider. Dette illustrerer på en god måte hvordan høyesterettspraksis tar opp i seg lovforarbeider, slik at prejudikatlæren ikke bare medfører forutberegnelighet og stabilitet, men også – indirekte - ivaretakelse av hensynet til lojalitet overfor lovgiver. Det illustrerer også prejudikatlærens rasjonaliserende effekt: Ved neste korsvei – her: i Rt. 1999 s. 114 – behøver ikke rettsanvenderen vise til, enn mindre tolke forarbeidene; det er tilstrekkelig å vise til prejudikatet.

I Rt. 1973 s. 1233 blir følgende lagt til grunn: ”Utgangspunktet må være at bestemmelsen i loven av 1926 §2 annet ledds første punktum, jfr. første ledd, er objektivt utformet, og at det også var meningen å gi en vid adgang til å avlive hund under de omstendigheter som bestemmelsen angir. Beskyttelse av beitende bufé mot hund var også i de bestemmelser som gjaldt forut for loven av 1926 gitt en meget høy prioritet, og bestemmelsen ble oppfattet som nær kategorisk. Jeg viser for så vidt til dom inntatt i Rt-1925-99 flg. Av forarbeidene til loven av 1926 fremgår at man bevisst tok sikte på å sikre beskyttelsen ytterligere. Jeg viser til Ot.prp. nr. 61 for 1925, særlig side 1. Formålet bak bestemmelsene har gjort det nødvendig at blant annet spørsmålet om hunden faktisk har voldt fare for bufé, er gjort irrelevant. Og etter min oppfatning er det ut fra de samme hensyn naturlig å forstå loven slik at de subjektive motiver for avlivingen ikke skal tillegges vekt. Bestemmelsen kan i noen tilfelle føre til resultater som føles støtende, men dette må lovgiveren forutsettes å ha regnet med. Og slike utslag kan også i andre forhold måtte tas med « på kjøpet » for at en bestemmelse skal være effektiv. Når dette er sagt, vil jeg imidlertid bemerke at jeg ikke utelukker at motivet for avliving i et gitt tilfelle kan være så usaklig at det må betegnes som misbruk som ikke kan tolereres.”

Det kan forventes at studentene redegjør for betydningen av høyesterettspraksis. På forelesningene har det blitt operert med et vekt-/harmoniseringsprinsipp om at den rettsoppfatningen som kan utledes av høyesterettspraksis, har forrang. Det kan videre forventes at studentene skriver forstandig om verdipremisser.

Det kan ikke forventes at studentene eksplisitt angir at det var spørsmål om loven kunne tolkes innskrenkende. De som ser dette spørsmålet, skal imidlertid gis et stort pluss.

Det kan ikke forventes at studentene er særlig utdypende hva gjelder bruken av kamphundloven som argument.

(3) Sakens rettslige problemstilling etter dette var om endene var ”fjærfe” i lovens forstand.

Et fyllestgjørende svar på spørsmål 4 er betinget av riktig svar på spørsmål 3. Den sentrale delen av spørsmål 3 og 4 er imidlertid redegjørelsen for ulike tolkingsresultater.

(4) Redegjørelsen bør inneholde alternativene presiserende, utvidende og innskrenkende tolking av lovtekst. Noen studenter vil kanskje også nevne analogisk anvendelse av lov og antitetisk slutning fra lov.

Det kan forventes at studentene gir en noenlunde forstandig redegjørelse for presiserende, utvidende og innskrenkende tolking av lovtekst. Dette er tilstrekkelig for å besvare den teoretiske delen av spørsmål 4.

Det kan videre forventes at studentene tar et begrunnet standpunkt til spørsmålet om utvalget tolket loven presiserende, utvidende eller innskrenkende. Det viktigste er ikke at studentene kommer frem til ”riktig” standpunkt, men at det gis en noenlunde forstandig begrunnelse for standpunktet.

(5) Lovteksten taler mot innskrenkende tolking. På den annen side la utvalget betydelig vekt på lovens formål. (”Lovens forarbeider viser at bestemmelsen skal være et vern for husdyrhold som ledd i næringsutøvelse. I nærværende tilfelle holdes ikke endene som ledd i næring og heller ikke for at de skal nyttiggjøres i eierens husholdning.” / ”I et slikt tilfelle er man så langt utenfor det som er bufelovens formål, at det ikke kan være grunnlag for å anvende bufeloven §2 tredje ledd. En streng bestemmelse som denne bør ikke strekkes lenger enn det som har støtte også i formålsbetraktninger.”)

I tillegg ble det antagelig lagt vekt på reelle hensyn, dvs. hensyn som ikke inngikk i lovformålet: Utvalgets påpeking av at kamphundloven kommer til anvendelse i et slikt typetilfelle, kan forstås som uttrykk for et synspunkt om at det rimeligste vil være at avgjørelsen av om avliving skal finne sted, blir underlagt en forholdsmessighetsvurdering.

At lovteksten taler mot innskrenkende tolking, er et ganske subtilt argument. Det kan derfor ikke legges særlig vekt på at dette eventuelt blir oversett av studentene. Det kan forventes at studentene ser at lovens formål ble tillagt betydelig vekt. De av studentene som ser at det også ble pekt på rimelighetshensyn, skal gis et stort pluss.

(6) Et moment som kan fremheves i denne sammenheng, er at tolking på basis av lovens formål i prinsippet er egnet til ivaretakelse av hensynet til lovgiverlojalitet (demokratisk legitimitet). Dette gjelder særlig dersom fastleggingen av lovens formål bygger på klare forarbeidsuttalelser (eller slutning fra formålsparagraf). Et annet moment er at den aktuelle bestemmelsen var streng ikke bare i den forstand at vilkårene var ”objektive”, men også i den forstand at avliving av hund er en inngripende sanksjon. Slik sett viser kjennelsen at betraktninger som ligger til grunn for legalitetsprinsippet som tolkingsprinsipp, kan gjøre seg gjeldende også i tilfeller som faller på siden av legalitetsprinsippet.

Det kan forventes at studentene ser hensynet til lovgiverlojalitet. Det skal gis et solid pluss til dem som trekker veksler på synspunkter som ligger til grunn for legalitetsprinsippet som tolkingsprinsipp.

(7) Rettsanvenderen kan slutte seg til lovens formål på grunnlag av en formålsparagraf der slik foreligger, på grunnlag av uttalelser i lovens forarbeider eller på grunnlag av begrunnede antagelser om hva som må være lovens formål. I dette tilfellet sluttet utvalget seg til lovens formål på grunnlag av lovens forarbeider (”Lovens forarbeider viser at …”).

Det kan forventes at studentene viser at de er klar over ulike metoder for fremfinning/klarlegging av lovformål, og at de kan redegjøre noe nærmere for ulike metoder. Videre må det kunne forventes at studentene på forstandig måte setter kjennelsen inn i denne teoretiske fremstillingen.

I denne teorioppgaven blir studentene bedt om å gi en kortfattet redegjørelse og begrunnelse for i) prinsipper for slutning fra lovtekst og ii) prinsipper for slutning fra lovforarbeider.

Det kan forventes at studentene viser til utgangspunktet om at lovtekst skal forstås i samsvar med en naturlig språklig forståelse, og at de makter å gi en noenlunde forstandig begrunnelse for dette slutningsprinsippet. (Undertiden sies at man opererer med et objektivt tolkingsprinsipp.) Det skal gis et solid pluss til studenter som redegjør nærmere for momenter som kan tas i betraktning ved fastlegging av naturlig språklig forståelse. Det skal gis et pluss til studenter som påpeker at det kan tenkes unntak fra utgangspunktet.

Ved slutning fra forarbeider bygger man gjerne i utgangspunktet på naturlig språklig forståelse. Et sentralt poeng er imidlertid at det sjelden er grunn til å fintolke ord og uttrykk brukt i forarbeidene i et forsøk på å finne argumenter. Det man heller må fastlegge, er lovgivers mening, og denne meningen fastlegger man ofte ved å lese forarbeidsuttalelser i sammenheng. (Undertiden sies at man opererer med et subjektivt tolkingsprinsipp.) Det kan forventes at studentene ser at slutningsprinsippene knyttet til forarbeider ikke er fullt ut like slutningsprinsippene knyttet til lovtekst. Det er bra om det også gis en noenlunde forstandig begrunnelse for forskjeller.

Det skal gis et solid pluss for forstandig bruk av eksempler fra høyesterettspraksis.

Juridisk metode er et utpreget ”modningsfag”, og innlæringen vil nødvendigvis måtte skje over tid og i vekselvirkning med studering av materielle fag. Ved vurderingen av studentenes prestasjoner må det derfor legges betydelig vekt på det faktum at de forut for kurset i juridisk metode kun har gjennomgått kurs i forvaltningsrett. Studentene mangler materiell kunnskap å relatere metodekunnskapen til.

For å bestå er det tilstrekkelig at enkelte sentrale rettskildeprinsipper, f.eks. prejudikatlæren og prinsipper for slutning fra lovtekst og forarbeider, blir fremstilt på en noenlunde presis måte. Hvis det i tillegg gis forstandige begrunnelser, er man uten tvil på riktig side av strykgrensen. Hvis man er i tvil om en besvarelse faller på riktig side av strykgrensen, skal det telle positivt at studenten på forstandig måte har fremstilt rettskildeteoretisk stoff som faller på siden av det som det blir spurt om i oppgave 1 og 2.

[1] I oppgaven er § 2 tredje lett gjengitt: ”Hvis hund skader fjærfe på sted, hvor dets eier eller besidder har rett til å la det opholde sig, kan den efter foranstaltning av fjærfeets eier eller besidder straks drepes på stedet eller kreves drept som i første ledd anført

UiB/Det juridiske fakultet sensorveiledning hjemmeeksamen 1. studieår - JUS114 - vår 2007

UiB/Det juridiske fakultet
sensorveiledning hjemmeeksamen
1. studieår - JUS114 - vår 2007