Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS111
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I 2004 arvet Universitetet i Storevik en hytteeiendom etter en avdød professor. I testamentet ble det stilt som vilkår at eiendommen skulle benyttes til velferdsformål for de ansatte ved universitetet. Eiendommen lå heller avsides til i naturskjønne omgivelser ved foten av det stupbratte fjellet Blåegga. Det viste seg imidlertid at selve hytten var ubebolig etter år med manglende vedlikehold. Universitetet ønsket derfor å rive den og heller oppføre en ny, mer egnet som bedriftshytte for universitetet.
Høsten 2004 søkte Universitetet i Storevik Lillevik kommune om byggeløyve til oppføring av den nye hytten etter § 93 i plan- og bygningsloven (lov av 14. juni 1985 nr. 77). Men fordi det var kjent at noe stein fra tid til annen kunne rase ned fra Blåegga, ville ikke kommunens byggesaksavdeling uten videre gi løyve. Byggesaksavdelingen krevde at universitetet først dokumenterte at den planlagte hytten ikke stod i fare for å bli truffet av steinras. Det ble i denne sammenheng vist til plan- og bygningsloven § 68.
Dokumentasjonskravet kunne ikke universitetet godta, og ønsket å klage på kommunens avgjørelse. Kommunen mente på sin side at det ikke eksisterte noen klageadgang fordi avgjørelsen om å kreve dokumentasjon ikke var et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette ble dels begrunnet med at avgjørelsen om innhenting av dokumentasjon ikke var bestemmende for rettigheter eller plikter. Dels med at universitetet ikke var noen privatperson slik forvaltningsloven krevde.
Spørsmål 1: Har Universitetet i Storevik rett til å klage på avgjørelsen om å kreve dokumentasjon?
Universitetet mente det eventuelt måtte være Lillevik kommune sitt ansvar å framskaffe den aktuelle dokumentasjonen. Det ble hevdet at dette gikk klart fram av forvaltningsloven § 17 første ledd.
Kommunen mente på sin side at § 17 ikke kom til anvendelse fordi det ikke var truffet noe enkeltvedtak. Universitetet kunne ikke godta en slik synsmåte, og mente at bestemmelsen måtte komme til anvendelse selv om avgjørelsen i byggesaken ennå ikke var tatt. Det var ingen uenighet om at den endelige avgjørelsen i byggesaken ville være et enkeltvedtak, når den ble truffet.
I alle fall, mente kommunen, kunne det ikke være dens ansvar å framskaffe dokumentasjon. Det ble vist til at en geolog skulle ha om lag 40 000 kroner for jobben, noe kommunen definitivt ikke hadde råd til.
Spørsmål 2: Hvem har ansvaret for å framskaffe dokumentasjonen?
For å få fortgang i byggesaken valgte til slutt Universitetet i Storevik å engasjere konsulentselskapet Rådgivende Geologer A/S. I rapporten som ble utarbeidet og oversendt oppdragsgiver (universitetet) het det blant annet:
”Når det gjelder den framtidige rasfaren, er vi i tvil. Det har rast en del stein i området de siste tiårene. Men i lys av den planlagte plasseringen av universitetets hytte på en kolle i terrenget, konkluderes det likevel med som sannsynlig at utrasende stein vil stoppe opp før de når hytten. (Når det derimot gjelder nabohytten til Lars Holm, er saken en ganske annen.)”
Kopi av rapporten ble umiddelbart sendt per e-post fra universitetet til Lillevik kommune.
Lars Holm hadde hytteeiendom med felles grense mot universitetets eiendom. Han hadde fått bygget sin hytte i en tid da kommunen ikke var opptatt av rasproblematikk. Holm var den eneste (i tillegg til den avdøde professoren) som hadde fått sette opp hytte i området, og var lite interessert i universitetets byggeplaner. Han trivdes best alene, og fryktet støy og at idyllen i området nå skulle bli ødelagt.
Universitetets hytte var planlagt plassert om lag 20 meter nedenfor Holm sin. Men i motsetning til den avdøde professoren sin hytte, skulle den nye ligge på en liten kolle i det ellers fallende terrenget. Dermed ble høydeforskjellen til Holms hytte utlignet, og universitetshytten ville bli liggende sentralt i synsfeltet for Holm, som et potensielt irritasjonsmoment for ham. Holm som hadde lett for å hisse seg opp, ble sykemeldt fra arbeidet sitt i to uker etter at han fikk kjennskap til universitetets planer gjennom nabovarselet, jf. plan- og bygningsloven § 94 nr. 3. Dette fordi fastlegen ville redusere belastningene for hjertet hans som ikke var helt friskt lenger.
Holm ønsket innsyn i rapporten fra Rådgivende Geologer AS. Men dette nektet kommunen å gi. Dels ble det hevdet at Holm ikke var part i saken, dels at rapporten ikke var i dokumentsform etter som den bare eksisterte elektronisk. Subsidiært påstod kommunen at rapporten var et internt dokument, og at vurderingene av rasfaren ikke var faktiske opplysninger. Endelig hevdet kommunen at det var utilrådelig å la Holm lese rapporten på grunn av dens innhold.
Holm stod fast på sitt krav om innsyn.
Spørsmål 3: Har Lars Holm rett til innsyn i rapporten fra Rådgivende Geologer A/S?
Etter en gjennomgang av rapporten, var kommunens byggesaksavdeling nå positivt innstilt til byggesøknaden. Men plutselig ble det oppdaget andre problemer. Det viste seg nemlig at byggeplanene var i strid med bestemmelsen i gjeldende kommuneplan om at Blåegga-området skulle brukes til landbruks-, natur- og friluftsområde, jf. plan- og bygningsloven § 20-4 nr. 2. Universitetet måtte nå få dispensasjon (unntak) fra denne planbestemmelsen, jf. § 7 i plan- og bygningsloven, før byggearbeidene kunne igangsettes.
Til universitetets store skuffelse ble søknaden om dispensasjon avslått av kommunens faste utvalg for plansaker (opprettet i medhold av § 9-1 i plan- og bygningsloven). Begrunnelsen lød:
”Begrunnelse:
Avslaget bygger på plan- og bygningsloven § 7 første ledd første punktum, jf. gjeldende kommuneplan. Grunnlaget for avslaget er den innsendte dispensasjonssøknaden.”
Universitetet mente det heftet feil ved begrunnelsen. For det første var det en feil at innholdet i plan- og bygningsloven § 7 første ledd første punktum ikke var gjengitt, særlig i lys av at universitetets administrasjon ikke hadde spisskompetanse i denne typen saker. Videre var det en feil at man bare henviste til søknaden uten å vedlegge kopi av dokumentet. Til det siste svarte kommunen at å vedlegge kopi av søknaden framstod som helt bortkastet siden universitetet hadde denne selv.
Det mest alvorlige, i følge universitetet, var likevel at det i begrunnelsen ikke ble sagt noe om hvorfor søknaden var avslått, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd. Til dette ble det svart at det fulgte direkte av lovteksten at det ikke forelå noen plikt for kommunen til å begrunne skjønnsutøvingen.
Spørsmål 4: Hefter det feil ved begrunnelsen for vedtaket?
Universitetet reagerte på at saksbehandler Kari Ås var den som hadde forberedt dispensasjonssaken for behandling i kommunens faste utvalg for plansaker. Hun var nemlig også styremedlem i Lillevik Naturvernlag. I Karis lange funksjonstid som styremedlem, hadde styret engasjert seg i flere lokale saker. Blant disse var å sikre Blåegga-området som friluftsområde. Kari hadde i den sammenheng – det var nå om lag ti år siden – hjulpet til med å lage høringsuttalelse fra lokallaget til forslaget til ny kommuneplan. Hun hadde også laget utkast til en artikkel om saken i lokallagets medlemsblad som ble distribuert til alle de om lag 700 husstandene i Lillevik kommune. Men det var ikke Kari som frontet saken utad på vegne av styret.
Spørsmål 5: Var Kari Ås inhabil til å forberede dispensasjonssaken?
Alle spørsmål skal besvares.
I 2004 arva Universitetet i Storevik ein hytteeigedom etter ein avdød professor. I testamentet vart det stilt som vilkår at eigedomen skulle nyttast til velferdsføremål for dei tilsette ved universitetet. Eigedomen låg heller avsides til i naturskjønne omgjevnader ved foten av det stupbratte fjellet Blåegga. Men det viste seg at sjølve hytta var ubebueleg etter år med manglande vedlikehald. Universitetet ønskte difor å rive ho og heller oppføre ei ny, meir eigna som bedriftshytte for universitetet.
Hausten 2004 søkte Universitetet i Storevik Lillevik kommune om byggjeløyve til oppføring av den nye hytta etter § 93 i plan- og bygningslova (lov av 14. juni 1985 nr. 77). Men fordi det var kjent at noko stein frå tid til annan kunne rase ned frå Blåegga, ville ikkje kommunen si byggesaksavdeling utan vidare gje løyve. Byggesaksavdelinga kravde at universitetet først dokumenterte at den planlagde hytta ikkje stod i fare for å bli treft av steinras. Det vart i denne samanheng vist til plan- og bygningslova § 68.
Dokumentasjonskravet kunne ikkje universitetet godta, og ønskte å klage på kommunen si avgjerd. Kommunen meinte på si side at det ikkje eksisterte nokon klageadgang fordi avgjerda om å krevje dokumentasjon ikkje var eit enkeltvedtak etter forvaltningslova. Dette vart dels grunngjeve med at avgjerda om innhenting av dokumentasjon ikkje var bestemmande for rettar eller plikter. Dels med at universitetet ikkje var nokon privatperson slik forvaltningslova kravde.
Spørsmål 1: Har Universitetet i Storevik rett til å klage på avgjerda om å krevje dokumentasjon?
Universitetet meinte det eventuelt måtte vere Lillevik kommune sitt ansvar å framskaffe den aktuelle dokumentasjonen. Det vart hevda at dette gjekk klart fram av forvaltningslova § 17 første ledd.
Kommunen meinte på si side at § 17 ikkje kom til bruk fordi det ikkje var treft noko enkeltvedtak. Universitetet kunne ikkje godta ein slik synsmåte, og meinte at bestemminga måtte kome til bruk sjølv om avgjerda i byggjesaka endå ikkje var teken. Det var inga usemje om at den endelege avgjerda i byggjesaka ville vere eit enkeltvedtak, når ho var treft.
I alle fall, meinte kommunen, kunne det ikkje vere den sitt ansvar å framskaffe dokumentasjon. Det vart vist til at ein geolog skulle ha om lag 40 000 kroner for jobben, noko kommunen definitivt ikkje hadde råd til.
Spørsmål 2: Kven har ansvaret for å framskaffe dokumentasjonen?
For å få fortgang i byggjesaka valde til slutt Universitetet i Storevik å engasjere konsulentselskapet Rådgjevande Geologar A/S. I rapporten som vart utarbeidd og oversend oppdragsgjevar (universitetet) heitte det mellom anna:
”Når det gjeld den framtidige rasfaren, er vi i tvil. Det har rast ein del stein i området dei siste tiåra. Men i lys av den planlagde plasseringa av universitetet si hytte på ein kolle i terrenget, blir det likevel konkludert med som sannsynleg at utrasande stein vil stogge opp før dei når hytta. (Når det derimot gjeld nabohytta til Lars Holm, er saka ei ganske anna.)”
Kopi av rapporten vart umiddelbart sendt per e-post frå universitetet til Lillevik kommune.
Lars Holm hadde hytteeigedom med felles grense mot universitetet sin eigedom. Han hadde fått bygt si hytte i ei tid då kommunen ikkje var opptatt av rasproblematikk. Holm var den einaste (i tillegg til den avdøde professoren) som hadde fått sette opp hytte i området, og var lite interessert i universitetet sine byggjeplanar. Han trivdest best åleine, og frykta støy og at idyllen i området no skulle bli øydelagd.
Universitetet si hytte var planlagt plassert om lag 20 meter nedanfor Holm si. Men i motsetnad til den avdøde professoren si hytte, skulle den nye liggje på ein liten kolle i det elles fallande terrenget. Dermed vart høgdeforskjellen til Holm si hytte utlikna, og universitetshytta ville bli liggjande sentralt i synsfeltet for Holm, som eit potensielt irritasjonsmoment for han. Holm som hadde lett for å hisse seg opp, vart sjukmeld frå arbeidet sitt i to veker etter at han fekk kjennskap til universitetet sine planar gjennom nabovarselet, jf. plan- og bygningslova § 94 nr. 3. Dette fordi fastlegen ville redusere belastningane for hjartet hans som ikkje var heilt friskt lenger.
Holm ønskte innsyn i rapporten frå Rådgjevande Geologar AS. Men dette nekta kommunen å gje. Dels vart det hevda at Holm ikkje var part i saka, dels at rapporten ikkje var i dokumentsform etter som den berre eksisterte elektronisk. Subsidiært påstod kommunen at rapporten var eit internt dokument, og at vurderingane av rasfaren ikkje var faktiske opplysningar. Endeleg hevda kommunen at det var utilrådeleg å la Holm lese rapporten på grunn av innhaldet.
Holm stod fast på sitt krav om innsyn.
Spørsmål 3: Har Lars Holm rett til innsyn i rapporten frå Rådgjevande Geologar A/S?
Etter ein gjennomgang av rapporten, var kommunen si byggesaksavdeling no positivt innstilt til byggjesøknaden. Men plutseleg vart det oppdaga andre problem. Det viste seg nemleg at byggjeplanane var i strid med bestemminga i gjeldande kommuneplan om at Blåegga-området skulle brukast til landbruks-, natur- og friluftsområde, jf. plan- og bygningslova § 20-4 nr. 2. Universitetet måtte no få dispensasjon (unntak) frå denne planbestemminga, jf. § 7 i plan- og bygningslova, før byggjearbeida kunne igangsetjast.
Til universitetet sin store skuffelse vart søknaden om dispensasjon avslått av kommunen sitt faste utval for plansaker (oppretta i medhald av § 9-1 i plan- og bygningslova). Grunngjevinga lydde:
”Grunngjeving:
Avslaget byggjer på plan- og bygningslova § 7 første ledd første punktum, jf. gjeldande kommuneplan. Grunnlaget for avslaget er den innsende dispensasjonssøknaden.”
Universitetet meinte det hefta feil ved grunngjevinga. For det første var det ein feil at innhaldet i plan- og bygningslova § 7 første ledd første punktum ikkje var attgjeve, særleg i lys av at universitetet sin administrasjon ikkje hadde spisskompetanse i denne typen saker. Vidare var det ein feil at ein berre viste til søknaden utan å vedlegge kopi av dokumentet. Til det siste svarte kommunen at å vedlegge kopi av søknaden framstod som heilt bortkasta sidan universitetet hadde denne sjølv.
Det mest alvorlege, i følgje universitetet, var likevel at det i grunngjevinga ikkje vart sagt noko om kvifor søknaden var avslått, jf. forvaltningslova § 25 tredje ledd. Til dette vart det svart at det følgde direkte av lovteksten at det ikkje førelåg noko plikt for kommunen til å grunngje skjønnsutøvinga.
Spørsmål 4: Heftar det feil ved grunngjevinga for vedtaket?
Universitetet reagerte på at sakshandsamar Kari Ås var den som hadde førebudd dispensasjonssaka for handsaming i kommunen sitt faste utval for plansaker. Ho var nemleg også styremedlem i Lillevik Naturvernlag. I Kari si lange funksjonstid som styremedlem, hadde styret engasjert seg i fleire lokale saker. Mellom desse var å sikre Blåegga-området som friluftsområde. Kari hadde i den samanheng – det var no om lag ti år sidan – hjelpt til med å lage høyringsfråsegn frå lokallaget til framlegget til ny kommuneplan. Ho hadde også laga utkast til ein artikkel om saka i lokallaget sitt medlemsblad som vart distribuert til alle dei om lag 700 husstandane i Lillevik kommune. Men det var ikkje Kari som fronta saka utad på vegner av styret.
Spørsmål 5: Var Kari Ås inhabil til å førebu dispensasjonssaka?
Alle spørsmål skal svarast på.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |