Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS111
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I januar 2005 ble eiendommen Fjogtun kjøpt av ekteparet Olav og Kari Ås. Eiendommen lå i det pene villastrøket Brattskaret i Lillevik kommune. Olav og Kari kjøpte huset til sin sønn Peder Ås som hittil hadde bodd hjemme. Peder var 20 år og alvorlig psykisk utviklingshemmet. Fordi han hadde betydelige atferdsproblemer i form av aggresjon og raseriutbrudd hadde Peder et ”dårlig rykte”. Foreldrene var nå utslitt etter mange år med omsorg for sin sønn døgnet rundt, praktisk talt uten hjelp fra kommunens helse- og sosialtjeneste.
Kjøpet av Fjogtun skapte en god del oppmerksomhet i Lillevik. Dels var kommunen kritisk til at foreldrene gjennom utflytting av sin sønn, i praksis presset frem et heldøgns kommunalt omsorgstilbud i Peders nye bolig. Dels ble det gjennom lokalavisen uttrykt frykt (fra beboere i Brattskaret) knyttet til at en aggressiv og utilregnelig person skulle flytte til området. Men i et avisinnlegg undertegnet av ”en som ønsker å være anonym” ble det reist spørsmål om ikke disse negative holdningene egentlig var uttrykk for en nedvurdering av utviklingshemmede sitt menneskeverd basert på fordommer. Avisinnlegget hadde tittelen ”Uverdig”.
Lillevik kommune aksepterte til slutt at det nå var et offentlig ansvar å yte hjelp til Peder, både natt og dag, i hans nye hjem. For at dette praktisk skulle la seg gjøre ble det imidlertid stilt krav om at huset ble påbygget slik at det kunne etableres en egnet base for det kommunalt ansatte personalet i boligen.
Søknad fra Olav og Kari Ås om å få bygge på huset en ekstra etasje ble sendt Lillevik kommune i august 2005. Uttalelse fra psykiater Oluf Bang ble vedlagt. Her ble Peders tilstand og særlige behov nærmere gjort rede for.
Pensjonert arkitekt Kåre Tastad fikk kjennskap til byggeplanene gjennom nabovarsel etter § 94 nr. 3 i plan- og bygningsloven (lov av 14. juni 1985 nr. 77). Han var negativ fordi en ekstra etasje på Peder og Karis hus ville ”ta solen” fra terrassen hans etter klokken 17 om sommeren. I dag hadde Tastad sol på terrassen sin til klokken 20. Kåre Tastad bestemte seg for å kjempe mot at byggeplanene ble godkjent. I den forbindelse sendte han en e-post til kommunen med forespørsel om innsyn i uttalelsen fra psykiater Oluf Bang. Dette nektet imidlertid kommunen.
Nektelsen av å gi innsyn ble for det første begrunnet med at reglene om dokumentinnsyn ikke kom til anvendelse fordi det ennå ikke var truffet noen avgjørelse i saken. Det forelå dermed ikke noe enkeltvedtak. Videre hevdet kommunen at Tastad ikke var part. I alle fall kunne bare dokumenter utarbeidet av søkeren selv være omfattet av reglene om innsyn, og ikke dokumenter utarbeidet av tredjepersoner. Kommunen mente også at uttalelsen fra Bang måtte kunne unntas etter forvaltningsloven § 18 andre ledd bokstav b. Uttalelsen inneholdt dessuten taushetsbelagte opplysninger, noe som også utelukket innsyn. Endelig måtte forvaltningsloven § 19 være en hindring for Kåre Tastad sin forespørsel.
Kåre Tastad mente på sin side at det var uten betydning for spørsmålet om innsynsrett om det var truffet avgjørelse i saken eller ikke. Han hevdet videre at han var part. At innsynsretten ikke skulle omfatte dokumenter utarbeidet av tredjepersoner stilte Tastad seg tvilende til. Paragraf 18 andre ledd måtte dessuten være irrelevant, mente han. Han kunne heller ikke forstå hvorfor reglene om taushetsplikt eller forvaltningsloven § 19 skulle være til hinder for innsyn. Tvert imot mente Tastad at det var av vesentlig betydning å få kjennskap til uttalelsen. Han hadde forstått at byggesøknaden var begrunnet i hensynet til personalet som skulle arbeide i boligen. Men dette trengte han mer informasjon om for eventuelt å kunne foreslå alternative løsninger som ikke rammet hans solforhold så sterkt.
Spørsmål 1: Har Kåre Tastad rett til innsyn i uttalelsen fra psykiater Oluf Bang?
Til tross for all motstand, fikk Olav og Kari Ås til slutt byggeløyve i oktober 2005. Men Tastad gav seg ikke med det. Han mente det var begått flere feil under saksbehandlingen.
For det første mente Tastad at det var uhørt at representanter for kommunens byggesaksavdeling ikke hadde vært på befaring i området. Å alene basere seg på skriftlig dokumentasjon var utilstrekkelig, selv om dette innbefattet tegninger over hvordan påbygget ville komme til å se ut fra forskjellige vinkler. Tastad gjorde gjeldende at et minstekrav til kommunens saksbehandling måtte være å gjennomføre befaring for å få et bedre inntrykk av hvor ødeleggende en ekstra etasje ville være for ham.
Kommunen var uenig i at det kunne eksistere noen plikt til befaring.
Spørsmål 2: Hadde kommunen plikt til å gjennomføre befaring?
Etter at byggeløyve var gitt, lekket det ut at den som hadde skrevet det anonyme avisinnlegget med tittelen ”Uverdig” var Jan Johansen, saksbehandler i Lillevik kommune for ekteparet Ås sin byggesøknad.
Kåre Tastad reagerte sterkt på dette. Han mente at saksbehandler Johansen på denne måten hadde gjort seg selv inhabil. Det ble også pekt på som et mulig inhabiliserende forhold at Johansen var medlem av Norsk forbund for utviklingshemmede som er en nasjonal interesseorganisasjon for mennesker med utviklingshemming.
Johansen nektet for at han hadde vært inhabil. Han pekte på at avisinnlegget var saklig skrevet, noe Kåre Tastad i og for seg ikke bestred. I alle fall mente Johansen at han ikke kunne være inhabil når påstand om dette først ble framsatt etter at avgjørelsen i saken var truffet.
Spørsmål 3: Var Jan Johansen inhabil til å behandle byggesaken?
Samme dag som byggeløyve ble gitt sendte Lillevik kommune underretning til Kåre Tastad om dette per e-post. Men Tastad undersøkte ikke e-posten sin jevnlig, og han oppdaget ikke underretningen før etter klagefristens utløp.
Tastad mente at det var en feil at han hadde blitt underrettet per e-post. Til dette svarte kommunen at Tastad selv hadde samtykket til å bli underrettet på denne måten. Dette hadde skjedd ved at han – på eget initiativ – hadde kommunisert med Lillevik kommune elektronisk vedrørende forespørselen om innsyn i uttalelsen fra psykiater Bang. Kommunen hevdet at kravene i forvaltningsloven § 27 dermed var oppfylt.
Spørsmål 4: Var det en feil av kommunen å underrette Kåre Tastad per e-post?
Også styret i Brattskaret velforening reagerte negativt på at kommunen innvilget ekteparet Ås sin byggesøknad. Velforeningen hadde mottatt henvendelser fra beboere i området som fryktet Peders aggressive atferd. Velforeningens formål var "å fremme trivselen for beboerne i Brattskaret". Ved å påklage avgjørelsen om byggeløyve, håpet velforeningen at Olav og Kari Ås skulle få avslag og slik bli tvunget til å selge eiendommen. Det ble imidlertid reist tvil om velforeningen hadde klagerett.
Spørsmål 5: Har Brattskaret velforening klagerett?
Alle spørsmål skal besvares.
I januar 2005 vart eigedomen Fjogtun kjøpt av ekteparet Olav og Kari Ås. Eigedomen låg i det pene villastrøket Brattskaret i Lillevik kommune. Olav og Kari kjøpte huset til sonen sin Peder Ås som hittil hadde budd heime. Peder var 20 år og alvorleg psykisk utviklingshemma. Fordi han hadde betydelege åtferdsproblem i form av aggresjon og raseriutbrot hadde Peder eit ”dårleg rykte”. Foreldra var no utslitne etter mange år med omsorg for sonen sin døgnet rundt, praktisk talt utan hjelp frå kommunen si helse- og sosialteneste.
Kjøpet av Fjogtun skapte ein god del merksemd i Lillevik. Dels var kommunen kritisk til at foreldra gjennom utflytting av sonen sin, i praksis pressa fram eit heildøgns kommunalt omsorgstilbod i Peder sin nye bustad. Dels vart det gjennom lokalavisa uttrykt frykt (frå bebuarar i Brattskaret) knytt til at ein aggressiv og utilrekneleg person skulle flytte til området. Men i eit avisinnlegg underteikna av ”ein som ønskjer å vere anonym” vart det reist spørsmål om ikkje desse negative haldningane eigentleg var uttrykk for ei nedvurdering av utviklingshemma sitt menneskeverd basert på fordommar. Avisinnlegget hadde tittelen ”Uverdig”.
Lillevik kommune aksepterte til slutt at det no var eit offentleg ansvar å yte hjelp til Peder, både natt og dag, i hans nye heim. Men for at dette praktisk skulle late seg gjere blei det stilt krav om at huset vart bygt på slik at det kunne etablerast ein eigna base for det kommunalt tilsette personalet i bustaden.
Søknad frå Olav og Kari Ås om å få byggje på huset ein ekstra etasje vart sendt Lillevik kommune i august 2005. Fråsegn frå psykiater Oluf Bang blei lagt ved. Her vart Peder sin tilstand og særlege behov nærare gjort greie for.
Pensjonert arkitekt Kåre Tastad fekk kjennskap til byggjeplanane gjennom nabovarsel etter § 94 nr. 3 i plan- og bygningslova (lov av 14. juni 1985 nr. 77). Han var negativ fordi ein ekstra etasje på Peder og Kari sitt hus ville ”ta sola” frå terrassen hans etter klokka 17 om sommaren. I dag hadde Tastad sol på terrassen sin til klokken 20. Kåre Tastad bestemte seg for å kjempe mot at byggjeplanane vart godkjent. I den samanheng sende han ein e-post til kommunen med førespurnad om innsyn i fråsegna frå psykiater Oluf Bang. Men dette nekta kommunen.
Nektinga av å gje innsyn vart for det første grunngjeve med at reglane om dokumentinnsyn ikkje kom til bruk fordi det endå ikkje var treft noko avgjerd i saka. Det førelåg dermed ikkje noko enkeltvedtak. Vidare hevda kommunen at Tastad ikkje var part. I alle fall kunne berre dokument utarbeidd av søkjaren sjølv vere omfatta av reglane om innsyn, og ikkje dokument utarbeidd av tredjepersonar. Kommunen meinte også at fråsegna frå Bang måtte kunne unntakast etter forvaltningslova § 18 andre ledd bokstav b. Fråsegna inneheldt dessutan opplysningar underlagt teieplikt, noko som også utelukka innsyn. Endeleg måtte forvaltningslova § 19 vere ei hindring for Kåre Tastad sin førespurnad.
Kåre Tastad meinte på si side at det var utan betydning for spørsmålet om innsynsrett om det var treft avgjerd i saka eller ikkje. Han hevda vidare at han var part. At innsynsretten ikkje skulle omfatte dokument utarbeidd av tredjepersonar stilte Tastad seg tvilande til. Paragraf 18 andre ledd måtte dessuten vere irrelevant, meinte han. Han kunne heller ikkje forstå kvifor reglane om teieplikt eller forvaltningslova § 19 skulle vere til hinder for innsyn. Tvert imot meinte Tastad at det var av vesentleg betydning å få kjennskap til fråsegna. Han hadde forstått at byggjesøknaden var grunngjeven i omsynet til personalet som skulle arbeide i bustaden. Men dette trong han meir informasjon om for eventuelt å kunne føreslå alternative løysingar som ikkje ramma hans solforhold så sterkt.
Spørsmål 1: Har Kåre Tastad rett til innsyn i fråsegna frå psykiater Oluf Bang?
Trass i all motstand, fekk Olav og Kari Ås til slutt byggjeløyve i oktober 2005. Men Tastad gav seg ikkje med det. Han meinte det var gjort fleire feil under sakshandsaminga.
For det første meinte Tastad at det var uhøyrt at representantar for kommunen si byggjesaksavdeling ikkje hadde vore på synfaring i området. Å åleine basere seg på skriftleg dokumentasjon var utilstrekkeleg, sjølv om dette omfatta teikningar over korleis påbygget ville kome til å sjå ut frå ulike vinklar. Tastad gjorde gjeldande at eit minstekrav til kommunen si sakshandsaming måtte vere å gjennomføre synfaring for å få eit betre inntrykk av kor øydeleggjande ein ekstra etasje ville vere for han.
Kommunen var usamd i at det kunne eksistere noko plikt til synfaring.
Spørsmål 2: Hadde kommunen plikt til å gjennomføre synfaring?
Etter at byggjeløyve var gjeve, lak det ut at den som hadde skrive det anonyme avisinnlegget med tittelen ”Uverdig” var Jan Johansen, sakshandsamar i Lillevik kommune for ekteparet Ås sin byggjesøknad.
Kåre Tastad reagerte sterkt på dette. Han meinte at sakshandsamar Johansen på denne måten hadde gjort seg sjølv inhabil. Det vart også peikt på som eit mogeleg inhabiliserande forhold at Johansen var medlem av Norsk forbund for utviklingshemmede som er ein nasjonal interesseorganisasjon for menneske med utviklingshemming.
Johansen nekta for at han hadde vore inhabil. Han peikte på at avisinnlegget var sakleg skrive, noko Kåre Tastad i og for seg ikkje drog i tvil. I alle fall meinte Johansen at han ikkje kunne vere inhabil når påstand om dette først vart sett fram etter at avgjerda i saka var treft.
Spørsmål 3: Var Jan Johansen inhabil til å handsame byggjesaka?
Same dag som byggjeløyve vart gjeve sende Lillevik kommune underretning til Kåre Tastad om dette per e-post. Men Tastad undersøkte ikkje e-posten sin jamnleg, og han oppdaga ikkje underretninga før etter klagefristen sitt utløp.
Tastad meinte at det var ein feil at han hadde vorte underretta per e-post. Til dette svarte kommunen at Tastad sjølv hadde samtykt til å bli underretta på denne måten. Dette hadde skjedd ved at han – på eige initiativ – hadde kommunisert med Lillevik kommune elektronisk vedkomande førespurnaden om innsyn i fråsegna frå psykiater Bang. Kommunen hevda at krava i forvaltningslova § 27 dermed var oppfylt.
Spørsmål 4: Var det ein feil av kommunen å underrette Kåre Tastad per e-post?
Også styret i Brattskaret velforeining reagerte negativt på at kommunen innvilga ekteparet Ås sin byggjesøknad. Velforeininga hadde mottatt innspel frå innbyggjarar i området som frykta Peder si aggressive åtferd. Velforeininga sitt føremål var "å fremje trivselen for dei som bur i Brattskaret". Ved å klage på avgjerda om byggjeløyve, håpte velforeininga at Olav og Kari Ås skulle få avslag og slik bli tvungne til å selje eigedomen. Men det vart reist tvil om velforeininga hadde klagerett.
Spørsmål 5: Har Brattskaret velforeining klagerett?
Alle spørsmål skal svarast på.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |