Sist oppdatert 12.mai 2004 av UK
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS112
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I
Kari Ås som er gift med Peder Ås, fikk en dag beskjed fra sin far
om at han og Karis mor vurderte å gi henne en enebolig som de inntil
nå hadde bebodd alene. Kari som bodde i en liten leid leilighet sammen
med Peder og deres to barn på 5 og 7, ble meget glad for å få et
slikt «tilbud». Hun fortalte straks dette til Peder som også synes
det var flott at Karis foreldre var så gavemilde.
Etter nærmere forhandlinger mellom Kari og foreldrene, ble de enige om at hun skulle få overta huset på følgende vilkår: Hun skulle være ansvarlig for å nedbetale restgjelden på boligen som nå var på kr. 150.000. Dessuten skulle foreldrene ha borett i kjellerleiligheten. Denne boretten ble taksert til kr. 50.000. Hele eiendommen var verdsatt til kr. 800.000,-. Under forhandlingene uttalte begge foreldrene at de stilte som vilkår at boligen skulle være Karis særeie. Det er på det rene at dette aldri ble opplyst overfor Peder, men han ble gjort kjent med at Kari skulle betjene gjelden og at boretten var verdsatt til kr. 50.000. Huset ble tinglyst med Kari som eier.
Kari og Peder flyttet kort tid etter inn i boligen. Den var til dels lite tidsmessig, og de bestemte seg derfor for å pusse opp deler av den. Peder hadde mens de bodde i leiligheten spart opp litt av sin inntekt, slik at det sto kr. 50.000 på en sparekonto han hadde opprettet. Dette beløpet brukte han til å betale oppussingskostnadene med.
Kari betjente lånet på boligen med sin inntekt. Selv om ikke lånet utgjorde den store utgiften, var det på det rene at Peder betalte en del mer enn Kari av de løpende utgifter. Hun på sin side, tok en større del av arbeidsoppgavene i hjemmet samt oppfølgning av barna. Peder hadde bare ansvar for «utearbeidet» samt å holde parets bil i ren stand.
Siden Peder hadde en relativ god inntekt, fant han ut at familien kunne ha glede av en fritidseiendom. Etter en tid fant han en hytte som lå ved sjøen til kr. 400.000 som han bestemte seg for å kjøpe. Hytten ble finansiert med kr. 100.000 som han hadde spart opp under ekteskapet, samt et lån fra Peders arbeidsgiver på kr. 300.000. Lånet ble betalt ved at arbeidsgiveren foretok et fast trekk hver måned i Peders lønn. Til tross for de økte utgiftene han dermed fikk, betalte han de samme løpende utgifter som han hadde betalt før. I det tinglyste skjøtet var Peder oppført som eier.
Etter en tid mente Peder at det var grunn til å kjøpe inn noen nye møbler på hytten. Uten å informere Kari solgte han det gamle møblementet på hytten som han i sin tid hadde fått av sin far, samtidig som han kjøpte inn nytt. Møblene til kr. 30.000 hadde han kjøpt med seks måneders betalingsutsettelse.
Fire år etter at hytten var anskaffet var det på rene at ekteskapet gikk mot slutten. I forbindelse med delingen oppsto det flere tvister mellom partene. Boligen var steget til 1,2 millioner, mens gjelden var nedbetalt til kr. 100.000. Verdiøkningen hadde for 3/4 sin bakgrunn i den generelle prisutviklingen i samfunnet, mens 1/4 var begrunnet i oppussingen som var foretatt under samlivet.
Kari krevde å få holde huset utenfor delingen fordi det var særeie. Peder bestred at det var opprettet noe gyldig særeie. Uansett var det ikke anledning til å bestemme at hele boligen skulle være hennes særeie. Peder anførte at dersom huset ble ansett som Karis særeie, måtte han uansett tilkjennes vederlag både for at Kari hadde nedbetalt gjelden på boligen med sin løpende inntekt, og fordi han hadde bidratt til å pusse opp boligen med oppsparte midler. Kari anførte at det var etablert et gyldig særeie som omfattet hele huset. Dessuten mente hun at det ikke var grunnlag for å tilkjenne vederlag. Hele husets nåverdi på kr. 1,2 million måtte tilfalle henne.
Hva gjaldt hytten krevde Peder å få overta denne ved delingen. Hytten var som følge av den generelle prisutviklingen nå verd kr. 500.000 samtidig som gjelden var nedbetalt til kr. 200.000. For det tilfellet at Kari fikk medhold i at huset var hennes særeie, mente han at det var rimelig at han fikk holde verdien av hytten utenfor delingen etter el. § 59 tredje ledd. Kari som var blitt meget glad i hytten motsatte seg dette. Hun viste til at hun måtte anses som medeier i hytten, og at det derfor ikke var grunnlag for å la Peder få overta denne. Hun mente at det åpenbart ikke var grunnlag for å anvende el. § 59 i dette tilfellet. Likedeling var lovens hovedregel, og det at hun hadde fått boligen som særeie, var ikke noe argument for å fravike likedelingsregelen for verdier ervervet under ekteskapet.
Under delingen viste det seg at Peder for tiden ikke var i stand til å betale for møblene som han hadde kjøpt på kreditt. Selgeren henvendte seg til Kari og mente at han hadde rett til å kreve betaling av henne. Hun bestred at hun hadde noe som helst ansvar for gjelden som Peder hadde pådratt seg. Dessuten var gjelden pådratt som følge av at Peder hadde opptrådt i strid med loven: Det gamle møblementet var solgt uten hennes kunnskap og samtykke.
Drøft og ta stilling til følgende spørsmål:
1) Var Peders salg av møblementet i strid med loven?
2) Er Kari ansvarlig for gjelden som Peder har pådratt seg i anledning kjøp av møblementet?
3) Er det stiftet et gyldig særeie, og i tilfelle omfatter dette hele eller kun deler av huset?
4) Dersom det er stiftet et gyldig særeie: Kan Kari gis medhold i at verdistigningen skal tilkomme henne alene?
5) Forutsatt at hele huset er Karis særeie: Har Peder krav på vederlag som følge av Karis nedbetaling av lån på huset og oppussingen som ble foretatt?
6) Er Kari medeier i hytten?
7) Kan hele eller deler av verdien av hytten holdes utenfor delingen?
II
Den 83 år gamle ungkaren Raymond hadde i lang tid hatt tanker om å opprette
et testament. I et par år hadde han hatt liggende et dokument som han
hadde skrevet for hånd hvor det sto «Testament». På linjen
nedenfor hadde han skrevet navnet sitt. En kveld besøkte han sin venn
Torstein som var gift med Mia. Han hadde da med seg dokumentet som nå var
tilføyd teksten: «Alt jeg etterlater meg av verdier skal tilfelle
Sportsklubben Torden». Torstein og Mia syntes dette var en god ide. I
likhet med Raymond hadde Torstein var medlem i «Torden» siden guttedagene.
Torstein hadde dessuten i sine yngre dager i flere år vært leder
av hovedstyret. De siste årene var han bare klubbens ulønnede
faste oppleser på Bingokveldene.
Etter å ha lest testamentet fant Torstein fram en penn og føyde til på dokumentet. «Vi underskriver herved som vitner på dette testamentet». Etter å ha skrevet under med navnet sitt rakte han pennen og dokumentet til Mia som deretter underskrev med sitt navn.
Ett halvt år etter at testamentet var opprettet, døde plutselig Raymond av hjerneslag mens han var på Oldboystreningen. I etterkant ble det tvist om retten til hans formue. Raymonds eneste fetter mente at han var rett arving. Dokumentet som Raymond hadde utferdiget måtte anses som et ugyldig testament. Fetteren mente at testamentet ikke kunne anses underskrevet i lovens forstand siden Raymonds navnetrekk sto øverst på siden og ikke under den testamentariske disposisjon. Dessuten var det på det rene at Raymond hadde ført på navnet på dokumentet før — faktisk lenge før — han hadde tilføyd testasjonen til fordel for klubben.
Videre anførte fetteren at selv om dokumentet ble ansett som et testament, måtte det anses som ugyldig fordi det ikke var datert og at det ikke fremgikk at Raymond hadde opprettet det frivillig og at han var ved sans og samling. Det måtte også være ugyldig når Torstein og Mia ikke hadde påført sine yrker og adresser på dokumentet. Endelig var det ikke adgang til å testamentere til sporsklubben «Torden» så lenge han brukte Torstein som vitne.
Sportsklubben avviste fetterens innsigelser. Det gjaldt ikke noe krav til hvor på dokumentet navnetrekket måtte plasseres for at det skulle foreligge en gyldig underskrift, og det kunne heller ikke være et absolutt krav om at signaturen måtte påføres etter at selve testasjonen var skrevet ned. Dersom navnetrekket ikke ble ansett som en underskrift, måtte Raymonds uomstridte vedkjennelse av at det var han som hadde skrevet sitt navn på dokumentet anses som jevngodt med en underskrift i lovens forstand. Klubben anførte videre at det slett ikke var noe krav om at testamentet måtte opplyse om vitnenes yrker, adresse, testators sinnstilstand mv. Det forelå heller ikke noen slik forbindelse mellom sportsklubben og Torstein som medførte at han ikke kunne være vitne i saken.
Drøft og ta stilling til om det foreligger et gyldig testament ut fra samtlige innsigelser fra partene.
I
Kari Ås som er gift med Peder Ås, fekk ein dag beskjed frå faren
sin om at han og Kari si mor vurderte å gi henne ein einebustad som dei
inntil no hadde budd i aleine. Kari som budde i ei lita leigd leilegheit saman
med Peder og borna deira på 5 og 7, blei svært glad for å få eit
slikt «tilbod». Ho fortalde straks dette til Peder som også syntest
det var flott at Kari sine foreldre var så gjevmilde.
Etter nærmare forhandlingar mellom Kari og foreldra, blei dei samde om at ho skulle få overta huset på følgjande vilkår: Ho skulle være ansvarleg for å nedbetale restgjelda på bustaden som no var på kr. 150.000. Dessutan skulle foreldra ha burett i kjellarleilegheita. Denne buretten blei taksert til kr. 50.000. Heile eigedommen var verdsett til kr. 800.000,-. Under forhandlingane uttalte begge foreldra at dei stilte som vilkår at bustaden skulle vere Kari sitt særeige. Det er på det reine at dette aldri blei opplyst overfor Peder, men han blei gjort kjent med at Kari skulle betjene gjelda og at buretten var verdsett til kr. 50.000. Huset blei tinglyst med Kari som eigar.
Kari og Peder flytta kort tid etter inn i bustaden. Den var til dels lite tidsmessig, og dei bestemte seg derfor for å pusse opp delar av den. Peder hadde medan dei budde i leilegheita spart opp litt av si inntekt, slik at det stod kr. 50.000 på ein sparekonto han hadde oppretta. Dette beløpet brukte han til å betale oppussingskostnadene med.
Kari betjente lånet på bustaden med si inntekt. Sjølv om ikkje lånet utgjorde den store utgifta, var det på det reine at Peder betalte ein del meir enn Kari av dei løpande utgiftene. Ho på si side, tok ein større del av arbeidsoppgavene i heimen samt oppfølging av borna. Peder hadde berre ansvar for «utearbeidet» samt å halde paret sin bil i rein stand.
Sidan Peder hadde ei relativt god inntekt, fann han ut at familien kunne ha glede av ein fritidseigedom. Etter ei tid fann han ei hytte som låg ved sjøen til kr. 400.000 som han bestemte seg for å kjøpe. Hytta blei finansiert med kr. 100.000 som han hadde spart opp under ekteskapet, samt eit lån fra Peder sin arbeidsgjevar på kr. 300.000. Lånet blei betalt ved at arbeidsgjevaren føretok eit fast trekk kvar månad i Peder si løn. Til tross for dei auka utgiftene han dermed fekk, betalte han dei same løpande utgiftene som han hadde betalt før. I det tinglyste skøytet var Peder oppført som eigar.
Etter ei tid meinte Peder at det var grunn til å kjøpe inn nokre nye møblar på hytta. Utan å informere Kari selde han det gamle møblementet på hytta som han i si tid hadde fått av sin far, samtidig som han kjøpte inn nytt. Møblane til kr. 30.000 hadde han kjøpt med seks månader betalingsutsetjing.
Fire år etter at hytta var kjøpt var det på reine at ekteskapet gjekk mot slutten. I samband med delinga oppstod det fleire tvistar mellom partane. Bustaden var stige til 1,2 millionar, medan gjelda var nedbetalt til kr. 100.000. Verdiauken hadde for 3/4 bakgrunn i den generelle prisutviklinga i samfunnet, medan 1/4 var begrunna i oppussinga som var gjort under samlivet.
Kari kravde å få halde huset utanfor delinga fordi det var særeige. Peder nekta for at det var oppretta noko gyldig særeige. Uansett var det ikkje høve til å bestemme at heile bustaden skulle vere hennar særeige. Peder gjorde gjeldande at dersom huset blei rekna som Kari sitt særeige, måtte han uansett tilkjennast vederlag både for at Kari hadde nedbetalt gjelda på bustaden med si løpande inntekt, og fordi han hadde bidratt til å pusse opp bustaden med oppsparte midlar. Kari gjorde gjeldande at det var etablert eit gyldig særeige som omfatta heile huset. Dessutan meinte ho at det ikkje var grunnlag for å tilkjenne vederlag. Heile noverdien av huset på kr. 1,2 millionar måtte tilfalle henne.
Når det gjaldt hytta kravde Peder å få overta denne ved delinga. Hytta var som følgje av den generelle prisutviklinga no verdt kr. 500.000 samtidig som gjelda var nedbetalt til kr. 200.000. For det tilfellet at Kari fekk medhald i at huset var hennar særeige, meinte han at det var rimeleg at han fekk halde verdien av hytta utanfor delinga etter el. § 59 tredje ledd. Kari som var blitt svært glad i hytta motsette seg dette. Ho viste til at ho måtte reknast som medeigar i hytta, og at det difor ikkje var grunnlag for å la Peder få overta denne. Ho meinte at det openbert ikkje var grunnlag for å bruke el. § 59 i dette tilfellet. Likedeling var lova sin hovudregel, og det at ho hadde fått bustaden som særeige, var ikkje noko argument for å fråvike likedelingsregelen for verdiar erverva under ekteskapet.
Under delinga viste det seg at Peder for tida ikkje var i stand til å betale for møblane som han hadde kjøpt på kreditt. Seljaren vende seg til Kari og meinte at han hadde rett til å krevje betaling av henne. Ho nekta for at ho hadde noko som helst ansvar for gjelda som Peder hadde pådratt seg. Dessutan var gjelda pådratt som følgje av at Peder hadde opptrådt i strid med lova: Det gamle møblementet var seld utan hennar kunnskap og samtykke.
Drøft og ta stilling til følgjande spørsmål:
1) Var Peder sitt sal av møblementet i strid med lova?
2) Er Kari ansvarleg for gjelda som Peder har pådratt seg i høve kjøp av møblementet?
3) Er det stifta eit gyldig særeige, og i tilfelle omfattar dette heile eller kun delar av huset?
4) Dersom det er stifta eit gyldig særeige: Kan Kari få medhald i at verdistiginga skal tilkomme henne aleine?
5) Forutsatt at heile huset er Kari sitt særeige: Har Peder krav på vederlag som følgje av Kari si nedbetaling av lån på huset og oppussinga som blei føreteken?
6) Er Kari medeigar i hytta?
7) Kan heile eller delar av verdien av hytta haldast utanfor delinga?
II
Den 83 år gamle ungkaren Raymond hadde i lang tid hatt tankar om å opprette
eit testament. I eit par år hadde han hatt liggjande eit dokument som
han hadde skrive for hand der det stod «Testament». På linja
nedanfor hadde han skrive namnet sitt. Ein kveld vitja han venen Torstein som
var gift med Mia. Han hadde då med seg dokumentet som no var føyd
til teksten: «Alt eg let etter meg av verdiar skal tilfalle Sportsklubben
Torden». Torstein og Mia syntest dette var ein god ide. Likeeins som
Raymond hadde Torstein vore medlem i «Torden» sidan gutedagane.
Torstein hadde dessutan i sine yngre dagar i fleire år vore leiar av
hovudstyret. Dei siste åra var han berre klubben sin uløna faste
opplesar på Bingokveldane.
Etter å ha lese testamentet fann Torstein fram ein penn og føyde til på dokumentet: «Vi underskriv med dette som vitner på dette testamentet». Etter å ha skrive under med namnet sitt rakte han pennen og dokumentet til Mia som deretter underskreiv med sitt namn.
Eit halvt år etter at testamentet var oppretta, døydde plutseleg Raymond av hjerneslag medan han var på Oldboystreninga. I etterkant blei det tvist om retten til formuen hans. Raymond sin einaste fetter meinte at han var rett arving. Dokumentet som Raymond hadde utferdiga måtte reknast som eit ugyldig testament. Fetteren meinte at testamentet ikkje kunne reknast som underskrive i samsvar med lova sidan Raymond sitt namnetrekk stod øverst på sida og ikkje under den testamentariske disposisjonen. Dessutan var det på det reine at Raymond hadde ført på namnet på dokumentet før — faktisk lenge før — han hadde føyd til testasjonen til fordel for klubben.
Vidare gjorde fetteren gjeldande at sjølv om dokumentet blei rekna som eit testament, måtte det reknast som ugyldig fordi det ikkje var datert og at det ikkje gjekk fram at Raymond hadde oppretta det frivillig og at han var ved sans og samling. Det måtte også vere ugyldig når Torstein og Mia ikkje hadde påført sine yrker og adresser på dokumentet. Endeleg var det ikkje høve til å testamentere til sportsklubben «Torden» så lenge han brukte Torstein som vitne.
Sportsklubben avviste fetteren sine motsegner. Det gjaldt ikkje noko krav til kor på dokumentet namnetrekket måtte plasserast for at det skulle liggje føre ei gyldig underskrift, og det kunne heller ikkje vere eit absolutt krav om at signaturen måtte påførast etter at sjølve testasjonen var skriven ned. Dersom namnetrekket ikkje blei rekna som ei underskrift, måtte Raymonds uomstridte vedkjenning av at det var han som hadde skrive sitt namn på dokumentet reknast som jamgodt med ei underskrift etter lova. Klubben gjorde vidare gjeldande at det slett ikkje var noko krav om at testamentet måtte opplyse om vitna sine yrker, adresse, testators sinnstilstand mv. Det låg heller ikkje føre noko slikt samband mellom sportsklubben og Torstein som medførte at han ikkje kunne være vitne i saka.
Drøft og ta stilling til om det ligg føre eit gyldig testament
ut frå samtlege motsegner frå partane.
|
Sist oppdatert 12.mai 2004 av UK Kommentarer til denne siden. |