Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS112
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål
Drøft og ta stilling til de spørsmål som er stilt, også ut fra subsidiære grunnlag og anførsler til støtte for krav og innvendinger:
Audun døde bare 44 år gammel i 1993, etter å ha vært alvorlig syk i to års tid. De siste femten årene hadde han vært gift med Bente, som han hadde tre barn sammen med; Cecilie, David og Endre. De var født i henholdsvis 1979, 1981 og 1983. Ektefellene hadde ikke inngått noen ektepakt om formuesordningen, men Audun hadde mottatt en fritidseiendom under arveskifte etter sine foreldre to år før han døde. Auduns foreldre hadde ikke opprettet testament, men det var en kjent sak at de ved flere anledninger hadde sagt til sine barn at det de kom til å arve, skulle være deres særeie. Da Audun ble syk, mistet han interessen for eiendommen, og solgte den. Salgssummen brukte han til å kjøpe andeler i et verdipapirfond.
Etter Auduns død, ble det klart at han hadde hatt en affære med en kvinne som het Frida, et par år før han ble syk. Hun hadde født datteren Gunhild, og det var fastsatt etter barnelovens regler at Audun var faren. Det fikk så være, sa Bente, som var den av ektefellene som eide mest verdier, og krevde å overta formuen i uskifte. Frida motsatte seg på Gunhilds vegne å godta Bentes krav. Frida påstod at Gunhild, som Auduns særkullsbarn, ikke behøvde å finne seg i det. Overformynderiet, som var rådspurt i saken, var enig med Frida. Bente anførte derimot at hun hadde rett til uskifte med alle Auduns andre arvinger etter loven, og Audun hadde ikke opprettet noe testament som tilgodeså Gunhild. Dersom det likevel i alminnelighet skulle være slik at gjenlevende ektefelle ikke hadde rett til å sitte i uskifte med arvelaters særkullsbarn, kunne ikke det være riktig i dette tilfellet. Da Bente ikke hadde fått kunnskap om at Audun hadde et særkullsbarn mens han fortsatt levde, kunne ikke Gunhilds eksistens avgrense Bentes rett til å sitte i uskifte. Hun støttet dette på at dersom Gunhild ikke behøvde å godta at Bente fikk overta formuen uskiftet, ville jo virkningen langt på vei være den samme som et testament som innskrenket hennes rettigheter. Det ville derfor bryte med alminnelige anstendighetshensyn om ikke en tilsvarende varslingsplikt som var lovfestet når det gjaldt testamenter, jf. al. § 7 første setning, gjaldt også her. Da var det uten betydning hva Frida eller overformynderiet måtte mene.
Spørsmål 1: Har Bente rett til å sitte i uskifte med Gunhild?
I forbindelse med behandlingen av Bentes søknad om å overta formuen i uskifte, hadde tingretten oppnevnt Sigurd Ranesson som setteverge for Cecilie, David og Endre, i tråd med arveloven § 15. Sigurd mente at dersom man kunne motsette seg at Bente fikk sitte i uskifte i forhold til Gunhild, hadde hun heller ikke rett til å sitte i uskifte med de tre andre barna til Audun. Bente var uenig.
Spørsmål 2: Forutsatt at Bente ikke har rett til å sitte i uskifte med Gunhild, har hun likevel rett til å sitte i uskifte med Cecilie, David og Endre?
Spørsmålet om Bente hadde rett til å sitte i uskifte med Cecilie, David og Endre, kom ikke på spissen, da Sigurd etter å ha vurdert saken nøye kom til at det ville nok være i deres beste interesse om moren fikk slippe å skifte med dem nå. Overformynderiet mente imidlertid at Bente ikke hadde rett til å overta andelene i verdipapirfondet i uskifte, da de hadde vært Auduns særeie. Bente var ikke enig i det, og hevdet at hun kunne overta andelene uskiftet i samme utstrekning som hun måtte ha rett til uskifte med formuen for øvrig. Hun hadde riktignok vært klar over svigerforeldrenes særeieønske, men det måtte være uten betydning, da fritidseiendommen etter hennes mening ikke på gyldig måte var gjort til Auduns særeie. Videre mente hun at selv om det mot formodning skulle være slik at fritidseiendommen hadde vært hans særeie, kunne ikke det gjelde for andelene i verdipapirfondet. De hadde ikke eksistert da Auduns foreldre levde, og kunne derfor ikke ha vært i deres tanker. At andelene var kjøpt for salgssummen av eiendommen, kunne heller ikke være tilstrekkelig til at de ble særeie, da det var en vesentlig forskjell på å eie andeler i verdipapirfond og en fritidseiendom.
Spørsmål 3: Var andelene i verdipapirfondet Auduns særeie?
Heller ikke spørsmålet om Bente hadde rett til å sitte i uskifte med Gunhild kom på spissen, da Bente kom til at det var best for alle parter at hun skiftet med Gunhild. Resten av formuen overtok hun i uskifte med de andre barna, i den utstrekning hun hadde rett til det. Et par måneder senere mottok Bente et krav rettet til Audun om innbetaling av avdrag på et forbrukslån han hadde tatt opp. Hun ringte långiver Ågerfinans AS, og gjorde det klart at hun ikke aktet å betale gjelden. Hun viste her til at Audun ikke hadde sagt noe til henne om lånet, og det måtte være i strid med ektefellers opplysningsplikt etter ekteskapsloven § 39. Dessuten hadde ikke lånet kommet henne til gode. Ågerfinans hevdet på sin side at når Bente satt i uskifte, var hun uansett ansvarlig.
Spørsmål 4: Er Bente ansvarlig for lånet?
Ett år senere traff Bente igjen sin ungdoms kjærlighet Karl. Etter kort tid flyttet Karl inn til henne og barna. Bente og Karl ønsket ikke å gifte seg, men ville gjerne ha klare linjer for hvem som eide hva, og hvordan de skulle forholde seg dersom samlivet tok slutt. Da de flyttet sammen, rådet Bente over en formue på ca. 6 millioner kroner, herunder boligeiendommen som var verdt ca. 3 millioner, mens Karl hadde eiendeler verdt ca. 600.000 kroner. De inngikk en samboeravtale der det blant annet het at ”boligeiendommen, og alt Karl i dag eier, bortsett fra rent personlige eiendeler, skal være i sameie mellom oss med ½ på hver”. I avtalen het det også at ”dersom vi flytter fra hverandre, skal Bente beholde boligen vederlagsfritt”. Avtalen ble ikke underskrevet av andre enn dem selv. Samtidig opprettet Karl, som var barnløs, i samsvar med reglene i arveloven kapittel VIII et testament der det stod at Bente skulle arve hans ½ av boligen. Det var vist til testamentet i avtalen.
Etter hvert som barna ble voksne og begynte å lure på hvordan det forholdt seg med arven etter deres far, ble de klar over samboeravtalen mellom deres mor og Karl. I desember 2002 sendte barna en stevning til tingretten der de krevde avtalen omstøtt, da de mente at den innebar en gave fra deres mor som hun ikke hadde rett til å foreta, noe Karl måtte ha forstått. Karl bestred dette. Han viste til at også hans eiendeler ble i sameie etter avtalen, og da kunne det ikke være snakk om en gave. Han var riktignok klar over at Bente satt i uskifte, og at eiendommen var verdt en del mer enn det han eide da avtalen ble inngått. Dette kunne likevel ikke være avgjørende, da det hadde blitt til at han hadde stått for vedlikehold og oppussingsarbeider etter at avtalen var inngått. Det var enighet om at de utgifter han hadde hatt til dette, og verdien av hans arbeidsinnsats, kunne settes til 200.000. Under enhver omstendighet mente han at kravet var satt frem for sent. Han viste til at barna fikk vite om at det forelå en samboeravtale mellom ham og moren etter hvert som de ble myndige. Endre, som var den yngste, ble myndig i februar 2001, og da kunne de ikke nesten to år senere kreve avtalen omstøtt. Til dette innvendte barna at det de hadde fått vite, var at avtalen bestemte hva som gjaldt ”dersom noe skulle skje”, men de kjente ikke til innholdet i avtalens enkelte bestemmelser. Det hadde de først fått vite en dag høsten 2002, da moren hadde kommet til at de var modne nok til å få disse opplysningene.
Spørsmål 5: Kan barna kreve avtalen omstøtt?
Av hensyn til Bente, som hadde fått alvorlige helseproblemer, bestemte barna seg for at de ikke ville forfølge kravet, og trakk søksmålet. To år senere døde hun. Barna var fortsatt av den oppfatning at samboeravtalen måtte anses som en gave fra henne til Karl, og påstod at den ikke var gyldig overfor dem som arvinger. De viste til at disposisjonen ikke var foretatt i testaments form, og at det var tvilsomt om den kunne anses som oppfylt i den grad meningen virkelig hadde vært å overføre eiendomsrett fra deres mor til Karl mens hun fortsatt levde. Riktignok hadde moren utstedt skjøte på halvparten av eiendommen til Karl, og overdragelsen av eierandelen var også tinglyst. Dette hadde imidlertid skjedd etter at barna var blitt voksne og hadde begynt å stille spørsmål, og ikke i tilknytning til inngåelsen av avtalen.
Barna hevdet videre at avtalen heller ikke hadde eller var ment å skulle ha noen egentlig realitet for moren. De viste til at ifølge avtalen skulle hun overta boligen vederlagsfritt dersom hun og Karl flyttet fra hverandre, og dersom han skulle dø først, skulle hun arve hans del. At avtalen heller ikke hadde gitt seg andre utslag, viste seg blant annet ved at moren hadde blitt boende i huset og levd akkurat som før avtalen ble opprettet. Det var også moren som hadde betalt forsikring, eiendomsskatt og kommunale avgifter knyttet til eiendommen. Dette viste at eiendommen for alle praktiske formål var å anse som Bentes. Karl på sin side viste til at selv om avtalen ikke hadde hatt realiteter for Bente eller ham selv, så kunne den lett ha fått det. Blant annet kunne avtalen fått betydning for hva eventuelle kreditorer ville hatt rett til å ta beslag i. Han viste her til hovedprinsippet i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1 annet ledd og dekningsloven § 2-2. Bentes barn var ikke enige i dette. De ville ikke ta stilling til om hun eller hennes eventuelle kreditorer kunne fått avtalen satt til side som inngått pro forma, men mente at hele problematikken om et eventuelt kreditorbeslag var irrelevant, og i alle fall uten særlig vekt, så lenge det rent faktisk ikke hadde vært noen kreditorpågang.
Spørsmål 6: Er samboeravtalen ugyldig overfor Bentes
arvinger?
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |