UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS112

Det juridiske fakultet/UiB

Skoleeksamen

1. studieår - JUS112 - 2006

Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk

Bokmål:

Drøft og ta stilling til de stilte spørsmål, ut fra så vel prinsipale som subsidiære grunnlag og anførsler:

Etter at Peder Ås var ferdig med ungdomsskolen, mønstret han på som mannskap hos sin onkel Kjell Inge på sildetråleren ”Havsølv”. Flittig og nøysom som Peder var, sparte han det meste av det han tjente. Da Kjell Inge etter noen år ville trekke seg tilbake fra fiskeryrket, ble de enige om at Peder skulle overta tråleren med tilhørende utstyr. Av kjøpesummen betalte Peder 50 % med sine oppsparte midler. De resterende 50 % fikk han henstand for ”inntil videre”, som Kjell Inge sa. Peder trengte ikke å betale renter for dette.

Omtrent samtidig som Peder kjøpte ”Havsølv”, fridde han til Marte Kirkerud, som han hadde svermet for helt fra tiden på ungdomsskolen. Marte, som hadde gjort seg ferdig med videregående skole, hadde egentlig tenkt å flytte til Bergen for å få seg en utdannelse. Da hennes mor som var enke ikke var frisk, valgte Marte å utsette studieplanene, og takket ja til Peders tilbud om ekteskap.

Det var gode tider for sildefiskerne, og Peder hadde i tillegg god forretningssans. Få år etter kjøpet av ”Havsølv”, ønsket Peder derfor å utvide sin trålerflåte. Han var usikker på om han ville få lån i Fiskerbanken, da han ikke hadde betalt tilbake pengene han skyldte Kjell Inge. Onkelen ønsket ikke å ettergi gjelden uten å få noe tilbake, selv om han ikke trengte pengene. Han ville likevel gjerne hjelpe Peder i gang. De ble derfor enige om at Peder skulle overdra halvparten av båt og utstyr tilbake til Kjell Inge, som på sin side etterga gjelden. Deretter stiftet de i fellesskap aksjeselskapet ”Supersild AS”, der de skjøt inn hver sin halvdel av ”Havsølv” og utstyr, og eide 50 % hver av aksjene. Peder var både daglig leder av og styreleder, senere styremedlem i selskapet, mens Kjell Inge bare var aksjeeier. De fastsatte i selskapets vedtekter at aksjeeiernes forkjøpsrett skulle kunne gjøres gjeldende ved enhver form for eierskifte, jf. nå Aksjeloven 13. juni 1997 nr. 44 §§ 4-19 (3) og 4-21.

Peder ønsket også at han og Kjell Inge skulle inngå en avtale om at forkjøpsretten skulle kunne gjøres gjeldende til aksjenes pålydende verdi, sml. Aksjeloven § 4-15 (1) og (4). Bakgrunnen var at han ønsket å kunne overta aksjene på rimelige vilkår for å kunne fortsette driften uten å få inn fremmede, dersom Kjell Inge ville selge eller skulle gå bort. Kjell Inge synes i og for seg at det var greit, da han ikke var ute etter profitt, men bare ville hjelpe Peder. Kjell Inge hadde imidlertid tidligere vært kompanjong med Martes far Bjørn Rune, og kompaniskapet hadde endt med bittert uvennskap. Kjell Inge mente at Bjørn Rune bare prøvde å nyte godt av Kjell Inges innsats uten å bidra selv, og han var skeptisk til at Peder hadde giftet seg med Marte. Han stilte derfor som vilkår for å inngå avtalen at Peder inngikk en ektepakt med Marte om at aksjene skulle være Peders særeie. Kjell Inge ville nemlig være sikker på at ikke Marte ville stikke kjepper i hjulene dersom det skulle bli aktuelt for ham å benytte forkjøpsretten.

Da Peder fortalte om onkelens vilkår, hadde Marte mottatt et avslag på søknad om barnehageplass. Et par måneder tidligere hadde de flyttet inn i et gammelt hus, som Marte hadde arvet etter sin mor. Peder var ofte på fiske en måned om gangen, og når han var hjemme, jobbet han nærmest døgnet rundt med å forberede sin fremtidige virksomhet. Marte var frustrert over å være mer eller mindre alene i huset med tre små barn, og å se studiedrømmen forsvinne. Da Peder redegjorde for hvorfor de måtte opprette ektepakt, var hennes tanker derfor et helt annet sted. Hun bare stirret tomt ut i luften, og tenkte ikke mer på det. Påfølgende helg kom deres venner Truls og Trine på besøk, da parene skulle feire at Truls hadde blitt ansatt i Supersild AS. Marte ble overrasket da Peder ba Truls og Trine om å undertegne som vitner på ektepakten, i det Marte serverte gjestene et glass champagne. Selv om hun var såret over at Peder som vanlig ikke fortalte henne om sine planer på forhånd, ønsket hun likevel ikke å ødelegge den gode stemningen. Ektepakten ble derfor underskrevet i tråd med reglene i Ekteskapsloven § 54 første ledd, og inneholdt følgende bestemmelse: ”Alle aksjer som Peder Ås innehar eller kommer til å inneha i Supersild AS, skal være hans særeie”. Dagen etter inngikk Peder og onkelen avtalen om forkjøpsrett til aksjene til pålydende.

Etter en tids drift tok aksjeselskapet opp lån og kjøpte nok en tråler. Flere fiskere fikk arbeid, omsetningen var god, og overskuddet ble stort sett brukt til å styrke selskapet fremfor til aksjeutbytte. Selskapet kunne derfor investere i flere båter, og vokste seg etter hvert ganske stort, noe som uten tvil i første rekke skyldtes Peders innsats. Da Kjell Inge døde en del år senere, var aksjene hans verdt ca. 15 ganger mer enn pålydende (kr. 200 000), beregnet ut fra en antatt verdi på selskapet på ca. kr. 6 000 000. Dersom en slik verdi ble lagt til grunn, ville altså Kjell Inges aksjer være verdt kr. 3 000 000, noe som utgjorde ca. 1/2 av hans totale formue. Han etterlot seg datteren Eli, og det oppstod tvist mellom Eli og Peder om aksjene som hadde tilhørt Kjell Inge.

Eli mente at samtlige av farens eiendeler nå tilhørte henne. Hun viste til at faren ikke hadde opprettet testament, og da var ikke Peder arving. Peder mente derimot at også han hadde krav på arv etter loven etter onkelen. Dessuten måtte han ha rett til å overta aksjene for deres pålydende, i kraft av den avtalen han og onkelen hadde inngått. Eli motsatte seg dette, da hun mente at hun ikke kunne være bundet av avtaler som hennes far måtte ha inngått. For at hun skulle være nødt til å respektere forkjøpsretten, måtte den ha vært gitt Peder ved testament, og aksjenes verdi ha ligget innenfor 1/3 av farens formue. Peder mente derimot at onkelens del av avtalen ikke var av en slik karakter at den måtte inngås i testaments form for å være gyldig. Og skulle det mot formodning være tilfellet, kunne det ikke spille noen rolle at aksjene var verdt mer enn 1/3 av onkelens formue.

Eli og Peder ble til slutt enige om at de begge skulle jenke seg, og at Peder fikk overta aksjene til kr. 1 000 000. For å betale summen, tok Peder opp et lån, som han betalte ned over flere år ved å bruke deler av sin lønn som daglig leder i selskapet.

I de første årene Marte og Peder var gift, fikk de seks barn. De fikk ikke barnehageplass til noen av dem. Marte var derfor hjemme med barna inntil det yngste av dem begynte på skolen. Hun hadde etter hvert slått fra seg tanken på å studere, men da hun var lei av å måtte minne Peder på å gi henne penger til hushold og lignende, skaffet hun seg en deltidsjobb i bygdens fiskemottak. Dermed hadde hun egne inntekter som i alle fall rakk til at familien hadde det mest nødvendige.

Marte hadde flere ganger tenkt på å skille seg fra Peder, og da alle barna hadde flyttet hjemmefra, gjorde hun alvor av det, etter tretti års ekteskap. Under skiftet krevde Marte at ektepakten som gjorde aksjene i Supersild AS til Peders særeie, skulle settes til side som ugyldig. Hun hevdet at både Truls og Trine hadde vært lettere beruset da de skrev under som vitner på ektepakten. Dessuten mente hun at Truls ikke kunne være vitne, da han var ansatt i et selskap der Peder eide halvparten av aksjene og hadde den helt dominerende posisjonen. Peder tilbakeviste anførslene. Riktignok hadde Truls og Trine tatt et par slurker av champagnen, men de var ikke beruset, og i alle fall ikke i en slik grad at de ikke kunne være vitner. At Truls nettopp hadde blitt ansatt i selskapet, kunne ikke ha noe å si for hans bistand som vitne til en ektepakt. Marte innvendte at når formkravene var de samme for ektepakter og testamenter, måtte dette også gjelde for kravene til vitnene.

Dersom Marte ikke fikk medhold i at ektepakten måtte settes til side, mente hun at hun måtte være medeier i aksjene for en halvpart. Marte viste her til at hun med sin innsats med hus og hjem var delaktig i at Peder kunne starte opp og drive selskapet frem til hva det var i dag. Peder var uenig i dette, og viste til at det var hans navn som stod i protokollen for stiftelsen av selskapet, ikke hennes, og aksjene var også registrert i hans navn. Videre pekte han på at det var hans ekstraordinære innsats som hadde ført til at selskapet var hva det var i dag, slik at aksjene kunne selges for kr. 10 000 000. Han viste også til at selv om familiens økonomi i perioder hadde vært anstrengt på grunn av oppbyggingen av selskapet, hadde han sørget for at Marte og barna hadde hatt det de trengte, frem til Marte fikk egne inntekter. Også etter dette tidspunktet hadde han bidratt. For øvrig mente han at verken Martes innsats i hjemmet eller betaling av mat og klær med videre, kunne begrunne medeierskap i aksjene. Dersom det likevel skulle være riktig at Marte var sameier, hadde han ikke noe i mot at brøken ble satt til ½.

Atter subsidiært mente Marte at hun måtte ha krav på vederlag. Hun viste for det første til sin innsats, som hun mente måtte anses relevant for den økning verdien på aksjene hadde hatt. Hennes innsats med hjem, barn og husholdningen var stor, og Peders innsats på disse områder var nærmest fraværende. Peder kunne derimot ikke akseptere at hennes innsats skulle kunne gi grunnlag for et vederlagskrav. Det var jo på det rene at det var han som nærmest alene hadde bygget selskapet opp fra grunnen. Dessuten viste han til at når Marte hadde gått med på at aksjene skulle være hans særeie, måtte dette anses som en gave fra hennes side, og da den var gitt i ektepakts form, måtte krav på vederlag være avskåret. Marte avviste denne anførselen med at dersom hun ikke var sameier i aksjene, kunne hun ikke gi bort noe hun ikke eide.

Videre krevde Marte vederlag for at Peder hadde betalt for aksjene han overtok etter onkel Kjell Inge med sine løpende inntekter fra sin stilling som daglig leder i selskapet. Dette avviste Peder med at han kunne råde over sine inntekter som han ville. Dessuten var hans inntekter hans særeiemidler, da de var å anse som avkastning fra selskapet.

Nynorsk

Drøft og ta stilling til spørsmåla som er stilte, ut frå så vel prinsipale som subsidiære grunnlag og anførsler:

Etter at Peder Ås var ferdig med ungdomsskolen, mønstra han på som mannskap hos onkelen sin Kjell Inge på sildetrålaren ”Havsølv”. Flittig og nøysam som Peder var, sparte han det meste av det han tente. Då Kjell Inge etter nokre år ville trekkje seg tilbake frå fiskaryrket, vart dei samde om at Peder skulle overta trålaren med det utstyret som høyrde til. Av kjøpesummen betalte Peder 50 % med dei oppsparte midlane sine. Dei resterande 50 % fekk han utsett betalinga for ”inntil vidare”, som Kjell Inge sa. Peder trengte ikkje å betale renter for dette.

Omtrent samstundes som Peder kjøpte ”Havsølv”, fridde han til Marte Kirkerud, som han hadde sverma for heilt frå tida på ungdomsskolen. Marte, som hadde gjort seg ferdig med vidaregåande skule, hadde eigentleg tenkt å flytte til Bergen for å få seg ei utdanning. Då mora som var enkje ikkje var frisk, valde Marte å utsetje studieplanane, og takka ja til Peder sitt tilbod om ekteskap.

Det var gode tider for sildefiskarane, og Peder hadde i tillegg god forretningssans. Få år etter kjøpet av ”Havsølv”, ynskte Peder difor å utvide trålarflåten sin. Han var usikker på om han ville få lån i Fiskerbanken, då han ikkje hadde betalt tilbake pengane han skulda Kjell Inge. Onkelen ynskte ikkje å ettergi gjelda utan å få noko tilbake, sjølv om han ikkje trengte pengane. Han ville likevel gjerne hjelpe Peder i gang. Dei vart difor samde om at Peder skulle overdra halvparten av båt og utstyr tilbake til Kjell Inge, som på si side ettergav gjelda. Deretter stifta dei i fellesskap aksjeselskapet ”Supersild AS”, der dei skaut inn kvar sin halvdel av ”Havsølv” og utstyr, og eigde 50 % kvar av aksjane. Peder var både dagleg leiar av og styrelaiar, seinare styremedlem i selskapet, medan Kjell Inge berre var aksjeeigar. Dei fastsette i selskapet sine vedtekter at aksjeeigarane sin forkjøpsrett skulle kunne gjerast gjeldande ved ei kvar form for eigarskifte, jf. no Aksjelova 13. juni 1997 nr. 44 §§ 4-19 (3) og 4-21.

Peder ynskte også at han og Kjell Inge skulle inngå ein avtale om at forkjøpsretten skulle kunne gjerast gjeldende til aksjane sin pålydande verdi, sml. Aksjelova § 4-15 (1) og (4). Bakgrunnen var at han ynskte å kunne overta aksjane på rimelege vilkår for å kunne halde fram drifta utan å få inn framande, dersom Kjell Inge ville selje eller skulle gå bort. Kjell Inge syntest i og for seg at det var greit, då han ikkje var ute etter profitt, men berre ville hjelpe Peder. Kjell Inge hadde imidlertid tidlegare vore kompanjong med Marte sin far Bjørn Rune, og kompaniskapet hadde enda med bittert uvenskap. Kjell Inge meinte at Bjørn Rune berre prøvde å nyte godt av Kjell Inge sin innsats utan å bidra sjølv, og han var skeptisk til at Peder hadde gifta seg med Marte. Han stilte difor som vilkår for å inngå avtalen at Peder inngjekk ei ektepakt med Marte om at aksjane skulle vere Peder sitt særeige. Kjell Inge ville nemleg vere sikker på at ikkje Marte ville stikke kjeppar i hjula dersom det skulle bli aktuelt for han å bruke forkjøpsretten.

Då Peder fortalte om onkelen sine vilkår, hadde Marte motteke eit avslag på søknad om barnehageplass. Eit par månader tidlegare hadde dei flytta inn i eit gammalt hus, som Marte hadde arva etter mor si. Peder var ofte på fiske ein månad om gangen, og når han var heime, jobba han nærast døgnet rundt med å førebu den framtidige verksemda si. Marte var frustrert over å vere meir eller mindre åleine i huset med tre små born, og å sjå studiedraumen forsvinne. Då Peder gjorde greie for kvifor dei måtte opprette ektepakt, var tankane hennar difor ein heilt annan stad. Ho berre stirra tomt ut i lufta, og tenkte ikkje meir på det. Den neste helga kom venene deira Truls og Trine på besøk, då para skulle feire at Truls hadde blitt tilsett i Supersild AS. Marte vart overraska då Peder bad Truls og Trine om å underteikne som vitne på ektepakta, i det Marte serverte gjestene eit glass champagne. Sjølv om ho var såra over at Peder som vanleg ikkje fortalde henne om planane sine på førehand, ynskte ho likevel ikkje å øydeleggje den gode stemninga. Ektepakta vart difor underskriven i tråd med reglane i Ekteskapslova § 54 første ledd, og inneheldt følgjande føresegn: ”Alle aksjar som Peder Ås innehar eller kjem til å inneha i Supersild AS, skal vere hans særeige”. Dagen etter inngjekk Peder og onkelen avtalen om forkjøpsrett til aksjane til pålydande.

Etter ei tids drift tok aksjeselskapet opp lån og kjøpte nok ein trålar. Fleire fiskarar fekk arbeid, omsetninga var god, og overskotet vart stort sett brukt til å styrke selskapet framfor til aksjeutbyte. Selskapet kunne difor investere i fleire båtar, og vaks seg etter kvart ganske stort, noko som utan tvil i første rekkje skuldast Peder sin innsats. Då Kjell Inge døydde ein del år seinare, var aksjane hans verd ca. 15 gonger meir enn pålydande (kr. 200 000), rekna ut frå ein antatt verdi på selskapet på ca. kr. 6 000 000. Dersom ein slik verdi vart lagt til grunn, ville altså Kjell Inge sine aksjar vere verd kr. 3 000 000, noko som utgjorde ca. 1/2 av hans totale formue. Han etterlet seg dottera Eli, og det oppstod tvist mellom Eli og Peder om aksjane som hadde tilhøyrt Kjell Inge.

Eli meinte at samtlege av faren sine eigendelar no tilhøyrde henne. Ho viste til at faren ikkje hadde oppretta testament, og då var ikkje Peder arving. Peder meinte derimot at også han hadde krav på arv etter lova etter onkelen. Dessutan måtte han ha rett til å overta aksjane for deira pålydande, i kraft av den avtalen han og onkelen hadde inngått. Eli motsette seg dette, då ho meinte at ho ikkje kunne vere bunden av avtalar som faren hennar måtte ha inngått. For at ho skulle vere nøydd til å respektere forkjøpsretten, måtte den ha vore gitt Peder ved testament, og verdien av aksjane måtte ha lege innanfor 1/3 av faren sin formue. Peder meinte derimot at onkelen sin del av avtalen ikkje var av ein slik karakter at den måtte inngåast i testaments form for å vere gyldig. Og skulle det mot formodning vere tilfellet, kunne det ikkje spele noka rolle at aksjane var verd meir enn 1/3 av onkelen sin formue.

Eli og Peder vart til slutt samde om at dei begge skulle jenke seg, og at Peder fekk overta aksjane til kr. 1 000 000. For å betale summen, tok Peder opp eit lån, som han betalte ned over fleire år ved å bruke delar av løna si som dagleg leiar i selskapet.

I dei første åra Marte og Peder var gift, fekk dei seks born. Dei fekk ikkje barnehageplass til nokon av dei. Marte var difor heime med borna inntil det yngste av dei begynte på skulen. Ho hadde etter kvart slått frå seg tanken på å studere, men då ho var lei av å måtte minne Peder på å gi henne pengar til hushald og liknande, skaffa ho seg ein deltidsjobb på fiskemottaket i bygda. Dermed hadde ho eigne inntekter som i alle fall rakk til at familien hadde det mest naudsynte.

Marte hadde fleire gonger tenkt på å skilje seg frå Peder, og då alle borna hadde flytta heime frå, gjorde ho alvor av det, etter tretti års ekteskap. Under skiftet kravde Marte at ektepakta som gjorde aksjane i Supersild AS til Peder sitt særeige, skulle setjast til side som ugyldig. Ho hevda at både Truls og Trine hadde vore lettare rusa då dei skreiv under som vitne på ektepakta. Dessutan meinte ho at Truls ikkje kunne vere vitne, då han var tilsett i eit selskap der Peder eigde halvparten av aksjane og hadde den heilt dominerande posisjonen. Peder tilbakeviste anførslene. Rett nok hadde Truls og Trine teke eit par slurkar av champagnen, men dei var ikkje rusa, og i alle fall ikkje i ein slik grad at dei ikkje kunne vere vitne. At Truls nettopp hadde vorte tilsett i selskapet, kunne ikkje ha noko å seie for hans bistand som vitne til ei ektepakt. Marte innvende at når formkrava var dei same for ektepakter og testamente, måtte dette også gjelde for krava til vitna.

Dersom Marte ikkje fekk medhald i at ektepakta måtte setjast til side, meinte ho at ho måtte vere medeigar i aksjane for ein halvpart. Marte viste her til at ho med sin innsats med hus og heim var delaktig i at Peder kunne starte opp og drive selskapet fram til kva det var i dag. Peder var ikkje samd i dette, og viste til at det var hans namn som stod i protokollen for stiftinga av selskapet, ikkje hennar, og aksjane var også registrert i hans namn. Vidare peikte han på at det var hans ekstraordinære innsats som hadde ført til at selskapet var kva det var i dag, slik at aksjane kunne seljast for kr. 10 000 000. Han viste også til at sjølv om familien sin økonomi i periodar hadde vore vanskeleg på grunn av oppbygginga av selskapet, hadde han sytt for at Marte og borna hadde hatt det dei trengte, fram til Marte fekk eigne inntekter. Også etter dette tidspunktet hadde han bidratt. For øvrig meinte han at verken Marte sin innsats i heimen eller betaling av mat og klede med vidare, kunne grunngi medeigarskap i aksjane. Dersom det likevel skulle vere riktig at Marte var sameigar, hadde han ikkje noko i mot at brøken vart sett til ½.

Atter subsidiært meinte Marte at ho måtte ha krav på vederlag. Ho viste for det første til innsatsen sin, som ho meinte måtte reknast som relevant for den auken verdien på aksjane hadde hatt. Hennar innsats med heim, born og hushaldet var stor, og Peder sin innsats på desse områda var nærast fråverande. Peder kunne derimot ikkje akseptere at innsatsen hennar skulle kunne gi grunnlag for eit vederlagskrav. Det var jo på det reine at det var han som nærast åleine hadde bygd opp selskapet frå grunnen. Dessutan viste han til at når Marte hadde gått med på at aksjane skulle vere hans særeige, måtte dette reknast som ei gåve frå hennar side, og då den var gitt i ektepakts form, måtte krav på vederlag vere avskore. Marte avviste denne anførselen med at dersom ho ikkje var sameigar i aksjane, kunne ho ikkje gi bort noko ho ikkje eigde.

Vidare kravde Marte vederlag for at Peder hadde betalt for aksjane han overtok etter onkel Kjell Inge med sine løpande inntekter frå stillinga som dagleg leiar i selskapet. Dette avviste Peder med at han kunne råde over sine inntekter som han ville. Dessutan var hans inntekter hans særeigemidlar, då dei var å rekne som avkastning frå selskapet.

Til toppen

Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden.