Sist oppdatert 11. oktober 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS112
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Drøft og avgjør de spørsmål som er stilt, også ut fra subsidiært anførte grunnlag:
Ungkaren Peder Ås traff Kari Kirkerud, alenemor til tre små døtre, i 1979. Året etter flyttet Peder inn i leiligheten Kari leide av Byleiegårder AS, i en leiegård oppført på 1950-tallet. Peder fridde til Kari etter at de fikk en gutt i 1982. Hun var skeptisk til ekteskap, da Peder var svak for pengespill og hadde dårlig kontroll på sin økonomi. Etter å ha snakket med en nabo som var jurist, krevde hun derfor at de skulle opprette ektepakt om at alt hver av dem eide og måtte komme til å eie, skulle være dennes særeie. Hun ønsket videre at barna skulle få sin arv straks, dersom ekteskapet skulle bli oppløst ved at hun døde, men at hun skulle sitte i uskifte med Peders særeie dersom han døde først. Selv om Peder mislikte forslaget, gikk han med på dette.
Etter at ekteskapet var inngått i 1983, gikk ektefellene til naboen, som hjalp dem med å opprette ektepakten. Peder og Kari underskrev, og naboen undertegnet som vitne. Da han kom på at det trengtes nok et vitne, fikk de Karis søster, som bodde i naboleiligheten, til å komme over og undertegne som vitne. Ektepakten ble ikke tinglyst, av samme grunn som Peder ikke hadde meldt fra til Folkeregisteret om at han var flyttet inn til Kari: Begge mottok betydelige ytelser fra Folketrygden, som de fryktet ville bli redusert dersom trygdemyndighetene fikk kunnskap om at de bodde sammen. De satset på at trygdemyndighetene heller ikke ville finne ut at de nå var gift.
I 1998 fikk leietakerne i Byleiegårder AS tilbud om å kjøpe leiegården de bodde i. Det skulle skje ved at de stiftet borettslag som skulle overta leiegårdene, og leietakerne skulle bli andelseiere i borettslaget mot å innbetale kr. 100.000 hver. Det var en alminnelig oppfatning at dette var et bra tilbud. I en verdivurdering fra et uavhengig takseringsfirma var Karis leilighet vurdert til kr. 200.000 som borettslagsleilighet. Riktignok måtte borettslaget ta opp lån for å klare kjøpesummen. For å nedbetale dette i tillegg til å ha midler til vedlikehold med mer, måtte borettslaget kreve noe mer i husleie enn Byleiegårder AS hadde gjort. Kari bestemte seg likevel for å bli med, etter å ha diskutert tilbudet med Peder og med andre leietakere. På borettslagets stiftelsesmøte deltok både Kari og Peder. Andelsbrev ble utstedt i Karis navn, da det var hun som hadde skrevet under leieavtalen med Byleiegårder AS. Det var også hennes navn som ble innført i borettslagets protokoll over eiere av innskuddene.
Det var Kari som stod for styringen av økonomien i samlivet. Andelen på kr. 100.000 ble betalt ved et banklån som hun tok opp. Lånet ble kort tid senere refinansiert i forbindelse med opplåning til en omfattende rehabilitering og oppgradering av leiligheten, slik at gjelden økte til kr. 400.000. Da det nå var lån å betjene i tillegg til økt husleie foruten vanlige utgifter til mat, klær, fornøyelser med mer, forlangte Kari at Peder overførte mesteparten av sin utbetalte månedlige uførepensjon til hennes konto, der hun også satte inn sine inntekter. Peder hadde ikke noe i mot ordningen. Noen ganger unnlot han riktignok å overføre fullt så mye som Kari ønsket, og et par ganger overførte han ikke noe i det hele tatt, men brukte i stedet pengene til private formål. Ved disse anledningene måtte Kari låne penger av venner og naboer for å overholde betalingsfrister, noe hun fant ydmykende. Til tross for Karis misnøye hadde Peder likevel god samvittighet, da hans uførepensjon gjennomgående var noe høyere enn de inntektene hun dro inn.
Kari hadde opprettet kredittkjøpskonto i den landsdekkende møbelkjeden Hypertrend da hun hadde gått til innkjøp av nytt spisestuemøblement for kr. 30.000 i en Hypertrendbutikk. Hun hadde betalt kr. 2500 kontant, og skulle betale resten i tilsvarende rater over 11 måneder. Da hun ikke klarte å betale det første avdraget da det forfalt på grunn av at Peder denne måneden ikke hadde overført noe, krevde Hypertrend at Peder skulle betale. Peder avviste at det fantes noe rettslig grunnlag for kravet.
Spørsmål 1: Er Peder ansvarlig for gjelden overfor Hypertrend?
Vinteren 2007 ble det klart at Kari led av en uhelbredelig sykdom, og ikke hadde lenge igjen. Da barna nå var voksne, skrev hun i overvær av en lege og sin kusine en erklæring i mai 2007 om at Peder skulle ha rett til å sitte i uskifte med hennes formue, så langt loven ikke var til hinder for det. Legen og kusinen bekreftet skriftlig at Kari hadde underskrevet erklæringen i deres nærvær. Da hun døde kort tid etterpå, var borettsandelen verdt kr. 1.800.000, og det gjenstod kr. 80.000 av gjelden.
To år før Kari døde, hadde Peder vunnet kr. 300.000 på hesteveddeløp. Han fortalte ikke Kari om dette, dels fordi han ønsket å vinne mer penger for å kjøpe en topp moderne bobil til kr. 1.000.000, som han og Kari lenge hadde drømt om. Han fortsatte derfor å satse pengene på ulike pengespill, og da Kari gikk bort, hadde han spilt bort hele gevinsten.
Barna krevde boet skiftet. De viste til at ektefellene hadde fullstendig særeie i henhold til ektepakten fra 1983. Erklæringen fra 2007 ga etter deres mening ikke Peder rett til fullt eller delvis uskifte, da den verken var gyldig som ektepakt eller testament. De anførte at ektepakter er avtaler som inngås mellom to ektefeller, og at testasjoner ikke kunne krenke deres pliktdel. Dessuten måtte Peder ha deres samtykke for å ha rett til å sitte i uskifte. Peder motsatte seg barnas krav. Han anførte flere grunner som tilsa at han hadde rett til uskifte. Prinsipalt hevdet Peder at ektepakten fra 1983 ikke var gyldig, slik at ektefellene hadde felleseie. Herunder anførte han for det første at ektepakten ikke var tinglyst. For det andre led den av innholdsmessige mangler: Ektepaktens ordning som medførte at Peder ikke skulle ha rett til å sitte i uskifte, mens Kari hadde det, var uten hjemmel. Da måtte ektepakten som sådan være ugyldig. For det tredje mente han at Karis søster ikke kunne være vitne. For det fjerde var ektepakten ikke inngått på gyldig måte, da Karis søster ikke hadde vært til stede da ekteparet skrev under. Dersom ektepakten var gyldig, anførte Peder at erklæringen fra 2007 måtte anses som en ektepakt som på gyldig måte endret hva som fulgte av ektepakten fra 1983. En slik endring kunne Kari foreta ensidig, uten at barnas krav på pliktdelsarv var til hinder. Det måtte gjelde selv om erklæringen ble avgitt på Karis dødsleie.
Barna hevdet videre at borettslagleiligheten (andelen og innskuddet) tilhørte Kari alene. At Peder og Kari hadde giftet seg noen år etter at han hadde flyttet inn i hennes leilighet, endret ikke dette. I den sammenheng viste de til at andelsbrevet var utstedt til Kari, og at protokollen utpekte henne som eier av innskuddet. Det var også hun som hadde vært part i det opprinnelige leieforholdet til Byleiegårder AS, som var ”inngangsbilletten” til at leieboerne ble andelseiere i borettslaget. De anførte videre at det var Kari som hadde ført både formuesverdiene og boliggjelden i sin selvangivelse. Selv om det skulle være forholdet til trygdemyndighetene som var bakgrunnen for dette, hadde Peder tatt en risiko ved å gå med på arrangementet, som han måtte ta konsekvensen av. Kari hadde dessuten tatt det meste av et ganske omfangsrikt husarbeid, også etter at hun var blitt andelseier.
Peder var heller ikke enig i barnas syn på eierforholdet. Han mente at han var medeier i borettsandel og innskudd, på lik linje med Kari. Riktignok hadde hans dårlige økonomiske styring gitt grunnlag for Karis skepsis til en utstrakt felles økonomi, som igjen var bakgrunnen for ektepakten av 1983. Han viste likevel til at under mesteparten av samlivet hadde partene nettopp hatt et utstrakt økonomisk fellesskap. Hvem av ektefellene som stod oppført som eier i diverse dokumenter, kunne ikke anses som ektefellenes syn på eierforholdet. Papirer mistet sin betydning i ekteskap som hadde vart så lenge som deres, og ektefellene hadde ikke lagt vekt på disse seg i mellom. Det var i første rekke av frykt for reaksjoner fra myndighetenes side at Kari fremstod som eier i alle papirer. Peder viste også til at ektefellenes syn på eierforholdet fremgikk av at han hadde opptrådt som medeier innad i borettslaget. Etter stiftelsesmøtet var det Peder, og ikke Kari, som var til stede på generalforsamlinger. Han tok ofte ordet, og deltok i avstemninger, uten skriftlig fullmakt fra Kari. Som ufør hadde han også tid til å gjøre borettslaget diverse tjenester av vaktmesterkarakter, uten at han alltid fikk betalt for det. Hans innsats her kompenserte for øvrig langt på vei at Kari hadde tatt en noe større del av arbeidet innendørs. Han viste videre til at den store husarbeidsmengden for en del skyldtes at Karis døtre ikke akkurat hadde hatt det travelt med å flytte hjemmefra etter hvert som de ble voksne.
Dersom ektepakten av 1983 ikke ble lagt til grunn, mente Karis arvinger at de hadde krav på vederlag for at Peder hadde spilt vekk gevinsten på kr. 300.000. Peder avviste at det var grunnlag for kravet.
Spørsmål 2: Er ektepakten av 1983 gyldig?
Spørsmål 3: Hvis ja på spørsmål 2, gir erklæringen fra 2007 Peder rett til å sitte i uskifte? Har han i tilfelle rett til å overta hele Karis formue i uskifte?
Spørsmål 4: Hvis ja på spørsmål 2, var borettsandel og innskudd i sameie mellom Peder og Kari?
Spørsmål 5: Hvis ektepakten av 1983 ikke er gyldig, og det skal foretas et skifte: Kan Karis arvinger kreve vederlag for at spillegevinsten gikk tapt?
Drøft og avgjer dei spørsmåla som er stilte, også ut frå grunnlag som er gjort gjeldande subsidiært:
Ungkaren Peder Ås trefte Kari Kirkerud, åleinemor til tre små døtrer, i 1979. Året etter flytta Peder inn i leilegheita Kari leigde av Byleiegårder AS, i ein bygard oppførd på 1950-talet. Peder fridde til Kari etter dei fekk ein gut saman i 1982. Ho var skeptisk til ekteskap, då Peder var svak for pengespel og hadde dårleg kontroll med økonomien. Etter å ha snakka med ein nabo som var jurist, sette Kari som vilkår for ekteskap at Peder og ho skulle oppretta ektepakt om at alt kvar av dei åtte eller måtte koma til å eiga, skulle vera deira særeige. Ho ønskte i tillegg at borna straks skulle få arv dersom ekteskapen enda ved at ho døydde, men at ho skulle kunna sitja i uskift bu med særeiga til Peder om han skulle døy først. Peder mislikte forslaget, men gjekk med på det.
Etter at Peder og Kari vart gifte i 1983, gjekk dei til naboen, som hjelpte dei med å opprette ektepakta. Peder og Kari skreiv under, og naboen underteikna som vitne. Då han hugsa at det vart kravd endå eit vitne, fekk dei Kari si søster, som budde i eit naboleilegheita, til å kome over og underteikne som vitne. Ektepakta vart ikkje tinglyst, av same grunn som Peder ikkje hadde meldt frå til Folkeregisteret om at han hadde flytta inn til Kari: Begge fekk monalege ytingar frå Folketrygda, som dei frykta ville verta reduserte dersom trygdemyndigheitene fekk vita om at dei budde saman. Dei satsa på at trygdemyndigheitene ikkje ville få vita at dei no var gifte.
I 1998 fekk leigetakarane hos Byleiegårder AS tilbod om å kjøpa bygarden dei budde i. Det skulle skje ved at dei stifta burettslag til å overta leigegarden, og leigetakarane skulle verta partseigarar i burettslaget ved å betala inn kr. 100.000 kvar. Det var ei alminneleg oppfatning at dette var eit godt tilbod. Eit uavhengig firma takserte Kari sitt husvære til kr. 200.000 som burettsleiligheit. Rett nok måtte burettslaget ta opp lån for å klara kjøpesummen. For å kunna betala ned lånet og i tillegg ha pengar til vedlikehald med meir, måtte burettslaget krevja ei noko høgare husleige enn Byleiegårder AS hadde gjort. Kari avgjorde at ho ville vera med, etter å ha drøfta tilbodet med Peder og med andre leigetakarar. På skipingsmøtet i burettslaget, møtte både Kari og Peder. Det vart skrive ut partseigarbrev i Kari sitt namn, sidan det var ho som hadde skrive under leigeavtalen med Byleiegårder AS. I burettslaget sin protokoll over kven som åtte innskotta, vart også hennar namn ført inn.
I samlivet med Peder var det Kari som styrte økonomien. Burettsinnskottet på kr. 100.000 betalte ho ved å ta opp eit banklån. Kort tid etter vart husværet kraftig rehabilitert og oppgradert, og i samband med dette vart banklånet refinanisert og opplånt til kr. 400.000. Sidan Kari no måtte no betala på lån i tillegg til auka husleige og vanlege utgifter til mat, klede, fornøyelsar med meir kravde ho at Peder overførte det meste av uførepensjonen som han fekk utbetalt kvar månad, til hennar konto, der ho også sette inn sine eigne inntekter. Peder hadde ikkje noko imot å ordna det slik. Nokre gonger betalte han rett nok ikkje fullt så mykje som Kari ønskte, og eit par gonger betalte han ikkje i det heile, men brukte pengane til eigne føremål. Dei gongene dette hende, måtte Kari låna pengar av vener og naboar for å kunna betala rekningar ved forfall. Ho tykte dette var audmjukande. Trass i dette hadde Peder godt samvit. Uførepensjonen hans var nemleg noko høgare enn dei inntektene Kari hadde.
Kari hadde opna ein kredittkjøpskonto i den landsdekkjande møbelkjeda Hypertrend, då ho kjøpte nye møblar til spisestova frå ein Hypertrend-butikk. Møblane hadde kosta kr. 30.000. Kari hadde betalt kr. 2.500 av kjøpesummen kontant, resten skulle ho betala i like store avdrag over 11 månader. Men ved forfall klarte ho ikkje å betala det første avdraget. Grunnen var at Peder ikkje hadde overført pengar til henne denne månaden. «Hypertrend» kravde då at Peder skulle betala avdraget. Han på si side avviste at det fanst noko rettsleg grunnlag for eit slikt krav.
Spørsmål 1: Er Peder ansvarleg for gjelda overfor «Hypertrend»?
Vinteren 2007 kom det fram at Kari hadde ein sjukdom som ikkje kunne lækjast, og ho hadde ikkje lenge att. Borna var no vaksne. I mai skreiv difor Kari ei fråsegn (“erklæring”) om at Peder skulle ha rett til å sitja i uskift bu med formuen hennar så langt lova ikkje stengde for det. Fråsegna vart skriven medan ein lækjar og Kari si kusine var til stades. Lækjaren og kusina stadfeste skriftleg at Kari hadde underskrive fråsegna medan dei var til stades. Kort tid etter døydde Kari. Parten i burettslaget var då verd kr. 1.800.000. Det stod att kr. 80.000 av gjelda.
To år før Kari døydde, hadde Peder vunne kr. 300.000 på hesteveddeløp. Han sa ikkje noko om vinsten til Kari. Noko av grunnen var at han ønskte han å vinna meir, slik at han kunne kjøpa ein topp moderne bubil. Ein slik bil hadde han og Kari drøymt om lenge, og den ville kosta kr. 1.000.000. Peder heldt difor fram med å spela på ulike pengespel. Men då Kari døydde, hadde han spela vekk heile vinsten.
Borna kravde buet skift. Dei viste til at ektemakane hadde fullstendig særeige etter ektepakta frå 1983. Fråsegna frå 2007 kunne etter deira meining ikkje gje Peder nokon rett til heilt eller delvis uskifte. Grunnen var at fråsegna korkje var gyldig som ektepakt eller testament. Borna hevda at ektepakter er avtalar som vert slutta mellom to ektemakar, og at ein testasjon ikkje kunne krenkja deira pliktdel. Dessutan måtte Peder ha samtykke frå dei for å kunna sitja i uskift bu. Peder godtok ikkje kravet frå borna og peika på fleire grunnar for at han skulle få sitja i uskift bu. Prinsipalt hevda han at ektepakta frå 1983 ikkje var gyldig, og at ektemakane difor hadde felleseige. Han peika for det første på at ektepakta ikkje var tinglyst. For det andre hadde ektepakta ein innhaldsmangel: Ho førte til at Peder ikkje hadde rett til å sitja i uskift bu, medan Kari hadde ein slik rett. Dette var ei uheimla ordning som måtte gjera heile ektepakta ugyldig. For det tredje meinte han at Kari si søster ikkje kunne vera vitne. Og for det fjerde var ikkje ektepakta oppretta på riktig måte, sidan søstera ikkje var til stades då Peder og Kari skreiv under. Skulle ektepakta likevel vera gyldig, hevda Peder at fråsegna frå 2007 måtte reknast som ei ektepakt, og at denne på ein gyldig måte endra ektepakta frå 1983. Kari måtte kunna føreta ei slik einsidig endring, og utan at borna sitt krav på pliktdelsarv stod i vegen. At fråsegna kom medan Kari låg for døden, kunne ikkje endra dette.
Borna hevda vidare at burettsleilegheita (burettsparten og innskottet) tilhøyrte Kari åleine. At Peder og Kari hadde gifta seg nokre år etter han flytta inn i leilegheita hennar, endra ikkje dette. Borna viste her til at partseigarbrevet var skrive ut til Kari, og at ho stod oppført som eigar i protokollen. I tillegg hadde ho vore leigetakar hos Byleiegårder AS. Det var dette leigeforholdet som var “inngangsbilletten” til å verta partseigar i burettslaget. Borna peika også på at Kari hadde ført formuesverdien og bustadgjelda i si sjølvmelding. Sjølv om dette skulle vera på grunn av forholdet til trygdemyndigheitene, hadde Peder teke ein risiko ved å gå med på ordninga. Dette fekk han no ta følgjene av. Kari hadde dessutan gjort det meste av husarbeidet, også etter at burettslaget vart oppretta. Husarbeidet hadde vore nokså omfangsrikt.
Peder delte ikkje borna sitt syn på eigarforholdet. Han meinte å vera medeigar i burettsparten og innskottet, på lik line med Kari. Rett nok hadde han styrt økonomien sin dårleg, og Kari hadde difor vore skeptisk til å ha ein utstrakt felles økonomi, og dette var på si side bakgrunnen for ektepakta frå 1983. Men partane hadde likevel gjennom samlivet hatt ein nokså utstrakt økonomisk fellesskap. Kven som stod oppført i ymse dokument, sa ikkje noko om korleis ektemakane seg imellom såg på eigarforholdet. Slike papir hadde ikkje noko å seia i ekteskap som hadde vart så lenge som mellom Peder og Kari, og ektemakane hadde heller ikkje lagt vekt på desse papira seg imellom. Det var frykta for reaksjonar frå det offentlege som i første rekkje gjorde at Kari stod som eigar i alle papir. Peder viste òg til at synet på eigarforholdet ektemakane imellom, følgde av at han hadde stått fram som medeigar innan burettslaget. Etter skipingsmøtet var det Peder – ikkje Kari – som var til stades på generalforsamlingane. Han røysta og tok ofte ordet, utan skriftleg fullmakt frå Kari. Sidan Peder var ufør, hadde han også tid til å gjera burettslaget ymse tenester, slike som ein vaktmeister vanlegvis gjer. Han fekk ikkje alltid betalt for desse tenestene. Peder meinte at innsatsen hans her dessutan vog opp for at Kari gjorde noko meir av arbeidet innandørs. Og grunnen til at det hadde vore mykje husarbeid, sa Peder, skuldast for ein del at Kari sine døtrer ikkje akkurat hadde hatt det travelt med å flytta heimefrå etter kvart som dei vart vaksne.
Dersom ektepakta frå 1983 ikkje vart lagd til grunn, meinte arvingane etter Kari at dei kunne krevja vederlag for at Peder hadde spela vekk heile vinsten på kr. 300.000. Peder meinte at kravet var utan grunnlag.
Spørsmål 2: Er ektepakta frå 1983 gyldig?
Spørsmål 3: Dersom ja på spørsmål 2, har Peder då rett til å sitja i uskift bu etter fråsegna frå 2007? Har han i så fall rett til å ta over heile Kari sin formue uskift?
Spørsmål 4: Dersom ja på spørsmål 2, var burettsparten og innskottet i sameige mellom Peder og Kari?
Spørsmål 5: Dersom ektepakta frå 1983 ikkje er gyldig, og buet skal skiftast: Kan arvingane etter Kari krevja vederlag for at spelevinsten gjekk tapt?
|
Sist oppdatert 11. oktober 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |