Sist oppdatert 10.august 2004 av UK
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS113
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Del I
Marte Kirkerud ønsket å komme i bedre form, og oppsøkte derfor i januar 2003 treningsstudioet STAS i Storevik. Etter en gratis prøvetime bestemte hun seg for å tegne medlemskap. Hun fylte ut et ferdigtrykket kontraktsformular med følgende ordlyd:
”Innmeldingsavgift kr. 800,-. Deretter betales kr. 500,- pr. måned så lenge medlemskapet varer. Bindingstid er 1 år. For øvrig gjelder våre alminnelige betingelser”.
Studiene var krevende, og det ble mindre tid til trening enn det som var planen. Marte tenkte at det hadde vært en tabbe å binde seg for et helt år, men gjort var gjort. Da ett år var gått foretok Marte seg ikke noe, siden hun gikk ut fra at medlemskapet automatisk opphørte. Hun mottok imidlertid faktura på kr. 500,- også for januar 2004. Marte kontaktet treningsstudioet, opplyste at bindingstiden var ute, og at hun ikke hadde fornyet medlemskapet. Representanten for treningsstudioet viste imidlertid til de alminnelige betingelsene hvor det bl.a. stod følgende:
”Minste bindingstid er ett år. Dersom man ikke ønsker å fornye medlemskapet, må skriftlig oppsigelse skje senest en måned før utløpet av bindingsperioden. I motsatt fall fornyes medlemskapet automatisk for et nytt år.”
For øvrig inneholdt de alminnelige betingelsene nærmere regler
for bruk av treningsstudioet.
Marte hevdet at hun ikke kunne være bundet av disse bestemmelsene siden
de ikke var inntatt i kontrakten. Representanten for treningsstudioet bestred
dette og viste til at de alminnelige betingelsene ble utlevert på forespørsel,
og var i tillegg oppslått godt synlig i treningsstudioets lokaler. Så lenge
kontrakten uttrykkelig viste til de alminnelige betingelsene, måtte dette
være tilstrekkelig. Marte på sin side gjorde i tillegg gjeldende
at oppsigelsesvilkåret var så urimelig at det uansett ikke kunne
gjelde.
Spørsmål 1:
Er Marte Kirkerud bundet av klausulen om oppsigelse som er inntatt i treningsstudioets
alminnelige betingelser?
---
Del II
Lars Holm er eneeier av Bokhandelen i Lillevik, som er den eneste bokhandelen på stedet. Omsetningen i Bokhandelen er ikke hva den en gang har vært, og Lars begynner å dra på årene. I tillegg har Lars hørt løse rykter om at det skal etableres en ny bokhandel i Lillevik. Han bestemmer seg derfor for å selge bokhandelen. Etter en annonse i Lillevikposten meldte Ulrika Ås sin interesse. Ulrika er 26 år og har nylig tatt hovedfag i litteraturvitenskap. Hun har ingen tidligere erfaring fra bokhandlerbransjen.
Lars og Ulrika starter å forhandle om bl.a. pris og overtakelsesdato. Ulrika ønsker bl.a. å gå gjennom regnskapene før endelig avtale inngås. Mens forhandlingene pågår, får Lars Holm høre fra sin gode venn Birger Bue at han har inngått leieavtale med en bokhandel som skal etablere seg i Lillevik. Birger Bue understreket at Lars Holm for all del ikke måtte fortelle dette til noen, siden Bue ennå hadde streng taushetsplikt i forhold til den nye bokhandelen. Kort tid etter dette inngikk Lars Holm og Ulrika Ås endelig avtale om salg av bokhandelen. Salgssummen er kr. 1.200.000,-. Peder hadde ikke sagt noe til Ulrika, verken om ryktene han tidligere hadde hørt om etablering av ny bokhandel, eller de opplysningene han senere hadde fått fra Birger Bue. Etter overtagelsen av forretningen setter Ulrika i gang oppussingsarbeid. Mens oppussingsarbeidet pågår får hun via et oppslag i lokalavisen rede på at det skal etableres en ny bokhandel i Lillevik. Ved nærmere undersøkelser får hun greie på at det lenge har gått rykter om slik etablering, men at det først nå er blitt offentlig kjent at bokhandelen skal etablere seg i Lillevik.
Ulrika kontakter straks Lars Holm. Hun krever å gå fra avtalen. Den nye bokhandelen vil ødelegge alle muligheter for lønnsom drift. Lars Holm erkjenner at han visste om den nye bokhandelen før avtale ble inngått, men at han ikke hadde lov til å si noe om dette. For så vidt gjaldt de mer løse ryktene som hadde gått i lang tid, kunne han uansett ikke ha noen plikt til å opplyse Ulrika om disse. Lars Holm erkjenner at etablering av en ny bokhandel i Lillevik etter alt å dømme vil påvirke omsetningen negativt.
Spørsmål 2: Har Ulrika Ås rett til å gå fra
avtalen?
---
Del III
Hans Tastad har fått stilling som servitør på en av de mest populære restaurantene i byen. De første dagene på arbeid går greitt, til tross for et par mindre uhell. På første helgevakt skjærer imidlertid det meste seg for Hans Tastad, idet han blir svært stresset når restauranten er helt full. I løpet av kvelden har han knust flere glass og tallerkener, sølt på flere gjester og forvekslet flere bestillinger. Etter stengetid ber restaurantsjefen om en samtale med Hans Tastad. Hans blir sint og fortvilet idet han regner med å få sparken etter den miserable kvelden. Restaurantsjefen begynner med å nevne enkelte av de uhellene som har skjedd i løpet av kvelden. Mens han snakker, registrerer han at Hans Tastad er rød i ansiktet, og svetter i pannen. Plutselig utbryter Hans Tastad ”Glem det! Jeg sier opp!”. Før restaurantsjefen får sagt noe mer, forlater Hans Tastad lokalet med raske skritt og en dør som smeller.
Dagen etter angrer Hans Tastad på det han sa. Han vil gjerne beholde jobben. Hans Tastad ringer restaurantsjefen og presiserer at han selvfølgelig ikke mente noe med det han hadde sagt kvelden før. Han vil naturligvis fortsette i jobben. Restaurantsjefen sier at nå er det for sent å angre. Han påpeker at Hans selvfølgelig skal få arbeide ut oppsigelsestiden, men at restauranten regner oppsigelsen som fullt ut bindende. Ja, restaurantsjefen har til og med allerede skrevet et utkast til utlysing av ny stilling.
Spørsmål 4:
Var Hans Tastads utsagn ”Glem det! Jeg sier opp!” et dispositivt
utsagn i form av en rettslig bindende oppsigelse?
Spørsmål 5:
Forutsatt at det forelå et dispositivt utsagn: Har Hans Tastad tilbakekalt
dette
re integra? Kan alternativt avtl. § 36 gi Hans Tastad et grunnlag for
tilbakekall?
(Bestemmelser i arbeidsmiljøloven skal ikke behandles. Det kan legges
til grunn at oppsigelse kan skje muntlig. Videre kan det forutsettes at restaurantsjefen
var rette vedkommende i bedriften til å motta oppsigelser.)
Del I
Marte Kirkerud ønskte å komme i betre form, og oppsøkte difor i januar 2003 treningsstudioet STAS i Storevik. Etter ein gratis prøvetime bestemte ho seg for å teikne medlemskap. Ho fylte ut eit ferdigtrykt kontraktformular med følgjande ordlyd:
”Innmeldingsavgift kr. 800,-. Deretter betalast kr. 500,- pr. månad så lenge medlemskapen varer. Bindingstid er 1 år. For øvrig gjeld våre alminnelege vilkår”.
Studia var krevjande, og det blei mindre tid til trening enn det som var planen. Marte tenkte at det hadde vore ein tabbe å binde seg for eit heilt år, men gjort var gjort. Då eitt år var gått foretok Marte seg ikkje noko, sidan ho gjekk ut frå at medlemskapen automatisk opphøyrde. Ho mottok likevel faktura på kr. 500,- også for januar 2004. Marte kontakta treningsstudioet, opplyste at bindingstida var ute, og at ho ikkje hadde fornya medlemskapet. Representanten for treningsstudioet viste imidlertid til dei alminnelege vilkåra der det m.a. stod følgjande:
”Minste bindingstid er eitt år. Dersom ein ikkje ønskjer å fornye medlemskapet, må skriftleg oppseiing skje seinast ein månad før utløpet av bindingsperioden. I motsett fall blir medlemskapet automatisk fornya for eit nytt år.”
For øvrig inneheldt dei alminnelege vilkåra nærare reglar
for bruk av treningsstudioet.
Marte hevda at ho ikkje kunne vere bunden av desse vilkåra siden dei
ikkje var teke inn i kontrakten. Representanten for treningsstudioet nekta
for dette og viste til at dei alminnelege vilkåra blei utlevert på førespurnad,
og var i tillegg slått opp godt synleg i lokala til treningsstudioet.
Så lenge kontrakten uttrykkeleg viste til dei alminnelege vilkåra,
måtte dette vere tilstrekkeleg. Marte på si side gjorde i tillegg
gjeldande at vilkåret om oppseiing var så urimeleg at det uansett
ikkje kunne gjelde.
Spørsmål 1:
Er Marte Kirkerud bunden av klausulen om oppseiing som er innteken i treningsstudioet
sine alminnelege vilkår?
---
Del II
Lars Holm er eineeigar av Bokhandelen i Lillevik, som er den einaste bokhandelen på staden. Omsetninga i Bokhandelen er ikkje kva den ein gong har vore, og Lars begynner å dra på åra. I tillegg har Lars høyrt lause rykte om at det skal etablerast ein ny bokhandel i Lillevik. Han bestemmer seg difor for å selje bokhandelen. Etter ein annonse i Lillevikposten melde Ulrika Ås si interesse. Ulrika er 26 år og har nyleg teke hovudfag i litteraturvitenskap. Ho har inga tidlegare røynsle frå bokhandlarbransjen.
Lars og Ulrika startar å forhandle om m.a. pris og overtakingsdato. Ulrika ønskjer m.a. å gå gjennom regnskapa før endeleg avtale blir inngått. Medan forhandlingane pågår, får Lars Holm høyre frå sin gode venn Birger Bue at han har inngått leigeavtale med ein bokhandel som skal etablere seg i Lillevik. Birger Bue understreka at Lars Holm for all del ikkje måtte fortelje dette til nokon, sidan Bue enno hadde streng teieplikt i høve til den nye bokhandelen. Kort tid etter dette inngjekk Lars Holm og Ulrika Ås endeleg avtale om salg av bokhandelen. Salgssummen er kr. 1.200.000,-. Peder hadde ikkje sagt noko til Ulrika, verken om ryktene han tidlegare hadde høyrt om etablering av ny bokhandel, eller dei opplysningane han seinare hadde fått frå Birger Bue. Etter overtakinga av forretningen set Ulrika i gong arbeid med oppussing. Medan arbeidet med oppussing pågår får ho via eit oppslag i lokalavisa greie på at det skal etablerast ein ny bokhandel i Lillevik. Ved nærare undersøkingar får ho greie på at det lenge har gått rykter om slik etablering, men at det først no er blitt offentleg kjent at bokhandelen skal etablere seg i Lillevik.
Ulrika kontaktar straks Lars Holm. Ho krev å gå frå avtalen. Den nye bokhandelen vil øydeleggje alle moglegheiter for lønnsam drift. Lars Holm erkjenner at han visste om den nye bokhandelen før avtale vart inngått, men at han ikkje hadde lov til å seie noko om dette. For så vidt gjaldt dei meir lause rykta som hadde gått i lang tid, kunne han uansett ikkje ha noko plikt til å opplyse Ulrika om desse. Lars Holm erkjenner at etablering av ein ny bokhandel i Lillevik etter alt å dømme vil påverke omsetninga negativt.
Spørsmål 2: Har Ulrika Ås rett til å gå fra
avtalen?
---
Del III
Hans Tastad har fått stilling som servitør på ein av dei mest populære restaurantane i byen. Dei første dagane på arbeid går greitt, til tross for eit par mindre uhell. På første helgevakt skjer likevel det meste seg for Hans Tastad, idet han blir svært stressa når restauranten er heilt full. I løpet av kvelden har han knust fleire glas og tallerkar, sølt på fleire gjester og forveksla fleire bestillingar. Etter stengjetid ber restaurantsjefen om ein samtale med Hans Tastad. Hans blir sint og fortvila idet han reknar med å få sparken etter den miserable kvelden. Restaurantsjefen begynner med å nemne enkelte av dei uhella som har skjedd i løpet av kvelden. Medan han snakkar, registrerer han at Hans Tastad er raud i ansiktet, og sveittar i panna. Plutseleg utbryt Hans Tastad ”Gløm det! Eg seier opp!”. Før restaurantsjefen får sagt noko meir, forlet Hans Tastad lokalet med raske skritt og ei dør som smell.
Dagen etter angrar Hans Tastad på det han sa. Han vil gjerne behalde jobben. Hans Tastad ringjer restaurantsjefen og presiserer at han sjølvsagt ikkje meinte noko med det han hadde sagt kvelden før. Han vil naturlegvis fortsette i jobben. Restaurantsjefen seier at no er det for seint å angre. Han påpeiker at Hans sjølvsagt skal få arbeide ut oppseiingstida, men at restauranten reknar oppseiinga som fullt ut bindande. Ja, restaurantsjefen har til og med allereie skrive eit utkast til utlysing av ny stilling.
Spørsmål 4:
Var Hans Tastads utsagn ”Gløm det! Eg seier opp!” eit dispositivt
utsagn i form av ei rettsleg bindande oppseiing?
Spørsmål 5:
Under føresetnad av at det låg føre eit dispositivt utsagn:
Har Hans Tastad tilbakekalla dette re integra? Kan alternativt avtl. § 36
gi Hans Tastad eit grunnlag for tilbakekall?
(Føresegner i arbeidsmiljølova skal ikkje handsamast. Det kan
leggjast til grunn at oppseiing kan skje munnleg. Vidare kan det forutsetjast
at restaurantsjefen var rette vedkommande i verksemda til å motta oppseiingar.)
|
Sist oppdatert 10.august 2004 av UK Kommentarer til denne siden. |