Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS113
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Del I
Den kunstinteresserte Lars Holm besøker et galleri, hvor det selges en del malerier av kjente malere. Holm får øye på et maleri som ved første øyekast ser ut til å være et maleri av den kjente maleren Bull Dogh. Maleriet er priset til kr. 10.000,-. Dersom dette er en ekte Bull Dogh, er prisen svært lav. Tilsvarende malerier er solgt på auksjon for ca. kr 100.000,-. Dersom det kun er en etterligning, er imidlertid kr. 10.000,- en svært høy pris. Selv om Lars Holm er kunstinteressert, har han ikke forutsetninger for å bedømme om maleriet er en original. Holm spør derfor innehaveren av galleriet, Peder Ås, om det er en ekte Bull Dogh.
Peder Ås svarer at han har kjøpt maleriet fra et dødsbo, og at arvingene i boet ikke hadde noen kjennskap til maleriets opphav. For å avgjøre om maleriet er ekte må det undersøkes av ekspertise, noe som vil ta tid og koste penger. Peder Ås sier at galleriet for tiden har sterkt behov for likvide midler, og at han derfor velger å selge maleriet til en rimelig penge, uten nærmere undersøkelse. Peder Ås sier at ”jeg vil tro det er gode muligheter for at det kan være en ekte Bull Dogh”. Etter kort betenkningstid bestemmer Lars Holm seg for å slå til.
Etter å ha kjøpt maleriet får han det undersøkt av eksperter. Til Holms store skuffelse blir det slått fast at det kun er tale om en etterligning. Eksperten som har undersøkt maleriet, sier at de fleste med en viss kunnskap om Bull Doghs produksjon burde se klare indikasjoner på at det mest sannsynlig var tale om en etterligning. Han nevner blant annet at både fargebruk og penselstrøk er temmelig ulik en ekte Bull Dogh. Lars Holm konfronterer Peder Ås med hva kunsteksperten har sagt. Peder Ås erkjenner da at han selv også hadde vært av den oppfatning at fargebruk og penselstrøk tilsa at det mest sannsynlig var tale om en etterligning, men han holdt likevel muligheten åpen for at det kunne være en original.
Etter å ha fått vite dette, gjorde Lars Holm gjeldende at avtalen om kjøp av maleriet var ugyldig etter avtaleloven § 33. Ås sin fortielse av sentrale opplysninger ved avtaleinngåelsen var både illojal og uredelig. Lars Holm viste til at han nå i realiteten hadde tapt kr. 10.000,-. I et tilfelle som dette måtte Peder Ås ha en streng opplysningsplikt all den tid Lars Holm var en forbruker. Peder Ås nektet for at avtalen på noen måte kunne være ugyldig. Han viste til at avtalen innebar at begge parter hadde tatt en sjanse med en gjensidig risiko for tap eller gevinst. Lars Holm kunne selv ha innhentet nærmere informasjon. Peder Ås viste til at han tross alt drev forretninger og ikke veldedighet, og en kjøper kunne ikke i en situasjon som denne forvente at han som selger skulle gi fullt ut uttrykk for sine egne antagelser om maleriets ekthet.
Spørsmål 1: Er avtalen mellom Peder Ås og Lars Holm ugyldig etter avtaleloven § 33?
Del II
Ulla Ås har drevet en frisørsalong, men har avsluttet virksomheten. Hun ønsker nå å selge inventar og utstyr hun har brukt i salongen. Hun kommer i kontakt med en interessent, Hans Tastad. Partene forhandler muntlig om vilkårene for salget, og de kommer i løpet av et par ukers tid til enighet om pris på kr. 120.000,-. De blir også enige om betalingsoppgjør og levering. Etter å ha kommet til enighet utformer partene i fellesskap en skriftlig kontrakt, som bekrefter hva de er blitt enige om muntlig. Kontraktsdokumentet er håndskrevet og blir ikke undertegnet av partene. Hans Tastad sier at han kan få ektefellen til å sette opp kontrakten mer profesjonelt ved hjelp av tekstbehandling. Ulla Ås stiller seg positiv til dette. Hans Tastad tar med seg den håndskrevne, usignerte kontrakten og sier han vil ta kontakt i løpet av en ukes tid slik at de kan underskrive den maskinskrevne kontrakten.
Etter et par dager tar Hans Tastad kontakt med Ulla Ås og sier at han likevel ikke kan kjøpe utstyret og inventaret da han ikke hadde fått lån i banken slik som han hadde regnet med. Spørsmålet om hvordan Hans Tastad skulle finansiere kjøpet hadde ikke tidligere vært nærmere diskutert mellom partene. Ulla Ås nektet for at Hans Tastad kunne trekke seg nå, og viste til at det allerede var inngått en gjensidig bindende avtale. Gjensidig bundethet forelå i alle fall senest ved at de satte opp det håndskrevne kontraktsdokumentet.
Hans Tastad på sin side gjorde gjeldende at han ikke var rettslig bundet. Herunder viste han for det første til at ved en så omfattende avtale som det her var tale om, kunne de ikke anses bundet før kontrakt var undertegnet. For øvrig kunne han heller ikke anses bundet før spørsmålet om finansiering av kjøpet, var avklart. Finansieringsspørsmålet var ifølge Tastad åpenbart et vesentlig punkt ved avtaleinngåelsen. Han ville naturligvis ikke binde seg endelig før han hadde fått penger til å betale med, noe også Ulla burde forstå. Til dette anførte Ulla Ås at hvordan han skaffet penger til å betale med var henne helt uvedkommende.
Spørsmål 2: Er det inngått en gjensidig bindende avtale mellom Ulla Ås og Hans Tastad?
Tvisten mellom Ulla Ås og Hans Tastad fant sin løsning da Tastad likevel fikk lån i en annen bank. Hans Tastad overtok inventaret og utstyret og startet opp sin egen frisørsalong. I forbindelse med åpningen annonserte han flere gode åpningstilbud, bl.a. ”Klipp og vask kun kr. 200,-”. Huldra Hårsår ringte for å bestille time og sa at hun gjerne ville benytte seg av tilbudet om klipp og vask, som annonsert i avisen. Hun fikk time et par dager senere, og benyttet anledningen til å klippe sitt lange hår, som rakk henne helt til livet, helt kort. Hans Tastad brukte om lag to og en halv time på jobben.
Da hun skulle betale, opplyste Tastad at prisen ble kr. 400,-. Huldra stusset på dette og viste til at hun jo hadde benyttet seg av åpningstilbudet med en pris på kr. 200,-. Tastad nektet ikke for at Huldra hadde bestilt klipp etter åpningstilbudet og at han var bundet av dette. Prisen på kr. 200,- gjaldt imidlertid kun ved de mer ordinære klipp, og tilbudet måtte forstås i lys av dette. Det var fast bransjepraksis at det ble krevd et pristillegg for de mer omfattende hårklippene, noe Huldra burde ha kjent til. Prisen på kr. 200 utgjorde for øvrig halv pris på en ordinær klipp, mens prisen på kr. 400 utgjorde halv pris på en omfattende hårklipp. Huldra erkjente at hun var kjent med den alminnelige bransjepraksisen som Tastad viste til. Denne praksisen kunne likevel ikke få noen betydning all den tid åpningstilbudet klart og tydelig sa at prisen for klipp var kr 200.
Spørsmål 3: Kan Huldra Hårsår rettmessig nekte å betale mer enn kr. 200 for hårklippen?
Del III
Marte Kirkerud har jakt og fiske som sin store lidenskap. En dag oppsøker hun forretningen ”Lillevik Jakt og fiskeutstyr” for å kjøpe en ny jaktkniv. Inne i butikken står det utstilt noen utstoppede dyr. Det står ikke noen pris på disse. Marte får øye på en utstoppet spurvehauk hun fatter interesse for, og spør ekspeditøren om prisen. Ekspeditøren svarer at hun kan få kjøpe den for kr. 300,-. Marte Kirkerud slår til på det hun oppfatter som et gunstig tilbud. De utstoppede dyrene var kun tenkt brukt til utstilling i butikken, og var ikke beregnet for salg, noe som de ansatte i butikken også hadde fått uttrykkelig opplyst fra butikkinnehaveren Fredrik Ås.
Etter at Fredrik Ås får vite om salget, kontakter han Marte Kirkerud og ber om at den utstoppede spurvehauken straks tilbakeleveres mot tilbakebetaling av kjøpesummen. Han viser til at ekspeditøren ikke hadde noen som helst fullmakt til å selge den, og at han attpåtil hadde gitt ekspeditøren uttrykkelig beskjed om at de utstoppede dyrene ikke var for salg. At ekspeditøren ikke hadde noen rett til å selge spurvehauken, burde Marte for øvrig ha skjønt. I butikken ble normalt bare solgt ordinært jakt- og fiskeutstyr. Prisen var svært lav, noe som også burde gjort Marte mistenksom. Marte Kirkerud på sin side gjorde gjeldende at hun hadde vært i aktsom god tro. Hun var enig i at 300,- var en lav pris, men man kunne ikke ha grunn til å bli mistenksom alene av den grunn at man gjorde et godt kjøp. Hvis det var slik at varene i butikken ikke var for salg, måtte dette bli gjort kjent for kundene for eksempel ved merking.
Spørsmål 4: Har Lillevik Jakt og fiskeutstyr ved Fredrik Ås rett til å kreve tilbake den utstoppede spurvehauken mot tilbakebetaling av kjøpesummen?
Del I
Den kunstinteresserte Lars Holm vitjar eit galleri, kor det blir seld ein del måleri av kjende målarar. Holm får auge på eit måleri som ved fyrste augnekast ser ut til å vere eit måleri av den kjende målaren Bull Dogh. Måleriet er prisa til kr. 10.000,-. Dersom dette er ein ekte Bull Dogh, er prisen svært låg. Tilsvarande måleri er selde på auksjon for omlag kr 100.000. Dersom det berre er ei etterlikning, er imidlertid kr. 10.000,- ein svært høg pris. Sjølv om Lars Holm er kunstinteressert, har han ikkje føresetnader for å avgjere om måleriet er ein original. Holm spør difor innehavaren av galleriet, Peder Ås, om det er ein ekte Bull Dogh. Peder Ås svarar at han har kjøpt maleriet frå eit dødsbu, og at arvingene i buet ikkje hadde nokon kjennskap til måleriet sitt opphav. For å avgjere om måleriet er ekte må det undersøkjast av ekspertise, noko som vil ta tid og koste pengar. Peder Ås seier at galleriet for tida har sterk trong for likvide midlar, og at han difor vel å selje måleriet til ein rimeleg penge, utan nærare undersøking. Peder Ås seier at ”eg vil tru det er gode moglegheiter for at det kan vere ein ekte Bull Dogh”. Etter kort områdingstid bestemmer Lars Holm seg for å slå til.
Etter å ha kjøpt måleriet får han det undersøkt av ekspertar. Til stort vonbrott for Holm blir det slått fast at det berre er tale om ei etterlikning. Eksperten som har undersøkt måleriet, seier at dei fleste med ein viss kunnskap om produksjonen til Bull Dogh burde sjå klåre indikasjonar på at det mest sannsynleg var tale om ei etterlikning. Han nemner mellom anna at både fargebruk og penselstrok er temmeleg ulikt ein ekte Bull Dogh. Lars Holm konfronterer Peder Ås med kva kunsteksperten har sagt. Peder Ås vedgår då at han sjølv også hadde vore av den oppfatninga at fargebruk og penselstrok tilsa at det mest sannsynleg var tale om ei etterlikning, men han heldt likevel moglegheita open for at det kunne vere ein original.
Etter å ha fått vite dette, gjorde Lars Holm gjeldande at avtala om kjøp av måleriet var ugyldig etter avtalelova § 33. Ås si forteiing av sentrale opplysningar ved avtaleinngåinga var både illojal og ureieleg. Lars Holm synte til at han no i røynda hadde tapt kr. 10.000,-. I eit høve som dette måtte Peder Ås ha ei streng opplysningsplikt all den tid Lars Holm var ein forbrukar. Peder Ås nekta for at avtala på nokon måte kunne vere ugyldig. Han synte til at avtalen innebar at begge partar hadde teke ein sjanse med ein gjensidig risiko for tap eller vinst. Lars Holm kunne sjølv ha henta inn nærare informasjon. Peder Ås synte til at han trass alt dreiv forretningar og ikkje velgjerd, og ein kjøpar kunne ikkje i ein situasjon som denne forvente at han som seljar skulle gi fullt ut uttrykk for sine eigne meiningar om kor vidt måleriet var ekte.
Spørsmål 1: Er avtala mellom Peder Ås og Lars Holm ugyldig etter avtalelova § 33?
Del II
Ulla Ås har drive ein frisørsalong, men har avslutta verksemda. Ho ynskjer no å selje inventar og utstyr som ho har brukt i salongen. Ho kjem i kontakt med ein interessent, Hans Tastad. Partane forhandlar munnleg om vilkåra for salet, og dei kjem i løpet av eit par veker til semje om pris på kr. 120.000,-. Dei blir også samde om betalingsoppgjer og levering. Etter å ha komne til semje lagar partane i fellesskap ein skriftleg kontrakt, som stadfestar kva dei er blitt samde om munnleg. Kontraktsdokumentet er handskrive og blir ikkje underteikna av partane. Hans Tastad seier at han kan få ektemaken til å setje opp kontrakten meir profesjonelt ved hjelp av tekstbehandling. Ulla Ås stiller seg positiv til dette. Hans Tastad tar med seg den handskrivne, usignerte kontrakten og seier han vil ta kontakt i løpet av om lag ei veke slik at dei kan skrive under på den maskinskrivne kontrakten.
Etter eit par dagar tar Hans Tastad kontakt med Ulla Ås og seier at han likevel ikkje kan kjøpe utstyret og inventaret då han ikkje hadde fått lån i banken slik som han hadde rekna med. Spørsmålet om korleis Hans Tastad skulle finansiere kjøpet hadde ikkje tidlegare vore diskutert nærare mellom partane. Ulla Ås nekta for at Hans Tastad kunne trekkje seg no, og synte til at det allereie var inngått ei gjensidig bindande avtale. Gjensidig binding låg i alle fall føre seinast ved at dei sette opp det handskrivne kontraktsdokumentet.
Hans Tastad på si side gjorde gjeldande at han ikkje var rettsleg bunden. I høve dette synte han for det fyrste til at ved ei så omfattande avtale som det her var tale om, kunne dei ikkje reknast som bundne før kontrakt var underteikna. For øvrig kunne han heller ikkje reknast som bunden før spørsmålet om finansiering av kjøpet, var avklåra. Finansieringsspørsmålet var ifølgje Tastad openbert eit vesentleg punkt ved avtaleinngåinga. Han ville naturlegvis ikkje binde seg endeleg før han hadde fått pengar til å betale med, noko også Ulla burde forstå. Til dette gjorde Ulla Ås gjeldande at korleis han skaffa pengar til å betale med var henne heilt uvedkommande.
Spørsmål 2: Er det inngått ei gjensidig bindande avtale mellom Ulla Ås og Hans Tastad?
Tvisten mellom Ulla Ås og Hans Tastad fann si løysing då Tastad likevel fekk lån i ein annan bank. Hans Tastad overtok inventaret og utstyret og starta opp sin eigen frisørsalong. I samband med opninga annonserte han fleire gode opningstilbod, m.a. ”Klipp og vask kun kr. 200,-”. Huldra Hårsår ringde for å bestille time og sa at ho gjerne ville nytte seg av tilbodet om klipp og vask, som annonsert i avisa. Ho fekk time eit par dagar seinare, og nytta høvet til å klippe sitt lange hår, som rakk henne heilt til livet, heilt kort. Hans Tastad brukte om lag to og ein halv time på jobben.
Då ho skulle betale, opplyste Tastad at prisen blei kr. 400,-. Huldra stussa på dette og synte til at ho jo hadde nytta seg av opningstilbodet med ein pris på kr. 200,-. Tastad nekta ikkje for at Huldra hadde bestilt klipp etter opningstilbodet og at han var bunden av dette. Prisen på kr. 200,- gjaldt likevel berre ved dei meir ordinære klipp, og ein måtte forstå tilbodet i lys av dette. Det var fast bransjepraksis at det vart kravd eit pristillegg for dei meir omfattande hårklippane, noko Huldra burde ha kjend til. Prisen på kr. 200 utgjorde for øvrig halv pris på ein ordinær klipp, medan prisen på kr. 400 utgjorde halv pris på ein omfattande hårklipp. Huldra vedgjekk at ho var kjend med den alminnelege bransjepraksisen som Tastad viste til. Denne praksisen kunne likevel ikkje få noko å seie all den tid opningstilbodet klårt og tydeleg sa at prisen for klipp var kr 200.
Spørsmål 3: Kan Huldra Hårsår rettmessig nekte å betale meir enn kr. 200 for hårklippen?
Del III
Marte Kirkerud har jakt og fiske som sin store lidenskap. Ein dag oppsøkjer ho forretninga ”Lillevik Jakt og fiskeutstyr” for å kjøpe ein ny jaktkniv. Inne i butikken står det utstilt nokre utstoppa dyr. Det står ikkje nokon pris på desse. Marte får auge på ein utstoppa spurvehauk ho fattar interesse for, og spør ekspeditøren om prisen. Ekspeditøren svarar at ho kan få kjøpe den for kr. 300,-. Marte Kirkerud slår til på det ho oppfattar som eit gunstig tilbod. Dei utstoppa dyra var berre tenkt brukt til utstilling i butikken, og var ikkje meint for sal, noko som dei tilsette i butikken også hadde fått uttrykkeleg opplyst frå butikkinnehavaren Fredrik Ås.
Etter at Fredrik Ås får vite om salet, kontaktar han Marte Kirkerud og ber om at den utstoppa spurvehauken straks blir levert attende, mot at ho får kjøpesummen attende. Han syner til at ekspeditøren ikkje hadde noko som helst fullmakt til å selje den, og at han attpåtil hadde gitt ekspeditøren uttrykkeleg beskjed om at dei utstoppa dyra ikkje var for sal. At ekspeditøren ikkje hadde nokon rett til å selje spurvehauken, burde Marte for øvrig ha skjøna. I butikken vart normalt berre seld ordinært jakt- og fiskeutstyr. Prisen var svært låg, noko som også burde gjort Marte mistenksam. Marte Kirkerud på si side gjorde gjeldande at ho hadde vore i aktsam god tru. Ho var samd i at 300,- var ein låg pris, men ein kunne ikkje ha grunn til å bli mistenksam berre fordi ein gjorde eit godt kjøp. Om det var slik at varene i butikken ikkje var for sal, måtte dette bli gjort kjend for kundane til dømes ved merking.
Spørsmål 4: Har Lillevik Jakt og fiskeutstyr ved Fredrik Ås rett til å krevje attende den utstoppa spurvehauken mot å betale attende kjøpesummen?
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |