Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 1. studieår : JUS113
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Del I
Martine Kirkenær er professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun har en stor juridisk boksamling på sitt kontor som hun eier privat. Samlingen – bl.a. med mange romerrettslige klenodier – er taksert til 2 millioner kroner. Universitetet hadde opplyst til alle sine arbeidstakere at arbeidsgiveren ikke dekker tapet hvis de ansatte lider tap dersom private eiendeler på de ansattes kontorer skulle gå tapt i brann eller tyveri.
Martine ringte derfor 18. mai 2006 til personkundeavdelingen på forsikringsselskapet Besta, for å bestille en brann- og tyveriforsikring på inntil 2 millioner kroner av den private boksamlingen som hun har på sitt kontor. Hun spurte kundebehandleren ”vil denne typen forsikring dekke tap ved brann og tyveri?”. Til dette svarte kundebehandleren ”ja”. Kundebehandleren sa også at ”dette ordner jeg, og hos oss er det slik at forsikringen begynner å løpe ganske umiddelbart”. Martine oppfattet dette som at hun dermed var forsikret allerede fra og med telefonsamtalen, og avsluttet samtalen med kundebehandleren med å si at ”da venter jeg å få tilsendt forsikringsvilkår og regning på forsikringspremien fra dere”.
Grytidlig 19. mai 2006 oppstod en eksplosjonsartet brann på jusbygget på Dragefjellet. Martines boksamling ble totalskadet. Hun kontaktet Besta for å få utbetalt forsikringssummen. Besta sa da at avtale om forsikring ikke var inngått. For det første hadde Martine hatt kontakt med personkundeavdelingen. Men den typen forsikring hun hadde bestilt, ble administrert av næringslivsavdelingen. Til dette sa Martine at hun ikke kunne vite noe om hvordan forsikringsselskapet hadde ordnet sine interne rutiner. For det andre fremhevet Besta at det kundebehandleren hadde sagt i telefonen, ikke kunne danne grunnlag for inngåelse av avtale. Martine ble forferdet, sa at hun var kursleder i avtalerett på universitetet, og fremholdt at avtale selvsagt var inngått.
Er forsikringsavtale inngått mellom Besta og Martine Kirkenær?
-----
For det tilfellet at avtale var inngått, oppstod det tvist mellom Besta og Martine om forsikringen omfattet det aktuelle tilfellet.
Bakgrunnen for denne tvisten var at det i forsikringsvilkårene het at ”brann som følge av svikt i det elektriske anlegget, hvor svikten skyldes mangler som huseieren svarer for” ikke ble omfattet av forsikringen. Brannen på Dragefjellet skyldtes at en elektriker som var ansatt i det firma som i 1994 installerte det elektriske anlegget i jusbygget, gjorde en feil. Denne feilen ble verken oppdaget den gang eller senere. Besta mente at dette måtte frita selskapet for ansvar. Til det sa Martine at klausulen ikke dekket det aktuelle tilfellet – slik at hun hadde krav på utbetaling av forsikringserstatning for tapet hun led da boksamlingen brant.
Forutsatt at svaret på spørsmål 1) er ja:
Er Besta forpliktet til å utbetale forsikringserstatning til Martine?
Del II
I forbindelse med en rutinesjekk av den sentrale PC-serveren på jusbygget Dragefjellet oppdaget dataingeniøren at professor Martine Kirkenær hadde surfet på nettsider med pornografisk innhold. Ingeniøren ble forskrekket, og meldte fra til fakultetsdirektør Peder Ås. Peder Ås meddelte Martine den 22. mai 2006 at fakultetet etter universitetets retningslinjer for ansattes PC-bruk trolig ville innlede oppsigelsessak mot henne. Men han sa også at hun stod fritt til å kunne si seg selv opp, ”og da ville ingen få vite hva som hadde skjedd”.
Martine var i en opprevet situasjon etter et samlivsbrudd med sin mangeårige ektemann, brannen og tapet av den verdifulle boksamlingen. I sin fortvilelse skrev hun 23. mai 2006 brev til fakultetet, der hun sa seg opp. Hun fremholdt i brevet at hun ville søke jobb i et større advokatfirma. Fakultetsdirektøren mottok oppsigelsen samme dag, og bekreftet skriftlig overfor Martine at oppsigelsen var mottatt og akseptert av fakultetet.
Dagen etter – 24. mai – var VGs førstesideoppslag at ”kvinne-professor pornosurfet”, ledsaget av et stort bilde av Martine. Martine brøt fullstendig sammen, fakultetsdirektøren hadde jo sagt at ingen skulle få vite hva som hadde skjedd. Martines muligheter for å få jobb som advokat var nå spolert. Ingen visste sikkert hvordan VG hadde fått tak i saken, men både Martine og fakultetsdirektøren antok at dataingeniøren trolig hadde lekket informasjonen mot en klekkelig pengesum fra avisen.
Martine tok umiddelbart – 24. mai – skriftlig kontakt med fakultetsdirektøren, og hevdet seg ubundet av sin oppsigelse. Hun viste til at saken nå var blitt offentlig kjent. Hun mente for det første at det var en betingelse for hennes oppsigelse at saken ikke ble kjent. Fakultetsdirektøren mente at en slik betingelse ikke forelå.
For det andre viste Martine til at hun var i en opprevet situasjon da hun sa seg opp, slik at oppsigelsen derved var ugyldig etter avtaleloven § 33. Fakultetsdirektøren erkjente at en oppsigelse er en ”viljeserklæring” i henhold til avtaleloven § 33, og fremhevet at han var kjent med hennes ulike personlige problemer, men han mente at oppsigelsen uansett var bindende for henne.
For det tredje hevdet Martine at det under enhver omstendighet ville være urimelig om fakultetet fastholdt oppsigelsen i den aktuelle situasjonen. Fakultetsdirektøren var heller ikke enig i dette, og viste til at universitetets gode navn og rykte krevde at professorer som surfet etter pornografisk materiale måtte fjernes fra sine stillinger.
Det skal legges til grunn at fakultetsdirektøren hadde kompetanse til å representere universitetet i tvisten med Martine.
Var Martine ubundet av oppsigelsen fordi en betingelse for oppsigelsen ikke var innfridd?
Var oppsigelsen ugyldig etter avtaleloven § 33?
Kan oppsigelsen settes til side som urimelig?
Del I
Martine Kirkenær er professor i rettsvitskap ved Universitetet i Bergen. På kontoret sitt har ho ei stor juridisk boksamling som ho eig privat. Samlinga – m.a. med mange romarrettslege klenodie – er taksert til 2 millionar kroner. Universitetet hadde opplyst til alle arbeidstakarane sine at arbeidsgjevaren ikkje dekkjer tapet dersom dei tilsette lid tap dersom private eigendelar på kontora til dei tilsette skulle gå tapt i brann eller tjuveri.
Martine ringde difor 18. mai 2006 til personkundeavdelinga på forsikringsselskapet Besta, for å bestille ei brann- og tjuveriforsikring på inntil 2 millionar kroner av den private boksamlinga som ho har på kontoret sitt. Ho spurde kundebehandlaren ”vil denne typen forsikring dekkje tap ved brann og tjuveri?”. Til dette svara kundebehandlaren ”ja”. Kundebehandlaren sa også at ”dette ordnar eg, og hos oss er det slik at forsikringa tek til å gjelde ganske umiddelbart”. Martine oppfatta dette som at ho dermed var forsikra allereie frå og med telefonsamtalen, og avslutta samtalen med kundebehandlaren med å seie at ”då ventar eg å få tilsendt forsikringsvilkår og rekning på forsikringspremien frå dykk”.
Grytidleg 19. mai 2006 oppstod ein eksplosjonsarta brann på jusbygget på Dragefjellet. Martine si boksamling vart totalskada. Ho kontakta Besta for å få utbetalt forsikringssummen. Besta sa då at avtale om forsikring ikkje var inngått. For det første hadde Martine hatt kontakt med personkundeavdelinga. Men den typen forsikring ho hadde bestilt, vart administrert av næringslivsavdelinga. Til dette sa Martine at ho ikkje kunne vite noko om korleis forsikringsselskapet hadde ordna sine interne rutinar. For det andre påpeika Besta at det kundebehandlaren hadde sagt i telefonen, ikkje kunne danne grunnlag for inngåing av avtale. Martine vart forferda, sa at ho var kursleiar i avtalerett på universitetet, og gjorde gjeldande at avtale sjølvsagt var inngått.
Er forsikringsavtale inngått mellom Besta og Martine Kirkenær?
-----
For det tilfellet at avtale var inngått, oppstod det tvist mellom Besta og Martine om forsikringa omfatta det aktuelle tilfellet.
Bakgrunnen for denne tvisten var at det i forsikringsvilkåra heitte at ”brann som følgje av svikt i det elektriske anlegget, der svikten skuldast manglar som huseigaren svarar for” ikkje var omfatta av forsikringa. Brannen på Dragefjellet skuldast at ein elektrikar som var tilsett i det firmaet som i 1994 installerte det elektriske anlegget i jusbygget, gjorde ein feil. Denne feilen vart verken oppdaga den gang eller seinare. Besta meinte at dette måtte frita selskapet for ansvar. Til det sa Martine at klausulen ikkje dekka det aktuelle tilfellet – slik at ho hadde krav på utbetaling av forsikringserstatning for tapet ho lei då boksamlinga brann.
Lagt til grunn at svaret på spørsmål 1) er ja:
Er Besta forplikta til å utbetale forsikringserstatning til Martine?
Del II
I samband med ein rutinesjekk av den sentrale PC-servaren på jusbygget Dragefjellet oppdaga dataingeniøren at professor Martine Kirkenær hadde surfa på nettsider med pornografisk innhald. Ingeniøren vart forskrekka, og melde frå til fakultetsdirektør Peder Ås. Peder Ås underretta den 22. mai 2006 Martine om at fakultetet etter universitetet sine retningsliner for dei tilsette sin PC-bruk truleg ville innleie sak om oppseiing mot henne. Men han sa også at ho stod fritt til å kunne seie seg opp sjølv, ”og då ville ingen få vite kva som hadde skjedd”.
Martine var i ein oppriven situasjon etter eit samlivsbrot med sin mangeårige ektemann, brannen og tapet av den verdifulle boksamlinga. I si fortviling skreiv ho 23. mai 2006 brev til fakultetet, der ho sa seg opp. Ho påpeika i brevet at ho ville søkje jobb i eit større advokatfirma. Fakultetsdirektøren fekk oppseiinga same dag, og stadfesta skriftleg overfor Martine at oppseiinga var teken imot og akseptert av fakultetet.
Dagen etter – 24. mai – var VG sitt førstesideoppslag at ”kvinne-professor pornosurfet”, saman med eit stort bilde av Martine. Martine braut fullstendig saman, fakultetsdirektøren hadde jo sagt at ingen skulle få vite kva som hadde skjedd. Martine sine sjansar for å få jobb som advokat var no spolert. Ingen visste sikkert korleis VG hadde fått tak i saka, men både
Martine og fakultetsdirektøren gjekk ut frå at dataingeniøren truleg hadde leke informasjonen mot ein klekkeleg pengesum frå avisa.
Martine tok straks – 24. mai – skriftleg kontakt med fakultetsdirektøren, og hevda seg ubunden av oppseiinga si. Ho synte til at saka no var blitt offentleg kjent. Ho meinte for det første at det var eit vilkår for oppseiinga hennar at saka ikkje vart kjent. Fakultetsdirektøren meinte at det ikkje låg føre eit slikt vilkår.
For det andre synte Martine til at ho var i ein oppriven situasjon då ho sa seg opp, slik at oppseiinga dermed var ugyldig etter avtalelova § 33. Fakultetsdirektøren vedgjekk at ei oppseiing er ei ”viljeserklæring” etter avtalelova § 33, og framheva at han var kjent med dei ulike personlege problema hennar, men han meinte at oppseiinga uansett var bindande for henne.
For det tredje hevda Martine at det under eitkvart omstende ville vere urimeleg om fakultetet heldt fast ved oppseiinga i den aktuelle situasjonen. Fakultetsdirektøren var heller ikkje samd i dette, og viste til at universitetet sitt gode namn og rykte kravde at professorar som surfa etter pornografisk materiale måtte fjernast frå sine stillingar.
Det skal leggjast til grunn at fakultetsdirektøren hadde kompetanse til å representere universitetet i tvisten med Martine.
Var Martine ubunden av oppseiinga fordi eit vilkår for oppseiinga ikkje var innfridd?
Var oppseiinga ugyldig etter avtalelova § 33?
Kan oppseiinga setjast til side som urimeleg?
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |