Sist oppdatert 14. november 2001 av bmt
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet :Studier : Eksamen
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Drøft og avgjør spørsmålene i det
følgende:
Etter at Martha Ås døde overtok Askild boet uskiftet
overfor deres eneste sønn Jon. Tre år senere døde
Jon i en bilulykke. Jon etterlot seg nettoverdier for ca kr 500.000.
Askild, som nå var barnløs, mente han ikke hadde
noe behov for å ta arv etter Jon. Han ville heller at hans
tre yngre søsken skulle få arven. For Askild, som
var en ivrig motstander av skatter og avgifter, var det også
viktig at staten på denne måten ikke fikk legge beslag
på en del av arven som arveavgift. Hver arving kan nemlig
avgiftsfritt arve inntil kr 200.000.
I Jons begravelse fortalte han brødrene sine, Per, Pål og Espen, at han kom til å gi avslag på arven. Han forklarte dem at han ønsket å unngå arveavgift. De tre takket ham for hans generøsitet, og fortalte at pengene kom godt med. De hadde nylig i fellesskap bestilt en ny fiskebåt, som det viste seg at de ellers ville fått problemer med å finansiere.
Kort tid senere sendte Askild skriftlig melding til skattefogden om at han ga avslag på arven til fordel for sine søsken Per, Pål og Espen. Meldingen ble gitt på et standardskjema han hadde fått tilsendt fra skattefogdkontoret.
Et par uker etter at Askild hadde sendt arveavgiftsmeldingen,
fikk han brev fra skattefogden med følgende innhold:
"Deres avslag på falt arv i melding av 23.09.2001 anses
ikke å være i tråd med arverettslige regler,
og kan derfor ikke legges til grunn for arveavgiftsberegningen.
Det blir derfor beregnet arveavgift for den del av arven som overstiger
fribeløpet på kr 200.000. Arveavgiften utgjør
kr 24.000, som bes innbetalt innen 14 dager på vedlagte
giro."
Askild mottok brevet som etter fullmakt var undertegnet av førstekonsulent
Åse Jensen den 6.10.2001.
Dagen etter ringte Askild til Åse Jensen og ba om en forklaring
på hvorfor de ikke godtok avslaget. Åse Jensen var
ikke villig til å diskutere saken nærmere, men viste
til at vedtaket var i tråd med arveavgiftsloven og fast
praksis ved kontoret.
Et stykke ut i samtalen kjente Askild igjen stemmen, og husket at han for noen år siden hadde kollidert med en dame som het Åse Jensen. Til tross for heftige protester fra Jensens side, hadde begge forsikringsselskaper konkludert med at kollisjonen var Åse Jensens feil. Han spurte derfor førstekonsulenten om hun var den samme Åse Jensen som han hadde kollidert med. Hun svarte at det ikke hadde noe med saken å gjøre. Askild krevde da at noen andre på skattefogdkontoret måtte behandle saken hans. Han krevde dessuten en skriftlig begrunnelse på hvorfor de ikke godtok avslaget hans.
Åse Jensen erklærte at det ikke ble aktuelt å skifte saksbehandler. Hun viste dessuten til at det uansett ikke var hun selv som reelt sett traff avgjørelsene. Askild kunne godt få en skriftlig begrunnelse, men Åse Jensen mente hun allerede hadde gitt en tilstrekkelig begrunnelse.
Da Askild én måned etter å ha snakket med Åse Jensen ennå ikke hadde mottatt noen skriftlig begrunnelse, leverte han selv den 8.11.2001 skriftlig klage til skattefogdens kontor. I klagen viste han til at avslaget etter hans oppfatning måtte være gyldig etter arvelovens regler. Han viste videre til at han ikke hadde fått en tilstrekkelig begrunnelse for vedtaket. Endelig mente han Åse Jensen var inhabil. Han viste til historien om kollisjonen.
To dager senere fikk han brev fra skattefogden ved førstekonsulent Åse Jensen om at klagen var avvist som for sent fremsatt. Hun viste til tre ukers fristen i fvl § 29.
Askild skrev umiddelbart tilbake og fastholdt sitt krav om at noen andre skulle behandle saken. Når det gjaldt klagefristen, viste han til de særlige regler i aal § 35, og subsidiært til reglene i fvl § 29 tredje ledd. Etter Askilds mening var klagefristen ikke under noen omstendighet oversittet.
Han fikk da et nytt brev, denne gang underskrevet av skattefogden selv. Det ble fastholdt at Åse Jensen ikke var inhabil, og at klagen dessuten var for sent fremsatt. Den begrunnelse som ble gitt i det opprinnelige skriftlige vedtaket var etter skattefogdens mening tilstrekkelig, i alle fall sammenholdt med det førstekonsulenten hadde forklart Askild i den første telefonsamtalen. Selv om det ikke konkret var referert til arveavgiftsloven § 8 tredje ledd, som bestemte at avslag bare fikk arveavgiftsmessig virkning dersom det var i tråd med reglene i arveloven § 74 tredje ledd, mente skattefogden at det var gitt en tilstrekkelig redegjørelse for de aktuelle rettsregler. Når det gjaldt Askilds henvisning til aal § 35, viste han til at det var fast praksis ved skattefogdens kontor å anvende den generelle tre ukers fristen.
1. Er Askilds avslag i tråd med reglene i al § 74
tredje ledd ?
2. Er det gitt tilstrekkelig begrunnelse for skattefogdens vedtak ?
3. Er klagen fremsatt i tide ?
4. Er Åse Jensen inhabil ?
Etter å ha mottatt det siste brevet fra skattefogden ble Askild lei av hele greia. Han skrev derfor et brev til sine søsken med følgende innhold:
"Kjære brødre!
Som jeg nevnte for dere i Jons begravelse, hadde jeg tenkt å
gi avslag på arven til fordel for dere. Jeg har imidlertid
mottatt brev fra Skattefogden om at avslaget er i strid med arvelovens
regler og derfor ugyldig. Jeg har ikke krefter til fortsette krangelen
med myndighetene, og har derfor kommet til at det enkleste er
at jeg selv mottar arven og betaler den fastsatte arveavgiften.
Jeg håper ikke dere blir alt for skuffet.
En fredelig jul og et velsignet nytt år ønskes dere
alle!"
Per, Pål og Espen skrev tilbake og hevdet at Askild måtte være bundet av sitt løfte om å gi avslag på arven til fordel for dem. De viste til at han uten forbehold hadde sagt at han skulle gi avslag på arven etter Jon, og at de alle hadde takket ham for det. Endelig uttrykte de skuffelse over at Askild kunne finne på å trekke pengene tilbake enda han viste hvor sårt hans brødre trengte dem.
I en senere samtale pekte Askild på at han etter loven ikke hadde adgang til å gi avslag på arven til fordel dem. Brødrene derimot mente at selv om avslaget ikke ble godtatt av arveavgiftsmyndighetene, var han uansett forpliktet overfor dem til å gi fra seg arven - i alle fall nettoarven etter at arveavgiften var trukket fra.
5. Har Askild avgitt et bindende løfte om å gi
avslag på falt arv til fordel for sine søsken?
6. Dersom det legges til grunn at skattefogdens vedtak er lovlig og gyldig, kan dette medføre at et i utgangspunktet forpliktende løfte likevel faller bort?
Etter noen tids diskusjoner ga Askild igjen opp. Han erklærte overfor sine søsken at de skulle få sølvpengene, selv om de etter hans mening ikke hadde krav på dem. For å understreke det urimelige, utbetalte han hele arven på kr 500.000 til deling mellom Per, Pål og Espen.
Da søsknene til hans avdøde kone Martha, Line
og Kari, fikk vite om dette, krevde de selv å få utbetalt
tilsvarende verdier fra uskifteboet. Line og Kari viste til at
siden Jon nå var død, var de Marthas nærmeste
slektsarvinger. De hevdet at Askild, som satt i uskifte, ikke
kunne gi oppgjør til én arvingegruppe, uten at de
andre fikk tilsvarende oppgjør. Line og Kari viste til
reglene i al § 21.
Askild avfeide kravet som grunnløst. For det første
hevdet han at Line og Kari ikke var arvinger i uskifteboet. Jons
rettigheter i uskifteboet kunne etter Askilds mening ikke gå
over til neste arvegangsklasse ved Jons død. For det annet
gjaldt reglene i al § 21 bare hvor det ble foretatt utdelinger
til enkelte, men ikke alle av førstavdødes arvinger.
Utdelinger til gjenlevendes egne slektsarvinger ble ikke regulert
av al § 21.
7. Har Line og Kari krav på tilsvarende arveoppgjør?
Jørgen Aall
eksamensformann
Drøft og avgjer spørsmåla i det følgjande:
Etter at Martha Ås døydde overtok Askild buet uskifta
i forhold til deira einaste son Jon. Tre år seinare døydde
Jon i ei bilulykke. Jon etterlet seg nettoverdiar for ca kr 500.000.
Askild, som no var barnlaus, meinte han ikkje hadde noko behov
for å ta arv etter Jon. Han ville heller at hans tre yngre
søsken skulle få arven. For Askild, som var ein ivrig
motstandar av skattar og avgifter, var det også viktig at
staten på denne måten ikkje fekk leggje beslag på
ein del av arven som arveavgift. Kvar arving kan nemleg avgiftsfritt
arve inntil kr 200.000.
I gravferda til Jon fortalde han brørne sine, Per, Pål og Espen, at han kom til å gje avslag på arven. Han forklarte dei at han ønskte å unngå arveavgift. Dei tre takka han for hans generøsitet, og fortalde at pengane kom godt med. Dei hadde nyleg i fellesskap tinga ein ny fiskebåt, som det viste seg at dei elles ville fått problem med å finansiere.
Kort tid seinare sendte Askild skriftleg melding til skattefuten om at han gav avslag på arven til fordel for sine søsken Per, Pål og Espen. Meldinga vart gjeven på eit standardskjema han hadde fått tilsendt fra skattefutkontoret.
Eit par veker etter at Askild hadde sendt arveavgiftsmeldinga,
fekk han brev fra skattefuten med følgjande innhald:
"Dykkar avslag på falt arv i melding av 23.09.2001
blir ikkje sett å vere i samsvar med arverettslege reglar,
og kan derfor ikkje leggast til grunn for utrekninga av arveavgifta..
Det blir derfor rekna ut arveavgift for den del av arven som overstig
fribeløpet på kr 200.000. Arveavgifta utgjer kr 24.000,
som må innbetalast innan 14 dager på vedlagte giro."
Askild mottok brevet som etter fullmakt var underteikna av førstekonsulent
Åse Jensen den 6.10.2001.
Dagen etter ringte Askild til Åse Jensen og bad om ei forklaring
på kvifor dei ikkje godtok avslaget. Åse Jensen var
ikkje villig til å diskutere saka nærmare, men viste
til at vedtaket var i samsvar med arveavgiftslova og fast praksis
ved kontoret.
Eit stykke ut i samtalen kjente Askild igjen stemma, og hugsa at han for nokre år sidan hadde kollidert med ei dame som heitte Åse Jensen. Trass i heftige protestar frå Jensen si side, hadde begge forsikringsselskapa konkludert med at kollisjonen var Åse Jensen sin feil. Han spurte derfor førstekonsulenten om ho var den same Åse Jensen som han hadde kollidert med. Ho svarte at det ikkje hadde noko med saka å gjere. Askild krevde da at nokon andre på skattefutkontoret måtte handsame saka hans. Han krevde dessuten ei skriftleg grunngjeving på kvifor dei ikkje godtok avslaget hans.
Åse Jensen erklærte at det ikkje vart aktuelt å skifte sakshandsamar. Ho viste dessutan til at det uansett ikkje var ho sjølv som reelt sett tok avgjerslene. Askild kunne godt få ei skriftleg grunngjeving, men Åse Jensen meinte ho allreie hadde gjeve ei tilstrekkeleg grunngjeving.
Da Askild éin månad etter å ha snakka med Åse Jensen enno ikkje hadde motteke nokon skriftleg grunngjeving, leverte han sjølv den 8.11.2001 skriftleg klage til skattefuten sitt kontor. I klagen viste han til at avslaget etter hans oppfatning måtte vere gyldig etter reglane i arvelova. Han viste vidare til at han ikkje hadde fått ei tilstrekkeleg grunngjeving for vedtaket. Endeleg meinte han Åse Jensen var inhabil. Han viste til historien om kollisjonen.
To dagar seinare fekk han brev fra skattefuten ved førstekonsulent Åse Jensen om at klagen var avvist som for seint framsett. Ho viste til fristen på tre veker i fvl § 29.
Askild skreiv umiddelbart tilbake og heldt fast på sitt krav om at nokon andre skulle handsame saka. Når det gjaldt klagefristen, viste han til dei særlege reglane i aal § 35, og subsidiært til reglane i fvl § 29 tredje ledd. Etter Askild si meining var klagefristen ikkje under nokon omstende overskriden.
Han fekk da eit nytt brev, denne gongen underskrive av skattefuten
sjølv. Det vart halde fast ved at Åse Jensen ikkje
var inhabil, og at klagen dessutan var sett fram for seint. Den
grunngjevinga som var gjeven i det opprinnelege skriftlege vedtaket
var etter skattefuten si meining tilstrekkelig, i alle fall samanhalde
med det førstekonsulenten hadde forklart Askild i den første
telefonsamtalen. Sjølv om det ikkje konkret var referert
til arveavgiftslova § 8 tredje ledd, som bestemte at avslag
berre fekk arveavgiftsmessig verknad dersom det var i tråd
med reglane i arvelova § 74 tredje ledd, meinte skattefuten
at det var gjeve ei tilstrekkeleg utgreining av dei aktuelle rettsreglane.
Når det gjaldt Askild si tilvisning til aal § 35, viste
han til at det var fast praksis ved kontoret til skattefuten å
bruke den generelle fristen på tre veker.
1. Er Askild sitt avslag i samsvar med reglane i al § 74 tredje ledd?
2. Er det gitt tilstrekkeleg grunngjeving for skattefuten sitt vedtak?
3. Er klagen sett fram i tide?
4. Er Åse Jensen inhabil?
Etter å ha motteke det siste brevet frå skattefuten
vart Askild lei av heile greia. Han skreiv derfor eit brev til
sine søsken med følgjande innhald:
"Kjære brør!
Som eg nemnde for dykk i gravferda til Jon, hadde eg tenkt å
gje avslag på arven til fordel for dykk.. Eg har imidlertid
motteke brev frå Skattefuten om at avslaget er i strid med
reglane i arvelova og derfor ugyldig. Eg har ikkje krefter til
halde fram med krangelen med styresmaktene, og har derfor kome
til at det enklaste er at eg sjølv mottek arven og betaler
den fastsette arveavgifta. Eg håpar
ikkje de blir alt for skuffa.
Eg ynsker dykk alle ei fredeleg jul og eit velsigna nytt år."
Per, Pål og Espen skreiv tilbake og hevda at Askild måtte
vere bunden av sitt løfte om å gje avslag på
arven til fordel for dei. Dei viste til at han utan atterhald
hadde sagt at han skulle gje avslag på arven etter Jon,
og at dei alle hadde takka han for det. Endeleg uttrykte dei vonbrot
over at Askild kunne finne på å trekkje pengane tilbake
enda han visste kor sårt brørne hans trengte dei.
I ein seinare samtale pekte Askild på at han etter lova ikkje hadde adgang til å gje avslag på arven til fordel dei. Brørne derimot meinte at sjølv om avslaget ikkje vart godteke av arveavgiftsstyresmaktene, var han uansett forplikta ovanfor dei til å gje frå seg arven - i alle fall nettoarven etter at arveavgifta var trekt frå.
5. Har Askild gjeve eit bindande løfte om å gje avslag på falt arv til fordel for sine søsken?
6. Dersom det blir lagt til grunn at skattefuten sitt vedtak er lovleg og gyldig, kan dette medføre at eit i utgangspunktet forpliktande løfte likevel fell bort?
Etter å ha diskutert spørsmålet ei tid, gav Askild igjen opp. Han erklærte ovanfor sine søsken at dei skulle få sølvpengane, sjølv om dei etter hans meining ikkje hadde krav på dei. For å understreke det urimelege, utbetalte han heile arven på kr 500.000 til deling mellom Per, Pål og Espen.
Da søskena til hans avdøde kone Martha, Line
og Kari, fekk vite om dette, krevde dei sjølv å få
utbetalt tilsvarande verdiar frå uskiftebuet. Line og Kari
viste til at sidan Jon no var død, var dei Martha sine
nærmaste slektsarvingar. Dei hevda at Askild, som sat i
uskifte, ikkje kunne gje oppgjer til éi arvingegruppe,
utan at dei andre fekk tilsvarande oppgjer. Line og Kari viste
til reglane i al § 21.
Askild avfeia kravet som grunnlaust. For det første hevda
han at Line og Kari ikkje var arvingar i uskiftebuet. Jon sine
rettar i uskiftebuet kunne etter Askild si meining ikkje gå
over til neste arvegangsklasse ved Jon sin død. For det
andre gjaldt reglene i al § 21 berre der det vart foreteke
utdelingar til enkelte, men ikkje alle av førstavdøde
sine arvingar. Utdelingar til gjenlevande sine eigne slektsarvingar
vart ikkje regulert av al § 21.
7. Har Line og Kari krav på tilsvarande arveoppgjer?
Jørgen Aall
eksamensformann
|
Sist oppdatert 14. november 2001 av bmt Kommentarer til denne siden. |