UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Første avdeling juss
Høstsemesteret 2001
Praktisk oppgave 

Praktikum – høsten 2001

Emner, læringskrav og litteratur

1.1 Emner
Oppgaven inneholder en kombinasjon av arverett, forvaltningsrett og avtalerett.
Faktum er knyttet til løfte om å avslå falt arv, men hvor skattefogden ikke godtar avslaget. Det oppstår derfor først et arverettslige spørsmål om avslaget er i tråd med reglene i al § 74. Deretter reises det spørsmål knyttet til skattefogdens saksbehandling; begrunnelse, klagefrist og inhabilitet. De neste spørsmål gjelder hvorvidt arvingen overfor de tilgodesette har avgitt en bindende løfte om avståelse av arvemidlene og om et forpliktende løfte eventuelt faller bort fordi avslaget ikke får de tilsiktede arveavgiftsmessige virkninger. Til slutt spørres det om slektsarvinger etter avslagsgivers avdøde ektefelle er uskiftearvinger som kan kreve tilsvarende oppgjør dersom avståelsen av arv anses som delvis arveoppgjør etter al § 21.

De arverettslige spørsmål kan nok anses noe spesielle, men kan etter min mening være en god test på kandidatenes grunnleggende forståelse av arvereglene. De fleste kandidater får lite ut av disse spørsmål, men en del viser god forståelse - selv om ikke resultatene bestandlig blir korrekte.
Forvaltningsrettspørsmålene er alle sentrale, og de aller fleste kandidater foretar gode eller akseptable drøftelser.

I besvarelsene av de avtalerettslige spørsmål kombineres det som er sagt ovenfor. Spørsmålene er sentrale, avtaleinngåelse og bortfall grunnet endrede omstendigheter, og de aller fleste kandidater kommer rimelig bra ut av det. Mange kandidater viser relativt god forståelse for avtalerettslige prinsipper selv om de ikke helt behersker teorien og selv om resultatene ikke bestandig er helt korrekte.

1.2 Læringskrav kontraktsrett (4 vt)
"Kontraktsretten i rettsstudiet er først og fremst læren om gjensidig bebyrdende og gjensidig forpliktende avtaler. Rettsstoffet i kontraktsretten er uoversiktlig og fragmentarisk; det er f eks bare delvis lovregulert.
Kontraktsrettsstudiet er oppdelt slik at man på første avdeling - Kontraktsrett I - legger hovedvekten på reglene om inngåelse av avtaler og (deres motstykke) ugyldighetsreglene. På tredje avdeling - Kontraktsrett II - følger en mer omfattende fordypning i kontraktsretten, med hovedvekt på analysen av kontraktspartenes plikter og læren om mislighold.

Det kreves grundig kjennskap til de rettsregler og prinsipper som gjelder for avtaleinngåelse, herunder reglene om de såkalte dispositive utsagn, avtaleinngåelse basert på oppnådd enighet og avtaler som kommer i stand ved bruk av informasjonsteknologi. Som ledd i studiet av avtaleinngåelse kreves også kjennskap til hovedprinsippene for tolkning og utfylling av dispositive utsagn. (Det nærmere studium av kontrakters innhold er lagt til Kontraktsrett II.)

Det kreves grundig kjennskap til ugyldighetsspørsmålene, dvs reglene om rettslig handleevne (habilitet), tilblivelsesmangler (falsk, tvang, svik ol), lovstrid og lignende ufravikelighetsregler, herunder forholdet til inngreps- og lempningsregler (såkalt preseptoriske lovregler).
Det kreves kjennskap til reglene om fullmakt og representasjon, dvs reglene om avtaleslutning ved bruk av mellommenn av ulike slag.

Samspillet mellom avtalefriheten som prinsipp, lovregulering og inngreps- og tilsynskompetanse vektlegges som en del av dette læringskravet."

1.3 Læringskrav arverett-, familie- og skifterett (6 vt)
Faget har to hoveddeler. Arveretten regulerer grovt sett hva som skal skje med en avdød persons eiendeler og forpliktelser. I arveloven finner vi regler om hvordan arvingene blir utpekt, d.v.s. hvem som skal få det som den avdøde etterlater seg og hvilken forholdsmessig del av avdødes formue den enkelte har krav på. Skifteloven fastsetter hvordan oppgjøret mellom arvingene skal skje. Begge lovene forutsetter at avdødes kreditorer skal få dekket sine krav før arvingene kan få noe, det er dermed avdødes nettoformue som er gjenstand for deling blant de etterlatte. I faget arverett står dermed arveloven og skifteloven sentralt.

I arveretten kreves kjennskap til bakgrunnen for systemet med privat arverett. Det kreves grundig kjennskap til arvetavlen, d.v.s. slektens og gjenlevende ektefelles arverett, herunder livsarvingenes pliktdelsrett. Det kreves videre grundig kjennskap til reglene for testamenters opprettelse, tilbakekall (bortfall) og ugyldighet og til grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Det kreves kjennskap til testamentstypene gjensidig testament og arvepakt, og til reglene for disposisjoner over ventet arv. Det kreves også kjennskap til reglene om arveoppgjøret og skillet mellom privat og offentlig skifte.

1.4 Læringskrav Forvaltningsrett I:
"Forvaltningsrett er rettsreglene om organisering, ansvarsforhold og beslutningsmyndighet i den offentlige forvaltning, og om borgernes rettigheter og plikter i forhold til denne. Med offentlig forvaltning menes her statlige og kommunale organer som treffer beslutninger på vegne av det offentlige om rettigheter eller plikter for borgeren, eller om statens eller kommunens egen virksomhet. Dette kan være kollegiale organer, som kommunestyre, fylkesskolestyre eller Det akademiske kollegium ved Universitetet i Bergen, eller administrative organer som rådmannen, fylkesmannen og departementene. Stortinget og domstolene er derimot ikke en del av forvaltningen.

Tema for universitetsfaget Forvaltningsrett er de generelle reglene som gjelder for hele den offentlige forvaltningen eller de største eller mest sentrale delene av denne - det som også kalles "Alminnelig forvaltningsrett". Ved Universitetet i Bergen er studiet av forvaltningsretten delt i to. Forvaltningsrett I tar sikte på å gi grunnleggende kjennskap til hovedtrekkene i den alminnelige forvaltningsretten, og grundig kjennskap til reglene om forvaltningens saksbehandling, i første rekke bestemmelsene i Forvaltningsloven.

Det kreves grundig kjennskap til:
- Kravet om rettssikkerhet i forvaltningen.
- Forvaltningslovens ramme og systematikk
- Inhabilitet.
- Varsel, innsyn og kontradiksjon
- Avgjørelsens grunnlag, form og begrunnelse
- Klage over forvaltningsvedtak."

1.5 Hovedlitteratur
Arverett med skifte: Peter Lødrup: Arverett. 4. utg. Oslo 1999 §§ 7, 21-24 og § 33
Forvaltningsrett I: Arvid Frihagen: Forvaltningsrett. Bind II: Saksbehandling, 5. utg. Bergen 1992.
Kontraktsrett: Jo Hov: Avtaleslutning og ugyldighet, Oslo 1998, kapittel 1-13 og 16-17.
Om innføringslitteratur og støttelitteratur henvises det til Studie- og eksamensreglementet, som er vedlagt utsendelsene fra fakultetet.

2 Kommentarer til de enkelte spørsmål i oppgaven

2.1 Er Askilds avslag i tråd med reglene i al § 74 tredje ledd?
Dette er antakelig et noe komplisert spørsmål for studenter på første avdeling. Det må imidlertid kunne forventes at kandidatene kan anvende al § 74 tredje ledd. Et pluss må gis til kandidater som kan se sammenhengen mellom første og annet punktum. Som jeg kommer tilbake til nedenfor innebærer tredje ledd annet punktum at arving uten livsarvinger kan gi avslag til fordel for enkelte av de som ellers ville mottatt arven etter første punktum.

De fleste knytter drøftelsen til annet punktum, hvor det fremgår at arving uten livsarvinger kan gi avslag til fordel for særskilte medarvinger. Askild hadde ved avslaget ikke livsarvinger. Spørsmålet blir derfor om hans søsken kan regnes som medarvinger. De fleste klarer å formulere denne problemstilling, men den videre drøftelse varierer mye. Mange er svært enkle i sine drøftelser, f eks ved at det uten nærmere drøftelser vises til at Askild var enearving, slik at brødrene derfor ikke er medarvinger. Andre viser til at brødrene er Jons slektsarvinger, og derfor er medarvinger.

Enkelte løser spørsmålet ut fra en annen form for bokstavtolkning: De viser til at avslag bare kan gis til fordel for "ein særskild medarving", og siden Per, Pål og Espen utgjør tre arvinger kan ikke avslag gis til fordel for dem. Uten annen begrunnelse enn den tallmessige, blir dette for enkelt. Uttrykket særskilt peker i denne sammenheng bare på det forhold at avslagsgiver kan utvelge særskilte medarvinger.
Det avgjørende for karaktersettingen må være i hvilken utstrekning kandidatene viser kjennskap til arverettslige prinsipper, behersker juridisk metode og gjør et ærlig forsøk på å problematisere omkring oppgavens spørsmål.

Spørsmålet i oppgaven er ikke direkte løst verken i forarbeider, rettspraksis eller teori.
I forarbeidene begrunnes regelen om at avslag bare skal kunne gis til fordel for medarvinger med at de øvrige arvinger skal slippe å få fremmede inn i skifteoppgjøret. Dette hensyn gjør seg ikke gjeldende i dette tilfellet. Det som ellers sies i forarbeidene er at "arving som er uten egen livsarving, bør gis generell adgang til å avslå arv også til fordel for enhver annen medarving som har arverett etter arvelateren på grunnlag av loven eller testament".

Løsningen gis etter min mening ved å se det slik at Askilds avslag innebærer at legalarveretten går videre til neste arvegangsklasse. Hvis Askild hadde gitt et generelt ("rent") avslag, ville arven etter al § 74 tredje ledd første punktum blitt fordelt som om Askild var død før Jon, dvs blitt fordelt mellom Jons slektsarvinger i tredje arvegangsklasse. Askild må derfor også kunne bestemme at arven skal tilfalle enkelte av dem som blir arvinger gjennom hans avslag.

2.2 Er det gitt tilstrekkelig begrunnelse?
De fleste starter med å drøfte anvendeligheten av forvaltningsloven og begrunnelsesreglene der, med andre ord om det foreligger et forvaltningsrettslig enkeltvedtak. Det er greit kort å redegjøre for at skattefogden utøver offentlig myndighet og at avgiftsfastsettelsen er et enkeltvedtak. Spørsmålet er imidlertid verken stilt eller tvilsomt, slik at noen omstendelig drøftelse ikke er påkrevd. Mange legger for stor vekt disse spørsmål, slik at drøftelsene blir litt fortunge - dvs uforholdsmessig mye om reglenes anvendelighet på bekostning av en konkret drøftelse av om den gitte begrunnelse er tilstrekkelig.
Krav til begrunnelse reguleres av fvl § 25, idet arveavgiftsloven ikke inneholder særlige regler om krav til begrunnelse.

Jeg har sett en besvarelse som tar utgangspunkt i aal § 31 om plikt til å gi melding om avgiftsvedtaket, og hvor kandidaten hevder at det må inntolkes en begrunnelsesplikt. Dette er i og for seg greit, men aal § 31 sier i seg selv intet om hvilke krav som må stilles til begrunnelsen. Det er vel ikke direkte galt å si at løsningen følger av ulovfestede prinsipper om forsvarlig saksbehandling, men det er etter min mening en unødig omvei. Arveavgiftsloven inneholder ingen særregler om begrunnelse av enkeltvedtak. Derfor vil de alminnelige regler i forvaltningsloven få anvendelse, jf fvl § 1.

Etter fvl § 25 første ledd første punktum skal det i begrunnelsen vises til de regler vedtaket bygger på. Avgiftsvedtaket inneholder ingen slik henvisning. Opplysningen om at avslaget ikke er i tråd med arverettslige regler kan ikke være tilstrekkelig. Henvisningen skulle i tilfelle vært til arveavgiftsloven, mer konkret til aal § 8 tredje ledd. Skattefogden har generelt ingen grunn til å regne med at Askild kjenner til reglene, jf fvl § 25 første ledd annet punktum. Vedtaket inneholder heller ingen opplysninger som kan sette Askild i stand til å forstå vedtaket, slik at begrunnelsen også burde gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på, jf fvl § 25 første ledd tredje punktum.

Det kan i dette tilfellet ikke være behov for gjengi de faktiske forhold som vedtaket bygger på, idet disse må antas å være i tråd med de opplysninger Askild selv har gitt i arveavgiftsmeldingen, jf fvl § 25 annet ledd.

Utover en redegjørelse for forståelsen av de rettsregler som ligger til grunn for vedtaket (jf ovenfor om første ledd), kan ikke vedtaket sies å bygge på noe skjønn det må redegjøres for, jf fvl § 25 tredje ledd.
Begrunnelsen i arveavgiftsvedtaket må således sies å være mangelfull.

De fleste kandidater kommer rimelig greit ut av dette spørsmålet, og viser god forståelse. Mange redegjør for de hensyn som ligger bak begrunnelsesreglene og for avveiningen mellom dem. Særlig positivt er det at mange påpeker at effektivitetshensynet også taler for gode begrunnelser, nemlig ved at unødige klager unngås.

Ikke alle kandidater ser skattefogdens anførsel om at den skriftlige begrunnelse i alle fall må anses tilstrekkelig sammenholdt med den muntlige tilleggsbegrunnelse. Mange av de som tar opp problemstillingen avfeier anførselen raskt ved å vise til at det kreves skriftlig begrunnelse. Selv om dette ikke er helt korrekt må det nok godtas, og det bør gis et pluss for i det hele tatt å ha sett problemsstillingen.

Noen kandidater løser spørsmålet ved å komme til at heller ikke den muntlige begrunnelse var tilstrekkelig, noe som er helt forsvarlig.

Det kandidatene ellers kunne ha sett er at Askild har fått en skriftlig begrunnelse. Spørsmålet er om den er god nok. I alle fall for kravet til gjengivelse av reglenes innhold eller den problemstilling vedtaket bygger på, må det ved vurderingen legges vekt på hva som er nødvendig. Har parten fått en tilstrekkelig muntlig orientering, vil dette redusere behovet for ytterligere skriftlige redegjørelser.

2.3 Er klagen fremsatt i tide?
I oppgaveteksten fremholdes to grunnlag for at klagen er fremsatt i tide - aal § 35 og fvl § 29 tredje ledd. Kandidatene må behandle anførslene knyttet til begge grunnlag. Mange behandler bare ett, noen bare aal § 35 og andre bare fvl § 29. Det er ikke uttrykkelig sagt i oppgaveteksten at også subsidiære spørsmål skal drøftes, men når det subsidiære grunnlaget er gitt direkte i spørsmålet, må det gjøres trekk for å utelate den subsidiære drøftelse.

Et annet litt underlig fenomen er at mange behandler det subsidiære grunnlag først, og nærmest bare tilføyer at løsningen dessuten følger av aal § 35.

Mange starter også denne drøftelse med pliktløpet om forvaltningslovens anvendelighet. Det er kanskje grunnen til at de blir værende i en § 29-drøftelse.

De særlige fristreglene i aal § 35 er påberopt som prinsipalt grunnlag, og de bør derfor som nevnt drøftes først. Askilds skriftlige klage er klart innenfor seks ukers fristen i aal § 35 første ledd annet punktum. Spørsmålet vil derfor utelukkende dreie seg om særregelens anvendelighet. De fleste får raskt fatt i bestemmelsen aal § 35 første ledd første punktum om at de generelle regler om klage og omgjøring i forvaltningsloven kapittel VI får anvendelse, men med de unntak som følger av reglene i arveavgiftsloven kapittel VIII. Enkelte bygger også på fvl § 1. Å vise til begge bestemmelser er naturlig nok det beste. De fleste håndterer denne del av spørsmålet greit.

Noen kandidater tar også opp spørsmålet om arveavgiftslovens fristregler kan fravikes som følge av lokal praksis. Det bør gis et pluss for å se denne problemstilling. Likeledes bør det gis pluss for fornuftige tanker omkring spørsmålet, selv om drøftelsene ellers ikke er så elegante. Mange fremhever rettssikkerhetshensyn, og det er greit. Løsningen er vel helt enkelt at urettmessig lokal praksis vanskelig kan innskrenke lovgitte rettigheter.

Som subsidiært grunnlag påberoper Askild seg som nevnt fvl § 29 tredje ledd. Enkelte overser dette og behandler bare første ledd (enkelte også annet ledd). Siden så å si alle kommer til at begrunnelsen ikke er tilstrekkelig, består utfordringen i denne del av drøftelsen i å avgjøre hvorvidt tredje ledd kommer til anvendelse. Etter sin ordlyd gjelder den bare vedtak hvor samtidig begrunnelse kan unnlates. Noen få kommer derfor til at tredje ledd ikke er anvendelig. De aller fleste finner imidlertid at klagefristen ikke har begynt å løpe fordi Askild ikke har fått tilstrekkelig begrunnelse. Grunnlagene for standpunktet varierer imidlertid noe. Etter min mening er det positivt når kandidatene på en eller annen måte får frem at resultatet følger av generelle forvaltningsrettslige prinsipper, herunder hensynene bak egrunnelsesreglene. Helt enkelt må det kunne sies at selv om fvl § 29 tredje ledd etter sin ordlyd bare omfatter tilfeller hvor begrunnelse kan utelates, må det samme gjelde hvor tilstrekkelig begrunnelse ikke er gitt.

Begrunnelsesreglene bygger grovt sett på en avveining av hensyn til rettssikkerhet og til effektivitet. For vedtak som omfattes av fvl § 24 annet ledd har effektivitetshensynet fått større gjennomslagskraft, slik at samtidig begrunnelse ikke er påkrevd. Når krav om begrunnelse i disse tilfeller utsetter klagefristen, må dette så meget mer gjelde i de tilfeller hvor parten ikke har fått den samtidige begrunnelse han etter loven har krav på.

Et tredje spørsmål kunne vært om Askilds telefonsamtaler må anses som en klage. Spørsmålet er ikke reist i oppgaven. Det må likevel gis et lite pluss til kandidater som nevner problemstillingen uten å foreta noen vidtgående drøftelse.

2.4 Er Åse Jensen inhabil?
Også her bruker en del kandidater for mye tid på å drøfte anvendeligheten av fvl § 6, men det kan antakelig ikke trekkes for dette isolert sett. Derimot må det gis noe trekk når disse drøftelser går på bekostning av det oppgaven direkte spør om.

De aller fleste konstaterer kort og korrekt at Åse Jensen ikke er inhabil etter reglene i fvl § 6 første ledd. Kandidatene drøfter deretter om det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til hennes upartiskhet, jf fvl § 6 annet ledd. De fleste påpeker at avgjørelsen i saken ikke innebærer særlig direkte fordel, tap eller ulempe for Åse Jensen selv eller noen som hun har nær personlig tilknytning til, men viser til at forholdene nevnt i lovteksten bare er eksempler. Det er positivt overraskende at så mange får frem sammenhengen mellom første og annet ledd, og derved antyder hvor lista bør ligge. Likeledes er det mange som viser til hensynene bak reglene, og de avveininger som må gjøres.

Det særegne forhold i dette tilfellet vil være en antakelse om hennes personlig motvilje overfor Askild. På bakgrunn av opplysningene i oppgaveteksten er det ikke mulig å trekke noen sikker konklusjon, og av den grunn må det godtas en viss spekulasjon. I praksis måtte vel spørsmålet ha blitt løst ved en mer konkret vurdering av hennes håndtering av saken. I den anledning kan det vises til at det siste brevet innebærer at saken i alle fall er forelagt hennes overordnede - selv om inhabiliteten også omfatter tilretteleggelse.
Det er for øvrig ikke alle som ser Åses anførsel om at hun ikke selv treffer avgjørelsene. Det må gis pluss til de kandidater som påpeker at reglene også gjelder tilretteleggelse.

Av andre særlige momenter bør det pekes på at innhabilitetsinnsigelse er reist, hvilket de fleste gjør. Enkelte får dessuten frem at innsigelsen først er reist etter at vedtaket er truffet.
Enkelte tar opp fvl § 6 fjerde ledd - herunder viser noen til at dette er en avgjørelse som ikke bygger på skjønn. Det er etter min mening ikke helt korrekt. Riktignok legger ikke reglene opp til skjønnsutøvelse, men som det fremkommer av pkt 2.1 innebærer avgjørelsen vanskelige rettsanvendelsesspørsmål. Det er derfor ikke åpenbart at Åse Jensens tilknytning til Askild ikke vil kunne påvirke hennes standpunkt.
I den foreløpige veiledningen hellet jeg til den oppfatning av Åse Jensen må anses inhabil. De fleste kandidater kommer til det motsatte standpunkt. Mitt standpunkt var nok preget av en forutinntatt holdning til Åse Jensen. Det er uansett uten betydning hvilket resultat kandidatene kommer til. Det avgjørende er som ellers argumentasjonen.

2.5 Har Askild avgitt et bindende løfte om å gi avslag på falt arv til fordel for sine søsken?
Som antatt innledet de fleste kandidater med generelle redegjørelser omkring viljeserklæringer, tilbud og aksept. Svært få fikk frem betydningen av at det i tilfelle dreide seg om et gaveløfte, som i utgangspunktet ikke krever aksept. Etter min mening kan ikke dette gjøre så mye, idet det i gaveløfter ofte vil måtte inntolkes vilkår om aksept og akseptfrister - selv om det neppe er tilfellet her. Derimot vil brødrenes "aksept" i form av takksigelser få betydning for Peders plikt til å avklare eventuell uklarhet. Dersom han ikke selv mente å avgi et bindende løfte, må han ha forstått at brødrene oppfattet det slik og i tilfelle ha presisert at han ikke hadde bestemt seg.

Noen få tar opp spørsmålet om avtalelovens anvendelse, jf avtl § 41. Det er fint at spørsmålet reises, og enda bedre er det at kandidatene relativt raskt finner at avtaleloven og alminnelige avtalerettslige prinsipper må få anvendelse.

De fleste anser Askilds utsagn som et klart tilbud, selv om også enkelte ser at han fortalte sine brødre "at han kom til å gi avslag på arven". Etter min mening innebærer ikke dette i seg selv noen reservasjon i forhold til brødrene. De må med rimelighet kunne oppfatte det slik at Askild overfor dem forpliktet seg til i fremtiden å gi avslag på falt arv (læreboka side 63).

Utsagnet må etter min mening anses klart og uttømmende, og det er fullstendig (læreboka side 66 og 67).
Enkelte foretar også en vurdering av avtalesituasjonen, og spør om det er rimelig at Askild bestemmer seg (læreboka side 70). Etter min mening er det ikke så unaturlig at slike forhold tas opp under en begravelse. Det gis heller ingen holdepunkter for at Askild var i følelsesmessig ubalanse. Snarere tvert i mot gis det opplysninger om Askilds objektivt sett fornuftige motivasjon.

En del kandidater viser til Askilds senere faktiske innrettelse, nemlig ved at han sendte inn melding om avslag. Det er positivt. Etter min mening er ikke meldingen en del av avtaleslutningen, men den sannsynliggjør at Askild mente å forplikte seg.

Et annet forhold - som jeg ikke kan se noen har berørt - er at Askild ikke uttrykkelig har påstått at han aldri var forpliktet. Askild mener derimot at han må gå fri sin forpliktelse grunnet etterfølgende forhold. Se neste spørsmål.

Jeg tror ikke det kan (bør) forventes noen nærmere tolking av "avtalen", dvs om det foreligger et løfte om at brødrene skal motta arven - eller bare en forpliktelse til å avgi avslag overfor arveavgiftsmyndighetene. Betydningen av dette siste hører antakelig mer hjemme i neste spørsmål, og som jeg kommer til der synes det som om mange kandidater har vanskelig for å skille mellom det avtalerettslige forholdet mellom brødrene og Askilds forhold til arveavgiftsmyndighetene.

2.6 Dersom det legges til grunn at skattefogdens vedtak er lovlig og gyldig, kan dette medføre at et i utgangspunktet forpliktende løfte likevel faller bort?
Kandidatene må oppfatte forutsetningen som ligger innledningsvis i spørsmålet. Det skal følgelig for den videre drøftelse legges til grunn at Askilds avslag ikke er i tråd med reglene i al § 74, men at Askild overfor sine brødre har forpliktet seg til å gi avslag på arven til fordel for dem.

Mange kandidater synes å ha problemer med å tolke selve situasjonen, dvs å skille mellom det avtalerettslige forholdet mellom brødrene og forholdet mellom Askild og arveavgiftsmyndighetene. Eksempelvis skriver mange at Askild fikk avslag på sin søknad om å få avslå arven. Ut fra forutsetningene i spørsmålsteksten er problemsstillingen hvilke konsekvenser det får for Askilds forpliktelse overfor brødrene sine til å la dem tre inn i arven at Askild ikke oppnår den ønskede avgiftslettelse.

De fleste drøfter spørsmålet ut fra avtl § 36 annet ledd (eventuelt ulovfestede regler om bristende forutsetninger), mens enkelte drøfter spørsmål knyttet til avtaler med ulovlig innhold - noen av disse med utgangspunkt i NL 5-1-2.

Enkelte tar også opp spørsmålet om tilbakekall ("re integra"), dvs om Askild i julebrevet tilbakekalte sitt løfte. En slik drøftelse må i tilfelle være kort.

Selv om det forutsettes at avslaget ikke er i tråd med de arverettslige regler i al § 74, er ikke selve forpliktelsen til å la brødrene få de arvede midler på noen måte ulovlig. Det foreligger ikke noe generelt forbud mot at en arving gir bort arven til andre. I arveavgiftsloven oppstilles det vilkår for at slik overdragelse skal få avgiftsmessige konsekvenser, og i arveloven oppstilles det vilkår for at de tilgodesette skal få status av arvinger i boet. De eneste "ugyldighetsvirkninger" blir derfor at Askild likevel må betale arveavgift selv om han gir arven videre til brødrene sine. Under oppgavens forutsetning vil brødrene teoretisk sett ikke kunne få status av arvinger i dødsboet, men i dette tilfellet finnes det ingen medarvinger som i tilfelle skulle motsette seg det.

Noen kandidater drøfter spørsmålet ut fra synspunktet om at avslaget er ugyldig. Det blir etter min mening lite treffende - og alt for enkelt - når kandidatene i så fall kort konkluderer med at avslaget er ulovlig og at brødrene derfor ikke kan brødrene kreve det gjennomført. På den annen side ville dette vært den rettslige konsekvens dersom avslaget i seg selv hadde vært "ulovlig". Jeg er derfor litt usikker på hvor mye som eventuelt skal trekkes for feil som skyldes at kandidatene misforstår den faktiske situasjon.

Noen kandidater tar videre utgangspunkt i at ugyldighetsgrunnen ikke bør få virkning lenger enn den rekker. I dette tilfelle er den "ulovlige" siden av avslaget som nevnt i realiteten bare knyttet til de arveavgiftsmessige konsekvenser. Veien fram er ofte litt uklar, men mange finner av ovennevnte grunner at Per, Pål og Espen bare har krav på nettoarven, dvs arven fratrukket arveavgiften - eller med andre ord slik at Askild ikke plikter å betale avgiften av egen lomme. Dette er etter min mening et fornuftig standpunkt, selv om jeg foretrekker en annen begrunnelse.

Kjernen i drøftelsen må etter min mening være hvorvidt plikten til å betale arveavgift kan anses som et etterfølgende forhold som leder til at Askild helt eller delvis kan fri seg fra den opprinnelige forpliktelsen. Som nevnt knytter de aller fleste drøftelsen opp mot avtl § 36 - og da gjerne til annet ledd og "senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig". Hvorvidt kandidatene anvender avtl § 36 eller den ulovfestede lære om bristende forutsetninger, kan ikke spille særlig rolle - selv om det mest korrekte antakelig er å knytte drøftelsen til avtl § 36. Det vil selvfølgelig være et pluss om kandidatene kan si noe fornuftig om forholdet mellom den ulovfestede lære og lovens alternativ. I teorien er det antatt at avtl § 36 gir grunnlag for revisjon i videre omfang enn det forutsetningslæren ville gitt grunnlag for.

"Urimelighet på grunn av etterfølgende forhold" er generelt behandlet i læreboka på side 287-295. Læren om bristende forutsetninger er kort omtalt på side 293. Mange kandidater har fått med seg vilkårene om at forutsetningen må ha vært motiverende og vesentlig for løftegiver, synbar for adressaten og relevant, dvs "at det alt i alt må være rimelig å ta hensyn til den" (Hov side 293).

De aller fleste fremholder det å unngå arveavgift som det sentrale formål for Askild. I oppgaveteksten fremgår det imidlertid at han ikke trengte arven etter Jon, men heller ville at brødrene hans skulle få den. Om arveavgiften sies det at det også var viktig å unngå denne.

Begge formål må sies å være motiverende for Askild, og ønsket om å unngå arveavgift var også synbart for brødrene, jf oppgaveteksten. Kandidatene har få konkrete holdepunkter for hvor vesentlig ønsket om å spare arveavgift var for Askild, men for folk flest vil det vel være et bimotiv. Man skal vel være ganske ihuga motstander av skatter og avgifter for å være villig til å gå glipp av en nettoarv på kr 476.000 utelukkende for å unngå at staten kan kreve arveavgift. Det fremgår dessuten av julebrevet Askild sendte brødrene at han ville omgjøre løftet fordi han ikke orket å krangle lenger. I dette brevet har han altså ikke fremhevet at formålet med avslaget nå ikke lot seg oppfylle.

Enkelte viser til at brødrene hadde innrettet seg på å få arven. Det er strengt tatt ikke korrekt, idet de allerede hadde bestilt seg ny båt. Derimot er det mange som påpeker at brødrene under forventningen om arv ikke igangsatte andre tiltak for å sikre bedre finansiering, og det må godtas - såfremt det ikke blir rene spekulasjoner. I en rimelighetsvurdering vil det også kunne tas noe hensyn til at brødrene vil kunne få problemer dersom de ikke mottar arven de var lovt.
Mange fremhever - med rette - at det dreier seg om et gaveløfte, og at det da kreves mindre før omgjøring tillates.

Ved at Askild forutsetningsvis fortsatt ikke har behov for arven, vil ikke han bli urimelig stilt ved å måtte gi den fra seg. Derimot vil det være urimelig å la Askild bli sittende med et underskudd fordi han måtte betale arveavgift. Løsningen må derfor etter min mening være at Per, Pål og Espen kan kreve løftet oppfylt hva angår nettoarven, dvs arven fratrukket arveavgiften.

Mange kandidater kjenner de to plenumsdommene, Rt 1988 276 Røstaddommen og Rt 1988 295 Skjelsvikdommen, og det er positivt. Enkelte viser også til Rt 1990 500 Periscopusdommen som et eksempel på at urimelighet ikke var nok til omgjøring. Alle tre dommene er i læreboka markert med stjerne hvilket indikerer at det er en viktig dom (se forordet). Dommene er (bl.a) referert i læreboka på side 291-292.

2.7 Har Line og Kari krav på tilsvarende arveoppgjør?
Spørsmålet inneholder to underspørsmål som klart fremgår av oppgaveteksten. Er Line og Kari uskiftearvinger, og oppfanges i tilfellet avslaget av al § 21? Kandidatene får mye hjelp i Askilds anførsler, men dessverre er det få kandidater som ser og/eller anvender de tips som gis.

Askild anfører uttrykkelig at Jons rett i uskifteboet ikke går videre til neste arvegangsklasse. Dette er med andre ord en peker mot al § 22 annet ledd hvor det fremgår at dersom gjenlevende har sittet i uskifte med avdødes arvinger i en arvegangsklasse (Jon i første arvegangsklasse) som senere er dødd ut, går ikke arven videre neste arvegangsklasse (Line og Kari i tredje arvegangsklasse). Begrunnelsen for regelen er at disse arvinger ikke ville hatt aktuell arverett dersom boet hadde blitt skiftet etter Marthas død.
Line og Kari er følgelig ikke uskiftearvinger, og har ingen rettigheter i uskifteboet.

Askild hevder dessuten - helt korrekt - at al § 21 uansett ikke omfatter utdelinger til gjenlevendes egne slektsarvinger. Per, Pål og Espen er ikke slektsarvinger etter Martha. Med litt velvillighet kan det utledes av ordlyden at paragrafen bare omfatter arveoppgjør. Gjenlevende ektefelles egne slektsarvinger har ikke krav på arveoppgjør før gjenlevende er død.

Det må gis uttelling til gode drøftelser, men det kan ikke gis særlig trekk for å bomme på dette.
Svært få kandidater kommer frem til riktig resultat. De fleste finner al § 21 anvendelig fordi Askild ellers kunne begunstige egne slektsarvinger på førstavdødes bekostning. Tanken er i og for seg god, men da måtte kandidatene eventuelt ha benyttet omstøtelsesreglene i al § 19 - eller vederlagsreglene i al § 27.

Jeg har ikke sett besvarelser som viser til noen av disse regler. Spørsmålet er ikke reist i oppgaven, men det må likevel være et pluss dersom kandidaten kort viste til disse bestemmelser som mer aktuelle.
Enkelte kandidater er innom spørsmålet om arven etter Jon eventuelt har gått inn i uskifteboet, og det er i og for seg et fornuftig spørsmål, og det må gis uttelling for gode drøftelser - uavhengig av løsningen.
Løsningen må antakelig sies å avhenge av svaret på spørsmål 1, nemlig om avslaget er i tråd med arverettslige regler. Er det gitt gyldig avslag, kan arven ikke anses å ha gått inn i uskifteboet - sammenlign deknl § 2-12 annet ledd. Hvis avslaget ikke er gyldig, slik at overføringen i stedet må betraktes som gave, må følgelig arven å ha gått inn i uskifteboet og deretter å ha blitt disponert over ved gavedisposisjon.

3 Karakterfastsettelse
Ovenfor har jeg under gjennomgangen av de enkelte spørsmål gitt uttrykk for mange synspunkter av betydning for karaktersettingen. Gjennomgående gjelder det at kandidatens løsninger på de ulike spørsmål ikke trenger å tillegges særlig vekt. Det avgjørende er argumentasjonen, herunder kandidatens rettskildebruk og kjennskap til de ulike regler og prinsipper.

Noen av spørsmålene er relativt enkle, mens andre er mer kompliserte enn hva det strengt tatt kan forventes at studenter på første avdeling skal kunne svare på. Formålet med denne variasjon, er at oppgaven skal kunne besvares relativt enkelt, samtidig som de særlig dyktige kandidater gis muligheter til å vise kunnskaper og forståelse.

Som nevnt har de fleste kandidater også problemer med å få fått i den faktiske situasjonen som beskrives, særlig gjelder dette spørsmål 6. Det må etter min mening ses mildt på feil som utelukkende har sitt utspring i dette.

Generelt bør det gis stor uttelling til de som viser kunnskaper, innsikt og forståelse - også der hvor kandidaten kanskje bommer litt på hva som er gjeldende rett.
For å bestå må kandidaten ha foretatt noenlunde brukbare drøftelser av de fleste spørsmål i oppgaven. At enkelte spørsmål er utelatt eller bommet på, bør ikke i seg selv lede til stryk.

For å oppnå laud bør kandidaten ha vist kunnskaper og en viss forståelse, samtidig som de grove feilskjær er unngått. Der hvor besvarelsene varierer fra spørsmål til spørsmål, bør det kunne gis laud samlet selv om enkelte spørsmål er svakt besvart - forutsatt at feilene ikke er for grove.

Jeg tar fortsatt gjerne i mot innspill fra medsensorer. Særlig gjelder dette mulige feil eller uklarheter i sensorveiledningen.

strekOffisiell side
Sist oppdatert 18.01.2002 av BMT
Kommentarer til denne siden.