Sist oppdatert 20. november 2002 av bmt
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet :Studier : Eksamen
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I
Petter Tørrdal og Connie Doll-Jespersen inngikk ekteskap i 1980. Petter var da 56 år, Connie 38. Petter var ungkar og barnløs, Connie hadde datteren Sylvia på 13 fra et tidligere forhold. Ekteparet hadde felleseie. Petter var lektor og forholdsvis formuende, med bl.a. villa, boblebad og en velfylt bankkonto. Connie var rengjøringskonsulent i 50% stilling og innbragte lite eller intet ut over sin kvinnelige sjarm og diverse gjeldsposter.
I 1983 arvet Connie et antall børsnoterte aksjer etter en barnløs onkel. Onkelens testament inneholdt en klausul om at arven skulle være Connies særeie.
I 1985 ble Petter syk og døde. Connie overtok fellesboet uskiftet med Petters andre arvinger, to yngre brødre. Fellesboets nettoverdi beløp seg til kr. 3,6 millioner. Verdien på Connies aksjeportefølje var på dette tidspunkt kr. 400.000,-.
Petters død gikk så hardt inn på Connie at hun ikke lenger orket å arbeide. I stedet opprettholdt hun sin tilvante gode levestandard - og vel så det - ved å heve renter og tære på kapitalen. Etter at hun solgte villaen og flyttet til en leid leilighet, var det rikelig med likvider - enn så lenge.
I 2001 døde Connie. Det eneste av verdi som hun etterlot seg var aksjeporteføljen. Resten var gått med til alminnelig forbruk. Til gjengjeld var aksjenes verdi steget jevnt og trutt til kr. 2,5 millioner.
Om retten til aksjene oppstod det tvist mellom Sylvia og Petters to brødre. Sylvia hevdet at aksjeposten i sin helhet var tilfalt henne som arv etter Connie. Brødrene hevdet at deler av aksjenes verdi var tilfalt dem som arv etter Petter.
Prinsipalt gjorde brødrene krav på 50% av aksjenes verdi, idet
de hevdet at aksjene ble del av uskifteboet når Connie valgte å
benytte seg av sin rett til å sitte i uskifte med dem.
Spørsmål 1: Har brødrene på det anførte
grunnlag krav på 50% av aksjenes verdi?
Alternativt/subsidiært gjorde brødrene krav på inntil 50%
av verdien ut fra et synspunkt om at Connies forbruk rettslig sett måtte
ansees å skje ved forbruk av både felleseie- og særeiemidler,
med den konsekvens at særeiemidlene gradvis ble forbrukt og aksjeposten
tilsvarende gradvis omdannet til felleseiemidler. At forbruket de facto bare
gikk ut over felleseiemidler, måtte enten skyldes tilfeldige forhold som
at felleseiemidlene var de mest likvide, eller det illojale forhold at Connie
ønsket å sikre særeiemidlene for seg og sin datter på
brødrenes bekostning. I begge tilfelle måtte Connies forbruksmessige
disposisjoner betraktes - ”tolkes” - på en måte som
gjorde dem lovlige, lojale og rimelige. Connie hadde plikt til å bruke
opp særeiet før hun kunne begynne å forbruke felleseiemidler.
I hvert fall pliktet hun å foreta en forholdsmessig fordeling. Å
bare friskt og freidig bruke opp alle felleseiemidlene uten overhodet å
røre særeiet - som bare steg og steg i verdi - var det under ingen
omstendigheter adgang til.
Spørsmål 2: Har brødrene på det anførte
grunnlag krav på en andel av aksjenes verdi?
Atter alternativt/subsidiært gjorde brødrene krav på 45%
av aksjenes verdi, ut fra verdiforholdet mellom felleseiemidler og særeiemidler
da uskiftet ble etablert i 1985, jfr. arveloven § 26 annet ledd annet punktum.
Spørsmål 3: Har brødrene på det anførte
grunnlag krav på 45% av aksjenes verdi?
Ytterligere alternativt/subsidiært - under forutsetning av at brødrene ikke hadde noe arvekrav å gjøre gjeldende - krevde brødrene vederlag av Connies dødsbo for at Connie ved sitt forbruk hadde redusert uskifteboet til null, samtidig som hennes særeie ble latt urørt og endog stadig stigende i verdi. Hennes forhold i så måte måtte ansees som rettsstridig disponering over brødrenes arv etter Petter. Alternativt/komplementært krevde brødrene vederlag for at Connie hadde brukt uskiftemidler til indirekte å forøke verdien av sitt særeie. For begge anførslers vedkommende viste de til arveloven § 27.
Sylvia bestred vederlagskravet. For det første var ikke vilkårene
i § 27 oppfylt, for det annet kunne bestemmelsen overhodet ikke anvendes
nå etter at Connie var død.
Spørsmål 4: Har brødrene krav på vederlag
av Connies dødsbo?
II
I slutten av 1990-årene tilrettela Bakfjord kommune tomtearealer på utbyggingsfeltet ”Dauingfjell” nær tettstedet Skyggestrand. Prosjektet var et ledd i kommunens alminnelige tomtepolitikk, og dessuten et ledd i de særlige tiltak for å motvirke fraflytning fra kommunen. Som følge av den innviklede prosess bak fremskaffelse av tomter som det kunne bygges på, hadde kommunen en tilnærmet faktisk monopolstilling når det gjaldt salg av byggeklare tomter.
Det ble innkjøpt og ekspropriert råtomtarealer som ble regulert av kommunen og gjort byggeklare med vei, vann og kloakk. Tomtene skulle så overdras til individuelle husbyggere. Fordelingen av totalprisen på de forskjellige tomter skjedde ved et system med en fast kvadratmenterpris over hele feltet, uten hensyn til den enkelte tomts beliggenhet i forhold til utsikt, solforhold og så videre. Tomtene skulle i prinsippet selges til kostpris, men prisfastsettelsen inneholdt i realiteten flere subsidieelementer.
Som grunnlag for fordelingen av tomtene opererte kommunen med en såkalt tomtesøkerliste. Søkerne ble oppført på listen i den rekkefølge de meldte seg, og med prioritet i henhold til dette. Listen ble ført av kommuneingeniøren, Solfrid Skyggestrand.
I oktober 2000 fattet Bakfjord kommunestyre følgende vedtak:
1. Formannskapet får fullmakt til å tildele tomter i Dauingfjell
boligfelt.
2. Tildelingen skjer etter den ajourførte listen over tomtesøkere.
3. De som står for tur til å få tomter, får anledning
til å velge tomt.
4. Dersom en tomtesøker ikke er tilfreds med den tomt han har fått
tildelt og ikke ønsker å ha den, blir vedkommende nødt til
å stille seg bakerst på listen og vente på ny tur. Den eller
de som da står øverst på listen, rykker opp på plassen
til dem som sier fra seg tomten.
Vedtakets punkt 4 var identisk med tilsvarende bestemmelser i tilsvarende vedtak ved tilsvarende tildelingsrunder i 1994 og 1997.
På grunnlag av opplysninger fra kommuneingeniøren om prioritetsforholdene på tomtesøkerlisten og i samsvar med rådmannens innstilling, fattet formannskapet i desember 2000 et vedtak hvoretter tomtene ble fordelt, blant annet slik:
1. […]
2. Tomt nr. 3 blir tildelt Ola Framfjord
3. Tomt nr. 8 blir tildelt Beate Bergen
[…]
Formannskapssekretæren sendte straks underretning til dem som hadde fått tildelt tomt. Få dager etter ble kjøpekontrakt på tomt nr. 3 underskrevet, og skjøte utstedt til Ola Framfjord.
Få dager etter dette igjen påklaget Beate Bergen tildelingen av tomt nr. 3. Hun hevdet at Framfjord hadde avslått tilbud om tomt ved tildelingen i 1997. Han skulle derfor ha vært ført opp bakerst på listen, noe som ikke var blitt gjort. Pga. denne feil fra kommuneingeniørens side var tildelingen til Framfjord truffet på uriktig faktisk grunnlag, og var derfor ugyldig. Som nestemann på listen hadde Beate Bergen selv krav på å bli tilbudt tomt nr. 3, som var mer attraktiv enn tomt nr. 8.
Kommunen svarte at Bergen ikke hadde klagerett. For det første tilhørte
hun ikke kretsen av klageberettigede, for det annet var det ikke adgang til
å påklage et formannskapsvedtak, og for det tredje var det ikke
adgang til å påklage et tildelingsvedtak som det foreliggende.
Spørsmål 5: Har Beate Bergen klagerett?
Bergen hevdet videre at tildelingen til Framfjord var ugyldig pga. inhabilitet, idet Framfjords kone var søster til kommuneingeniør Skyggestrands mangeårige samboer, Ola Nek. Den begåtte feil fra kommuneingeniørens side - tilfeldigvis til fordel for sin samboers søster - talte ytterligere for at det forelå inhabilitet.
Kommunen repliserte at for det første var kommuneingeniørens
tilknytning til Framfjord utilstrekkelig til å medføre inhabilitet,
for det annet var hennes befatning med saken utilstrekkelig, og for det tredje
gjaldt ikke inhabilitetsreglene ved et tildelingsvedtak som det foreliggende.
Spørsmål 6: Var kommuneingeniøren inhabil?
Som veiledende norm teller del I og del II likt ved bedømmelsen.
I
Petter Tørrdal og Connie Doll-Jespersen inngjekk ekteskap i 1980. Petter var då 56 år, Connie 38. Petter var ungkar og barnlaus, Connie hadde dottera Sylvia på 13 frå eit tidlegare forhold. Ekteparet hadde felleseige. Petter var lektor og hadde etter tilhøva stor formue, med bl.a. villa, boblebad og ein velfylt bankkonto. Connie var reingjeringskonsulent i 50% stilling og tok med seg inn lite eller ikkje noko ut over sin kvinnelege sjarm og diverse gjeldspostar.
I 1983 arva Connie nokre børsnoterte aksjar etter ein barnlaus onkel. Onkelen sitt testament inneheldt ein klausul om at arven skulle vere Connies særeige.
I 1985 vart Petter sjuk og døydde. Connie overtok fellesbuet uskifta med dei andre arvingane etter Petter, to yngre brør. Nettoverdien i fellesbuet kom opp i kr. 3,6 millionar. Verdien på Connie si aksjeportefølje var på dette tidspunkt kr. 400.000,-.
Det at Petter døydde gjekk så hardt inn på Connie at ho
ikkje lenger orka å arbeide. I staden opprettheldt ho sin tilvande gode
levestandard - og vel så det - ved å heve renter og tære på
kapitalen. Etter at ho selde villaen og flytta til ei leigd leilegheit, var
det rikeleg med likvide - enn så lenge.
I 2001 døydde Connie. Det einaste av verdi som ho etterlet seg var aksjeporteføljen.
Resten var gått med til alminneleg forbruk. Til gjengjeld var verdien
av aksjane stege jamt og trutt til kr. 2,5 millionar.
Om retten til aksjane oppstod det tvist mellom Sylvia og Petter sine to brør.
Sylvia hevda at aksjeposten i sin heilskap var tilfalle henne som arv etter
Connie. Brørne hevda at delar av verdien av aksjane var tilfalle dei
som arv etter Petter.
Prinsipalt gjorde brørne krav på 50% av verdien av aksjane, idet
dei hevda at aksjane vart del av uskiftebuet når Connie valde å
bruke retten sin til å sitje i uskifte med dei.
Spørsmål 1: Har brørne på det hevda grunnlaget
krav på 50% av verdien av aksjane?
Alternativt/subsidiært gjorde brørne krav på inntil 50%
av verdien ut fra eit synspunkt om at Connie sitt forbruk rettsleg sett måtte
ha skjedd ved forbruk av både felleseige- og særeigemiddel, med
den konsekvens at særeigemidla gradvis vart brukt opp og aksjeposten tilsvarande
gradvis omdanna til felleseigemiddel. At forbruket de facto berre gjekk ut over
felleseigemidla, måtte anten skuldast tilfeldige forhold som at felleseiemidla
var dei mest likvide, eller det illojale forhold at Connie ønska å
sikre særeigemidla for seg og dottera si på kostnad av brørne.
I båe tilfella måtte Connie sine forbruksmessige disposisjonar reknast
som - ”tolkast” - på ein måte som gjorde dei lovlege,
lojale og rimelege. Connie hadde plikt til å bruke opp særeiget
før ho kunne begynne å forbruke felleseigemidla. I alle fall plikta
ho å foreta ei høvemessig fordeling. Å berre friskt og freidig
bruke opp alle felleseigemidla utan i det heile å røre særeiget
- som berre steig og steig i verdi - var det ikkje under noko omstende høve
til.
Spørsmål 2: Har brørne på det hevda grunnlaget krav
på ein del av verdien av aksjane?
Atter alternativt/subsidiært gjorde brørne krav på 45% av
verdien av aksjane, ut frå verdiforholdet mellom felleseigemidla og særeigemidla
då uskiftet vart etablert i 1985, jfr. arvelova § 26 andre ledd andre
punktum.
Spørsmål 3: Har brørne på det hevda grunnlaget
krav på 45% av verdien av aksjane?
Ytterlegare alternativt/subsidiært - under forutsetning av at brørne ikkje hadde noko arvekrav å gjere gjeldande - kravde brørne vederlag av Connie sitt dødsbu for at Connie ved sitt forbruk hadde redusert uskiftebuet til null, samtidig som hennar særeige ikkje vart rørt og til og med stadig stigande i verdi. Hennar forhold i så måte måtte bli sett på som rettsstridig disponering over brørne sin arv etter Petter. Alternativt/komplementært kravde brørne vederlag for at Connie hadde brukt uskiftemiddel til indirekte å auke verdien av sitt særeige. I forhold til båe krava viste dei til arveloven § 27.
Sylvia nekta for vederlagskravet. For det første var ikkje vilkåra i § 27 oppfylte, for det andre kunne § 27 ikkje i noko fall brukast no etter at Connie var død.
Spørsmål 4: Har brørne krav på vederlag av
Connie sitt dødsbu?
II
I slutten av 1990-åra tilrettela Bakfjord kommune tomteareal på utbyggingsfeltet ”Dauingfjell” nær tettstaden Skyggestrand. Prosjektet var eit ledd i kommunen sin alminnelege tomtepolitikk, og dessutan eit ledd i dei særlege tiltaka for å motverke fråflytting frå kommunen. Som følgje av den innvikla prosessen bak framskaffinga av tomter som det kunne byggjast på, hadde kommunen ein tilnærma faktisk monopolstilling når det gjaldt sal av byggjeklare tomter.
Det vart innkjøpt og ekspropriert råtomtareal som vart regulert
av kommunen og gjort byggjeklare med veg, vatn og kloakk. Tomtene skulle så
overdragast til individuelle husbyggjarar. Fordelinga av totalprisen på
dei forskjellige tomter skjedde ved eit system med ein fast kvadratmenterpris
over heile feltet, utan omsyn til korleis tomta ligg i forhold til utsikt, solforhold
og så vidare. Tomtene skulle i prinsippet seljast til kostpris, men prisfastsettinga
inneheldt i realiteten fleire subsidieelement.
Som grunnlag for fordelinga av tomtene opererte kommunen med ei såkalt
tomtesøkjarliste. Søkjarane vart oppførte på lista
i den rekkefølgja dei melde seg, og med prioritet etter dette. Lista
vart ført av kommuneingeniøren, Solfrid Skyggestrand.
I oktober 2000 fatta Bakfjord kommunestyre følgjande vedtak:
1. Formannskapet får fullmakt til å tildele tomter i Dauingfjell
bustadfelt.
2. Tildelinga skjer etter den ajourførte lista over tomtesøkjarar.
3. Dei som står for tur til å få tomter, får høve
til å velje tomt.
4. Dersom ein tomtesøkjar ikkje er nøgd med den tomta han har
fått tildelt og ikkje ønskjer å ha ho, blir vedkommande nøydd
til å stille seg bakarst på lista og vente på ny tur. Den
eller dei som då står øvst på lista, rykkjer opp på
plassen til dei som seier frå seg tomta.
Punkt 4 i vedtaket var identisk med tilsvarande bestemming i tilsvarande vedtak ved tilsvarande tildelingsrundar i 1994 og 1997.
På grunnlag av opplysningar frå kommuneingeniøren om prioritetsforholda på tomtesøkjarlista og i samsvar med rådmannen si innstilling, fatta formannskapet i desember 2000 eit vedtak der tomtene vart fordelt, blant anna slik:
1. […]
2. Tomt nr. 3 blir tildelt Ola Framfjord
3. Tomt nr. 8 blir tildelt Beate Bergen
[…]
Formannskapssekretæren sendte straks underretning til dei som hadde fått tildelt tomt. Få dagar etter vart kjøpekontrakt på tomt nr. 3 underskriven, og skøyte skrive ut til Ola Framfjord.
Få dagar etter dette igjen klaga Beate Bergen på tildelinga av tomt nr. 3. Ho hevda at Framfjord hadde avslått tilbod om tomt ved tildelinga i 1997. Han skulle derfor ha vore ført opp bakarst på lista, noko som ikkje var blitt gjort. Pga. denne feil frå kommuneingeniøren si side var tildelinga til Framfjord gjort på uriktig faktisk grunnlag, og var derfor ugyldig. Som nestemann på lista hadde Beate Bergen sjølv krav på å bli tilboden tomt nr. 3, som var meir attraktiv enn tomt nr. 8.
Kommunen svarte at Bergen ikkje hadde klagerett. For det første tilhøyrde
ho ikkje krinsen av personar med klagerett, for det andre var det ikkje adgang
til å klage eit formannskapsvedtak, og for det tredje var det ikkje adgang
til å klage på eit tildelingsvedtak som det føreliggjande.
Spørsmål 5: Har Beate Bergen klagerett?
Bergen hevda vidare at tildelinga til Framfjord var ugyldig pga. inhabilitet, idet Framfjords kone var søster til kommuneingeniør Skyggestrands mangeårige sambuar, Ola Nek. Den feilen som var gjort fra kommuneingeniøren si side - tilfeldigvis til fordel for sin sambuar si søster - talte ytterlegare for at det forelåg inhabilitet.
Kommunen repliserte at for det første var kommuneingeniøren si
tilknytning til Framfjord utilstrekkeleg til å medføre inhabilitet,
for det andre var det ho hadde hatt å gjere med saka utilstrekkeleg, og
for det tredje gjaldt ikkje inhabilitetsreglane ved eit tildelingsvedtak som
det føreliggjande.
Spørsmål 6: Var kommuneingeniøren inhabil?
Som vegleiande norm tel del I og del II likt i vurderinga.
|
Sist oppdatert 20. november 2002 av bmt Kommentarer til denne siden. |