Sist oppdatert 20. november 2002 av bmt
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet :Eksamen
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I
Lillevik Nærings- og utviklingsselskap AS er et aksjeselskap som Lillevik kommune har opprettet for å søke å fremme sysselsetting og næringsutvikling i den rike, men noe avsidesliggende kommunen, særlig ved økonomisk å støtte tiltak selskapet har tro på. Lillevik kommune eier alle aksjene i Lillevik Nærings- og utviklingsselskap AS (heretter kalt LNU), og styremedlemmer i selskapet er ordføreren og to andre kommunestyrerepresentanter utpekt av kommunestyret. Virksomheten i selskapet er finansiert ved betydelige pengeinnskudd fra Lillevik kommune, som også tar sikte på å supplere ved behov.
Peder Ås arbeidet med planer om å utvide sitt mekaniske verksted i Lillevik med en fabrikk som skulle framstille aluminiumsdeler til bilindustrien. Peder mente det her var betydelige muligheter og regnet med å kunne ansette 10 personer ved oppstart og raskt øke arbeidsstokken. Han søkte derfor LNU om støtte på tre millioner kroner for å komme i gang. LNU var imidlertid ikke like optimistiske som Peder, og etter en lang brevveksling med Peder fant LNU til slutt å måtte gi klart avslag. Lilleviksposten hadde tidligere skrevet om Peders planer, og nå ville de skrive mer om LNU’s rolle i saken. Avisen bad derfor om å få oversendt kopi av brevvekslingen mellom Peder og LNU i sakens anledning. Peder hadde ikke noe imot en offentliggjøring av brevvekslingen, men ville ikke selv ta initiativet til dette.
Spørsmål 1: Har Lilleviksposten krav på innsyn i brevvekslingen?
Peder Ås var blitt kjent med at det fantes et notat som sirkulerte internt i selskapet, ”Utkantnæringer i en brytningstid”. Dette dokumentet var skrevet av ordføreren og gav anbefalinger om hvilke tiltak LNU særlig burde støtte. Peder bad om å få se notatet. LNU mente at de ikke hadde plikt til å gi Peder innsyn. Selskapet hevdet at notatet var internt og fortrolig.
Spørsmål 2: Har Peder Ås krav på innsyn i notatet?
Anna Olsen var en sterkt engasjert lokalpolitiker og var medlem både av Lillevik kommunestyre og i styret i LNU. Hun hadde i et leserinnlegg i Lilleviksposten nylig uttrykt seg sterkt kritisk og sarkastisk om Peder Ås sine planer, som hun kalte ”luftslott”. Peder mente at Anna Olsen var inhabil til å behandle hans søknad i LNU’s styre. Anna Olsen mente at inhabilitetsreglene ikke kom til anvendelse, og at de i alle fall ikke ledet til inhabilitet i dette tilfellet.
Spørsmål 3: Er Anna Olsen inhabil til i styret for LNU å behandle Peders Ås’ søknad om tilskudd?
Lillevik Gjestegard var et lite hotell som stod ferdig i 1992, og som hele
tiden har vært eid og drevet av Lillevik kommune. Målsettingen
har vært å fremme lokal sysselsetting og turisme.
Det har imidlertid vært vanskelig å få til lønnsom
drift på gjestegarden, da stedet var altfor lite til å kunne bære
seg økonomisk. Lillevik kommune alene var imidlertid ikke interessert
i å koste noen utvidelse, og ville egentlig helst kvitte seg med anlegget.
Ekteparet Marte og Ole Kirkerud ble meget interesserte da de hørte at kommunen vurderte å selge Lillevik Gjestegard. De ville gjerne utvide gjestegarden og lage en aktivitetspakke rundt den som skulle gjøre det interessant for kurs- og konferansegjester å komme dit. De planla å bygge ut hotellet til ca 100 senger og 9 leiligheter. Begge ektefellene har allsidig bakgrunn både innenfor baker- og konditorfaget, samt fra hotell- og restaurantbransjen. De regnet flere ganger over mange forskjellige regnestykker og kom til at det var forsvarlig å gi 1 250 000 kroner for gjestegarden. Ole skulle være bortreist i flere uker i forbindelse med sitt arbeid. Han bad derfor Marte om å ordne alt i forhold til kommunen på begges vegne, herunder å gå med på alle typer løsninger som hun fant forsvarlig, samt å undertegne bindende kontrakt, så lenge kjøpesummen holdt seg innenfor det nevnte beløpet.
Marte tok med seg regnestykkene og planene og gikk til rådmannen for å diskutere saken. Der ble hun godt mottatt, men dessverre hadde hun i farten fått med seg et av de regnestykkene hun og Ole hadde forkastet, slik at hun kom i skade for å by 1 450 000 kroner. Det ble derfor til at Marte og rådmannen utarbeidet en fyldig og fullstendig kontrakt vedlagt takstdokumenter, mellom kommunen og ekteparet Marte og Ole Kirkerud, med dette beløpet. Til slutt tok rådmannen Marte i hånda og gratulerte med kjøpet og sa følgende: ”Nå skal jeg bare få sekretæren her til å reinskrive, så kan vi undertegne, slik at jeg kan legge saken fram for kommunestyret”. Marte på sin side takket for handelen og reiste glad hjemover. Etter et par kilometer ble hun klar over at hun hadde brukt feil beløp. Hun bråsnudde bilen og raste tilbake til kommunehuset. Der var imidlertid rådmannen reist vekk i forbindelse med en helt annen sak, så Marte fikk bare snakket med hans sekretær. Gråtende forklarte hun sin tabbe, og sekretæren la beskjeden fra Marte sammen med kontrakten som skulle reinskrives, og lovte å bringe den videre til rådmannen. I tillegg skrev Marte en lapp som hun klistret opp på rådmannens kontordør.
Spørsmål 4: Drøft og ta stilling til om Marte har rett til å tilbakekalle sitt tilbud slik hun her gjør.
Spørsmål 5: Forutsatt at tilbudet er bindende for Marte, er Ole Kirkerud også bundet av tilbudet?
Da rådmannen fikk høre om tilbakekallet fra Marte, rådførte
han seg med den ovenfor nevnte kommunepolitiker Anna Olsen. Olsen mente imidlertid
at ekteparet måtte tilbys bedre vilkår for å sikre at tiltaket
ble en suksess både for ekteparet og for kommunen. Hun skisserte en løsning
der ekteparet Kirkerud fikk kjøpe Lillevik Gjestegard for bare én
krone – kroner 1,00. Til gjengjeld måtte ekteparet forplikte seg
til innen to år å realisere sine utbyggingsplaner, som var kostnadsberegnet
til 7 millioner kroner. Men her, sa Anna Olsen, vil Lillevik Nærings-
og utviklingsselskap (LNU) helt klart kunne gi 3,5 millioner kroner i rent
tilskudd til utbyggingen. Rådmannen bestemte seg for å gå inn
for den pakkeløsningen Olsen her skisserte opp. Det ble følgelig
satt opp en helt ny kontrakt som rådmannen og Marte nå undertegnet.
Da Ole Kirkerud kom hjem etter sitt ovenfor nevnte lange arbeidsoppdrag, ble han imidlertid bekymret over å måtte låne 3,5 millioner kroner så raskt. Han hadde forestilt seg å gjøre det mer trinnvis. Han mente at Marte hadde gått utover sin fullmakt ved å gå med på denne kostbare pakkeløsningen.
Spørsmål 6: Er Ole Kirkerud bundet av den reviderte kontrakten?
Ole lot seg imidlertid berolige, og Marte og Ole Kirkerud overtok etter dette Lillevik Gjestegard AS i samsvar med kontrakten. Dette aksjeselskapet tok opp et pantelån på 2,5 millioner kroner, som Ole Kirkerud måtte kausjonere for. Lise og Hans Tastad, som nettopp hadde lest Privatrett grunnfag ved Universitetet i Oslo og var venner med Marte og Ole, uttrykte bekymring for at Ole ville komme i ansvar om kausjonen ble aktuell. Derfor mente de at gårdsbruket der Marte og Ole bodde, burde skrives på Marte. Gårdsbruket hadde Ole to år tidligere fått som gave av en ugift onkel, onkel Magne, som hadde flyttet inn i en mindre leilighet i Lillevik sentrum. Lise og Hans hjalp derfor med å sette opp følgende erklæring:
”Ektepakt og testament.
Undertegnede ektefeller, Marte og Ole Kirkerud, erklærer at gårdsbruket
Magnerud, gnr 2 bnr 12 i Lillevik, skal være Martes særeie så lenge
ekteskapet består. Ved en av ektefellenes død, skal gårdsbruket
være felleseie. Hvis ektefellene skulle bli skilt, skal gårdsbruket
likeledes regnes som felleseie”.
Marte og Ole ville stryke det med skilsmisse, for det virket både tøvete og urimelig, men Lise og Hans sa at ekteskapsloven krevde at det måtte stå noe om skilsmisse. Men det er jo bare en formalitet, sa de. Dermed lot Marte og Ole seg overtale, og dokumentet ble sendt rundt bordet slik at alle fire undertegnet, Marte og Ole som ektefeller og Lise og Hans som vitner. Alle ble enige om at Lise og Hans tok dokumentet med seg hjem og oppbevarte det i safen der.
Spørsmål 7: Drøft og avgjør i hvilken grad dette
dokumentet får rettslig betydning
a) mellom ektefellene.
b) i forhold til ektefellenes kreditorer.
Kontrakten med ekteparet Kirkerud ble vedtatt med 11 mot 4 stemmer i kommunestyret og enstemmig i styret for LNU. Peder Ås ble meget forarget da han leste førstesideoppslaget i Lilleviksposten: ”Kjøpte Lillevik Gjestegard for én krone”. Han følte seg urettferdig behandlet av kommunen og LNU. Han krevde at rådmannen sendte han en skriftlig begrunnelse for kommunestyrevedtaket i saken. Rådmannen hevdet at det ikke forelå begrunnelsesplikt for denne typer saker, og at Ås dessuten ikke var part i saken. Han ble heller ikke gitt innsyn i rådmannens innstilling i saken, da hele saken var unntatt offentlighet.
Spørsmål 8: Har Peder Ås krav på å få tilsendt
a) begrunnelse for kommunestyrevedtaket?
b) rådmannens innstilling i saken?
Spørsmål 9: Kan Peder Ås påklage nektelsen av innsyn
i rådmannens innstilling?
I
Lillevik Nærings- og utviklingsselskap AS er eit aksjeselskap som Lillevik kommune har oppretta for å søke å fremme sysselsetjing og næringsutvikling i den rike, men noko avsidesliggjande kommunen, særleg ved økonomisk å støtte tiltak selskapet har tru på. Lillevik kommune eig alle aksjane i Lillevik Nærings- og utviklingsselskap AS (heretter kalla LNU), og styremedlemmer i selskapet er ordføraren og to andre kommunestyrerepresentantar utpeika av kommunestyret. Verksemda i selskapet er finansiert ved betydelege pengeinnskot frå Lillevik kommune, som også tek sikte på å supplere ved behov.
Peder Ås arbeidde med planar om å utvide sin mekaniske verkstad i Lillevik med ein fabrikk som skulle framstille aluminiumsdelar til bilindustrien. Peder meinte det her var store moglegheiter og rekna med å kunne tilsetje 10 personar ved oppstart og raskt auke arbeidsstokken. Han søkte derfor LNU om støtte på tre millionar kroner for å komme i gong. LNU var imidlertid ikkje like optimistiske som Peder, og etter ei lang brevveksling med Peder fann LNU til slutt å måtte gi klart avslag. Lilleviksposten hadde tidlegare skrive om Peder sine planar, og no ville dei skrive meir om LNU si rolle i saka. Avisa bad difor om å få oversendt kopi av brevvekslinga mellom Peder og LNU i høve saka. Peder hadde ikkje noko imot ei offentleggjering av brevvekslinga, men ville ikkje sjølv ta initiativet til dette.
Spørsmål 1: Har Lilleviksposten krav på innsyn i brevvekslinga?
Peder Ås var blitt kjent med at det fanst eit notat som sirkulerte internt i selskapet, ”Utkantnæringar i ei brytningstid”. Dette dokumentet var skrive av ordføraren og gav tilrådingar om kva tiltak LNU særleg burde støtte. Peder bad om å få sjå notatet. LNU meinte at dei ikkje hadde plikt til å gi Peder innsyn. Selskapet hevda at notatet var internt og fortruleg.
Spørsmål 2: Har Peder Ås krav på innsyn i notatet?
Anna Olsen var ein sterkt engasjert lokalpolitikar og var medlem både av Lillevik kommunestyre og i styret i LNU. Ho hadde i eit lesarinnlegg i Lilleviksposten nyleg uttrykt seg sterkt kritisk og sarkastisk om Peder Ås sine planar, som ho kalla ”luftslott”. Peder meinte at Anna Olsen var inhabil til å behandle søknaden hans i LNU sitt styre. Anna Olsen meinte at inhabilitetsreglane ikkje kom til bruk, og at dei i alle fall ikkje leia til inhabilitet i dette høvet.
Spørsmål 3: Er Anna Olsen inhabil til i styret for LNU å handsame Peders Ås sin søknad om tilskot?
Lillevik Gjestegard var eit lite hotell som stod ferdig i 1992, og som heile
tida har vore eigd og drive av Lillevik kommune. Målsetjinga har vore å fremme
lokal sysselsetjing og turisme.
Det har imidlertid vore vanskeleg å få til lønsam drift
på gjestegarden, då staden var altfor liten til å kunne bera
seg økonomisk. Lillevik kommune åleine var imidlertid ikkje interessert
i å kosta noko utviding, og ville eigentleg helst kvitte seg med anlegget.
Ekteparet Marte og Ole Kirkerud blei svært interesserte då dei høyrde at kommunen vurderte å selje Lillevik Gjestegard. Dei ville gjerne utvide gjestegarden og lage ein aktivitetspakke rundt den som skulle gjera det interessant for kurs- og konferansegjester å komme dit. Dei planla å byggje ut hotellet til ca 100 senger og 9 leilegheiter. Beggje ektefellane har allsidig bakgrunn både innanfor bakar- og konditorfaget, samt frå hotell- og restaurantbransjen. Dei rekna fleire gongar over mange forskjellige reknestykkje og kom til at det var forsvarleg å gje 1 250 000 kroner for gjestegarden. Ole skulle vera bortreist i fleire veker i samband med arbeidet sitt. Han bad difor Marte om å ordne alt i høve til kommunen på beggje sine vegne, herunder å gå med på alle typer løysningar som ho fann forsvarleg, samt å underteikne bindande kontrakt, så lenge kjøpesummen heldt seg innanfor det nemnde beløpet.
Marte tok med seg reknestykkja og planane og gjekk til rådmannen for å diskutere saka. Der blei ho godt motteken, men dessverre hadde ho i farten fått med seg eit av dei reknestykkja ho og Ole hadde forkasta, slik at ho kom i skade for å by 1 450 000 kroner. Det blei difor til at Marte og rådmannen utarbeidde ei fyldig og fullstendig kontrakt vedlagt takstdokument, mellom kommunen og ekteparet Marte og Ole Kirkerud, med dette beløpet. Til slutt tok rådmannen Marte i handa og gratulerte med kjøpet og sa følgjande: ”No skal eg berre få sekretæren her til å reinskrive, så kan vi underteikne, slik at eg kan leggje saka fram for kommunestyret”. Marte på si side takka for handelen og reiste glad heimover. Etter eit par kilometer blei ho klar over at ho hadde brukt feil beløp. Ho bråsnudde bilen og raste tilbake til kommunehuset. Der var imidlertid rådmannen reist vekk i samband med ein heilt annan sak, så Marte fekk berre snakka med sekretæren hans. Gråtande forklarte ho tabben sin, og sekretæren la beskjeden frå Marte saman med kontrakta som skulle reinskrivast, og lova å bringe den vidare til rådmannen. I tillegg skreiv Marte ein lapp som ho klistra opp på rådmannen si kontordør.
Spørsmål 4: Drøft og ta stilling til om Marte har rett til å tilbakekalle tilbodet sitt slik ho her gjer.
Spørsmål 5: Under føresetnad av at tilbudet er bindande for Marte, er Ole Kirkerud også bunden av tilbodet?
Då rådmannen fekk høyre om tilbakekallet frå Marte,
rådførte han seg med den ovanfor nemnde kommunepolitikaren Anna
Olsen. Olsen meinte imidlertid at ekteparet måtte få tilbod om
betre vilkår for å sikre at tiltaket blei ein suksess både
for ekteparet og for kommunen. Ho skisserte ei løysning der ekteparet
Kirkerud fekk kjøpe Lillevik Gjestegard for berre ei krone – kroner
1,00. Til gjengjeld måtte ekteparet forplikte seg til innan to år å realisere
utbyggjingsplanane sine, som var kostnadsrekna til 7 millionar kroner. Men
her, sa Anna Olsen, vil Lillevik Nærings- og utviklingsselskap (LNU)
heilt klart kunne gi 3,5 millionar kroner i reint tilskot til utbyggjinga.
Rådmannen bestemte seg for å gå inn for den pakkeløysinga
Olsen her skisserte opp. Det vart følgjeleg sett opp ei heilt ny kontrakt
som rådmannen og Marte no underteikna.
Då Ole Kirkerud kom heim etter sitt ovanfor nemnde lange arbeidsoppdrag, blei han imidlertid bekymra over å måtte låne 3,5 millionar kroner så raskt. Han hadde forestilt seg å gjere det meir trinnvis. Han meinte at Marte hadde gått utover fullmakta si ved å gå med på denne kostbare pakkeløysinga.
Spørsmål 6: Er Ole Kirkerud bunden av den reviderte kontrakta?
Ole lot seg imidlertid berolige, og Marte og Ole Kirkerud overtok etter dette Lillevik Gjestegard AS i samsvar med kontrakta. Dette aksjeselskapet tok opp eit pantelån på 2,5 millionar kroner, som Ole Kirkerud måtte kausjonere for. Lise og Hans Tastad, som nettopp hadde lese Privatrett grunnfag ved Universitetet i Oslo og var venner med Marte og Ole, uttrykte sut for at Ole ville komme i ansvar om kausjonen blei aktuell. Difor meinte dei at gardsbruket der Marte og Ole budde, burde skrivast på Marte. Gardsbruket hadde Ole to år tidlegare fått som gåve av ein ugift onkel, onkel Magne, som hadde flytta inn i ei mindre leilegheit i Lillevik sentrum. Lise og Hans hjalp difor med å setja opp følgjande erklæring:
”Ektepakt og testament.
Underteiknande ektefellar, Marte og Ole Kirkerud, erklærer at gardsbruket
Magnerud, gnr 2 bnr 12 i Lillevik, skal vere Marte sitt særeige så lengje
ekteskapet består. Ved ein av ektefellane sin død, skal gardsbruket
vere felleseige. Dersom ektefellane skulle bli skilt, skal gardsbruket likeeins
reknast som felleseige”.
Marte og Ole ville stryke det med skilsmisse, for det virka både tøvete og urimeleg, men Lise og Hans sa at ekteskapsloven kravde at det måtte stå noko om skilsmisse. Men det er jo berre ein formalitet, sa dei. Dermed lot Marte og Ole seg overtale, og dokumentet blei sendt rundt bordet slik at alle fire underteikna, Marte og Ole som ektefeller og Lise og Hans som vitne. Alle blei samde om at Lise og Hans tok dokumentet med seg heim og oppbevarte det i safen der.
Spørsmål 7: Drøft og avgjer i kva grad dette dokumentet
får noko rettsleg å seie
a) mellom ektefellane.
b) i høve til ektefellane sine kreditorar.
Kontrakta med ekteparet Kirkerud blei vedteken med 11 mot 4 stemmer i kommunestyret og einstemmig i styret for LNU. Peder Ås blei svært forarga då han leste førstesideoppslaget i Lilleviksposten: ”Kjøpte Lillevik Gjestegard for ei krone”. Han følte seg urettferdig handsama av kommunen og LNU. Han kravde at rådmannen sendte han ei skriftleg grunngjeving for kommunestyrevedtaket i saka. Rådmannen hevda at det ikkje var noko plikt til å grunngje for denne typen saker, og at Ås dessutan ikkje var part i saka. Han blei heller ikkje gitt innsyn i rådmannen si innstilling i saka, då heile saka var unnateke offentlegheit.
Spørsmål 8: Har Peder Ås krav på å få tilsendt
a) grunngjeving for kommunestyrevedtaket?
b) Rådmannen si innstilling i saka?
Spørsmål 9: Kan Peder Ås påklage nektinga av innsyn
i rådmannen si innstilling?
|
Sist oppdatert 20. november 2002 av bmt Kommentarer til denne siden. |