UiB : Juridisk
Fakultet :Studier
: Eksamen
Sensorveileding
UNIVERSITETET I BERGEN
CAND. JUR. EKSAMEN
FØRSTE AVDELING -HØSTEN 1997
Praktisk oppgave - onsdag 19. november kl. 09.00 - 16.00
Drøft og avgjør spørsmålene
i det følgende:
Del I
Gårdbruker Peder Ås drev med drosjekjøring
ved siden av gårdsdriften. Han hadde et såkalt "helgeløyve",
et løyve som gav rett til drosjekjøring inntil 24
timer hver uke, fra lørdag kl. 10.00 til søndag
kl. 10.00. Høsten 1996 kjøpte Peder en Ford Scorpio
IGL fra Madsen bruktbilimport AS for kr. 170.000,-. Bilen, en
1993 modell, som var kjørt 17.500 kilometer, var nettopp
importert fra Tyskland. Bilen ble registrert for første
gang i Norge den 16. september 1996 i Peders navn. Bilen ble brukt
både som privatbil og som drosjebil, og hadde derfor taksameter
plassert på dashbordet og taxiskilt på taket.
Peder Ås hadde parabolantenne og mottaksutstyr for satelittsendinger.
En søndagskveld i mars 1997 viste den tyske TV-kanalen
RTL en rekke reklameinnslag for den nye Mercedes Benz X klassen.
Den nye bilmodellen var, ifølge reklameinnslaget, utstyrt
med en helt nyutviklet motortype som brukte vesentlig mindre bensin
enn tradisjonelle motorer. I reklameinnslaget ble det gjentatte
ganger opplyst at den nyutviklede motoren garantert ikke ville
forbruke mer enn 0,5 liter drivstoff pr. mil, og det uten hensyn
til hvordan bilen ble behandlet av sjåføren. Reklameinnslaget
var laget og ble betalt av bilprodusenten, Mercedes Benz. Peder
bestemte seg straks for å kjøpe et eksemplar av den
nye Mercedesen.
Allerede mandag morgen tok Peder kontakt med Øgrim Auto
AS, den lokale forhandleren av bilmerkene Ford og Mercedes. Øgrim
Auto AS kunne opplyse at de norske forhandlerne ikke hadde mottatt
noen opplysninger fra Mercedeskonsernet om den nye bilmodellen,
og kunne derfor ikke svare på spørsmål fra
publikum. Peder valgte likevel å bestille et eksemplar av
X klassen på grunnlag av det han allerede hadde fått
vite om bilen via TV-reklamen. Peder nevnte imidlertid ingenting
om reklameinnslaget under forhandlingene med Øgrim Auto
AS, og Øgrim Auto AS var således helt ukjent med
at opplysningene var gitt. Prisen for den nye bilen skulle fastsettes
så snart den var leveringsklar. Samtidig ba Peder Øgrim
Auto AS om å komme med et pristilbud på hans Ford
Scorpio IGL. Peder opplyste at Forden var "gått 55.000
kilometer", og at den ble "registrert hos biltilsynet
i Lillevik den 16. september 1996", men han nevnte ingenting
om at den var produsert i 1993. Partene ble enige om at Øgrim
Auto AS skulle undersøke bilen i løpet av dagen,
og komme med et pristilbud dagen etter. Tirsdag morgen ringte
disponenten i Øgrim Auto AS til Peder, og tilbød
ham kr 270.00O,- for innbyttebilen. Peder aksepterte tilbudet
uten å nøle. Den nye Mercedesen ble levert uken etter.
I samsvar med kjøpekontrakten flyttet Øgrim Auto
AS taksameteret og taxiskiltet fra Forden og over til den nye
bilen. Prisen ble fastsatt til kr 450.000,-, og Peder betalte
mellomlegget, kr 180.000,- kontant.
Det viste seg raskt at Mercedesen brukte nærmere 1,5 liter
bensin pr mil, ikke 0,5 liter slik som opplyst i den tyske TV-reklamen.
Så snart Peder oppdaget at bilen brukte hele 1,5 liter pr
mil, satte han fram krav om heving av kjøpet. I tillegg
krevde han erstatning for økonomisk tap på grunnlag
av bestemmelsen i kjl. § 40 (3) (b).
Øgrim Auto AS hevdet prinsipalt at opplysningssvikten ikke
utgjorde en kjøpsrettslig mangel, fordi det var et næringskjøp
og selgeren verken kjente eller burde kjent til at opplysningene
var gitt av produsenten. Peder erkjente at selgeren ikke burde
kjent til de aktuelle opplysningene i TV-reklamen. Peder mente
imidlertid at det var tale om et forbrukerkjøp. Peder viste
i denne forbindelse til at bilen ble brukt som ren privatbil seks
dager i uken. Riktignok ble bilene hans gjennomsnittlig "drosjekjørt"
40.000 kilometer årlig, mens privatkjøringen normalt
utgjorde 20.000 kilometer pr år, men dette kunne ikke frata
bilkjøpet karakteren av forbrukerkjøp.
Subsidiært hevdet Øgrim Auto AS at mangelen ikke
gav hevingsrett. Mercedes Benz X klassen var en utmerket drosjebil,
og Peder ville være godt hjulpet gjennom et passende prisavslag.
Atter subsidiært hevdet Øgrim Auto AS at selv om
opplysningssvikten utgjorde en mangel, kunne ikke selgeren være
erstatningsansvarlig overfor kjøperen. Opplysningene var
tross alt gitt av produsenten uten selgerens vitende, og selgeren
kunne umulig ha garantert en egenskap han aldri hadde hørt
om på avtaletidspunktet.
|
Spørsmål nr 1: |
Er det et forbrukerkjøp? |
|
Spørsmål nr 2: |
Er det en mangel ved bilen at den braker mer drivstoff enn opplyst
i TV-reklamen? |
Forutsatt at det er en mangel ved bilen at den bruker mer drivstoff
enn opplyst:
|
Spørsmål nr 3: |
Gir mangelen hevingsrett? |
|
Spørsmål nr 4: |
Har Peder krav på erstatning for økonomisk tap som
følge av at bilen bruker mer drivstoff enn opplyst i TV-
reklamen? (erstatningskravets størrelse skal ikke fastsettes). |
Mens tvisten med Peder Ås pågikk, ble Øgrim
Auto AS oppmerksom på at Peders garnle Ford Scorpio var
en 1993 modell, ikke en 1996 modell slik som antatt. Øgrim
Auto AS krevde straks et prisavslag på kr 100.00O,- fra
Peder. Øgrim Auto AS viste til at Peder hadde gitt inntrykk
av at bilen var en 1996 modell ved å oppgi registreringsdato
i stedet for produksjonsår. Under enhver omstendighet måtte
Peder utvilsomt ha forstått at pristilbudet på kr
270.000,- var basert på at bilen var en 1996 modell. Listeprisen
på en 1993 modell var bare på kr 170.000,-. Dette
måtte Peder vite; han hadde selv kjøpt bilen for
kr 170.000,-. Disponenten i Øgrim Auto AS karakteriserte
Peders opptreden som "kriminell".
Peder avviste kravet fra Øgrim Auto AS. Han visste riktignok
at bilen var en 1993 modell, men han hadde ikke gitt noen uriktige
opplysninger om den. Øgrim Auto AS var Ford-forhandler,
og hadde hatt en hel dag på seg til å undersøke
bilen. At det var en 1993 modell framgikk både av vognkortet
(som lå i hanskerommet), og av bilens understellsnummer.
Dessuten viste Peder til at Ford Scorpio IGL gikk ut av produksjon
i 1993.
|
Spørsmål nr 5: |
Har innbyttebilen en kjøpsrettslig mangel? |
Del II
Spørsmålene i del II skal drøftes og avgjøres
på grunnlag av reglene i forvaltningsloven.
Våren 1997 solgte gårdbruker Lars Holm gården
sin, "Steinrøysa", til Vera Welde for kr. 650.000,-.
Eiendommen var på totalt 300 dekar, herav 40 dekar dyrket
mark og 260 dekar produktiv skog. Kjøpet var konsesjonspliktig,
jf. konsesjonsloven av 31. mai 1974 § 2 første ledd.
Vera søkte om konsesjon, men staten besluttet å bruke
sin forkjøpsrett etter konsesjonsloven § 2 tredje
ledd, jf. § 14 første ledd. Eiendommen skulle etter
planen utlegges som tilleggsjord for nabobrukene. Etter jordloven
av 12. mai 1995 § 3 første ledd, jf. forskrift nr
546 gitt av landbruksdepartementet den 6. mai 1995, er oppgaven
med å fordele jord ervervet ved bruk av statlig forkjøpsrett
etter konsesjonsloven § 2 delegert til den enkelte kommune.
Eiendommen ble av Lillevik kommune lyst ledig som tilleggsjord
den 3. juni 1997. Prisen var fastsatt til kr. 250.000,-. Det meldte
seg to søkere, Ole Vold og Marte Kirkerud. Begge de to
søkerne var gårdbrukere, og begge søkernes
bruk hadde felles grense med "Steinrøysa". Ole
Volds eiendom besto av 100 dekar dyrket mark og 300 dekar produktiv
skog, mens Marte Kirkeruds eiendom besto av 90 dekar dyrket mark
og 400 dekar produktiv skog. Ole Volds eiendom var et veldrevet
mønsterbruk, mens Kirkeruds eiendom nærmest lå
brakk; driften lå på et landbruksfaglig lavmål.
Saken ble utredet av den kommunale landbrukskonsulenten, Andreas
Olsen. I hans innstilling til landbruksnemnda i kommunen het det
at de to søkernes eiendommer landbruksfaglig sett var temmelig
likeverdige. Videre hevdet Olsen at de to søkerne hadde
de samme faglige kvalifikasjoner (som gårdbrukere). I en
slik situasjon måtte det være berettiget å legge
stor vekt på at Ole Vold også hadde stilling som administrerende
direktør i Lillevik Sparebank, mens Marte Kirkerud var
heltidsbonde. Marte Kirkerud hadde således et vesentlig
større behov for den ledige eiendommen enn Ole Vold. På
denne bakgrunn foreslo Olsen at eiendommen ble tildelt Marte Kirkerud.
Innstillingen var ferdig skrevet før Olsen dro på
ferie i begynnelsen av juli.
Landbruksnemnda behandlet saken i møte den 10. august 1997,
som var det første møtet etter sommerferien. På
saklisten, som ble sendt til nemndmedlemmene den 1. august sammen
med møteinnkallingen, sto "tildeling av Steinrøysa
som tilleggsjord" oppført som sak nr 1. Selve saksdokumentene,
som i det alt vesentlige besto av innstillingen fra Andreas Olsen,
ble først utdelt til nemndmedlemmene ved møtets
begynnelse den 10. august. Andreas Olsen, som var til stede under
møtet, gjorde kort greie for hovedinnholdet i innstillingen.
Landbruksnemnda traff deretter enstemmig vedtak om å tildele
eiendommen til Marte Kirkerud. Etter dette gikk nemnda over til
å behandle andre saker på listen.
De to søkerne fikk underretning om vedtaket den 12. august
1997. Med vedtaket fulgte også innstillingen fra Andreas
Olsen. Ole Vold, som hadde trodd at saken ville komme opp på
et senere tidspunkt, besluttet å påklage vedtaket
til nærmeste overordnede organ, det statlige fylkeslandbruksstyret.
I klagen anførte Ole Vold at Andreas Olsen var inhabil
til tilrettelegge saken for landbruksnemnda. Vold pekte i denne
forbindelse på tre ulike forhold. For det første
var Olsen personlig omgangsvenn med Marte Kirkerud; de spilte
bl.a. sjakk sammen ukentlig i Lillevik sjakklubb. Videre viste
Ås til at Andreas Olsen en julikveld i sjakklubben hadde
sagt rett ut at Marte "kunne være trygg på å
få eiendommen så lenge han var landbrukskonsulent
i kommunen". Endelig var det en kjent sak at Andreas Olsen
ikke tålte "hobbybønder". Han hadde mange
ganger, i ulike sammenhenger gitt uttrykk for at landbruksnæringen
ikke er tjent med annet enn fulltidsbønder.
Videre hevdet Ole Vold at det var begått flere saksbehandlingsfeil.
For det første var det en feil at nemnda ikke hadde vært
på befaring på søkernes eiendommer. Videre
var det en saksbehandlingsfeil ikke å underrette Vold om
at hans stilling i banken ville være et relevant moment
i vurderingen. Ole Vold hadde nemlig sagt opp stillingen som banksjef
allerede i juni 1997; han ville bli bonde på heltid fra
september 1997. Hadde han visst at hans arbeid utenfor gården
kunne komme ham til skade ved vurderingen, ville han naturligvis
opplyst om sine planer for framtiden. Endelig var det en saksbehandlingsfeil
når landbruksnemnda avgjorde saken i løpet av 10
minutter uten å ha satt seg inn sakens dokumenter på
forhånd.
|
Spørsmål nr 6: |
Var Andreas Olsen inhabil? |
Forutsatt at beslutningen om å tildele eiendommen til
Marte var et enkeltvedtak:
|
Spørsmål nr 7: |
Var det en saksbehandlingsfeil å avgjøre saken uten
å foreta en befaring av de to søkernes eiendommer? |
|
Spørsmål nr 8: |
Var det en saksbehandlingsfeil ikke å opplyse Ole Vold
om at hans stilling som banksjef ville være et relevant
moment i vurderingen av søkerne? |
|
Spørsmål nr 9: |
Var det en saksbehandlingsfeil av nemnda å avgjøre
saken i 1øpet av 10 minutter uten å ha satt seg
inn sakens dokumenter på forhånd? |
