UiB : Juridisk Fakultet :Studier : Eksamen

Sensorveiledning

UNIVERSITETET I BERGEN
CAND. JUR. EKSAMEN
FØRSTE AVDELING GRUNNFAG -HØSTEN 1999
Praktisk oppgave - onsdag 17. november kl. 09.00 - 16.00

Drøft og avgjør spørsmålene i det følgende:

Storevik fotballag har en såkalt supporterklubb som følger laget i tykt og tynt. Klubben har ca 200 medlemmer, og har eget styre. Medlemskap koster tusen kroner pr år. Klubben tjener også penger på å selge fotballutstyr, skjerf og andre effekter til fotballagets tilhengere. Klubben hadde lenge vært på utkikk etter en buss som kunne brukes til å transportere klubbmedlemmene ved kamper på bortebane. Den 26. april 1999 rykket Storevik Bilruter AS inn denne annonsen i lokalavisen:

"Mercedes 303 Van Hool 1975 modell til salgs for kr 100.000,-. Kilometerstand 780.000. EU-godkjent 3. april dette år. Selges "som den står".

Rutebilselskapet hadde bare eid bussen i fem dager. Den ble kjøpt usett fra Sverige til markedspris, kr 100.000, og skulle etter planen vært brukt til å transportere de ansatte ved Storevik Jern AS til og fra arbeid. Men Storevik Jern AS gikk konkurs dagen etter at rutebilselskapet hadde kjøpt bussen, og selskapet hadde derfor ikke bruk for den lenger.

Styret i supporterklubben kontaktet den 27. april direktøren i rutebilselskapet og fikk opplyst at bussen trolig var i god stand, men at rutebilselskapet ikke hadde undersøkt den nærmere. Direktøren opplyste videre at EU-kontrollen gjelder to forhold - kjøretøyets bremser og styring. Klubbstyret bestemte seg samme kveld for å kjøpe bussen for kr 100.000,-. Kjøpekontrakten ble undertegnet den 28. april, og bussen ble levert samme dag ved klubbens lokaler. Kjøpekontrakten inneholdt blant annet et "som den er" forbehold. Klubbstyret vedtok at bussen skulle omlakkeres før den ble tatt i bruk. Videre vedtok styret at klubbmedlemmene skulle få sitte på uten å løse billett. Ved avstigningen skulle passasjerene likevel betale for selve bensinforbruket ved turen.

Bussen var ferdig lakkert ca syv uker senere, og søndag 13. juni dro 50 klubbmedlemmer av gårde til Lillevik for å overvære ukens kamp. Da bussen nærmet seg Lillevik, kom plutselig et lite barn løpende ut i veibanen. Bussjåføren forsto at det var umulig å stanse ved bruk av bremsene, og valgte derfor å kjøre bussen inn i fjellsiden langs veien. Bussen ble totalvrak i sammenstøtet. Politiet kom straks til ulykkesstedet, og foretok blant annet en grundig kontroll av bussen. I politiets rapport sto at bussjåføren måtte velge mellom å smadre bussen eller kjøre over barnet, og at han hadde gjort det eneste rette. Det var umulig å se barnet før det løp ut i veien; det sto skjult bak en busk i veikanten. Videre sto det i rapporten at bremsene på bussen var ødelagt av rust, og at disse burde vært reparert for lenge siden. Bussen var livsfarlig i bruk, og klart i strid med veitrafikkloven 1965 § 13 første ledd. Men det var ingen sammenheng mellom ulykken og bremsene.

Klubbstyret engasjerte samme dag bilteknisk konsulent Roald Amundsen for å se nærmere på bussvraket. Han konkluderte i sin rapport med at bremsene var så hardt angrepet av rust at en nødvendig reparasjon ville ha kostet kr 50.000,-. Rustangrepet kunne ifølge Amundsen vært avdekket ved en undersøkelse utført av bilmekaniker eller en annen sakkyndig.

Den 14. juni reklamerte klubben til rutebilselskapet og krevde heving. Selskapet avviste kravet.

Rutebilselskapet hevdet at bussen ikke hadde noen mangel. Selskapet viste til at bussen var solgt "som den er", og at den ikke var i dårligere stand enn klubben måtte være forberedt på. Klubben mente at forbeholdet ikke hadde nevneverdig betydning. Rutebilselskapet kunne ikke kontraktsregulere seg bort fra sin lovbestemte plikt til å holde kjøretøyet i forsvarlig stand, jf veitrafikkloven 1965 § 13 første ledd. Dessuten måtte utsagnet i avisannonsen om at bussen var EU-godkjent regnes som en uriktig opplysning: Selskapet opplyste i realiteten at bremsene var i orden - ikke bare at det var utført (en mislykket) kontroll av bremsene. Endelig hevdet klubben at kjøpesummen var ublu - noe som uansett måtte være avgjørende i mangelsvurderingen.

Rutebilselskapet hevdet videre at klubben hadde forsømt sin plikt til å undersøke bussen etter levering, jf kjl § 31 og at det derfor var reklamert for sent, jf kjl § 32. Til dette svarte klubben at § 31 bare gjelder mellom næringsdrivende, og at det her var tale om forbrukerkjøp. Videre hevdet klubben at kjl § 31 uansett ikke påla kjøperen plikt til å engasjere bilmekaniker eller en annen sakkyndig for å undersøke bussen. En eventuell undersøkelsesplikt etter kjl § 31 var derfor ikke forsømt. Endelig hevdet klubben at selv om den hadde forsømt sin plikt til å undersøke bussen etter § 31, måtte det uansett være "innen rimelig tid" å reklamere syv uker etter levering.

Når det gjaldt hevingskravet, hevdet rutebilselskapet at rusten på bremsene ikke var tilstrekkelig til å gi hevingsrett. Bremsefeil på en 24 år gammel buss kunne i høyden gi krav på prisavslag, mente rutebilselskapet. Og når klubbens egne folk (sjåføren) bevisst hadde valg å ødelegge bussen ved å kjøre den inn i en fjellvegg, måtte heving uansett være utelukket.

Spørsmål nr 1:	Er det en mangel ved bussen?
Spørsmål nr 2:	Har klubben reklamert i rett tid?
Spørsmål nr 3:	Gir mangelen rett til å heve kjøpet?
Spørsmål nr 4:	Er hevingsretten bortfalt fordi sjåføren bevisst valgte å kjøre bussen inn i fjellveggen, slik at den ble totalvrak?

Sist oppdatert 04. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.