UiB : Juridisk Fakultet :Studier : Eksamen

Sensorveiledning

Drøft og avgjør spørsmålene i det følgende:

Lillevik kommune kjøpte i 1993 en fabrikk (bestående av tomt, bygninger og maskiner) fra et konkursbo. Fabrikken hadde tidligere tilhørt et aksjeselskap som drev med industriproduksjon av lystbåter i glassfiber. Dette selskapet gikk konkurs som følge av hard konkurranse i markedet. Bakgrunnen for kjøpet var at kommunen lenge hadde vært plaget med fraflytting og mangel på arbeidsplasser. Meningen var å selge fabrikken til private investorer som ville videreføre båtproduksjonen, og på den måten skape nye arbeidsplasser.

Til tross for at fabrikken var forholdsvis moderne, viste det seg vanskelig å finne private investorer som var villig til å satse penger på prosjektet. Men i april 2000 mottok ordføreren i Lillevik en telefonhenvendelse fra direktør Pettersen i Daco AS (heretter Daco), en stor produsent av lystbåter, hjemmehørende i Oslo. Pettersen gav uttrykk for at Daco var interessert i å overta fabrikken i Lillevik med sikte på å gjenoppta båtproduksjonen. Dette forutsatte imidlertid at kommunen kunne tilby selskapet gode vilkår. Pettersen opplyste at advokat Ole Olsen, som drev egen advokatpraksis i Lillevik, "er vår fullmektig i sakens anledning."

Få dager senere ble det innledet forhandlinger mellom kommunen, representert ved rådmannen, og Daco, representert ved advokat Olsen.

Tirsdag 2. mai var det et oppslag om de pågående forhandlingene i lokalavisen. I artikkelen sto det blant annet at kommunen trolig var innstilt på å selge fabrikken for en brøkdel av markedsverdien. Lillevik entreprenør AS hadde lenge vært på utkikk etter et nytt forretningslokale med en stor tomt som kunne brukes som lagerplass for anleggsmaskiner, og selskapets direktør, Stein Sand, leste avisartikkelen med interesse. Samme dag ringte Sand til rådmannen i Lillevik, og gav uttrykk for at Lillevik entreprenør AS ønsket å kjøpe fabrikken, og at en var villig til å betale markedspris. Men Lillevik entreprenør AS var ikke interessert i å gjenoppta båtproduksjonen; maskinparken i fabrikken ville bli solgt til høystbydende. Rådmannen gav straks uttrykk for at tilbudet var uinteressant. Han viste til at formålet med å selge til Daco var å skape nye arbeidsplasser i kommunen. Prisen var derfor ikke så viktig.

Forhandlingene mellom rådmannen og advokat Olsen ble sluttført 11. mai. Resultatet av forhandlingene ble nedfelt i et utkast til skriftlig kjøpekontrakt datert 11. mai. I utkastet, som skulle forelegges kommunestyret neste dag, var det fastsatt:

1.	at kjøpesummen skulle settes til 25 prosent av fabrikkens verdi, og
2.	at kjøpet skulle finansieres ved lån i bank, og at kommunen skulle stille garanti for dette lånet, og
3.	at kommunen skulle frita Daco fra plikten til å betale skatt til kommunen de første tre driftsår, og
4.	at båtproduksjonen skulle startes opp snarest mulig.

Rådmannen skrev samme dag en rapport til ordføreren der han gjorde greie for hva som ble sagt fra hver side under forhandlingene, og hvilke økonomiske konsekvenser avtalen ville få for kommunen. Også det konkurrerende tilbudet fra Lillevik entreprenør AS ble omtalt. Rapporten ble ikke gjort kjent for andre enn ordføreren, og den ble arkivert på hans kontor.

Spørsmålet om salg av fabrikken ble behandlet i Lillevik kommunestyre 12. mai. Ordføreren og rådmannen la fram utkastet til avtale, og oppfordret kommunestyret til å godkjenne det. Flere av kommunestyrets medlemmer gav i klare ordelag uttrykk for at utkastet var altfor kjøper-vennlig. Disse mente at kommunen nærmest gav bort fabrikken uten å få noe særlig tilbake. Ordføreren og rådmannen hevdet derimot at det ikke fantes noe bedre alternativ enn å selge til Daco. Ingen av de to nevnte at Lillevik entreprenør AS var villig til å kjøpe fabrikken til markedspris. Etter en hard debatt traff et knapt flertall i kommunestyret dette vedtaket:

"Lillevik kommune tilbyr Daco å kjøpe fabrikken på de vilkår som framgår av utkastet til kjøpekontrakt, datert 11. mai 2000."

Umiddelbart etter kommunestyremøtet hadde ordføreren og rådmannen et møte med advokat Olsen på ordførerens kontor. Ordføreren opplyste i møtet at kommunestyret hadde godtatt utkastet til avtale uten å kreve noen endringer. Til dette svarte advokat Olsen: "Da er avtalen endelig i boks. Nå gjenstår bare litt papirarbeid".

I brev til Lillevik kommune datert 15. mai 2000 meddelte Daco at selskapet likevel ikke ville overta fabrikken i Lillevik. Bakgrunnen for beslutningen var økningen i det generelle rentenivået og de dystre utsiktene for norsk økonomi. Det var grunn til å vente redusert etterspørsel etter lystbåter de kommende år. Brevet fra Daco vakte bestyrtelse i kommuneadministrasjonen, og i et skarpt svarbrev hevdet kommunen at bindende avtale om salg av fabrikken og igangsetting av båtproduksjon ble inngått 12. mai 2000 i møte mellom kommunen og Dacos fullmektig, advokat Olsen. Daco hevdet på sin side at avtale om kjøp ikke var kommet i stand, og viste til tre ulike forhold.

For det første kunne det muntlige utsagnet advokat Olsen kom med i møtet 12 mai, at nå er "….avtalen endelig i boks. Nå gjenstår bare litt papirarbeid", ikke regnes som en aksept. Til det var utsagnet blant annet for vagt og upresist.

For det annet var det ikke oppnådd enighet på vesentlige punkter. Det utkastet til avtale som ble behandlet i kommunestyret den 12. mai sa ingenting om hvilke investeringer Daco var forpliktet til å gjøre for å få båtproduksjonen i gang, ingenting om hvor omfattende virksomheten skulle være (antall ansatte m.v.) og ingenting om på hvilket tidspunkt overtakelse skulle finne sted. Det var ikke engang oppnådd enighet om kjøpesummens størrelse; uttrykket "fabrikkens verdi" kunne bety så mangt. Det er ofte stor forskjell på en eiendoms bruksverdi, dens salgsverdi og dens tekniske verdi.

Og dersom advokat Olsen virkelig hadde inngått avtale på vegne av Daco, hadde han opptrådt i strid med sine instrukser, noe kommunen burde ha forstått. I avtalen mellom Daco og advokat Olsen sto det uttrykkelig at Olsen bare skulle forhandle med kommunen på Dacos vegne og i samsvar med Dacos instrukser. Olsen hadde etter avtalen ikke adgang til å inngå avtale på vegne av Daco. Selv om kommunen ikke hadde fått gjenpart av avtalen mellom Daco og advokat Olsen, måtte kommunen likevel forstå dette: Det var jo tale om en omfattende avtale av stor økonomisk betydning for selskapet. Det ville være uvanlig og oppsiktsvekkende om et selskap overlot til en tilfeldig advokat å inngå en slik avtale på dets vegne.

Spørsmål nr 1:	Er det utsagnet advokat Olsen kom med i møtet den 12. mai 2000 en aksept?
Spørsmål nr 2:	Er avtale inngått til tross for at det ikke er oppnådd enighet på alle punkter?
Spørsmål nr 3:	Er avtale inngått til tross for at advokat Olsen ikke hadde rett til å inngå avtale på vegne av Daco?

Det kom snart for dagen at avtaleklausulene om at kommunen skulle stille bankgaranti for Dacos lån og frita Daco for skatteplikt til kommunen, var i strid med de ufravikelige reglene i kommuneloven 1992 § 51 nr I annet punktum og skatteloven 1999 § 1-3. Partene var enige om at de to klausulene var ugyldige som følge av lovstrid, men de var uenige om hvilke virkninger ugyldigheten ellers skulle få i forholdet mellom dem. Daco hevdet at hele avtalen, også de delene av den som ikke var i strid med noen lovregel, måtte settes til side, mens kommunen hevdet at avtalen for øvrig måtte bli stående ved lag.

I et nytt brev datert 28. mai hevdet Daco at kommunens beslutning om å selge fabrikken på de særegne vilkårene var et enkeltvedtak. Daco ville påklage dette vedtaket, og krevde derfor innsyn i sakens dokumenter, herunder også rapporten fra rådmannen til ordføreren. Kommunen hevdet at beslutningen om å selge anlegget til Daco var en privatrettslig disposisjon, ikke et enkeltvedtak. Og skulle beslutningen mot formodning være et enkeltvedtak, kunne likevel ikke Daco kreve innsyn i rapporten. I brevet hevdet Daco at kommunen hadde begått to alvorlige saksbehandlingsfeil.

For det første var rådmannen inhabil til å delta i saksbehandlingen. Dette fordi rådmannens far eier 20 prosent av aksjene i Alumix, en lokal bedrift som produserer båtutstyr i aluminium. Det var grunn til å regne med at Alumix ville motta store ordrer fra fabrikken dersom båtproduksjonen kom i gang igjen. Kommunen var enig i at Alumix sannsynligvis ville få store ordrer dersom båtproduksjonen kom i gang igjen, men en såpass indirekte interesse kunne etter kommunens oppfatning ikke medføre inhabilitet.

For det annet var det en feil å hemmeligholde tilbudet fra Lillevik entreprenør AS overfor kommunestyret. Kommunen anførte at dette tilbudet var irrelevant for vurderingen fordi Lillevik entreprenør AS ikke hadde til hensikt å etablere nye arbeidsplasser i kommunen.

Spørsmål nr 4:	Faller hele avtalen bort som følge av at klausulene om garantistillelse og skattefritak er ugyldige?
Spørsmål nr 5:	Er kommunestyrets beslutning om å selge fabrikken til Daco et enkeltvedtak?
Spørsmål nr 6:	Har Daco krav på innsyn i hele eller deler av rapporten fra rådmannen til ordføreren?
Spørsmål nr 7:	Var rådmannen inhabil til å behandle saken?
Spørsmål nr 8:	Var det en saksbehandlingsfeil ikke å opplyse kommunestyret om at Lillevik entreprenør AS var villig til å kjøpe fabrikken til markedspris?

Sist oppdatert 15. oktober 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.