UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Første avdeling juss
Høstsemesteret 2000
Praktisk oppgave 

Praktikum – høsten 2000

"Forvaltningsrett er rettsreglene om organisering, ansvarsforhold og beslutningsmyndighet i den offentlige forvaltning, og om borgernes rettigheter og plikter i forhold til denne. Med offentlig forvaltning menes her statlige og kommunale organer som treffer beslutninger på vegne av det offentlige om rettigheter eller plikter for borgeren, eller om statens eller kommunens egen virksomhet Dette kan være kollegiale organer, som kommunestyre, fylkesskolestyre eller Det akademiske kollegium ved Universitetet i Bergen, eller administrative organer som rådmannen, fylkesmannen og departementene. Stortinget og domstolene er derimot ikke en del av forvaltningen.
        Tema for universitetsfaget Forvaltningsrett er de generelle reglene som gjelder for hele den offentlige forvaltningen eller de største eller mest sentrale delene av denne - det som også kalles "Alminnelig forvaltningsrett". Ved Universitetet i Bergen er studiet av forvaltningsretten delt i to. Forvaltningsrett I tar sikte på å gi grunnleggende kjennskap til hovedtrekkene i den alminnelige forvaltningsretten, og grundig kjennskap til reglene om forvaltningens saksbehandling, i første rekke bestemmelsene i Forvaltningsloven. Det kreves grundig kjennskap til:

- Kravet om rettssikkerhet i forvaltningen.
- Forvaltningslovens ramme og systematikk.
- Inhabilitet.
- Varsel, innsyn og kontradiksjon.
- Avgjørelsens grunnlag, form og begrunnelse.
- Klage over forvaltningsvedtak."

"Kontraktsretten i rettsstudiet er først og fremst læren om gjensidig bebyrdende og gjensidig forpliktende avtaler. Rettsstoffet i kontraktsretten er uoversiktlig og fragmentarisk; det er f eks bare delvis lovregulert.
        Kontraktsrettsstudiet er oppdelt slik at man på første avdeling - Kontraktsrett I - legger hovedvekten på reglene om inngåelse av avtaler og (deres motstykke) ugyldighetsreglene. På tredje avdeling - Kontraktsrett II - følger en mer omfattende fordypning i kontraktsretten, med hovedvekt på analysen av kontraktspartenes plikter og læren om mislighold.
        Det kreves grundig kjennskap til de rettsregler og prinsipper som gjelder for avtaleinngåelse, herunder reglene om de såkalte dispositive utsagn, avtaleinngåelse basert på oppnådd enighet og avtaler som kommer i stand ved bruk av informasjonsteknologi. Som ledd i studiet av avtaleinngåelse kreves også kjennskap til hovedprinsippene for tolkning og utfylling av dispositive utsagn. (Det nærmere studium av kontrakters innhold er lagt til Kontraktrett II.)
        Det kreves grundig kjennskap til ugyldighetsspørsmålene, dvs reglene om rettslig handleevne (habilitet), tilblivelsesmangler (falsk tvang, svik ol), lovstrid og lignende ufravikelighetsregler, herunder forholdet til inngreps- og lempningsregler (såkalt preseptoriske lovregler). 
        Det kreves kjennskap til reglene om fullmakt og representasjon, dvs reglene om avtaleslutning ved bruk av mellommenn av ulike slag.
        Samspillet mellom avtalefriheten som prinsipp, lovregulering og inngreps- og tilsynskompetanse vektlegges som en del av dette læringskravet."

Om innføringslitteratur og støttelitteratur henvises det til Studie- og eksamensreglementet, som er vedlagt utsendelsene fra fakultetet.

Generelt bakgrunnsstoff: Hov kap 3 og 4. 

Kandidatene bør se sammenhengen - og forskjellene - mellom spørsmålene 1-3. Spørsmål 1 dreier seg om hvorvidt advokat Olsens utsagn "Da er avtalen i boks. Nå gjenstår bare litt papirarbeid" i seg selv kan regnes som en aksept. Spørsmålet må løses uavhengig av spørsmål 2 om hvorvidt tilstrekkelige mange punkter er avklart til at det foreligger en avtale, og uavhengig av om advokat Olsen hadde rett til å akseptere tilbudet pva Daco.
        Noen få kandidater roter sammen disse spørsmålene, og det må i alle fall kalles dårlig planlegging.
        Om kandidatene forutsetter at de andre vilkårene for inngått avtale er inngått, eller bare drøfter spørsmålet isolert, kan ikke ha særlig betydning.
        Oppdelingen av spørsmålene knyttet til hvorvidt bindende avtale er inngått, kan være egnet til å klargjøre om kandidaten har oversikt over stoffet.
        En bindende avtale fordrer to dispositive utsagn - tilbud og aksept. Ordføreren og rådmannen fremsetter klart nok et tilbud for Daco, via deres representant advokat Olsen. Spørsmålet i denne sammenheng er om ordføreren og rådmannen hadde rimelig grunn til å oppfatte advokat Olsens utsagn som en bindende aksept fra Daco. "Det er ikke avgjørende hva avgiver mente å legge i utsagnet, men det 'objektive': Hva mottakeren med rimelighet kan legge i det." (Hov side 63.)
        Hos Hov side 64-70 oppstilles det ni generelle momenter for spørsmålet om når et utsagn er dispositivt, og som det kan påregnes at kandidatene kjenner til hovedtrekkene i:

• Det må avgrenses mot fortellende utsagn.
• Det må avgrenses mot usagn som tar sikte på å stifte rettigheter og plikter av ikke-rettslig art.
• Det må avgrenses mot innledende forhandlinger.
• Det må avgrenses mot interne disposisjoner, hvor det ikke er avgitt noe utsagn utad.
• Utsagnets egen ordlyd har betydning.
• Er utsagnet klart og uttømmende?
• Er utsagnet fullstendig?
• Hvem er utsagnet rettet mot?
• Er det ut fra avtalesituasjonen rimelig at avgiveren bestemmer seg?

I oppgaven spørres det uttrykkelig om utsagnet kan tolkes som en aksept. Kandidatene bør derfor først og fremst ta utgangspunkt i den språklige forståelse. Utsagnet er todelt. På den ene side tyder "Da er avtalen i boks" på at endelig avtale er inngått, dvs at tilbudet er akseptert. På den annen side gir uttalelsen om at det gjenstår noe papirarbeid, signaler om at avtaleinngåelsen ikke helt er avsluttet.
        Kandidatene bør uttrykkelig ta stilling til Dacos anførsel om at utsagnet var for vagt og upresist. Det fremgår imidlertid av oppgaveteksten at Daco blant annet kom med denne anførsel. Kandidatene bør derfor også se etter andre argumenter. Det er ikke gjengitt noen anførsler fra kommunens side - utover at de påstår at bindende avtale ble inngått på møtet 12. mai. .
        Selv om kandidatene må drøfte ulike forhold under de ulike spørsmål, må det likevel være rom for å tolke advokat Olsens utsagn på bakgrunn av situasjonen omkring avgivelsen. Mange kandidater peker på at advokat Olsen like forut for utsagnet har sittet i forhandlinger med ordfører og rådmann, og at dette også er med på å gi de to sistnevnte grunn til å oppfatte utsagnet som en aksept.
        Hva advokat Olsen selv mente med utsagnet har mindre betydning. Hvis vi legger til grunn at han var klar over sin begrensede fullmakt, er det vel grunn til å tro at han med sitt utsagn mente at nå var forhandlingene i boks. Dette får likevel ingen betydning, særlig fordi kommunen ikke var klar over begrensningen og derfor ikke ble gitt noen grunn til å forstå utsagnet på andre måter enn hva som følger av den språklige forståelse og den forutgående forhandling med fremleggelse av omforent avtaleutkast som tilbud til Daco.
        Etter å ha gjennomgått en del besvarelser er inntrykket at kandidatene gjennomgående har god forståelse av kravene til et dispositivt utsagn. De fleste finner det lite tvilsomt at "da er avtalen i boks" må oppfattes som en aksept. Det er litt varierende hvordan kandidatene oppfatter tillegget om papirarbeid. Mange viser til at muntlige avtaler er bindende eller at det i en slik omfattende avtale alltid vil foreligge etterfølgende papirarbeid etter at avtalen er sluttet.
        Enkelte forbigår det mulige forbehold i stillhet, og det må det gjøres et visst trekk for.

De fleste kandidater starter med å redegjøre for de teoretiske utgangspunkter om at det må være oppnådd enighet om de sentrale punkter i avtalen, og nevner pris og oppfyllelsestid som sentrale punkter. I læreboka (side 67-68) stilles spørsmålet om utsagnet er fullstendig, herunder om det er bestemt når ytelse skal skje, om det skal erlegges noen motytelse osv.
        Etter å ha redegjort for de generelle retningslinjer foretar de fleste kandidater en gjennomgang av de punkter Daco har påstått det ikke foreligger enighet om - eller som ikke er tilstrekkelig klare. Dette gir en grei og ryddig disposisjon.
        Daco anfører at det ikke var oppnådd enighet på vesentlige punkter, og viser til at avtaleutkastet ikke sier noe konkret om pris, om hvilke investeringer Daco var forpliktet til å foreta, hvor omfattende virksomheten skulle være og heller ingenting om tidspunktet for overtakelse.
        Når det gjelder pris finner alle kandidater at det tross alt er avtalt 25% av fabrikkens verdi. De fleste viser til at det med fabrikkens verdi må siktes til markedsverdi og begrunner dette på ulike måter. (Markedsverdi er det vanligste. Enkelte viser til avisoppslaget. Enkelte peker på kjøpsrettslige prinsipper om gjengs pris.) Noen viser også til at når det bare skal betales 25% vil valg av verdsettelsesmåte uansett ikke få særlig store utslag. De fleste argumenterer greit på dette punkt.
        Vedrørende investeringer og virksomhetens omfang viser mange kandidater til at dette må være forhold Daco selv har mest kunnskap om, eller at det er forhold det må overlates til Daco selv å avgjøre. Ut fra situasjonen hvor det er Daco som hevder at avtale ikke er inngått, er dette fornuftige synspunkter. På den annen side må det i en objektiv vurdering av hvor mye av avtalen som er kommet på plass også ses hen til at antall arbeidsplasser som tenkes opprettet vil være av sentral betydning for kommunen.
        Når det gjelder tidspunktet for overtakelse, finner de fleste at "snarest mulig" er en klar nok angivelse, og jeg er enig i det.
        En del kandidater viser også til at de uklarheter som fortsatt finnes i avtalen, kan avklares i ettertid. Avtalen kan suppleres gjennom sedvane og deklaratorisk rett. Sammenlign Hov side 68.
        Den våkne kandidat bør se at når de ovennevnte forhold påberopes av Daco, må spørsmålet være om ufullstendigheten innebærer at Daco ikke hadde grunn til å oppfatte avtaleutkastet som et endelig tilbud fra kommunens side. Situasjonen er følgelig litt annerledes enn om det var kommunen som hevdet at deres avtaleutkast ikke var ment som et tilbud. Det må i denne sammenheng også kunne pekes på at partene tross alt har forhandlet seg frem til et omforent utkast, noe også mange kandidater gjør.
        I læreboka (side 68) refereres enkelte dommer, hvorav to er merket med * som i følge forordet er dommer studentene bør kjenne til. Denne uttalelse til tross kan det ikke kreves at kandidatene kjenner- og kan referere - disse dommer. De fleste begrenser seg til å vise til retningslinjer som er trukket opp i rettspraksis og teori. I denne sammenheng må det være akseptabelt.
        I Rt 1992 side 1110 var det tvist om hvorvidt avtale var inngått mellom et boligbyggeselskap og en entreprenør om oppføring av eldreboliger - et prosjekt ril 30-40 millioner kroner. Det var inngått avtale om gjennomføringen av enkelte arbeidsoppgaver i forbindelse med prosjektet, men prisen var ikke fastsatt. Lagmannsretten, med tilslutning av Høyesterett, uttalte at prisen var et fundamentalt poeng ved avtaleinngåelsen, og når pris ikke var avtalt, ville det være en meget sterkt formodning for at avtale ikke var inngått.
        I Rt 1995 side 543 Selsbakkhøgda borettslag ble det også tillagt avgjørende betydning at avtalen var ufullstendig. Etter taklekkasje i 19 boligblokker ble det inngått avtale om utbedring av en "prøveblokk". Kontrakten var meget uformell, og inneholdt også en bestemmelse om at: "Resterende blokker skal være ferdig innen år 1995". Den siste formuleringen ble ikke ansett som tilstrekkelig til å konstatere at det var inngått avtale om alle 19 blokker. Det ble uttalt at det hadde formodningen mot seg at avtale om et så omfattende arbeid skulle være inngått på en så uformell måte. Det ble også fremhevet at det ikke var avtalt - eller forutsatt - noen pris.

I oppgaveteksten blir kandidatene ledet frem til problemstillingen gjennom Dacos anførsler om at advokat Olsen hadde opptrådt i strid med sine instrukser, og at kommunen burde ha forstått dette.
        Det fremgår uttrykkelig av oppgaveteksten - og av spørsmålet - at advokat Olsen i det interne forholdet ikke hadde rett til å forplikte Daco. Kandidatene skal derfor ikke drøfte om han hadde slik rett. Mange gjør likevel del, og det er litt lite skjønnsomt.
        Det spørsmål oppgaven reiser er om advokat Olsen handlet innenfor sin legitimasjon.
        Advokat Olsens fullmakt må betegnes som en frasagnfullmakt, noe de fleste raskt konstaterer. Kommunen ved ordføreren ble telefonisk meddelt fra direktør Pettersen hos Daco at advokat Olsen var deres fullmektig i sakens anledning. Det ble ikke opplyst om noen begrensninger i advokat Olsens fullmakt. Han må således sies å ha opptrådt innenfor sin legitimasjon.
        Når advokat Olsen handler utenfor sin rett, men innenfor sin legitimasjon, oppstår spørsmålet om kommunen forsto eller burde ha forstått dette, jf avtl § 11 første ledd.
        I læreboka side 333 uttrykkes dette bl.a slik: "Når en fullmaktsgiver blir bundet av disposisjoner fra fullmektigens side som denne ikke har rett til å foreta, skyldes det at fullmektigen overfor medkontrahenten vanligvis vil fremtre som om han var berettiget, og at det er fullmaktsgiveren som er årsak til at medkontrahenten oppfatter det slik."
        I tillegg til innholdet i frasagnfullmakten, vil også de konkrete forhold omkring avtalen og forhandlingene ha betydning i vurderingen av hva kommunen burde ha forstått. Det er selvfølgelig ingen grunn til å drøfte om kommunen kjente til begrensninger. I oppgaveteksten er det opplyst at kommunen ikke var kjent med instruksene.
        Daco anfører videre at kommunen - selv om den ikke hadde flått gjenpart av avtalen mellom Daco og advokat Olsen - burde ha forstått at hans rett var begrenset. Standpunktet begrunnes med at det dreier seg om en omfattende avtale av stor økonomisk betydning for selskapet, og at det ville være uvanlig og oppsiktsvekkende om et selskap overlot til en tilfeldig advokat å inngå en slik avtale på dets vegne. Kandidatene ta utgangspunkt i disse anførsler, noe også de fleste gjør.
        De fleste kandidater finner raskt frem til avtl § 11, presiserer spørsmålet og foretar en balansert drøftelse. De fleste vektlegger at det må være Dacos ansvar å gi kommunen opplysninger om begrensningene i advokat Olsens fullmakt. Enkelte poengterer at begrensningen ikke ville påvirke forhandlingssituasjonen, slik en "forskrift" om hvor langt fullmektigen kan følge et bud eksempelvis vil gjøre. Mange gir også sin tilslutning til Dacos anførsler om at dette er en så omfattende avtale som burde gitt kommunen grunn til å spørre om fullmakt.
        En del kandidater tar opp betydningen av at Olsen er advokat, men vurderingene er noe forskjellige. Noen peker på at advokat Olsen selv burde visst om sine begrensninger, mens andre mener kommunen måtte ha grunn til å stole på en advokat - fast eller ikke.
        Jeg har sett en kandidat drøfte spørsmålet om hvem som representerer et AS utad (aksjelovenes kapittel 6). Verken oppgaven eller fagkretsen gir noen oppfordring til å drøfte dette. Dessuten er det intet til hinder for at advokat Olsen kunne fått fullmakt til slutte avtalen.
        Når det gjelder vurderingene av kandidatenes prestasjoner, er det selvfølgelig drøftelsen og argumentasjonen som er avgjørende - ikke hvilket resultat de kommer til.

Spørsmålet gjelder konsekvensen av at to klausuler i oppgaven er ugyldige. Det er opplyst i oppgaveteksten at partene er enige om at klausulene er ugyldige som følge av lovstrid.
        Kandidatene skal følgelig ikke drøfte dette spørsmålet. Noen få likevel gjør det, og jeg har sett totale misforståelser hvor kandidaten drøfter om de to klausuler må settes til side.
        Det er ikke referert noen nærmere anførsler fra noen av partene - bare deres påstander.
        Utgangspunktet etter læreboka (side 212) er at den ugyldige delen av avtalen skjæres bort. Ugyldighetsgrunnen bør ikke få virkning lenger enn den rekker. De fleste kjenner disse utgangspunkter.
        I læreboka drøftes spørsmålet om hel eller delvis ugyldighet først og fremst i forhold til reglene i pristiltaksloven, men gir også noe redegjørelse for generelle prinsipper.
        Kandidatene bør se at dersom resten av avtalen blir stående (uforandret) til tross for at de to klausuler faller bort, vil "kjøpet" av fabrikken bli langt "dyrere" for Daco. Etter min mening kan spørsmålet løses gjennom en sammenligning med reglene om rett til heving av mislighold. Til sammenligning inneholder pristiltaksloven § 6 annet ledd regler om rett til å "heve". Heving kan ikke kreves dersom "hevingen ville virke urimelig under hensyn til den skyld begge parter har utvist og omstendighetene for øvrig" (nr 2). Jeg har ikke sett mange henvisninger til disse regler, men kandidatene synes vel kjent med prinsippene.
        De fleste kandidater som formulerer problemstillingen som hel eller delvis ugyldighet, bygger drøftelsen på betydningen av bristende forutsetninger. Sentrale spørsmål er forutsetningens synbarhet og vesentlighet, og konsekvensene av bortfall (herunder innrettelse).
        Kandidatene er noe splittet i synet på hvem som burde ha innsett at de to klausuler ikke ville være gyldige. På den ene side kan det hevdes at en kommuneadministrasjon bør ha kjennskap til sin adgang til å innrømme individuelle skattelettelser og til å stille bankgarantier. På den annen side kan det vel hevdes at slike forhold bør også en advokat kjenne til.
        Når det gjelder vesentlighet viser mange kandidater til at avtalen fortsatt er meget gunstig for Daco. En del blir litt for konkrete i sine vurderinger. Det er greit å presisere at avtalen bare omfatter kommuneskatt, men noen nærmere diskusjoner om skatteprosent er det ikke rom for. Det er også lite grunnlag for å si at virksomheten neppe ville gått med overskudd de første årene, slik at skattefritaket ikke ville fått noen betydning. Det får holde å vise til at skattefritak normalt vil være en ikke ubetydelig økonomisk fordel. Likeledes blir det ikke helt riktig når kandidatene legger til grunn at Daco uten garantien ikke vil kunne finansiere kjøpet - eller på den annen side at garantien ikke har noen betydning fordi Daco ved eventuelt mislighold ville blitt regressansvarlig overfor kommunen.
        Generelt kan det vises til at ingen av partene har innrettet seg etter avtalen. Det har heller ikke gått langt tid fra avtalen ble inngått, til ugyldighet ble påstått. (Sammenlign Hov side 213.)
        Så lenge kommunen ikke anfører at bortfall av gunstige vilkår kan kompenseres på andre måter, mener jeg kandidatene ikke har noen klar oppfordring til å drøfte denne muligheten. Viser imidlertid kandidatene forståelse for rettsreglene ved å vise til hvordan en slik konflikt kunne vært løst, bør de på den annen side honoreres for det.
        Vurderingen av om kommunen kan kreve den resterende avtalen opprettholdt bygger i stor utstrekning på rimelighetsvurderinger. Mange kandidater trekker derfor inn avtl § 36. Dersom kandidatene etter en drøftelse som redegjort for ovenfor har kommet til at restavtalen må bli stående, kan det være på sin plass å vurdere om restavtalen må revideres. Derimot er det etter min mening ikke helt treffende å gå rett på avtl § 36, og utelukkende anvende den på spørsmålet om avtalen faller bort i sin helhet.
        Svært bygger utelukkende på avtl § 36 - kanskje over halvparten i min kommisjon. Jeg er derfor i tvil om hvilke konsekvenser det skal få. Jeg har selv valgt å ikke legge avgjørende vekt på valg av "regelsett", men om kandidaten etter en helhetsvurdering foretar en fornuftig drøftelse av spørsmålet om helt eller delvis bortfall. Jeg tar gjerne i mot synspunkter på dette spørsmålet.

Spørsmålet er begrenset til å gjelde om beslutningen er et enkeltvedtak, ikke hvilke konsekvenser det får - for eksempel om hvilke deler av forvaltningsloven som i tilfelle får anvendelse. Slike vurderinger dukker imidlertid opp i de etterfølgende spørsmål.
        Videre kan det kanskje presiseres at det ikke er selve avtalen som skal vurderes, men kommunestyrets vedtak om å selge fabrikken - slik det fremgår av spørsmålsteksten.
        Beslutningen dreier seg om salg av fast eiendom, og er derfor i utgangspunktet en privatrettslig avtale. Det som kan medføre at den også må betraktes som et enkeltvedtak, er at den er et ledd i kommunens planlegging og at kommunen gjennom avtalevilkårene binder opp mye av sin forvaltningsmessige kompetanse.
        I drøftelsen av om det foreligger et enkeltvedtak, kan det innledningsvis konstateres at forvaltningsloven kommer til anvendelse, jf fvl § 1. Kandidatene må deretter ta utgangspunkt i fvl § 2, og herunder se sammenhengen mellom bokstav a og bokstav b. Det sentrale vil være spørsmålet om beslutningen innebærer utøvelse av offentlig myndighet. At det dreier som en avgjørelse som er bestemmende for Dacos rettigheter og plikter kan raskt konstateres, men trenger ingen drøftelse. Kommunestyret er klart nok et forvaltningsorgan, jf igjen fvl § 1.
        For mange kandidater går slavisk inn i en drøftelse av samtlige vilkår etter fvl § 2. Så fremt spørsmålet om utøvelse av offentlig myndighet fremstår som det sentrale i drøftelsen, kan det ikke trekkes særlig for "drøftelse" av de øvrige vilkår. I mange tilfeller er behandling av samtlige vilkår kombinert med at kandidaten helt overfladisk konstaterer med at det dreier seg om utøvelse av offentlig myndighet - ofte begrunnet med det er et forvaltningsorgan som opptrer. I slike tilfeller må det gjøres trekk for manglende forståelse.
        Begrepet enkeltvedtak er nærmere behandlet i Frihagen II side 69-81. Spørsmål omkring utøvelse av offentlig myndighet er behandlet på side 76-80.
        Skal en kommunestyrets beslutning om salg innebære utøvelse av offentlig myndighet må den være på "det offentligrettslige området" (slik ordlyden i § 2 lød før endringen i 1977, og hvor endringen ikke skulle innebære noen realitetsendring, se Ot prp nr 3 (1976-77) side 54).
        Kandidatene bør se at problemstillingen er hvorvidt den privatrettslige beslutning om salg inneholder så mange offentligrettslige elementer, at beslutningen som helhet må anses som et enkeltvedtak.
        Andre eksempler på at tilsynelatende privatrettslige disposisjoner kan regnes som enkeltvedtak, er vedtak om lån i Husbanken eller Lånekassa. Jeg har ikke sett noen sammenligning til disse eksemplene.
        Etter min mening er det mye som taler for å anse kommunestyrets beslutning om salg som et enkeltvedtak, og de fleste kandidatene kommer til det resultatet. Her som ellers er det imidlertid kandidatenes drøftelse og argumentasjon som er avgjørende. Kandidatenes begrunnelser er litt varierende - både i omfang og kvalitet.

Under forutsetning av at beslutningen om salg er et enkeltvedtak, vil Dacos innsynsrett som part bestemmes av reglene i fvl § 18. De fleste tar opp spørsmålet om Daco er part, jf fvl § 2 første ledd e), og kommer greit frem til et bekreftende svar. Det kan etter min mening ikke ha særlig mye å si om kandidatene ikke eksplisitt drøfter om Daco er part.
        Kandidatene bør få frem utgangspunktet i fvl § 18 første ledd om partenes innsynsrett, og deretter vurdere om noen av unntakene kommer til anvendelse. Mange hopper over første ledd og går rett til unntakene. Rent oppgaveteknisk er det litt uheldig.
        Reglene i fvl § 18 fjerde ledd kommer ikke til anvendelse. Dette bør kandidatene ikke bomme på. Noen få gjør likevel det. Heller ikke de spesielle unntakene i fvl § 19 kommer til anvendelse. Få kommenterer § 19.
        Innsynsretten gjelder bare "sakens dokumenter". Mange tar opp spørsmålet, og kommer til at også rapporten må regnes som et saksdokument, selv om den (antakelig) bare var ment for ordføreren.
        Rapporten må anses som et dokument som kommunen har utarbeidet for sin interne saksforberedelse, slik at Daco i utgangspunktet ikke har innsynsrett, se fvl § 18 annet ledd.
        Selv om rapporten i seg selv er unntatt fra innsynsretten, har Daco rett til å gjøre seg kjent med de deler av den som inneholder faktiske opplysninger eller sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum, se fvl § 18 tredje ledd. Dette vil omfatte referatene fra møtet og det konkurrerende tilbudet fra Lillevik Entreprenør. Når det gjelder redegjørelsen for de økonomiske konsekvenser, vil løsningen bero på om redegjørelsen inneholder vurderinger eller bare omtaler faktiske og uomtvistelige konsekvenser. Oppgaven gir ikke svar på dette. Kandidatene må derfor enten ta forutsetninger eller nøye seg med å redegjøre for reglene. De fleste nøyer seg med å konstatere at Daco har rett til å se faktiske opplysninger i rapporten, og det er etter min mening helt greit.
        Sett på bakgrunn av de opplysninger som er gitt om forløpet av kommunestyremøtet, kan redegjørelsen for de økonomiske konsekvenser neppe anses å komme inn under unntaket i annet punktum for faktiske opplysninger uten betydning for avgjørelsen. Likeledes kan heller ikke møtereferatene anses som opplysninger som finnes i et annet dokument Daco har adgang til.
        Innsynsretten etter fvl § 18 er som nevnt betinget av at det gjelder et enkeltvedtak. Dersom beslutningen ikke er enkeltvedtak, må kandidatene både foreta en drøftelse av om Daco kan kreve innsyn etter de generelle regler i offentlighetsloven og dessuten foreta en subsidiær drøftelse av fvl § 18. Rekkefølgen kan ikke ha noe å si.
        De fleste kommer som nevnt til at vedtaket er et enkeltvedtak. Av de som kom til motsatt standpunkt foretas det stort sett subsidiære drøftelser uten særlige viderverdigheter.
        De som prinsipalt drøfter fvl § 18 har etter min mening ingen spesiell oppfordring til å drøfte offentlighetslovens regler. På den annen side kan reglene godt nevnes.
        Reglene om innsynsrett etter offentliglighetsloven gjelder i utgangspunktet for all "virksomhet som drives av forvaltningsorganer", se offvl § 1 første ledd. Lovens hovedregel er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige så langt det ikke er gjort unntak i lov eller i medhold av lov, se offvl § 2 første ledd.
        Et av de viktigste generelle unntak etter offentlighetsloven omfatter interne saksdokumenter, se offvl § 5 første ledd. Fra dette utgangspunktet gjelder det ingen unntak for faktiske opplysninger. Rapporten fra rådmannen kan heller ikke betraktes som innstilling fra administrasjonen når avgjørelse skal treffes av kommunestyre, jf offvl § 5 tredje ledd.
        Offentlighetsloven gir følgelig ikke Daco innsynsrett til rådmannens rapport.

Innledningsvis kan det raskt konstateres at habilitetsreglene i fvl § 6 også omfatter rådmannen som offentlig tjenestemann, jf også fvl § 10.
        Det bør også konstateres at rådmannen har vært med å forberede vedtaket.
        Kandidatene bør kort konstatere "hovedreglene" i fvl § 6 første ledd ikke kommer til anvendelse. Noen få drøfter om rådmannen selv er part, og det er litt svakt. Derimot kan det godt spanderes noen ord om at heller ikke hans far er part - vedtaket om salg berører ikke direkte aksjonærer i en leverandørbedrift.
        Svært mange går rett til fvl § 6 annet ledd, og det må godtas - selv om jeg hadde foretrukket en kort redegjørelse for hvorfor første ledd ikke får anvendelse.
        Spørsmålet etter fvl § 6 annet ledd blir om det foreligger andre særegne forhold (enn de som er nevnt i første ledd) som er egnet til å svekke tilliten til rådmannens upartiskhet. Etter lovteksten skal det blant annet legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til.
        Det er opplyst at rådmannens far eier 20% av aksjene i en bedrift som det var grunn til å regne med ville motta store ordrer fra Daco dersom båtproduksjonen kom i gang. Disse faktiske opplysninger er ikke bestridt av kommunen. Kandidatene må derfor ikke spekulere i eventuelle usikkerheter omkring dette. Mange gjør det, og det er litt dumt. Derimot må kandidatene ta stilling til kommunens anførsel om at interessen er for indirekte til å kunne medføre inhabilitet.
        Etter min mening er dette forholdet tilstrekkelig til å betegnes som et forhold som er egnet til å svekke tilliten til rådmannens upartiskhet. I en etterfølgende vurdering kan det etter min mening også ses hen til at rådmannen holdt opplysninger om konkurrerende tilbud tilbake fra kommunestyret, jf spørsmål 8.
        De kandidater som vektlegger hensynet til publikums tillitt (eller forvaltningens anseelse) kommer som regel best ut. Litt for mange roter seg litt bort i hvor mye rådmannspappaen ville komme til å tjene, og i hvilken utstrekning dette ville komme rådmannen til gode - for eksempel som arv. Svært mange legger vekt på at rådmannens far bare eier 20 % av aksjene, og derfor ikke ville få så stort utbytte. Dette er etter min mening ikke særlig relevant. I vurderingen av den konkrete betydning kan det derimot tas i betraktning at han er en av flere aksjonærer. En kandidat har eksempelvis pekt på at nyetablering av fabrikken vil få konsekvenser for mange i kommunen, og at forholdet omkring rådmannens far derfor ikke er særegent nok.
        Etter lovteksten skal det legges vekt på om inhabilitetsinnsigelse er reist av en part. Dette gjelder imidlertid bare når innsigelsen reises før avgjørelsen er truffet. I vurderingen av om et vedtak er ugyldig som følge av inhabilitet, kan det selvfølgelig ikke i seg selv legges vekt på det forhold at inhabilitet i ettertid er påberopt som ugyldighetsgrunn. De aller fleste bommer på dette.

Hvorvidt det var en saksbehandlingsfeil ikke å opplyse kommunestyret om at Lillevik entreprenør AS var villig til å kjøpe fabrikken til full pris, må vurderes på bakgrunn av reglene i fvl § 17 om at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.
        Så og si alle finner rett hjemmel, og redegjør for grunnprinsippet - herunder at hvilke krav som stilles varierer fra sak til sak og må vurderes i forhold til effektivitetskravet.
        Særlig det siste forholdet er egnet til å vise om kandidatene tenker praktisk eller ikke. Det gir litt dårlig inntrykk når kandidatene argumenterer med at kommunen i dette tilfellet ikke pliktet å innhente ytterligere opplysninger, når det spørsmål oppgaven dreier seg om er hvorvidt et brev som ligger arkivert på ordførerens kontor burde vært vedlagt sakspapirene.
        Mange kandidater peker imidlertid på at det hadde kostet så lite å legge frem rapporten. Mange viser også til opplysningene i oppgaven om debatten, og peker derfor på at fremleggelsen av dokumentet kunne hatt betydning for sakens utfall.
        Jeg er enig i at unnlatelsen på denne bakgrunn må anses som en saksbehandlingsfeil.
        Enkelte argumenterer med at fremleggelsen ikke ville hatt noen betydning fordi kommunen bare var interessert i kjøpere som ville etablere arbeidsplasser. I disse tilfeller overses spørsmålet om hvem som er kommunen - ordfører og rådmann eller kommunestyret? På den annen side viser de fleste kandidater til at det burde være opp til kommunestyret å avgjøre hvilke tilbud som var av interesse.
        Oppgaven spør ikke etter konsekvensene av saksbehandlingsfeilen, og kandidatene har derfor ingen direkte oppfordring til å drøfte spørsmålet. Under oppgavemøtet ga oppgaveutvalget uttrykk for at kandidater som viser kunnskaper og forståelse gjennom en drøftelse av konsekvensene burde lå uttelling for det. Fra faglærer er det kommet en innvending mot dette, hvor det vises til at en slik ekstra uttelling vil være urettferdig over de kandidater som lojalt holder seg til det oppgaven spør om. Jeg lar spørsmålet stå åpent. Vurderingen har ikke kommet på spissen i min kommisjon. En kandidat tok opp spørsmål på en uheldig måte, og fikk derfor ingen ekstra uttelling. En annen har nevnt spørsmålet i en kort setning, og det er i seg selv positivt.

Jeg har underveis gitt uttrykk for enkelte synspunkter av betydning for karaktersettingen.
        Vanskelighetsgraden varierer noe. Et hovedinntrykk er at kandidater som generelt viser kunnskaper og oversikt gjør det stort sett likt i oppgavens to "deler". Av de mer svake er kanskje tendensen at de klarer seg best på de avtalerettslige spørsmål.
        Generelt bør det gis stor uttelling til de som viser kunnskaper, innsikt og forståelse for generelle prinsipper. Særlig i forvaltningsrettsspørsmålene har jeg vektlagt hvorvidt kandidatene kjenner- og har forståelse av - sentrale prinsipper. Hvor slik forståelse mangler, pleier kandidatene ofte å komme skjevt ut fordi besvarelsene som regel bygger på hva de kan lese ut av en mer eller mindre kjent lovtekst.
        I merknadene til de enkelte spørsmål har jeg ofte unnlatt å ta (klart) standpunkt til hva det "korrekte" svaret på spørsmålet er. Formålet er først og fremst å understreke at det er kandidatenes drøftelse og argumentasjon som bør danne grunnlag for karaktersettingen. (Noe skyldes antakelig også faglig usikkerhet!)
        For å bestå må kandidaten ha foretatt noenlunde brukbare drøftelser av de fleste spørsmål i oppgaven. At enkelte spørsmål er utelatt eller bommet på, bør ikke i seg selv lede til stryk.
        For å oppnå laud bør kandidaten ha vist kunnskaper og en viss forståelse, samtidig som de grove feilskjær er unngått. Der hvor besvarelsene varierer fra spørsmål til spørsmål, bør det kunne gis laud samlet dersom feiltrinnene ikke er for grove.

Selv om dette er ment som en endelig sensorveiledning, er jeg fortsatt takknemlig for merknader og innspill fra medsensorer, nivåkontrollør, faglærere og eksamensleder.

Sist oppdatert 09. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.