Sist oppdatert 04. oktober 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på nynorsk og bokmål
Drøft og avgjer spørsmåla i det følgjande:
Marte og Peder hadde halde saman ei tid,
og venta no barn. Marte meinte det ville vere riktigast for alle
at ho og Peder gifta seg, og ho følte dessutan eit visst
sosialt press. Peder var positiv til å gifte seg. Han sette
imidlertid som vilkår at Marte skreiv under på ei
ektepakt han sjølv hadde sett opp. Dersom Marte ikkje skreiv
under, ville han bryte kontakta med henne – og barnet. Marte
visste at Peder meinte det han sa.
I ektepakta var det bestemt at Peder skulle ha fullstendig særeige,
medan Marte sine midlar skulle vere felleseige. Dessutan sa Marte
frå seg retten til å krevje skeivdeling.
Marte forstod ikkje alt av innhaldet i ektepakta, men skjønte
i alle fall at ektepakta klart favoriserte Peder. Ho skreiv under,
men forsøkte ved fleire høve seinere å ta
forholdet opp med Peder, men han var ikkje villig til å
snakke om ektepakta.
Ektepakta vart formriktig oppretta i juni 1990, og tinglyst i
Ektepaktregisteret kort tid etter.
Da Marte og Peder gifta seg i august 1990 vart Peder si mor, Karin,
svært glad. Ho meinte Peder hadde behov for ei kone, og
ho kom godt overeins med Marte. Barnet vart fødd i desember.
Marte sine foreldre var ikkje like glade, blant anna fordi Peder
nekta å kjøpe eit skikkeleg hus til familien, trass
i at han hadde råd til det. Marte sine foreldre kjøpte
derfor eit koseleg lite hus med hage, som dei gav til Marte. I
gåveskøytet var det presisert at Marte skulle eige
huset aleine og at det skulle vere hennar særeige.
Etter at Marte sine foreldre hadde hjelpt til med hus, følte
Karin at også ho måtte hjelpe til. Året før
hadde ho arva ei lita hytte på Kvamskogen etter ein onkel.
I eit brev til Marte og Peder i oktober 1990 tilbaud ho dei begge
å overta hytta vederlagsfritt, men likevel slik at Karin
skulle kunne bruke ho i feriar og anna etter avtale. Peder vart
svært fornærma over at mora tilbaud Marte å
bli medeigar i hytta, og gjorde klart at ei slik ordning ikkje
ville bli tolerert. Han viste til at han var einebarn og at mora
– som sat i uskifte med felleseigemidlar – begynte å
dra på åra.
Karin og Marte snakka litt seinare om hytta. Marte takka svigermora
så mykje. Ho var klar over Peder si tilbakemelding, men
dei to kvinnene var samde om at ein ikkje kunne ta Peder så
veldig alvorleg.
Det vart aldri snakka noko meir om overdraging av hytta, men etter
som åra gjekk tok imidlertid Marte og Peder meir og meir
over bruken av hytta, og etter kvart også alt av utgifter.
Kvar gong Karin ville bruke hytta, spurde ho Marte og Peder først.
Noko formelt eigarskifte vart imidlertid aldri foreteke, og Karin
førte kvart år opp hytta som sin formue i sjølvmeldinga.
Derimot hadde ho i 1993 oppgjeve til skattefogden at hytta var
overført til Marte og Peder som gåve.
I 1998 døydde Karin. Peder var einebarn, men det oppstod
tvist mellom han og Marte om eigedomsretten til hytta. Etter Karin
sin død fann ein eit ferdig utfylt skøyte der hytteeigendomen
var overskøytt til Marte og Peder med ein ideell halvpart
til kvar. Skøytet var formriktig oppretta i 1993, dvs.
at Karin hadde skrive under på det og hennar underskrift
var stadfesta av to vitne. Skøytet hadde følgjande
påteikning:
”Dersom sonen min nektar på at svigerdottera mi Marte
har rett til halvparten av hytta på Kvamskogen, skal denne
tilfalle Marte som arv. ”
Karin hadde skrive under skøytet og to vitne hadde stadfesta
at ho hadde skrive under medan dei var til stades . Det gjekk
fram av vitnepåteikninga at vitna var kjende med innhaldet
i heile skøytet.
Marte hevda prinsipalt at ein ideell del av hytta var overdrege
til henne lenge før Karin døydde. Ho viste til at
Karin hadde tilbode Marte ein halvpart av hytta, og at Marte hadde
teke i mot gåva. Marte hevda dessutan at måten partene
i ettertid hadde innretta seg på, stadfesta at avtale om
overdraging var inngått. Etter Marte si meining stadfesta
også skøytet at Karin hadde meint å overføre
hytta til Marte og Peder.
Peder på si side hevda at det aldri var inngått nokon
avtale om overdraging av hytta. Til det var for mykje uavklart.
Karin hadde etter Peder si meining aldri gjeve noko konkret tilbod
til Marte, og eit eventuelt tilbod måtte i alle fall oppfattast
under føresetnaden av at Peder også aksepterte tilbodet.
Sameleis hevda Peder at Marte aldri hadde gjeve nokon klar aksept
av tilbodet. Den eventuelle semja som var mellom Marte og Karin
kunne i høgda oppfattast som ein slags intensjonsavtale
– som aldri vart følgd opp. Peder meinte derfor at
hytta framleis tilhøyrde mora sitt uskiftebu, og at han
var einearving til ho.
Under eitkvart høve ville ei eventuell overdraging medføre
gåveoverføring av fast eigedom, noko Karin –
som sat i uskifta bu – ikkje hadde rett til.
Peder gjorde vidare gjeldande at ei eventuell overdraging måtte
bli sett på som ein ugyldig dødsdisposisjon. Ein
mogeleg avtale om overdraging hadde aldri blitt gjennomført,
og medførte ingen realitet for Karin i hennar levetid.
Peder viste bl.a til at Karin framleis førte opp hytta
som sin eigen eigedom i sjølvmeldingane, og at det heller
ikkje var foreteke nokon formell overdraging. Påteikninga
i skøytet meinte Peder understreka Karin si eiga oppfatning
om at hytta framleis tilhøyrde henne. Overdraginga måtte
bli kjent ugyldig som dødsdisposisjon både fordi
ho ikkje tilfredsstilte formkrava for testament, og fordi ho var
i strid med pliktdelsreglane. Dessutan hadde Karin i alle tilfelle
disponert over meir enn ho etter uskiftereglane hadde rett til.
Marte heldt fast ved at overdraginga av ein ideell halvpart til
henne var ein gjennomført livsdisposisjon som ikkje kunne
angripast. Ho erkjende at det var snakk om ei gåveoverføring
av fast eigedom frå uskifta bu, men hevda at ein måtte
sjå det slik at Peder hadde samtykka i overdraginga. I alle
fall var det no altfor seint for Peder å protestere.
Subsidiært hevda Marte at Karin hadde testamentert halve
eigedomen til henne. Etter Marte si meining gjekk dette fram av
skøytet, som ho meinte oppfylte formkrava til testament.
Etter Marte si meining låg verdien av hytta også klart
innanfor det Karin kunne råde over ved testament.
Nettoverdiane i uskiftebuet utgjorde om lag to millionar kroner,
derav utgjorde hytta kr 600.000.
|
1) |
Føreligg det ein bindande avtale om eigedomsoverdraging frå Karin til Marte? |
|
2) |
Kan ein sjå på denne eventuelle overføringa til Marte som ein gjennomført livsdisposisjon? |
|
3) |
Dersom ein ser på overføringa som gjennomført, kan Peder no krevje overføringa omgjort fordi mora sat i uskifta bu? |
|
4) |
Dersom ein ikkje ser på overføringa som gjennomført, føreligg det da ein gyldig testamentarisk disposisjon som gjev Marte rett til ein ideell halvpart av hytta? |
|
5) |
Kan heile ektepakta settast til side som ugyldig inngått? |
|
6) |
Kan ektepakta si føresegn om likedeling omfatte huset som Marte fekk av foreldra sine? |
|
7) |
Kan føresegna i ektepakta om likedeling settast til side som urimeleg? |
|
8) |
Kan Peder uavhengig av ektepakta krevje verdien av alt han eig halde utanfor likedelinga? |
Drøft og avgjør spørsmålene i det følgende:
Marte og Peder hadde holdt sammen en tid, og ventet nå
barn. Marte mente det ville være riktigst for alle at hun
og Peder giftet seg, og hun følte dessuten et visst sosialt
press. Peder var positiv til å gifte seg. Han satte imidlertid
som betingelse at Marte underskrev en ektepakt han selv hadde
satt opp. Hvis Marte ikke skrev under, ville han bryte forbindelsen
med henne – og barnet. Marte visste at Peder mente det han
sa.
I ektepakten var det bestemt at Peder skulle ha fullstendig særeie,
mens Martes midler skulle være felleseie. Dessuten frafalt
Marte retten til å kreve skjevdeling.
Marte forsto ikke alt av innholdet i ektepakten, men skjønte
i alle fall at ektepakten klart favoriserte Peder. Hun skrev under,
men forsøkte ved flere anledninger senere å ta forholdet
opp med Peder, men han var ikke villig til å snakke om ektepakten.
Ektepakten ble formriktig opprettet i juni 1990, og tinglyst i
Ektepaktregisteret kort tid etter.
Da Marte og Peder giftet seg i august 1990 ble Peders mor, Karin,
meget glad. Hun mente Peder trengte en kone, og hun kom godt overens
med Marte. Barnet ble født i desember.
Martes foreldre var ikke like glade, blant annet fordi Peder nektet
å kjøpe et skikkelig hus til familien, til tross
for at han hadde råd til det. Martes foreldre kjøpte
derfor et koselig lite hus med have, som de ga til Marte. I gaveskjøtet
var det presisert at huset skulle eies av Marte alene og at det
skulle være hennes særeie.
Etter at Martes foreldre hadde bidratt med huset, følte
Karin at hun også måtte bidra. Året før
hadde hun arvet en liten hytte på Kvamskogen etter en onkel.
I et brev til Marte og Peder i oktober 1990 tilbød hun
dem begge å overta hytten vederlagsfritt, men likevel slik
at Karin skulle kunne bruke den i ferier og annet etter avtale.
Peder ble meget fornærmet over at moren tilbød Marte
å bli medeier i hytten, og gjorde klart at en slik ordning
ikke ville bli tolerert. Han viste til at han var enebarn og at
moren – som satt i uskifte med felleseiemidler – begynte
å dra på årene.
Karin og Marte snakket litt senere om hytten. Marte takket svigermoren
så mye. Hun var klar over Peders tilbakemelding, men de
to kvinnene var enige om at man ikke kunne ta Peder så veldig
alvorlig.
Det ble aldri snakket noe mer om overdragelse av hytten, men etter
som årene gikk tok imidlertid Marte og Peder mer og mer
over bruken av hytten, og etter hvert også alt av utgifter.
Hver gang Karin ville bruke hytten, spurte hun Marte og Peder
først.
Noe formelt eierskifte ble imidlertid aldri foretatt, og Karin
førte hvert år opp hytten som sin formue i selvangivelsen.
Derimot hadde hun i 1993 oppgitt til skattefogden at hytten var
overført til Marte og Peder som gave.
I 1998 døde Karin. Peder var enebarn, men det oppsto tvist
mellom ham og Marte om eiendomsretten til hytten. Etter Karins
død fant man et ferdig utfylt skjøte hvor hytteeiendommen
var overskjøtet til Marte og Peder med en ideell halvpart
til hver. Skjøtet var formriktig opprettet i 1993, dvs
at Karin hadde underskrevet det og hennes underskrift var bekreftet
av to vitner. Skjøtet hadde følgende påtegning:
”Dersom min sønn bestrider min svigerdatter Martes
rett til halvparten av hytten på Kvamskogen, skal denne
tilfalle Marte som arv. ”
Karin hadde underskrevet skjøtet og to vitner hadde bekreftet
at hun hadde skrevet under i deres nærvær. Det fremgikk
også av vitnepåtegningen at vitnene var kjent med
hele skjøtets innhold.
Marte hevdet prinsipalt at en ideell andel av hytten var overdratt
til henne lenge før Karin døde. Hun viste til at
Karin hadde tilbydd Marte en halvpart av hytten, og at Marte hadde
tatt i mot gaven. Marte hevdet dessuten at måten partene
i ettertid hadde innrettet seg på, bekreftet at avtale om
overdragelse var inngått. Etter Martes mening bekreftet
også skjøtet at Karin hadde ment å overføre
hytten til Marte og Peder.
Peder på sin side hevdet at det aldri var inngått
noen avtale om overdragelse av hytten. Til det var for mye uavklart.
Karin hadde etter Peders mening aldri avgitt noe konkret tilbud
til Marte, og et eventuelt tilbud måtte i alle fall oppfattes
som betinget av at også Peder aksepterte tilbudet. Likeledes
hevdet Peder at Marte aldri hadde avgitt noen klar aksept av tilbudet.
Den eventuelle enighet som forelå mellom Marte og Karin
kunne i høyden oppfattes som en slags intensjonsavtale
– som aldri ble fulgt opp. Peder mente derfor at hytten fortsatt
tilhørte morens uskiftebo, og at han var enearving til
den.
Under enhver omstendighet ville en eventuell overdragelse innebære
gaveoverføring av fast eiendom, noe Karin – som satt
i uskiftet bo – ikke var berettiget til.
Peder gjorde videre gjeldende at en eventuell overdragelse måtte
anses som en ugyldig dødsdisposisjon. En mulig avtale om
overdragelse hadde aldri blitt gjennomført, og innebar
ingen realitet for Karin i hennes levetid. Peder viste bl.a til
at Karin fortsatt førte opp hytten i selvangivelsene som
sin egen eiendom, og at det heller ikke var foretatt noen formell
overdragelse. Påtegningen i skjøtet mente Peder understreket
Karins egen oppfatning om at hytten fortsatt tilhørte henne.
Som dødsdisposisjon måtte overdragelsen kjennes ugyldig
både fordi den ikke var opprettet i testaments former, og
fordi den var i strid med pliktdelsreglene. Dessuten hadde Karin
i tilfelle disponert over mer enn hun etter uskiftereglene var
berettiget til.
Marte fastholdt at overdragelsen av en ideell halvpart til henne
var uangripelig som en gjennomført livsdisposisjon. Hun
erkjente at det dreide seg om en gaveoverføring av fast
eiendom fra uskiftebo, men hevdet at Peder måtte anses å
ha samtykket i overdragelsen. I alle fall var det altfor sent
for Peder å protestere nå.
Subsidiært hevdet Marte at Karin hadde testamentert halve
eiendommen til henne. Dette fremgikk etter Martes mening av skjøtet,
som hun mente oppfylte formkravene til testament. Etter Martes
mening lå verdien av hytten også klart innenfor det
Karin kunne råde over ved testament.
Nettoverdiene i uskifteboet utgjorde om lag to millioner kroner,
hvorav hytten utgjorde kr 600.000.
|
1) |
Foreligger det en bindende avtale om eiendomsoverdragelse fra Karin til Marte? |
|
2) |
Kan denne eventuelle overføringen til Marte anses som en gjennomført livsdisposisjon? |
|
3) |
Dersom overføringen anses gjennomført, kan Peder nå kreve overføringen omgjort fordi moren satt i uskiftet bo? |
|
4) |
Dersom overføringen ikke anses gjennomført, foreligger det en gyldig testamentarisk disposisjon som gir Marte rett til en ideell halvpart av hytten? |
|
5) |
Kan ektepakten i sin helhet settes til side som ugyldig inngått? |
|
6) |
Kan ektepaktens bestemmelse om likedeling omfatte huset som Marte fikk av sine foreldre? |
|
7) |
Kan bestemmelsen i ektepakten om likedeling settes til side som urimelig? |
|
8) |
Kan Peder uavhengig av ektepakten kreve verdien av alt han eier holdt utenfor likedelingen? |
|
Sist oppdatert 04. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |