UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Første avdeling juss
Vårsemesteret 2001
Praktisk oppgave 

Praktikum – våren 2001

Emner, læringskrav og litteratur

Emner

Oppgaven inneholder en kombinasjon av avtalerett, arverett og familierett. De arverettslige spørsmål er relativt rendyrkede, men mange av oppgavens spørsmål ligger i grenseland mellom avtalerett og familierett – dvs temaet er økonomiske avtaler mellom ektefeller. Oppgavens faktum knytter seg i grove trekk til to forhold, inngåelse av ektepakt og gaveoverføring av fast eiendom og konfliktene oppstår på henholdsvis dødsboskifte og skifte mellom ektefeller.
    Konfliktene går i korte trekk ut på hvorvidt en ektepakt er ugyldig pga tilblivelsesmangler og på om deler av den eventuelt kan settes til side som urimelig. Utfordringen for kandidatene består dels i å finne ut hvilket regelsett som kommer til anvendelse.
    Videre oppstår det spørsmål om en ideell andel av en hytteeiendom er overført til en svigerdatter, dvs om avtale er inngått og om den i tilfelle er tilstrekkelig gjennomført i givers levetid. Videre reises spørsmål om gaveoverføringen kan omstøtes etter uskiftereglene og om en påtegning i skjøtet kan legges til grunn som gyldig testamentarisk disposisjon. Det siste reises spørsmål både i forhold til formkrav, uskifteregler om pliktdelsregler.
    Spørsmålene er forsøkt formulert slik at de er mulige å løse på en ganske enkel måte, samtidig som de gir rom for dyptgående analyser.

Læringskrav kontraktsrett (4 vt)

”Kontraktsretten i rettsstudiet er først og fremst læren om gjensidig bebyrdende og gjensidig forpliktende avtaler. Rettsstoffet i kontraktsretten er uoversiktlig og fragmentarisk; det er f eks bare delvis lovregulert.
    Kontraktsrettsstudiet er oppdelt slik at man på første avdeling - Kontraktsrett I - legger hovedvekten på reglene om inngåelse av avtaler og (deres motstykke) ugyldighetsreglene. På tredje avdeling - Kontraktsrett II - følger en mer omfattende fordypning i kontraktsretten, med hovedvekt på analysen av kontraktspartenes plikter og læren om mislighold.
    Det kreves grundig kjennskap til de rettsregler og prinsipper som gjelder for avtaleinngåelse, herunder reglene om de såkalte dispositive utsagn, avtaleinngåelse basert på oppnådd enighet og avtaler som kommer i stand ved bruk av informasjonsteknologi. Som ledd i studiet av avtaleinngåelse kreves også kjennskap til hovedprinsippene for tolkning og utfylling av dispositive utsagn. (Det nærmere studium av kontrakters innhold er lagt til Kontraktsrett II.)
    Det kreves grundig kjennskap til ugyldighetsspørsmålene, dvs reglene om rettslig handleevne (habilitet), tilblivelsesmangler (falsk, tvang, svik ol), lovstrid og lignende ufravikelighetsregler, herunder forholdet til inngreps- og lempningsregler (såkalt preseptoriske lovregler).
Det kreves kjennskap til reglene om fullmakt og representasjon, dvs reglene om avtaleslutning ved bruk av mellommenn av ulike slag.
    Samspillet mellom avtalefriheten som prinsipp, lovregulering og inngreps- og tilsynskompetanse vektlegges som en del av dette læringskravet.”

Læringskrav arve-, familie- og skifterett (6 vt)

Faget har to hoveddeler. Arveretten regulerer grovt sett hva som skal skje med en avdød persons eiendeler og forpliktelser. I arveloven finner vi regler om hvordan arvingene blir utpekt, d.v.s. hvem som skal få det som den avdøde etterlater seg og hvilken forholdsmessig del av avdødes formue den enkelte har krav på. Skifteloven fastsetter hvordan oppgjøret mellom arvingene skal skje. Begge lovene forutsetter at avdødes kreditorer skal få dekket sine krav før arvingene kan få noe, det er dermed avdødes nettoformue som er gjenstand for deling blant de etterlatte. I faget arverett står dermed arveloven og skifteloven sentralt.
    Familieretten regulerer grovt sett inngåelse og oppløsning av ekteskap, rettsforholdet mellom ektefellene, og mellom ektefellene og deres kreditorer, samt rettsforholdet mellom foreldre og barn. Dette er rettsforhold mellom private, men offentlige interesser preger i en viss grad regelverket. Således kan ekteskap verken inngås eller oppløses uten medvirkning fra det offentlige, og det offentlige har en interesse i at barn kan vokse opp i så stabile forhold som mulig. Ekteskapsloven, barneloven og i noen grad også skifteloven står særlig sentralt i familieretten.
    I arveretten kreves kjennskap til bakgrunnen for systemet med privat arverett. Det kreves grundig kjennskap til arvetavlen, d.v.s. slektens og gjenlevende ektefelles arverett, herunder livsarvingenes pliktdelsrett. Det kreves videre grundig kjennskap til reglene for testamenters opprettelse, tilbakekall (bortfall) og ugyldighet og til grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Det kreves kjennskap til testamentstypene gjensidig testament og arvepakt, og til reglene for disposisjoner over ventet arv. Det kreves også kjennskap til reglene om arveoppgjøret og skillet mellom privat og offentlig skifte.
    I familieretten reiser reglene om inngåelse og oppløsning av ekteskap sjelden vanskelige spørsmål, og blir derfor ikke omfattet av læringskravene. Studiet av ekteskapsretten er i hovedsak rettet inn mot økonomiske spørsmål; økonomiske virkninger av å inngå ekteskap, og økonomiske virkninger av separasjon og skilsmisse. At hver ektefelle er økonomisk selvstendig, går som en rød tråd gjennom familieretten. Hver ektefelle hefter for sin gjeld med sine eiendeler. Forholdet mellom ektefellene og deres kreditorer er derfor også en sentral del av studiet.
    Det kreves grundig kjennskap ekteskapets økonomiske virkninger; herunder ektefellers gjensidige underholdsplikt, eierforhold og rådighet over ektefellenes eiendeler, ektefellers gjeldsansvar og adgangen til å stifte gjeld med virkning for den andre, samt gaver og avtaler mellom ektefeller. Det siste omfatter først og fremst avtaler om formuesordningen, typisk avtaler om særeie.
    Grundig kjennskap kreves videre om de økonomiske virkningene av oppløsning av et ekteskap; herunder likedelingsregelen, skjevdeling, gjeldsavleggelse på skifte, vederlagskrav, fordelingen av eiendelene, bruksrett til boligen og underholdsbidrag. Det kreves kjennskap om disse virkningene når det gjelder når et skifte av ektefellenes formue skal finne sted, forholdet mellom privat og offentlig skifte, ektefellenes rådighet over sine eiendeler under skiftet, og skiftets betydning overfor ektefellenes kreditorer.
    Når det gjelder rettsforholdet mellom foreldre og barn kreves grundig kjennskap til hovedlinjene i reguleringen av foreldreansvaret, den daglige omsorgen og samværsrett.
    Sammenhengen mellom arveretten og familieretten er en sentral del av familie- og arverettsstudiet. Denne sammenhengen viser seg særlig ved det økonomiske oppgjøret som følge av at et ekteskap oppløses ved den ene ektefelles død. Adgangen til å sitte i uskiftet bo er f.eks. som hovedregel betinget av at ektefellene hadde felleseie. Det kreves grundig kjennskap til vilkårene for å sitte i uskiftet bo og gjenlevendes rådighet over boet, og kjennskap til reglene om skifte av uskiftet bo. Dersom gjenlevende ektefelle ikke ønsker å sitte i uskiftet bo, men vil skifte med førstavdødes arvinger (oftest, men ikke alltid, felles barn) foreligger et såkalt sammensatt skifte. Det kreves grundig kjennskap til gjennomføring av et slikt skifte.

Hovedlitteratur

Om innføringslitteratur og støttelitteratur henvises det til Studie- og eksamensreglementet, som er vedlagt utsendelsene fra fakultetet.

Kommentarer til de enkelte spørsmål i oppgaven.

Foreligger det en bindende avtale om eiendomsoverdragelse fra Karin til Marte?

I utgangspunktet må kandidatene ta stilling til om brevet fra Karin innebærer et gaveløfte som Marte har akseptert, dvs ikke avslått. Spørsmålstillingen blir kanskje noe uvant, fordi det ikke er løftegiver som påstår seg ubundet og fordi tvisten oppstår mange år senere.
    Det fremgår av teksten at Karin tilbød hytta til både Marte og Peder. Kandidatene må ta stilling til om dette i forhold til Marte innebærer et selvstendig tilbud om overtakelse av en ideell halvpart, eller om det – slik Peder hevder – foreligger et tilbud som omfatter hele hytta og forutsetter at begge ønsker å overta. Den etterfølgende samtale mellom de to kvinnene burde etter min mening være tilstrekkelig til å si at det forelå en bindende avtale.
    De fleste kandidater (som kan noe avtalerett) gjør denne besvarelsen ganske enkel: Karins brev innebærer et tilbud, og det tilbudet har Marte akseptert i den senere samtalen dem i mellom. Etter min mening er det helt greit. Andre kandidater bruker mye tid på å redegjøre for teori omkring avtaleinngåelse, herunder om hva som kjennetegner et dispositivt utsagn. Etter min mening må det her utvises fleksibilitet. Normen er vel generelt at det ikke skal tas med mer teori enn det som er nødvendig for å løse det praktiske spørsmål. På den annen side kan det ikke trekkes for at kandidatene viser sine kunnskaper. Et utgangspunkt er kanskje å trekke grensen mot det utenforliggende, slik at relevant, men strengt tatt ikke nødvendig teori, aksepteres.
    Mange overser spørsmålet om tilbudet betinger samtykke fra begge ektefeller, og det må det i utgangspunktet gjøres et lite trekk for. Spørsmålet er klart reist i oppgaven, som en anførsel fra Peders side.
    Etter ordlyden spørres det i spørsmål 1 bare om det foreligger en bindende avtale, slik at drøftelser om eventuell gjennomføring hører mer hjemme i spørsmål 2, se nedenfor.
    Spørsmålet om det foreligger bindende avtale reises først lenge etter at den angivelig ble inngått, og av en annen enn de angivelige avtaleparter. Dette forhold kan nok virke litt forstyrrende, men de fleste kandidater velger å tone dette forholdet ned – eller å overse det.
    De momenter som teksten gir foranledning til å vurdere, er på den ene side manglende formaliteter og på den annen side hvordan partene faktisk innrettet seg.
    Den senere innrettelse kan si noe om partenes egen oppfatning av om hvorvidt avtale er inngått, men den kan også ses som en del av avtaleprosessen. Det er eksempelvis mulig å hevde at samtalene mellom Marte og Karin (slik Peder hevder) bare dreier seg om forberedelser, men slik at partene senere langsomt glir inn i en posisjon som før eller senere må betraktes som et bindende rettsforhold. Det kan ikke forventes så mye av kandidatene omkring disse spørsmål, og de fleste legger heller ikke særlig arbeid i dem. Noen lar alle momenter gå inn i en helhetsvurdering, mens andre finner at de etterfølgende forhold bestyrker deres konklusjon om at avtale ble inngått gjennom Karins tilbud og Martes aksept allerede i 1990. Begge deler er etter min mening helt greit.
    Kandidatene trenger ikke direkte å ta stilling til om den andre halvparten er overført til Peder, men hans forhold vil kunne ha betydning også for senere spørsmål.
    Forholdene i tiden etter at Karin tok opp spørsmålet om hytta og frem til hennes død kan også få betydning både i forhold til spørsmål 2 (foreligger det en gjennomført og reell livsdisposisjon) og dels for spørsmål 3 (om Peder rent stilltiende har samtykket i gaveoverføringen). Dette forholdet setter visse krav til disponeringen. Jeg har ikke funnet besvarelser som direkte påpeker sammenhengen, men noen gir henvisninger som viser at problemstillingen er sett. De negative utslag av denne sammenhengen er at en del svake kandidater blander spørsmålene sammen. Når dette skyldes at kandidaten åpenbart har besvart spørsmål 1 uten å ha lest gjennom hele oppgaven først, blir resultatet som regel ganske svakt.

Kan denne eventuelle overføringen til Marte anses som en gjennomført livsdisposisjon?

Kandidatene bør se at dette spørsmålet henger sammen med det foregående. De kandidater som finner at det foreligger en bindende avtale om overdragelse mellom Marte og Karin, må vurdere om overdragelsen er gjennomført på en slik måte at den har fått tilstrekkelig realitet i Karins levetid. Kandidater som har kommet til avtale ikke ble inngått, må drøfte spørsmål 2 subsidiært. Bortsett fra den kandidater som disposisjonsmessig blander spørsmål 1 og 2, har jeg ikke sett besvarelser hvor kandidaten har hatt problemer med å foreta en fornuftig drøftelse av spørsmål 2 selv om kandidaten har funnet at avtale ikke er inngått.
    Det som taler for å vurdere overdragelsen som livsdisposisjon er at Marte (og Peder) i det vesentlige har overtatt bruken av hytta som om de var eiere. Motargumentene er at eiendommen ikke er overskjøtet og at Karin fortsatt fører den opp på sine selvangivelser. Det er uvisst hva kandidatene får ut av den senere opprettelse av skjøtet og påtegningen på dette. Selve opprettelsen av skjøtet kan brukes som argument i begge retninger, og påtegningen kan oppfattes som et uttrykk for Karins egen usikkerhet mht om noen overdragelse virkelig hadde funnet sted. På den annen side kan den oppfattes som en dobbeltsikring. Karin hadde kanskje grunn til å forutse sønnens reaksjon. Peders opptreden kan også forklare hvorfor noen formell overskjøting ikke har funnet sted. Vurderingen av disse forhold vil antakelig lett gli over i spekulasjoner.
    Det vesentligste for karaktersettingen må være hvorvidt kandidatene får frem hva som er hovedkriteriene for grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Når det forutsettes at det foreligger en avtale som i seg selv innebærer en realitet (overføring av en ideell andel av hytta fra Karin til Marte), blir spørsmålet om denne er tilstrekkelig gjennomført. I dette tilfelle kan det være noe tvil om gjennomføringen, og da kan formålet få avgjørende betydning. En del kandidater påpeker at Karins motiv var å bidra på samme måte som Martes foreldre. Likeledes er det ikke tilstrekkelige holdepunkter i teksten for at Karins formål var å fordele arv. (Den testamentarisk bestemmelse i skjøtet, er selvfølgelig et motargument.)
    Etter min mening taler det meste for å anse overføringen som en gjennomført livsdisposisjon. I forhold til manglende overskjøting og gjennomføring i selvangivelser, legger jeg vekt på at formålet verken var å beholde rådigheten over eiendommen eller å kamuflere en dødsdisposisjon, men antakelig å unngå konfrontasjoner med Peder. Det foreligger således en akseptabel forklaring på eventuell manglende gjennomføring.
    De kandidater som klarer å få frem hva som er problemstillingen, klarer også som regel å få noe ut av drøftelsen – enten de kommer til det ene eller det annet resultat. Enkelte kandidater legger ubegrunnet for mye vekt på den formelle overskjøting. Jeg har sett påstander om at overskjøting er et minstevilkår for å anse overføringen som en livsdisposisjon. Det er ikke bra. Manglende overskjøting er selvfølgelig et moment av betydning, men ikke ubetinget avgjørende.

Dersom overføringen anses som en gjennomført livsdisposisjon, kan Peder nå kreve overføringen omgjort fordi moren satt i uskiftet bo?

Drøftelsene må ta utgangspunkt i al § 19, og det må innledningsvis påpekes at Marte erkjenner at det foreligger gaveoverføring av fast eiendom fra uskiftebo. I dette må det også forstås en erkjennelse av at Marte ikke var i aktsom god tro. Likevel er det en del som går inn på slike spørsmål, og det vitner om at kandidaten ikke har lest oppgaveteksten godt nok.
    Kandidatene må videre se at spørsmålet – gjennom anførslene i faktum – reiser to ulike problemstillinger. For det første hevder Marte at Peder samtykket i overføringen, for det annet at det er for sent å protestere. Begge spørsmål bør knyttes til lovteksten.
    Selv om det kanskje kan synes opplagt, gir det et ekstra pluss dersom kandidaten viser til lovteksten og påpeker at det bare er gavedisposisjoner foretatt uten samtykke som kan kreves omstøtt. Dette fremgår av både første og annet ledd.
    At Peder ikke har gitt noe uttrykkelig samtykke, er på det rene. Det som da må drøftes – og som mange gjør – er hvorvidt Peders opptreden i ettertid kan regnes som et etterfølgende stilltiende eller faktisk samtykke. Om dette finnes det – gledelig overraskende – mange fornuftige drøftelser.
    Når det gjelder anførselen om at det er for sent å protestere, må kandidatene finne fristreglene i al § 19 annet ledd siste punktum. (Særreglene i tredje ledd er ikke anvendelige, og jeg har heller ikke sett dem anvendt.) Det avgjørende er når Peder fikk slik kunnskap om overdragelsen at fristen begynte å løpe.
    Drøftelsen må ta utgangspunkt i ordlyden; når ”fekk [Peder] kunnskap om gåva”?. Det er på det rene at det dreier seg om en gaveoverføring. Spørsmålet er derfor når Peder fikk en slik bevissthet om at overføring hadde skjedd, at han fikk oppfordring til å angripe den – om han ønsket det. En illustrerende dom er gjengitt i Rt 1997 1037. Om innholdet i kunnskapskravet uttalte førstvoterende:[¹]  ([¹] = Dommen er avsagt under dissens, men dissens gjaldt bare bevisvurderingen, ikke de rettslige synspunkter.)

    ”Det kan kanskje spørres om kunnskapskravet i § 19 annet ledd 2.punktum skal forstås slik at det viser tilbake til det subjektive krav i første punktum "skjøna eller burda ha skjøna".  Slik er det imidlertid ut fra lovens ordlyd og forhistorie ikke naturlig å forstå bestemmelsen. Jeg legger således til grunn at kunnskapskravet er et selvstendig krav, og at innholdet må fastlegges uavhengig av kravet i første punktum. 
    De ankende parter gjør gjeldende at vi her står overfor et krav om positiv kunnskap.  Dette vil bero på bevisvurdering om subjektive forhold, som kan være vanskelig.  En slik forståelse vil også lede til at det kan gå meget lang tid før fristen begynner å løpe.
    Kunnskapskravet må derfor etter min mening til en viss grad objektiviseres.  Vanligvis bør det avgjørende være om arvingene - bedømt ut fra hva alminnelige, forstandige personer forstår - vet så mye at de har oppfordring til å aksjonere.  Fra dette tidspunkt har arvingene etter loven ett år på seg til å reise søksmål.  En slik forståelse av fristregelen mener jeg også har støtte i forarbeidene, som jeg tidligere har sitert.”

Det avgjørende må her være kandidatenes evne til å se de ulike synsmåter og til å føre en forstandig argumentasjon. Hvilket konkret resultat kandidatene kommer til, er av mindre betydning. Sammenholdt med den løsning flertallet kom til i ovennevnte høyesterettsdom, heller jeg til at Peder på et tidspunkt som i alle tilfeller lå lenger tilbake i tid enn ett år før morens død, må ha fått en erkjennelse om at hytta var overført til ham og Marte.
    De aller fleste kandidater får greit frem fristregelen og hva som avbryter den. Jeg har ikke sett besvarelser hvor den ovennevnte dom er referert, men de kandidater som går inn i en realitetsdrøftelse får som oftest likevel greit frem det sentrale. Fikk Peder kunnskap om gaven da Karins brev ble sendt? Mange legger til grunn at Karin og Martes samtale ikke ble kjent for Peder, og at det fremgår av oppgaveteksten at det ikke senere ble snakket om spørsmålet, og at Peder derfor ikke har fått den nødvendige kunnskap. Dette viser etter min mening klartenkthet som det bør gis uttelling for. Mange kandidater finner på den annen side at den senere bruk og innrettelse må ha gitt Peder kunnskap. Også dette er treffende, og i tråd med nevnte høyesterettsdom – selv om kandidaten ikke anvender dommen. Noen av de som vektlegger de etterfølgende forhold kommer til at Peder på denne bakgrunn burde ha skjønt at det forelå en gavedisposisjon. Dette er i utgangspunktet ikke helt treffende. Det må imidlertid bero på en konkret vurdering av hver besvarelse om kandidatens standpunkt likevel må sies å være i tråd med de retningslinjer Høyesterett trakk opp i det refererte ovenfor. Blant de kandidater som i det hele tatt treffer spørsmålet, synes jeg det kom frem mange fornuftige synsmåter.

Dersom overføringen ikke anses gjennomført, foreligger det en gyldig testamentarisk disposisjon som gir Marte rett til en ideell halvpart av hytten?

Dette spørsmålet reiser flere underspørsmål, som alle kan utledes av partenes anførsler. I oppgaveteksten opplyses det at Peder mente overdragelsen var ugyldig som dødsdisposisjon ”fordi den ikke var opprettet i testaments former, og fordi den stred med pliktdelsreglene. Dessuten hadde Karin i tilfelle disponert over mer enn hun etter uskiftereglene var berettiget til”.
    Det første som må avgjøres er følgelig om det foreligger en formiktig testamentarisk bestemmelse hvor Karin testamenterer en ideell halvpart til Marte. For det annet må det avgjøres om en slik bestemmelse ligger innenfor de grenser uskiftereglene setter for Karins testasjonsrådighet, og for det tredje om testasjonen er i strid med pliktdelsreglene.
    De fleste gå rett på formkravene, men det må gis pluss til de kandidater som tar opp – eller nevner – at det også kreves at testator har avgitt et testamentarisk ønske. Påtegningen i skjøte oppfyller klart kravene til innhold i en testamentarisk disposisjon.
Noen uttrykkelig lovhjemmel kan det kanskje ikke forventes at kandidatene knytter denne drøftelsen til. Det kan eventuelt vises til at al § 48 indirekte gir anvisning på at bestemmelser om det man etterlater seg ved sin død, skal gjøres i testament.
Når det gjelder formkravene, må kandidatene ta utgangspunkt i al § 49. Noen gjennomgang av samtlige vilkår er etter min mening ikke påkrevd, idet det fremgår med rimelig klarhet av teksten at de ”ytre formkrav” er oppfylt, dvs skriftlig opptegnelse med to vitner som har underskrevet sammen med ”testator”.
    Noen få kandidater kommer til at skjøtevitnene ikke har undertegnet, eller finner spørsmålet uklart. I teksten er det om skjøtet både at ”Karin hadde underskrevet det og hennes underskrift var bekreftet av to vitner”, og at ”to vitner hadde bekreftet at hun hadde skrevet under i deres nærvær”. Dette bør etter min mening være tilstrekkelig til at kandidatene kan legge til grunn at denne del av formkravene til testament er oppfylt.
    Det er videre opplyst i teksten at ”vitnene var kjent med hele skjøtets innhold”. De fleste kandidater ser at det kan reises tvil om hvorvidt testamentsvitnene ”veit at dokumentet skal vere testament”.
    I læreboka sies det at kunnskapskravet også er oppfylt dersom testamentsvitnene kjenner dets innhold, og de fleste kandidater besvarer på dette grunnlag spørsmålet meget enkelt. Det må aksepteres. Alternativet kjennskap til dokumentets innhold forutsetter imidlertid testamentsvitnene er kjent med det innholdet som gjør dokumentet til en testamentarisk disposisjon. En bestemmelse om at noe skal tilfalle noen som arv, vil normalt klart oppfattes som en testamentarisk bestemmelse.
    Karins testamentariske råderett over uskifteboet reguleres av al § 18 annet ledd, som inneholder to selvstendige begrensninger; kvantitativt (hvor store verdier, jf første punktum) og kvalitativt (hvilke gjenstander, jf annet punktum). Fordi Karin arvet hytta etter mannens død, er det klart at hun kvalitativt kan disponere over den. Verdimessig kan hun råde over en halvpart av nettoverdiene (jf al § 26 første ledd). Uskiftereglene er således ikke til hinder for testasjonen.
    Det er for ordens skyld presisert i al § 18 annet ledd at pliktdelsreglene gjelder på vanlig måte innenfor de midler gjenlevende ektefelle kan råde over av uskifteboet.
    Karins halvdel av uskifteboet utgjør en million. Karin kan derfor ikke råde over hele hytta ved testament. (Hennes frie tredjedel utgjør kr 333.333.) Det avgjørende spørsmål blir derfor om hun med testasjonen over en ideell halvpart av hytta (som i verdi utgjør kr 300.000) kan sies å ha disponert over en gjenstand (selve hytta verdt kr 600.000) som i verdi overstiger den frie tredjedel.
    De aller fleste overser eller bommer på spørsmålet om forholdet til uskiftereglene. De som i det hele tatt finner al § 18 annet ledd, bruker den nærmest som en henvisning til pliktdelsreglene. De fleste legger derfor til grunn at arven etter Karin utgjør to millioner kroner. Derfor blir drøftelsen  av forholdet til pliktdelsreglene meget enkel, og spørsmålet om hun ved å testamentere over en ideell andel av hytta derved har disponert over hytta (i § 29 annet ledds forstand) blir derfor oversett.
    De få som ser at Karis andel av boet utgjør en halvpart, og at det i utgangspunktet bare er denne halvpart hun kan disponere over ved testament, overser begrensningene i annet punktum om hvilke eiendeler hun kan disponere over. Som nevnt ovenfor er imidlertid ikke dette spørsmålet tvilsomt i denne oppgaven.
    Hvorvidt testasjonen over den ideelle andel er i strid med pliktdelsreglene, er et spørsmål jeg synes det er vanskelig å gi noe entydig svar på. Enkle svar fra kandidatene må imidlertid aksepteres. Det bør gis uttelling for i det hele tatt å ha sett problemstillingen. Antakelig vil det være mest i tråd med den tradisjonelle lære å si at hun har disponert over hele hytta.
For de tilfelle hvor spørsmålet problematiseres, vil jeg gi følgende veiledende synspunkter:
    Utgangspunktet etter al § 29 annet ledd, slik den har vært forstått i teori og praksis, er at gjenstander som i verdi overstiger den frie tredjedel, fullstendig er unntatt fra arvelaters råderett ved testament (se Rt 1948 359). Når det gjelder stiftelse av begrensede rettigheter i eller over slike eiendeler, vil det avgjørende være i hvilken utstrekning rettigheten griper inn i livsarvingenes eierposisjoner. Eksempelvis vil normalt en veirett gå klar, mens en total bruksrett vil oppfanges av pliktdelsreglene – selv om bruksrettens verdi i seg selv ikke overstiger den frie tredjedel.
    En annen synsvinkel som kan være aktuelt for dette spørsmålet, er å vurdere om de to ideelle eierandeler kan betraktes som selvstendige enheter. I de fleste sammenhenger er en ideell eierandel en selvstendig enhet. I grunnboka er hver eierandel registrert selvstendig (om enn i en oppgitt brøk). Andelseieren disponerer (rettslig) selvstendig over sin andel (saml § 10), og det kan tas utlegg i den enkelte eierandel. Spørsmålet er likevel om det å splitte eiendommen opp i eierandeler, i seg selv innebærer en betydelig inngripen i livsarvingenes eierposisjon. Det er også mulig å hevde at adgangen til å testamentere over ideelle andeler vil innebære en uthuling av pliktdelsreglene (hvilket etter min mening ville vært på sin plass!).

Kan ektepakten i sin helhet settes til side som ugyldig inngått?

Kandidatene bør se helheten i spørsmålene. Spørsmål 5 gjelder spørsmålet om det knytter seg ugyldighetsgrunner til selve avtaleinngåelsen, i spørsmål 6 må ektepakten tolkes og i spørsmål 7 spørres det konkret om et punkt i ektepakten kan settes til side etter reglene i el § 46 annet ledd. Spørsmål 7 gir forhåpentligvis kandidatene et signal om at det ikke er urimelighet som skal drøftes under spørsmål 5.
Strengt tatt må vel spørsmål om ugyldig inngåelse vurderes for hver enkelt bestemmelse i ektepakten, men det kan ikke forventes at kandidatene gjør det. Jeg har heller ikke sett at dette gjøres.
Ekteskapsloven inneholder ikke regler om at en isolert sett formriktig ektepakt kan anses ugyldig inngått. Enkelte kandidater lar seg forvirre av dette, og legger avgjørende vekt på at ektepakten er formriktig opprettet og godtatt til tinglysing. De fleste finner – på en eller annen måte – frem til avtaleloven. Enkelte gir også en enkel, men fornuftig forklaring på hvorfor avtaleloven kan og må anvendes, mens andre ikke ser dette spørsmålet. Jeg ser ikke det siste som noen feil som må lede til trekk. På den annen side må det gis pluss til kandidater som sier noe fornuftig om spørsmålet. Noen tar utgangspunkt i avtl § 41, andre i rettspraksis og noen løser spørsmålet mer generelt. Jeg tror det eneste generelle som kan sies, er at det kandidatens generelle forståelse av problemstillingen må vektlegges – og at det må vises overbærenhet overfor mer formelle feilskjær.
    Det generelle spørsmålet om avtalelovens anvendelse på avtaler mellom ektefeller er behandlet hos Lødrup, Familieretten § 24 I (side 255-259). Lødrup gir på den ene side uttrykk for at ”avtaler som gjelder formuesordningen mellom ektefellene [er] av familierettslig art”. På den annen side fremheves det at de vanlige avtalerettslige ugyldighetsgrunner ”også gjør seg gjeldende for de familierettslige avtalene”, men at ”avtaler mellom ektefeller [også har] visse særpreg som gjør at man kan stille spørsmål om vanlige avtalerettslige regler må suppleres med mer vidtgående ugyldighetsregler” (side 256). Jeg forstår derfor læreboken slik at avtalelovens regler om ugyldighet i utgangspunktet er anvendelige, men at de eventuelt må suppleres med familierettslige spesialregler.
    Skillet mellom avtaler på og utenfor formuerettens område er generelt behandlet hos Hov, Avtaleslutning og ugyldighet side 25-26 (samt noe på side 269-270). Forholdet til andre ugyldighetsregler enn avtalelovens er behandlet på side 270-271. Hov tar her bare opp spørsmålet om avtl § 36 (fortsatt) kan anvendes på avtaler om ektefellers formuesordning – og lar spørsmålet stå åpent. Hvorvidt (andre) ugyldighetsgrunner generelt kan anvendelse på slike avtaler, sies det lite om.
I Karnov Norsk kommentert lovsamling note 162 til avtaleloven, sier imidlertid Jo Hov følgende: ”Det er også klart nok at loven ikke kommer direkte til anvendelse på familierettslige avtaler om f.eks. barnefordeling. Og selv om en familierettslig avtale har visse formuerettslig sider - f.eks. avtaler om formuesordninger mellom ektefeller og avtaler om underholdsbidrag - er ikke det nok til å bringe den inn ’paa formuerettens omraade’. Men når vi kommer utenfor den egentlige formuerett, vil mange av avtalelovens regler bli anvendt analogisk, det vil f.eks. gjelde mange av reglene om ugyldighet og fullmakt. Hvor nærliggende det vil være å anvende en regel i avtaleloven på slike avtaler, vil til dels bero på hvor store formuerettslige elementer avtalen inneholder, og til dels hvilken av lovens regler det er tale om.”
Min personlig mening er at også forhåndsavtaler om det økonomiske oppgjøret mellom ektefeller helt klart er en formuerettslig avtale. Likeledes er det ganske opplagt at avtalelovens regler ikke bare vil bli supplert av spesielle ekteskapsrettslige regler, men at de sistnevnte spesialregler i tilfelle motstrid vil gå foran. Et enkelt eksempel er at en avtale om den verdimessige delingen ved skilsmisse eller død ikke vil være bindene mellom ektefellene dersom den ikke er opprettet i ektepakts former eller dersom den har et innhold som ligger utenfor el §§ 42-44.
    Som nevnt bør det gis uttelling til kandidater som i det hele tatt ser problemstillingen, og som kommer frem til et rimelig fornuftig standpunkt om avtalelovens anvendelse på spørsmål om inngåelse av ektepakter.
    Når det gjelder spørsmålet om ektepakten er ugyldig fordi den er inngått under tvang eller ved utnyttelse av svakhet, avhengighet osv, gir oppgaveteksten foranledning til å vurdere både avtl § 29 (Marte følte seg tvunget) og avtl § 31 (”utnyttet den avhengige og sårbare stilling hun den gang var i”). Jeg har også sett avtl § 28 anvendt, men det er etter min mening ikke særlig treffende – selv om Peder truer med å bryte forholdet.
    Etter min mening bør det være tilstrekkelig å vise til at disse to bestemmelser kan være anvendelige. Kandidaten bør deretter gå til avtl § 33. I dette tilfellet konsumerer avtl § 33 klart de to andre, og det vil være mest naturlig å knytte drøftelsen til denne. Dette forhold er påpekt en rekke steder i læreboka, og bør være kjent av studentene.
    De forhold som eventuelt kunne ha ført forholdet inn under henholdsvis § 29 eller § 31, vil selvfølgelig ha betydning ved anvendelsen av § 33. Jeg viser her bl.a til Hov, Avtaleslutning og ugyldighet side 247-249.
    Den mer tekniske gjennomgang av avtl § 33 burde være rimelig enkel. Spørsmålet er om det var uhederlig av Peder å gi Marte valget mellom å skrive under på en for henne ugunstig ektepakt eller at forbindelsen mellom dem ble brutt. Disse omstendigheter var Peder klar over da avtalen ble inngått.
    Hvordan kandidatene bruker opplysninger og argumenter i oppgaveteksten, vil ha betydning for karaktersettingen. I oppgaven er det opplyst at Marte ikke fullt ut forsto hva ektepakten gikk ut på, men at hun skjønte at den klart favoriserte Peder. Det foreligger således ikke svik.
    Etter at ektepakten var inngått, forsøkte Marte å flere ganger å drøfte dens innhold. Peder hadde således ingen stor forventning om at Marte var enig i avtalen, sammenlign Hov, Avtaleslutning og ugyldighet side 251 om forsøk på tilbakekall.
    De ytre forhold må selvfølgelig nevnes, men det er neppe nødvendig å gå særlig inn på hvorvidt trusselen om å bryte forholdet til Marte – og eventuelt til barnet – faller inn under avtl § 29, eller å drøfte hvor tilregnelig eller avhengig en gravid kvinne er. Det hele koker som nevnt ned til en vurdering av om det på skifteoppgjøret vil være uhederlig av Peder å gjøre ektepakten gjeldende, når en tar i betraktning dens innhold og forholdene den ble til under. Redelighetsvurderingen knytter seg bl.a til samfunnets alminnelig moraloppfatninger, se Hov, Avtaleslutning og ugyldighet side 172 og 242-243.
    Mange kandidater anvender avtl § 29 eller § 31, men jeg har funnet (for) få besvarelser hvor drøftelsen bygger på avtl § 33. Enkelte forsøker også å løse spørsmålet uhjemlet, og det blir ikke helt vellykket – selv om vurderingene isolert sett kan være fornuftige. Det forekommer også litt for mye sammenblanding av spørsmålene, dvs at kandidatene under spørsmål 5 kommer til at ektepakten må settes til side som urimelig fordi Marte ble presset. Se også merknadene under pkt 0.

Kan ektepaktens bestemmelse om likedeling omfatte huset som Marte fikk av sine foreldre?

Det fremgår av el § 48 annet punktum at gavemottaker (Marte) ikke uten særskilt hjemmel kan endre en givers særeiebestemmelse. Bestemmelsen må forstås slik at bestemmelser fra giver eller arvelater går foran ektefellenes avtaler, slik at også eventuelle tidligere inngåtte ektepakter må tolkes innskrenkende. Ektepakten mellom Marte og Peder må følgelig tolkes slik at den ikke omfatter innboet Marte fikk av sine foreldre påheftet særeieklausul.
Etter ektefelleloven av 1888 var det uttrykkelig sagt at ektefellenes adgang til å gjøre avtaler om formuesordningen ikke gjaldt midler som var særeie etter bestemmelse fra giver eller arvelater.
Bestemmelsen er kort omtalt i Lødrup, Familieretten § 16 II (på side 174).
    De kandidater som ser el § 48 – og det gjør de fleste – kommer ganske greit ut av dette spørsmålet, selv om drøftelsene av og til er relativt enkle.

Kan bestemmelsen i ektepakten om likedeling settes til side som urimelig?

Bestemmelsen om likedeling er en avtale i tråd med el § 44. Spørsmål om tilsidesettelse pga ugyldighet reguleres således av den ekteskapsrettslige særregel i el § 46 annet ledd – og ikke av avtl § 36. Det må i denne sammenheng være tilstrekkelig å begrunne løsningen med en henvisning til lex specialis-prinsippet. Likevel er det mange som anvender avtl § 36, og også enkelte som drøfter spørsmålet som uavklart.
    Vilkårene for å sette avtaler om formuesordningen til side etter el § 46 er at ektepakten ”vil virke urimelig overfor en av partene”. I forarbeidene er det fremhevet at en ”slik lempingsregel bør imidlertid brukes med forsiktighet”, og  at grunnvilkåret [må] være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett”.[²] - (^{2 =}  NOU 1987: 30 side 146 spalte II. Se også Ot prp nr 28 (1990-91) side 111 spalte II og Lødrup, Familieretten § 24 III (side 261).)
    I det foreløpige utkast skrev jeg at oppgaven ikke gir foranledning til å drøfte spørsmålet om den spesielle regel i el § 46 annet ledd kan suppleres av de generelle regler i avtl § 36. Dette må nok presiseres noe – fordi enkelte kandidater viste større forståelse omkring dette spørsmålet enn meg! Selv om drøftelsen og løsningen må bygge på el § 46, kan den generelle vurdering suppleres av ”urimelighetsmarkørene” i avtl § 36 annet ledd, nemlig ved at det ikke bare ses hen til ektepaktens ”innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig”.
    Ektepaktens innhold er i seg selv meget ubalansert og urimelig. En del vektlegger at innholdet er lovlig etter el §§ 42-44, og overser vel derved det poeng at § 46 er til for å avhjelpe de problemer som oppstår når lovens alternativer leder til urimelige løsninger. En ektepakt med samme innhold kan tenkes å være fullt lovlig i andre sammenhenger, hvor det finnes konkrete grunner for at den alt i alt er rimelig.
    Ved siden av ektepaktens urimelige innhold, må det – i tråd med det som er sagt om avtalelovens markører – vises til at Peder ikke hadde noen akseptabel grunn til å ønske en slik ektepakt inngått. Selv om ektepakten forutsettes gyldig inngått, må imidlertid Peders opptreden ved inngåelsen får betydning i en helhetsvurdering. Under henvisning til Rt 1994 833 (på side 842) viser Lødrup (side 261) til betydningen av at ”avtalen er preget av illojalitet overfor en av ektefellene”. 
    De kandidater som ser problemstillingene, foretar normalt også en fornuftig og balansert drøftelse.

Kan Peder uavhengig av ektepakten kreve verdien av alt han eier holdt utenfor likedelingen?

Det Peder eier er hovedsakelig bedriften og det han arvet etter sine foreldre. Både arven og verdien av bedriften (som han brakte med seg inn i ekteskapet), kan kreves skjevdelt etter el § 59 første ledd. Marte har ikke påstått at unntaksreglene i el § 59 annet ledd må anvendes, og oppgaven legger vel strengt tatt heller ikke opp til dette.
    De aller fleste kandidater finner raskt frem til el § 59 første ledd, og besvarer spørsmålet greit. Noen tar også opp annet ledd, og det er helt greit såfremt denne delen ikke tar overhånd. Som nevnt gir ikke oppgaven noen direkte oppfordring gjennom partenes anførsler til å drøfte annet ledd. På den annen side spørres i det om Peder kan kreve verdiene holdt utenfor likedelingen, og før det endelig svaret på det spørsmålet gis, må annet ledd vurderes.

Karakterfastsettelse.

Jeg har underveis gitt uttrykk for enkelte synspunkter av betydning for karaktersettingen, og finner det litt vanskelig å si så mye mer konkret om hva som bør vektlegges.
    Generelt bør det gis stor uttelling til de som viser kunnskaper, innsikt og forståelse for både arverettslige, ekteskapsrettslige og avtalerettslige regler og prinsipper. Det må imidlertid tas i betraktning at kandidatene antakelig har for lite trening i å se konkrete spørsmål på tvers av fagdisiplinene. Det må derfor vises en del overbærenhet med snubling her.
    For å bestå må kandidaten ha foretatt noenlunde brukbare drøftelser av de fleste spørsmål i oppgaven. At enkelte spørsmål er utelatt eller bommet på, bør ikke i seg selv lede til stryk.
    For å oppnå laud bør kandidaten ha vist kunnskaper og en viss forståelse, samtidig som de grove feilskjær er unngått. Der hvor besvarelsene varierer fra spørsmål til spørsmål, bør det kunne gis laud samlet dersom feiltrinnene ikke er for grove.
    Jeg imøteser fortsatt merknader og innspill fra medsensorer, nivåkontrollør, faglærere og eksamensleder.

Sist oppdatert 01. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.