  Sist oppdatert 21.05.2003 av BMT Kommentarer til denne siden. |
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Mette og Magnus traff hverandre under Kvartsfestivalen i Kristiansand, og ble stormforelsket i hverandre. Så forelsket at Mette ble gravid kort tid etterpå. Magnus, som kom fra en dannet familie, mente de var nødt til å gifte seg. Mette ble kjempeglad for det. Magnus var både kjekk og velstående, og kom fra en kjent familie. De bestemte seg for å gifte seg så fort som mulig. Magnus, som hadde fått noen råd fra sine foreldre om å avtale særeie, slik at ikke Mette ved en skilsmisse stakk av med halve formuen hans, forela følgende avtaleutkast for Mette:
”Vi, Mette og Magnus, som har tenkt å inngå ekteskap, avtaler
med dette at vi under hele ekteskapet skal ha særeie, slik at vi eier
hver våre ting.”
På Mettes spørsmål om hva avtalen innebar, svarte Magnus
at det innebar at Mette ikke uten videre ble medeier i hans formue. Mette syntes
i og for seg dette var greit. Hun regnet likevel med å få en grei
levestandard selv uten å være medeier i noe.
Etter at avtalen var underskrevet av begge to, dro de til et vennepar som ble bedt om å bekrefte underskriftene deres. De to vitnene så underskriftene til Mette og Magnus, men fikk ikke se innholdet i avtalen. De fikk imidlertid vite at avtalen regulerte økonomiske forhold under det planlagte ekteskapet.
Den store dagen kom, med strålende sommervær i begynnelsen av september. Bortsett fra plagsomme fotografer fra den kulørte presse, ble det et storslagent og vakkert bryllup. I morgengave fikk Mette overrakt noe som så ut som et offentlig skjema, rullet sammen med en flott rød silkesløyfe rundt. Etter å ha tatt av sløyfen og brettet ut dokumentet åpenbarte det seg et diamantdiadem som strålte om kapp med Mette – nærmest som en lysfontene. Mette var mest opptatt av smykket, som hun straks – som det eneste plagg – hang rundt halsen. Nå, hva synes du?, sa Mette. Om hva?, sa Magnus og rødmet. Magnus kremtet og ba Mette lese det som sto på dokumentet. Jeg bryr meg ikke om hva som står der, sa Mette. Legg nå vekk det dumme papiret!
Dokumentet, som ble lagt bort uten at Mette så noe mer på det, var et skjøte hvor Magnus overdro en ideell halvpart av eiendommen Skogum til Mette. Skjøtet var korrekt fylt ut, blant annet var Magnus sin underskrift vitnebekreftet av to personer, som var kjent med innholdet i skjøtet. I feltet for overdragelsessum sto det ”Gave”. Under rubrikken for andre avtaler sto det følgende:
”Dersom vårt ekteskap avsluttes ved samlivsbrudd eller ved at Mette dør først, har Magnus rett til å løse ut Mettes ideelle halvpart til skiftetakst.”
Mette spurte aldri senere om hva slags dokument Magnus ville vise henne sammen med morgengaven. Magnus tok heller ikke opp spørsmålet. Han hadde nemlig fått litt kalde føtter etter at hans foreldre hadde gitt uttrykk for at de ikke var helt fornøyd med at han skulle gi bort halve eiendommen. Magnus hadde nemlig fått Skogum i konfirmasjonsgave fra sine foreldre. Skjøtet ble liggende i Magnus sitt private arkivskap.
Magnus og Mette ble boende på Skogum gjennom hele samlivet. Den første forelskelsen tok slutt, og Mette førte etter hvert en livsstil Magnus var lite komfortabel med. For det første tok hun seg i liten grad av sønnen Aril, og for det annet arrangerte hun festligheter sammen med sine tidligere venner, som måtte betegnes som utagerende. I sommerhalvåret fungerte området rundt svømmebassenget til tider som en nudiststrand.
Etter at Mette ikke kom hjem til feiring av deres to års bryllupsdag, fant Magnus ut at nå var det nok. Han tok med seg barnet og flyttet ut, men gjorde det klart at dette bare var en midlertidig ordning. Så snart han hadde funnet et egnet sted for Mette, måtte hun flytte ut. Det ble avtalt at Aril skulle bo hos Magnus. Magnus hadde gjort det klart at han ville fortsette å bo på Skogum, slik at Aril fikk vokse opp der.
Det ble raskt innledet forhandlinger med tanke på skifteoppgjøret. De var uenige om eierforholdene til Skogum, om Mette eventuelt hadde rett til å kreve Skogum overtatt på skiftet og om hvordan det verdimessige oppgjøret skulle foretas.
Om eierforholdene til Skogum hevdet Mette at hun var eier av en ideell halvpart, fordi Magnus hadde gitt henne dette i morgengave. Hun la i den anledning frem skjøtet som hun hadde funnet i Magnus sitt arkivskap som hun hadde gjennomsøkt et halvt år tidligere like etter at Magnus hadde flyttet ut. Etter hennes mening hadde overdragelsen skjedd allerede da Magnus i vitners nærvær underskrev skjøtet. Til et gaveløfte kunne det uansett ikke kreves noen uttrykkelig aksept, mente Mette.
Magnus på sin side mente Mette måtte anses å ha avslått tilbudet gjennom sin manglende interesse. Det forhold at de aldri mer hadde snakket om dokumentet og at det heller aldri var forsøkt tinglyst, viste etter Magnus sin mening også at Mette ikke tok tilbudet alvorlig. Uansett var det for sent å komme med skjøtet nå.
1. Foreligger det en bindende avtale om overføring av en ideell halvpart av Skogum fra Magnus til Mette?
Magnus hevdet at selv om avtalen etter vanlige avtalerettslige regler skulle anses inngått, var den ikke bindende for ham. Overføringen innebar en gavedisposisjon, som derfor måtte ha vært inngått i ektepakts former. Han viste særlig til at et skjøte aldri kunne være noen ektepakt, og at Mette heller ikke hadde skrevet under.
Til dette svarte Mette at skjøtet i seg selv oppfylte formkravene for ektepakter, og at det ikke var noe gyldighetsvilkår at avtalen var inntatt i et standard ektepaktskjema. Uansett var formkravene bare et vilkår for å skape rettsvern overfor utenforstående. De hadde ingen betydning i forholdet mellom partene.
2. Krever en slik gaveoverføring ektepakts form, og oppfyller i tilfelle skjøtet i dette tilfellet formkravene til ektepakter? Kan Magnus i motsatt fall si seg ubundet av en eventuell avtale?
Når det gjaldt retten til eiendeler på skiftet hevdet Mette at hun, uavhengig av eierforhold, hadde rett til å overta Skogum etter ekteskapsloven § 67, eventuelt jf § 74. Magnus motsatte seg dette.
For det tilfelle at skjøtet skulle anses som en gyldig avtale mellom ektefellene viste han til bestemmelsen om at han hadde rett til å utløse hennes eierandel. Mette hadde derfor gjennom avtalen fraskrevet seg retten til å kreve overtakelse etter ekteskapsloven. Uansett var ikke lovens vilkår for overtakelse oppfylt, idet Skogum hadde vært hans barndomshjem.
Mette anførte at det etter ekteskapsloven ikke var adgang til å fraskrive seg retten til å overta tidligere felles bolig på skifteoppgjøret. De eneste forhåndsavtaler om skifteoppgjøret det var adgang til å inngå, var de som fremgikk av ekteskapsloven kapittel 9. Noe unntak for barndomshjem kunne Mette heller ikke se at loven inneholdt.
Magnus redegjorde – med beveget stemme – for at de to som myndige personer i det demokratiske Norge, sto fritt til å inngå alle avtaler som ikke uttrykkelig var forbudt gjennom lovgivning. Så vidt han kunne se, fremgikk det ikke noe sted, verken i ekteskapsloven eller i andre lover, at det ikke var adgang til å fravike ekteskapslovens regler om rett til eiendeler på skiftet.
3. Har ektefellene adgang til å gjøre forhåndsavtaler
om rett til felles bolig ved samlivsbrudd? Hvilken betydning får i så
fall en slik avtale for den annen ektefelles mulige rett til overtakelse etter
ekteskapsloven § 67?
4. Kan ekteskapsloven § 67 i det hele tatt påberopes som
hjemmel for å overta Skogum på skiftet?
Forutsett i det følgende at Skogum er Magnus sitt eneeie.
Vedrørende den verdimessige delingen viste Magnus til avtalen om særeie,
og hevdet derfor at det ikke skulle foretas noe likedelingsoppgjør. Mette
benektet at det var inngått noen avtale om at verdier skulle være
unntatt fra likedeling ved skifteoppgjøret etter endt ekteskap. Hun viste
til avtalens ordlyd, som regulerte eierforholdene under ekteskapet. En slik
avtale måtte uansett gjøres i ektepakts form, dvs i et ektepakts
skjema for å være gyldig, hevdet Mette. Endelig hevdet Mette at
en avtale om fullstendig særeie ville virke urimelig overfor henne.
Magnus påsto at særeieavtalen oppfylte alle lovens formkrav, og at det heller ikke var noe gyldighetsvilkår at avtalen ble inngått på et standard ektepaktskjema. Han viste for øvrig til hva han hadde sagt om dette vedrørende skjøtet.
Magnus hevdet videre at det hadde formodningen mot seg at noen inngikk en avtale om at ekteskapet ikke uten videre skulle medføre endringer i eierforholdene, idet denne regel fulgte allerede av ekteskapsloven § 31 første ledd. Endelig hevdet Magnus at en avtale om særeie med så store forskjeller i formuesstillingen verken var urimelig da den ble inngått eller nå som den ble aktuell.
5. Foreligger det en gyldig ektepakt om særeie?
For det tilfelle at særeieavtalen ikke var gyldig, viste Magnus til at han uansett kunne kreve alle sine verdier skjevdelt.
Mette erkjente at vilkårene for skjevdeling var oppfylt for det alt vesentlige av Magnus sine verdier. Det oppsto imidlertid uenighet om hvilke verdier Magnus kunne skjevdele vedrørende Skogum. Ved ekteskapets inngåelse var Skogum verdt fire millioner kroner, mens den ved skifteoppgjøret var verdt seks millioner kroner. Det var ubestridt at verdistigningen ene og alene skyldtes all publisiteten i den kulørte ukepresse omkring eiendommen, alle festlighetene og skandalene som knyttet seg til stedet. Mette påsto derfor at det skyldtes hennes ”innsats” at eiendommen hadde øket så kraftig i verdi, og krevde derfor at verdiøkningen på to millioner kroner måtte tilfalle henne på skifteoppgjøret og at hun dessuten kunne kreve dem skjevdelt.
6. Kan Magnus også kreve skjevdeling for verdiøkningen? Kan i motsatt fall Mette kreve verdistigningen ansett som sine skjevdelingsmidler?
Forutsett i det følgende at Magnus også kan kreve skjevdeling
for verdiøkningen.
For det annet pekte Mette på at riktignok hadde eiendommen vært
gjeldfri da Magnus fikk den i gave for mange år siden, men da ekteskapet
ble inngått var den belånt med to millioner kroner, som utgjorde
sikkerhet for et lån Magnus hadde tatt opp for å kjøpe seg
en båt. Lånet var nå nedbetalt. Etter Mettes mening kunne
Magnus derfor bare kreve skjevdeling for den nettoverdien huset hadde da de
giftet seg, nemlig to millioner kroner.
Magnus hevdet at lånet ikke var relevant, fordi det ikke knyttet seg til anskaffelsen av boligen. Han hadde brakt inn en i realiteten gjeldfri eiendom. Derfor kunne hele verdien på skiftetidspunktet – seks millioner kroner – skjevdeles. Dersom det skulle tas hensyn til gjelden, måtte dette i tilfelle skje ved at gjelden ved ekteskapets begynnelse skulle trekkes fra husets verdi i dag, dvs at han kunne kreve skjevdeling for fire millioner kroner. Atter subsidiært hevdet Magnus at han kunne kreve skjevdeling for en brøk av husets verdi i dag som tilsvarte forholdet mellom bruttoverdi og gjeld ved ekteskapets inngåelse, dvs en halvpart. Magnus mente derfor å kunne kreve skjevdeling for halvparten av husets verdi i dag, dvs tre millioner kroner.
7. Med hvilket beløp kan Magnus kreve skjevdeling for verdiene av Skogum? Seks, fire, tre eller to millioner kroner? Begrunn svaret!
Mette og Magnus trefte kvarandre under Kvartsfestivalen i Kristiansand,
og vart stormforelska i kvarandre. Så forelska at Mette vart gravid kort
tid etterpå. Magnus, som kom frå ein danna familie, meinte dei var
nøydde til å gifte seg. Mette vart kjempeglad for det. Magnus var
både kjekk og velståande, og kom frå ein kjent familie. Dei
bestemte seg for å gifte seg så fort som mogeleg.
Magnus, som hadde fått nokre råd frå sine foreldre om å
avtale særeige, slik at ikkje Mette ved ei skilsmisse stakk av med halve
formuen hans, forela følgjande avtaleutkast for Mette:”Vi, Mette og Magnus, som har tenkt å inngå
ekteskap, avtaler med dette at vi under heile ekteskapet skal ha særeige,
slik at vi eig kvar våre ting.”
På Mette sitt spørsmål om kva avtalen innebar, svarte Magnus
at det innebar at Mette ikkje utan vidare vart medeigar i formuen hans. Mette
syntest i og for seg dette var greit. Ho rekna likevel med å få
ein grei levestandard sjølv utan å vere medeigar i noko.
Etter at avtalen var underskriven av båe to, drog dei til eit vennepar
som vart bedne om å stadfeste underskriftene deirar. Dei to vitna såg
underskriftene til Mette og Magnus, men fekk ikkje sjå innhaldet i avtalen.
Dei fekk imidlertid vite at avtalen regulerte økonomiske forhold under
det planlagte ekteskapet.
Den store dagen kom, med strålande sommarver i byrjinga av september. Bortsett frå plagsame fotografar frå den kulørte pressa, vart det eit storslege og vakkert bryllaup. I morgongåve fekk Mette overrekt noko som såg ut som eit offentleg skjema, rulla saman med ei flott raud silkesløyfe rundt. Etter å ha tatt av sløyfa og bretta ut dokumentet openbarte det seg eit diamantdiadem som strålte om kapp med Mette – nærmast som ei lysfontene. Mette var mest oppteken av smykket, som ho straks – som det einaste plagg – hengde rundt halsen. No, kva synest du?, sa Mette. Om kva?, sa Magnus og rødma. Magnus kremta og bad Mette lese det som stod på dokumentet. Eg bryr meg ikkje om kva som står der, sa Mette. Legg no vekk det dumme papiret!
Dokumentet, som vart lagt bort utan at Mette såg noko
meir på det, var eit skøyte der Magnus overdrog ein ideell halvpart
av eigedomen Skogum til Mette. Skøytet var korrekt fylt ut, blant anna
var Magnus si underskrift vitnestadfesta av to personar, som var kjent med innhaldet
i skøytet. I feltet for overdragingssum stod det ”Gåve”.
Under rubrikken for andre avtalar stod det følgjande:
”Dersom vårt ekteskap blir avslutta ved samlivsbrot eller ved at
Mette dør først, har Magnus rett til å løyse ut Mette
sin ideelle halvpart til skiftetakst.”
Mette spurte aldri seinare om hva slags dokument Magnus ville vise henne saman
med morgongåva. Magnus tok heller ikkje opp spørsmålet. Han
hadde nemleg fått litt kalde føter etter at hans foreldre hadde
gitt uttrykk for at dei ikkje var heilt nøgde med at han skulle gje bort
halve eigedomen. Magnus hadde nemleg fått Skogum i konfirmasjonsgåve
frå foreldra sine. Skøytet vart liggjande i Magnus sitt private
arkivskap.
Magnus og Mette vart buande på Skogum gjennom heile
samlivet. Den første forelskinga tok slutt, og Mette førte etter
kvart ein livsstil Magnus var lite komfortabel med. For det første
tok ho seg i liten grad av sonen Aril, og for det andre arrangerte ho festar
saman med sine tidlegare vennar, som var naturleg å kategoriserer
som utagerande. I sommarhalvåret fungerte området rundt svømmebassenget
til tider som ei nudiststrand.
Etter at Mette ikkje kom heim til feiring av to års dagen for bryllaupet deirar, fann Magnus ut at no var det nok. Han tok med seg barnet og flytta ut, men gjorde det klart at dette berre var ei midlertidig ordning. Så snart han hadde funne ein eigna stad for Mette, måtte ho flytte ut. Det vart avtalt at Aril skulle bu hos Magnus. Magnus hadde gjort det klart at han ville halde fram med å bu på Skogum, slik at Aril fekk vekse opp der.
Det vart raskt innleia forhandlingar med tanke på skifteoppgjeret. Dei var usamde om eigarforholda til Skogum, om Mette eventuelt hadde rett til å kreve Skogum overteke på skiftet og om korleis det verdimessige oppgjeret skulle gjennomførast.
Om eigarforholda til Skogum hevda Mette at ho var eigar av ein ideell halvpart, fordi Magnus hadde gjeve henne dette i morgongåve. Ho la i dette høvet fram skøytet som ho hadde funne i Magnus sitt arkivskap som ho hadde gjennomsøkt eit halvt år tidlegare like etter at Magnus hadde flytta ut. Etter hennar meining hadde overdraginga skjedd allereie då Magnus nærvere av vitne skreiv under på skøytet. Til eit gåveløfte kunne det i alle tilfelle ikkje krevjast nokon uttrykkeleg aksept, meinte Mette.
Magnus på si side meinte at ein måtte sjå det på den måten at Mette hadde avslått tilbodet gjennom si manglande interesse. Det forhold at dei aldri meir hadde snakka om dokumentet og at det heller aldri var forsøkt tinglyst, viste etter Magnus si mening også at Mette ikkje tok tilbodet alvorleg. I alle tilfelle var det for seint å kome med skøytet no.
1. Eksisterer det ein bindande avtale om overføring av ein ideell halvpart av Skogum frå Magnus til Mette?
Magnus hevda at sjølv om avtalen etter vanlege avtalerettslege reglar skulle bli sett på som inngått, var han ikkje bindande for han. Overføringa innebar ein gavedisposisjon, som derfor måtte ha vore inngått etter dei krava som gjeld for ektepakter. Han viste særleg til at eit skøyte aldri kunne vere nokon ektepakt, og at Mette heller ikkje hadde skrive under.
Til dette svarte Mette at skøytet i seg sjølv oppfylte formkrava for ektepakter, og at det ikkje var noko vilkår for at avtalen skulle vere gyldig at avtalen var innteken i eit standard ektepaktskjema. I alle tilfelle var formkrava berre eit vilkår for å skape rettsvern ovanfor utanforståande. Dei hadde ikkje noko å seia i forholdet mellom partane.
2. Krev ei slik gaveoverføring dei formkrava som er nødvendige for ektepakter, og oppfyller i tilfelle skøytet i dette tilfellet formkravane til ektepakter? Kan Magnus i motsett fall seie seg ubunden av ein eventuell avtale?
Når det gjaldt retten til eigedelane på skiftet hevda Mette at ho, uavhengig av eigarforhold, hadde rett til å overta Skogum etter ekteskapslova § 67, eventuelt jf § 74. Magnus motsette seg dette.
For det tilfelle at skøytet skulle bli sett på som ein gyldig avtale mellom ektefellene viste han til føresegna om at han hadde rett til å utløyse hennar eigardel. Mette hadde derfor gjennom avtalen fråskrive seg retten til å krevje overtaking etter ekteskapslova. I alle tilfelle var ikkje vilkåra for overtaking i lova oppfylt, idet Skogum hadde vore barndomsheimen hans.
Mette hevda at det etter ekteskapslova ikkje var høve til å fråskrive seg retten til å overta tidlegare felles bustad på skifteoppgjeret. Dei einaste forhåndsavtalar om skifteoppgjeret det var adgang til å inngå, var dei som framgjekk av ekteskapslova kapittel 9. Noko unntak for barndomsheim kunne Mette heller ikkje sjå at lova inneheldt.
Magnus redegjorde – med rørt stemme – for at dei to som myndige personar i det demokratiske Norge, stod fritt til å inngå alle avtalar som ikkje uttrykkeleg var forbodne gjennom lovgjeving. Så vidt han kunne sjå, gjekk det ikkje fram nokon stad, verken i ekteskapslova eller i andre lover, at det ikkje var høve til å fråvike reglane i ekteskapslova om rett til eigedelar på skiftet.
3. Har ektefellene rett til å gjere førehandsavtalar
om rett til felles bustad ved samlivsbrot? Kva har i så fall ein slik
avtale å seia for den andre ektefellen sin mogelege rett til overtaking
etter ekteskapslova § 67?
4. Kan ekteskapslova § 67 i det heile teke visast til som heimel for å
overta Skogum på skiftet?
Forutset i det følgjande at Skogum er Magnus sitt eineeige.
Vedrørande den verdimessige delinga viste Magnus til avtalen om særeige,
og hevda derfor at det ikkje skulle foretakast noko likedelingsoppgjer. Mette
nekta for at det var inngått nokon avtale om at verdiar skulle vere unnatekne
frå likedeling ved skifteoppgjeret etter enda ekteskap. Ho viste til ordlyden
i avtalen, som regulerte eigarforholda under ekteskapet. Ein slik avtale måtte
i alle tilfelle gjerast i dei formkrava som gjeld for ektepakter, dvs i eit
skjema for ektepakter for å vere gyldig, hevda Mette. Endeleg hevda Mette
at ein avtale om fullstendig særeige ville verke urimeleg ovanfor henne.
Magnus påstod at særeigeavtalen oppfylte alle formkrava i lova, og at det heller ikkje var noko vilkår for at avtalen skulle vere gyldig at avtalen var inngått på eit standard ektepaktskjema. Han viste for øvrig til kva han hadde sagt om dette i samband med skøytet.
Magnus hevda vidare at det var mot det ein skulle vente seg at nokon inngjekk ein avtale om at ekteskapet ikkje utan vidare skulle medføre endringar i eigartilhøva, idet denne regel fulgte allereie av ekteskapslova § 31 første ledd. Endeleg hevda Magnus at ein avtale om særeige med så store forskjellar i formuesstillingen verken var urimeleg då han vart inngått eller no som han vart aktuell.
5. Eksisterer det ei gyldig ektepakt om særeige?
For det tilfellet at særeigeavtalen ikkje var gyldig, viste Magnus til at han i alle tilfelle kunne krevje alle verdiane sine skeivdelt.
Mette erkjente at vilkåra for skeivdeling var oppfylt for det alt vesentlegste av Magnus sine verdiar. Det oppstod imidlertid usemje om kva for verdiar Magnus kunne skeivdele vedrørande Skogum. Ved inngåinga av ekteskapet var Skogum verdt fire millionar kroner, medan eigedomen ved skifteoppgjeret var verdt seks millionar kroner. Det var uomtvista at verdistigninga eine og åleine skuldast all publisiteten i den kulørte vekepressa omkring eigedomen, alle festane og skandalane som knytta seg til staden. Mette påstod derfor at det skuldast hennar ”innsats” at eigedomen hadde auka så kraftig i verdi, og krevde derfor at verdiaukinga på to millionar kroner måtte tilfalle henne på skifteoppgjeret og at ho dessutan kunne krevje dei skeivdelt.
6. Kan Magnus også krevje skeivdeling for verdaukinga? Kan i motsett fall Mette krevje at verdistigninga blir sett på som sine skeivdelingsmidlar?
Forutset i det følgjande at Magnus også kan krevje
skeivdeling for verdiaukninga.
For det andre peika Mette på at rett nok hadde eigedomen vore gjeldfri
då Magnus fekk han i gåve for mange år sidan, men då
ekteskapet vart inngått var det teke opp lån på eigedomen
med to millionar kroner, som utgjorde tryggleik for eit lån Magnus hadde
teke opp for å kjøpe seg ein båt. Lånet var no betalt
ned. Etter Mette si mening kunne Magnus derfor berre krevje skeivdeling for
den nettoverdien huset hadde då dei gifta seg, nemleg to millionar kroner.
Magnus hevda at lånet ikkje var relevant, fordi det ikkje knytta seg til den situasjonen at han skaffa seg bustaden. Han hadde brakt inn ein i realiteten gjeldfri eigedom. Derfor kunne heile verdien på skiftetidspunktet – seks millionar kroner – skeivdelast. Dersom det skulle takast omsyn til gjelda, måtte dette i tilfelle skje ved at gjelda ved byrjinga av ekteskapet skulle trekkjast frå verdien av huset i dag, dvs at han kunne krevje skeivdeling for fire millionar kroner. Atter subsidiært hevda Magnus at han kunne krevje skeivdeling for ein brøk av verdien av huset i dag som tilsvarte forholdet mellom bruttoverdi og gjeld ved inngåing av ekteskapet, dvs en halvpart. Magnus meinte derfor å kunne krevje skeivdeling for halvparten av verdien av huset i dag, dvs tre millionar kroner.
7. Med kva for eit beløp kan Magnus krevje skeivdeling for verdiane av Skogum? Seks, fire, tre eller to millionar kroner? Grunngjev svaret!
|
Sist oppdatert 21.05.2003 av BMT Kommentarer til denne siden. |