Sist oppdatert 30.06.2003 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling
1.1 Om oppgaven
Oppgaven reiser både avtalerettslige og familierettslige spørsmål,
og kombinasjonen av dem synes vanskelig for mange kandidater. Spørsmålenes
vanskelighetsgrad varierer. Enkelte spørsmål er slik at det skal
være mulig å besvare på et relativt enkelt nivå, samtidig
som det gis muligheter for å gå i dybden. Jeg har så langt
ikke sett noen klar trend i hvilke spørsmål i oppgaveteksten som
vies størst oppmerksomhet i besvarelsene.
Det første sett av problemstillinger gjelder i grove trekk om det er
inngått en gyldig avtale om vederlagsfri overføring av en ideell
halvpart at en boligeiendom Magnus hadde fra før. Problematikken knytter
seg på den ene side til om bindende avtale er inngått, og om den
som gave mellom ektefeller må være og er gjort i ektepakts form.
I fortsettelsen av dette spørres det om Mette uavhengig av eierforholdene
kan overta (få utlagt) eiendommen på skifteoppgjøret etter
reglene i el § 67. Det endelige svar er her meget enkelt; eiendom som den
ene ektefelle har fått i gave fra sin slekt omfattes ikke av el §
67. Oppgaven reiser imidlertid også et prinsipielt spørsmål
om ektefellene kan gjøre forhåndsavtaler om rett til felles bolig
ved samlivsbrudd eller død.
De neste sett av problemstillinger knytter seg til den verdimessige delingen
(el kap 12). For det første er det tvist om hvorvidt det er inngått
avtale om særeie, og for det annet blir det spørsmål om beregning
av skjevdelingskrav, hvor betydningen av verdiøkning og gjeld påheftet
eiendommen ved ekteskapets begynnelse står sentralt.
Oppgaveteksten er nok litt for omfattende, og kan på enkelte punkter fremstå
som litt uklar – se mer konkret i gjennomgangen nedenfor. Dette må
generelt hensyntas ved karaktersettingen. Læringskrav
1.1.1 Læringskrav kontraktsrett
”Kontraktsretten i rettsstudiet er først og fremst læren
om gjensidig bebyrdende og gjensidig forpliktende avtaler. Rettsstoffet i kontraktsretten
er uoversiktlig og fragmentarisk; det er f eks bare delvis lovregulert.
Kontraktsrettsstudiet er oppdelt slik at man på første avdeling
- Kontraktsrett I - legger hovedvekten på reglene om inngåelse av
avtaler og (deres motstykke) ugyldighetsreglene. På tredje avdeling -
Kontraktsrett II - følger en mer omfattende fordypning i kontraktsretten,
med hovedvekt på analysen av kontraktspartenes plikter og læren
om mislighold.
Det kreves grundig kjennskap til de rettsregler og prinsipper som gjelder for
avtaleinngåelse, herunder reglene om de såkalte dispositive utsagn,
avtaleinngåelse basert på oppnådd enighet og avtaler som kommer
i stand ved bruk av informasjonsteknologi. Som ledd i studiet av avtaleinngåelse
kreves også kjennskap til hovedprinsippene for tolkning og utfylling av
dispositive utsagn. (Det nærmere studium av kontrakters innhold er lagt
til Kontraktsrett II.)
Det kreves grundig kjennskap til ugyldighetsspørsmålene, dvs reglene
om rettslig handleevne (habilitet), tilblivelsesmangler (falsk, tvang, svik
ol), lovstrid og lignende ufravikelighetsregler, herunder forholdet til inngreps-
og lempningsregler (såkalt preseptoriske lovregler).
Det kreves kjennskap til reglene om fullmakt og representasjon, dvs reglene
om avtaleslutning ved bruk av mellommenn av ulike slag.
Samspillet mellom avtalefriheten som prinsipp, lovregulering og inngreps- og
tilsynskompetanse vektlegges som en del av dette læringskravet.”
1.1.2 Læringskrav familierett
Faget har to hoveddeler. …
Familieretten regulerer grovt sett inngåelse og oppløsning av ekteskap,
rettsforholdet mellom ektefellene, og mellom ektefellene og deres kreditorer,
samt rettsforholdet mellom foreldre og barn. Dette er rettsforhold mellom private,
men offentlige interesser preger i en viss grad regelverket. Således kan
ekteskap verken inngås eller oppløses uten medvirkning fra det
offentlige, og det offentlige har en interesse i at barn kan vokse opp i så
stabile forhold som mulig. Ekteskapsloven, barneloven og i noen grad også
skifteloven står særlig sentralt i familieretten.
…
I familieretten reiser reglene om inngåelse og oppløsning av ekteskap
sjelden vanskelige spørsmål, og blir derfor ikke omfattet av læringskravene.
Studiet av ekteskapsretten er i hovedsak rettet inn mot økonomiske spørsmål;
økonomiske virkninger av å inngå ekteskap, og økonomiske
virkninger av separasjon og skilsmisse. At hver ektefelle er økonomisk
selvstendig, går som en rød tråd gjennom familieretten. Hver
ektefelle hefter for sin gjeld med sine eiendeler. Forholdet mellom ektefellene
og deres kreditorer er derfor også en sentral del av studiet.
Det kreves grundig kjennskap ekteskapets økonomiske virkninger; herunder
ektefellers gjensidige underholdsplikt, eierforhold og rådighet over ektefellenes
eiendeler, ektefellers gjeldsansvar og adgangen til å stifte gjeld med
virkning for den andre, samt gaver og avtaler mellom ektefeller. Det siste omfatter
først og fremst avtaler om formuesordningen, typisk avtaler om særeie.
Grundig kjennskap kreves videre om de økonomiske virkningene av oppløsning
av et ekteskap; herunder likedelingsregelen, skjevdeling, gjeldsavleggelse på
skifte, vederlagskrav, fordelingen av eiendelene, bruksrett til boligen og underholdsbidrag.
Det kreves kjennskap om disse virkningene når det gjelder når et
skifte av ektefellenes formue skal finne sted, forholdet mellom privat og offentlig
skifte, ektefellenes rådighet over sine eiendeler under skiftet, og skiftets
betydning overfor ektefellenes kreditorer.
… 1.2 Hovedlitteratur
Kontraktsrett I: Jo Hov: Avtaleslutning og ugyldighet, 2. utgave Oslo 1998 kapittel
1-13 og 16-17, eller
Jo Hov: Avtaleslutning og ugyldighet, 3. utgave Oslo 2002, kapittel 1-13 og
16.
Familierett: Peter Lødrup: Familieretten. 4. utg. 2001
Om innføringslitteratur og støttelitteratur henvises det til Studie-
og eksamensreglementet, som er vedlagt utsendelsene fra fakultetet.
2 Kommentarer til de enkelte spørsmål i oppgaven
2.1 Foreligger det en bindende avtale om overføring av en ideell halvpart
av Skogum fra Magnus til Mette?
Etter min oppfatning foreligger det ikke noe opplagt svar på dette spørsmålet,
slik at det avgjørende ved karakterfastsettelsen må være
i hvilken utstrekning kandidatene viser avtalerettslige kunnskaper og forståelse.
I det følgende skal jeg bare redegjøre for mulige synsvinkler,
og vil komme tilbake med mer presiserte standpunkter etter å ha gjennomgått
en del besvarelser.
Problemet kan sies å være at Magnus har ment å gi Mette en
ideell halvpart av eiendommen, og har allerede fylt ut et skjøte. Det
avgjørende må derfor bli en drøftelse av om løftet
er kommet til Mettes kunnskap – gjerne med henvisninger til prinsippene
i avtl § 7. Mer konkret blir dette et spørsmål om hvilken
kunnskap som må være nødvendig for at Magnus blir bundet
av det løftet han på det tidspunkt mente å gi. Problemstillingen
kan for så vidt sammenlignes med spørsmålet om hvor langt
partene må være kommet i enighet om ulike punkter før det
kan sies å foreligge en avtale. Det kan legges til grunn at det konkrete
løftet om å få en halvpart av Skogum ikke kom til Mettes
kunnskap den aktuelle morgen. Men har hun likevel fått tilstrekkelig generell
kunnskap om at Magnus har gitt henne en gave? På den ene side, slik enkelte
kandidater har påpekt, befinner partene seg i en situasjon hvor manglende
interesse for detaljer er forståelig – på samme måte
som det ikke kan kreves at jubilanten straks pakker opp alle gavene. På
den annen side sier ikke Magnus noe som gir Mette holdepunkter for at dokumentet
nødvendigvis innebærer en gave. Han ber henne bare om å lese
det.
I det første utkastet antydet jeg at kandidatene først burde avklare
om det er snakk om en gave eller en gjensidig bebyrdende avtale – slik
at Mette i tilfelle må avgi en aksept. Få kandidater tar opp denne
problemstillingen, og det må nok aksepteres. Selv om skjøtet inneholder
en klausul, må overdragelsen oppfattes som en ren gavedisposisjon. Utløsningsretten
kan betraktes som en reduksjon i gavens verdi, og ikke som en motytelse.
På den annen side kan spørsmålet få betydning i forhold
til spørsmål 3 om lovligheten av klausulen/avtalen, men jeg har
ennå ikke sett noen kandidater ta opp dette spørsmålet.
Dersom det legges grunn at gaveløftet ikke kom til Mettes kunnskap dagen
etter bryllupet, oppstår spørsmålet om betydningen av at
hun senere fant skjøtet. Slik jeg ser det må betraktningen nå
være at Magnus ikke har avgitt et løfte overfor Mette, slik at
hennes kunnskap om skjøtet i seg selv ikke er nok. Annerledes kunne dette
vært dersom han hadde latt skjøtet ligge tilgjengelig for Mette,
slik at meningen var at hun før eller senere skulle bli kjent med det.
Jeg har sett få besvarelser hvor kandidatene tar opp og får noe
ut av betydning av hennes senere fangst i hans arkivskap.
Når det gjelder betydningen av manglende tinglysing, er det en del kandidater
som tar opp dette som et selvstendig spørsmål om bundethet. Magnus’
argument går ut på at partene heller ikke har innrettet seg som
at om bindende avtale forelå – noe som skal underbygge at avtale
ikke ble inngått.
2.2 Krever en slik gaveoverføring ektepakts form, og oppfyller
i tilfelle skjøtet i dette tilfellet formkravene til ektepakter? Kan
Magnus i motsatt fall si seg ubundet av en eventuell avtale?
Det fremgår klart av el § 50 at en gave i denne størrelsesorden
krever ektepakts form. De aller fleste kandidater treffer på dette, men
enkelte gjør drøftelsen vel omstendelig.
Likeledes fremgår det klart (men motsetningsvis) av el § 54 tredje
ledd at en ektepakt som ikke oppfyller formkravene, ikke ”er bindende
for ektefellene selv og deres arvinger”.
Kandidatene bør her – også – få frem det avtalerettslige
spesielle i at formkravene er et absolutt gyldighetsvilkår. Få kandidater
gjør det! Formkrav til ektepakter behandles hos Lødrup §
15 og hos Hov gjennomgås spørsmål om formkrav generelt i
kapittel 5 (ektepakter nevnes i 2.utg på side 129, 3.utg på side
135).
Ved å gjennomgå formkravene i el § 54 bør kandidatene
se at det ikke er noe i veien for at ektepaktsbestemmelser tas inn i andre dokumenter,
slik som skjøter, testamenter osv. Forutsetningen er selvfølgelig
at de formkrav ekteskapsloven oppstiller er oppfylt.
I dette tilfellet synes formkravene å være oppfylt. Det er et skriftlig
dokument, og det er vitnebekreftet. Det sentrale er betydningen av at Mette
ikke har underskrevet skjøtet (ektepakten). De aller fleste kandidater
finner el § 54 tredje ledd fjerde punktum hvor det heter:
”Dersom ektepakten bare er til fordel for den ene ektefellen, er den gyldig
selv om denne ektefellen ikke har medvirket ved inngåelsen av ektepakten.”
Noen få tar opp spørsmålet om betydningen av klausulen om
utløsningsrett, men finner at ektepakten likevel må anses bare
å være til fordel for Mette. Det tror jeg er korrekt, sammenlign
det tilsvarende spørsmål om skjøtet må oppfattes som
et gaveløfte eller et tilbud om en gjensidig forpliktelse.
De fleste finner at kravet om at skjøtevitnene skal vite ”at det
er en ektepakt som skal inngås” er oppfylt. Dette må også
være riktig. Det må være tilstrekkelig at vitnene visste at
skjøtet dreide seg om en gaveoverføring mellom ektefeller.
2.3 Har ektefellene adgang til å gjøre forhåndsavtaler
om rett til felles bolig ved samlivsbrudd? Hvilken betydning får i så
fall en slik avtale for den annen ektefelles mulige rett til overtakelse etter
ekteskapsloven § 67?
Spørsmålene i nr 3 – og dels nr 4 – er med vilje formulert
som teoretiske spørsmål, for å avskjære lengre drøftelser
av om Mette bør få overta Skogum. Se nærmere om dette under
pkt 2.4.
Spørsmålene her anses som såpass avanserte for førsteavdelingsstudenter
at de to ulike synsmåter er presentert i form av partenes anførsler.
Dette bør kandidatene bygge drøftelsene på. Jeg finner det
heldigst å ta utgangspunkt i prinsippet om avtalefrihet (privat autonomi),
og så spørre om det finnes regler eller særlige forhold som
begrenser adgangen til å inngå avtaler om hvordan eierforholdene
ved et samlivsbrudd skal ordnes. Mange kandidater gjør det, og det bør
gi uttelling.
Eksempelvis er det riktig som Mette hevder at ektefellene ikke kan avtale andre
formuesordninger enn de som fremgår av el kap 9. Poenget er imidlertid
at avtaler om eierforholdene faller – i alle fall etter dagens regler
– utenfor det el kap jf kap 12 regulerer, nemlig det verdimessige oppgjøret
ved samlivsbrudd eller død. Det enkle resonnement er følgelig
at så lenge ekteskapsloven ikke forbyr avtaler om eierforholdene, står
ektefellene fritt til å inngå slike avtaler.
Her synes imidlertid mange kandidater å ha problemer, ved at de legger
til grunn at el kap 9 uttømmende regulerer ektefellenes adgang til å
inngå avtaler om skifteoppgjøret – eller økonomiske
avtaler i sin helhet. Etter min mening må utgangspunkt tas i el §
31 første ledd. Det er på det rene at ektefellene kan inngå
hvilke avtaler om eierforhold de måtte ønske, også slike
som (indirekte) får betydning for retten til eiendeler ved skifteoppgjøret.
Spørsmålet er ikke behandlet i pensum, og etter det opplyste heller
ikke i undervisningen. Det kan derfor ikke trekkes for at kandidatene trår
litt feil på akkurat dette. Derimot må det trekkes hvor det fremgår
at kandidaten ikke vet forskjell på særeie og sameie, eller på
verdideling og gjenstandsfordeling.
Mange definerer dessuten spørsmålet til å være hvorvidt
Mette kan fraskrive seg sin rett til naturalutlegg etter el § 67, og kommer
også av denne grunn litt skjevt ut. Det neste underspørsmålet
burde vel gi antydninger om at forholdet mellom avtalen og den lovgitte rettighet
er et annet og selvstendig spørsmål. Spørsmålet er
ikke om Mette gjennom avtale kan sette rettighetene etter el § 67 til side,
men om hvilken betydning en slik avtale får ved vurderingen av om det
foreligger særlige grunner.
Etter gammel terminologi kalles rett til overtakelse på skifteoppgjøret
for naturalutleggsrett, og bygger på en forestilling om at ektefellene
skal utta naturalier på sin lodd. I realiteten er el § 67 en privat
ekspropriasjonshjemmel – eller i sameietilfellene en særlig ekteskapsrettslig
utløsningsregel.
Det er overraskende få (eller kanskje ikke?) som klarer å formulere
dette som et spørsmål om forholdet mellom lov og avtale –
og hvor svaret som nevnt ovenfor helt enkelt er at avtalen ikke setter loven
til side, men at den får betydning for rimelighetsvurderingen. En regel
med dette innhold finnes i husfskl § 4, hvor det heter:
”Ved vurderingen av om et husstandsmedlem skal få rettigheter etter
denne loven, skal også avtaler mellom partene tas i betraktning.”
Spørsmålet er som nevnt i vanskeligste laget for førsteavdelingsstudenter,
slik at det ikke kan gjøres trekkes overfor de som går seg vill.
Det må være tilstrekkelig at kandidatene klarer å formulere
problemstillingen som beskrevet ovenfor, nemlig at utgangspunktet er avtalefrihet
slik at det må vurderes om ekteskapsloven setter skranker. Selv om jeg
materielt sett er uenig, finner jeg det i denne sammenheng akseptabelt at kandidatene
finner at ektefellers avtalefrihet er begrenset til variantene i el §§
42-46. Generelt gjelder det at forstandige resonnementer må belønnes,
selv om løsningen ikke blir helt riktig.
Jeg har også funnet henvisninger til el § 56 at formuen mellom ektefellene
skal deles mellom dem ”etter reglene i dette kapittel dersom ikke noe
annet følger av lov, avtale mellom ektefellene eller bestemmelse av en
giver eller arvelater”. Tanken er god, selv om de avtaler det siktes til
i el § 56 er ektepakter om formuesordningen eller avtaler inngått
på skiftetidspunktet (el § 56).
Bestemmelsen er også brukt som grunnlag for at Magnus – som giver
– kan fastsette slik klausul. Oppfinnsomt, men dessverre ikke helt treffende!
Medsensor, advokat Kjetil Krokeide har avgitt enkelte merknader til praktikumen
som er sendt ut sammen med brev fra nivåkontrollør av 11.6.2003.
Krokeide konkluderer relativt bastant med at det ikke er adgang til å
inngå slike avtaler. Som det fremgår ovenfor er jeg ikke enig med
Krokeide i dette. En sensorveiledning er imidlertid ikke rette forum for en
eventuell faglig debatt om spørsmålet. Jeg vil derfor igjen understreke
at det avgjørende ved karaktersettingen må være kandidatens
evne til å se hva problemstillingen går ut på, og til å
fremføre fornuftige argumenter. Jeg oppfatter Krokeides merknader dithen
at det er feil å godkjenne en slik avtale, hvilket bør resultere
i et trekk. Etter min mening er det ikke grunnlag for det.
2.4 Kan ekteskapsloven § 67 i det hele tatt påberopes som
hjemmel for å overta Skogum på skiftet?
Dette er nærmest et rent kontrollspørsmål, men for å
ikke gjøre det for lett knytter partenes argumenterer seg til at Skogum
var Magnus sitt barndomshjem. Det fremgår også av oppgaveteksten
at han fikk eiendommen i gave fra sine foreldre. Skogum faller derfor utenfor
reglene i el § 67, jf første ledd a) if.
Som nevnt under pkt 2.3 legger oppgaven ikke opp til en drøftelse av
om Mette ellers ville kunne få overta Skogum. Løsningen etter el
§ 67 a if er så opplagt at en subsidiær drøftelse vil
virke kunstig. Uansett må det også raskt kunne konstateres at det
ikke foreligger særlige grunner som taler for at Mette skal få overta
Skogum. For å avskjære lange drøftelser om dette, er det
i teksten opplyst at sønnen Aril skal bli boende fast sammen med Magnus.
Det er således intet som taler for at Mette skal få overta stedet.
De aller fleste kandidater finner den aktuelle bestemmelse i el § 67, jf
første ledd a) if, men mange bruker alt for lang tid på å
komme seg dit, og slik at bestemmelsen vikles inn i lange og omstendelige drøftelser
om særlige grunner. Dette er lite skjønnsomt.
2.5 Foreligger det en gyldig ektepakt om særeie?
Spørsmålet inneholder en avtalerettslig og en ekteskapsrettslig
side. For den ekteskapsrettslige side, nemlig om avtalen oppfyller formkravene
til ektepakter, bør kandidatene foreta en viss samordning med drøftelsene
under spørsmål 2 – slik Magnus sin anførsel gir et
hint om.
Mettes hovedinnvending er at det bare er inngått en avtale om eierforhold,
ikke om den verdimessige delingen ved samlivsbrudd (dvs formuesordningen). Ut
fra tekstens opplysninger må det kunne legges til grunn at Magnus mente
å lage en avtale om at det ikke skulle skje noe delingsoppgjør
ved en eventuell skilsmisse. I avtaleteksten fremgår det også at
de skal ha særeie, men den øvrige teksten gir – slik Mette
hevder – grunnlag for å hevde at dette ikke går klart nok
frem.
I enkle trekk går argumentene på den ene side ut på at Magnus
mente å avtale særeie, og at dette også er kommet til uttrykk
i avtaleteksten.
På den annen side forklarer både avtaleteksten og Magnus hva som
menes med særeie, slik at Mette gis grunn til å tro at det eneste
hun har avtalt er at ekteskapet ikke innebærer at hun blir sameier i Magnus
sine eiendeler. Mot dette kan det i alle fall spørres om ikke Mette burde
vite hva særeie innebar. Avgjørende er antakelig at det var Magnus
som tok initiativ til avtalen, som utformet avtaleteksten og som også
forklarte for Mette hva avtalen gikk ut på. Likeledes kan det hevdes at
den uklarhet Magnus har skapt, må han bære risikoen for selv.
Som et ledd i drøftelsene vil det også være fint om kandidatene
kommer inn på avtaleinngåelsesmekanismene. Er det innholdet i Magnus
sin mening med utsagnet, eller hva Mette med rimelighet kan legge i det, som
er avgjørende?
De aller fleste kandidater viser avtalerettslige kunnskaper og forståelse
i forhold til disse spørsmål. Noen få overser dette spørsmålet,
og går rett på formkravene. På bakgrunn av det klare anførslene
i oppgaveteksten må det anses som litt svakt.
Formkravene til ektepakt synes oppfylt.
Avtalen er gjort skriftlig, og er vitnebekreftet. Den er underskrevet av begge
parter, som også i nærvær av to vitner som de begge må
anses å ha godtatt og som var til stede samtidig har vedkjent seg sine
underskrifter. Vitnene vet at avtalen gjelder de økonomiske forhold under
ekteskapet, og det må være tilstrekkelig i forhold til kunnskapskravet.
Se for øvrig pkt 2.2.
Mange kandidater synes å lese ut av oppgaveteksten omkring inngåelse
av særeieektepakten – fjerde tekstavsnitt på side 1 –
at vitnene ikke underskrev dokumentet. Selv om det står at vitnene ble
bedt om å bekrefte underskriftene til Mette og Magnus, må det aksepteres
at kandidatene bygger sin drøftelse på at vitnene ikke underskrev.
For øvrig foretar de fleste fornuftige drøftelser av formkravene.
Spørsmålet om ektepakten må settes til side som urimelig
må drøftes enten kandidaten finner at det foreligger en særeieektepakt
eller ikke. De fleste får godt frem innholdet i el § 46 annet ledd.
Enkelte viser til avtl § 36, og viser til de ulike momenter som fremgår
av lovteksten der. Så fremt dette forklares godt, kan det i alle fall
ikke skade.
De fleste finner – med rette – at en ektepakt om fullstendig særeie
ikke er urimelig i et såpass kortvarig ekteskap. Enkelte gir Mette den
fattige trøst at hun i tilfelle også får beholde sine verdier
udelt.
En mer spesiell begrunnelse går på at når Mette kommer inn
i en fiin familie og bare bringer med seg fyll og spetakkel, fortjener hun ikke
bedre!
2.6 Kan Magnus også kreve skjevdeling for verdiøkningen?
Kan i motsatt fall Mette kreve verdistigningen ansett som sine skjevdelingsmidler?
Dette spørsmålet er (også) ment som en test på kandidatenes
evne til å tenke selvstendig. Spørsmålet må kanskje
betegnes som uavklart – i alle fall kan det ikke ha noen betydning hvilket
resultat kandidatene kommer til. Det avgjørende er drøftelsene.
Spørsmålet fremstår som vanskelig, og en rekke kandidater
klarer ikke helt å få tak på hva som er vilkårene for
skjevdeling, men er mer opptatt av hvem som egentlig har besørget verdistigningen
– ikke hva den kan føres tilbake til.
Enkelte kandidater påpeker at hennes ”innsats” ikke er av
den art som bør belønnes på skifteoppgjøret, og det
er det vel noe i.
Enkelte tar en avstikker til vederlagsreglene i el § 73. Det må honoreres
dersom det vises til prinsippene. Derimot må det trekkes for å anvende
bestemmelsen direkte.
Lovens kriterie er at skjevdelingsverdiene ”klart kan føres tilbake
til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått”. Spørsmålet
bør derfor ses i et årsaksperspektiv: Hva kan verdiøkningen
føres tilbake til?
Selv om det ligger spesielle forhold bak, må denne verdiøkningen
likestilles med en hvilken som helst økning i markedsverdien. Eiendommen
er ikke påkostet på noen måte, slik at det ikke kan sammenlignes
med tilfeller hvor Mette hadde bygget på, renovert osv.
Sett i et årsaksperspektiv kan selve verdiøkningen sies å
skyldes tre forhold; Mettes utagerende fester, det forhold at hun er gift med
en kjent person og det forhold at pressen skriver om hva som skjer på
eiendommen. En sentral nødvendig betingelse er også det forhold
at Magnus brakte eiendommen med seg inn i ekteskapet. Mange kandidater får
frem dette siste, og det må premieres.
Løsningen bør etter min mening være at også verdiøkningen
er gjenstand for skjevdeling. Et flertall av kandidatene synes å gjøre
det samme, og som regel med den begrunnelse at ”hovedgrunnen” til
verdiskapningen er at Magnus brakte eiendommen med seg inn i ekteskapet.
Et annet spørsmål er om prisstigningen innebærer noen egentlig
verdi for Magnus. Skulle han realisere den, måtte han ha solgt nå.
Det fremgår av oppgaveteksten at han vil bli boende der, slik at Aril
kan vokse opp på Skogum. Den oppskrudde markedsverdi vil etter hvert tapes,
og publisiteten utgjør ellers neppe noen reell verdi for Magnus.
Av samme grunner er det etter min mening heller ikke grunnlag for redusert skjevdelingsrett
etter el § 59 annet ledd.
Mange kandidater overser – i likhet med første utkast av sensorveiledningen
– spørsmålet om Mette kan kreve skjevdeling for verdiøkningen.
Dette spørsmålet må raskt besvares med at verdiøkningen
ikke i noe tilfelle kan føres tilbake til verdier Mette brakte med seg
inn i ekteskapet eller som hun mottok ved arv eller gave fra andre enn Magnus.
Mange kandidater foretar – for begge spørsmål – omfattende
drøftelser av unntakene i el § 59 tredje ledd, enkelte også
annet ledd. Det er det etter min mening lite grunnlag for.
2.7 Med hvilket beløp kan Magnus kreve skjevdeling for verdiene
av Skogum? Seks, fire, tre eller to millioner kroner? Begrunn svaret!
For denne drøftelsen må kandidatene ha fått med seg forutsetningen
gitt i oppgaveteksten, slik at utgangspunktet er at Magnus kan kreve hele verdien
av eiendommen skjevdelt.
Spørsmålet reiser to problemstillinger. Den første er om
pantegjelden for båtkjøpet kan redusere skjevdelingskravet, og
det annet er i tilfelle på hvilken måte.
Spørsmålet om panteheftelsen som påhvilte Skogum ved ekteskapets
inngåelse i det hele tatt skal få betydning for skjevdelingsretten
er ikke løst i loven eller i dens forarbeider.
Etter min mening bør spørsmålet løses etter samme
kriterier som gjeldsfradragsreglene i el § 58 tredje ledd, dvs at det avgjørende
ikke er om gjelden utgjør en panteheftelse på eiendommen, men hva
gjelden er pådratt til erverv eller påkostning av. I dette tilfellet
var gjelden pådratt til erverv av en båt – og vil derfor begrense
(eller utelukke) skjevdelingsretten hva angår båtens verdi.
En god del kandidater overser spørsmålet om gjeldens relevans,
og det er litt svakt på bakgrunn av de klare anførslene. De fleste
som tar opp spørsmålet kommer til at gjelden må hensyntas.
Selv om jeg ikke er enig i dette, er spørsmålet så uavklart
at det ikke kan få betydning hva kandidaten kommer til. Det er holdbarheten
og grundigheten i argumentasjonen som må være avgjørende.
Noen kandidater trekker båten inn i drøftelsene. Dette er ikke
nødvendig for å besvare spørsmålet, men greit nok
så fremt ikke kandidaten roter seg bort.
Her kunne man selvfølgelig tenkt seg muligheten av at båten ble
gjort til netto skjevdelingsmidler, mens lånet gikk til fradrag i den
faste eiendoms ”skjevdelingsverdi”. Det må imidlertid være
en rettsteknisk fordel med faste kriterier, som er i tråd med de som ellers
gjelder ved likedelingsoppgjøret.
Spørsmålet om hvilken betydning gjelden skal få, har vært
omdiskutert i teorien. Spørsmålet synes foreløpig avklart
ved Rt 2002 1596 (av mange kandidater omtalt som dom av desember 2002), hvor
Høyesterett enstemmig kom til ”at skjevdelingskravet gjelder den
forholdsmessige andel av eiendommens verdi på skjæringstidspunktet
som tilsvarer den andelen av eiendommens verdi som ikke var lånefinansiert
ved ekteskapets inngåelse”.
Denne regelen er av mange – herunder enkelte kandidater – omtalt
som ”lex Matningsdal”, fordi han introduserte løsningen i
et mindretallsvotum i Rt 2001 1434, og fikk tilslutning til sitt synspunkt av
en enstemmig Høyesterett i sistnevnte dom.
Ved ekteskapets inngåelse utgjorde lånet en halvpart av eiendommens
verdi. Magnus må derfor kunne kreve skjevdeling for en halvpart av verdien
på skjæringstidspunktet, dvs for tre millioner kroner.
3 Karakterfastsettelse
Ovenfor har jeg under gjennomgangen av de enkelte spørsmål gitt
uttrykk for en rekke synspunkter av betydning for karaktersettingen. Gjennomgående
gjelder det at kandidatens løsninger på de ulike spørsmål
ikke trenger å tillegges særlig vekt. Det avgjørende er argumentasjonen,
herunder kandidatens rettskildebruk og kjennskap til avtalerettslige og familierettslige
regler og prinsipper.
Noen av spørsmålene er relativt enkle, mens andre er mer kompliserte
enn hva det strengt tatt kan forventes at studenter på første avdeling
skal kunne svare på. Formålet med denne variasjon, er som nevnt
innledningsvis at oppgaven skal kunne besvares relativt enkelt, samtidig som
de særlig dyktige kandidater gis muligheter til å vise kunnskaper
og forståelse. (Dette er tross alt siste gang disse studenter har sjansen
til å få toppkarakterer!)
Generelt bør det gis stor uttelling til de som viser kunnskaper, innsikt
og forståelse – også der hvor kandidaten kanskje bommer litt
på hva som er gjeldende rett.
For å bestå må kandidaten ha foretatt noenlunde brukbare drøftelser
av de fleste spørsmål i oppgaven. At enkelte spørsmål
er utelatt eller bommet på, bør ikke i seg selv lede til stryk.
For å oppnå laud bør kandidaten ha vist kunnskaper og en
viss forståelse, samtidig som de grove feilskjær er unngått.
Der hvor besvarelsene varierer fra spørsmål til spørsmål,
bør det kunne gis laud samlet selv om enkelte spørsmål er
svakt besvart – forutsatt at feilene ikke er for grove.
|
Sist oppdatert 30.06.2003 av BMT Kommentarer til denne siden. |