UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig versjon
Første avdeling juss
Høstsemesteret 1996
Praktisk oppgave

Praktikum - høsten 1996

Del 1
Del 2

1. Innledning

Høstens praktikumsoppgave reiser - i likhet med oppgaven våren 1996 erstatningsrettslige og kjøpsrettslige problemer.

Høstens oppgave framstår som adskillelig mer krevende enn de praktikumsoppgaver som har vært gitt i de siste semestre. Flere av spørsmålene stiller store krav til kandidatenes evne til å anvende erstatnings- og kjøpsrettslige prinsipper på kompliserte problemstillinger som ikke er direkte omtalt i lovgrunnlaget. Dette gjelder spesielt spørsmål 1 og 3 i erstatningsdelen, som gir kandidatene rike muligheter for å kombinere høyt kunnskapsnivå og faglig forståelse med selvstendig tankevirksomhet og god skjønnsutøvelse.
Kjøpsrettsdelen er preget av klassiske, kjøpsrettslige stikkord (mangel, reklamasjon, heving, erstatning) og her blir en av kandidatenes utfordringer å vise kunnskap og forståelse ved i drøftelsene å trekke de naturlige konsekvenser av at oppgaveteksten beskriver et kjøp som på viktige punkter avviker fra de klassiske kjøp av prefabrikkerte løsøregjenstander som kandidatene er mest vant til å beskjeftige seg med.
Praktikumsoppgaven er omfangsrik. Den består av to adskilte deler med mange faktiske opplysninger. Antallet spørsmål er i alle fall ikke lavere enn vanlig, og flere av spørsmålene framstår som krevende. Dette må sensorene ta hensyn ved evalueringen.
Denne endelige sensorveiledning er utarbeidet etter at ca. halvparten av oppgavebesvarelsene i kommisjonen er gjennomgått. Endringer i forhold til den foreløpige sensorveiledning er markert med loddrett strek i margen.

2. Eksamenskrav, litteratursituasjon og undervisningsdekning

I erstatningsrett gjelder følgende eksamenskrav:

"Kjennskap til hovudreglane om skyldansvar og ansvar utan skyld og om årsaksvilkåra. Grundig kjennskap til reglane om utmåling av det økonomiske tapet og om tilhøvet til trygde- og forsikringsytingar. "

Tilrådd litteratur er Knut S. Selmer, Erstatningsretten, i Knophs oversikt over Norges Rett, 10. utg. 1993, § § 76 - 80 (s. 776 - 808), samt Nils Nygaard, Skade og Ansvar, 4. utg. 1992, kap. 1 - 3, s. 15 - 178. Som tilleggslitteratur er oppgitt Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 2. utg. 1987, 1. og 5. kap.

I kjøpsrett er eksamenskravet formulert slik:

"Kjennskap til reglene om kjøp og produktansvar. Grundig kjennskap til reglene om forbrukerkjøp."

Tilrådd litteratur er Kai Krüger, Norsk Kjøpsrett, 3. utg. 1991, med unntak av § § 5, 9, 10, 12, 22-26 og avsnitt Vil.

Som tilleggslitteratur er oppgitt:

Karsten Gaarder, Forelesninger i Kjøpsrett. Revidert og omarbeidet i utgave ved Bjørn Stordrange, 1992.

R. Marthinussen, Kjøpsrett etter Kjøpsloven 1988 (2. utg. 1992).

E. Selvig i Knophs oversikt 10. utg. 1993, § § 54, 65.

Chr. Fr. Wyller, Kjøpsretten i et nøtteskall (1988).

Både kjøpsrett og erstatningsrett er sentrale 1. avdelingsemner med solid undervisningsdekning gjennom forelesninger, manuduksjoner, kurs, seminarer og fakultetsoppgaver.

Del 1

Selv om forsikringsselskapet har erkjent ansvar, bør kandidatene innledningsvis vise til bilansvarslovens § § 4 og 6 om ansvarsgrunnlag og tapsutmåling. Det kan også vises til Bal § 8, men kandidatene har ingen grunn til å gå i dybden om disse eller andre bestemmelser i bilansvarsloven.
Det er skadeerstatningslovens § 3-1 som regulerer utmålingen av bl.a. tap i framtidig erverv.
Kandidatene bør ta utgangspunkt i at Peder Å s og selskapet er enige i at det økonomiske tapet i utgangspunkt utgjør kr. 60 mill. Dermed er det ikke grunn til å komme inn på reglene i § 3-1, 2. ledd og de klassiske problemstillinger hvilken inntekt skadelidte ville oppnådd uten skaden, og hva han kan forventes å oppnå med skaden.
Det vil også falle utenfor oppgaven å komme inn på reglene om kapitalisering, skatteulempe o.s.v., ettersom partene er enige om disse forhold.
Kandidatene bør se at oppgaven innbyr til drøftelse av om det i norsk erstatningsrett er grunnlag for en så stor erstatning for framtidig ervervstap som kr. 60 mill. Den naturlige forankring for en slik drøftelse vil etter min oppfatning være ski. § 3-1, 3. ledd, siste setning, som slår fast at det ved utmålingen

"videre kan tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under foregående punktum, til annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers. "

Nygaard omtaler s. 129 dette som "ei form for tryggingsventil slik at retten i det einskilde tilfellet skal kunne nå fram til eit rimeleg resultat". På s. 130 drøfter Nygaard konkret "om det kan takast omsyn til skadelidnes gode økonomi. Kan det ved ekstra høge inntektsnivå setjast eit øvre "tak", som ein kan kalla borgarleg jamnmål ? "
Nygaard viser til lovforarbeidene - der det ble diskutert, men avvist - å innføre en øvre grense tilsvarende høyeste pensjonsgivende inntekt etter folketrygdloven. Forarbeidene viser til at en eventuell reduksjon kan skje ved hjelp av lempingsregelen som nå finnes i Skl. § 5-2. Av denne grunn konkluderer Nygaard med at hovedregelen er at det ikke skal tas hensyn til skadelidtes økonomi ved fastsettingen av erstatningen etter Skl. § 3-1.
Den meget dyktige kandidat går dermed videre til § 5-2, og drøfter om 2. setning kan medføre en reduksjon av Peder Ås' erstatning. Her slås det fast at erstatningsansvaret kan lempes "når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden. " Nygaard drøfter lemping på s. 389-400, og vår problemstilling er nevnt i et eget avsnitt på s. 398. Problemet er imidlertid at dette ikke er pensum til 1. avd. og dessuten at det i oppgaveteksten er opplyst at forsikringsselskapet erkjenner at det ikke var grunnlag for lemping av ansvaret. Dermed kan sensorene ikke forvente en drøfting av § 5-2. Jeg mener imidlertid at det må ses positivt på en slik drøftelse, forutsatt at den skjer som en forlengelse av drøftelsen av § 3-1, 3. ledd.
For øvrig bør kandidatene behandle de argumenter forsikringsselskapet framsetter for reduksjon av erstatningsbeløpet. Samtlige av disse argumentene hører hjemme i en helhetlig drøftelse av Ski. § § 3-1 og 5-2. Spørsmålet er drøftet i detalj i NOU 1994: 20 Personskadeerstatning, særlig s. 116-117. Her heter det bl. a.:

"..... en yngre person med millioninntekt kan neppe forvente at domstolene vil utmale en erstatning som sikrer en slik inntekt til oppnådd pensjonsalder."

Det kan ikke forventes at kand. skal kjenne til dette.
For egen del finner jeg det helt usannsynlig at en norsk domstol vil tilkjenne en privatperson kr. 60 mill. i erstatning for framtidig inntektstap. Kandidatene bør se at det er dette som skal drøftes, ikke de generelle prinsipper for utmåling av erstatning. Drøftelsens kvalitet vil avhenge av kunnskapsnivå og evne til å drøfte fornuftig.
De fleste besvarelsene er skuffende svake. Kand. er generelt svært lojale til prinsippet om full erstatning, og evner i liten utstrekning å få fram motforestillinger mot at Peder Ås i denne sak skal få utbetalt kr. 60 mill. i erstatning. Kand. er også upresise med lovgrunnlaget. Mange bruker mest plass på generell teori om vilkår for erstatning og utmålingsprinsippene. Dette gir minimal uttelling.

Spørsmålet er om utbetalingen på kr. 4 mill. skal betraktes som en fordel Peder As har oppnådd på grunn av skaden. Det er en generell ulovfestet regel at slike fordeler skal komme til fradrag ved utmålingen, jfr. Nygaard, s. 79-80. For tap i framtidig erverv er regelen" lovfestet i § 3-1, 3. ledd, 2. setn., som kand. bør vise til.
Kandidatene bør først drøfte om det i det hele tatt er tale om fordel. Det framgår av oppgaveteksten at utbetalingen ikke er en veldedig ytelse fra firmaet, den er oppgjør for Peders eierandel i advokatfirmaets driftsmidler. Som ledd i utelukkelsen fra firmaet blir Peders eierandel i fast eiendom m.v. omgjort til kontanter. Slik ombytting innebærer ingen formuesforøkning på Peders hånd, og dermed blir det anstrengt å karakterisere dette som en "fordel". I samme retning taler det forhold at dersom Peder hadde fortsatt som partner i firmaet fram til fylte 67 år, ville han på det tidspunkt fått realisert eierandelen.
"Fordelen" kan dermed i høyden bestå av at Peder nå fritt kan disponere eierandelen i form av et kontantbeløp, mens den normalt ville vært bundet opp som en innsatsfaktor i firmaet. Det blir imidlertid vanskelig å verdsette en slik fordel, bl.a. fordi det må tas i betraktning eierandelen ved realisasjon ved Peders fylte 67 år sannsynligvis ville hatt en langt høyere verdi enn kr. 4 mill.
For øvrig bør kandidatene vise at de kjenner det generelle krav om kompensasjonsrelevans. Det kreves både at skaden er årsak til fordelen og at den har til formål å dekke samme skade som erstatningen for tap av framtidig ervervsevne. I NOU 1994: 20 s. 99 antas det at det etter Høyesteretts dom i Skolandsaken (Rt. 1993 s. 1547) ikke foreligger noe krav om kompensasjonsrelevans ved anvendelse av kan-regelen i § 3-1, 3. ledd, 2. setn. Kand. som drøfter dette, må honoreres.
Etter min oppfatning kan realiseringen av eierandelen neppe karakteriseres - som en "annen vesentlig økonomisk støtte" og uansett har utbetalingen ikke til formål å kompensere for skaden. Nygaard drøfter dette på s. 126 -129.
Besvarelsenes kvalitet vil avhenge av kand.'s evne til å resonnere fornuftig om ytelsens karakter, samt vise kunnskaper om § 3-1, 3. ledd. De fleste kand. ser at realiteten er ombytting av aktivaposter, men drøftelsene blir oftest enkle og vage.

Det er ikke nødvendig, men heller ikke negativt, om kand. også her opplyser at bilansvarslovens regler gjelder, jfr. § § 4, 6 og 8.
Også for Lars Holm er det Ski. § 3-1 som kommer til anvendelse ved utmåling av erstatning for tap i framtidig erverv.
Det er åpenbart at formålet med spørsmålet er å få kand. til å drøfte om "svart" inntekt er en interesse som har erstatningsrettslig vern. Kandidater som overhodet ikke ser dette poenget, mål isolert sett få stryk på dette spørsmålet. Oppgaveteksten gir argumenter for og mot som kand. bør kunne bruke til å lage en interessant drøftelse.

Nygaard omtaler problemstillingen på s. 73:

"Dersom personskaden fører til tap av svart inntekt ved vanleg arbeid, må han ha skadebotvern for dette, iallfall i den form at inntekta er med og viser nivået i hans framtidige arbeidsevne, og tap av denne evna."

Kand. bør etter min oppfatning kunne resonnere seg fram til at Lars Holm må ha erstatningsrettslig vern også for denne tapsposten. Det bør imidlertid neppe gis trekk dersom kand. kommer til motsatt standpunkt, forutsatt at det skjer med en poengtert begrunnelse. Kand. som kun gjengir argumentene fra oppgaveteksten og velger å tillegge det ene argumentet mer vekt enn det andre, kan ikke få nevneverdig uttelling på dette spørsmålet.
Det er få kand. som f år noe særlig ut av dette spørsmålet. De fleste viser til prinsippet om full erstatning og gir Lars Holm medhold, gjerne med et haleheng om at forholdet til skattemyndighetene er erstatningssaken uvedkommende. De f å som presterer en mer prinsipiell drøftelse med arbeidsevnen i fokus, bør honoreres.

Her kan kand. ta utgangspunkt i at en tradisjonell beregning av det økonomiske tapet tilsier at Lars Holm har et netto årstap på kr. 120.000,- og at det som utgangspunkt er dette beløpet som skal legges til grunn. Kand. må imidlertid forventes å forstå at dette blir en "umulig" konklusjon. En domstol som gir Lars Holm medhold i at årstapet skal settes til kr. 120.000,-, vil derved approbere en straffbar handling og kan også sies å medvirke til skatteunndragelse.
Resultatet bør således ganske klart bli at årstapet skal settes til kr. 70.000,-. Den enkleste - og kanskje beste - begrunnelse vil være at Lars Holms interesse i å unndra inntekten fra beskatning ikke er en lovlig interesse. Problemstillingen er ikke konkret omtalt av Nygaard, men brukbare argumenter finnes på s. 73, der det bl.a. slås fast at man ikke har skadebotvern for inntekt som ville være i strid med ærbarhet etter prinsippet i NL 5-1-2.
Også på dette spørsmål gir oppgaveteksten argumenter for og mot som bør legge grunnlaget for interessante og fornuftige drøftelser. Kand. som ikke greier noe annet enn å gjengi disse uten noe selvstendig bidrag kan ikke få noen uttelling.
Også her blir drøftelsene gjennomgående enkle og utpreget frirettslige. De fleste synes det er for galt om Holm skal få sitt skattesvik honorert av domstolene, men få makter å drøfte dette på fornuftig måte.

Del 2

Kand. bør innledningsvis i drøftelsen slå fast at kjøpsloven kommer til anvendelse, jfr. § § 1 og 2. Det dreier seg om et tilvirkingskjøp etter § 2, 1. ledd. Noen kand. vil sannsynligvis drøfte om § 2, 2. ledd kommer til anvendelse, dette bør eventuelt gjøres meget kort. Dersom kand. kommer til at det ikke foreligger kjøp fordi maskinfabrikkens plikt til å lage maskinen utgjør den overveiende del av fabrikkens forpliktelse, har man misforstått hva som ligger i § 2, 2. ledd, jfr. Krüger s. 3, 4 og 8.
Hovedinnholdet i besvarelsen av dette spørsmål må være en drøftelse av om det foreligger mangel etter kjøpslovens § 17. Det vil ikke være feil å trekke inn § 18 i drøftelsen, selv om den neppe kaster nevneverdig lys over mangelsspørsmålet i dette tilfellet.
Oppgaveteksten gir et vell av opplysninger som kan trekkes inn i en interessant drøftelse. l tillegg gir lovteksten en rekke stikkord som bør behandles. Det må være grunn til å ha visse forventninger til kand.'s drøftelser, ettersom mangelsproblematikken står meget sentralt i første avdelings kjøpsrettsstudium.
Den dyktige kandidat tar i betraktning at det her dreier seg om et tilvirkningskjøp. Utgangspunktet må da være at det ikke foreligger en mangel så lenge maskinen er helt i samsvar med kjøpers tegninger og tekniske spesifikasjoner. Det kan imidlertid tenkes at dette utgangspunktet må modifiseres ettersom selger på grunn av kjøpers "usikkerhet med hensyn til om maskinen ville fungere slik som forutsatt", har gjennomgått alle sider ved maskinen uten å finne svakheter eller feil.
Kandidater som ukritisk slår fast at maskinen ikke svarer til kjøpers forventninger og derfor har en mangel, kan ikke få særlig uttelling på dette spørsmålet. For øvrig er dette et spørsmål der det ikke kan ha noen betydning for sensorenes evaluering hvilken konklusjon kand. kommer til. Selv heller jeg til at det ikke foreligger noen mangel, i alle fall dersom det forutsettes at fabrikken ikke kan klandres for at det ikke før tilvirkningen ble oppdaget at det var teknisk umulig å lage en maskin som kunne sløye fisk av alle vektklasser. Kand. må tillates å stille opp slike forutsetninger uten å få trekk for å spekulere i faktum.
Drøftelsene er svært variable i kvalitet, men hovedinntrykket er at kand. er godt trent i mangelsdrøftelser generelt. De fleste ser også poenget med at fabrikkens eksperter "konfirmerte" tegningene, og konkluderer med at det da må være en mangel, jfr. kjl. § 17 (2) b). De fleste besv. blir imidlertid for endimensjonale, få kand. drøfter motargumentene på fornuftig vis.

Maskinen ble levert 30. september 1995. Hevingskravet ble framsatt 14. april 1996. Det er på det rene at den påståtte mangel viste seg umiddelbart etter levering. Dette gjør det etter min oppfatning naturlig at kand. drøfter både om det foreligger nøytral reklamasjon etter kjøpslovens § 32 og om hevingskravet (spesifisert reklamasjon) er framsatt i tide etter § 39. Her kan det imidlertid tenkes at oppgavetekstens opplysning om at "det var enighet mellom partene om at de rettslige spørsmål knyttet til kjøpet ikke hadde vært brakt på bane før hevingserklæringen ble avgjort 14. april 1996" skaper usikkerhet hos en del kand. Opplysningen er nok ment å skulle oppfattes dithen at noen spesifisert reklamasjon ikke ble framsatt før 14. april, men kan lett misforstås slik at kand. legger til grunn at kjøper overhodet ikke påberopte seg noen mangel (nøytral reklamasjon) før 14. mars 1996.
Kand. som misforstår oppgaven slik, vil antakeligvis konkludere med at hevingskravet er framsatt for sent. Sensorene bør etter min oppfatning ikke slå for hardt ned på dette, selv om det avdekker noe svikt i forståelsen av reklamasjonsreglene.
Forhåpentligvis vil de fleste kand. først slå fast at møtet som ble holdt mellom partene en uke etter levering må sies å tilfredsstille kravet om nøytral reklamasjon i § 32. Fabrikkens forsøk på å f å maskinen til å fungere i de påfølgende måneder, kan betraktes som selgers utøvelse av rettingsadgangen etter § § 36 og 37.
Spørsmålet som gjenstår er om 6 uker fra 1. mars 1996 er "innen rimelig tid". Reglene omtales i Krüger s. 400 fig., se særlig s. 406.
Det kan argumenteres for begge løsninger, selv antar jeg at hevingskravet her er framsatt i tide.
De fleste kand. kommer greitt fram til at problemstillingen er om de 6 ukene fra 1. mars til 14. april er "rimelig tid", og mange skriver forstandig om dette.

Spørsmålet må drøftes på grunnlag av kjøpslovens § 39, 1. ledd. Spørsmålet blir om mangelen medfører vesentlig kontraktbrudd. Den gode kandidat vil også finne fram til kjøpslovens § 26. Denne gjelder direkte heving av tilvirkningskjøp ved forsinkelse, men vurderingskriteriet - om formålet med kjøpet blir vesentlig forfeilet - kan være relevant også ved drøftelsen av § 39.
Drøftelsen skal bygge på at funksjonssvikten er en kjøpsrettslig mangel, og da blir det etter min oppfatning vanskelig å komme utenom hevingsrett. Det er et meget betydelig avvik mellom maskinens tilsiktede funksjon og det den faktisk kan prestere. At maskinen fremdeles har et praktisk bruksområde, kan neppe være tilstrekkelig til at selger kan unngå heving. Dette må gjelde selv om heving vil ramme selger hardt. Kand.'s konklusjon er av underordnet betydning, avgjørende er hvordan kand. drøfter spørsmålet.
Spørsmålet om hevingsrett har fyldig dekning i pensumlitteraturen, Krüger s. 280 fig. Heving av tilvirkningskjøp er spesielt omtalt på s. 284 til 285. Sensorene bør stille visse krav til kvalitet i kand.'s drøftelser av dette spørsmål.
De fleste kand. later til å ha god trening også i hevingsdrøftelser, og får fram poenget med stort avvik i forhold til kjøpers forventninger. En del lar det få avgjørende betydning at heving er tungt for selger. Dette tyder på dårlig forståelse, og bør gi trekk.

Kand. bør starte i kjøpslovens § 40, som slår fast at selger har erstatningsansvar med mindre han godtgjør at den mangelfulle levering skyldes hindring som nevnt i § 27. Det er dette ansvarsgrunnlaget som kalles kontrollansvar, noe kand. ikke må være i tvil om.
Kontrollansvaret innebærer at for å bli fritatt for ansvar må selger godtgjøre at 4 kumulative vilkår foreligger.

Mangelen må skyldes:

- en hindring,

- som ligger utenfor selgers kontroll,

- som var uforutsigbar for selgeren ved avtaleinngåelsen, og som selger ikke

- kunne unngå eller overvinne følgene av.

Kand. bør være i stand til å foreta en slik oppsplitting av drøftelsen. Det kan for øvrig nevnes at læreboka foretrekker begrepet "hindringsansvar" framfor "kontrollansvar", og det må naturligvis aksepteres at kand. bruker lærebokas begrep. Emnet er omtalt på s. 330 flg. i læreboka.
Det synes rimelig klart at vilkårene 1 og 4 for å unngå kontrollansvar, er oppfylt. l dette tilfellet vil vilkår 2 og 3 gli over i hverandre. Det må legges til grunn at det ikke er teknisk mulig å produsere en maskin som er mangelfri, og det interessante spørsmål blir vel da om dette var noe selger kunne forutsi. Dersom selger kan bebreides for ikke å ha skjønt på forhånd at maskinen ikke ville fungere, vil selger så vidt jeg forstår bli erstatningsansvarlig etter kontrollansvarsregelen. Når det gjelder tilvirkningskjøp vil det generelt være vanskelig for selger å få medhold i at hindringen ligger utenfor hans kontroll.
Regelen er komplisert og juridisk teori er splittet når det gjelder den nærmere avgrensning av kontrollsfæren. Det er neppe grunn til å stille alt for store forventninger til kand.'s besvarelser av dette spørsmål.
Besvarelsene bekrefter at kand. finner kontrollansvaret vanskelig, men mange kommer hederlig ut av spm. 8.

Her må kand. kunne gå direkte til kjøpslovens § 67 og drøfte om tapet er indirekte etter 2. ledd. Det kan imidlertid ikke skade om kand. innledningsvis nevner hvilken betydning det har om tapet er direkte eller indirekte, nemlig at kontrollansvaret ikke gir dekning for indirekte tap.
I § 67, 2. ledd er det litra b) - tap som følge av at tingen ikke kan nyttiggjøres som forutsatt (avsavn) - som er aktuelt å drøfte. Krüger nevner på s. 375 at dette unntaket vil dekke f.eks. tapt produktivitet, og det er vel det som er tilfellet her. Kand. som i tillegg drøfter om § 67, 3. ledd, litra a) medfører at tapet likevel blir direkte, må få betydelig uttelling for dette. Denne regelen omtales av Krüger på s. 382, og innebærer en betydelig innsnevring i rekkevidden av "indirekte regelen" i 2. ledd. De aller fleste kand. finner 2. ledd, litra b) og konkluderer raskt med at tapet er indirekte.

Jeg antar at Del 1 og Del 2 bør telle likt ved karakterfastsettelsen.

Det generelle inntrykk er at kand. i liten utstrekning makter å utnytte de muligheter oppgaven gir til å lage interessante og prinsipielle drøftelser. Dette gjelder spesielt del 1. Her kjører kand. på det sikre - det velkjente prinsipp om full erstatning - og drøftelsene blir skuffende enkle og uinteressante. De fleste viser tilstrekkelig kunnskap og forståelse om hovedreglene til at det holder til haudabel karakter. For å få laud på del l må det kreves at kand. løfter blikket noe og er i stand til å drøfte de prinsipielle utmålingsspørsmål (særlig spm. 1 og 3) på fornuftig vis.
Del II reiser mer tradisjonelle problemstillinger, og de fleste gjør det bedre her enn på del I.
Når mye av argumentasjonen er presentert i oppgaveteksten og spørsmålene hjelper kand. godt på vei til riktig problemstilling, er det f å kand. som får problemer med å skrive til bestått. Det må imidlertid stilles krav til kvaliteten for å få laud, og det er dessverre relativt få som utmerker seg i så mate. Foreløpig er det få laud, få stryk og mange bra/middels haud.

Sist oppdatert 09. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.