UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling
Praktikum – høsten 1998 (Studieordning av 1997)
I: |
Eksamenskrav |
Oppgaven byr på
problemstillinger fra den lovfestede forvaltningsretten (spørsmål 1-3) og kjøpsretten
(spørsmål 4-7). Eksamenskravet i kontraktsrett for 1. avdeling etter
1997-ordningen (kontraktsrett 1) lyder:
"Kjennskap til reglane om stifting av kontrakt, med særlig vekt på kjøpstilhøve.
Kjennskap til reglane om kjøp og produktansvar med hovudvekt på forbrukerkjøp.
"
De kjøpsrettslige
problemstillinger i oppgaven dekkes av første punktum. Følgelig må det kreves
noe mer enn grunnleggende kunnskap, jfr. annet komma. Eksamenskravet i
forvaltningsrett til 1. avdeling etter 1997-ordningen (forvaltningsrett I)
lyder:
"Kjennskap til reglane om saksførehaving i forvaltningssaker. Grundig
kjennskap til reglane om når ein er ugild, om varsel og fråsegn, om
forvaltninga sitt ansvar for klårlegging av saka, om rett for partar og andre
til å gjera seg kjende med dokumenta i saka, og om grunngjeving og klage.
Kjennskap til hovudreglane i forvaltningsretten elles "
Oppgavens
forvaltningsrettslige problemstillinger gjelder inhabilitet og klagerett. Dette
kommer inn under det kandidatene skal ha grundig kjennskap til.
II: |
Litteraturdekning |
Der er ikke satt opp tilleggslitteratur i forvaltningsrett I.
Oppgavens problemstillinger er grundig behandlet i anbefalt litteratur. Det har vært forelest i både kontraktsrett I og forvaltningsrett I høsten 1998, med utgangspunkt i ovennevnte eksamenskrav. Der har også vært avholdt manuduksjoner i begge fag.
III: |
Generelt om bedømmelse av praktikumsbesvarelser |
Kandidatene må
finne de relevante rettsgrunnlag for avgjørelsen av de enkelte spørsmål.
Kandidater som i markert grad ikke finner frem til aktuelle lovregler, viser med
dette klar kunnskapssvikt. For å få til en akseptabel drøftelse må de avgjørende
spørsmålsstillinger presiseres. Dersom kandidater er jevnt svake på dette
punktet, foreligger der grunnleggende svikt mht. mestring av praktisk juridisk
metode.
Drøftelsene kan
tenkes organisert på forskjellige vis, uten at dette trenger å bety noe for
resultatet eller bedømmelsen. Det viktigste er at man sammenholder faktum og
jus på en strukturert og forstandig måte, uten overdreven teoretisering eller
faktumreferering. De viktigste resonnementene og momentene må klargjøres,
avveies og lede frem til en uforbeholden konklusjon.
Noen kandidater
velger å behandle pro-argumenter og contra-argumenter som to adskilte bolker,
eventuelt slik at det avgjørende kommer til sist. Andre griper i større grad
til å "flette" argumentene. Begge deler kan fungere, selv om det
mest elegante og hensiktsmessige er a følge et tradisjonelt pro aut
contra-oppsett.
For å ha verdi
for fremstillingen, bør rettskilder anvendes slik at betydningen for det aktuelle
tilfellet fremkommer klart. Kildene må identifiseres såpass klart at etterprøving
er mulig. Det kan ikke kreves godt judisium og praktisk tilnærming fra
l.avdelings-studenter. Ubalanserte avveininger og dårlig skjønn bør etter min
mening først trekke i negativ retning der det er tale om en klar svikt
mht vurderings-/avveiningsevne.
Men slik ubalanse
vil uansett - sett i sammenheng med prestasjonen for øvrig - kunne bidra til et
generelt inntrykk av svak metode eller sviktende kunnskaper. Det samme gjelder
unødig overkomplisering, vidløftiggjøring og/eller ordrikhet. En unødig
omfattende drøftelse kan være like avslørende som en uholdbart knapp.
Det bør ikke
legges vekt på stavefeil eller grammatikalske feil som sådan. Det samme
gjelder syntaksfeil og generelt svak språkføring. Språkføring har likevel
slik sammenheng med god juridisk metode at svakhet eller styrke på dette feltet
lett vil få betydning for bedømmelsen av kandidatens prestasjon.
Dette gjelder i første
rekke kravet til klarhet og presisjon. Hvis språket gjør presentasjonen
upresis, uklar eller usammenhengende, svekker dette naturligvis
helhetsinntrykket. På samme måte vil en presis, enkel og elegant fremstilling
ytterligere styrke en solid besvarelse.
IV: |
Nærmere om oppgavens spørsmålsstillinger |
1) |
Er Vidar Holm inhabil til å behandle saken? |
Saken gjelder
kommunale organers virksomhet og forvaltningsloven kommer til anvendelse, jfr.
§ 1, 1. og 2. punktum. Bestemmelsene om inhabilitet finnes i § 6. Denne
gjelder generelt for avgjørelser - og tilrettelegging av avgjørelser - i
forvaltningssaker innenfor lovens område, jfr. § 3 forutsetningsvis og § 6, første
ledd.
Mht. anvendelsen
av § 6 er det dermed uten betydning om forholdet omfattes av legaldefinisjonene
på vedtak og enkeltvedtak i § 2 a og b. Vidar Holm er ansatt i Storesund
kommunes tekniske etat og kommer inn under begrepet "offentlig
tjenestemann" i § 6. 1. ledd, jfr. legaldefinisjonen i § 2 d).
Bestemmelsen kommer til anvendelse.
Det ovenstående
er åpenbart, og kandidater som griper til omfattende problematiseringer av
hvorvidt loven gjelder, eventuelt hvorvidt kapittelet får anvendelse i denne
saken, må trekkes. Fullstendig utelatelse av å ta opp spørsmålet om
paragrafens anvendelse vil også kunne være uheldig. En konsis, presis
konstatering av at vilkårene er oppfylt er det beste.
Vidar Holm har
ingen selvstendig tilknytning til saken. En eventuell inhabilitet for Vidar Holm
må dermed følge av § 6, 3. ledd som en konsekvens av Oluf Sands eventuelle
inhabilitet. Avledet inhabilitet etter § 6, 3. ledd gjelder ikke i forhold til
å "forberede grunnlaget" for en avgjørelse, jfr. forskjellen i
ordlyd mellom 3. ledd og de forutgående. Kandidatene bør derfor først ta opp
spørsmålet om hvorvidt Holm "treffer avgjørelse" når han avgir
innstilling til bygningsrådet.
En del kandidater
konkluderer uten særlig begrunnelse med at Holm ikke treffer avgjørelse, og at
inhabilitet derfor ikke er aktuelt. Etter min oppfatning er dette ikke så åpenbart
at en drøftelse er unødvendig. Begrepet avgjørelse kan ikke underkastes en
snever ordlydsfortolkning, se Eckhoff, Forvaltningsrett, siste utgave s. 418
nederst.
Hvorvidt
innstillinger faller utenfor begrepet i relasjon til § 6, 3. ledd drøftes
spesifikt av Woxholt, forvaltningsloven med kommentarer, 2. utgave s 139. Han
konkluderer med at en innstilling i utgangspunktet ikke er en avgjørelse i
lovens forstand, men at dette må vurderes fra tilfelle til tilfelle. Eckhoff,
op cit s. 419, hevder at man må legge mer vekt på behovet for habilitetsregler
i tvilstilfeller. Kandidater som drøfter dette på en god måte, bør
premieres.
Deretter kan
inhabilitet drøftes i forhold til § 6, 1. eller 2. ledd på basis av Oluf
Sands, tilknytning. Om behandlingen av begrepet avgjørelse er solid og
kandidatene har konkludert med at innstillingen ikke omfattes, kan det ikke
trekke ned om kandidater avstår fra en slik subsidiær behandling.
En del kandidater
overser problemstillingen i forhold til avgjørelsesbegrepet, og går rett på
en inhabilitetsdrøftelse. Å overse hele problemstillingen må trekke noe ned,
men bør ha begrenset betydning dersom resten er godt. Kandidater som verken ser
forskjellen i ordlyd mellom 3. ledd og de øvrige eller får til en fungerende
drøftelse i forhold til Oluf Sand må trekkes kraftig for dette.
I forhold til §
6 a) må det drøftes hvorvidt Oluf Sand er part i saken. Dette er definert i §
2 e) som "..person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken
ellers direkte ,gjelder.. ".
Lovavdelingen har
uttalt at å eie grunn innenfor et større reguleringsområde ikke er
tilstrekkelig til å bli regnet for part i reguleringssaker, men at "de
grunneiere som saken kan få en viss praktisk/økonomisk betydning for"
må regnes for parter (se Frihagen II s. 97 og Eckhoff (2. Utg) s. 402.
Synspunktet
retter vel seg først og fremst til generelle planvedtak, og har mindre relevans
i forhold til byggetillatelse etter plb. § 93. Et vedtak om byggetillatelse
etter plb. § 93 vil berøre de andre grunneieres rettigheter i mindre grad enn
et vedtak om planstatus. Woxholt tar opp problemstillingen konkret i
kommentarutgaven s. 63, nederst, og ser ut til å mene at naboer som
utgangspunkt vil være parter ved søknad om byggetillatelse.
Det må uansett
foretas en konkret drøftelse av vedtakets betydning for Oluf Sand ut i fra
lovens ordlyd. I dette tilfellet dreier det seg om et tiltak som vil være
ekstra skjemmende for Oluf Sands eiendom, og han er nærmeste nabo. På den
annen side er der allerede kai og sjøhus på eiendommen, det er tale om en
utvidelse av installasjoner som allerede er der og skjemmer utsikten fra før.
Det dreier seg heller ikke om en ny virksomhet. Forholdet ligger muligens i et
grenseland, men etter min vurdering er han nok part.
En del kandidater
vil trolig falle ned på at Sand ikke er part, eller gå direkte på 2. ledd.
Hvis man skulle finne at 1. ledd ikke er aktuelt, er det ikke uproblematisk
å gi 2. ledd anvendelse. Sand har ingen tilknytning til Peder eller saken ut
over sitt naboskap; de samme elementer som er interessante i forhold til partsspørsmålet
etter 1. ledd litra a) vil være det sentrale i bedømmelsen etter 2. ledd.
Hvis Sand ikke er
nært nok knyttet til saken til at 1. ledd kommer til anvendelse, vil anvendelse
av 2. ledd dermed kunne fungere som en utvidelse av dekningsområdet for loven i
forhold til den avgrensning lovgiver har foretatt med den kasuistiske
oppregningen. Dette kan hevdes å være illojalt overfor lovgiver.
Disse
betraktningene vil likevel ha mer relevans i forhold til spesifikke unntak for
visse grupper tilknyttet parter i b-e enn for den generelle regelen i litra a.
Det vil samsvare dårlig med systemet i loven å anta at lovgiver har ment at
personer utenfor selve partsdefinisjonen i § 2 e) - f. eks. med alminnelig
rettslig klageinteresse - skal falle utenfor. 2. ledd dersom vurderingen baseres
på de samme momenter som partsspørsmålet. Dette synes også å være
implisitt lagt til grunn i juridisk teori, se Eckhoff om § 6, 2. ledd og
naboforhold på s. 426.
Spørsmålet blir
om der foreligger et "særegent forhold" som er egnet til å svekke
tilliten til Sands upartiskhet, § 6, 2.ledd, 1. punktum. Her er
inhabilitetsinnsigelse reist, og oppføringen av bygningen vil medføre en særlig
ulempe for Sand, begge deler skal vektlegges, se 2. punktum. Kandidatene bør se
at det er tilliten som er det sentrale, ikke Sands faktiske holdning eller
innvirkning.
Sannsynligvis vil
innstillingen ikke falle innenfor begrepet "avgjørelse" og den
samlede konklusjonen må da bli at avledet inhabilitet ikke er aktuelt. Dersom
det foreligger en "avgjørelse" må det etter mitt syn være temmelig
klart at Sand ville vært inhabil og dermed likeså for Holm.
Faktum gir ikke
foranledning for å trekke inn § 6, 4. ledd - enda mindre for å gi den
anvendelse. Det vil svekke inntrykket om kandidaten går inn på denne
bestemmelsen i noen utstrekning. Det kan selvsagt ikke forventes at kandidaten
trekker inn rettskilder på kommunalrettens område i drøftelsene.
2) |
Har Peder rett til å påklage innstillingen? |
Bestemmelsene om
klage finnes i § 28. Kapittelet gjelder kun ved enkeltvedtak jfr. § 3, og
begrepet er også nevnt som et vilkår i § 28, 1. ledd. Kandidater som ikke ser
problemstillingen vet følgelig ikke hva en innstilling er. Legaldefinisjonen
finnes i § 2 b), jfr. a); en avgjørelse som er fattet i medhold av offentlig
myndighet og som er bestemmende for rettigheter og plikter for en eller flere
bestemte personer.
Å utforme en
innstilling kan muligens sees som en "avgjørelse" under visse
omstendigheter, jfr. ovenfor, men den stifter ingen rettigheter og plikter. I
utgangspunktet er en innstilling - på samme måte som en uttalelse - ikke
gjenstand for klage etter § 28. I særlige tilfeller - for eksempel der
innstillingen langt på vei avgjør utfallet - kan en vel ikke utelukke
klagerett allerede på dette stadiet. I dette tilfellet er det etter min
vurdering ikke grunnlag for slike betraktninger. Peders rettigheter vil være
ivaretatt gjennom hans rett til innsyn i innstillingen etter § 18 og retten til
å klage på det endelige vedtak. Innstillingen vil ikke være gjenstand for
klage.
Dersom det
forutsettes at innstillingen kan påklages, må det avgjøres hvorvidt Peder har
rettslig klageinteresse. Iht. forarbeidene skal begrepet i ganske stor
utstrekning tolkes i samsvar med "rettslig interesse" i tvml. § 54,
se Ot. prp. nr. 38 for 1964-65 s. 97 og Innst. O. II (1966-67) s. 13, samt
Eivind Smith i TfR 1980.445. Kandidater som måtte falle ned på at Peder ikke
har rettslig klageinteresse må trekkes vesentlig for dette.
3) |
Har Arnold Olsen rett til å påklage vedtaket? |
Det kan ikke være
tvilsomt at vedtaket i utgangspunktet er gjenstand for klage etter § 28 jfr. §
2 a) og b). Spørsmålet blir hvorvidt Arnold Olsen har rettslig klageinteresse,
jfr. § 28, 1. punktum. Det er ikke nødvendig å ta opp om han har partsstatus
og behandling av dette vil kunne være uheldig. Dette gjelder særlig om en slik
behandling blir unødvendig vidløftig.
En del kandidater
vil ventelig avvise klageinteresse for Arnold Olsen ganske kjapt. Dette kan i
utgangspunktet synes logisk, han vil jo ikke få utsikt til bygget og vil dermed
i liten grad berøres. Faktum gir heller ikke andre indikasjoner på at han berøres
av utbyggingen, og naboenes interesse i byggeplanene retter seg jo nettopp mot
utseende og utsikt.
På den annen
side skal grensen for rettslig klageinteresse langt på vei samordnes med kravet
til rettslig interesse etter § 54, jfr. ovenfor under (2) samt Rt. 1986.1164.
Selv om manglende tilknytning like godt kan danne grunnlag for en materiell avgjørelse
i klagers disfavør, er det antatt at saksøker må over en viss terskel for
overhodet å fremme sak, se Hov s. 164 og 171 ff.
Om rettslig
interesse i forhold til tvml. § 54 finnes adskillelig teori og rettspraksis. Det
kan ikke forventes at kandidatene har kjennskap eller forståelse for dette, ut
over det som behandles av Frihagen. Det må likevel kunne forventes at
kandidatene viser forståelse for begrepet slik det fremgår i
forvaltningsloven, og viser noen grad av fingerspitzgefühl i forhold til
grensedragningen.
Ut i fra
rettspraksis er det etter min vurdering ikke gitt at et saksanlegg fra
Arnold Olsens side hadde blitt avvist. Boligene ligger jo "like bak"
kaien. Faktum gir likevel magert grunnlag for å vurdere virkningene for ham, ut
over at utsikten ikke forstyrres eller hindres. Ut i fra det som er
opplyst, vil vel konklusjonen trolig måtte bli at Arnold ikke kan agere, men
begge resultater må være akseptable.
4) |
Har "MS Havfisk" en mangel? |
Mangler i kjøpsforhold
behandles av Krüger på s.103 - 166. Kjøpsloven av 13. mai 1988 nr. 27 (kjl.)
kommer klart til anvendelse. Det er ikke tale om et forbrukerkjøp. Begge deler
er så vidt klart, at noe mer enn en konstatering fra kandidatens side
vil være uheldig. Mangel er et koblingsbegrep og innholdet fastlegges nærmere
i §§ 17 til 19. Faktum burde gi grunnlag for en grundig og strukturert drøftelse
av spørsmålet. I det følgende tas det ikke sikte på å gi noen uttømmende
vurdering av spørsmålet, men å påpeke en del sentrale momenter.
Dette er et
"som den er" kjøp, og kandidaten bør uten videre se at § 19 er den
aktuelle bestemmelsen for mangelsdrøftelsen. Det mest naturlige er etter min
vurdering å basere behandlingen på § 19 (a) og spørsmålsstillingen blir (1)
hvorvidt MS Havfisk ikke svarer til opplysninger som banken har gitt om den,
dens egenskaper eller bruk og (2) hvorvidt dette har innvirket på kjøpet.
Faktum gir ikke
informasjon om opplysninger ut over annonsen. I denne heter det at "båten
er sertifisert for fiske inntil 200 mil fra kysten" og at den har vært
brukt til ulike former for fiske. Dette vil i utgangspunktet kunne skape en
forventning hos en leser om at båten er i forskriftsmessig og sjødyktig stand.
Det er ikke tale om et utsagn som bærer preg av uforpliktende reklame.
Opplysningene er gitt i en uforbeholden form, noe som ytterligere kan styrke et
inntrykk av at båten er klar for slik drift.
På den annen
side sies det ikke at båten faktisk tilfredsstiller kravene til sjødyktighet
for fiske utenfor 12-milssonen og det gis heller ingen opplysning om nåværende
eller fremtidige bruksmuligheter. Annonsen opplyser kun om tidligere bruk og
eksisterende sertifikat, ikke om grunnlaget for slikt sertifikat er
tilstede. Opplysningene er heller ikke myntet på det brede publikum, men på
yrkesfiskere som i utgangspunktet vil vite forskjellen på sertifikater og
faktisk stand.
Krüger antar at
slike uttalelser om offentlig godkjenning i utgangspunktet i forhold til
opplysningsreglene må forstås i den formelle og mer innskrenkede forstand, se
s. 121 og fotnote 35 samt s. 147-148. Opplysninger om sertifikater og offentlige
tillatelser vil jevnlig bli avgitt i næringskjøp. Å tillegge dette vekt ut
over det formelle i et "as is"-kjøp etter § 19 (1) (b), vil gi
selgere en utilsiktet svak posisjon og på en uheldig måte nødvendiggjøre
bruk av eksplisitte forbehold.
Jeg finner at de
sistnevnte argumentene må veie tyngst. Det viktigste er etter min oppfatning at
opplysningene ikke kan fortolkes ut i fra menigmanns forståelse, men må
vurderes ut i fra hvordan en alminnelig fiskermann - objektivt - ville forstå
dem. At opplysningene har innvirket på kjøpet er ikke særlig tvilsomt.
Når det gjelder
§ 19 (c) blir spørsmålet hvorvidt tingen var i vesentlig dårligere stand enn
Peder kunne vente, gitt prisen og "forholdene ellers". Bestemmelsen åpner
for en generell mangelsvurdering også i "as is"-kjøp, uavhengig av
hvilke opplysninger som er gitt. Det kreves imidlertid mer enn ved vanlige kjøp,
jfr. "vesentlig". Retts- og voldgiftspraksis ved kommersielle fartøysalg
er tilbakeholden i forhold til å gi selger risikoen i § 19 (c) - tilfeller.
På den annen
side vil stabilitet og sertifiseringsmulighet i 200-milssonen ha preg av a være
kjerneegenskaper når det gjelder paragrafbåter. Båten vil ikke kunne benyttes
til sitt formål på grunn av forholdet. Prisen som ble betalt var basert på at
båten var "sertifikatdyktig" og stabil nok for bruk utenfor
12-milssonen. Faktum opplyser at fagfolk anslår fartøyets markedspris til 50 %
av kjøpesummen, noe som må regnes for et forholdsvis stort avvik. Etter min
vurdering vil dette derfor være "vesentlig", og forholdet
representerer en mangel iht. §19 (1) (c).
Men banken har
også oppfordret til undersøkelse av fartøyet, noe som må vurderes ut i fra
§ 20 (2). Spørsmålet er om Peder "burde ha oppdaget" den manglende
stabiliteten ved forundersøkelse, i dette tilfellet ved å sørge for krengeprøve.
Ved kjøp av skip
- også mindre fartøyer - er det vanlig med en grundig undersøkelse. Peder bør
som yrkesfisker vite at paragrafbåter ikke er konstruert for skarpseilas. Å
foreta visse tekniske prøver ville derfor være naturlig. Særlig gjelder dette
ettersom det er kjent at stabilitet kan være et problem med disse fartøyene.
Det er opplyst at
en krengeprøve ville koste kr. 20.000,-, dvs. 0,8 % av kjøpesummen. Sette i
forhold til kontraktens betydning og fartøyets pris, er ikke dette et
avskrekkende høyt beløp (dog likevel merkbart). Peder må også forutsettes å
være kjent med rutinene for kontroll av mindre fartøyer, som ikke forutsetter
periodisk ettersyn eller klassekontroll, og banken har oppfordret ham til å
foreta undersøkelser. Dette må tale for å foreta denne prøven.
På den annen
side har båten vært i drift forut for kjøpet, og Peder hadde ingen spesiell
foranledning til å vente feil av denne typen, ut over de mer generelle forhold
tilknyttet paragrafbåter. Han hadde ingen særlige indikasjoner på at
stabiliteten kunne være et særlig problem ved dette fartøyet, sett i forhold
til andre båter av same type.
Krengeprøve er
bare en av flere tekniske tester som kan være aktuelle ved overtagelse av fartøy.
Om Peder skulle iverksette hele batteriet ville kostnadene blitt omfattende. Jeg
heller derfor i retning av at unnlatt krengeprøve ikke er til hinder for å gjøre
forholdet gjeldende.
Paragraf 19 (b)
er etter min mening ikke særlig aktuell. For at denne skal kunne anvendes er
det et vilkår at banken "måtte kjenne til" opplysningene. Det kan
ikke være aktuelt her.
5) |
Under forutsetning av at båten har en mangel: Gir mangelen hevingsrett? |
Spørsmålet må
løses på basis av kjl. § 39 (1).Hevingsrett i kjøpsforhold analyseres av Krüger
på s. 280 - 296. Det avgjørende er hvorvidt der foreligger vesentlig
mangel. Loven og rettspraksis åpner for en bred vurdering av
kontraktsbruddsvirkningen for kjøper, se Krügers på s. 284. Både nåværende
og tidligere lov åpner for en temmelig konkret vurdering, noe som gjenspeiles
i praksis.
Kandidater som
har konkludert ovenfor med at der ikke foreligger en mangel, må
forutsette dette under pkt. 4. En slik behandling kan lett bli logisk
inkonsistent når "vesentlig" som et kvalifikasjonskrav behandles -
som de fleste kandidater nok vil gjøre - som et spørsmål om graden av
avvik mellom faktiske og kontraktsmessige egenskaper.
En del kandidater
vil nok behandle dette utelukkende som et spørsmål om "mer av det
samme", og vil gjenta argumenter fra (4). Dette kan bli overfladisk og få
preg av dobbeltbehandling.
6) |
Under forutsetning av at mangelen gir hevingsrett: Kan Peder kreve rente av lånebeløpet på kr. 2.000.000,-? |
Etter kjl. § 65
(2) jfr. § 71 ville Peder hatt rett til rente av kjøpesummen dersom denne var
betalt til banken. Argumentet hans om at banken ikke skal ha fordel av at den -
tilfeldigvis har stått for finansieringen kan i utgangspunktet synes å støte
an mot lovens ordlyd. Dersom dette sammenliknes med utsatt betaling, der det
ikke var tale om regulært lån, ville han ikke hatt rett på rente.
Peders synspunkt
har likevel gode grunner for seg, og anvendelse av bestemmelsen er ikke
utelukket. Banken opptrer i to forskjellige roller, qua kredittgiver og qua
selger. Det foreligger to forskjellige rettsforhold som ikke opplyses å ha
innbyrdes sammenheng. Det må også legges til grunn at det dreier seg om en låneavtale
på alminnelige vilkår.
Dette vil dermed
ikke det samme preg som utsatt innbetaling av kjøpesummen; banken er en
finansieringsinstitusjon og må vurderes som sådan. Pengene vil være
"overført" fra Peders lånekonto og til banken innenfor bankens
system for kontoføring. Dette er en disposisjon som Peder ikke kan omgjøre.
Det foreligger to
forskjellige kontraktstyper og kontraktsforhold, noe som har omfattende
konsekvenser for bedømmelse av forholdet. I den grad banken ønsket det, ville
de for eksempel kunne tilbakebetale kjøpesummen til Peder, for deretter å
fortsette låneforholdet. Hvis han misligholder innbetalingene, vil dette være
misligholdelse av låneavtalen, og ikke kjøpsavtalen.
Banken har
mottatt oppgjør under kjøpsavtalen. Følgelig er man på trygg grunn dersom
lovens vilkår "..mottok betalingen" anses oppfylt. Etter min mening
er det riktige resultat at Peder får renter etter § 71 på kjøpesummen, men
belastes med vanlige lånerenter for samme periode.
7) |
Under forutsetning av at båten har en mangel: Hvor stort skal prisavslaget være? |
Utmåling av
prisavslag reguleres av kjl. § 38. Prisavslaget skal svare til forholdet mellom
tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig tilstand. Hvis vurderingen fra
Skipsteknikk legges til grunn skal det følgelig gis et prisavslag på kr.
2.500.000,-. Mange kandidater vil nok steile over et slikt resultat, og gripe
til mer frirettslige betraktninger.
Dette er det
neppe grunnlag for. Lovgiver har gjort et bevisst valg ved vedtagelse av
prisavslagsbestemmelsen, og selgers interesse er i utgangspunktet ivaretatt
gjennom adgangen til retting etter § 36. Om banken ikke krever retting, og
dermed begrenser kostnaden til kr. 300.000,-
er det i utgangspunktet bankens eget problem. Unntak kunne vel tenkes i
situasjoner der § 36 (1), 2. komma er aktuell, men det er ikke tilfellet her.
V: |
Nærmere om vurderingen. |
Det må foretas
en vurdering basert på helhetsinntrykket av besvarelsen. Det nedenstående er følgelig
kun ment som et utgangspunkter. Om kandidater bommer på enkeltstående
grunnlag/spørsmålsstillinger eller besvarer disse tynt, bør dette ikke trekke
vesentlig ned hvis besvarelsen for øvrig gir et solid inntrykk.
Inhabilitetsreglene
og klagerett,
spørsmål 1 - 3 er meget sentrale deler av forvaltningsretten. Det samme gjelder
mangelbegrepet og vesentlighetskravet i kjøpsretten, spørsmål 4 og 5. Her
må det i utgangspunktet kreves et visst nivå. Kandidater som overhodet ikke
finner rettsgrunnlagene i forhold til et eller flere av disse punktene kan
vanskelig bestå.
Om
rettsgrunnlagene for så vidt finnes, men uten at sentrale problemstillinger
klargjøres på en forsvarlig måte, vil besvarelsene også havne i faresonen.
Det samme gjelder dersom behandlingen/drøftelsene under disse punktene generelt
er svært tynn.
Rettspraksis - både
i forhold til mangelsbegrepet og vesentlighetskravet - er temmelig konkret. Det
viktigste er at kandidatene drøfter presist, strukturert og ut i fra det
foreliggende faktum. Rettskilder ut over loven er selvsagt et pluss, men vil først
og fremst gi et løft først og fremst hvis de anvendes på en fornuftig
måte.
I en samlet
vurdering bør struktur og grundighet i drøftelsene være et sentralt
moment ved bedømmelsen av hvorvidt besvarelsen er laudabel. Spørsmål 6 og 7
vil gi gode kandidater anledning til å drøfte grundig og vise forståelse for
sammenhengene i regelverket. Solid håndtering av disse spørsmålene -
kombinert med et ellers godt inntrykk - bør gi et kraftig løft.
Sist oppdatert 09. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |