UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Første avdeling juss
Høstsemesteret 1998
Praktisk oppgave 

Praktikum – høsten 1998 (Studieordning av 1997)

Oppgaven byr på problemstillinger fra den lovfestede forvaltningsretten (spørsmål 1-3) og kjøpsretten (spørsmål 4-7). Eksamenskravet i kontraktsrett for 1. avdeling etter 1997-ordningen (kontraktsrett 1) lyder:
"Kjennskap til reglane om stifting av kontrakt, med særlig vekt på kjøpstilhøve. Kjennskap til reglane om kjøp og produktansvar med hovudvekt på forbrukerkjøp. "
De kjøpsrettslige problemstillinger i oppgaven dekkes av første punktum. Følgelig må det kreves noe mer enn grunnleggende kunnskap, jfr. annet komma. Eksamenskravet i forvaltningsrett til 1. avdeling etter 1997-ordningen (forvaltningsrett I) lyder:
"Kjennskap til reglane om saksførehaving i forvaltningssaker. Grundig kjennskap til reglane om når ein er ugild, om varsel og fråsegn, om forvaltninga sitt ansvar for klårlegging av saka, om rett for partar og andre til å gjera seg kjende med dokumenta i saka, og om grunngjeving og klage. Kjennskap til hovudreglane i forvaltningsretten elles "
Oppgavens forvaltningsrettslige problemstillinger gjelder inhabilitet og klagerett. Dette kommer inn under det kandidatene skal ha grundig kjennskap til.

Tilrådd litteratur i kontraktsrett I:

Kai Krüger: Norsk kjøpsrett, 3. utg. 1991 med unntak av kap. 5, 9, 10, 12 og 22-26.

Tilleggslitteratur:

Karsten Gaarder: Forelesninger i kjøpsrett. Revidert og omarbeidet utgave ved Bjørn Stordrange, 1992.

Roald Martinussen: Kjøpsrett etter kjøpsloven av 1988 (3. utgave 1996).

Erling Selvig: Knophs Oversikt over Norges rett, 10. utgave 1993 §§ 54-55. 

Chr. Fr. Wyller: Kjøpsretten i et nøtteskall (1997).

Tilrådd litteratur i forvaltningsrett I:

Jan Fridthjof Bernt og David R. Doublet: Juss, samfunn og rettsanvendelse. Del IV, kap.4: Trekk ved forvaltningen og dens avgjørelser.

Arvid Frihagen: Forvaltningsrett. Bind Ik Saksbehandling, 5. utg. 1992.

Der er ikke satt opp tilleggslitteratur i forvaltningsrett I.

Oppgavens problemstillinger er grundig behandlet i anbefalt litteratur. Det har vært forelest i både kontraktsrett I og forvaltningsrett I høsten 1998, med utgangspunkt i ovennevnte eksamenskrav. Der har også vært avholdt manuduksjoner i begge fag.

Kandidatene må finne de relevante rettsgrunnlag for avgjørelsen av de enkelte spørsmål. Kandidater som i markert grad ikke finner frem til aktuelle lovregler, viser med dette klar kunnskapssvikt. For å få til en akseptabel drøftelse må de avgjørende spørsmålsstillinger presiseres. Dersom kandidater er jevnt svake på dette punktet, foreligger der grunnleggende svikt mht. mestring av praktisk juridisk metode.
Drøftelsene kan tenkes organisert på forskjellige vis, uten at dette trenger å bety noe for resultatet eller bedømmelsen. Det viktigste er at man sammenholder faktum og jus på en strukturert og forstandig måte, uten overdreven teoretisering eller faktumreferering. De viktigste resonnementene og momentene må klargjøres, avveies og lede frem til en uforbeholden konklusjon.
Noen kandidater velger å behandle pro-argumenter og contra-argumenter som to adskilte bolker, eventuelt slik at det avgjørende kommer til sist. Andre griper i større grad til å "flette" argumentene. Begge deler kan fungere, selv om det mest elegante og hensiktsmessige er a følge et tradisjonelt pro aut contra-oppsett.
For å ha verdi for fremstillingen, bør rettskilder anvendes slik at betydningen for det aktuelle tilfellet fremkommer klart. Kildene må identifiseres såpass klart at etterprøving er mulig. Det kan ikke kreves godt judisium og praktisk tilnærming fra l.avdelings-studenter. Ubalanserte avveininger og dårlig skjønn bør etter min mening først trekke i negativ retning der det er tale om en klar svikt mht vurderings-/avveiningsevne.
Men slik ubalanse vil uansett - sett i sammenheng med prestasjonen for øvrig - kunne bidra til et generelt inntrykk av svak metode eller sviktende kunnskaper. Det samme gjelder unødig overkomplisering, vidløftiggjøring og/eller ordrikhet. En unødig omfattende drøftelse kan være like avslørende som en uholdbart knapp.
Det bør ikke legges vekt på stavefeil eller grammatikalske feil som sådan. Det samme gjelder syntaksfeil og generelt svak språkføring. Språkføring har likevel slik sammenheng med god juridisk metode at svakhet eller styrke på dette feltet lett vil få betydning for bedømmelsen av kandidatens prestasjon.
Dette gjelder i første rekke kravet til klarhet og presisjon. Hvis språket gjør presentasjonen upresis, uklar eller usammenhengende, svekker dette naturligvis helhetsinntrykket. På samme måte vil en presis, enkel og elegant fremstilling ytterligere styrke en solid besvarelse.

Saken gjelder kommunale organers virksomhet og forvaltningsloven kommer til anvendelse, jfr. § 1, 1. og 2. punktum. Bestemmelsene om inhabilitet finnes i § 6. Denne gjelder generelt for avgjørelser - og tilrettelegging av avgjørelser - i forvaltningssaker innenfor lovens område, jfr. § 3 forutsetningsvis og § 6, første ledd.
Mht. anvendelsen av § 6 er det dermed uten betydning om forholdet omfattes av legaldefinisjonene på vedtak og enkeltvedtak i § 2 a og b. Vidar Holm er ansatt i Storesund kommunes tekniske etat og kommer inn under begrepet "offentlig tjenestemann" i § 6. 1. ledd, jfr. legaldefinisjonen i § 2 d). Bestemmelsen kommer til anvendelse.
Det ovenstående er åpenbart, og kandidater som griper til omfattende problematiseringer av hvorvidt loven gjelder, eventuelt hvorvidt kapittelet får anvendelse i denne saken, må trekkes. Fullstendig utelatelse av å ta opp spørsmålet om paragrafens anvendelse vil også kunne være uheldig. En konsis, presis konstatering av at vilkårene er oppfylt er det beste.
Vidar Holm har ingen selvstendig tilknytning til saken. En eventuell inhabilitet for Vidar Holm må dermed følge av § 6, 3. ledd som en konsekvens av Oluf Sands eventuelle inhabilitet. Avledet inhabilitet etter § 6, 3. ledd gjelder ikke i forhold til å "forberede grunnlaget" for en avgjørelse, jfr. forskjellen i ordlyd mellom 3. ledd og de forutgående. Kandidatene bør derfor først ta opp spørsmålet om hvorvidt Holm "treffer avgjørelse" når han avgir innstilling til bygningsrådet.
En del kandidater konkluderer uten særlig begrunnelse med at Holm ikke treffer avgjørelse, og at inhabilitet derfor ikke er aktuelt. Etter min oppfatning er dette ikke så åpenbart at en drøftelse er unødvendig. Begrepet avgjørelse kan ikke underkastes en snever ordlydsfortolkning, se Eckhoff, Forvaltningsrett, siste utgave s. 418 nederst.
Hvorvidt innstillinger faller utenfor begrepet i relasjon til § 6, 3. ledd drøftes spesifikt av Woxholt, forvaltningsloven med kommentarer, 2. utgave s 139. Han konkluderer med at en innstilling i utgangspunktet ikke er en avgjørelse i lovens forstand, men at dette må vurderes fra tilfelle til tilfelle. Eckhoff, op cit s. 419, hevder at man må legge mer vekt på behovet for habilitetsregler i tvilstilfeller. Kandidater som drøfter dette på en god måte, bør premieres.
Deretter kan inhabilitet drøftes i forhold til § 6, 1. eller 2. ledd på basis av Oluf Sands, tilknytning. Om behandlingen av begrepet avgjørelse er solid og kandidatene har konkludert med at innstillingen ikke omfattes, kan det ikke trekke ned om kandidater avstår fra en slik subsidiær behandling.
En del kandidater overser problemstillingen i forhold til avgjørelsesbegrepet, og går rett på en inhabilitetsdrøftelse. Å overse hele problemstillingen må trekke noe ned, men bør ha begrenset betydning dersom resten er godt. Kandidater som verken ser forskjellen i ordlyd mellom 3. ledd og de øvrige eller får til en fungerende drøftelse i forhold til Oluf Sand må trekkes kraftig for dette.
I forhold til § 6 a) må det drøftes hvorvidt Oluf Sand er part i saken. Dette er definert i § 2 e) som "..person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte ,gjelder.. ".
Lovavdelingen har uttalt at å eie grunn innenfor et større reguleringsområde ikke er tilstrekkelig til å bli regnet for part i reguleringssaker, men at "de grunneiere som saken kan få en viss praktisk/økonomisk betydning for" må regnes for parter (se Frihagen II s. 97 og Eckhoff (2. Utg) s. 402.
Synspunktet retter vel seg først og fremst til generelle planvedtak, og har mindre relevans i forhold til byggetillatelse etter plb. § 93. Et vedtak om byggetillatelse etter plb. § 93 vil berøre de andre grunneieres rettigheter i mindre grad enn et vedtak om planstatus. Woxholt tar opp problemstillingen konkret i kommentarutgaven s. 63, nederst, og ser ut til å mene at naboer som utgangspunkt vil være parter ved søknad om byggetillatelse.
Det må uansett foretas en konkret drøftelse av vedtakets betydning for Oluf Sand ut i fra lovens ordlyd. I dette tilfellet dreier det seg om et tiltak som vil være ekstra skjemmende for Oluf Sands eiendom, og han er nærmeste nabo. På den annen side er der allerede kai og sjøhus på eiendommen, det er tale om en utvidelse av installasjoner som allerede er der og skjemmer utsikten fra før. Det dreier seg heller ikke om en ny virksomhet. Forholdet ligger muligens i et grenseland, men etter min vurdering er han nok part.
En del kandidater vil trolig falle ned på at Sand ikke er part, eller gå direkte på 2. ledd. Hvis man skulle finne at 1. ledd ikke er aktuelt, er det ikke uproblematisk å gi 2. ledd anvendelse. Sand har ingen tilknytning til Peder eller saken ut over sitt naboskap; de samme elementer som er interessante i forhold til partsspørsmålet etter 1. ledd litra a) vil være det sentrale i bedømmelsen etter 2. ledd.
Hvis Sand ikke er nært nok knyttet til saken til at 1. ledd kommer til anvendelse, vil anvendelse av 2. ledd dermed kunne fungere som en utvidelse av dekningsområdet for loven i forhold til den avgrensning lovgiver har foretatt med den kasuistiske oppregningen. Dette kan hevdes å være illojalt overfor lovgiver.

Spørsmålet drøftes av Eckhoff på s. 425;

"..De særegne forhold som gjør annet ledd anvendelig kan være av samme art som dem som er nevnt i første ledd a-e ... Når det er spørsmål om å bruke annet ledd på slike forhold, må man imidlertid respektere de vurderinger lovgiver har gitt uttrykk for ved å trekke grensene slik det er gjort i litra a-e. Spesielt gjelder det når grensedragningen er resultat av et overveiet valg... "

Disse betraktningene vil likevel ha mer relevans i forhold til spesifikke unntak for visse grupper tilknyttet parter i b-e enn for den generelle regelen i litra a. Det vil samsvare dårlig med systemet i loven å anta at lovgiver har ment at personer utenfor selve partsdefinisjonen i § 2 e) - f. eks. med alminnelig rettslig klageinteresse - skal falle utenfor. 2. ledd dersom vurderingen baseres på de samme momenter som partsspørsmålet. Dette synes også å være implisitt lagt til grunn i juridisk teori, se Eckhoff om § 6, 2. ledd og naboforhold på s. 426.
Spørsmålet blir om der foreligger et "særegent forhold" som er egnet til å svekke tilliten til Sands upartiskhet, § 6, 2.ledd, 1. punktum. Her er inhabilitetsinnsigelse reist, og oppføringen av bygningen vil medføre en særlig ulempe for Sand, begge deler skal vektlegges, se 2. punktum. Kandidatene bør se at det er tilliten som er det sentrale, ikke Sands faktiske holdning eller innvirkning.
Sannsynligvis vil innstillingen ikke falle innenfor begrepet "avgjørelse" og den samlede konklusjonen må da bli at avledet inhabilitet ikke er aktuelt. Dersom det foreligger en "avgjørelse" må det etter mitt syn være temmelig klart at Sand ville vært inhabil og dermed likeså for Holm.
Faktum gir ikke foranledning for å trekke inn § 6, 4. ledd - enda mindre for å gi den anvendelse. Det vil svekke inntrykket om kandidaten går inn på denne bestemmelsen i noen utstrekning. Det kan selvsagt ikke forventes at kandidaten trekker inn rettskilder på kommunalrettens område i drøftelsene.

Bestemmelsene om klage finnes i § 28. Kapittelet gjelder kun ved enkeltvedtak jfr. § 3, og begrepet er også nevnt som et vilkår i § 28, 1. ledd. Kandidater som ikke ser problemstillingen vet følgelig ikke hva en innstilling er. Legaldefinisjonen finnes i § 2 b), jfr. a); en avgjørelse som er fattet i medhold av offentlig myndighet og som er bestemmende for rettigheter og plikter for en eller flere bestemte personer.
Å utforme en innstilling kan muligens sees som en "avgjørelse" under visse omstendigheter, jfr. ovenfor, men den stifter ingen rettigheter og plikter. I utgangspunktet er en innstilling - på samme måte som en uttalelse - ikke gjenstand for klage etter § 28. I særlige tilfeller - for eksempel der innstillingen langt på vei avgjør utfallet - kan en vel ikke utelukke klagerett allerede på dette stadiet. I dette tilfellet er det etter min vurdering ikke grunnlag for slike betraktninger. Peders rettigheter vil være ivaretatt gjennom hans rett til innsyn i innstillingen etter § 18 og retten til å klage på det endelige vedtak. Innstillingen vil ikke være gjenstand for klage.
Dersom det forutsettes at innstillingen kan påklages, må det avgjøres hvorvidt Peder har rettslig klageinteresse. Iht. forarbeidene skal begrepet i ganske stor utstrekning tolkes i samsvar med "rettslig interesse" i tvml. § 54, se Ot. prp. nr. 38 for 1964-65 s. 97 og Innst. O. II (1966-67) s. 13, samt Eivind Smith i TfR 1980.445. Kandidater som måtte falle ned på at Peder ikke har rettslig klageinteresse må trekkes vesentlig for dette.

Det kan ikke være tvilsomt at vedtaket i utgangspunktet er gjenstand for klage etter § 28 jfr. § 2 a) og b). Spørsmålet blir hvorvidt Arnold Olsen har rettslig klageinteresse, jfr. § 28, 1. punktum. Det er ikke nødvendig å ta opp om han har partsstatus og behandling av dette vil kunne være uheldig. Dette gjelder særlig om en slik behandling blir unødvendig vidløftig.
En del kandidater vil ventelig avvise klageinteresse for Arnold Olsen ganske kjapt. Dette kan i utgangspunktet synes logisk, han vil jo ikke få utsikt til bygget og vil dermed i liten grad berøres. Faktum gir heller ikke andre indikasjoner på at han berøres av utbyggingen, og naboenes interesse i byggeplanene retter seg jo nettopp mot utseende og utsikt.
På den annen side skal grensen for rettslig klageinteresse langt på vei samordnes med kravet til rettslig interesse etter § 54, jfr. ovenfor under (2) samt Rt. 1986.1164. Selv om manglende tilknytning like godt kan danne grunnlag for en materiell avgjørelse i klagers disfavør, er det antatt at saksøker må over en viss terskel for overhodet å fremme sak, se Hov s. 164 og 171 ff.
Om rettslig interesse i forhold til tvml. § 54 finnes adskillelig teori og rettspraksis. Det kan ikke forventes at kandidatene har kjennskap eller forståelse for dette, ut over det som behandles av Frihagen. Det må likevel kunne forventes at kandidatene viser forståelse for begrepet slik det fremgår i forvaltningsloven, og viser noen grad av fingerspitzgefühl i forhold til grensedragningen.
Ut i fra rettspraksis er det etter min vurdering ikke gitt at et saksanlegg fra Arnold Olsens side hadde blitt avvist. Boligene ligger jo "like bak" kaien. Faktum gir likevel magert grunnlag for å vurdere virkningene for ham, ut over at utsikten ikke forstyrres eller hindres. Ut i fra det som er opplyst, vil vel konklusjonen trolig måtte bli at Arnold ikke kan agere, men begge resultater må være akseptable.

Mangler i kjøpsforhold behandles av Krüger på s.103 - 166. Kjøpsloven av 13. mai 1988 nr. 27 (kjl.) kommer klart til anvendelse. Det er ikke tale om et forbrukerkjøp. Begge deler er så vidt klart, at noe mer enn en konstatering fra kandidatens side vil være uheldig. Mangel er et koblingsbegrep og innholdet fastlegges nærmere i §§ 17 til 19. Faktum burde gi grunnlag for en grundig og strukturert drøftelse av spørsmålet. I det følgende tas det ikke sikte på å gi noen uttømmende vurdering av spørsmålet, men å påpeke en del sentrale momenter.
Dette er et "som den er" kjøp, og kandidaten bør uten videre se at § 19 er den aktuelle bestemmelsen for mangelsdrøftelsen. Det mest naturlige er etter min vurdering å basere behandlingen på § 19 (a) og spørsmålsstillingen blir (1) hvorvidt MS Havfisk ikke svarer til opplysninger som banken har gitt om den, dens egenskaper eller bruk og (2) hvorvidt dette har innvirket på kjøpet.
Faktum gir ikke informasjon om opplysninger ut over annonsen. I denne heter det at "båten er sertifisert for fiske inntil 200 mil fra kysten" og at den har vært brukt til ulike former for fiske. Dette vil i utgangspunktet kunne skape en forventning hos en leser om at båten er i forskriftsmessig og sjødyktig stand. Det er ikke tale om et utsagn som bærer preg av uforpliktende reklame. Opplysningene er gitt i en uforbeholden form, noe som ytterligere kan styrke et inntrykk av at båten er klar for slik drift.
På den annen side sies det ikke at båten faktisk tilfredsstiller kravene til sjødyktighet for fiske utenfor 12-milssonen og det gis heller ingen opplysning om nåværende eller fremtidige bruksmuligheter. Annonsen opplyser kun om tidligere bruk og eksisterende sertifikat, ikke om grunnlaget for slikt sertifikat er tilstede. Opplysningene er heller ikke myntet på det brede publikum, men på yrkesfiskere som i utgangspunktet vil vite forskjellen på sertifikater og faktisk stand.
Krüger antar at slike uttalelser om offentlig godkjenning i utgangspunktet i forhold til opplysningsreglene må forstås i den formelle og mer innskrenkede forstand, se s. 121 og fotnote 35 samt s. 147-148. Opplysninger om sertifikater og offentlige tillatelser vil jevnlig bli avgitt i næringskjøp. Å tillegge dette vekt ut over det formelle i et "as is"-kjøp etter § 19 (1) (b), vil gi selgere en utilsiktet svak posisjon og på en uheldig måte nødvendiggjøre bruk av eksplisitte forbehold.
Jeg finner at de sistnevnte argumentene må veie tyngst. Det viktigste er etter min oppfatning at opplysningene ikke kan fortolkes ut i fra menigmanns forståelse, men må vurderes ut i fra hvordan en alminnelig fiskermann - objektivt - ville forstå dem. At opplysningene har innvirket på kjøpet er ikke særlig tvilsomt.
Når det gjelder § 19 (c) blir spørsmålet hvorvidt tingen var i vesentlig dårligere stand enn Peder kunne vente, gitt prisen og "forholdene ellers". Bestemmelsen åpner for en generell mangelsvurdering også i "as is"-kjøp, uavhengig av hvilke opplysninger som er gitt. Det kreves imidlertid mer enn ved vanlige kjøp, jfr. "vesentlig". Retts- og voldgiftspraksis ved kommersielle fartøysalg er tilbakeholden i forhold til å gi selger risikoen i § 19 (c) - tilfeller.
På den annen side vil stabilitet og sertifiseringsmulighet i 200-milssonen ha preg av a være kjerneegenskaper når det gjelder paragrafbåter. Båten vil ikke kunne benyttes til sitt formål på grunn av forholdet. Prisen som ble betalt var basert på at båten var "sertifikatdyktig" og stabil nok for bruk utenfor 12-milssonen. Faktum opplyser at fagfolk anslår fartøyets markedspris til 50 % av kjøpesummen, noe som må regnes for et forholdsvis stort avvik. Etter min vurdering vil dette derfor være "vesentlig", og forholdet representerer en mangel iht. §19 (1) (c).
Men banken har også oppfordret til undersøkelse av fartøyet, noe som må vurderes ut i fra § 20 (2). Spørsmålet er om Peder "burde ha oppdaget" den manglende stabiliteten ved forundersøkelse, i dette tilfellet ved å sørge for krengeprøve.
Ved kjøp av skip - også mindre fartøyer - er det vanlig med en grundig undersøkelse. Peder bør som yrkesfisker vite at paragrafbåter ikke er konstruert for skarpseilas. Å foreta visse tekniske prøver ville derfor være naturlig. Særlig gjelder dette ettersom det er kjent at stabilitet kan være et problem med disse fartøyene.
Det er opplyst at en krengeprøve ville koste kr. 20.000,-, dvs. 0,8 % av kjøpesummen. Sette i forhold til kontraktens betydning og fartøyets pris, er ikke dette et avskrekkende høyt beløp (dog likevel merkbart). Peder må også forutsettes å være kjent med rutinene for kontroll av mindre fartøyer, som ikke forutsetter periodisk ettersyn eller klassekontroll, og banken har oppfordret ham til å foreta undersøkelser. Dette må tale for å foreta denne prøven.
På den annen side har båten vært i drift forut for kjøpet, og Peder hadde ingen spesiell foranledning til å vente feil av denne typen, ut over de mer generelle forhold tilknyttet paragrafbåter. Han hadde ingen særlige indikasjoner på at stabiliteten kunne være et særlig problem ved dette fartøyet, sett i forhold til andre båter av same type.
Krengeprøve er bare en av flere tekniske tester som kan være aktuelle ved overtagelse av fartøy. Om Peder skulle iverksette hele batteriet ville kostnadene blitt omfattende. Jeg heller derfor i retning av at unnlatt krengeprøve ikke er til hinder for å gjøre forholdet gjeldende.
Paragraf 19 (b) er etter min mening ikke særlig aktuell. For at denne skal kunne anvendes er det et vilkår at banken "måtte kjenne til" opplysningene. Det kan ikke være aktuelt her.

Spørsmålet må løses på basis av kjl. § 39 (1).Hevingsrett i kjøpsforhold analyseres av Krüger på s. 280 - 296. Det avgjørende er hvorvidt der foreligger vesentlig mangel. Loven og rettspraksis åpner for en bred vurdering av kontraktsbruddsvirkningen for kjøper, se Krügers på s. 284. Både nåværende og tidligere lov åpner for en temmelig konkret vurdering, noe som gjenspeiles i praksis.
Kandidater som har konkludert ovenfor med at der ikke foreligger en mangel, må forutsette dette under pkt. 4. En slik behandling kan lett bli logisk inkonsistent når "vesentlig" som et kvalifikasjonskrav behandles - som de fleste kandidater nok vil gjøre - som et spørsmål om graden av avvik mellom faktiske og kontraktsmessige egenskaper.
En del kandidater vil nok behandle dette utelukkende som et spørsmål om "mer av det samme", og vil gjenta argumenter fra (4). Dette kan bli overfladisk og få preg av dobbeltbehandling.

Etter kjl. § 65 (2) jfr. § 71 ville Peder hatt rett til rente av kjøpesummen dersom denne var betalt til banken. Argumentet hans om at banken ikke skal ha fordel av at den - tilfeldigvis har stått for finansieringen kan i utgangspunktet synes å støte an mot lovens ordlyd. Dersom dette sammenliknes med utsatt betaling, der det ikke var tale om regulært lån, ville han ikke hatt rett på rente.
Peders synspunkt har likevel gode grunner for seg, og anvendelse av bestemmelsen er ikke utelukket. Banken opptrer i to forskjellige roller, qua kredittgiver og qua selger. Det foreligger to forskjellige rettsforhold som ikke opplyses å ha innbyrdes sammenheng. Det må også legges til grunn at det dreier seg om en låneavtale på alminnelige vilkår.
Dette vil dermed ikke det samme preg som utsatt innbetaling av kjøpesummen; banken er en finansieringsinstitusjon og må vurderes som sådan. Pengene vil være "overført" fra Peders lånekonto og til banken innenfor bankens system for kontoføring. Dette er en disposisjon som Peder ikke kan omgjøre.
Det foreligger to forskjellige kontraktstyper og kontraktsforhold, noe som har omfattende konsekvenser for bedømmelse av forholdet. I den grad banken ønsket det, ville de for eksempel kunne tilbakebetale kjøpesummen til Peder, for deretter å fortsette låneforholdet. Hvis han misligholder innbetalingene, vil dette være misligholdelse av låneavtalen, og ikke kjøpsavtalen.
Banken har mottatt oppgjør under kjøpsavtalen. Følgelig er man på trygg grunn dersom lovens vilkår "..mottok betalingen" anses oppfylt. Etter min mening er det riktige resultat at Peder får renter etter § 71 på kjøpesummen, men belastes med vanlige lånerenter for samme periode.

Utmåling av prisavslag reguleres av kjl. § 38. Prisavslaget skal svare til forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig tilstand. Hvis vurderingen fra Skipsteknikk legges til grunn skal det følgelig gis et prisavslag på kr. 2.500.000,-. Mange kandidater vil nok steile over et slikt resultat, og gripe til mer frirettslige betraktninger.
Dette er det neppe grunnlag for. Lovgiver har gjort et bevisst valg ved vedtagelse av prisavslagsbestemmelsen, og selgers interesse er i utgangspunktet ivaretatt gjennom adgangen til retting etter § 36. Om banken ikke krever retting, og dermed begrenser kostnaden til kr. 300.000,- er det i utgangspunktet bankens eget problem. Unntak kunne vel tenkes i situasjoner der § 36 (1), 2. komma er aktuell, men det er ikke tilfellet her.

Det må foretas en vurdering basert på helhetsinntrykket av besvarelsen. Det nedenstående er følgelig kun ment som et utgangspunkter. Om kandidater bommer på enkeltstående grunnlag/spørsmålsstillinger eller besvarer disse tynt, bør dette ikke trekke vesentlig ned hvis besvarelsen for øvrig gir et solid inntrykk.
Inhabilitetsreglene og klagerett, spørsmål 1 - 3 er meget sentrale deler av forvaltningsretten. Det samme gjelder mangelbegrepet og vesentlighetskravet i kjøpsretten, spørsmål 4 og 5. Her må det i utgangspunktet kreves et visst nivå. Kandidater som overhodet ikke finner rettsgrunnlagene i forhold til et eller flere av disse punktene kan vanskelig bestå.
Om rettsgrunnlagene for så vidt finnes, men uten at sentrale problemstillinger klargjøres på en forsvarlig måte, vil besvarelsene også havne i faresonen. Det samme gjelder dersom behandlingen/drøftelsene under disse punktene generelt er svært tynn.
Rettspraksis - både i forhold til mangelsbegrepet og vesentlighetskravet - er temmelig konkret. Det viktigste er at kandidatene drøfter presist, strukturert og ut i fra det foreliggende faktum. Rettskilder ut over loven er selvsagt et pluss, men vil først og fremst gi et løft først og fremst hvis de anvendes på en fornuftig måte.
I en samlet vurdering bør struktur og grundighet i drøftelsene være et sentralt moment ved bedømmelsen av hvorvidt besvarelsen er laudabel. Spørsmål 6 og 7 vil gi gode kandidater anledning til å drøfte grundig og vise forståelse for sammenhengene i regelverket. Solid håndtering av disse spørsmålene - kombinert med et ellers godt inntrykk - bør gi et kraftig løft.

Sist oppdatert 09. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.