UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig versjon
Første avdeling juss
Vårsemesteret 1995
Praktisk oppgave

Praktikum - våren 1995

Oppgaven reiser i det alt vesentlige trygde- og erstatningsrettslige problemer.

Eksamenskravene i trygderett er formulert på denne måten:
Kjennskap til hovedreglene om trygdesystemet og vilkåra for yting etter lov omfolketrygd

Anbefalt litteratur i emnet er:
Asbjørn Kjønstad, Innføring i trygderett, 2. utgave 1991

I erstatningsrett er eksamenskravene formulert slik: 
Kjennskap til hovedreglene om skyldansvar og ansvar uten skyld, og om årsaksvilkåra. Grundig kjennskap til reglene om utmåling av det økonomiske tapet og om tilhøvet til trygde- og forsikringsytingar

Som anbefalt litteratur er oppgitt:
Knophs oversikt, 10. utgave 1993 side 776 - 808
Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4. utg. 1992 side 15 - 178

Veiledningen er skrevet før jeg har lest noen besvarelser.

Spørsmålet krever et visst kjennskap til reglene om statens adgang til å utøve tvangsmakt i havområdene utenfor kysten. Videre må kand. forstå at slike inngrep det her gjelder, krever hjemmel i lov (legalitetsprinsippet).
Etter tolloven § 11 nr 1 har tollvesenet myndighet til å stanse og undersøke ethvert fartøy på "tollområdet". Tollområdet er fastlandet og sjøområdet innenfor territorialgrensen, jf. tolloven § 1 nr 1. Territorialgrensen går en geografisk mil (i overkant av fire nautiske mil) utenfor og parallelt med grunnlinjene, jf Cancelli - Promemoria av 25. 02. 1812.
I faktum er det opplyst at "Mare Nostrum" befant seg elleve nautiske mil utenfor grunnlinjen den 1. august 1994, og norske tollmyndigheter hadde derfor - som utgangspunkt - ikke lovhjemmel til å gripe inn overfor skipet. Så langt bør kand. komme uten å støte på problemer.
Med hjemmel i tolloven § 2 har Kongen fastsatt en særskilt tollgrense på ti nautiske mil. Også denne grensen går parallelt med grunnlinjene. Siden skipet befant seg utenfor timilsgrensen, hadde myndighetene ikke lovhjemmel til å gripe inn overfor skipet. Også dette bør kand. kunne håndtere.
Annen lovhjemmel for tiltaket finnes ikke. Spørsmålet her må anses som forholdsvis kurant.
Det kan tenkes at noen kand. går inn på bestemmelsen i tolloven § 11 nr 2 om transportmiddel "underveis fra... tollområdet. Bestemmelsen er ikke aktuell her fordi den bare gjelder annet transportmiddel enn fartøy.
Overraskende mange kand. har hatt vansker med spørsmål nr 1. Flere av mine kand. ser bort fra tollovens regler, og spekulerer i om inngrepet har hjemmel i folkerettslige regler. Noen skriver om kyststatenes rett til å forfølge lovbrytere ut på det åpne hav. mens andre er opptatt av konvensjonene om havets folkerett eller retten til uskyldig gjennomfart. Det må karakteriseres som en klar feil dersom kand. avgjør spørsmålet her uavhengig av tolloven §§ 1, 2 og 11: At et tiltak har hjemmel i folkerettslige regler. er ikke ensbetydende med at kravet om lovhjemmel er tilfredsstilt. Det kan likevel være grunn til å utvise overbærenhet her: legalitetsprinsippet innhold og rekkevidde gjennomgås stort sett på 4. avdeling.

Kand. bør ta utgangspunkt i folketrygdloven (ftrl) § 11-8 første ledd første punktum. Et grunnvilkår for å få yrkesskadetrygd, er at den tilskadekomne er "trygdet", jf. ftrl § 11-1 første ledd. Hvem som er trygdet, er nærmere regulert i ftrl §§ 1-2, 1-3 og 1-4.
Grosnyk er ikke bosatt i Norge, han arbeider ikke her og er heller ikke i arbeid på norskregistrert skip. Han faller derfor utenfor de trygdedes krets.
Kand vil neppe få problemer med å besvare dette helt enkle spørsmålet. Denne antakelsen har vist seg å være riktig.
Noen kand. gir seg inn på en subsidiær drøftelse her, d.v.s. vurderer Grosnyks krav om yrkesskadetrygd som om han var trygdet. Som hovedregel kan førsteavdelingskand. gå ut i fra at kun de spørsmålene som utrykkelig er reist i oppgaven skal besvares. I noen tilfelle kan det likevel ligge nær å drøfte andre spørsmål enn de som uttrykkelig er reist, men etter min mening er det lite skjønnsomt å gå inn på en subsidiær drøftelse akkurat her. I denne sammenheng er det grunn til å være oppmerksom på at de kompliserte reglene i ftrl kapittel 11 under enhver omstendighet må gjennomgås senere (spørsmål nr 6), og det er derfor ikke noe å vinne på en subsidiær drøftelse.

Spørsmålet skal vurderes på grunnlag av skadeerstatningsloven (SEL) § 3-5 første ledd.
Vilkåret for ansvar er at Peder Ås ved forsett eller grov uaktsomhet har voldt skade på Grosnyk. At vilkårene for ansvar i § 3-5 er innfridd, kan neppe by på tvil; skaden er omfattende og den er voldt forsettlig.
Det er et klart pluss dersom kand. sier noen ord om oppreisningens størrelse (selv om det strengt tatt ligger utenfor spørsmålet som er stilt). En god kand. bør altså trekke fram de mest sentrale momenter som har relevans når oppreisningsbeløpets størrelse skal fastsettes. I motsatt fall blir det kanskje for enkelt og overfladisk.
Overraskende mange kand. roter når det gjelder skyldkravet. Mange er i tvil om Peder Ås har utvist grov uaktsomhet - for ikke å snakke om forsett. En bred drøftelse av om Ås har utvist tilstrekkelig skyld, er lite skjønnsomt.

Også dette spørsmålet skal besvares på grunnlag av SEL § 3-5 første ledd. Ansvarssubjekt er ”den som har voldt skade på person", og skadevolderens arbeidsgiver faller klart utenfor ordlyden. I rettspraksis er det slått fast at skadevolderens arbeidsgiver ikke hefter etter oppreisningsreglene, jf. Rt 1913.619 og Rt 1937.263.
Det kan også være nærliggende å gå inn på de alminnelige reglene om arbeidsgivers ansvar for sine ansatte, men dette bær i tilfelle gjøres kort. Siden Peder Ås er sjømann, er sjøloven 1994 § 151 riktig grunnlag, men det må naturligvis godtas dersom kand. i stedet bruker SEL §  2-1. Så langt det gjelder SEL § 2-1 er det vanlig oppfatning at uttrykket "skade" ikke omfatter oppreisning, og sjøloven § 151 må vel forstås på samme måte.

Spørsmål nr 5 reiser to problemstillinger.
Det første kand. bør drøfte, er om vilkårene for menerstatning i § 3-2 er innfridd. Det er opplyst at Grosnyk er 25 % medisinsk ufør, og han er også påført stygge arr i ansiktet. Det kan ikke være mye tvil om at det foreligger en "varig og betydelig skade av medisinsk art". I anbefalt litteratur er vilkårene i § 3-2 viet bred omtale, og det er kanskje grunn til å tro (?) at drøftelsene vil bli akseptable.
Jeg synes drøftelsene stort sett er tynne. Kand. er altfor opptatt av hva som er rett konklusjon, og redegjør i liten grad for forarbeider, rettspraksis og andre relevante rettskilder.
Deretter må kand. ta stilling til hvem som kan være ansvarssubjekt. Det er ikke tvil om at Peder Ås personlig er ansvarlig for erstatningsbeløpet på grunnlag av den alminnelige culpanorm.
Om Peder Ås arbeidsgiver hefter, må avgjøres på grunnlag av sjøloven § 151 (men det må naturligvis godtas dersom kand. i stedet bruker SEL § 2-1). Prinsipielt er det ikke noe i veien for at arbeidsgiveren plikter å yte menerstatning som følge av skade voldt av arbeidstaker. Selv om Peder Ås har voldt skaden ved forsett, går arbeidsgiveren fri ansvar fordi skaden ikke er skjedd i tjenesten.".
Bruker kand. SEL § 2-1, må han/hun se at skaden ikke er voldt under "utføring av arbeid for arbeidsgiveren". Samme resultat kan begrunnes med at arbeidstakeren har gått utenfor rammen av det som er rimelig å regne med, jf. § 2-1 nr 1 siste punktum.
Spørsmål 5 er etter min mening temmelig enkelt å besvare.

Kand. bør ta utgangspunkt i ftrl § 3-1 og kort konstatere at Peder Å's er trygdet og at han har pensjonsgivende inntekt som nevnt i ftrl § 6-4.
Videre må en ta stilling til om vilkårene i § 3-2 nr 1 er innfridd. Det er ikke tvil om at Ås er helt arbeidsufør, men kand. bør drøfte noe nærmere om ”funksjonsnedsettelsen klart skyldes sykdom". Kand. bør kjenne til at sykdommens årsak er uten betydning for retten til sykepenger, og at Ankenemnda for sykepenger har tilkjent arbeidstakere sykepenger i tilfelle der skaden er oppstått under ”fylleslagsmål" (se Kjønstad side 35).
Rett til sykepenger fra arbeidsgiveren er betinget av at arbeidstakeren har vært ansatt hos vedkommende i minst to uker før arbeidsuførheten oppsto, jf. § 3-6 nr I første ledd. Peder Ås har bare vært ansatt i en uke på skadetidspunktet, og fyller derfor ikke dette vilkåret. I § 3-6 nr 1 annet ledd er det likevel bestemt at dersom uførheten skyldes en yrkesskade som går inn under lovens kapittel 11, gjelder ikke ventetiden i første ledd.
Som sjømann er Peder Ås yrkesskadetrygdet 24 timer i døgnet, jf § 11-1 nr 1 bokstav a annet ledd. For personer som er helkontinuerlig trygdet, kreves det ikke noen sammenheng mellom arbeidet og ulykken. Det har aldri vært tvil om at det foreligger en arbeidsulykke dersom f.eks. en sjømann blir skadd i et slagsmål på en pub (Se Kjønstad, innføring i trygderett side 149).
I praksis er det likevel trukket en grense mot helt "abnorme handlinger". RTV avslo en i sin tid en søknad om yrkesskadetrygd hvor en beruset sjømann under landlov stjal en bil, ble forfulgt og stoppet av det lokale politiet, flyktet til fots og fikk alvorlige skader etter å ha hoppet over en høy mur (Se Kjønstad, hovedprinsippene i yrkesskadetrygden, 1986, side 37). Dette avgrensningsspørsmålet er (så langt jeg kan se) ikke omtalt i tilrådd litteratur.
Jeg antar at Peders oppførsel ikke er av en slik karakter at skadetilfellet faller utenfor ftrl kapittel 11. Konklusjonen skulle da bli at han har krav på på sykepenger fra rederiet.
Spørsmålet her må regnes som innfløkt sammenliknet med de foregående.
Ytterst få kand. har sett hvilken betydning det har at Peder Å's er "kontinuerlig trygdet". De fleste avslår Ås krav under henvisning til at han ikke oppfyller kravet om to ukers tjeneste. De kand. som ser sammenhengen i regelverket, bør få et kraftig pluss.

Etter ftrl § 3-3 nr I første ledd er det et vilkår for rett til sykepenger at arbeidsforholdet har vart i minst to uker - et vilkår Peder Ås ikke fyller. Ås har likevel krav på sykepenger.
For det første følger det av § 3-3 nr I annet ledd at vilkåret om to ukers ventetid ikke gjelder dersom arbeidstakeren umiddelbart forut for sykdomstilfellet har vært trygdet med rett til sykepenger i et tilsvarende tidsrom (to uker). I faktum er det opplyst at Peder Ås det siste året forut for tiltredelsen i rederiet har vært ansatt i et transportforetak.
Dette poenget har flertallet av kand. sett. Selv om de fleste roter en del også her, er dette et av de spørsmålene kand. har håndtert best.
For det annet følger det av § 3-17 første ledd bokstav a at bestemmelsen om ventetid i § 3-3 nr 1 ikke får anvendelse dersom den trygdede er arbeidsufør som følge av yrkesskade (se spørsmål 6).
Peder Ås har tilsynelatende krav på sykepenger både fra arbeidsgiveren og fra folketrygden, men det kan ikke være tvil om at det bare er arbeidsgiveren som skal betale, jf ordlyden i § 3-5 nr 2.

Problemet her er om Peder Ås er blitt arbeidsløs uten egen skyld, jf § 4-2 nr I bokstav b og nr 3 bokstav b. At de øvrige vilkår for dagpenger er innfridd, er neppe tvilsomt.
Peder Ås er blitt avskjediget etter bestemmelsene i sjømannsl p.g.a. fraværet. Rettsgrunnlaget for avskjeden må derfor være sjømannsl § 15 nr 1 bokstav b som åpner for avskjed dersom sjømannen "forsettlig eller uaktsomt ikke kommer ombord i rett tid, og skipet skal gå... ".
Om Peder Ås har utvist uaktsomhet i relasjon til fraværet fra tjenesten, er ikke lett å besvare. Ås er blitt overfalt - noe som ikke kan karakteriseres som uaktsomt - men overfallet er framprovosert ved hans egen forutgående opptreden. Om han burde forutsett muligheten for sykdomsfravær som følge av angrepet på Grosnyk, er diskutabelt.
Det er neppe meningen at kand. skal ”fintolke" sjømannsl § 15 nr I bokstav b. Kand. bør etter min mening legge til grunn at Ås har fått avskjed p.g.a. uaktsomt fravær fra tjenesten. På den annen side bør kand. forstå at Ås ikke med nødvendighet har utvist skyld i relasjon til ftrl § 4-2 nr 1 bokstav b og nr 3 bokstav b selv om avskjeden er rettmessig. Det kan ikke være noe i veien for å komme til at Ås ikke har utvist "egen skyld" i relasjon til ftrl, mens den rettmessige avskjeden skyldes at han "uaktsomt ikke kommer ombord i rett tid, og skipet skal gå ... ". Spørsmålet her må m.a.o. besvares utelukkende på grunnlag av en tolking og utfylling av ftrl § 4-2.
I tilrådd litteratur er det skrevet lite om hva som ligger i uttrykket "uten egen skyld" (se Kjønstad, side 60). Vurderingstemaet her må være om Peder Ås klart burde forutsett muligheten for å bli arbeidsløs etter et klammeri med de russiske sjøfolkene. Sensorene bør ikke forvente særlig mye av kand på dette punktet.

Kand. bør nøye seg med å konstatere at Boris som utgangspunkt fyller ansvarsvilkårene, og deretter gå inn på hans innsigelser.
For det første anfører Boris at Peder Ås selv var skyld i slagsmålet. Det Boris her sikter til, er at ansvaret må reduseres eller falle bort etter SEL § 5-1 om skadelidtes egen medvirkning. Vurderingstemaet er om Peder har medvirket til skaden ved egen skyld. Dersom skaden var forvoldt av Grosnyk, ikke av hans kollega Boris, ville det medført avkortning eller bortfall av ansvar, se Rt 1974.1077. Det er derimot tvilsomt om Boris er "rette vedkommende" til å hevne angrepet på Grosnyk - i den forstand at han kan påberope seg SEL § 5-1. Boris er selv ikke utsatt for noen forutgående krenkelse. Selv er jeg i tvil om hva som er riktig konklusjon.
Det som betyr noe, er at kand. klarer å finne fram til SEL § 5-1 og presiserer hva problemstillingen er. Sensorene må være oppmerksom på at skadelidtes medvirkning ikke er omtalt i nevneverdig utstrekning i den tilrådde litteratur (dette gjennomgås på 2. avd.). En må derfor stille moderate krav til kand.
Drøftelsene er temmelig tynne på dette punkt. Om lag halvparten av kand. ser at det kan være spørsmål om medvirkning, men får lite ut av det.
Videre anfører Boris at han ikke kunne være ansvarlig for at Peder mistet jobben som følge et lite slagsmål. Her sikter Boris trolig til at skadefølgen (arbeidsledighet) er en for fjern eller indirekte følge av handlingen til at den er erstatningsmessig. Peder Ås ble bare lettere skadd i slagsmålet, og lang tids arbeidsledighet som følge av en slik begivenhet kan muligens være upåregnelig. Også her må sensorene være oppmerksom på at kravet om adekvat årsakssammenheng mellom realskaden og tapet, knapt nok er nevnt i tilrådd litteratur (dette gjennomgås på 2. avd.). En må derfor stille moderate krav til kand også her.
Få kand. har fått noe særlig ut av dette. De beste kand. nevner noen relevante dommer, men kunnskapene er svake (som ventet).

Et sentralt spørsmål er om det med rimelighet kan ventes av Ås at han skaffer seg annen arbeidsinntekt, Jf. SEL 1969 § 3-1 annet ledd første punktum. Opplysningene i faktum om inntektsmulighetene i fiskesesongen, er en klar oppfordring til å gå inn på skadelidtes tapsbegrensningsplikt. Dette har også mange kand. gjort - med vekslende hell.
Et annet spørsmål som bør drøftes, er om Peder Ås har en objektiv egenrisiko for den delen av inntektstapet som ligger utenfor det normale i slike tilfeller. Så langt det gjelder skade på ting som brukes som driftsmiddel i næring, har HR i Rt 1967.967 lagt til grunn en lære om objektiv egenrisiko for den delen av tapet som ligger utenfor rammen av det en normalt kan regne med. Dette er forholdsvis grundig omtalt i Nygaard, side 94. Problemstillingen er vel om dommen slår fast en generell norm som kan overføres også på annet tap enn driftstap i næring. Slik faktum er lagt opp, er det nærliggende å drøfte dette.
Få kand. har gått inn på spørsmålet om objektiv egenrisiko, noe som er skuffende - pensum tatt i betraktning.
Problemet kan også drøftes under synsvinkelen fjerne og indirekte skadefølger. Det sier seg selv at skadevolderen ikke kan være ansvarlig for inntektstap i et uendelig tidsrom. Hvor grensen for det påregnelige går, vil måtte bero på en konkret vurdering. Vurderingen blir ikke den samme som under spørsmål 9. Der var temaet om arbeidsledighet var en upåregnelig følge av handlingen. Selv om arbeidsledighet faller innenfor rammen av det påregnelige, må det settes en grense i tid ved beregningen av ansvarets omfang.
De fleste kand. ser at det her kan være et spørsmål om avgrensning i årsakssammenheng, men drøftelsene er lite givende.

Spørsmålet her kan drøftes ut fra flere synsvinkler.
Et hovedspørsmål er om det er grunnlag for lemping etter SEL § 5-2 fordi ansvaret vil virke urimelig tyngende for Boris. Her må en stille moderate krav til kand. siden dette ligger utenfor den tilrådde litteratur.
Et annet hovedspørsmål vil være om Peders opptreden gir grunnlag for ansvarsdeling etter SEL § 5 - 1. Brukes denne innfallsvinkelen, kan kand. nøye seg med å vise til den tidligere drøftelse under spørsmål nr 9.

Årets oppgave er temmelig omfattende.

Spørsmål nr 1 har vist seg å volde større vansker for kand. enn jeg tenkte meg på forhånd. Selv om statsrettslige spørsmål ikke er hverdagskost i praktiske oppgaver, må dette likevel betraktes som forholdsvis kurant.
Spørsmål nr 2, 3 og 4 er og blir enkle å besvare; det er nesten "umulig" å gjøre grove feil her. Alle mine kand. har funnet fram til ftrl kapittel 11, jf kapittel 1, og alle - unntatt en - har funnet fram til SEL § 3-5.
Spørsmål nr 5 er noe mer innfløkt enn de tre forrige, men også ber er det vanskelig å gjøre grove bommerter.
Spørsmål nr 6, 7 og 8 er vanskeligere enn de foregående, og skiller derfor bedre mellom kand. på ulikt nivå.
Spørsmål 9 og 10 er de klart vanskeligste i oppgaven, og burde skille klart mellom kand. Haken er at de problemer oppgaven reiser stort sett tas opp på 2. avd, noe en tydelig ser i besvarelsene. Det samme gjelder til en viss grad spørsmål 11.

Sist oppdatert 09. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.