UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Første avdeling juss
Vårsemesteret 1996
Praktisk oppgave

Praktikum - våren 1996

Del 1
Del 2

Vårens oppgave reiser kjøpsrettslige og erstatningsrettslige problemer.

Eksamenskravene i kjøpsrett er formulert slik:

Kjennskap til reglene om kjøp og produktansvar. Grundig kjennskap til reglene om forbrukerkjøp.

I erstatningsrett er eksamenskravene formulert på denne måten:

Kjennskap til hovedreglene om skyldansvar og ansvar uten skyld, og om årsaksvilkåra. Grundig kjennskap til reglene om utmåling av det økonomiske tapet og om tilhøvet til trygde- og forsikringsytingar.

Vårens oppgave er - etter min mening - den enkleste som er gitt i manns minne. Samtlige spørsmål ligger i sentrum av pensum, og er av heller moderat vanskelighetsgrad (muligens med unntak av spørsmål nr 5). Dette til tross: Besvarelsene er skuffende dårlige. Riktignok er strykprosenten noenlunde akseptabel ( ca 17 prosent). men problemet er at så godt som ingen kand oppnår en karakter det står respekt av. Beste besvarelse i min kommisjon er bedømt til en knepen K f L (2.55).

DEL 1

Dette spørsmålet faller i to deler. Kald skal dels ta stilling til om salget fra Kirkerud Sport AS til LHK er et forbrukerkjøp, dels om videresalget fra LHK til de enkelte klubbmedlemmer regnes som forbrukerkjøp. Slik spørsmålet er formulert (entallsformen), kan det tenkes at kand. overser det siste problemet.
Nesten alle kand overser salget fra LHK til de enkelte medlemmene. Ved vurderingen av besvarelsene bør sensorene ikke «trekke kand» for akkurat denne glippen. De kand som drøfter problemene knyttet til også dette salget. må derimot premieres.
Drøftelsen må foretas på grunnlag av kjl. § 4 (2), som inneholder en definisjon av forbrukerkjøpsbegrepet.

Salget fra Kirkerud Sport AS til LHK:

Det første problemet som melder seg, er om en sammenslutning (forening) kan gis status som forbruker. Det sentrale virkeområde for forbrukerkjøpsreglene, er kjøp foretatt av enkeltstående privatpersoner. Om reglene ekskluderer «juridiske personer» i alle tilfelle, er et nokså tvilsomt spørsmål. I læreboken er det hevdet at kjøp en forening foretar normalt faller utenfor forbrukerkjøpsbegrepet, men at det kan oppstå tvil dersom foreningen er av beskjeden størrelse. Tvilen melder seg særlig dersom det gjelder innkjøp til medlemmenes private bruk.
FTU har behandlet en rekke saker av ”vår kategori” men dette har også gitt opphav til kritikk i juridisk teori, bl.a. fra Bjørn Storedrange.
Videre kreves det at tingen er til «hovedsakelig personlig bruk» for kjøperen. At formålet med kjøpet er å skaffe en ting til personlig bruk, er ikke tvilsomt. At draktene først og fremst skal brukes under trening o.l. fellestiltak rokker ikke ved det.
Ingen av mine kand gjør det bra på dette spørsmålet, og besvarelsene inneholder overraskende mye «tull». Ingen av mine kand har maktet å formulere en noenlunde treffende problemstilling, d.v.s om - juridiske personer kan gis status som forbrukere. Besvares problemstillingen bekreftende, kreves det naturligvis ikke at tingen er bestemt for kjøperens personlige bruk (slik de aller fleste kand «henger seg opp i»), I så fall er det tilstrekkelig at tingen er bestemt til medlemmenes private bruk. At juridiske personer kan gis forbrukerstatus, er på det rene. Spørsmålet er om det er grunn til å gi LHK slik status, d.v.s. om medlemmene bør tape sitt forbrukervern som følge av den måten innkjøpet er organisert på.
Det problemet vi her står framfor, er omtalt i samtlige kjøpsrettsbøker som finnes på markedet (ofte i stor bredde). Det er også omtalt i lovens motiver (Ot.prp nr 80 1986-87 side 52). Motivene gir for øvrig LHK medhold i at dette er et forbrukerkjøp. I utkastet til ny forbrukerkjøpslov (NOU 1993 : 27) er problemet også omtalt i stor bredde. På denne bakgrunn er det overraskende at kand ikke presterer noe mer enn det en hvilken som helst oppegående person kunne klart.

Salget fra LHK til de enkelte klubbmedlemmer:

Her er problemet å avgjøre om LHK er «yrkesselger». Den som har som levevei å selge, er yrkesselger. Det samme gjelder den som utøver salgsvirksomhet som bierverv. Er det derimot tale om et enkeltstående salg (kun en transaksjon), er selgeren ikke yrkesselger.
Om foreningen skal regnes som yrkesselger, er muligens diskutabelt, men jeg antar at svaret må bli nei. Riktignok er det tale om seksti forskjellige salg, men antallet transaksjoner er neppe særlig interessant i denne sammenheng. Det er bare medlemmene som kan kjøpe en drakt, og salgene mangler «kommersielt preg». Foreningen har ikke tidligere foretatt slike salg, og det er heller ikke noe som tyder på at slike transaksjoner vil skje i framtiden. Det synes umiddelbart lite naturlig å betrakte en ideell sammenslutning som en yrkesselger bare fordi en velger å forhøye medlemskontingenten på denne særegne måten.
Spørsmål. nr 1 reiser flere tvilsspørsmål. Hvilke konklusjoner kand. kommer til, er uten betydning ved bedømmelsen. Spørsmålet må regnes som sentralt, jf eksamenskravene. At kand overser salget fra LHK til medlemmene, bør, som nevnt over, ikke tillegges vekt i negativ retning.

Drøftelsen må foretas på grunnlag av kjl. § 32 (1) og § 39 (2) første punktum.
Vil kjøper fremme krav som følge av mangel, må han reklamere innen rimelig tid etter at han burde oppdaget mangelen, jf. kjl § 32 (1).

Først må kand. avgjøre om det er reklamert i det hele tatt. Det gjelder ingen formkrav for reklamasjoner, men innholdsmessig må en reklamasjon angi: 

(1)   at salgstingen (etter kjøperens oppfatning) har en mangel, 

(2)   en viss beskrivelse av mangelen GL uttrykket «hva slags mangel det gjelder i § 32 (1)» og 

(3)   at kjøperen vil fremme et eller flere krav i anledning mangelen (uspesifisert reklamasjon).

Ifølge faktum har Peder Ås levert inn sin egen drakt for reparasjon, og dessuten opplyst selgeren om at det finnes andre drakter med tilsvarende feil. Selgeren på sin side har erkjent at draktene er mangelfulle, og har påtatt seg å reparere samtlige mangelfulle drakter for egen regning.
Slik jeg ser det, kan det neppe være tvil om at hendelsesforløpet sett i sammenheng tilfredsstiller lovens krav til reklamasjon - selv om Peder ikke bruker ord som «mangel», «krav», «selgeransvar» e.l. Selger har fått grei beskjed om at leveransen er mangelfull. Hva mangelen består i, har selger sett ved selvsyn. Selgerens tilbud om retting stanser enhver diskusjon om hvilke rettskrav kjøperen måtte ha som følge av mangelen.
Det kan heller ikke være tvil om at den reklamasjon som er avgitt dekker alle mangelfulle drakter. Det er ikke påkrevd å reklamere på nytt hver gang det oppdages mangler ved ytterligere en drakt.
Det er kjøperen som må reklamere for å bevare sine mangelskrav. Det kan tenkes at noen kand henger seg opp i at reklamasjonen ikke avgis av LHK, men av Peder Ås. Kompetansespørsmålet er neppe noe poeng i oppgaven her; kand bør uten videre legge til grunn at Peder Ås har kompetanse til å avgi reklamasjon på vegne av LHK.
Bare en av mine kand drøfter om det er reklamert; dette tas for gitt. Om «klager og mishagsytringer» fra kjøper utgjør en reklamasjon, kan ofte gi opphav til tvil, se f.eks. Rt 1967.1059 der dette var et sentralt spørsmål. I læreboken er spørsmålet omtalt på side 405. Det må trekkes dersom kand unnlater å drøfte om det er avgitt en reklamasjon.
Faktum er denne gang hentet fra en underrettsdom avsagt i 1988. Byretten la til grunn at « ... reklamasjon først foreligger når det er foretatt innlevering av et plagg, noe som er nødvendig for at selgeren skal kunne gjøre bruk av sin rett til utbedring», Uttalelsen om at reklamasjon forutsetter innlevering av et plagg, er åpenbart uriktig.
Dernest må kand ta stilling til om det er reklamert «innen rimelig tid» etter at LHK burde oppdaget mangelen, jf. kjl § 32 (1). Ut fra faktum kan det ikke være særlig tvil om reklamasjonen er avgitt i rett tid. Selgeren får underretning om forholdet bare kort tid etter at draktene er tatt i bruk. Om kand - mot formodning - skulle være i tvil om det er reklamert i tide, har iallfall selgeren ved sin opptreden (det ubetingede løftet om kostnadfri mangelsretting m.v.) gitt avkall på retten til å påberope seg at reklamasjonen er for sent framsatt.
Det følger bl.a av sammenhengen i oppgaven, jf spørsmål nr 4, at kand også skal ta stilling til om kjøperen har krevd heving innenfor lovens frist. Etter kjl. § 39 (2) må kjøperen kreve heving (spesifisert reklamasjon) enten (1) innen rimelig tid etter at mangelen burde vært oppdaget eller (2) innen rimelig tid etter at den første (nøytrale) reklamasjon ble avgitt Loven er noe krøkkete formulert på dette punkt, men det er ikke tvil om hva som har vært. lovgivers mening: Dersom det avgis to reklamasjoner, først en uspesifisert, deretter en spesifisert, gjelder en dobbelt frist. Den siste må avgis innen rimelig tid etter at den første ble avgitt.
Problemstillingen her er om det er krevd heving innen rimelig tid etter at den nøytrale reklamasjonen ble avgitt.
Den nøytrale reklamasjonen ble framsatt i månedsskiftet august/september, mens hevingskravet først settes fram i tilsvaret datert 10. november. Dette (henimot to og en halv måned) er et betydelig tidsrom i denne sammenheng. Selgeren har et klart behov for å få kjennskap til kjøperens standpunkt til hevingsspørsmålet så snart som råd. Det som eventuelt kan tale for at hevingskravet er framsatt i tide er bl.a at kjøperen trenger tid for å klarlegge mangelens omfang (antallet drakter med svake sømmer), at tidsforløpet verken skaper bevisproblemer (ikke tvil om at det forelå en mangel på tidspunktet for risikoens overgang) eller svekker selgerens muligheter til mangelsretting. Videre er det grunn til å nevne at kjøpsgjenstanden ikke er undergitt prisfluktasjoner (ingen spekulasjonsmulighet på kjøperens side).
For egen del antar jeg at kjøperen har drøyet for lenge, men dette er diskutabelt.
Svært mange kand. overser bestemmelsen i § 39 (2).
Om det er reklamert innen rimelig tid, jf § 32 (1), er lett å svare på. Dersom kand. nøyer seg med å drøfte dette, dv.s. unnlater å drøfte om det er reklamert og i tillegg overser § 39 (2), er det svært lite av verdi i besvarelsen.

Dette spørsmålet faller i to deler. Kand. må først avgjøre om selgeren kan kreve mangelsretting. Deretter må kand avgjøre hvilken betydning selgerens krav om mangelsretting får for kjøperens misligholdkrav.
Det framgår av kjl. § 36 (1) at selgeren kan kreve å få rette mangler ved salgsgjenstanden dersom dette kan skje «uten vesentlig ulempe for kjøperen og uten risiko for at kjøperen ikke får dekket sine utlegg av selgeren». Det eneste problemet i oppgaven her, er om retting kan skje «uten vesentlig ulempe» for kjøperen (siden forskottering av utgifter ikke er aktuelt). Skal kjøperen kunne motsette seg retting, kreves det at han påviser at retting vil medføre noenlunde konkrete skadevirkninger. Så godt som ingen av de forhold som nevnes i motivene til loven, og som kan tale mot utbedringsrett for selgeren, gjør seg gjeldende her. Det eneste som taler mot selgeren, er at laget vil være uten drakter i et visst tidsrom (mens rettingen pågår). Det framgår imidlertid av faktum at bare 20 drakter må repareres. Videre har LHK tidligere vært uten like drakter - noe som viser at dette ikke er en livsnødvendighet.
Slik jeg ser det, vil retting ikke medføre urimelig ulempe for kjøperen. Kjøperen plikter således å godta selgerens rettekrav.
De framgår videre av kjl. § 37 (1) at retting er den prinsipale sanksjon ved mangler. Prisavslag og heving kan bare kreves dersom ett av to alternative vilkår er innfridd:
 (1) Første alternativ er at retting «ikke kommer på tale». Dersom ingen av partene krever retting, kommer det heller ikke på tale. Det samme gjelder dersom retting kreves uten at vilkårene i § 34 (1) eller § 36 (1) foreligger. Her er retting krevd, og vilkårene i § 36 (1) er innfridd. Dette alternativ er således ikke aktuelt.
 (2) Annet alternativ er at retting ikke blir utført «innen rimelig tid etter at kjøperen har klaget over mangelen (skulle vel stått «reklamert over mangelen»). Dette alternativ tar sikte på tilfelle der selgeren misligholder sin retteplikt. Dette er ikke aktuelt her; at retting ikke er skjedd, skyldes forhold på kjøperens side.
På denne bakgrunn kan en uten videre slå fast at heving og prisavslag er utelukket.
Kjøperen kan også kreve erstatning for økonomisk tap etter reglene i kjl. § 40. Her må en likevel ta en vesentlig reservasjon; den del av tapet som kunne vært unngått ved mangelsretting fra selgerens side, er selvforskyldt, og kan ikke kreves erstattet. Dette følger bl.a. av kjl § 70 (l).
De fleste finner § 36 (1) og noen av drøftelsene er i flere tilfelle rimelig gode. Det som kanskje
har overrasket meg mest, er at så få kand er oppmerksom på § 37 (1). Selv min beste kand overser bestemmelsen (og de som ser den, får lite ut av den). Forklaringen må være at bestemmelsen har fått en veldig tilbaketrukket plass i læreboken (så vidt nevnt på side 287).

Forutsetningen for drøftelsen er at det er reklamert i samsvar med lovens krav og at reglene i kjl. § 37 ikke avskjærer hevingskravet.
Kand. bør vel (for god ordens skyld) først nevne at det hefter en mangel ved noen av draktene, men en slik presisering er neppe nødvendig siden selgeren erkjenner dette.
Slik spørsmålet og faktum er lagt opp, er det etter min mening hensiktsmessig å starte drøftelsen i tilknytning til kjl. § 43. Bestemmelsen regulerer kjøpers hevingsrett i tilfelle hvor det hefter mangler ved en del av en større leveranse - slik som her. Det er likevel grunn til å understreke at kand må stå fritt ved disponeringen, og at det er ikke uten videre gitt at min tilnærmingsmåte er den beste.
Kan LHK beve kjøpet for så vidt angår 20 draktene som vitterlig er beheftet med mangler?
Dersom det hefter mangler ved en del av det solgte, gjelder bestemmelsene i kjl. kapittel V for denne del av leveransen, jf kjl. § 43 (1) første punktum. I dette ligger at mangelsreglene kan anvendes på en særskilt del av en større leveranse. Det er ikke tvil om kjøpet går inn under § 43 (1), og at de 20 draktene som er beheftet med mangler kan bedømmes særskilt (d.v.s. helt uavhengig av de øvrige 40). Det er likevel godt mulig at kand vil rote på dette punkt. Uten å gå nærmere inn på enkelthetene, nevner jeg at anvendelsesområdet for § 43 (1) gir opphav til usedvanlig mange tvilsspørsmål.
Vilkåret for hevingsrett er at mangelen medfører et «vesentlig kontraktsbrudd», jf. kjl. § 39 (1). Ved vesentlighetsvurderingen tar en tradisjonelt utgangspunkt i mangelens art og omfang. Problemstillingen er om avviket fra rett oppfylling er vesentlig for kjøperen. Det er en objektiv vurdering som skal foretas. Mangelen består her i at sømmene i draktene går opp. Faktum kunne vært mer utførlig på dette punkt; er det alle sømmene som går opp - eller bare noen? Hvis alle sømmene går opp, faller plagget fra hverandre - og vesentlighetsvurderingen burde i så fall være nokså kurant. Kand må vel ha et visst spillerom for spekulasjoner på dette punkt.
Det følger av en omfattende rettspraksis at spørsmålet om hevingsrett beror på en totalvurdering hvor også andre momenter enn mangelens art, omfang og dens betydning for kjøperen blir tillagt vekt.
Tradisjonelt har en lagt vekt på om kjøperen kan komme skadesløs fra kontraktsbruddet ved å gjøre bruk av andre og mindre inngripende sanksjoner enn heving, Leks prisavslag, eller mangelsretting. Her må en legge til grunn at retting er uaktuelt, jf. forutsetningen for drøftelsen. Prisavslag vil neppe gi kjøperen noen trøst. Omlevering forutsetter, på samme måte som heving, at kontraktsbruddet er vesentlig, jf kjl. § 34 (2). Det innebærer at en ikke kan vise til muligheten for omlevering som ledd i begrunnelsen for at en mangel ikke er vesentlig (noe som er lett å overse). I praksis har en også lagt vekt på hvor inngripende konsekvenser en heving vil ha for selgeren. En må vel kunne anta at en profesjonell næringsdrivende som Kirkerud Sport AS vil "tåle" heving av en såpass liten kontrakt som dette.
Som en oppsummering kan en si at mye står og faller med selve omfanget av mangelen. Dersom kand. antar at "sømsvikten" gjør at draktene nærmest er ubrukelige, vil resultatet måtte bli heving.

Kan LHK heve kjøpet for så vidt angår de 40 draktene som ikke er beheftet med mangler?

Dette spørsmålet må drøftes på grunnlag av kjl. § 43 (1) annet punktum. Her er det fastsatt at kjøperen kan heve hele kjøpet dersom kontraktsbruddet er vesentlig for hele kjøpet.
Et første vilkår for heving er at LHK har hevingsrett for de 20 mangelfulle draktene, og at denne retten utnyttes. Det kan være greit å presisere dette innledningsvis.
Kand. må ta stilling til om mangelen (og hevingen) for så vidt angår de 20 mangelfulle draktene også medfører vesentlig kontraktsbrudd for de siste 40 (kjøpet sett under ett). Her er det grunn til å framheve at et viktig formål med kjøpet var å skaffe alle spillerne like drakter. Dette formål vil ikke oppnås dersom LHK bare får heve for 20 drakter. Draktene utgjør en enhet - slik at formålet med kjøpet blir vesentlig forfeilet dersom en nekter kjøperen hevingsrett for de siste 40 draktene. Gir en LHK medhold i kravet om heving for de 20 mangelfulle draktene, er resultatet nærmest gitt også for de siste 40; det må bli heving også for denne del av leveransen.
De faktiske forhold i tvisten her ligger tett opp til de tilfelle som er regulert i kjl. § 44 (3) om suksessive leveranser. Etter denne bestemmelsen kan kjøperen heve for allerede leverte i
kontraktsmessige ytelser dersom han (1) hever for en senere leveranse p.g.a. vesentlig kontraktsbrudd og (2) sammenhengen mellom de enkelte leveransene medfører at det som allerede er levert ikke kan brukes til det forutsatte formål (eksempelvis et sammenhengende maskineri levert i flere del - leveringer). Bestemmelsen i § 44 (3) er ikke direkte anvendelig i tvisten her, men gir likevel et klart signal om hvordan lovgiver vurderer slike enhetskjøp.
De fleste besvarelsene er temmelig svake også på delte punkt (med noen hederlige unntak). Mange kand har misforstått hva som ligger i forutsetningen om at selgerens utbedringsrett ikke avskjærer hevingskravet. Disse kand begrunner sitt standpunkt (ikke vesentlig kontraktsbrudd) med at retting er den adekvate fremgangsmåte.

Problemet er om det foreligger et ansvarsgrunnlag - et ansvarsgrunnlag som også gir dekning for tapet.
Så langt jeg kan se er kontrollansvar det eneste aktuelle ansvarsgrunnlag, jf. § 40 (1). Faktum inneholder ikke noe som peker i retning av culpa- eller garantiansvar, jf. § 40 (3).
Kjl. § 40 (1) første punktum første komma pålegger selgeren et rent objektivt ansvar for mangler. I annet komma er kontrollansvarsregelen inntatt - ved henvisningen til § 27. Skal selgeren fritas for ansvar, må han godtgjøre at fire kumulative vilkår foreligger: Mangelen må skyldes (ha sin årsak i) (1) en hindring (2) som ligger utenfor selgerens kontroll (3) og som var uforutsebar for selgeren ved avtaleinngåelsen og som heller ikke (4) kunne unngås eller overvinnes.
Hva som ligger i de enkelte vilkår for ansvarsfritak, er nokså usikkert. Det er ikke tvil om at en skjult mangel normalt vil være en hindring for mangelfri levering i tilfelle som dette. Om denne hindringen ligger utenfor selgerens kontrollsfære, er ikke lett å svare på. Den juridiske teori er splittet når det gjelder den nærmere avgrensning av kontrollsfæren. Jeg nøyer meg med å nevne at læreboken (tilsynelatende) står på den strenge linjen i dette spørsmålet: Det selgeren i prinsippet kan påvirke, ligger innenfor hans kontrollsfære. Hadde Kirkerud Sport AS valgt andre vareleverandører, ville hindringen ikke inntrådt. Dermed er fritaksvilkåret heller ikke innfridd. De siste to vilkårene for fritak er - så langt jeg kan se - innfridd.
Sensorene bør vurdere besvarelsene meget liberalt på dette punkt. Det er ikke til å unngå at kand skriver mye «tull» her. Ved vurderingen må ta i betraktning at kontrollansvaret er en nyskapning i norsk rett, og at det ikke finnes rettspraksis om ansvarets rekkevidde (noen underrettsdommer finnes nok, men slike dommer er uten rettskildemessig verdi). Lovens forarbeider gir få bidrag til tolkingen.
Er selgeren ansvarlig etter kjl. § 40 (1), omfatter ansvaret ikke indirekte tap som nevnt i § 67 (2), jf § 40 (2). Det Økonomiske tap består i tapt fortjeneste som følge av at en kontrakt med tredjemann faller bort. Slikt tap regnes som indirekte tap etter kjl. § 67 (2) bokstav (c). Dette betyr at LHK ikke får medhold.
 (Kjl. § 67 (2) bokstav (c) i.f. er dårlig avstemt med kjl. § 70 (1). Det er ikke urimelig tro at noen kand vil komme inn på dette. Jeg nøyer meg med å nevne at kjl § 70 (1) går foran kjl. § 67 (2) bokstav (c) i f, se også Krüger, kjøpsrett side 375, note 14. I den parallelle bestemmelse i avhl 1992 § 7-1 (2) bokstav (c) har lovgiveren rettet opp denne inkurien).
Jeg hadde ventet at det ville stå mye rart om kontrollansvarets innhold i besvarelsene. Her viser det seg at jeg har tatt helt feil. De fleste kand skriver faktisk ingenting om vilkårene for ansvarsfritak. Det er bare et mindretall på 5-6 kand som overhodet gjengir fritaksvilkårene, og det er bare en av mine kand som drøfter vilkårene (på en aldeles glimrende måte for øvrig).

DEL 2

Her er det meningen at kand. skal gi en kortfattet oversikt over de aktuelle erstatningsmessige poster, samt noen ord om tapsberegningen. Det er trolig hensiktsmessig å starte drøftelsen med en henvisning til bal. §§ 4 og 6 om ansvarsgrunnlag og tapsutmåling.
Partene er enige om at Peder ikke er påført noen ervervsmessig uførhet. Erstatning for tap i framtidig erverv, jf. skl. § 3-1, kommer ikke på tale.
Oppreisning er uaktuelt (av flere grunner - og faller dessuten utenfor spørsmålets ramme).
Som følge av skaden må Peder utsette sin avsluttende revisoreksamen med ett semester. Dette medfører et «lidt tap», jf. skl. § 3-1 (på domstidspunktet). Ved erstatningsberegningen er målsettingen å finne differansen mellom Peders inntekt med skaden og hans inntekt uten skaden. Temaet er grundig behandlet av Nygaard, og det er grunn til å vente at drøftelsene blir gode.
Peders klær ble ødelagt i sammenstøtet. Erstatning for tingsskade skal dekke skadelidtes fulle økonomiske tap, jf. skl. § 4- l. Også erstatning for tingsskade er meget godt behandlet av Nygaard.
Spørsmål nr 6 er temmelig kurant å besvare.
Spørsmål 6 kan alle skrive noe om. Siden spørsmålet er så løst i kantene (omfattende), skriver kand gjerne svært mye her.

Det er på det rene at ankelskaden er en «varig ... skade av medisinsk art», jf skl. § 3-2 første punktum. Problemet er om skaden også er «betydelig».
Den individuelt bestemte uførhetsgrad er satt til 13 prosent. Dermed kan en straks slå fast at det er tale om et grensetilfelle. Det er på det rene at menet medfører en betydelig reduksjon i den personlige livsutfoldelse. Faktum. inneholder her en rekke relevante opplysninger som kan tilsi at vilkåret «betydelig» er innfridd. Vilkårene for menerstatning er viet bred omtale i læreboken, og det er god grunn til å tro at drøftelsene vil bli akseptable.
Drøftelsene er svakere enn ventet. Kand har gjennomgående dårlige kunnskaper om forholdet mellom yrkesskadetrygden og skl § 3-2.

Etter en naturlig forståelse av ordlyden i skl. § 3-2 annet punktum står retten temmelig fritt ved utmålingen av erstatningen. Skal det bli noe fart over drøftelsene, må kand. ha kjennskap til både lovens motiver og de viktigste dommene i emnet.
Det framgår klart av motivene at en ved utmålingen av menerstatningen skal se hen til hva engangsummen ville bli ved yrkesskadeerstatning - tillagt en tredjedel. Hvilket tall en her kommer fram til, beror på om kand. vil åpne for gruppeopprykk (til gruppe 1, eventuelt gruppe 2).
Det følger av flere HRD at det er domstidspunktets grunnbeløp som skal brukes.
Det er skadelidtes alder på virkningstidspunktet som skal legges til grunn ved beregningen.
Hvilken rentefot som skal brukes ved diskonteringen, er et kjernespørsmål. Kand. har på eksamen fått utlevert to tabeller, en basert på 5 prosent rente og en basert på 6 prosent rente. I de senere år har en i praksis brukt 6 prosent kapitaliseringsrente. I en voldgiftsdom inntatt i RG 1995.1021 har en imidlertid gått over til å bruke 5 prosent rente. Dommen er ført i pennen av Asbjørn Kjønstad. På forelesningene er avgjørelsen omtalt nærmere.
Besvarelsene er stort sett brukbare. men det er mange merkelige regnestykker å finne her.

Vårens oppgave er todelt. Jeg antar at del I utgjør om lag 3/4 av oppgaven. mens del II utgjør om lag 1/4.

I del I bør de enkelte spørsmål betraktes som likeverdige - på den måten at ingen spørsmål er markert vanskeligere enn de øvrige.

I del II er det spørsmål 7 og 8 som er egnet til å skille mellom kand.

Til orientering kan jeg opplyse at jeg har følgende resultater:

Sist oppdatert 09. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.