UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Første avdeling juss
Vårsemesteret 1998
Praktisk oppgave 

Praktikum – våren 1998 (Studieordning av 1997)

I: Eksamenskravet

Eksamenskravet i kontraktsrett for 1. avdeling etter 1997-ordningen lyder:

”Kjennskap til reglane om stifting av kontrakt, med særlig vekt på kjøpstilhøve. Kjennskap til reglane om kjøp og produktansvar med hovedvekt på forbrukerkjøp.”

Problemstillingene i oppgaven dekkes av første punktum. Det dreier seg om kjøpsforhold. Følgelig må det kreves noe mer enn grunnleggende kunnskap, jfr. annet komma.

II: Litteraturdekning

Tilrådd litteratur i kontraktsrett:

Kai Krüger: Norsk kjøpsrett, 3. utg. 1991 med unntak av kap. 5, 9, 10, 12 og 22-26.

Tilleggslitteratur:

Karsten Gaarder: Forelesninger i kjøpsrett. Revidert og omarbeidet utgave ved Bjørn Stordrange, 1992.
Roald Martinussen: Kjøpsrett etter kjøpsloven av 1988 (3. utgave.1996).
Erling Selvig: Knophs Oversikt over Norges rett, 10. utgave 1993 §§ 54-55.
Chr. Fr. Wyller: Kjøpsretten i et nøtteskall (1997).

De aktuelle problemstillinger er stort sett fyldig behandlet i anbefalt litteratur. Det har vært forelest i kontraktsrett høsten 1998, med utgangspunkt i ovennevnte eksamenskrav. Der har vært avholdt manuduksjoner i kontraktsrett våren 1998.

III: Generelt om praktikumsbesvarelser

Lokaliseringen av aktuelle rettsgrunnlag er utgangspunktet for behandlingen. Kandidatene må finne fram til de relevante reglene. Disse skal deretter anvendes på en ryddig måte for å avgjøre krav eller besvare de oppstilte spørsmål. For å få dette til, må avgjørende spørsmålsstillinger presiseres og derved gjøres "drøftbare". Dersom dette svikter, foreligger klar svakhet mht. kunnskap og/eller mestring av metode.
Drøftelsene kan tenkes strukturert på forskjellige måter, uten at dette nødvendigvis har noe særlig å si for resultatet, Det sentrale er at man sammenholder jus og faktum på en forsvarlig og fornuftig måte. Rettspraksis med prejudikatsverdi bør behandles på en slik måte at betydningen for det foreliggende, konkrete tilfelle kommer tydelig frem.
En del jurister velger å behandle pro-argumenter for seg og contra-argumenter for seg, eventuelt slik at det avgjørende kommer til sist. Andre foretrekker å flette pro og contra-argumenter. Begge deler kan fungere.
Det viktigste må være; (1) at de sentrale resonnementer og momenter tydeliggjøres; (2) at argumenter som logisk sett hører sammen presenteres i sammenheng og; (3) at avveiningen av argumenter mot hverandre kommer klart fram. Den vanligste feil i praktikumsbesvarelser er at "drøftelsene" blir lange teoretiseringer avbrutt av tilsvarende faktumreferater. Slikt har som regel liten verdi.
Man kan neppe stille særlige krav til godt skjønn eller praktisk tilnærming fra 1. avdelingsstudenter. Godt judisium er selvsagt et pre som øker kvaliteten på en besvarelse, men det bør ikke være en forutsetning for god uttelling.
Ubalanserte avveininger og dårlig skjønn bør i første rekke trekke i negativ retning hvis det er tale om markert mangel på vurderings-/avveiningsevne. Men slik ubalanse vil også kunne bidra til et inntrykk av manglende forståelse for regelverket. Det samme gjelder dersom kandidatene slår inn åpenbart åpne dører eller vidløftiggjør behandlingen unødig.
Juridisk embetseksamen er ikke en språkprøve. Etter mitt syn bør det derfor ikke legges selvstendig vekt på stavefeil eller grammatikalske feil. Det samme gjelder syntaksfeil og generelt hjelpeløs språkføring. Språket har likevel slik sammenheng med god juridisk metode at svakheter eller styrker må få betydning for vurderingen.
Dette gjelder i første rekke kravet til klarhet og presisjon. Dersom språket bidrar til å gjøre presentasjonen upresis, uklar eller usammenhengende, svekker dette naturligvis helhetsinntrykket. På samme måte vil en presis., enkel og elegant fremstilling kunne styrke en ellers solid besvarelse ytterligere.

IV: Nærmere om oppgavens spørsmålsstillinger

1) Har den leverte smolten en kjøpsrettslig mangel?

Reglene om mangler i kjøpsforhold behandles av Krüger, s. 103-166. Det er klart at kjøpsloven av 13. mai 1988 nr. 27 (kjl.) kommer til anvendelse. Det er ikke tale om et forbrukerkjøp. Mangel er et koblingsbegrep og innholdet fastlegges nærmere i §§ 17 til 19. Ved kjøp av dyr gjør særlige hensyn seg gjeldende, se Krüger s. 163, nederst og s. 164.
Mangelsspørsmålet kan vurderes konkret med basis av § 17, se nr. (1) jfr. (4). Spørsmålsstillingen blir i så fall hvorvidt smolten var ”..i samsvar med de krav til pris, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen”. Det eneste faktum opplyser om avtalen er innholdet av veterinærbekreftelsen. Om veterinærerklæringen ikke forstås som en del av selve avtalen om levering; vil vurderingen eventuelt også kunne foretas ut i fra § 17 (2) (a).
Enkelte kandidater tar fatt i §18 (1)eller§19(1) a), og behandler problemstillingen som et spørsmål om beskrivelsesrisiko. Veterinæruttalelsen vil i så fall regnes som "opplysninger som selgeren .. har gitt om tingen, dens egenskaper eller bruk.. ". Dette må være greit, men vi har ikke holdepunkter for at det er et ”som den er” kjøp eller lignende. Anvendelse av vilkårene i §19 (1) a) burde derfor begrunnes med en "fra det mer til det mindre" betraktning.
Faktum opplyser at der ble avgitt veterinærbekreftelse på at smolten var ”frisk .. og vaksinert mot alle kjente fiskesykdommer”. Dette er store ord, ettersom der ikke foreligger vaksiner mot alle kjente fiskesykdommer. Oppdrettsbransjens særegenheter kan man dog ikke forutsette at kandidatene kjenner. Det sentrale - uansett innfallsvinkel - er at smolten uten forbehold erklæres for å være frisk.
En del kandidater ser at dette gjelder en kjerneegenskap. Det er også ganske klart at det normalt vil være uaktuelt å kjøpe smolt uten slik bekreftelse. Gode kandidater bør videre kunne se at kjøp av dyr med sykdom, skade eller lyte reiser særskilte spørsmål, men at resonnementer som gjelder andre typer dyr (f. Eks. avlshester, se Rt. 1953.1054) ikke nødvendigvis kan legges til direkte grunn i dette tilfellet.
Det kan anføres at smolten for så vidt var ”frisk” i en snever betydning av ordet - sykdommen slo først ut etter levering. Dessuten var jo 80 % av laksesmolten og all ørretsmolten for så vidt sykdomsfri. Dette blir likevel en temmelig søkt argumentasjon.
Den naturlige forståelsen av begrepet i denne sammenhengen vil være videre enn som så; smolten skal også være fri for sykdomsfremkallende forhold. I denne sammenhengen vil det for øvrig være naturlig å forstå erklæringen som avgitt i forhold til leveransen som helhet; det er smoltpartiet som skal være friskt.
Noen kandidater kan finne det naturlig å ta opp spørsmålet om felles eller separat behandling av ørret- og laksesmolt ved vurderingen av hvorvidt mangel foreligger. Dette kan videreføres som en behandling av hvorvidt kun de syke 20 % av laksesmolten er mangelfulle, eller om det er et ”enten – eller” for hele laksepartiet, eventuelt smolten som helhet.
Dette er for så vidt ikke nødvendig for i besvare spørsmål 1 hvis dette tolkes som å gjelde hvorvidt sykdommen som sådan representerer et mangelsforhold. Men det spørres generelt om ”smolten har en kjøpsrettslig mangel”. Både normalt grundige og mer omstendelige kandidater kan derfor finne på å dele opp de under dette punktet. Dette er i utgangspunktet greit.
En del kandidater kan likevel komme til å overkomplisere eller rote fil behandlingen av spm1. 1 med en slik oppdeling. Det sentrale må i så fall være at de aktuelle rettsgrunnlag kommer klart frem, og at kandidatene på et eller annet punkt drøfter noenlunde forstandig hvorvidt selve sykdommen representerer en mangel.

2) Har Peder Ås rett til å heve:

a) Kjøpet i sin helhet (både lakse- og ørretsmolten)?

Spørsmål om hevingsrett i kjøpsforhold behandles av Krüger på s. 280-296. Spørsmålet må løses på basis av kjl. § 39 (1). Det må avgjøres hvorvidt der foreligger en vesentlig mangel. Her er det tale om en bred vurdering av kontraktsbruddvirkningen for kjøper, se Krügers analyse på s. 284. Der er mye relevant rettspraksis å ta av både etter 1907-loven og 1988-loven, systematisert i anbefalt litteratur av Krüger på s. 286. Både nåværende og tidligere lov åpner for en temmelig konkret vurdering, noe som gjenspeiles i praksis.
Når vesentlighetsspørsmålet skal vurderes med tanke på heving av så vel ørret som laks, må vurderingen av vesentlighet korrespondere med kravet. Mangelens virkning for kjøper må følgelig vurderes i forhold til hele partiet, jfr. § 43 (1), 2. punktum. Bestemmelsen er behandlet av Krüger på s. 293. Dersom ikke kandidatene finner dette rettsgrunnlaget bør de uansett se at sammenhengen tilsier et slikt utgangspunkt.
Et sentralt poeng er at selv om kun 20 % av laksesmolten var smittet ved levering, vil sykdomsutbrudd i landbruk/havbruk regulært føre til nedslakting av hele besetninger. Dette skjedde også her. At dette er en nærliggende følge av slike sykdomsutbrudd, må nærmest anses for å være allmennkunnskap. Herom vises til mediedekningen av dyresykdommer, f eks. scrapie, furunkulose og Creutzfeldt-Jacobs syndrom.
Igjen er det likevel på sin plass å mane til forsiktighet mht. å kreve praktisk tilnærming og bakgrunnskunnskap fra kandidatene. Det bør likevel kunne observeres og trekkes inn i drøftelsene at sykdommen har konsekvenser langt ut over den smittede prosenten av laksepartiet. Dette bør selv kandidater som ikke leser aviser eller får med seg nyhetssendinger se betydningen av.
Når det gjelder ørretsmolten som sådan, er denne i orden. Det er følgelig kun 10 % av hele partiet som faktisk er sykt. Dette kan tale mot å anse misligholdet for vesentlig. Det var heller ikke tale om en smittsom sykdom, noe som drar i samme retning. Sykdommen affiserte dog 50 % av partiet ved nedslaktingen, noe som er en temmelig nærliggende og naturlig konsekvens, jfr. ovenfor.
En del kandidater vil komme inn på at kjøpers motivasjon for å heve også for ørreten kan være knyttet til markedsutviklingen. Dette er jo en meget praktisk situasjon, idet markedssvekkelser regelmessig avføder tanker hos en del næringsdrivende om hvem som kan påføres tapet i stedet for dem selv. Det kan anføres at kjøper oppnår en ubegrunnet fordel ved en tilbakeføring av ørretsmolten etter § 64 (1).
Fall i verdien på grunn av markedsforhold er ikke blant de forhold som forhindrer heving iht. § 66. Den valgrett mellom salg og hevning som kjøper dermed innrømmes, vil i effekt kunne føre risikoen for markedssvingninger over på selger. Han vil kunne påberope seg heving for hele partiet dersom markedet er dårlig, men beholde ørreten dersom markedet skulle være bedre.
På den annen side vil jo selger i gitte situasjoner ha adgang til å påberope seg de samme markedssvingningene til sin fordel, f. eks. i forhold til utmålingen av en eventuell erstatning for positiv kontraktsinteresse. Sverdet blir dermed tveegget. Rettstekniske hensyn og lovens system taler mot å vektlegge slike forhold ved vurdering av grunnlaget for hevingskrav, med påfølgende restitusjonsoppgjør. Ser man regelverket i sammenheng blir derfor argumentet av liten vekt.
Etter min mening vil resultatet kunne være usikkert. Konklusjoner i begge retninger må forventes, og jeg kan ikke se at det ene eller det andre resultat kan erklæres for ”riktig”.
Kandidater som har konkludert ovenfor under (1) med at der ikke foreligger en mangel, må forutsette dette under (2). En slik behandling kan lett bli logisk inkonsistent:
Mangelsdrøftelsene under (1) vil formodentlig hovedsakelig være basert på kjøpsgjenstandens egenskaper, holdt opp mot avtale / avgitte opplysninger. Slik oppgaven er formulert, vil også ”vesentlig” som et kvalifikasjonskrav under spml (2) trolig bli behandlet av de fleste kandidater som et spørsmål om graden av avvik mellom faktiske og kontraktsmessige egenskaper.
En del kandidater vil nok behandle dette utelukkende som et spørsmål om "mer av det samme", og vil hovedsakelig gjenta argumenter fra (1). Dette kan bli noe overfladisk. For øvrig skal det i så fall godt gjøres i komme til at det ikke, foreligger mangel under (1) - men at denne er vesentlig forutsatt at den likevel er en mangel under (2).

b) Kjøpet av laksesmolten?

Innledningsvis bør det vurderes hvorvidt kjøper har anledning til å begrense kravet til laksesmolten, og dermed skille denne ut til separat behandling. Tradisjonelt formuleres dette som et spørsmål om "'skummingsrett" eller "sorteringsrett", i forhold til hevingskrav. De færreste kandidater problematiserer spørsmålet. Som regel legges det direkte til grunn at dette er en "del" som kan behandles separat. Etter min mening kan det i utgangspunktet ikke trekkes noe særlig for en slik behandling, forutsatt at fremstillingen for øvrig holder mål.
Så om spørsmålsstillingen. Det er ikke tale om suksessive leveranser, som regulert i § 44 (1), men utøvelse av selektiv hevingsrett innenfor en leveranse, se § 43. Emnet behandles av Krüger på s. 291 f.f., særlig på s. 293. Spørsmålet kan formuleres som om dette kan sees som en selvstendig "del av" en leveranse. I Bergem / Rognliens kommentarutgave til loven tas problemstillingen opp på s. 244 (NB: Denne hverken anbefalt eller tilleggslitteratur).
Forhold som taler mot å anse dette som to forskjellige deler vil blant annet være at det dreier seg om en samlet avtale, liknende ytelser og samtidig levering. På den annen side vil smoltpartiene holdes adskilt fra hverandre både ved oppdrett og levering. Det gjelder to forskjellige fiskearter, med forskjellige markeder.
Det vil ikke være problematisk å skille ut den ene delen fysisk, og det dreier seg ikke om utskilling av mangelfulle enkeltindivider fra en samlet masse, se Rt. 1914 s. 842. Etter min vurdering foreligger det en naturlig grense i rom mellom de to partiene. De to smoltpartiene kommer dermed inn under ordlyden i § 43 som to forskjellige "deler" av leveransen.
Deretter blir det igjen en vurdering av mangelens vesentlighet etter § 39 (1). 1 dette tilfellet skal spørsmålet bare vurderes i forhold til partiet med laksesmolt. Her blir følgelig mangelens relative betydning i rom mye høyere enn ovenfor under a). Hele partiet ble destruert og 20 % var smittet.
De samme argumenter som i forhold til hele partiet gjør seg for øvrig gjeldende. I dette tilfellet sies det dog intet om fall i markedsverdien. Jeg ville trolig landet på at der foreligger en vesentlig mangel hva avgår laksesmolten, når denne vurderes separat. Begge konklusjoner må likevel aksepteres.
Igjen må det likevel kreves at kandidatene forholder seg til sunn fornuft og ser sammenhengen mellom vurderingstema og argumentasjon i spml 2) a) og b. Forhåpentligvis vil ingen kandidater komme til at der foreligger mangel for hele partiet, men ikke laksesmolten når den betraktes separat.

3) Hindres heving av at:

a) Laksen er destruert (slaktet og kremert)?

Etter § 66 (1) kan det ikke kreves heving dersom tingen ikke kan leveres tilbake i vesentlig samme stand og mengde som den ble mottatt. Laksen vil naturligvis ikke kunne tilbakeleveres. Etter unntaket § 66 (1) a) vil likevel heving kunne kreves dersom årsaken til at tingen ikke kan tilbakeleveres er "..tingens egen beskaffenhet eller annet forhold som ikke beror på kjøperen.. ".
Kandidatene må vurdere hvorvidt destruksjonen av fisken skyldtes forhold som kommer inn under denne ordlyden. Etter mitt syn er sykdommen en egenskap ved fisken, og unntaket vil komme til anvendelse. Selv om man skulle anse destruksjonen som en overreaksjon, er panikk i fiskeridirektoratet ikke et forhold som "beror på kjøperen". Kjøper vil uansett kunne være hjulpet gjennom gjensidighetsbeføyelsene, men dette faller utenom spørsmålsstillingen her.

b) Ørretsmolten er gått over til å bli fullvoksen fisk?

Et slikt tilfelle kommer ikke like klart inn under unntaket i § 66 (1) a). Årsaken til at smolten forandrer karakter er ikke bare dens iboende egenskaper. Oppforingen er kausal i forhold til veksten, og dette er et forhold på kjøpersiden.
På den annen side er anlegg for vekst også kausalt. Dette er en iboende egenskap ved smolt, og oppforingen blir bare en utløsende årsak. Rett nok kan veksten stoppes/forsinkes ved å stanse foringen, men dette har klare begrensninger. Uansett kan ikke sistnevnte forutsettes kjent.
Det vil ha omfattende konsekvenser å avskjære heving på grunn av en slik karakterendring. I praksis ville resultatet bli at hevingsrett for dyr til oppal blir utelukket så fremt ikke kravet fremmes på et meget tidlig tidspunkt eller dyrene har gått til grunne. Dette vil også være en ubegrunnet forskjellsbehandling i forhold til tilfeller som behandlet i pkt 3 a). Etter min mening må unntaket i § 66 (1) a) kunne komme til anvendelse.

4) Er det grunnlag for erstatningsansvar?

Reglene om erstatning som følge av mangler finnes i kjl. § 40. Når culpa er utelukket blir spørsmålet om der kan foreligge kontrollansvar se § 40 (1) jfr. § 27, eller tilsikringsansvar, jfr. § 40 (3). Begge ansvarsgrunnlag bør behandles. Kontrollansvar behandles av Krüger på s. 330 f.f. og tilsikringsansvar behandles på s. 338 f.f.
Flertallet av kandidater synes å overse tilsikringsansvaret. Etter min oppfatning er dette såpass sentralt at det må trekkes noe dersom spørsmålsstillingen overses fullstendig. Dette gjelder særlig ettersom spml. 5 nærmest inviterer til å tenke noe lengre enn kontrollansvar.
Når det gjelder kontrollansvar synes faktum å plassere forholdet i et grenseland, og det skulle ligge til rette for en balansert og god drøftelse fra solide kandidater. Når det gjelder tilsikringsansvaret, blir spørsmålet iht. § 40 (3) hvorvidt ”..tingen allerede på avtaletiden avvek fra det som er tilsikret av selgeren”
At fisken var syk i utgangspunktet fremgår av faktum, selv om det kan være noe uklart hvorvidt sykdommen allerede forelå på avtaletiden den 3. januar. Men at erklæringen om helsetilstand kan regnes som en tilsikring er vel ikke helt opplagt.
Oppdrettsnæringens bransjepraksis og den vekt som legges på fiskehelse, taler for å anse uttalelsen for en tilsikring. I samme retning trekker helsetilstandens karakter av kjerneegenskap ved smolten og de ødeleggende konsekvensene av sykdom, jfr. ovenfor. Uttalelsen om helse er uforbeholden, noe som trekker i samme retning.

5) Er Smoltspesialisten AS ansvarlig for fortjenestetapet?

Fortjenestetap kommer som hovedregel inn under § 67 (2) c). Dette er en del av det indirekte tap, og forutsetter i utgangspunktet tilsikringsansvar. En del kandidater vil trolig ta opp spørsmålet om årsakssammenheng ut i fra § 67 (1). Bestemmelsen er behandlet av Krüger på s. 370. Det er det forutsigbare tap som skal dekkes, og kandidatene må drøfte hvorvidt destruksjon av hele partiet er påregnelig.

6) Har Peder rett til å fragå kjøpet etter reglene i angrefristloven?

Dette må vurderes ut i fra § 1 i angrefristloven (afrl.) av 24. mars 1972 nr. 11. Det må drøftes hvorvidt der foreligger et forbrukerkjøp i lovens forstand, se § 1 jfr, § 2, 1. ledd. Denne definisjonen samsvarer i hovedtrekk med kriteriene i kjl. § 4.
Det må også drøftes hvorvidt avtalen om kjøp av leksikonet er inngått ”i nærvær av selgeren eller hans representant på annet sted enn fast utsalgssted for selgeren”, jfr. § 1, 1. ledd, litra a). Ut i fra en bokstavfortolkning av ordlyden kan tilfellet synes å falle inn under loven, men kandidatene bør se at loven i utgangspunktet neppe tar sikte på å ramme tilfeller som dette.
Selger skal likevel ikke særlig langt vekk fra sitt faste utsalgssted før loven får anvendelse, f. eks. ved oppstilling av bod på et torg uten umiddelbar nærhet til fast lokale. Preget av oppsøkende virksomhet vil også kunne være relevant, f eks. om man henvender seg til forbipasserende på gaten. Etter mitt syn kan ikke loven få anvendelse her, men resultatet er på ingen måte gitt

IV: Nærmere om vurderingen.

Det må foretas en vurdering basert på helhetsinntrykket av besvarelsen. Det nedenstående er følgelig kun ment som et utgangspunkt. Om kandidater bommer på enkeltstående grunnlag/spørsmålsstillinger eller besvarer disse tynt, bør dette ikke trekke vesentlig ned hvis besvarelsen for øvrig gir et solid inntrykk.
Mangelbegrepet, vesentlighetskravet og kontrollansvar i hhv spørsmål 1, 2 og 4 er meget sentrale deler av kjøpsretten. Her må det i utgangspunktet kreves et visst nivå. Kandidater som jevnt over ikke finner rettsgrunnlagene i forhold til disse punktene kan vanskelig bestå.
Om rettsgrunnlagene for så vidt finnes, men uten at de sentrale problemstillingene klargjøres på en forsvarlig måte vil besvarelsene også havne i faresonen. Det samme gjelder dersom behandlingen/drøftelsene for øvrig er generelt svake.
Der finnes flere relevante høyesterettsdommer vedrørende sykdom og lyter på dyr. Emnet er behandlet i anbefalt litteratur, se ovenfor for sidereferanse hos Krüger. Dette representerer likevel en såpass avgrenset problemstilling at det - etter mitt syn - ikke kan forventes referanser til rettskilder ut over lovteksten og reelle hensyn under spml. 1 og 2.
Rettspraksis - både i forhold til mangelsbegrepet og vesentlighetskravet - er temmelig konkret. Det viktigste for å gi god uttelling bør være at kandidatene drøfter forsvarlig og trekker inn tilfellets særlige forhold i behandlingen. Dersom kandidater trekker inn relevant rettspraksis på en fornuftig måte, vil dette selvsagt øke kvaliteten kraftig.
Gode kandidater vil se at både kontrollansvar og tilsikringsansvar er aktuelt i forhold til spml. 4, og drøfte dette forsvarlig. Reglene om direkte og indirekte tap er også såpass sentrale i kontraktsretten at en fornuftlig behandling av spml. 5 i forhold til kjl. § 67 (2) c) i utgangspunktet kan forventes fra gode kandidater. Behandlingen av erstatningsspørsmålet må veie tungt ved helhetsvurderingen av besvarelsen.
Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng i forhold til erstatning i spml. 5, jfr. § 67 (1) bør god behandling gi pluss. Tynn eller manglende behandling kan imidlertid ikke trekke særlig ned. Her minnes det om at kandidatene ikke lærer noe generell erstatningsrett på 1. avdeling etter 1997-ordningen, og at påregnelighetslæren ikke er kjent fra annet hold.
Særreglene om oppdeling eller samlet behandling av hevingskravet i spml. 2, samt unntakene fra hovedregelen i § 64 ved hevingsoppgjør i spml. 3 er ikke fullt så sentrale som punktene ovenfor.
Kandidater som ikke finner frem til § 43 (1) under behandlingen av 2 a), men som ser prinsippet i annet punktum ut i fra sammenhengen i regelverket og behandler dette forsvarlig, bør etter mitt syn ikke trekkes vesentlig.
Dersom spørsmålet om heving for del av leveransen overhodet ikke problematiseres under spørsmål 1 eller 2 må dette trekke noe ned. Det samme gjelder om behandlingen av dette er generelt tynn. Solid behandling av disse problemstillingene bør gi vesentlig uttelling dersom behandlingen for øvrig er god. Tilsvarende for behandlingen av unntakene i § 66 under spørsmål 3 a) og b).
Spørsmål 6 relaterer seg til et annet faktum og annen lovgivning enn de forutgående. Gode kandidater bør behandle forbrukerkjøpsbegrepet og problemstillingen om ”fast utsalgssted”. Fornuftige betraktninger om lovens formål og "god regel" - orientert vurdering av reelle hensyn vil kunne bidra til å styrke et ellers solid inntrykk.

Sist oppdatert 09. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.