UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Første avdeling juss
Vårsemesteret 1999
Praktisk oppgave 

Praktikum – våren 1999

1. Tilrådd litteratur

Peter Lødrup, Familieretten, 3.utgave 1997, §§ 11, 13, 14 og 15.
Peter Lødrup, Arverett, 3.utgave 1994 eller 4. utgave 1999, §§ 31 og 32 samt §§ 7 og 15. (Det er ingen nevneverdig forskjell mellom de ulike utgaver, og sidetallene stemmer stort sett overens. Av hensyn til de som sitter med eldre utgaver, er de fleste referanser også gjort til kapitler og avsnitt.)

Tilleggslitteratur:
Asbjørn Strandbakken, Avtaler omformuesordningen mellom ektefeller, Jussens Venner 1992, side 257-335.

Annen litteratur:
Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven ... med kommentarer, Oslo 1994.

2. Om oppgaven og besvarelsene

Oppgavens ulike spørsmål er av varierende vanskelighetsgrad. Hva som kan avtales i ektepakt, og formkravene til ektepakt, er relativt enkle spørsmål. Alle spørsmål er berørt i pensum, men mest som oversiktsstoff. Alle spørsmål er basert på tolking av lovtekster. De fleste finner frem til rett hjemmel, men forståelsen varierer.
        Spørsmålene om eierforhold, stiftelse av sameie, om det foreligger en gavedisposisjon osv, må anses vanskeligere, og er i mindre grad lovregulert. For å besvare disse spørsmål kreves en viss oversikt og forståelse. Disse spørsmål synes vanskelig for de fleste. Jeg kommer tilbake til dette under pkt 3.7.
        I den foreløpige sensorveiledning skrev jeg at fordi oppgaven inneholder både enkle og mer kompliserte spørsmål, burde den gi de gode kandidater muligheter til å vise sin ferdigheter, la de jevne kandidater komme gjennom og la strykkandidater få anledning til å fjerne en mulig tvil. Dette har ikke slått til. I alle fall i min kommisjon er det lite variasjon i prestasjonene. Flertallet hangler gjennom og havner på en god til middels haud. De helt gode prestasjoner er det ikke mange av, men det er mulig jeg har forventet for mye av første avdelingsstudenter. Nivåkontrollør anmodes om særskilt å vurdere dette spørsmål.

3. Forslag til løsninger

Det er påberopt fire grunnlag for påstanden om ugyldighet; at ektepakten ble opprettet før ekteskapet var inngått, Karis manglende underskrift, manglende - dvs nektet - tinglysing og inhabile vitner. Nedenfor gjennomgår jeg anførslene i samme rekkefølge som de er fremsatt. For kandidatene er det etter min mening vel så riktig å behandle de enkleste spørsmål før, dvs om tidspunktet for opprettelsen, om manglende tinglysing og om vitnenes habilitet.
        En del kandidater - kanskje de fleste - behandler innsigelsene i den rekkefølge de er fremsatt i oppgaveteksten, mens enkelte velger å ta de enkleste (eller det vanskeligste) spørsmål først. Det er som nevnt helt greit. Mange kandidater foretar imidlertid en generell gjennomgang av formkravene i el. § 54. Oppgaven gir ingen oppfordring til det. Drøftelsen bør begrenses til de forhold som er påberopt. En del av de som snirkler seg gjennom el. § 54 foretar en grundig drøftelse av kravet til samtidig tilstedeværelse for hhv vitner og begge ektefeller. Når de så kommer til spørsmålet om begge ektefellers underskrift, er på en måte alt kruttet brukt opp. Etter min mening er dette lite skjønnsomt. Det sentrale er betydningen av Karis manglende underskrift. At hun ikke var tilstede da Per underskrev får i den sammenheng mindre betydning. Det kan selvfølgelig nevnes, men bør ikke gjøres til et hovedpoeng. (Det samme gjelder det forhold at vitnene ikke var til stede da Kari ikke underskrev!)
        Mange kandidater påberoper seg streng rettspraksis vedrørende formkrav til ektepakter generelt, og særlig kravet til samtidig tilstedeværelse. Kandidatene blander nok sammen med rettspraksis knyttet til opprettelse av testamenter.
        For det første bør kandidatene raskt finne el. § 42, 1.ledd. 2. punktum hvor det sies at ektepakt kan inngås med tanke på forestående ekteskap. Oppgaven gir ingen grunn til å drøfte hvor lenge før ekteskapet avtalen kan inngås. Det må være tilstrekkelig å vise til oppgavens opplysninger om at ektepakten ble opprettet kort tid før Per og Kari giftet seg. Mange lager for stort nummer ut av dette. Enkelte kjenner også til regelen, men finner ikke hjemmelen. Noen skiller også mellom avtaler etter § 32 og § 43, og finner at det bare er avtaler etter § 42 som kan inngås med tanke på forestående ekteskap. Dette er kanskje ingen grov feil, men den røper manglende forståelse og selvstendig tenkning.
        Langt vanskeligere er det annet spørsmålet om betydningen av Karis manglende underskrift. Spørsmålet i oppgaveteksten er om Kari kan påberope seg ektepakten - ikke om den er gyldig eller ugyldig. Dette er gjort for å hjelpe kandidatene til å se muligheten for at ektepakten kan være gyldig for Kari, men ikke for Per - dersom han hadde dødd først. Drøftelsene må ta utgangspunkt i el. § 54, 1. ledd 4. punktum, som lyder:

"Dersom ektepakten bare er til fordel for den ene ektefellen, er den gyldig selv om denne ektefellen ikke har medvirket ved inngåelsen av ektepakten."

Etter sin ordlyden omfatter regelen bare ektepakter som bare er til fordel for den ene ektefellen. Denne ektepakten er etter sitt innhold åpenbart ikke det. Ved et skilsmisseoppgjør ville ektepakten således ikke kunne påberopes. Spørsmålet er om den kan påberopes av ikke-underskrivende ektefellen når ektepakten blir aktuell ved førsteavdødes død, og ektepakten da utelukkende er til gjenlevendes fordel?
        Det avgjørende vil være hvordan kandidatene drøfter spørsmålet, herunder anvender ulike rettskildefaktorer. Hvilken løsning man kommer til, må være likegyldig spørsmålet er ikke avgjort.
        Regelen - men ikke denne problemstillingen - er omtalt i Lødrup, Familieretten side 169 (§ 15 I). Heller ikke lovens forarbeider tar opp det spørsmålet oppgaven reiser, men omtaler - i likhet med lovteksten - ektepakter som bare er til fordel for den ene, f eks ektepakter hvor det "bare [er] den ene ektefelle som påtar seg forpliktelser ved ektepakten, mens den annen utelukkende er begunstiget ved den" (NOU 1987:30 side 123). Videre heter det samme sted: "Dette vil i praksis si at rene gaver mellom ektefeller og disposisjoner som unntar midler fra deling (særeie), bare må underskrives av den som påtar seg forpliktelsen eller fraskriver seg en fordel."
        For kandidatene - som ikke kan forventes å kjenne forarbeidene - må drøftelsene bygge på lovteksten, dens formål og (øvrige) reelle hensyn.
        En del kandidater finner regelen i fjerde punktum, men de fleste av disse konstaterer (alt for) raskt at ektepakten er til fordel for begge ektefeller. Dette må vel aksepteres. På den annen side må det gis pluss til de som foretar en reell drøftelse uavhengig av resultat. Det må også gis et lite trekk dersom kandidatene over hodet ikke ser fjerde punktum.
        Et pluss må gis til de kandidater som trekker sammenligningen (analogibetraktninger) til gjensidige testamenter. Hvor en formfeil bare knytter seg til gjenlevendes del av testamentet - slik at førsteavdødes testasjon er gyldig, er det antatt at gjenlevende kan påberope seg testamentet. Se Lødrup, Arverett side 185 (§ 16 X) og Rt 1957 169. Ingen av mine kandidater har sett dette, og mange finner dessuten at den testamentariske tilføyelsen i ektepakten heller ikke kan være gyldig fordi bare den ene testator underskrev - se pkt 3.3.
        En ektepakt som søker å tilgodese lengstlevende ektefelle på bekostning av førsteavdøde ektefelle, må etter min mening oppfylle vilkårene om å være bare til fordel for gjenlevende - uansett hvem av dem det måtte bli. "Her har skjebnen bare vært så hensynsfull at døden først rammet den hvis disposisjon var gyldig, og intensjonen bak [ektepakten] kan oppfylles." (Lødrup op cit om gjensidige testamenter.)
        En bestemmelse om "særeie i live, felleseie ved død" er bare til fordel for gjenlevende dersom avdøde hadde mest midler. Så lenge gjenlevende kan velge om hun vil benytte seg av ektepakten (se el. § 42, 3.ledd if), vil den alltid være til fordel for gjenlevende. (Hvis ektepakten derimot påla Kari å skifte sine særeiemidler med Pers arvinger, ville hun ikke vært bundet av ektepakten - så lenge hun ikke hadde skrevet under den.) I dette tilfellet er det avgjørende at ektefellenes formål med ektepakten var å tilgodese lengstlevende - uansett hvem av dem det måtte bli. Dette er for ordens skyld uttrykkelig sagt i oppgaveteksten.
        For det tredje bør det være rimelig greit å finne svaret på betydningen av manglende tinglysing. I el. § 54, 3.ledd sies det uttrykkelig at en ektepakt som oppfyller formkravene gitt i paragrafen, er bindende for ektefellene selv og for deres arvinger. Sammenholdt med el. § 55 om tinglysing, må kandidatene se at tinglysing ikke er noe gyldighetsvilkår verken for ektefellene selv eller overfor deres arvinger. De fleste kommer greit ut av dette, selv om ikke alle ser betydningen av el. § 54, 3.ledd.
        Det kan tenkes enkelte kandidater fremholder at det er forskjell mellom de å unnlate å tinglyse en ektepakt, og det å få den nektet tinglyst. Det er ikke å forvente at kandidatene kjenner til tinglysingsforskriftene, og således er kjent med spørsmål omkring det forhold at en ektepakt kan være bindende mellom ektefellene, selv om den etter forskriftene kan nektes tinglyst. Det bør derfor kanskje ikke slås for hardt ned på de som oppfatter en tinglysingsnektelse som et "bevis" for at ektepakten er ugyldig, eller som lar seg forvirre av dette. Noen få kandidater slutter seg til Brita og Maria og hevder at når ekspertene i ektepaktregisteret har nektet å tinglyse ektepakten, er det et tungtveiende argument for at ektepakten er ugyldig!
        På det siste og fjerde spørsmålet bør kandidatene raskt konstatere at ekteskapsloven ikke oppstiller habilitetskrav til vitnene, slik arveloven gjør for testamentsvitner. De fleste ser det.

Kandidatene bør raskt se at verken ekteskapsloven eller arveloven gir ektefellene adgang til å avtale uskifte overfor særkullsbarn. Lovens utgangspunkt er at gjenlevende kan overta felleseiemidler overfor alle førsteavdødes slektsarvinger unntatt særkullsbarn, al. § 9, 1. ledd jf § 10. Særeiemidler kan likevel overtas uskiftet hvis det er bestemt i ektepakt, al. § 9, 2.ledd jf el. § 43. Det forhold at førsteavdøde etterlater seg særkullsbarn, kan imidlertid ikke "avhjelpes" gjennom ektepakt. Det er kun særkullsbarnets samtykke som kan danne grunnlag for uskifte, se al. § 10.
        Omtrent alle finner al. § 10, men drøftelsene varierer likevel. Mange legger stort arbeid i å forklare hvorfor Kari har rett til å sitte i uskifte med særeiemidler. Oppgaven oppfordrer strengt tatt ikke til det. Så lenge det ikke utgjør hovedvekten i drøftelsen, må det vel aksepteres. Derimot må det trekkes litt for å drøfte hvorvidt Brita har samtykket. Oppgaven spør om Kari på grunnlag av ektepakten kan sitte i uskifte overfor Brita.
        En del kandidater blander regler om formuesordning (el. § 43) og arveregler (al. § 10). Etter min mening er det forståelig, og det kan ikke trekkes særlig for det.
        De formuesrettslige regler om adgang til å avtale rett til uskifte skiller ikke mellom særkullsbarn og fellesbarn. Det er derimot de arverettslige uskifteregler som her skiller.

Det er intet i veien for å innta testamentariske bestemmelser i en ektepakt. Dette ble uttrykkelig sagt i ekteskapslovens forarbeider, og formkravene ble av den grunn søkt gjort like (NOU 1987: 30 side 123). Overraskende mange er kjent med dette. På den annen side er det mange som alt for kategorisk avviser at tilføyelsen kan være en testamentarisk disposisjon. For de som oppgir "rettsgrunnlag", må dette for spørsmålet om det materielle innhold være al. § 48 - ikke § 49 som omhandler formkravene. Generelt synes alt for mange å ha problemer med å skille mellom det materielle innhold og formkravene.
        Formkravene for testamenter (al. § 49) og ektepakter (el. § 54) er som nevnt i utgangspunktet ganske like. En viktig forskjell er som nevnt i pkt 3.1 at det oppstilles habilitetskrav for testamentsvitner, se al. § 61. Som testament er tilføyelsen ugyldig fordi Rolf (Pers bror) er for nært beslektet med Kari - som er testamentsarving. Mange overser dette.
        Det kan også stilles spørsmål om testamentsvitnene var klar over at de bevitnet et testament. Etter min mening er svaret ja. De var kjent med innholdet - som reelt sett var en testamentarisk disposisjon, og da er lovens vilkår oppfylt. Noen viser bare kort til at det dreide seg om en ektepakt, mens andre viser til oppgavens opplysninger om at vitnene hadde gjennomgått innholdet sammen med ekteparet. Dette bør skille kandidatene.
        Som også nevnt ovenfor, har det ingen betydning at Kari ikke underskrev testamentet. Hun er i denne sammenheng arving, ikke arvelater. Mange bommer på dette, dvs spørsmålet drøftes ikke - det bare konstateres ugyldighet.
        Mange tar henvisningen til de samme anførsler som ble gjort gjeldende mot ektepakten alt for bokstavelig, og gjentar - eller kort henviser - til drøftelsen om ektepaktens gyldighet. På denne måten foretas det ingen ny drøftelse av formkravene til testamenter. Derved overses også spørsmålet om vitnenes habilitet.
        Tilføyelsen må anses som en gjensidig testasjon. (Formuleringen. overta uskiftet, ble ofte brukt i gjensidige testamenter fordi det var de barnløses alternativ til lovens uskifteordning.) Bestemmelsen om at Kari skal overta alt uskiftet, strider imidlertid mot Britas pliktdelsrett.
        Testamentet strider for så vidt også mot Marias pliktdelsrettigheter, i den forstand at det medfører en utsettelse av hennes arvekrav. Dette er imidlertid bare en teoretisk konstruksjon fordi det er uskifteordningen i seg selv som begrenser hennes rett til arv etter loven, se al. § 1, 3.ledd jf § 9. Forskjellen er at Kari etter loven ikke har rett til uskifte overfor Brita, se al. § 10. Et uskifte overfor Maria må således bygge på loven - ikke på testament, og da kommer ikke al. § 29 til anvendelse.
        I denne anledning nevner jeg også et generelt hjertesukk: De fleste skriver at al. § 29 gir livsarvingene krav på 2/3 av formuen. Dette må aksepteres, men er upresist. Bestemmelsen i al. § 29 begrenser arvelaters testamentarisk råderett - den sikrer ikke livsarvingene noen minstearv. Lovens bestemmelser om gjenlevende ektefelles rett til minstearv og uskifte er lovfastsatte regler som griper inn i livsarvingenes rett til arv, se al. § 1, 3.ledd. De strider selvfølgelig ikke mot pliktdelsreglene, fordi det ikke er arvelater - men lovgiver - som har disponert over arven.
        Oppgaven legger ikke opp til en nærmere beregning av hvilken brøk Brita har krav på. Slik oppgaven er formulert, må det være tilstrekkelig å si at testamentet ikke kan oppfylles fullt ut. Enkelte kandidater skriver at Brita har krav på 2/3 av arven etter Per. Det er selvfølgelig feil, idet Brita må dele arven med Maria.

Dette spørsmålet burde også være lett å besvare. Det er uttrykkelig sagt i al. § 12 at gjenlevende kan sitte i delvis uskifte.
        Alle kandidater kommer til rett svar, men svært mange bygger dette på al. § 9 og på at al. § 10 ikke gjelder for Maria som er fellesbarn. Dette er i og for seg riktig, men det er litt slurvete å overse al. § 12.
        Mange kandidater vektlegges således spørsmålet første del - om Kari kan sitte i uskifte overfor Maria, og overser derved kjernen i spørsmålet. Det er mulig dette er forståelig fordi dagens ungdom ikke kjenner bakgrunnen for al. § 12. Etter uskifteloven fra 1927 var hovedregelen at gjenlevende ikke kunne overta boet i delvis uskifte. Meningen med al. § 12 var å gi klart uttrykk for at dette med den nye loven skulle være annerledes. I dag oppfattes dette kanskje som selvsagt - og med rette!

Kandidatene bør først finne frem til el. § 42, 3.ledd if som sier at avtale om "særeie i live, felleseie ved død" er et tilbud til gjenlevende, og som derfor kan avslås - med mindre noe annet er avtalt eller klart forutsatt. I oppgaveteksten går det frem at ektefellenes formål med ektepakten var å stille den andre best mulig. Kandidatene bør ha fatt med seg den opplysningen. Det å sitte i uskifte med særeiemidler er selvfølgelig også bare et tilbud til gjenlevende. Mange overser dette.
        Langt vanskeligere er kanskje innvendingen om ugyldighet fordi ektepakten påstås å være selvmotsigende og uklar. Noen vil kanskje ta utgangspunktet i prinsippet om at ektefellene bare lovlig kan avtale de ordninger som ekteskapsloven selv gir anvisning på. Problemet i dette tilfellet er at ektefellene har valgt flere av lovens ordninger, og derved foretatt en viss "dobbeltsikring". Ektepakten gir ektefellene adgang til både å omgjøre særeiemidler til felleseiemidler og til å sitte i uskifte med særeiemidler. Begge ordninger må anses som nevnt anses som tilbud til gjenlevende - se ovenfor. Utgangspunktet må derfor være at gjenlevende ektefelle kan velge om hun vil benytte seg av det ene eller det annet tilbud. Dobbeltdekningen innebærer derfor ingen selvmotsigelse, og for den saks skyld heller ingen uklarhet. Den gir bare gjenlevende ektefelle flere valgmuligheter.
        Mange kandidater finner aldri kjernen i spørsmålet, nemlig om det er adgang til alternative ordninger. Jeg har premiert de som begrunner sitt standpunkt om at Kari kan velge med at hver ordning i seg selv innebærer et tilbud til gjenlevende. De som bygger på ren rimelighet får ikke særlig uttelling, men de som viser til ektefellenes klare formål for noe uttelling for det.
        De kandidater som kommer til at ektepakten er ugyldig, foretar sjelden noen konsekvensbetraktning. Det er etter min mening litt svakt å komme til at ektepaktens bestemmelse om særeie i live, felleseie ved død ikke kan gjøres gjeldende, og at man derfor må falle tilbake til lovens utgangspunkt om felleseie!

Med mindre noe annet er avtalt, går gjenlevendes egne særeiemidler inn i uskifteboet, se el. § 43, 2.ledd og al. § 9, 2. ledd 2.punktum. Mange kandidater viser bare til al. § 9.
        Enkelte kandidater drøfter betydningen av at ektefellene ønsket å tilgodese den gjenlevende av dem best mulig. I motsetning til regelen i el. § 42, 3.ledd if hvor en annen løsning kan legges til grunn dersom det er klart forutsatt, kreves det etter el. § 43 en uttrykkelig avtale i ektepakten. En slik avtale foreligger ikke.

Kandidatene må ta utgangspunkt i el. § 31, 2. og 3. ledd, samt ulovfestede prinsipper (presiseringer) om stiftelse av sameie mellom ektefeller.
        Fremstillingen i læreboka tar mest utgangspunkt i el. § 31, 3. ledd, Husmordommen osv. På forelesninger i vår har jeg brukt litt tid på å gjennomgå prinsippene for sameie stiftet gjennom felles ervervsbidrag. Jeg har i stor grad bygget på retningslinjer trukket opp av Tone Sverdrup, Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv, Oslo 1997. Det kan tenkes at en del kandidater redegjør for tanker som sensorene ikke kjenner igjen fra Lødrups bok. Jeg skal derfor kort redegjøre for enkelte hovedprinsipper.
        Vi tar utgangspunkt i el. § 31, 2. ledd om at sameie oppstår dersom ektefellene har ervervet eiendelen sammen. Tredje ledd gir mer uttrykk for et prinsipp, enn for en teknisk regel om stiftelse av sameie. Det sentrale i tredje ledd er at en ektefelle kan bidra til ervervet gjennom arbeid i hjemmet. Av dette kan det også utledes at ervervsbidraget generelt kan skje på andre måter enn ved kontant betaling av kjøpesummen, f eks nedbetaling av den andres lån, dekning av felles leveomkostninger osv.
        Hvor det ikke foreligger en klar avtale om eierforholdene, må som utgangspunkt to vilkår være oppfylt. Den ektefelle som hevder å være sameier i noe som tilsynelatende tilhører den andre alene, må påvise at eiendelen er anskaffet gjennom felles ervervsbidrag. For det første må han på en eller annen måte ha bidratt til ervervet, og for det annet må det foreligge en avtalelignende felles forståelse. (Tone Sverdrup kaller det preg av felles prosjekt.) Brita og Maria er inne på det siste når de hevder at verken Karis bidrag gjennom lånet eller hennes arbeidsinnsats i hjemmet automatisk gir henne status av sameier. Det siktes således til hva ektefellene selv mente om eierforholdene.
        Etter min mening sier ikke el. § 31, 3.ledd særlig mye - utover at også indirekte ervervsbidrag kan tas i betraktning. Kravet om at innsatsen må kunne anses som et ervervsbidrag, og kravet til felles prosjekt, må imidlertid utledes av annet ledd. Sameie stiftes bare der arbeidsinnsatsen er et bidrag til felles erverv.
        Som juridiske studenter må kandidatene selvfølgelig forholde seg til ekteskapsloven, og en gjennomgang av el. § 31, 3. ledd må kunne forventes. Det skaper imidlertid ingen problemer i dette tilfellet. Det dreier seg om en bolig, som har tjent til ektefellenes felles og personlige bruk. Karis arbeid i hjemmet skal således etter loven vektlegges.
        I det følgende skal jeg kort gå gjennom de argumenter som påberopt.
        Når det gjelder selve ervervsbidraget, dvs hvordan boligen ble anskaffet, bør kandidatene raskt komme frem til at Per gjennom gaven "anskaffet" 3/5 av husets verdi, og at Kari gjennom lånet bidro med de resterende 2/5. Kari hevder at gaven ble gitt til dem begge. Det er alminnelig antatt at vesentlige gaver gitt fra den ene ektefellens slektninger, som utgangspunkt må regnes gitt til bare den ene, se Lødrup, Familieretten side 120 (§ 11 IV 2).
        Dette gjelder også bryllupsgaver, selv om det på kortet står: Til brudeparet Kari og Per. Vi kan ikke forvente at foreldrene skriver: Til Kari i anledning ditt bryllup med Per! I læreboka er denne presumsjonen nevnt i et lite petitavsnitt, men vi har gjennomgått spørsmålene på forelesninger.
        Utgangspunktet er altså det motsatte av det Kari påstår. Mange drøfter foreldrenes formål eller motiv, nemlig at ektefellene trengte plass, og kommer på denne bakgrunn til at gaven var ment gitt til begge. Det må etter min mening aksepteres.
        Mange kandidater synes i liten grad å vektlegge Karis direkte bidrag, og det er etter min mening underlig. Oppgaveteksten er ganske klar på dette.
        En del tøver med å drøfte om dette innebærer en gave eller ikke. Det er ikke særlig skjønnsomt.
        Drøftelsene omkring betydningen av Karis arbeidsinnsats i hjemmet varierer. De fleste kandidater nøyer seg med å vise til at Kari hadde stått for det vesentligste av arbeidet i hjemmet, og at det taler for sameie. Jeg har akseptert det, selv om hennes arbeidsinnsats i denne tilfellet etter min mening ikke er særlig relevant. Etter lovteksten skal arbeidsinnsatsen som nevnt vektlegges. Etter min mening kan hennes innsats i hjemmet eventuelt bare tas i betraktning i en helhetsvurdering. Karis bidrag skjer først og fremst gjennom direkte finansiering av kjøpesummen. Det er ingen sammenheng mellom Pers bidrag (gaven) og Karis arbeidsinnsats.
        Generelt kan det etter min mening ikke kreves nødvendig årsakssammenheng, dvs at hjemmearbeidet har gjort anskaffelsen mulig. Det må være tilstrekkelig at det er en faktisk årsakssammenheng, for eksempel at ektefellene har blitt enige om arbeidsfordelingen.

Karis arbeid i hjemmet kan heller ikke sies å være en del av en felles forståelse, slik det f eks kan legges til grunn hvor den ene av ektefellene skaffer inntekter for å finansiere boliglån, mens den andre tar seg av hjem og barn.
        Jeg vil som nevnt legge mest vekt på hennes direkte bidrag ved ervervet, mens de fleste kandidater anser hennes betaling av nesten halvparten av husets verdi som et tilleggsargument. Jeg liker det ikke, men har ikke lagt særlig vekt på dette ved karaktersettingen. Spørsmålene er ikke enkle.
        De to ektefeller har ikke bidratt med like store ytelser, men partene er enige om at dersom sameie må anses stiftet, er de sameiere for like store andeler. Denne enighet bør ikke kandidatene overse.
        I oppgaveteksten tas også opp problematikken omkring betydningen av avtalt særeie, Anførselen fra Brita og Maria kan oppfattes å sikte til Karis arbeidsinnsats - dvs at det kreves en større arbeidsinnsats når det foreligger særeie, og slik har det nok også vært forstått av lovgiver(1) og av Høyesterett(2) . Etter min mening er det uansett et uforståelig standpunkt.
        Ville det f eks vært nok om kvinnen vasket mannens skjorter hvis det var felleseie, mens hun ved særeie også må stryke dem? Er omsorgen for en tolvåring tilstrekkelig ved felleseie, mens det ved særeie kreves omsorg for tre vanskelige småtasser?

Læreboka er heldigvis mer nyansert. Som prinsipielt utgangspunkt ved fullstendig særeie fastslår Lødrup, Familieretten side 114 (§ 11 II) følgende: "Arbeid i hjemmet er et ervervsgrunnlag uansett formuesordning". I den senere fremstillingen side 127-128 (§ 11 V) skilles det mellom fullstendig og delvis særeie, samt brøkdelssæreie. Lødrups poeng er at hvor ektefellene direkte har "utpekt bestemte eiendeler som skal være den enes særeie, vil det lett være i strid med partenes intensjoner om den andre ektefellen skal få en medeiendomsrett". Ved fullstendig særeie eller brøkdelssæreie er det derimot "neppe grunnlag for å stille spesielle krav".
        Etter min mening må poenget være at det ikke er husarbeidets art og omfang det må stilles større krav til når det foreligger særeie. Men foreligger det en ektepakt som sier noe om eierforholdene, må det stilles betydelig større krav til avtaleelementet i det som hevdes å være et felles ervervsgrunnlag. Hadde Per og Kari opprettet ektepakt hvor det sto at Per skulle eie huset som sitt særeie, er det vanskelig for Kari å hevde at det var meningen a eie huset sammen, og at hennes arbeid i hjemmet var en del av dette avtalekomplekset.
        Det er altså ikke særeieordningen i seg selv som har betydning, men en ektepakt om særeie kan også inneholde avtale (eller forutsetninger) om eierforholdene. Hvis det er på det rene at eneeie er avtalt, har husmorarbeidet normalt ingen betydning. Husmorinnsats som ervervsgrunnlag viker normalt for avtale, se Sverdrup, Sameie side 313-318, samt Lødrup, Familieretten side 127-128 (§ 11 V).
        Avgjørende for om huset er i sameie mellom Per og Kari er således hvilke avtalelignende forutsetninger de hadde om eierforholdene. I det følgende skal jeg se på hva vi kan utlede av opplysninger i oppgaveteksten.
        Ektepakten om særeie har ingen betydning. For det første ble den inngått før huset ble ervervet, og den går ut på fullstendig særeie. Ektepakten sier uansett intet om hva ektefellene har forutsatt om eierforholdene til huset.
        At Per alene var oppført som kjøper i skjøtet og også alene er hjemmelshaver, er et moment som taler mot sameie. Motargumentene er at disse forhold nødvendigvis ikke trenger å være gjennomtenkte.
        Det avgjørende forhold er etter min mening at Kari bidrar med kjøpesummen. Dette taler sterkt for en oppfatning om at huset skulle tilhøre begge. Hadde det vært mening at huset skulle være Pers eneeie, hadde det vært mer naturlig at han finansierte lånet. (På den annen side hevder Kari i en annen sammenheng at Per kjøpte en bil til henne. Er det da så unaturlig at hun hjelper Per med å skaffe seg hus?)
        De fleste kandidater gjengir ukritisk og slagordmessig at det må kreves noe mer for å stifte sameie fordi det foreligger særeie. Jeg anser dette som svakt, men har ikke slått for hardt ned på det. Forarbeider og rettspraksis er som nevnt uklare. Derimot burde kandidatene ha fått med seg lærebokas presiseringer.
        Derimot har jeg trukket betydelig der hvor kandidatene blander sammen formuesordning og eierforhold, og oppstiller særeie som en motsetning til sameie.
        Alt i alt synes jeg få kandidater får noe særlig ut av sameiedrøftelsene. De fleste viser til at Kari har arbeidet i hjemmet, og at hun i tillegg har betalt lånet. Det må nok aksepteres som tilfredsstillende. Spørsmålene er til dels vanskelige, og det har vært mye famling omkring dem i rettspraksis, forarbeider og teori.

Innledningsvis presiseres det at Kari ikke hevder at begge bilene er sameie. Det er således en annen problemstilling enn foregående spørsmål som her skal tas opp - selv om det er enkelte fellestrekk jeg skal komme tilbake til. Kandidatene ser at spørsmålet bare dreier seg om Hondaen, men hos svært mange kommer det ikke klart frem om de drøfter (avgjør) om Kari er eneeier eller sameier.
        Kari er vag i sine anførsler. Hun viser til at ektefellene oppfattet Hondaen som hennes, og at Per mente å gi bilen som avlat for sine hjemmesynder.
        Tilsynelatende hevder Kari at hun er blitt eier av bilen gjennom gave fra Per, men moderer dette ved å hevde at hun har fortjent den. Brita og Maria hevder at det ikke er godtgjort at Per har ment at bilen skulle tilhøre Kari, og at en gavedisposisjon uansett er ugyldig fordi den ikke er gjort i ektepakts form.
        De problemstillinger som reises, har som nevnt en del fellestrekk med prinsippene om sameie stiftet gjennom felles ervervsbidrag. Vi må først se etter avtaleelementer. Teksten gir etter min mening tilstrekkelige holdepunkter for at både Per og Kari var innforstått med at Kari var eier. Det foreligger mao en slags eieravtale. (Alternativt kan det tenkes etablert en underforstått avtale om eksklusiv bruksrett, men ingen går inn på dette.)
        Videre kan det raskt fastslås at dersom det foreligger en ren gavedisposisjon, er denne ikke bindende for Pers arvinger, se el. § 50 jf § 54, 3.ledd. Mange vil hjelpe Kari, og legger mye arbeid i å forklare at biler er vanlige gaver blant gjeldfrie ektefeller - som dessuten betalte en Mercedes kontant! Etter min mening må det være klart at bilen faller utenfor unntaket fra formkravene i el. § 50 for "vanlige gaver".
        - Et lite pirk i denne sammenheng er at bilens verdi på skiftetidspunktet var kr 150.000. Ved en eventuell tidligere gaveoverføring ville bilens nybilverdi vært høyere. Jeg har ikke brydd meg om å bemerke dette i besvarelsene. -

Kari hevder at overføringen av bilen til henne ikke kan anses som en gavedisposisjon, fordi hun hadde gjort seg fortjent til den. På samme måte som husmorinnsats kan være et reelt ervervsbidrag - og ingen trøstepremie, må det kunne hevdes at det ikke foreligger noen gave hvis bilen anses som arbeidsvederlag. Dersom dette er Pers mening med kjøpet, foreligger det heller ingen gavehensikt hos ham.
        Helt uproblematisk er ikke dette. Hvor går f eks grensen mellom arbeidsvederlag og gaver gitt i takknemlighet for andres innsats? Hvordan ville situasjonen vært hvis Pers konkursbo ville beslaglegge bilen, eventuelt omstøte gavedisposisjonen? Løsningene må være de samme. Vi kan ikke operere med ett eierforhold i forhold til kreditorer og et annet i forhold til arvinger.
        Få kandidater får noe ut av dette, og noe annet var kanskje heller ikke å forvente. Derimot er jeg litt overrasket over hvor raskt kandidatene avfeier Karis anførsler. Uansett hva men mener om hvorvidt en slik underforstått avtale kan være inngått, er det etter min mening lite skjønnsomt når kandidatene skriver at kr 150.000 er alt for mye i godtgjøring for mange års husarbeid. Det samme gjelder til dels også anførsler om at det er så vanlig at kvinner utfører husarbeid at det derfor har formodningen mot seg at Per ville betale for det - selv om det dessverre kanskje er en viss sannhet i det.

4. Karakterfastsettelse

Jeg har underveis gitt uttrykk for enkelte synspunkter av betydning for karaktersettingen.
        Det er mulig at mange av spørsmålene var for vanskelige (for sammensatte) for studenter på første avdeling, og at det derfor ikke kan kreves for mye av forståelse og oversikt. Visse sentrale forhold bør det imidlertid kreves at kandidatene kjenner til. Det må eksempelvis trekkes betydelig hvis kandidaten ikke vet forskjell på formuesordning og eierforhold. Slike bommerter bør også tillegges vekt hvis besvarelsen ellers er på strykgrensen (eventuelt laud/haud grensen). Jeg vil legge mest vekt på hennes direkte bidrag ved ervervet, mens de fleste kandidater anser hennes betaling av nesten halvparten av husets verdi som et tilleggsargument. Jeg liker det ikke, men har ikke lagt særlig vekt på dette ved karaktersettingen. Spørsmålene er ikke enkle.
        Generelt bør det gis stor uttelling til de som viser kunnskaper, innsikt og forståelse - som regel uavhengig av hvilket konkret resultat kandidaten kommer til.
        For å bestå må kandidaten ha foretatt noenlunde brukbare drøftelser av de fleste spørsmål. At enkelte spørsmål er utelatt eller bommet på, bør i seg selv ikke lede til stryk.
        For å oppnå laud bør kandidaten ha vist en viss forståelse, samtidig som de grove feilskjær er unngått. Det forekommer en del varierende besvarelser. Hvis en betydelig del av besvarelsen isolert sett er laudabel, bør det også kunne gis laud samlet dersom bommertene ikke er for grove.
        Jeg er fortsatt mottakelig for innspill fra medsensorer og nivåkontrollør.

Sist oppdatert 09. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.