UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Første avdeling juss
Vårsemesteret 2000
Praktisk oppgave 

Praktikum – våren 2000

1.  Tilrådd litteratur 

Peter Lødrup, Familieretten, 3. utgave 1997, §§ 13-14 og 21 IV.
Peter Lødrup, Arverett, 3. utgave 1994 eller 4. utgave 1999, § 25 III (og § 15).
(Det er ingen nevneverdig forskjell mellom de ulike utgaver, og sidetallene stemmer stort sett overens. Av hensyn til de som sitter med eldre utgaver, er de fleste referanser også gjort til kapitler og avsnitt.)

Tilleggslitteratur: 
Asbjørn Strandbakken, Avtaler om formuesordningen mellom ektefeller, Jussens Venner 1992, side 257-335.
Inge Unneberg, Gjenlevende ektefelles rådighet over uskifteboet, Jussens Venner 1997, hefte 4, side 209-263.

Annen litteratur:
Vera Holmøy og Peter Lødrup, Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer, Oslo 1994.

2.  Om oppgaven og besvarelsene

Oppgavens to temaer, formuesforholdet mellom ektefeller ved den enes død og gjenlevende ektefelles råderett over uskifteboet må sies å være relativt sentralt i familie- og arveretten. På den annen side må antakelig de spørsmål oppgaven reiser om førstavdødes arvingers rettigheter anses som ganske vanskelige, nærmere nedenfor.
        Spørsmålene om gjenlevende ektefelles rådighet over uskifteboet er ganske knapt behandlet i lærebok, men er noe mer detaljert behandlet i vårens forelesninger. På forelesningene er det også henvist til artikkelen i Jussens Venner 1997, hefte 4.
        Spørsmålene i oppgaven er forsøkt laget slik at de kan forstås og besvares av alle, samtidig som de gir åpning for de gode kandidater til å vise sine kunnskaper. Dette målet synes å være oppnådd. De fleste kandidater kommer helskinnet gjennom oppgaven, selv om drøftelsene noen ganger kan være vel enkle. På den annen side har mange kandidater i min kommisjon oppnådd gode karakterer for forståelse og innsikt. En del av de spørsmål oppgaven reiser finnes det intet klart svar på. Særlig på disse spørsmål har kandidater som viser selvstendig forståelse fått stor uttelling.
        Uskiftedelen ble for mange litt rotete, idet de ulike vilkår for omstøtelse ble drøftet om hverandre. Noe av dette får oppgaveteksten (eller -forfatter) ta skylda for. Jeg kommer tilbake til dette under veis.

3.  Kommentarer til de enkelte spørsmål i oppgaven

Kandidatene må se at spørsmålet gjelder ektepaktens innhold. Det er også uttrykkelig sagt i oppgaven at ektepakten var formriktig opprettet. Det må derfor gis trekk for å drøfte formkravene.
        I oppgaveteksten er antakelig Per og Kåres anførsler om ugyldighet noe løst formulert. De fleste kandidater drøfter bare om de to alternativer - særeie i live, felleseie ved død og tiskifte med særeiemidler - hver for seg er gyldige. Resultatet blir en meget enkel drøftelse - dessverre ofte kombinert med en litt oppblåst fremstilling.
        Alt for få kandidater ser spørsmålene omkring vilkåret for omgjøring av særeiemidler til felleseie, og enda færre ser problemstillingen omkring hvorvidt det kan bestemmes at bare førstavdødes særeiemidler omgjøres til felleseie. Likeledes er det nærmest ingen som tar opp spørsmålet om det er adgang til å fastsette alternative ordninger.
        For ordens skyld skal jeg liste opp de mer krevende spørsmål deloppgaven reiser:

• Kan bestemmelse om særeie i live, felleseie ved død være begrenset til den førstavdødes særeiemidler - likegyldig hvem som dør først?
• Kan bestemmelse om særeie i live, felleseie ved død være betinget av at det foretas et skifte?
• Er det adgang til å avtale alternative ordninger?

De fleste kandidater slurver når de leser oppgaveteksten. I oppgaven står det at ektefellene bestemte at førstavdødes særeie skulle omgjøres til felleseie ved død, dvs slik at gjenlevende beholder sine egne midler udelt.
        For å begrunne et svar må kandidatene sjonglere litt i både § 42 og § 43. At særeiemidler ved død kan omgjøres til felleseiemidler, er som nevnt uomtvistet, jf § 42 tredje ledd. Videre fremgår det at slik avtale kan begrenses til å gjelde dersom en bestemt av ektefellene dør først. Er førstavdøde ektefelle en bestemt av ektefellene? Det er også i el § 42 annet ledd uttrykkelig sagt at avtalen kan gjelde bare den enes formue. Dette burde da også kunne gjelde omgjøringsavtalen. Likeledes kan det vises til at el § 43 åpner for at gjenlevende ektefelle kan overta førstavdødes særeiemidler uskiftet, men beholde egne midler utenfor uskifteboet. Alt i alt burde det vel derfor være adgang til å inngå slik avtale.
        Spørsmålet om det kan settes som vilkår at det foretas et skifte (som motsetning til å beholde de nyskapte felleseiemidler uskiftet), bør etter min mening ses i sammenheng med spørsmålet om ektefellene kan avtale alternativer. Den ektepakten som er beskrevet i oppgaven gir etter min mening god mening. Enten skiftes midlene straks etter dødsfallet, og da gjøres førstavdødes særeie om til felleseiemidler, eller gjenlevende overtar førstavdødes midler uskiftet, men da slik at de (med tanke på senere skifte, jf al § 26 annet ledd) beholder sin status av særeiemidler.
        Når det isolert sett gjelder spørsmålet om adgang til å sette skifte som vilkår, bør det tas utgangspunkt i at § 42 oppregner hvilke vilkår det er adgang til å sette - noe som taler for at andre vilkår ikke kan settes. På den annen side må det kunne tas konsekvens av at det ved en ektefelles død finnes to hovedveier som gjenlevende ektefelle i utgangspunktet står fritt til å velge; skifte eller uskifte. Da bør ektefellene også i sin ektepakt kunne ta konsekvensen av dette. Det kan imidlertid ikke trekkes dersom kandidaten kort konstaterer at ektefellene har satt opp et vilkår som loven ikke åpner for. På den annen side bør det gis uttelling til de kandidater som foretar en fornuftig drøftelse av problemstillingen - uansett hvilket resultat de kommer til.
        Enkelte kandidater tar opp spørsmålet om vilkår, men får lite ut av det. Det må antakelig gis noe trekk for å overse dette. Riktignok har partene ingen uttrykkelig anførsel på dette, men kandidatene burde se at det er oppstilt et vilkår, og at dette vilkåret ikke er sammenfallende med noen av de vilkår som lovteksten åpner for.
        At kandidatene overser spørsmålet om adgangen til alternative ordninger må det antakelig generelt bæres over med. Denne problemstillingen kommer ikke uttrykkelig frem, men er noe man må tenke seg til. På den annen side bør det derfor gis pluss til de som ser problemstillingen.

Oppgaven reiser to spørsmål: Kan Pers bidrag til Karis etablering anses som en gave som faller inn under el § 50. Kan i så fall Pers arvinger kreve den tilbakeført?
        Svaret på det siste spørsmålet gis motsetningsvis i el § 54 tredje ledd. En disposisjon som ikke oppfyller formkravene er verken bindende for ektefellene eller for deres arvinger. Odd og Kåre må derfor som Pers rettsetterfølgere kunne kreve eventuell gave tilbakeført. Få kandidater ser dette, men nøyer seg med å konstatere at det enten foreligger en gave som kan kreves tilbakeført, eller at Pers bidrag ikke er gave, eventuelt er en vanlig gave. Konsekvensen av at kandidaten har oversett det siste spørsmålet, bør antakelig bare være at kandidaten går glipp av ekstrapoeng.
        I drøftelsen av om det foreligger en gavedisposisjon, bør det tas utgangspunkt i den generelle definisjon om formuesoverføring i gavehensikt. De fleste kandidater kjenner denne - selv om kildene det henvises til varierer sterkt.
        Konkret må drøftelsen ta utgangspunkt i lovens formuleringer og holde disse opp mor de argumenter partene anfører.
        På den ene side kan bidraget anses som vederlag - dvs betaling - for arbeidsinnsats. På den annen side som gave gitt i takknemlighet. Etter min mening må det også kunne ses hen til at dette dels dreide seg om en bedrifts støtte til en nyetablert og samarbeidende virksomhet. Den form for hjelp og støtte som det her dreier seg om, faller vel i det hele også noe på siden av de gaveoverføringer el § 50 tar sikte på å omfatte. Det må gis et pluss til de kandidater som bruker formålet med bestemmelsen som argument, nemlig at formuesoverføringer skal gjøres synlige for omverdenene (kreditorene).
        De aller fleste tar opp spørsmålet om eventuell gave kan anses som vanlig, jf § 50 første ledd annet punktum. Noen konstaterer raskt at det dreier seg om for store verdier til at de kan betegnes som vanlige. Andre ser litt større på det hele, og kommer til at det er vanlig at ektefeller hjelper hverandre. Personlig har jeg stor sans for det siste synspunktet. For sensuren må det være avgjørende i hvilken utstrekning kandidaten drøfter godt, og herunder viser forståelse for hva problemstillingen egentlig dreier seg om. Er drøftelsen god, kan det for dette spørsmålets vedkommende ikke ha betydning hvilket resultat kandidatene kommer til.

I oppgaven er det oppgitt at Per hadde overført betydelige midler og Per kunne ha krevd vederlag ved et skilsmisseoppgjør. Spørsmålet dreier seg derfor bare om hvorvidt Odd og Kåre kan kreve vederlag som Pers arvinger. De fleste finner denne problemstillingen. Det må gis trekk for de som går nærmere inn på de generelle vilkårene for vederlag.
        Regelen om vederlagkrav i el § 73 er verken nevnt blant de rettigheter førstavdødes arvinger kan gjøre gjeldende etter el § 77 første ledd, eller blant de rettigheter de ikke kan gjøre gjeldende, jf annet ledd. Spørsmålet er ikke løst i ekteskapsloven, og heller ikke omtalt i dens forarbeider. Likeledes er spørsmålet ikke drøftet i pensumlitteraturen verken i Familieretten eller i Arverett (hvor sammensatt skifte ellers er behandlet). V Holmøy og P Lødrup, Ekteskapsloven side 457 antar likevel at vederlagkravet er en personlig rett som bare kan gjøres gjeldende av den bidragsytende ektefellen selv.
        På den annen side kan det innvendes at førstavdødes arvinger etter de tidligere regler i efl § 25 annet ledd annet punktum kunne gjøre vederlagkrav gjeldende dersom særlige grunner talte for det. Det er ikke holdepunkter i forarbeidene for at dette var ment endret.
        Kandidatenes drøftelser er ganske varierte. Noen foretar en relativt frirettslig drøftelse av om Odd og Kåre kan kreve vederlag - som regel basert på reelle hensyn. I den utstrekning kandidatene her viser forståelse og fornuft, må det gis en viss uttelling for det. Derimot mener jeg det er for enkelt når kandidatene på bakgrunn av ordlyden i el § 73 helt kort konstaterer at det bare er ektefellen som kan kreve vederlag.
        De bedre drøftelser tar utgangspunkt i el § 77 og kommer derigjennom frem til at vederlag ikke kan kreves. En del supplerer dette med reelle hensyn, og da blir det ofte gode drøftelser. Andre nøyer seg med korte konstateringer, og det er i og for seg greit - men de mister ekstrapoengene.
        Det er stort sett bare de som funderer sin drøftelse på reelle hensyn som stiller spørsmål om hvilken betydning det har at Per selv ikke ville ha krevd vederlag.
        Her som ellers er det drøftelsene som er av betydning. Resultatet er av underordnet interesse.

Vi har nå skiftet scenario. Mens de tre første spørsmål knyttet seg til situasjonen hvor det skulle avklares om boet skulle skiftes eller ikke, knytter de neste spørsmålene seg om skifte av et uskiftebo, dvs mest om gjenlevendes råderett over uskifteboet. De fleste for med seg denne endringen, mens enkelte er mindre våkne.
        Mange kandidater har imidlertid problemer med å holde de ulike spørsmål fra hverandre. Spørsmål 4 gjelder utelukkende spørsmål om oversittelse av frist for å kreve omstøtelse. Det er helt på sin plass at kandidaten innledningsvis helt kort refererer problemstillingen omkring omstøtelse, men det må gis trekk for de kandidater som samtidig går inn på spørsmålene om gavedisposisjon, god tro osv. Nedenfor kommer jeg noe nærmere inn på forholdet mellom de ulike spørsmål.
        Det fremgår av oppgaveteksten at Kåre ble varslet om overdragelsen i juni 1997, slik at fristen begynte å løpe da. Dette bør det ikke bommes på. Videre fremgår det at krav om omstøtelse ble fremsatt under det offentlige skiftet i september 1999.
        Svært mange kandidater har problemer med å holde de alternative fristregler i al § 19, henholdsvis annet og tredje ledd fra hverandre. Etter begge regler løp fristen ut ett år etter at Kåre fikk kunnskap om overdragelsen - dvs i juni 1998. Hovedregelen er at fristen utelukkende avbrytes ved søksmål, se annet ledd siste punktum. Dette er også presisert i undervisningen. Hvis derimot skifte av uskifteboet skjer som offentlig skifte, kommer de generelle spesialregler om tvistebehandling under offentlig skifte til anvendelse. Under offentlig skifte kan rettstvist reises mer uformelt. Hadde Kåres brev blitt forelagt skifteretten under offentlig skiftebehandling, ville det antakelig vært tilstrekkelig til å avbryte fristen. Mange kandidater kommer også til dette resultat.
        Det er tydelig at kandidatene ikke har noen særlig forståelse av hva offentlig skifte innebærer, og mange har heller ingen særlig forståelse for hva det innebærer å reise søksmål. Derfor blir de fleste besvarelser rotete og relativt svake. Noen finner at Odds brev må regnes som søksmål siden det ble sendt til skifteretten. Andre - ganske mange - kommer til at siden Odd umiddelbart sendte brevet til skifteretten og det senere ble åpnet offentlig skifte, så er fristen etter tredje ledd overholdt.
        Hvordan slike feiltrinn skal behandles, er jeg noe usikker på. På den ene side er det forståelig at kandidatene ikke har så god kjennskap til hvordan søksmål reises, eller hva offentlig skifte innebærer. På den annen side kan det leses ut av lovteksten at spesialregelen i tredje ledd gjelder mens offentlig skifte pågår. Det går klart frem av oppgaveteksten at offentlig skifte først ble reist etter Karis død - herunder at de innledende forhandlinger før boet ble overtatt uskiftet skjedde som privat skifte.
        Det nærmeste jeg kommer en retningslinje må være at det ikke kan tas for hardt på villfarelser som skyldes manglende kjennskap til prosessregler og offentlig skifte, men at det må trekkes for at kandidaten verken leser oppgave- eller lovtekst godt nok.
        For ordens skyld: Det riktige svaret er at omstøtelsesadgangen er prekludert etter fristreglene i § 19 annet ledd. Ett år etter at Kåre fikk kunnskap om overdragelsen var det verken reist søksmål eller åpnet offentlig skifte.

Innledningsvis må jeg ta litt selvkritikk for formuleringen av spørsmålet i oppgaven. Det burde vært spurt om det forelå en omstøtelig gavedisposisjon. Svært mange kandidater har begrenset seg til en generell drøftelse av hvorvidt det foreligger en gavedisposisjon eller ikke. Sammenhengen burde imidlertid tilsi at det interessante er om vilkårene for omstøtelse etter al § 19 foreligger. Likeledes burde kandidatene ta utgangspunkt i partenes anførsler, hvor det hevdes at overdragelsen "måtte ses som gavesalg av fast eiendom, og uansett som en gave som sto i misforhold til boets størrelse".
        Likevel kan det kanskje ikke trekkes for mye for at kandidatene begrenser seg til å besvare spørsmålet slik det er formulert. Her for reaksjonen i stedet være tilleggspoeng til de som drøfter lovens vilkår.
        Av samme grunn som nevnt ovenfor er det svært få som tar stilling til om dette dreiser seg om fast eiendom - slik at et hvert gavesalg rammes, eller om det må kreves at eventuell gavedel står i misforhold til boets størrelse. De som går inn på lovens vilkår, drøfter for det meste misforhold uten å reflektere særlig om det dreier seg om fast eiendom. De som spør om det gjelder fast eiendom, nøyer seg som regel med en rask konstatering uten særlig (relevant) begrunnelse. Oppgaven gir egentlig ingen holdepunkter for å besvare spørsmålet, og de fleste tar det for gitt at henholdsvis en bilforretning og et bilverksted er fast eiendom - hvilket det jo nødvendigvis ikke trenger å være. (I praksis kan det tenkes en oppspalting der hvor en virksomhet er knyttet til fast eiendom, men hvor selve grunnen ikke utgjør noen vesentlig del av virksomhetens verdi.)
        Det må aksepteres at kandidatene uten videre kommer til at det dreier seg om fast eiendom. Slik oppgaveteksten er formulert, mener jeg det på den annen side bør gis et lite trekk for å overse spørsmålet fullstendig.
        Mange har også problemer med å klargjøre hva som eventuelt skal være i misforhold til boets størrelse. Alt for mange begrunner omstøtelse med at forretningene i seg selv utgjorde betydelige verdier, uten å få frem at det i tilfelle måtte være gavedelen dvs differansen mellom ytelse og motytelse - som må stå i misforhold til de øvrige verdier i boet.
        Drøftelsene av om det foreligger en gavedisposisjon - som eventuelt står i misforhold til boet - blir for det meste generelle, og ofte litt løse. Mange får imidlertid frem at det både må vurderes om det foreligger en vederlagsfri formuesoverføring og om det foreligger gavehensikt fra Karis side. Likeledes at det har betydning at Odd etter morens ønske forplikter seg til å drive forretningene i 20 når. Om det siste skal anses som motytelse eller belyse spørsmålet om gavehensikt blir ofte uklart, og det er vel forståelig.
        Når det gjelder Odds mulighet til inntjening, overser de fleste at han på den annen side vil gå glipp av sin inntjening som advokat.
        Av de kandidatene som tar opp spørsmålet om misforhold, viser de fleste godt skjønn mht hva som utgjør misforhold. Ved andre eksamener har jeg ofte sett besvarelser hvor kandidatene viser til 20 %-grensen som skal være fastslått i rettspraksis eller teori. Vi terpet litt på dette i undervisningen, og det synes som om kandidatene nå har fått med seg det Lødrup skriver i læreboken (§ 33 III): "Her har vi ingen avklaring i rettspraksis. Skal jeg antyde noe, kommer man nok i faresonen når gaven passerer 20 % av boets formue."
        Så tvilsomt som spørsmålet er, har det ingen betydning hvilket resultat kandidatene kommer. Det avgjørende er i hvilken utstrekning kandidaten viser forståelse for problemstillingen. Det bør således også gis et pluss til de kandidater som viser til utgangspunktet i al § 18 første ledd, og som kanskje trekker inn begrunnelsen for begrensningene i gjenlevendes råderett over uskifteboet.
        Jeg skal i det følgende for ordens skyld nevne enkelte momenter som bør komme med i en drøftelse.
        Det er naturlig å ta utgangspunkt i at Odd betalte halvparten av hva det hadde vært mulig å oppnå på det åpne marked. Dette er imidlertid ikke avgjørende. Spørsmålet må være hva som hadde vært mulig å oppnå på de samme betingelser - dvs med forpliktelse til personlig å eie og drive i 20 år. I praksis vil det antakelig si hva Kåre hadde vært villig til å betale for selv å overta bedriftene på samme vilkår.
        Det må også pekes på at for Kari var ikke salg til fremmede et aktuelt alternativ. Hennes ønske om å beholde bedriftene i familien kunne bare oppnås ved et salg i levende live, og da på betingelser som et av barna var villige til å godta. Slik sett er det også grunnlag for å hevde at Kari manglet gavehensikt.
        Odd overtok virksomheter som ga godt overskudd, men ga på den annen side fra seg mulighetene for inntjening som advokat - og ga også avkall på fritt yrkesvalg.

Om hva kravet til den aktsomme gode tro går ut på, vises det til fremstillingen i Lødrup, Arverett § 25 III, med henvisning (i note) til Rt 1982 side 948.
        Etter min mening bør kandidatene ta utgangspunkt i ordlyden og spørre om Odd burde ha skjønt at Kari - iforhold til medarvingen Kåre - ikke hadde rett til å foreta denne overdragelsen. Det må legges til grunn at Odd er kjent med forholdet mellom salgssummen og den reelle verdi. På den annen side har Odd overtatt bedriftene etter sin mors ønsker og i den anledning påtatt seg omfattende forpliktelser. Det kan derfor hevdes at han ikke hadde grunn til å oppfatte overdragelsen som noen gavedisposisjon fra morens side.
        Alt for mange kandidater foretar relativt løsrevne drøftelser av om Odd var i aktsom god, uten å knytte dette til formuleringen i lovteksten.
        Mange kandidater blander ukritisk sammen spørsmålet om det foreligger en gavedisposisjon og om Odd var i aktsom god tro. For enkelte gjelder dette var strukturen i drøftelsen, mens andre går så langt at de under spørsmål 6 uttrykkelig tar stilling til om det foreligger mishøve.
    Generelt synes jeg de fleste fikk lite ut av drøftelsene under dette spørsmålet.

Heller ikke dette spørsmålet er helt avklart, men den tradisjonelle oppfatning er stort sett at tilbakeføring av eiendommen kan kreves. Etter min mening er ikke dette opplagt, se Jussens Venner 1997 side 257 flg, pkt 3.4.4. Hva skal tilbakeføres ved omstøtelse?
        For bedømmelsen vil det avgjørende være hvordan kandidatene argumenterer. Det må aksepteres at kandidatene relativt enkelt fastslår at Odd må føre eiendommene tilbake. På den annen side gis det selvfølgelig ekstra uttelling for gode drøftelser - uansett resultat.
        Gledelig mange foretar en fornuftig drøftelse med utgangspunkt i ordlyden. Noen nøyer seg med at det er "gåva", dvs gavedelen som skal tilbakeføres, mens andre viser til fjerde ledd og kommer til at det er hele overdragelsen som må omgjøres. En del viser også til at man med omstøtelse mener omgjøring, hvilket også innebærer at hele overdragelsen omgjøres. Enkelte presiseres også at ved tilbakeføring må Odd få tilbake den kjøpesummen han betalte.
        Generelt synes jeg svært mange har fått mye ut av denne drøftelsen. Spørsmålet er som sagt uavklart, og det er imponerende hvor forstandig mange av kandidatene argumenterer for den ene eller annen løsning.
        Jeg har hatt noen besvarelser hvor kandidatene drøfter tilbakeføring etter reglene i al § 38 om avkorting. Det er ikke særlig vellykket.

Dersom det umiddelbart etter Pers død hadde vært gjennomført et sammensatt skifte, ville Kåre (og Odd) kunne krevd verdien av Pers virksomhet holdt utenfor likedelingen, se el § 77 første ledd jf el § 59. Det er uttrykkelig sagt i el § 77 første ledd at skjevdeling ikke kan kreves ved skifte av uskifteboet. Delingen av uskifteboet reguleres strengt tatt av al § 26 - og ikke el kap 77, se el § 76. Når det i el § 77 er inntatt regler om skifte av uskiftebo, kan det selvfølgelig ikke trekkes for at kandidatene henviser til denne regelen. På den annen side må det aksepteres at kandidaten nøyer seg med å henvise til at al § 26 ikke åpner for skjevdeling.
        De fleste kandidatene besvarer dette spørsmålet enkelt og greit - med noe ulike henvisninger (el § 77 eller al § 26, se ovenfor).
        Enkelte våkne kandidater påpeker at spørsmålet ikke har noen betydning for Kåre fordi de to sønnene vil dele uskifteboet likt, og da spiller det ingen rolle om arven er fra far eller mor. Det er helt på sin plass og påpeke dette. I realiteten kunne imidlertid spørsmålet få betydning dersom Kåre hadde krevd avkorting etter al § 21 tredje ledd kombinert med vederlag etter al § 27. Ved utformingen av oppgaveteksten fant vi det mest hensiktsmessig å ikke si noe om forutsetningene for spørsmålet, fordi dette kunne virke forvirrende. I min kommisjon er det ingen som har fått problemer med å sette spørsmålet inn i en sammenheng. Skulle det være noen som kommer litt skjevt ut fordi de ikke skjønner sammenhengen spørsmålet er stilt i, må det imidlertid vises forståelse for dette.

4.  Karakterfastsettelse

Ovenfor har jeg under gjennomgangen av de enkelte spørsmål. gitt uttrykk for det meste av betydning for karaktersettingen.
        Noen av spørsmålene er enkle, mens andre er mer kompliserte. Som nevnt innledningsvis var formålet å lage en oppgave som kan besvares enkelt, samtidig som det for de dyktige kandidater burde være mulig å vise kunnskaper og forståelse. Generelt bør det gis stor uttelling til de som viser kunnskaper, innsikt og forståelse - også der hvor kandidaten kanskje bommer litt på hva som er gjeldende rett. Ved karaktersettingen må det tas i betraktning at dette gjelder studenter på første avdeling, som har begrenset tid til å bearbeide det stoffet som presenteres.
        For mange av spørsmålene er det usikkert hva den korrekte løsning er. Det er således argumentasjonen som i første rekke danner grunnlag for karaktersettingen. Generelt bør det også nevnes at der hvor kandidatene går seg vill i de kompliserte spørsmål, må det utvises overbærenhet for det.
        For å bestå må kandidaten ha foretatt noenlunde brukbare drøftelser av de fleste spørsmål i oppgaven. At enkelte spørsmål er utelatt eller bommet på, bør ikke i seg selv lede til stryk.
        For å oppnå laud bør kandidaten ha vist kunnskaper og en viss forståelse, samtidig som de grove feilskjær er unngått. Der hvor besvarelsene varierer fra spørsmål til spørsmål, bør det kunne gis laud samlet dersom bommertene ikke er for grove.

Selv om denne sensorveiledningen presenteres som endelig, er det fortsatt plass for innspill fra medsensorer og nivåkontrollør.

Sist oppdatert 09. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.