UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Første avdeling juss
Høstsemesteret 2001
Teori oppgave 

I Oppgaven

Statsterritoriets betydning for utøvelsen av norsk statsmyndighet. (De særlige spørsmål som oppstår for Svalbard og Jan Mayen behandles ikke).

II Læringskrav og litteratur

Læringskrav:
"Faget behandler de grunnleggende norske rettsreglene om staten og dens virksomhet - internt, overfor utenverdenen og overfor borgerne. Disse reglene konstituerer de sentrale statsorganene og deres kompetanse. De stiller også opp grenser for denne kompetansen.
Faget er sentralt for å belyse forholdet mellom politisk handlefrihet og rettslige grenser for denne handlefriheten, og dermed også for å belyse forholdet mellom juss og politikk.

Det kreves kjennskap til norsk forfatningshistorie fra 1814 og av hvordan viktige konstitusjonelle prinsipper kommer til uttrykk i Norges konstitusjon. Det kreves videre kjennskap til rettskildene i statsforfatningsretten, til reglene om forfatningsendringer og reglene om domstolskontroll.

Det kreves grundig kjennskap til reglene om statsterritoriet. Dette emnet har nær sammenheng med alminnelig folkerett og med EØS-rett, som det kreves kjennskap til. Det kreves grundig kjennskap til reglene om de sentrale statsorganenes organisering, saksbehandling og kompetanse."

Jeg gjengir ovenfor læringskravene i sin helhet, fordi det er nær indre sammenheng mellom de enkelte komponenter. Læringskrav av særlig relevans for denne oppgaven, finnes i første og siste avsnitt.

Litteratur:
Innføringslitteratur (etter behov):
Torkel Opsahl: Forfatningsretten, i Knophs oversikt over Norges rett (§§ 7-12), 11. utg., 1998. For denne oppgaven er oversikten i § 8 IV på side 55-56 av særlig interesse.

Hovedlitteratur:
Johs. Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 8. utgave 1998, §§ 1-12, §§ 14-23, §§ 25-43, § 44 I, V og VI, § 45 I og IV. For denne oppgaven er §§ 10-11 av særlig interesse.

Per Stavang: Parlamentarisme og folkestyre, 3. utg. 1998, s. 9-112.
Carl August Fleischer: Folkerett, 7. utg. 2000, s. 70-83 (som imidlertid ikke omfatter bokens omfattende framstilling av statsterritoriets betydning, som dermed ikke kan forventes lest).

III Innledning/avgrensinger

Innledningsvis er det naturlig for kandidaten å tenke igjennom hva oppgaven oppfatter: Det er ikke statsterritoriet i sin alminnelighet som skal drøftes, men mer territoriets betydning for utøvelse av statsmyndighet.

Det kan likevel være på sin plass å gi en kort beskrivelse av hva et statsterritorium er: Andenæs sier det ganske kort slik i innledningen til § 10 i boken: "Det området en stat er knyttet til, kaller en statens territorium".

Eller med Fleischer: "¼..... har hver stat sitt territorium. Utgangspunktet er at det er på dette statens myndigheter kan utøve sin virksomhet." (Folkerett, 7. utg. 2000, s. 93, en side som imidlertid ikke hører under den tilrådde litteratur).

Og det er her staten har suverenitet, kan vi legge til. Mer er det ikke nødvendig eller ønskelig å si om dette innledningsvis, da det er naturlig heller å være mer konkret på ulike deler av territoriet senere i besvarelsen.

Videre bør det sies noe om hva som ligger i utøvelse av statsmyndighet: Det omfatter på den ene side utøving av selve lovgivningsmakten og på den annen side håndheving av lovgivningen, om nødvendig ved bruk av tvangsmakt.

Enkelte kandidater skriver her for generelt om grunnlovens tre statsmakter (utøvende, lovgivende, dømmende), men uten å få frem hva som er av spesiell interesse for denne oppgaven.

Når det gjelder lovgivningsmyndigheten, kan det være naturlig å trekke inn straffelovens § 12, som gir norsk straffelov anvendelse utenfor det norske statsterritorium, men uten å regulere håndhevingen på slike områder: En ting er altså å gi lover (i den grad strl. § 12 måtte gå for langt i retning av et såkalt universalitetsprinsipp har lovgiver tatt forhold i § 1, annet ledd, tidligere § 14). Noe annet er å håndheve lovene, for her kommer folkerettens begrensninger inn, og her står statsterritoriet og dets ulike områder og soner sentralt. Det er å ønske at kandidatene kommer inn på skillet mellom lovgivning og håndheving her.

Det er imidlertid få kand. som ser eller får noe ut av strl. §12.

Historisk utvikling og reelle hensyn kan det gjerne sies noe om. For de senere år har vi særlig den rivende utvikling innenfor havets folkerett, og utviklingen her kan det være naturlig å se mer grundig på senere i besvarelsen.
Mange som er inne på historikk, greier ikke å relatere det skikkelig til oppgavens emne.

IV Disposisjon

Deretter skulle disposisjonen (iallfall grovdisposisjonen) gi seg selv: En tar for seg de ulike typer territorium og i sjøen også de ulike områder/soner hvor nasjonalstaten kan utstede og/eller håndheve lovgivning. En naturlig oppdeling kan være følgende,
en disposisjon som de fleste i stor grad følger:

A) Landterritoriet.
Statsterritoriet omfatter grunnen og luften over grunnen (se nedenfor om luftterritoriet), samt alle slags ressurser mv ned i grunnen. Det siste antakelig et godt stykke ned i jordoverflaten.
Et par kand. er inne på dybdespørsmål, uten å konkretisere, noe ikke pensum gjør heller.

Lovgivningsmyndighet: Staten står her fritt overfor egne borgere og utlendinger, adgang til å diskriminere ved utnyttelse av naturrikdommer og adgang til opphold i Norge, innenfor rammen av folkerettslige avtaler som f eks EØS-avtalen. Begrensninger i suvereniteten følger av menneskerettighetene, immunitetsreglene og minimumskrav til humanitær rettsbeskyttelse også av utlendinger.

Det er positivt om kandidatene utdyper nærmere hva det vil si at lovgivningsmyndigheten er suveren og eksklusiv.

Håndhevingsmyndighet: Både etter norsk rett og folkeretten har den norske stat full og eksklusiv myndighet til å håndheve lovgivning ved bruk av domstoler og tvangsmyndighet. Begrensninger følger av Grl § 96 samt avtaler med andre land f eks ved tollavtaler, videre reglene om diplomatisk immunitet, samt internasjonal privatrett og regler om domskompetanse.

B) Statsterritoriet i sjøområdene

1. Sjøterritoriet
Indre farvann: Farvannet innenfor grunnlinjene. Grunnlinjene er trukket mellom grunnlinjepunktene (ytterste holmer og skjær). Norge har flere steder meget stor avstand mellom grunnlinjene, noe som synes å ha vunnet internasjonal aksept.
Lovgivningsmyndighet: I utgangspunktet som på land, dog visse folkerettslige regler om immunitet og nødhavn.

Håndhevningsmyndighet: Som på land, dog immunitetsreglene, samt retten til nødhavn.

2. Det ytre sjøterritoriet
Området utenfor grunnlinjene. Breddespørsmålet : Cancelli Promemoria av 1812: 4 nautiske mil utenfor grunnlinjen er Norges alminnelige territorialgrense, dette selv om folkeretten nå aksepterer 12 nautiske mil.

Lovgivningsmyndighet: Jf her havrettskonvensjonen av 1982. I utgangspunktet som i indre farvann (enerett til fiske), begrenset av retten til uskyldig gjennomfart. Rørledninger på havbunnen kan nektes i dette området.

Håndhevingsmyndighet: I utgangspunktet som i indre farvann hvis skipet kommer fra indre farvann, ellers som hovedregel ikke tvangsmakt: Unntak: Ved handlinger som gir rett til tvangsmakt på det frie hav eller som er skadelig for Norge.

3. Tilstøtende soner (utenfor det egentlige statsterritoriet)
Etter folkeretten har kyststaten rett til å opprette tilstøtende soner utenfor det egentlige sjøterritorium. Det er positivt om kandidatene får frem at norsk statsmyndighet på vedkommende område går så langt som formålet med sonen tilsier det:

Tollsone (lov 10.06.1966), som er på 10 nautiske mil,

Fiskerisone (lov 17.06.1966), som er på 12 nautiske mil,

Økonomisk sone (lov 17.12.1976), på 200 nautiske mil.

4. Kontinentalsokkelen (lov 21.06 1963) omfatter kun utnyttelse av havbunnen.
Utstrekningen er 200 nautiske mil eller så langt det er mulig å utnytte ressursene, reguleres av FN konvensjon av 1958 og ved avtaler.

5. Statsmyndighet på det frie hav:
I hovedprinsippet ingen statsmyndighet, men forfølgningsretten viser at statsmyndigheten ikke alltid er strikt begrenset til statsterritoriet.

6. Norsk skip
(og luftfartøy) på det frie hav sidestilles med statsterritoriet: Norsk statsmyndighet kan utøves mot skipet og ombord på det.

For de ulike sjøområdenes del må det kanskje ventes at en del kandidater skriver uforholdsmessig mye om selve grensespørsmålene, og da med mye regelgjengivelse, og mindre om statsmyndighet. Noen vil vel skrive og referere mye om gjeldende norske lovregler i de ulike soner istedenfor å redegjøre for lovgivningsmyndigheten og dens rammer i sonene.
Mange kandidater legger hovedvekten på havrettskonvensjonen uten å trekke inn norsk lovgivning, mens andre refererer norsk lovgivning uten å bruke konvensjonen. Det blir mest vellykket der kand. evner å behandle hovedprinsippene i norsk lovgivning og holde disse opp mot havrettskonvensjonen og annen folkerett.

C) Luftterritoriet

Utstrekning: Luftrommet (men ikke verdensrommet) over land og sjøterritorium (altså for Norge de fire nautiske milene fra 1812), men ikke over de tilstøtende soner. Gjelder flyhøyder som ved vanlig luftfart. Overflyging med satellitter (med f eks kommunikasjons- eller spionformål) kan ikke nektes av nasjonalstaten.
Lovgivning og håndhevingsmyndighet som på land. I luftterritoriet er det ingen rett tilsvarende retten til uskyldig gjennomfart i sjøområdene.

D) Statsmyndighet på andre lands territorium

Her er det positivt om kandidatene får frem forskjellen på adgangen til lovgivningsmyndighet (strl § 12 jf § 1, annet pkt) og håndhevingsmakt, som er eksklusiv for angjeldende nasjonalstat. Det kan være positivt (selv om det ikke kan forventes) om en kan få noe ut av aktuelle problemstillinger her: Faktiske fysiske skadevirkninger på fremmed stat vil være folkerettsstridige, f eks prøvesprengninger. Aktuelle stikkord fra media nylig: Britisk atomanlegg i Skottland og svensk fiskeoppdrettsanlegg ved Iddefjorden fryktes å kunne medføre skadelig forurensning på norsk territorium. Det kan være folkerettsstridig å tillate slike skadelige virkninger på en annen stats (her Norges) territorium. Men Norge har ingen mulighet til ved makt å gripe inn på fremmed territorium overfor slik for Norge skadelig virksomhet.
Bare en kand. er inne på det skotske atomanlegget, men evnet likevel ikke å få fram noe relevant for oppgaven.

V Om bedømmelsen

Oppgaven er en gjenganger til eksamen, bare fire år siden sist, noe som vel må regnes som knapp tid. Dermed er oppgaven et skudd for baugen for de kandidater som tar lett på emner som nettopp er gitt til eksamen. På den annen side leser mange kandidater nyere oppgaver og sensorveiledninger (f eks på internett) og driller spesielle emner på denne måten, ved prøveløsning og kollokviediskusjoner.

I motsetning til forrige gang er oppgaven denne gangen en heldagsoppgave, noe som nå skulle gi kandidatene bedre tid og plass for drøfting av prinsipper og synspunkter innen emnet, noe som i et visst mål må kreves for å kunne forsvare laudabel karakter. Oppgaven vil kanskje denne gangen derfor skille bedre mellom kandidater som behersker dette i forhold til kandidater som innskrenker seg til å slå opp i reglene og gjengi disse mer eller mindre presist med sine egne ord. De sistnevnte kandidater bør vel kunne bestå hvis det de skriver viser et rimelig minstemål av kunnskaper og oversikt selv om minimal selvstendighet utvises.

Sist oppdatert 18.01.2002 av BMT Kommentarer til denne siden.