Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1. avdeling
Fra læringskravene: ”Det kreves kjennskap til norsk forfatningshistorie fra 1814 og av hvordan viktige konstitusjonelle prinsipper kommer til uttrykk i Norges konstitusjon. Det kreves videre kjennskap til rettskildene i statsforfatningsretten, til reglene om forfatningsendringer og reglene om domstolskontroll. Det kreves grundig kjennskap til reglene om statsterritoriet. Dette emnet har nær sammenheng med alminnelig folkerett og med EØS-rett, som det kreves kjennskap til. Det kreves grundig kjennskap til reglene om de sentrale statsorganenes organisering, saksbehandling og kompetanse.”
Emnet er dekket i hovedlitteraturen hos Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 8. utg. 1998, s. 20-25. Relevant stoff er også inntatt på s. 26-27 (forfatningen kan endres ved konstitusjonell sedvanerett)), s. 31 (§ 112-vedtak er påkrevd for å endre konstitusjonell sedvanerett), s. 48-49 (parlamentarismen er i vårt århundre innarbeidet som konstitusjonell sedvanerett), s. 155-156 (den personlige kongemakt er bortfalt ved konstitusjonell sedvanerett, jfr. debatten om kontrasignaturen), s. 211 (konstitusjonell sedvanerett kan ikke endres ved provisorisk anordning), s. 224 og s. 271-272 (Stortingets kompetanse til å instruere Regjeringen i utøvelsen av forvaltningsmyndighet er anerkjent ved konstitusjonell sedvanerett), og s. 288 (prøvelsesretten er hjemlet i konstitusjonell sedvanerett). I kapitlene om menneskerettigheter - som ikke omfattes av kunnskapskravene til første avdeling - er konstitusjonell sedvanerett omtalt på bl.a. s. 334-335 i relasjon til grunnlovens. § 100 (før den nylige grunnlovsendring).
Jeg gjør oppmerksom på at læreboken er kommet i ny 9. utgave ved Arne Fliflet (2004) uten at denne er tatt inn i litteraturoversikten. Innholdet i siste utgaven er imidlertid i all hovedsak sammenfallende med 8. utgave på det område oppgaven gjelder. Jeg kjenner ikke bakgrunnen for at fakultetet har holdt fast ved åttende utgave, men antar det har sammenheng med at det er siste gang det arrangeres årseksamen for gammel første avdeling og at studentene som nå er oppe til eksamen stort sett har basert sine studier på åttende utgave av læreboken.
Videre drøfter Stavang: Parlamentarisme og folkestyre, 4. utg. 2002, s. s. 56-95, parlamentarismen som konstitusjonell sedvanerett (se særlig s. 60 om konstitusjonell sedvanerett).
Konstitusjonell sedvanerett er i korthet statsrettslige regler med grunnlovs trinnhøyde som er etablert gjennom ensartet praksis over tid. Oppgaven er sentral og hører til kjernestoffet i statsforfatningsretten. På den annen side må det på første avdeling tas hensyn til at studentene har begrenset kjennskap til alminnelig rettskildelære, slik at det ikke kan kreves at studentene skal ha full oversikt over de rettskildeproblemene oppgaven reiser.
Studentene må i det minste redegjøre for begrepene «sedvanerett» og «konstitusjonell». Det har tradisjonelt vært oppstilt tre grunnvilkår for at en praksis skal anerkjennes som «sedvanerett» (Andenæs s. 22 – ensartet praksis, over tid, opinio juris). Vi kan ikke for grensen stryk/bestått kreve at studentene kan gjengi presist alle tre grunnvilkårene. Men studentenes fremstilling må i det minste vise et minimum av forståelse m.h.t. at det må dreie seg om en praksis, og at denne må ha foregått en viss tid. I relasjon til begrepet «konstitusjonell» er et minstekrav at studentene viser at hun/han forstår at denne typen rettsregler kan ha grunnlovs trinnhøyde. Vi kan ikke forvente at studentene bruker begreper som «lex superior» eller lignende, men vi må kunne kreve at studentene - gjerne i en «folkelig» form - kan redegjøre for trinnhøydeproblemet. Det må normalt også være et minstekrav at studentene kan gi ett eksempel på konstitusjonell sedvanerett.
Hvis studentene har passert disse minimumskravene, gir litteraturen rike muligheter til å fylle på med interessant stoff, særlig når det gjelder eksempler på rettsinstitutter som er hjemlet i konstitusjonell sedvanerett, f.eks. parlamentarismen. Skulle noen studenter drøfte f.eks. hvor langt parlamentarismen er en rettsregel hjemlet i konstitusjonell sedvanerett (mistillitsforslag, kabinettspørsmål, negativt flertall), må disse få et virkelig stort pluss. Tilsvarende gjelder spørsmålet om hvor langt andre rettsinstitutter kan sies å være konstitusjonell sedvanerett, f.eks. Stortingets instruksjonsrett i relasjon til prerogativene. Likeledes er det et stort pluss for studenter som problematiserer begrepet «sedvanerett», særlig m.h.t. at dette beror på en totalvurdering og ikke bare en slavisk anvendelse av de tre tradisjonelle kumulative vilkår (Andenæs s. 22).
Ut fra dagens forfatningsrettslige situasjon, er det nærliggende å illustrere hvordan konstitusjonell sedvanerett skapes ved å redegjøre for parlamentarismens fremvekst. Studenter som gjør dette, vil kunne vise både forståelse og kunnskaper. Dersom noen peker på forholdet mellom «grunnlovskonservatismen» og konstitusjonell sedvanerett, bør dette honoreres. Studenter som både kan redegjøre fornuftig for sedvanerettsbegrepet, trinnhøydeproblemet og som gir relevante eksempler kan etter omstendighetene få en A evt. B på denne deloppgaven. Det vil også være et stort pluss om studentene kan gi eksempler på statsrettslig sedvanerett som ikke kan antas å være «konstitusjonell» (eks. mindre vesentlige spørsmål knyttet til Stortingets arbeidsordning).
Fra læringskravene: ”I arveretten kreves kjennskap til bakgrunnen for systemet med privat arverett. Det kreves grundig kjennskap til arvetavlen, d.v.s. slektens og gjenlevende ektefelles arverett, herunder livsarvingenes pliktdelsrett. Det kreves videre grundig kjennskap til reglene for testamenters opprettelse, tilbakekall (bortfall) og ugyldighet og til grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Det kreves kjennskap til testamentstypene gjensidig testament og arvepakt, og til reglene for disposisjoner over ventet arv. Det kreves også kjennskap til reglene om arveoppgjøret og skillet mellom privat og offentlig skifte.”
I hovedlitteraturen tar Lødrup: Arverett, 4. utg. Oslo 1999 pliktdelsreglene opp til vurdering særlig på s. 97-102. Men også ellers i boken, og da spesielt hvor pliktdelsreglene undergis en samlet behandling (s. 93 flg.), finnes stoff som kan ha interesse for oppgaven. I støttelitteraturen behandler Unneberg: Arveretten pliktdelsreglene på s. 63 flg., hvor det kan hentes noe stoff fra s. 63-64. I støttelitteraturen forøvrig knyttes det kritiske bemerkninger til visse sider av pliktdelsreglene generelt (og beløpsbegrensningsreglene spesielt) i Eeg: Beløpsbegrenset pliktdelsarv, Tidsskrift for Rettsvitenskap 1994 s. 364 flg. på s. 414-422. Også Giertsens kritiske kommentarer i Generasjonsskifte, Bergen 1995 s. 475-477 er relevant i denne sammenheng.
Læringskravene krever primært grundig kunnskap om gjeldende rett. Det kan med andre ord ikke forventes særlig mye mht. en kritisk holdning til dagens regler. I tillegg kommer at studenter på dette stadium i studiet ikke har så godt grunnlag for å vurdere gjeldende rett i et de lege ferenda perspektiv. Erfaring tilsier at det store flertall av studenter har nok med å lære seg/forstå reglene som de er. Disse forhold tilsier at det ikke kan stilles for strenge krav til besvarelsen av denne deloppgaven, verken med hensyn til innhold, struktur eller omfang. På den annen side er oppgaven antagelig godt egnet til å skille mellom kandidater som har et reflektert syn på reglene, og de som kommer med en mer ufordøyd fremstilling.
Oppgavens ordlyd fokuserer på argument for og mot dagens rettstilstand. Men for at en vurdering av reglene skal kunne bli vellykket, må besvarelsen inneholde en viss redegjørelse for reglene slik de faktisk er. Dette trenger selvsagt ikke å være et eget punkt i besvarelsen, og kanskje er det også mest hensiktsmessig å foreta en fortløpende vurdering. De lege lata bør de kvantitative sider av reglene ikke by på problemer (med et visst forbehold for enkelte sider av pliktdelsreglenes beløpsgrenser, som man imidlertid ikke skulle trenge å gå (noe særlig) inn på i denne oppgaven) jfr. al. § 29 første ledd.
Det er et minstemål at studentene får frem at pliktdelsreglene setter skranker for arvelaters testasjonsfrihet, jfr. al. § 29 annet ledd. En viss andel av arveformuen er altså reservert for arvelaters livsarvinger. Store deler av vurderingen må antagelig være knyttet til dette forhold. Innskrenkningen av testasjonsfriheten ved pliktdelsreglene er i hovedsak begrunnet med båndene mellom arvelater og hans livsarvinger.
Det kan kanskje være hensiktsmessig å si noe om reglenes kvalitative vern, hvor hovedregelen for pliktdelsreglene fremgår av al. § 29 annet ledd.
Når det gjelder vurderingen av pliktdelsreglene, henviser jeg til Lødrups kritikk på s. 97-102, som de fleste studentene antagelig vil kjenne til hovedinnholdet i. Men en virkelig god besvarelse bør ikke være rent reproduktiv; studenter som klarer å gjøre stoffet til sitt "eget", og gjerne også komme med tilleggs- eller motkritikk, bør honoreres for dette. F.eks. kan det være et argument for pliktdelsregler at når en viss andel uansett skal gå til barna (normalt til lik fordeling, jfr. al. § 1 annet ledd), kan man unngå tvister om testasjoner til fordel for et eller flere av barna (eller andre), og som man ellers gjerne måtte ha angrepet med støtte i al. §§ 62 eller 63. En slik prosess vil nok for de fleste ikke bare fremstå som ubehagelig, men også bevismessig vanskelig og økonomisk risikofylt. Når størstedelen av arven likevel skal fordeles i medhold av lovens regler, vil vel en del slå seg til ro med det. Det kan også nevnes at en del av Lødrups kritikk er basert på at vernet uansett er utilstrekkelig for at pliktdelsreglene skal fylle sitt formål. Denne argumentasjonen kan også brukes som grunnlag for å hevde at pliktdelsreglene bør styrkes (og ikke bare som argument for å oppheve reglene).
Slik oppgaven er formulert, og hensett til oppgavens vanskelighetsgrad, må det være forsvarlig å avgrense fremstillingen til en vurdering for og mot pliktdelsregler som sådan. Har studentene i tillegg forstandige synspunkter mht. reglenes utforming og nærmere innhold, bør det honoreres for det. Her kan man f.eks. ta opp pliktdelsbrøkens størrelse (2/3), beregningsgrunnlag (netto arveformue vs. den enkelte livsarvings lodd), beløpsgrensereglene og den kvalitative skranke reglene setter for testasjonsfriheten. F.eks. har kanskje enkelte kandidater synspunkter på om det er fornuftig at arvelater er avskåret fra en testamentarisk gjenstandsfordeling utover den adgang han i dag har etter al. § 29 jfr. § 30 (og § 33), så lenge livsarvinger sikres en verdimessig andel av arven. Det vil ventelig være få som berører disse sider av reglene.
For å bestå denne deloppgaven isolert sett, bør det vel kreves at studentene i det minste har prøvd å vurdere reglene. En ren de lege lata-fremstilling kan vanskelig passere. En A eller B besvarelse vil ha en noenlunde grei fremstilling som kan følges uten større vanskeligheter, og gjøre rede for i alle fall noen av de momenter som tradisjonelt trekkes frem ved vurderingen av pliktdelsreglene. De riktig gode besvarelser vil utmerke seg med en kritisk og selvstendig analyse som gjerne evner å løft de prinsipielle spørsmål opp på et høyere nivå, hvor man f. eks. ser disse skranker i testasjonsfriheten i lys av råderetten inter vivos.
Til slutt noen ord om den samlede vurdering. Det er ikke sagt noe om vekting av deloppgavene i oppgaveteksten. Oppgavene teller derved i utgangspunktet like mye. Men siden deloppgave 1 ligger nærmere kjerneområdet for læringskravene enn deloppgave 2, må det etter min mening aksepteres dersom studentene legger mest vekt på førstnevnte. Om en student isolert sett bedømmes til stryk på en av deloppgavene, bør ikke det automatisk føre til stryk for oppgaven som helhet. Det er likevel klart at man i tilfelle må ha besvart den annen del desto bedre for å bestå. Antagelig vil det de facto være lettere å bestå dersom man har strøket på deloppgave 2, enn om en stryker på deloppgave 1.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |