Sist oppdatert 14. mars 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS121
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Oppgaven kan maksimalt omfatte 2500 ord
Legg til grunn følgende faktum:
Den 17. desember 2007 holdt Stortinget en debatt om fremmedpolitikken, der Krekar-saken fikk særlig oppmerksomhet. Utgangspunktet var et såkalt Dokument 8-forslag fra stortingsrepresentant Heimdal:
”Stortinget ber Regjeringa inngå ein avtale med styresmaktene i Irak om tilbakesending av personar frå Irak som ikkje har lovleg opphald i Norge. I avtalen må det setjast som vilkår at tilbakesende personar ikkje skal utsetjast for dødsstraff, tortur eller anna umenneskeleg behandling.”
Begrunnelsen for forslaget var at man gjennom en slik avtale kunne legge til rette for tilbakesending av mange irakiske flyktninger, medregnet Mulla Krekar. Ved å få garanti fra irakiske myndigheter om at slike personer ikke vil bli utsatt for dødsstraff, tortur e l, vil den viktigste hindringen mot utsending bli fjernet. Det vil nemlig stride mot Norges plikter etter den europeiske menneskerettighetsskonvensjonen art. 3 å sende noen tilbake til hjemlandet dersom det er en nærliggende fare for at personen der vil bli utsatt for tortur eller bli idømt dødsstraff.
I debatten var det flere talere som advarte mot forslaget fordi den irakiske regjeringen har liten kontroll over situasjonen i landet, slik at man ikke kan stole på at garantier om å unnlate tortur og dødsstraff vil bli fulgt opp i praksis. Arbeids- og inkluderingsminister Paul Larsen Olsvik tok også ordet, og mente at en slik instruks ville legge ”unødvendige føringer på utenrikspolitikken, som er regjeringens domene”. Statsministeren sa seg ”enig med arbeids- og inkluderingsministeren”. Han uttalte videre at ”det i saker som dette er nødvendig med en fortløpende vurdering, og bare regjeringen og dens underliggende etater er egnet til å foreta det nødvendige skjønnet til enhver tid”. Forslaget fra representanten Heimdal fikk bare stemmene til Fremskrittspartiet.
Saken tar en ny, dramatisk vending den 30. januar 2008. Da blir i alt 16 irakiske flyktninger satt på et norsk militærfly og sendt tilbake til Irak. I ei pressemelding same dag forklarer arbeids- og inkluderingsministeren bakgrunnen for dette slik:
”Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i lang tid arbeidet med å få til en samlet løsning når det gjelder tilbakesending av irakiske flyktninger som har fått avslag på søknader om asyl eller oppholdstillatelse eller som for øvrig er vedtatt utsendt frå Norge. Da det endelig har lykkes oss å få til en avtale med de irakiske myndighetene om tilbakesendelse som garanterer for de tilbakesendtes menneskerettigheter, er 16 irakiske statsborgere i dag sendt hjem.”
På Stortinget slår dette ned som ei bombe. Flere parti er bekymret over sikkerheten og den videre skjebnen til flyktningene, og i spørretimen neste dag reiser representant From følgende spørsmål til arbeids- og inkluderingsministeren:
”Hvilke garantier har Regjeringen fått for at de tilbakesendte irakere ikke vil bli utsatt for tortur eller bli idømt dødsstraff?”
Ministeren svarer da:
”Det står i avtalen at ”no person returned to Iraq from Norway shall be subjected to torture or a death penalty”. Dessuten fikk jeg forsikringer fra den irakiske utenriksministeren, da vi sammen underskrev avtalen for en tid siden, om at han personlig ville sørge for at denne delen av avtalen ble etterfølgt.”
Dagen etter dette, den 1. februar, har Dagbladet en større reportasje om det pressen nå kaller ”Irak-saken”. Der har de blant annet sjekket ministerens reisevirksomhet høsten 2007 og funnet ut at avtalen må ha blitt underskrevet allerede den 10. desember 2007, dvs. en uke før Stortingsdebatten om fremmedpolitikken. Det viser seg at avtalen ble til nokså spontant under samtalene med den irakiske utenriksministeren i Bagdad, og at det står i avtalen at han trer i kraft umiddelbart (ved underskrivinga). Før arbeids- og inkluderingsministeren skrev under hadde han en lengre telefonsamtale med statsministeren, som gjerne så at Norge fikk til en avtale straks. Men de andre regjeringsmedlemmene ble først i informert om avtalen den 13. desember.
I Dagbladets omtale av saken er det også et intervju med en stipendiat ved Det juridiske fakultet i Bergen. Hun mener at selv om Regjeringen har delegert til hver fagstatsråd å inngå avtalar av ”begrenset betydning”, skulle denne avtalen med Irak vært lagt fram for Kongen i statsråd på forhånd, jf grunnloven § 28. Avtalen dreidde seg om et politisk omstridt tema og kan få store konsekvenser for enkeltmenneskers framtid. Hun antyder av samme grunner at Stortingets samtykke også var nødvendig, jf grunnloven § 26.
En folkerettsekspert hevder i samme avis at Irak neppe er bundet av avtalen, fordi den irakiske grunnloven krever at alle avtaler med andre land skal godkjennes av regjeringen som kollegium før landet blir bundet av avtalen. En anonym tjenestemann i Utenriksdepartementet hevder derimot at slike internrettslige regler ikke har noe å si for den folkerettslige vurderingen. Han viser her til Wien-konvensjonen om traktatrett (1969) art. 7, 27 og 46.
Den 2. februar kommer saken opp igjen i Stortinget. Opposisjonen hevder da at Stortinget ble ført bak lyset i debatten den 17. desember 2007, ved at verken arbeids- og inkluderingsministeren eller statsministeren (som også var til stede) opplyste om at det allerede var inngått en avtale med Irak som var til forveksling lik det forslaget som flertallet i Stortinget avviste. Det blir vist til at opplysningsplikten overfor Stortinget nylig er blitt grunnlovfestet (§ 82) etter grundige utredninger.[1] Statsministeren forsvarer seg med at Regjeringen ikke ønsket å gjøre avtalen kjent før utsendingen av irakerne var iverksett, fordi det elles kunne ødelegge for ei effektiv gjennomføring av utsendingsvedtakene.
Etter dette blir det satt fram et mistillitsvotum mot arbeids- og inkluderingsministeren, og dette får flertall i Stortinget. Ministeren trekker seg umiddelbart, men Regjeringen blir sittende.
Opposisjonen er likevel ikke fornøyd med dette utfallet. En representant fra hvert av de fire opposisjonspartiene fremmer et forslag i Stortinget om å tiltale statsministeren og den tidligere arbeids- og inkluderingsministeren for riksrett. I forslaget heter det:
Statsministeren og tidligere arbeids- og inkluderingsminister Paul Larsen Olsvik bør holdes ansvarlig for Riksrett for å ha ”brudt deres konstitutionelle Pligter” (jf grunnloven § 86), nærmere bestemt grunnlovens §§ 15, 26, 28 og 82.
Stortinget vedtar å sende saken over til Stortingets ansvarskommisjon, som raskt konstaterer at faktum i saken er tilstrekkelig opplyst, men at saken reiser en rekke vanskelige rettsspørsmål.
1) Har statsministeren og/eller den tidligere arbeids- og inkluderingsministeren brudt sine konstitusjonelle plikter (jf grunnloven § 86) ved å:
a) La være å behandle avtalen med Irak i kongelig statsråd
b) La være å innhente samtykke fra Stortinget til å inngå avtalen
c) La være å opplyse Stortinget den 17. desember om den inngåtte avtalen
eller
d) ved at Regjeringen lot være å gå av etter mistillitsvotumet
2) Kan Irak gjøre gjeldende at avtalen med Norge ikke er folkerettslig bindende på grunn av:
a) At den norske arbeids- og inkluderingsministeren før undertegning skulle ha innhentet Regjeringen og Stortingets godkjenning av avtalen
b) At den irakiske utenriksministeren ikke hadde kompetanse til å inngå avtalen
Forutsett i drøftingen av spørsmål 2 at de relevante reglene i Wien-konvensjonen om traktatrett (1969) gir uttrykk for folkerettslig sedvanerett.
Legg til grunn følgjande faktum:
Den 17. desember 2007 heldt Stortinget ein debatt om framandpolitikken, der Krekar-saka fekk særleg merksemd. Utgangspunktet var eit såkalla Dokument 8-forslag frå stortingsrepresentant Heimdal:
”Stortinget ber Regjeringa inngå ein avtale med styresmaktene i Irak om tilbakesending av personar frå Irak som ikkje har lovleg opphald i Norge. I avtalen må det setjast som vilkår at tilbakesende personar ikkje skal utsetjast for dødsstraff, tortur eller anna umenneskeleg behandling.”
Grunngivinga for forslaget var at ein gjennom ein slik avtale kunne leggja til rette for tilbakesending av mange irakiske flyktningar, medrekna Mulla Krekar. Ved å få garanti frå irakiske styresmakter om at slike personar ikkje vil bli utsette for dødsstraff, tortur e l, vil den viktigaste hindringa mot utsending bli fjerna. Det vil nemleg strida mot Norge sine plikter etter den europeiske menneskerettskonvensjonen art. 3 å senda nokon tilbake til heimlandet dersom det er ein nærliggjande fare for at personen der vil bli utsett for tortur eller bli idømt dødsstraff.
I debatten var det fleire talarar som åtvara mot forslaget fordi den irakiske regjeringa har liten kontroll over situasjonen i landet, slik at ein ikkje kan stola på at garantiar om å unnlata tortur og dødsstraff vil bli følgt opp i praksis. Arbeids- og inkluderingsminister Paul Larsen Olsvik tok også ordet, og meinte at ein slik instruks ville leggja ”unødvendige føringar på utanrikspolitikken, som er Regjeringa sitt domene”. Statsministeren sa seg ”enig med arbeids- og inkluderingsministeren”. Han uttalte vidare at ”det i saker som dette er nødvendig med en fortløpende vurdering, og bare regjeringen og dens underliggende etater er egnet til å foreta det nødvendige skjønnet til enhver tid”. Forslaget frå representanten Heimdal fekk berre stemmene til Fremskrittspartiet.
Saka tek ei ny, dramatisk vending den 30. januar 2008. Då blir i alt 16 irakiske flyktningar sette på eit norsk militærfly og sende tilbake til Irak. I ei pressemelding same dag forklarer arbeids- og inkluderingsministeren bakgrunnen for dette slik:
”Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i lang tid arbeidet med å få til en samlet løsning når det gjelder tilbakesending av irakiske flyktninger som har fått avslag på søknader om asyl eller oppholdstillatelse eller som for øvrig er vedtatt utsendt frå Norge. Da det endelig har lykkes oss å få til en avtale med de irakiske myndighetene om tilbakesendelse som garanterer for de tilbakesendtes menneskerettigheter, er 16 irakiske statsborgere i dag sendt hjem.”
På Stortinget slår dette ned som ei bombe. Fleire parti er uroa over tryggleiken og den vidare lagnaden til flyktningane, og i spørjetimen neste dag reiser representant From følgjande spørsmål til arbeids- og inkluderingsministeren:
”Hvilke garantier har Regjeringen fått for at de tilbakesendte irakere ikke vil bli utsatt for tortur eller bli idømt dødsstraff?”
Ministeren svarar då:
”Det står i avtalen at ”no person returned to Iraq from Norway shall be subjected to torture or a death penalty”. Dessuten fikk jeg forsikringer fra den irakiske utenriksministeren, da vi sammen underskrev avtalen for en tid siden, om at han personlig ville sørge for at denne delen av avtalen ble etterfølgt.”
Dagen etter dette, den 1. februar, har Dagbladet ein større reportasje om det pressa no kallar ”Irak-saken”. Der har dei mellom anna sjekka ministeren si reiseverksemd hausten 2007 og funne ut at avtalen må ha blitt underskriven allereie den 10. desember 2007, dvs. ei veke før Stortingsdebatten om framandpolitikken. Det viser seg at avtalen vart til nokså spontant under samtalane med den irakiske utanriksministeren i Bagdad, og at det står i avtalen at han trer i kraft umiddelbart (ved underskrivinga). Før arbeids- og inkluderingsministeren skreiv under hadde han ein lengre telefonsamtale med statsministeren, som gjerne såg at Norge fekk til ein avtale straks. Men dei andre regjeringsmedlemene vart først informerte om avtalen den 13. desember.
I Dagbladet sin omtale av saka er det også eit intervju med ein stipendiat ved Det juridiske fakultet i Bergen. Han meiner at sjølv om Regjeringa har delegert til kvar fagstatsråd å inngå avtalar av ”begrenset betydning”, skulle denne avtalen med Irak vore lagt fram for Kongen i statsråd på førehand, jf grunnlova § 28. Avtalen dreidde seg om eit politisk omstridt tema og kan få store konsekvensar for enkeltmenneske si framtid. Han antydar av same grunnar at Stortinget sitt samtykke også var nødvendig, jf grunnlova § 26.
Ein folkerettsekspert hevdar i same avisa at Irak neppe er bunden av avtalen, sidan den irakiske grunnlova krev at alle avtalar med andre land skal godkjennast av regjeringa som kollegium før landet blir bunden av avtalen. Ein anonym tenestemann i Utanriksdepartementet hevdar derimot at slike internrettslege reglar ikkje har noko å seia for den folkerettslege vurderinga. Han viser her til Wien-konvensjonen om traktatrett (1969) art. 7, 27 og 46.
Den 2. februar kjem saka opp igjen i Stortinget. Opposisjonen hevdar då at Stortinget vart ført bak lyset i debatten den 17. desember 2007, ved at korkje arbeids- og inkluderingsministeren eller statsministeren (som også var til stades) opplyste om at det allereie var inngått ein avtale med Irak som var til forveksling lik det forslaget som fleirtalet i Stortinget avviste. Ein viser til at opplysningsplikta overfor Stortinget nyleg er blitt grunnlovfesta (§ 82) etter grundige utgreiingar.[1] Statsministaren forsvarar seg med at Regjeringa ikkje ønskte å gjera avtalen kjent før utsendinga av irakarane var iverksett, fordi det elles kunne øydeleggja for ei effektiv gjennomføring av utsendingsvedtaka.
Etter dette blir det sett fram eit mistillitsvotum mot arbeids- og inkluderingsministeren, og dette får fleirtal i Stortinget. Ministeren trekkjer seg då med det same, men Regjeringa blir sitjande.
Opposisjonen er likevel ikkje nøgd med dette utfallet. Ein representant frå kvart av dei fire opposisjonspartia fremjar eit forslag i Stortinget om å tiltala statsministeren og den tidlegare arbeids- og inkluderingsministeren for riksrett. I forslaget heiter det:
Statsministeren og tidligere arbeids- og inkluderingsminister Paul Larsen Olsvik bør holdes ansvarlig for Riksrett for å ha ”brudt deres konstitutionelle Pligter” (jf grunnloven § 86), nærmere bestemt grunnlovens §§ 15, 26, 28 og 82.
Stortinget vedtek å senda saka over til Stortingets ansvarskommisjon, som raskt konstaterer at faktum i saka er tilstrekkeleg opplyst, men at ho reiser ei rekkje vanskelege rettsspørsmål.
Drøft følgjande spørsmål:
1) Har statsministeren og/eller den tidlegare arbeids- og inkluderingsministeren brote sine konstitusjonelle plikter (jf grunnlova § 86) ved å:
a) Lata vera å behandla avtalen med Irak i kongeleg statsråd
b) Lata vera å innhenta samtykke frå Stortinget til å inngå avtalen
c) Lata vera å opplysa Stortinget den 17. desember om den inngåtte avtalen
eller
d) ved at Regjeringa let vera å gå av etter mistillitsvotumet
2) Kan Irak gjera gjeldande at avtalen med Norge ikkje er folkerettsleg bindande på grunn av:
a) At den norske arbeids- og inkluderingsministeren før underteikning skulle ha innhenta Regjeringa og Stortinget si godkjenning av avtalen
b) At den irakiske utanriksministeren ikkje hadde kompetanse til å inngå avtalen
Føreset i drøftinga av spørsmål 2 at dei relevante reglane Wien-konvensjonen om traktatrett (1969) gir uttrykk for folkerettsleg sedvanerett.
|
Sist oppdatert 14. mars 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |