Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS123
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Del I
Da den velstående Rolf I. Kirkerud våren høsten 2005 valgte å pensjonere seg og flytte hjem til Norge, hadde han et langt liv som forretningsmann bak seg. Han hadde gjort stor suksess som internasjonal børsspekulant og bedriftseier og bodd på fasjonable adresser i London, Paris og New York, men nå lengtet han tilbake til en mer anonym tilværelse i Norge. Rolf Kirkerud hadde tilbrakt mange av sine barndoms somre i den idylliske Lillevik hvor familien Kirkerud hadde feriert da Rolf var liten. Rolfs foreldre trivdes så godt i Lillevik at de hadde planlagt å bygge en hytte der. I 1955 hadde de derfor gått til anskaffelse av en større vestvendt tomt med 25 meter strandlinje, etter manges mening den best beliggende tomten i hele Lillevik. Kort tid etter at tomten var kjøpt ble imidlertid Rolfs far alvorlig syk, og byggeplanene ble derfor lagt på is. Da foreldrene døde, arvet Rolf denne tomten, og det var her i Lillevik han ønsket å tilbringe sin pensjonisttilværelse.
Rolf gikk derfor i gang med å planlegge et hus på denne eiendommen. Han var lei av luksus og prangende boliger, og ønsket derfor et lite hus som på best mulig måte gled inn i naturen, nettopp det motsatte av det iøynefallende palasset av et hus idrettsstjernen Ulf Ulfsen hadde fått tillatelse til å bygge på naboeiendommen sommeren 2003. I desember 2005 var huset ferdig tegnet, og Rolf søkte om byggetillatelse etter plan- og bygningslovens § 93. I januar 2006 fikk Rolf melding fra Lillevik kommune om at søknaden var mottatt, men at de planlagte byggearbeidene var i strid med plan- og bygningslovens § 17-2 om forbud mot bygging i 100-meterssonen. Av brevet fulgte det videre at kommunen så på Kirkeruds søknad også som en søknad om dispensasjon fra regelen i plbl § 17-2, jf plbl § 7, og at denne dispensasjonssøknaden ville bli behandlet så raskt som mulig. Han ble bedt om å fremlegge eventuelle ytterligere opplysninger i relasjon til en slik dispensasjonssøknad innen utgangen av januar 2006.
Rolf Kirkerud tok dette brevet med knusende ro. Når Ulf Ulfsen hadde fått bygge sin villa i strandsonen bare to år tidligere, kunne det ikke være noe problem med denne byggesøknaden, tenkte han. Kommunestyret hadde gjennom den tillatelse som ble gitt i 2003 signalisert at kravene for å få dispensasjon fra byggeforbudet ikke kunne være særlig høye. Kirkerud antok at kommunestyret ikke plutselig kunne legge seg på en helt ny linje.
For å være på den sikre siden, skrev Rolf Kirkerud likevel et brev til Lillevik kommune datert 27.01.06, der han påpekte at han hadde tilbrakt mange somre i Lillevik som liten og at han hadde mange og gode minner derfra. Det var dette som var den avgjørende grunnen til at han valgte å bosette seg i Lillevik når han nå flyttet hjem til Norge igjen. Han skrev videre at han fremdeles hadde store inntekter fra sine akjseposter og at dersom byggesøknaden ble godtatt, ville dette komme Lillevik kommune til gode gjennom betydelige skatteinntekter. Avslutningsvis påpekte Kirkerud at hans byggeplaner ikke ville hindre befolkningen i Lillevik å benytte eiendommens strandlinje. Han understreket at han trivdes med folk rundt seg, og han la nok en gang ved arkitekttegninger som viste at det planlagte huset ville være lite dominerende, og at planen var å skjule de nedre deler av huset med en hekk slik at det knapt ble synlig fra sjøen. Så langt det var mulig skulle huset også bygges i naturmaterialer (bla med gresstak), slik at det så godt som mulig ville gli inn i naturen. Dermed ville det på en langt bedre måte enn Ulfsens villa tilpasses omgivelsene.
I begynnelsen på mars 2006 fattet det faste utvalget for plansaker i Lillevik kommune vedtak om å avslå søknaden etter plbl § 7 om dispensasjon fra plbl § 17-2. Det forelå, slik utvalget så det, ikke ”særlige grunner” som talte for en slik dispensasjon, og selv om ”særlige grunner” hadde vært tilstede, ønsket kommunen likevel å bruke sin skjønnsmyndighet til å nekte en videre utbygging av strandsonen.
Rolf Kirkerud tok da kontakt med advokat, og gjennom denne påklaget Kirkerud vedtaket, jf fvl § 28 flg. I klagen ble det hevdet at de grunner Kirkerud hadde pekt på i sitt brev av 27.01.06 måtte være tilstrekkelig til at vilkåret ”særlige grunner” var oppfylt. Og all den tid vilkåret ”særlige grunner” var oppfylt, kunne ikke forvaltningen uten videre nekte å godkjenne søknaden.
Advokaten anførte videre at det her uansett måtte foreligge myndighetsmisbruk. Den forskjellsbehandlingen Kirkerud var blitt utsatt for i forhold til Ulf Ulfsen kunne ikke være begrunnet i annet enn at Ulfsen var en berømt idrettsutøver, mens forretningsmannen Kirkerud gjentatte ganger hadde blitt hengt ut i media som en ”finansakrobat” som hadde tjent sin formue ved bruk av ”tvilsomme forretningsmetoder”. Lillevik kommune kunne ikke bruke dispensasjonsadgangen selektivt til å velge ut de innbyggere man ønsket, hevdet Kirkeruds advokat.
Til dette svarte Lillevik kommune at riktig nok hadde Ulf Ulfsen fått tillatelse til å bygge i strandsonen drøye 2 år tidligere, men forskjellsbehandlingen skyldtes ikke de to søkernes ulike bakgrunn. Etter kommunevalget i 2003 hadde Lillevik kommune fått et nytt politisk styre som blant annet hadde gått til valg på å skulle sikre allmennheten tilgang til strandsonen. Dette, i tillegg til erfaringene med Ulfsens bygg og de politiske signaler som rundt årsskiftet 2005-2006 hadde kommet fra Regjeringen i forbindelse med denne type saker, hadde fått Lillevik kommune til å avslå søknaden om dispensasjon.
Da Rolf Kirkerud heller ikke fikk medhold i klageomgangen, fremmet han søksmål mot Lillevik kommune. Han la ned følgende påstander:
Vedtaket om å nekte dispensasjon etter pbl § 7 kjennes ugyldig
Rolf Kirkerud er berettiget til å starte byggearbeider på eiendommen
I tilsvaret gjorde Lillevik kommune gjeldende at vedtaket var gyldig og at under enhver omstendighet kunne ikke Kirkerud få dom for at han hadde rett til å bygge på eiendommen.
Drøft og ta stilling til de forvaltningsrettslige spørsmål oppgaven reiser.
Del II
”Det relative legalitetsprinsipp”
Det er vanlig å omtale legalitetsprinsippet som relativt. Hva menes med dette og hvilke hensyn gjør seg gjeldende i denne sammenheng? Spørsmålet om når legalitetsprinsippet krever lovhjemmel fordi andre kompetansegrunnlag ikke strekker til, skal ikke behandles.
Del I vil telle ca 60 % og del II ca 40 %.
Del I
Då den velståande Rolf I. Kirkerud hausten 2005 valde å pensjonere seg og flytte heim til Noreg, hadde han eit langt liv som forretningsmann bak seg. Han hadde gjort stor suksess som internasjonal børsspekulant og bedriftseigar og budd på fasjonable adresser i London, Paris og New York, men no lengta han tilbake til eit meir anonymt tilvere i Noreg. Rolf Kirkerud hadde tilbrakt mange av somrane i barndomen i den idylliske Lillevik der familien Kirkerud hadde feriert då Rolf var liten. Rolf sine foreldre treivst så godt i Lillevik at dei hadde planlagt å byggje ei hytte der. I 1955 hadde dei derfor kjøpt ei større vestvendt tomt med 25 meter strandlinje, etter mange si meining den tomta som låg best til i heile Lillevik. Kort tid etter at tomta var kjøpt vart Rolf sin far alvorleg sjuk, og byggjeplanane vart derfor lagde på is. Då foreldra døydde, arva Rolf denne tomta, og det var her i Lillevik han ønskte å tilbringe tida si som pensjonist.
Rolf gjekk derfor i gang med å planleggje eit hus på denne eigedommen. Han var lei av luksus og prangande bustader, og ønsket derfor eit lite hus som på best mogeleg måte gleid inn i naturen, nettopp det motsette av det iaugefallande palasset av eit hus idrettsstjerna Ulf Ulfsen hadde fått løyve til å byggje på naboeigedommen sommaren 2003. I desember 2005 var huset ferdig teikna, og Rolf søkte om byggjeløyve etter plan- og bygningslovens § 93. I januar 2006 fekk Rolf melding frå Lillevik kommune om at søknaden var motteken, men at dei planlagde byggjearbeida var i strid med plan- og bygningslovens § 17-2 om forbod mot bygging i 100-meterssona. Av brevet følgde det vidare at kommunen såg på Kirkerud sin søknad også som ein søknad om dispensasjon frå regelen i plbl § 17-2, jf plbl § 7, og at denne dispensasjonssøknaden ville bli handsama så raskt som mogeleg. Han vart beden om å leggje fram eventuelle ytterligare opplysningar i relasjon til ein slik dispensasjonssøknad innan utgangen av januar 2006.
Rolf Kirkerud tok dette brevet med knusande ro. Når Ulf Ulfsen hadde fått byggje villaen sin i strandsona berre to år tidlegare, kunne det ikkje vera noko problem med denne byggjesøknaden, tenkte han. Kommunestyret hadde gjennom det løyve som vart gjeve i 2003 signalisert at krava for å få dispensasjon frå byggjeforbodet ikkje kunne vere særleg høge. Kirkerud trudde at kommunestyret ikkje plutseleg kunne leggje seg på ei heilt ny linje.
For å vere på den sikre sida, skreiv Rolf Kirkerud likevel eit brev til Lillevik kommune datert 27.01.06, der han peika på at han hadde tilbrakt mange somrar i Lillevik som liten og at han hadde mange og gode minne derfrå. Det var dette som var den avgjerande grunnen til at han valde å busette seg i Lillevik når han no flytta heim til Noreg igjen. Han skreiv vidare at han framleis hadde store inntekter frå aksjepostane sine og at dersom byggjesøknaden vart godteken, ville dette kome Lillevik kommune til gode gjennom store skatteinntekter. Avslutningsvis peika Kirkerud på at byggjeplanane hans ikkje ville hindra folk i Lillevik å bruke strandlinja til eigedomen. Han understreka at han treivst med folk rundt seg, og han la nok ein gong ved arkitektteikningar som viste at det planlagde huset ville vere lite dominerande, og at planen var å skjule den nedre deler av huset med ein hekk slik at det knapt vart synleg frå sjøen. Så langt det var mogeleg skulle huset også byggjast i naturmaterialar (bla med grastak), slik at det så godt som mogeleg ville gli inn i naturen. Dermed ville det på ein langt betre måte enn Ulfsen sin villa tilpassast omgjevnadene.
I byrjinga av mars 2006 fatta det faste utvalet for plansaker i Lillevik kommune vedtak om å avslå søknaden etter plbl § 7 om dispensasjon frå plbl § 17-2. Det var, slik utvalet såg det, ikkje ”særlige grunner” som talte for ein slik dispensasjon, og sjølv om ”særlige grunner” hadde vore til stades, ønskte kommunen likevel å bruke si makt til å utøve skjøn til å nekte ei vidare utbygging av strandsona.
Rolf Kirkerud tok då kontakt med advokat, og gjennom han klaga Kirkerud på vedtaket, jf fvl § 28 flg. I klagen vart det hevda at dei grunnane Kirkerud hadde peika på i sitt brev av 27.01.06 måtte vere tilstrekkeleg til at vilkåret ”særlige grunner” var oppfylt. Og all den tid vilkåret ”særlige grunner” var oppfylt, kunne ikkje forvaltninga utan vidare nekte å godkjenne søknaden.
Advokaten hevda vidare at det her i alle tilfelle måtte føreliggje misbruk av makt. Den forskjellshandsaminga Kirkerud var blitt utsett for i høve til Ulf Ulfsen kunne ikkje vere grunngjeve i anna enn at Ulfsen var ein berømt idrettsutøvar, mens forretningsmannen Kirkerud fleire gonger hadde blitt hengt ut i media som ein ”finansakrobat” som hadde tent formuen sin ved bruk av ”tvilsame forretningsmetodar”. Lillevik kommune kunne ikkje bruke høvet til å dispensere selektivt til å velje ut dei innbyggjarane ein ønskte, hevda Kirkerud sin advokat.
Til dette svara Lillevik kommune at riktig nok hadde Ulf Ulfsen fått løyve til å bygge i strandsona 2 år tidligare, men forskjellshandsaminga skuldast ikkje den ulike bakgrunnen til dei to søkjarane. Etter kommunevalet i 2003 hadde Lillevik kommune fått eit nytt politisk styre som blant anna hadde gått til val på å skulle sikre folk tilgang til strandsona. Dette, i tillegg til erfaringane med Ulfsen sitt bygg og dei politiske signala som rundt årsskiftet 2005-2006 hadde komme frå Regjeringa i samband med denne type saker, hadde fått Lillevik kommune til å avslå søknaden om dispensasjon.
Då Rolf Kirkerud heller ikkje fekk medhald i klageomgangen, fremja han søksmål mot Lillevik kommune. Han la ned følgjande påstandar:
Vedtaket om å nekte dispensasjon etter pbl § 7 blir kjend ugyldig
Rolf Kirkerud har rett til å starte byggjearbeid på eigedomen
I tilsvaret gjorde Lillevik kommune gjeldande at vedtaket var gyldig og at i alle tilfelle kunne ikkje Kirkerud få dom for at han hadde rett til å byggje på eigedomen.
Drøft og ta stilling til dei forvaltningsrettslege spørsmåla oppgåva reiser.
Del II
”Det relative legalitetsprinsipp”
Det er vanleg å omtale legalitetsprinsippet som relativt. Kva meiner ein med dette og kva omsyn gjer seg gjeldande i denne samanhengen? Spørsmålet om når legalitetsprinsippet krev lovheimel fordi andre kompetansegrunnlag ikkje strekk til, skal ikkje takast opp.
Del I vil telje ca 60 % og del II ca 40 %.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |