Sist oppdatert 07.06.2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS123
Del I
Bjarte Bø hadde etter hvert fått en så skrantende helse at han følte at han ikke kunne klare å ta seg av de daglige gjøremålene hjemme. Etter et lårhalsbrudd kunne han ikke bevege seg uten bruk av hjelpemidler, og han følte at ulike former for støtteordninger i hjemmet ikke var tilstrekkelige. Han søkte derfor om plass på sykehjem i hjemkommunen Utvik sommeren 2006. Vedlagt søknaden fulgte en bekreftelse fra fastlegen om at Bø var sterkt hjelpetrengende og at sykehjemsplass var nødvendig. Kommunen innvilget søknaden 11. september og satte Bø på venteliste. I svarbrevet skrev kommunen at Bø kunne påregne å få tildelt plass sommeren 2007. I brevet ble det blant annet vist til at Bø hadde et stort nettverk av familiemedlemmer som supplerte den offentlige tjenestetilbudet gjennom å gi ham stell og pleie, slik at sykehjemsbehovet ikke var prekært. Bø følte at det var uforsvarlig å vente så lenge, ikke minst at hensyn til belastningen for familiemedlemmene. Han tok derfor kontakt med sin niese, Aud Os, for å få fortgang i inntaksprosessen. Os var utdannet jurist, hadde nettopp fått advokatbevilgning og startet egen praksis i Utvik.
På vegne av Bø tok Os ut søksmål for Utvik tingrett med påstand om at Utvik kommune var forpliktet til å tilby sykehjemsplass umiddelbart. I stevningen viste Os til kommunehelsetjenesteloven § 2-1 og pekte på at kommunen hadde et ansvar for å gi et forsvarlig helsetilbud til sine innbyggere uavhengig av økonomi, jf. særlig Rt. 1990 s. 874 (Fusadommen). Ut i fra sin helsetilstand måtte Bø ha rettskrav på sykehjemsplass, og kommunen kunne ikke operere med ventelister med tidshorisonter på opp mot et år. I tilsvaret hevdet kommunen at Bø ikke hadde noe rettskrav på sykehjemsplass. Uansett måtte det være opp til kommunens frie skjønn å gjøre nødvendige prioriteringen mellom de som sto på ventelisten. Dette var faglige vurderinger som lå til kommunens frie skjønn. Domstolene hadde ikke kompetanse til å overprøve kommunens vurderinger.
Del II
Etter at hovedforhandling i saken mellom Bø og kommunen var avholdt, men før dom var falt, fikk Bø plass på Tretoppen sykehjem. Sykehjemmet lå i kommunesenteret, bare et steinkast fra Bøs tidligere bolig. Her fant han seg straks godt til rette og fikk også et godt øye til Eva Eng, som hadde bodd der siden 2003. Da Bø hadde vært på Tretoppen i om lag et halvt år, ble det gitt varsel til alle beboerne om at en post på Tretoppen midlertidig måtte stenges på grunn av ombygging. Det var derfor nødvendig å fordele en del av pasientene på kommunens øvrige sykehjem. Bø ga muntlig beskjed til avdelingssykepleieren om at han ikke ville flytte, men fikk noen uker senere skriftlig beskjed om at han måtte overføres til Birkelunden sykehjem. Dette var et nyoppført sykehjem, som lå omtrent 50 kilometer fra kommunesenteret.
Bø protesterte muntlig mot flyttingen, men fikk beskjed om at den ville finne sted neste dag. Da dagen opprant, var Bø fast bestemt på å bli boende på sitt vante rom rett over gangen for sin nye kjærlighet. Han nektet derfor å bli med da pleierne kom for å hjelpe til med flyttingen. Avdelingssykepleieren påkalte da avdelingens to mannlige hjelpepleiere. De tok tak i Bø, som ikke gjorde noen motstand, men forholdt seg "stiv som en stokk". Likevel mistet pleierne taket på Bø, og han falt ned på gulvet. Bø mistet bevisstheten, lege ble tilkalt, og Bø ble brakt i ambulanse til sykehuset. Her ble det påvist armbrudd, og Bø ble liggende på sykehuset i to dager før han ble transportert til sitt nye rom på Birkelunden sykehjem. Behandlingen av Bø hadde opprørt niesen. Etter å ha brevkommunisert med sykehjemsledelsen uten å få gehør for sine synspunkter, tok hun ut søksmål mot kommunen.
I stevningen la Os ned påstand om at vedtaket om å flytte Bø til et annet sykehjem var ugyldig. I tillegg krevde hun på onkelens vegne erstatning for uberettiget tvangsbruk. Fallet hadde ført til at klærne han hadde på seg ble ødelagt av blodsøl, i tillegg til at hans kostbare armbåndsur måtte repareres. Totalt var erstatningskravet på kr. 10 000,-. Os anførte at flytting av sykehjemsbeboere bare kunne komme på tale om pasienten var enig i tiltaket. Regelen om brukermedvirkning var nedfelt i sosialtjenesteloven § 8-4 og måtte anses som et alminnelig velferdsrettslig prinsipp. Uansett var vedtaket grovt urimelig og et utslag av forskjellsbehandling. Så lenge Bø hadde et intimt forhold til en av beboerne, måtte han skjermes mot flytting i forhold til andre beboere som var uten slike nære relasjoner til sine medpasienter. Når det gjaldt erstatningskravet, viste Os til at maktbruken var uten lovhjemmel. Kommunen måtte være objektivt ansvarlig for uhjemlet maktbruk.
Kommunen tok i tilsvaret til motmæle og hevdet at vedtaket om flytting var gyldig. Ås måtte finne seg i å flytte innen kommunens sykehjem så lenge han fikk et forsvarlig helsetilbud. Hvilket sykehjem kommunen mente var mest hensiktsmessig for den enkelte pasient, skjedd ut i fra samlet vurdering av ressurssituasjonen og domstolene hadde ikke kompetanse til å overprøve kommunes vurderinger. Ås sitt forhold til Eva Eng var vurdert av avdelingsledelsen som et argument mot flytting, men Ås måtte likevel flytte til det nye sykehjemmet fordi han hadde kort ansiennitet ved Tretoppen. Når det gjaldt påstanden om erstatning bestred ikke kommunen beregningen, men mente kravet var grunnløst. Maktbruken var nødvendig for å gjennomføre et lovlig vedtak og trengte ingen lovhjemmel, siden sykehjemmet disponerte over rommene i kraft av sin eiendomsrett. Reglene om nødrett og nødverge var her et tilstrekkelig kompetansegrunnlag.
Ta stilling til både de prinsipale og subsidiære rettsspørsmålene som oppgaven reiser.
|
Sist oppdatert 07.06.2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |