Sist oppdatert 16.april 2004 av UK
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS122
1. Introduksjon – og noe om metode
1.1 Litteratur og læringskrav
Vedrørende litteratur og læringskrav viser jeg til de tilsendte
fotokopier. Oppgaven strekker seg over store deler av lærestoffet. I
veiledningen nedenfor foretar jeg spredte henvisninger hvor dette vil være
av nytte for sensorene.
1.2 Supplering av læringskrav og undervisning. Noe om metode og studentenes
rettssikkerhet
Av hensyn til studentenes rettssikkerhet under sensuren vil jeg meddele mine
medsensorer noe om innholdet i kurset som har hatt betydning for studentenes
metodiske tilnærming. Dette har særlig referanse til culpadrøftelsene,
men kan også tenkes å ha betydning for studentenes håndtering
av andre deler av det erstatningsrettslige stoffet.
Over noen tid har jeg registrert at det ved studiet har gjort seg gjeldende idéer om ”oppgaveteknikk” som har generert en teoretisk tilnærming til praktisk oppgaveløsning i erstatningsretten. Tilnærmingen kjennetegnes ved at man forsøker å vise at man kan alle teoriens delvilkår i culpanormen samtidig som man skal ta stilling til et konkret erstatningsrettslig spørsmål. Resultatet av dette blir gjerne uforholdsmessig lange teoretiske utlegninger og en oppstykket rekke av subsumsjoner uten noen form for sammenkobling av culpanormens ulike elementer i et sammenhengende juridisk resonnement.
De nevnte fremstillingene har etter min mening vært mindre egnet som premisser for å ta standpunkt til om det foreligger culpa, og de har i innhold og form ligget fjernt fra culpavurderinger slik disse forekommer i det praktiske rettsliv. Dette er i seg selv en begrunnelse for å fjerne seg fra tilnærmingen, og dette har forekommet som en naturlig vei å gå pga. de nye, tentativt mer virkelighetsnære oppgaveformene. Et angrep på den nevnte tilnærmingen kan også gjøres på et rent akademisk grunnlag: Det kan diskuteres om teoriens induserte delvilkår bør omdannes til absolutte og kumulative minstekrav som skal anvendes i enhver konkret drøftelse av praktiske problemer.
Under kurset har jeg (og den andre storgruppelederen) forsøkt å gå i rette med den nevnte tilnærmingen og lære studentene en praktisk og konkret tilnærming i lys av teoriens funn. Jeg har selv bedt dem om å bruke forekomsten eller fraværet av det faktum som delvilkårenes bevistema peker ut i en sammenhengende, konkret drøftelse i stedet for å etablere en lang, fragmentert subsumsjonsrekke. Vi har kort sagt prøvd å lære studentene å drøfte slik det gjøres i praksis, når man på ramme alvor skal ta stilling til om en konkret handlemåte rammes av culpanormen.
Eksempelvis er en sentral del av culpanormen en konkret vurdering av risikoen opp mot den alternative handling, og dette er poengtert både under forelesninger og ellers. Denne koblingen ligger nok inne i Nygaards grep med å introdusere delvilkårene som variabler, men koblingen har tradisjonelt hatt en tendens til å ”drukne” i den øvrige teorien.
I lys av det ovennevnte, ber jeg sensorene om ikke å trekke for at ikke alle delvilkår tydelig er kommet med — det er ikke teori studentene prøves i. Vektlegg heller om det er flyt og elementer av overbevisende argumentasjon i det som skrives. Sammenligningen bør før gjøres med en culpavurdering i en høyesterettsdom enn med lærebokens teoretiske byggverk. Men det er selvsagt ikke dermed påstått at drøftelsene ikke skal ha en viss struktur og oppbygning etter de rettslige vurderingstema i culpanormen. For en vellykket oppbygning kan lærebokens teoribygning være til stor hjelp, men vi bør altså ikke anvende den som ”tvangstrøye”.
Når jeg nevner dette, er mitt hovedanliggende å sikre studentenes rettsikkerhet på dette punktet. Dersom studentene skulle ha blitt forvirret av ulike ”skoler”, bør det tas hensyn til det ovennevnte; at jeg under kurset har forsøkt å angripe etablerte (men etter min mening tvilsomme) konvensjoner.
1.3 Om oppgavens struktur
Oppgaven er med hensikt lagt opp slik at studentene kan følge hovedspørsmålene
som er stilt i betenkningsoppdraget. Tanken er at studentene ikke skal bruke
tid og energi på å være usikre på hvordan man skal
disponere oppgaven. Vi vil likevel få en test på o m de kan den
basale og eventuelt den mer intrikate erstatningsrett.
2. Kan Bø kreve erstatning av Larsen
2.1 Ansvarsgrunnlag for Larsen
Ansvarsgrunnlaget her er culpa, og andre grunnlag bør ikke være
aktuelle. Det kan i høyden nevnes at arbeidsgiverens utlåning
av sag ikke har betydning i det arbeidet skjer utenfor tjenesten. Slik er § 2-1
ikke aktuell.
Culpadrøftelsen må bedømmes ut fra vanlige kvalitetsmål om struktur, flyt og evne til juridiske resonnement og overbevisende argumentasjon, herunder samsvar mellom premisser og konklusjon. Jeg viser for øvrig til pkt. 1.2 ovenfor.
Av særlige poeng nevner jeg at Larsen er rørlegger av profesjon og at dette må påvirke rolleforventningen til ham. Det kan kanskje problematiseres om kravene til ham er noe svakere hvor han opptrer som en vennetjeneste, men etter min oppfatningen bør løsningen bli at en profesjonist som opptrer i kraft av sin særlige kompetanse i forhold til culpanormen må behandles på samme måte som innenfor sitt arbeidsforhold.
Larsen forholder seg til sin arbeidsgivers instruks om å stenge hovedkranen, men overlater i strid med fast praksis selve stengningen til Bø med fatale følger. Den omstendighet at han fraviker den faste praksis må tale mot ham, men på den annen side er regelverket laget for tjenestekjøpere i Larsens profesjonelle virksomhet. Regelverket er også etablert i forholdet mellom arbeidsgiveren hans og Larsen på linje med andre rørleggere i virksomheten. Det er dermed diskutabelt om Bø som skadelidt kan påberope seg dette regelbruddet. Det materielle bakteppet er her er spørsmålet om parallellitet mellom culpanorm og sikkerhetsnorm, se Nygaard s. 200-201 og særlig Rt. 1957 s. 590. I denne dommen ble det utslagsgivende at en aktuell norm ikke var satt til å verne den aktuelle skadelidte, og et tilsvarende resonnement kan gjøres gjeldende her. For kandidater som ser at normen brytes, men at den på den annen side ikke fullt ut er relevant, ligger det til rette for en pro et contra-kombinasjon som vitner om stor innsikt. Å få frem parallellitetsproblemet har vist seg å være for krevende for de fleste. Mange har imidlertid gjort et poeng av at bruddet på etablert praksis taler for culpa, og det må vel også gi en viss uttelling.
Larsen ber om stengning av hovedkranen, men sjekker ikke at dette blir gjort før arbeidet igangsettes. Han har tankekontakt med problemstillingen, og kunne nokså enkelt ha sjekket at kranen var skrudd av. (Slik faktum er presentert, må det kunne bygges på at larsen kunne ha skrudd på kranen for å sjekke om det stod vann i rørene.) Det er mest bekvemmelighetshensyn som avholder ham fra en sjekk, og det er vel riktig å si at han bevisst tar en sjanse på at det går bra. Til hans fordel taler det at han hadde grunn til å stole på Bø, og slikt kan i gitte situasjoner frita for culpa, se Nygaard s. 208. På den annen side var Bø en amatør, og Larsen fikk informasjon om at det hadde vært et opptrinn med Monica, noe som burde alarmert ham i forhold til faren for at kranen ikke var stengt. Alt for mange fastslår ukritisk at det er stor risiko for stor skade bare på grunnlag av at Larsen ikke var sikker på at Bø hadde skrudd igjen hovedkranen. Slik ”formelbasert” tilnærming bør ikke gi så god uttelling , og kandidater som er mer nyansert om risikoen bør honoreres, jfr. nedenfor.
Alt i alt må etter min oppfatning den manglende kontroll av at kranen var avskrudd tilregnes ham som uaktsomt all den stund arbeidsoperasjonen innebærer å bruke en elektrisk maskin på et baderom. Alle rørleggere vet at dette er farlig, om enn i første rekke forhold til egen personskade. Teoretisk og prinsipielt kan man spørre om man bør ta med risiko for egen personskade i risikoen for skade på andre. I praksis vil man nok ikke være så subtil, men mer fokusere på det åpenbare farepotensialet. Studenter som eventuelt berører denne nyansen må honoreres for det.
Studentene kan nok ha ulik kunnskap om farene ved å benytte elektriske apparater i et baderom, men jeg mener at vi på dette punkt må forutsette et minimum av allmennkunnskap fra voksne personer. Selv den i så måte ignorante student vil gjennom oppgaven ha blitt gjort oppmerksom på at vann kan lede strøm inn i en menneskekropp med de farer dette medfører.
I tillegg til uforsiktigheten vedrørende hovedkranen, er Larsen nonchalant i forhold til hovedvannrørets plassering. Han har riktignok holdepunkter for sin teori om plassering gjennom sin egen oppussing og utsagn fra annen rørlegger i blokken, men det er høyst diskutabelt om dette er tilstrekkelig til å unnskylde ham. Her kan vi igjen få en drøftelse av om Larsen kan fritas fordi han stolte på en annen (Nygaard s. 208). Selv om det var litt bry forbundet med å innhente tegninger, er det videre neppe grunnlag for å hevde at denne alternative handling var særlig tyngende.
På dette punkt kommer imidlertid inn at risikoen for vannskade kanskje ikke var så markant. Larsen hadde grunn til å tro at denne kunne elimineres ved stengning av hovedkranen, slik at risikoen i første rekke gjaldt skade på selve vannrøret. Dette gjør at man ikke lett kan argumentere med risiko for stor skade som grunnlag for å kreve en tyngende alternativ handling. Larsen er klart nok uaktsom av andre grunner, men studenter som er nyansert omkring den egentlige risikograd og –art som element i culpavurderingen bør få betalt for dette. Isolert sett var det kanskje ikke så veldig klanderverdig å ikke innhente tegninger, og det samme kan vel sies om den slepphendte prosedyre med hovedkranen. Det er først når de to elementene av uforsiktighet kombineres at culpavurderingen ikke fremstår som tvilsom, men må lande på at Larsen klart har utvist erstatningsbetingende skyld. Kandidater som ser at vi står overfor en kombinasjon av uheldige valg, og ellers makter å få frem de to komponentene i Larsens klanderverdige ferd, bør belønnes for det.
Det er mulig at kombinasjonselementet gjør culpadrøftelsen krevende for en del av studentene. Kombinasjon av mindre klanderverdige forhold har i læreboken mest vært aktualisert i forhold til kumulative feil under arbeidsgiveransvaret, og det kommer ikke eksplisitt frem som alternativ i Nygaards teoribygning. Det kan imidlertid neppe være tvil om at en kumulasjonseffekt gjør seg gjeldende også i forhold til samme person. Når jeg nevner dette, er det for å klargjøre at dette punktet ikke er helt enkelt og at vi må ha forståelse for at dette kan bli en bøyg for noen av kandidatene. Jeg nevner for øvrig at det under hjemme-eksamenen også var tale om en kombinasjon av uaktsomme valg fra kunstnerens (Jacob Ås´) side. ( Han sveiset uten fagkunnskap og han unnlot å sørge for sikring av konstruksjonens og opphengningens forsvarlighet.)
Larsen har altså utvist ansvarsbetingende culpa.
Inntrykket er at mange har brukbart grep på en praktisk orientert culpadrøftelse, men at det ikke sjelden svikter mht. hvor balanserte drøftelsene er. Mange kandidater unnlater å ta opp argumenter som kan tale til fordel for de uheldige aktørene. De ensidige drøftelsene bør ikke gi samme uttelling som de mer balanserte. Videre er noe av prøven i denne delen å være nyansert mht. de ulike komponentene i culpavurderingen. Kandidater som evner å si noe nyansert og presist om de ulike momenters konkrete vekt og aktualitet bør honoreres.
2.2 Skadelidtes medvirkning
Det bør drøftes om Bø har ”medvirket” til
skaden ”ved egen skyld” jfr. skl. § 5-1 nr. 1.
Det foreligger årsakssammenheng mellom Bøs handlemåte og skaden. Dersom han hadde stengt hovedkranen slik som forutsatt av Larsen, ville ikke skaden ha skjedd (bortsett fra skaden på vannrøret). Vann ville ikke lekket ut, Larsen ville ikke fått støt og heller ikke falt. Det er altså klart nok hindringssammenheng mellom Bøs alternative handlemåte og skaden etter betingelseslæren (alternativt etter realiseringslæren). Bøs bidrag samvirker til skadehendelsen sammen med Larsens uaktsomhet , men Bøs bidrag er ikke uvesentlig, jfr. P-pilledom II Rt. 1992 s. 64 (på s. 70). Dermed har Bø ”medvirket”.
For spørsmålet om ”skyld” må utgangspunktet være at Bø forstår eller bør forstå at det å ha rennende vann inne i en vegg det skal skjæres i med elektriske instrument er en risikabel aktivitet.
For Bø er det også en nærliggende fare for personskade dersom han ikke foretar seg noe mht. hovedkranen. Det er formelt sett bare faren for skade på hans eget baderom som står i fokus i forhold til medvirkningsvurderingen. Denne risikoen er kanskje ikke like markert eller nærliggende som faren for personskade, men det kan vel spørres om ikke en slik sondring blir for subtil i praktisk rettsanvendelse, jfr. også petitavsnittet ovenfor. Personlig vil jeg ikke underkjenne at man legger vekt på faren for personskade for rørleggeren i culpavurderingen etter skl. § 5-1, og jeg har en mistanke om at de fleste jurister vil akseptere en slik tilnærming. (Jeg mottar gjerne reaksjoner på dette). Prinsipielt er spørsmålet hvilket verdi- og interessefelt risikoen refererer seg til på det kritiske tidspunkt (Nygaard s. 186-187). Selv om det er tingsskaden som har realisert seg, må det være tillatt å trekke inn risikoen for personskade når Bøs håndtering av risikoen skal vurderes.
Uansett er det å skru igjen hovedkranen ikke særlig byrdefullt og han har fått klar instruks om dette av Larsen. Bøe er altså i utgangspunktet culpøs i sin handlemåte, men det må spørres om han kan påberope seg distraksjonen fra Monica som en form for unnskyldningsgrunn.
Det som kan tale for dette, er at han uventet blir konfrontert med en situasjon der han bør gripe inn av hensyn til sitt eget barn. Prinsipielt er det tale om å ”ta omsyn til andre interesser”, jfr. Nygaard s. 208. Den omstendighet at Bø blir skjelt ut, kan også tale til hans fordel idet det gjør det forståelig at han mister tankekontakt med risikoen knyttet til baderomsoperasjonen.
På den annen side skyldes akuttsituasjonen at han har glemt en avtale han selv er bundet av, noe som gjør det vanskeligere å oppfatte forholdet som en utenfrakommende ”force-majeure-hendelse” som kan dispensere fra en ellers fallende culpa-øks. Hans avgang i stor hast dreier seg heller ikke om fare for liv eller er tvingende nødvendig av andre grunner, jfr. Nygaard og bemerkningen om ”flytande overgang frå dei meir reine naudtilfella til andre variantar der omsynet til andre interesser kjem inn og reduserar den oppfordring skadevaldaren hadde” (Nygaard s. 208). ..
Vi står overfor et tilfelle av feilfordeling av oppmerksomhet, slik som i Avaldsnesdommen Rt. 1956 s. 656 (se Nygaard s. 209). Her ble en person unnskyldt, og frifunnet for culpa: Idet han vart opptatt med båtmanøvrering overså han at det under overfart var brannrisiko forbundet med å ha parafin i en bøtte i nærheten av røykende passasjerer. På denne bakgrunn kan det diskuteres om det er unnskyldelig av Bø å glemme hovedkranen, men det er vel naturlig å komme til at han ikke kan unnskyldes. En forskjell til dommen ligger i at han allerede er i gang med en risikoforebyggende operasjon da distraksjonen skjer. Vårt krav til en alminnelig aktsom mann må være at han gjør ferdig det han holder på med før han går i gang med noe nytt. Det er i denne forbindelse ikke uten betydning at han minutter før har fått en klar og relativt omfattende instruks. At glemsomheten er klanderverdig kan ytterligere begrunnes i den omstendighet at Bø stikker hodet inn på badet og gir beskjed til rørlegger Larsen. Det ville da være naturlig at Bø igjen fikk tankekontakt med påbudet om å stenge hovedkranen, og det at han ikke gjør det må tilregnes ham som uaktsom sløvhet.
Også her svikter det for mange mht. det å drøfte balansert. Spesielt uheldig er det at mange unnlater å i det hele tatt ta opp det forhold at Bø forstyrres og at det er en naturlig forklaring på at han glemte hovedkranen. Vel er det slik at han neppe kan unnskyldes av denne grunn, men en samvittighetsfull rettsanvender bør ta opp også de argumenter som kan virke unnskyldende for den som bedømmes. For min egen del har jeg brukt kandidatenes turnering av glemsomheten som en indikasjon på kandidatenes nivå.
Godt orienterte kandidater kan se at det er en mulighet for å bringe Monicas handlemåte inn i bildet. Utgangspunktet er det er et visst rom for passiv identifikasjon, jfr. skl. § 5-1 nr.3, mellom familiemedlemmer hvor det dreier seg om tingskade (se om passiv identifikasjon ved tingsskader Nygaard s. 314). At Monica er fraseparert svekker bindingen mellom Bø og en eventuell utaktsomhet fra konens side. Selve identifikasjonsvurderingen er derfor tvilsom, men ikke helt uaktuell. Ingen kandidater har sett dette. Det kan trygt gis karakteren A uten at implikasjonen tas opp. Jeg lar likevel teksten vedrørende identifikasjon stå — i petit, se nedenfor.
Uansett må det kreves uaktsomhet fra konens side for at det skal blir aktuelt å legge vekt på hennes forhold, jfr. skl. § 5-1 nr. 3 jfr. § 5-1 nr. 1. Hun får beskjed om at Bø er i ferd med å strenge kranen, og må implisitt forstå at rørleggeren er i gang med arbeidet på badet. Monica velger likevel å skjelle ham ut og å bagatellisere det gjøremålet Bø er i ferd med å utføre. Det er ikke umulig for Monica å tenke seg at skade kunne skje dersom Bø ikke fikk skrudd kranen igjen. Risikoen for skade står likevel neppe like klart for henne som for Bø . Så uklart bildet er for konen synes jeg det er for strengt å kreve at hun av hensyn til risikoen skulle ha avstått fra å skjelle ut Bø. Vi må i denne forbindelse ta i betraktning at hun er forurettet gjennom hans avtalebrudd og har grunn til å være oppbrakt. Det er ofte en ikke aktverdig handling å skjelle ut andre personer, og det samme gjelder vel her. Men det er neppe en uaktsom handling i relasjon til den aktuelle skade, jfr. Nygard s. 186-187. Det aktuelle verdi- og interessefelt er her knyttet til fare for skade på Bøes leilighet, altså fare for tingskade (evt. også rørleggerens personskade jfr. petitavsnittet ovenfor). Det er tankemessig relativt lang avstand mellom Monicas utskjelling og risikoen knyttet til operasjonene på badet. Det blir lett for strengt å sette krav til at ekskonen skulle tenke seg faren for at hun distraherte Bø slik at han gjorde seg skyldig i en uaktsom unnlatelse.
En mulig løsning for flinke kandidater er å konstatere culpa, men likevel utelukke Monica fordi hennes bidrag ikke er ”vesentlig”, jfr. skl. § 5-3 jr. ”medvirket” jfr. skl. § 5-1, eller eventuelt at det ikke var påregnelig årsakssammenheng mellom hennes uaktsomhet og skaden slik den inntrådte. Den siste varianten har jeg mindre sans for, men den må vel godtas.
I denne delen av oppgaven er poenget mest å se muligheten for identifikasjon, men det må fullt ut aksepteres at man kort avviser den uten å gå det ”løpet” som er redegjort for ovenfor. At man helt unnlater å ta med Monicas forhold må også aksepteres, og langt de fleste vil nok totalt overse mulighetene her. Jeg mener likevel at det å se implikasjonen er en indikasjon på god erstatningsrettslig orientering. Forstandige bemerkninger om eventuell identifikasjon og ikke minst riktig forankring i skl. § 5-1 nr. 3 jfr. nr. 1 må honoreres og kan være en indikasjon på A-nivå.
Etter dette er det naturlig å legge til grunn at Bø culpøst har medvirket til skaden. Erstatningen kan da settes ned, jfr. skl. § 5-1 nr. 1 første punktum i.f.
Hvis man kommer til at Monica har medvirket uaktsomt, må denne delen av skylden i prinsippet telle med i Bøs disfavør i forhold til den skjønnsmessige vurdering.
Avveiningen av ”atferden” skal skje til begge sider, og her er det vel naturlig å komme til at Larsen som profesjonell rørlegger har noe større andel i årsaksbildet enn Bøe. Her kommer også inn at Bøs uaktsomhet kun refererer seg til hovedkranen, et forhold som ikke ville ha vært dramatisk dersom Larsen hadde undersøkt skikkelig hvor vannledningen befant seg. Larsen utviser uaktsomhet så vel i forhold til kontroll av at hovedkranen er stengt som i forhold til vannledningens plassering, jfr. ”kombinasjonssynspunktet” ovenfor. Når det gjelder skyldens grovhet, er vel den omtrent på samme nivå for de to, kanskje noe grovere for den avslappede profesjonisten.
På forelesningene har jeg påpekt at § 5-1 nr.1 kan tolkes slik at det er spørsmål om ”atferden … dens betydning for … omfanget av skaden”. Denne tolkningen er ikke presentert i læreboken, men har god dekning i forarbeidene. Slik kan det legges vekt på hva gjorde at vannskaden ble så stor. Her springer det i øynene at skadeomfanget ble stort som følge av en tilfeldighet, Larsens besvimelse. Det kan vel være noe usikkert om dette trekker i noen spesiell retning mht. avkortningens størrelse. Å få frem noe av dette viserlikevl forstand og evne til nyansering, noe som bør honoreres.
Etter min oppfatning vil en reduksjon med 1/3 –1/2 være naturlig, men så skjønnsmessig som § 5-1 er, må andre løsninger antagelig aksepteres.
3. Kan Jonas Klepp kreve erstatning av Larsen?
3.1 Ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng
Her må man kunne legge til grunn samme culpavurdering. At en vannskade
forplanter seg til leiligheten under er mindre påregnelig enn skade i
samme leilighet, men det kan ikke karakteriseres som upåregnelig. Dette
følger av naturlover — at vann renner nedover — og av alminnelig
erfaring med vannskader. Det er ikke grunnlag for en avgrensning i årsakssammenheng.
Teoretisk og prinsipielt er skaden i Klepps leilighet egentlig en primærskade,
den er ikke en følge av skaden i Bøs leilighet i vanlig forstand.
Denne omstendighet taler også mot å komme til at den ligger utenfor
det påregnelige.
Etter dette skal reparasjonskostnadene for vannskaden i Klepps leilighet erstattes.
3.2 Tapsposten for nedgang i priser.
Dette spørsmålet er ikke spesifikt behandlet i læreboken, og dette blir derfor et spørsmål hvor studentene får prøvd sine kreative evner. Prinsipielt er spørsmålet om fordelen ved at prisen stiger kan anses som en relevant fordel som skal gå til fradrag i erstatningen, se om dette Nygaard s. 67-68. Det er da et krav at skaden er årsak til fordelen, og dette årsakskravet er strengt.
I vår sak er årsaken til fordelen dels at skaden forsinker salget og dels det tilfeldige i at eiendomsmarkedet stiger i samme tidsrom. Det er ikke opplagt at man skal anse dette som en kompensasjonsrelevant fordel. Det kan like gjerne hevdes at skadevolder skal betale de fulle utgiftene ved reparasjonen uansett, og at prisstigningen ikke berører hans forhold. Hvis prisstigningen går til fradrag, får skadevolder på et vis en tilfeldig fordel. Et poeng, som jeg finner viktig, er at fradrag i erstatningen reelt løfter gevinsten ved oppgangen i eiendomsmarkedet fra den som eier leiligheten til skadevolder. Det er vanskelig å se en begrunnelse for at skadevolder skal nyte godt av verdifluktuasjoner tilknyttet skadelidtes eiendel. Det er nærliggende å se det slik at det er skadelidte. eieren av kapitalgjenstanden som går opp i verdi, som selv skal ha gevinsten av sin vellykkede investering i eiendomsmarkedet.
Dette synet kan bestyrkes ved den betraktning at årsakskravet for fradrag for fordeler bør være strengt. Det lar seg også hevde at årsaken til at Jonas Klepp får en fordel i form av prisøkning i langt større grad skyldes eiendomsmarkedet og hans leilighetsinvestering enn at det inntrådte en skade. I denne forbindelse kan man kanskje trekke inn det forehold at det er mange usikkerhetsfaktorer knyttet til en fordel som er basert på et tenkt salg på et tenkt tidspunkt.
På den annen side vil en skadelidt i en tilsvarende situasjon hvor prisen faller i reparasjonstiden kunne få erstattet tapet knyttet til verdireduksjonen, se Nygaard s. 77 nederst. En konsekvens av denne løsningen er at det må gjøres fradrag ved verdiøkning. En slik løsning kan støttes på en enøyd fokusering på differanseprinsippet.
En forutsetning for dette synspunktet er imidlertid at det må kunne bevises som overveiende sannsynlig at leiligheten kunne ha blitt solgt til 1 million. Det forkastede budet øker sannsynligheten for dette, og den påståtte endringen i omsetningsverdi må kunne legges til grunn som bevist.
Dette spørsmålet kan løses på flere måter, og problemet er tatt med i den hensikt å gi oppgaven et ”C-moment”. Prøven i denne delen av oppgaven er å argumentere på nokså fritt grunnlag, uten å ha klare holdepunkter i teori eller i rettspraksis. Dette er en mulighet for de virkelig flinke til å vise seg.
Mange kandidater er oppfinnsomme på dette punktet, og det må de belønnes for, særlig fordi man da demonstrerer evne til selvstendig resonnement. Noen løser imidlertid problemet ved å vise til at det ikke er bevist om Jonas Klepp ville ha solgt leiligheten til 1. million. Personlig synes jeg at en naken påpekning av dette blir litt defensivt og tynt. Langt bedre er det dersom man viser til at skadevoldere etter praksis kan få bevisbyrden for det alternative hendelsesforløp uten skaden, herunder faktorer som er relevante for utmålingen, jfr. for eksempel skalledommen Rt. 1997 s. 883 og Nygaard bl.a. s. 322-323.
4. Kan Holger Klepp kreve erstatning av Arnold Larsen?
Dette er en tredjemannskade, idet Holger Klepp pådrar seg utgifter som følge av skaden på den direkte skadelidte Jonas Klepps leilighet. Tredjemann (Holger) bygger sin rett på en gratuit og familiebasert kontrakt med den direkte skadelidte (Jonas). Tredjemannskader vil som kjent noen ganger kunne oppfattes som fjerne og avledede, jfr. Flymanøverdommen Rt. 1973 s. 1268.
På den annen side vil det ved bruk av tredjemannssynspunktet fremtre som en tilfeldig fordel for Larsen at Jonas er bortreist. At det oppstår følgeskader ved vannskade på leilighet er generelt påregnelig, og Larsen måtte således klart nok ha betalt erstatning for hotellutgifter for Jonas som den direkte skadelidte dersom han hadde bodd hjemme. Mye taler derfor for at Larsen må betale hotellutgifter i den tiden leiligheten ikke kunne brukes, uavhengig av hvem som faktisk har pådratt seg utgifter som følge av avsavnet av leiligheten. Det er i så måte faktisk en lettelse for Larsen at han slipper med å betale for en uke, idet leilighetens reparasjonstid strakk seg over lengre tid. Studenter som klart ser og formulerer dette litt avanserte resonnementet må belønnes.
Mange kandidater vil avgrense mot Holgers tap under henvisning til at det er upåregnelig at han skulle låne leiligheten. En slik løsning er juridisk forsvarlig, og løsningen kan gi god uttelling dersom den rettslige begrunnelsen er utdypet og klar. Det beste alternativ er å få frem både pro- og contra-argumenter etter linjene ovenfor. Her svikter mange kandidater mht. balanseringen av argumentasjonen. De som lykkes i dette, gir en indikasjon på at de holder et godt materielt nivå.
Etter dette har altså Holger Fjell (eventuelt subsidiært) et erstatningskrav mot Larsen.
Spørsmålet er så om det kan kreves erstatning for utgifter til et dyrt hotell. Dette blir enklest å oppfatte som et utmålingsspørsmål som aktualiserer skadelidtes tapsbegrensningsplikt, men også andre rettslige holdepunkt kan trekkes inn. Utgangspunkt kan i så måte godt tas i at det bare er ”nødvendige og påregnelige” utgifter som kan kreves dekket, jfr. Rt. 1996 s. 1473 og Nygaard s. 64.
Hvis det skal være noen realitet i tapsbegrensningsplikten, innebærer dette at skadelidte må gjøre visse oppofrelser for å begrense tapet for skadevolder, særlig oppofrelser som ikke stiller skadelidte i noen form for urimelig posisjon. Å bo på et hotell med døgnpris kr. 800 når man er på ferie kan vanskelig ses som et stort offer. Innholdet i tapsbegrensningsplikten for skadelidte er nettopp at han i solidaritet med skadevolder må gi avkall på den luksus som ligger i intervallet mellom hotell til kr. 800 per døgn og kr. 1800 pr. døgn. En slik begrensning vil også samsvare best med det alminnelige nivå som er lagt til grunn i Leiebildommen Rt. 1992 s. 1469.
Under denne drøftelsen er det naturlig å trekke inn Leiebildommen. Det må aksepteres at man eventuelt forankrer tapsbegrensningsplikten i skl § 5-1 nr. 2, jfr. til dette petitavsnitt i sensorveiledningen til hjemme-eksamen.
5. Er Preben Bø erstatningsansvarlig overfor Jonas Klepp og/eller Holger Klepp?
Her vil man lett kunne bygge på drøftelsen av Bøs bidrag til skaden under medvirkning ovenfor. Uaktsomheten hans refererer seg til fare for vannskade, og Klepps leilighet ligger innenfor det verdi og interessefelt som danner rammen for risikovurderingen.
Bøs bidrag er en nødvendig årsaksfaktor til skaden som samvirker med Larsens mer markante bidrag, men hans ferd kan ikke anses å være uvesentlig i årsaksbildet. Den omstendighet at vannskader erfaringsmessig sprer seg til leiligheter nedover i et hus, taler for at den aktuelle skade ligger innenfor det påregnelige også i forhold til Bø.
De samme resonnement som er anvendt i forholdet mellom Larsen og Holger Klepp har gyldighet i forholdet mellom Bø og Holger Klepp. Bø blir helst ansvarlig også her, men bare for alminnelig hotellpris.
Noen studenter er ”mistenksomme” i retning av dette spørsmålet krever en drøftelse av et nytt grunnlag, at oppgaven skal prøve dem i noe som ikke har vært brakt på bane tidligere. Slik velger de å drøfte om det kan bli ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag, noe som er mindre skjønnsomt, og lett vil bære galt av sted. Vi bør ha en viss forståelse for psykologien i dette, men jeg synes likevel at det alt i alt må være negativt å drøfte ulovfestet objektivt ansvar.
6. Lempning
På bakgrunn av undervisningen kan det forventes at det blir skrevet noe om lempning. Oppgaven gir imidlertid ikke foranledning til de helt store overlegninger i så måte. Erstatningssummene er relativt lave, og det skulle dermed ikke være særskilt grunnlag for å lempe. Studentene bør unnlate å lempe under henvisning til at dette er en særlig unntaksregel.
Det blir mest et spørsmål om hvor strengt vi eventuelt skal bedømme studenter som ut fra svakt judicium foretar lempning. Vi har vel en viss tradisjon for ikke å trekke særlig for slikt.
7. Solidaransvar og regress
Larsen og Bø er solidarisk ansvarlige for de erstatningsmessige tap som har rammet brødrene Klepp, jfr. skl. § 5-3 nr. 1.
Hvis den ene betaler det hele, kan han kreve regress av den annen for en del av tapet, jfr. skl. § 5-3 nr. 2. Fordelingen i regressomgangen skjer etter et nokså fritt skjønn, jfr. betegnelsen ”den frie foredelingsregelen”. Utgangspunktet i praksis er gjerne at det foretas en likedeling, og det må aksepteres også i oppgaven. Det er naturlig at det er konsekvens i fordelingen av ansvaret etter medvirkningsbestemmelsen (i erstatningskravet Bø reiser mot Larsen) og fordelingen etter § 5-3 nr. 2 Dette må i hvert fall gjelde slik denne sak ligger an, men jeg vil ikke utelukke at det prinsipielt kan tenkes ulik fordelingsbrøk etter § 5-1 og § 5-3 nr. 2 når bestemmelsene anvendes i samme sakskompleks.
8. Bedømmelse
Som følge av at vi under kurset har konsentrert oss mye om erstatningsrettslige strukturer (jfr. sekstrinnsprogrammet, ulike grep for problemformulering, turnering av mindre tvilsomme ”passasjer”), har langt de fleste levert gode prestasjoner mht. erstatningsrettslig struktur. Personlig har jeg den teori at de kandidater som tidligere på grunn av manglende struktur ville ha fått 2.95-3.00 (altså D), nå løftes opp på C-nivå som følge av kursets ”drilling”. Mange kandidater har således prestert på adekvat vis mht. de problemer som skal tas opp, mht. problemformulering og mht. tyngdepunkt i drøftelsene. Slike kandidater bør i utgangspunktet få C, for vår målestokk er om de kan løse erstatningsrettslige spørsmål på faglig forsvarlig vis. Det har slike kandidater langt på vei gjort, og det kan derfor ikke forsvares å gi dem D av hensyn til en svakt fundert tanke om ”normalfordeling”.
Det ovennevnte må ses i lys av at karakterinstruksens henvisning til gjennomsnittlig prestasjon ikke innebærer at den skal være ”i midten” som ved bruk av gaus-kurve. Det er intet i veien for at det blir en overrepresentasjon av C (og B) i forhold til en gaus-kurve. Dette er tilfelle for de kandidater jeg har hatt til bedømmelse, og samtaler med de interne medsensorer bekrefter inntrykket.
I forhold til skillet mellom C og B. påpeker jeg at ”drillingen” av
gjennomsnitts-studentene har gjort det vanskeligere for laudkandidaten å skille
seg ut gjennom en veltruffet struktur.
Det er også relativt sjelden at kandidatene overbeviser fra start til
mål, med balanserte og treffende drøftelser hele veien. For grensen
mellom B og C er det naturlig å legge vekt på om besvarelsen inneholder
noen gode drøftelser, herunder kan det legges vekt på om de er
balanserte og fyldige. For laud kreves imidlertid ikke at det er slike drøftelser
hele veien. I kraft av at strukturene er truffet, er prestasjonen i utgangspunktet
så god at flere slike gode drøftelser lett vil løfte prestasjonen
opp på B-nivå. En presis turnering av Holgers krav kan også indikere
B- nivå (eller A-nivå). Det er relativt krevende å foreta
en balansert drøftelse av spørsmålet om avgrensning i årsakssammenheng,
samtidig som man deretter trekker inn spørsmålet om tapsbegrensningsplikt
på riktig måte. B-kandidater må i alminnelighet forventes å besvare
alle spørsmålene som er reist i betenkningsoppdraget på forsvarlig
vis. Hvis noen spørsmål er utelatt, må det øvrige
være tilsvarende godt for at karakteren B skal kunne forsvares.
For bedømmelsen av de flinkeste (grensen B-A), kan følgende punkter være indikasjoner og mulige ”målepunkt”: Om de får frem kombinasjonselementet i Larsens culpa, og ellers makter å drøfte balansert, med argumenter både for og mot culpa (for Larsen så vel som for Bø). Videre bør det vektlegges hvorvidt de fullfører et selvstendig resonnement omkring fradrag for prisoppgang og med hvilken kvalitet de håndterer Holgers krav.
I forhold til grensen E-F må det viktige være om kandidatene har materiell oversikt til å løse et erstatningsspørsmål med relevante problemstillinger og kilder. Om flere drøftelser er tynne eller helt overses, må i så fall aksepteres, men selvsagt få vesentlige utslag på karakteren. Et viktig spørsmål for bedømmelse av potensielle stryk-kandidater er om det foreligger grove materielle misforståelser. Jeg har ikke hatt kandidater som har vært i nærheten av stryk-grensen
Etter dette er det naturlig å spørre om de antatt relativt gode
resultatene har sammenheng med at oppgaven er enklere enn de oppgaver som er
gitt tidligere. Spørsmålet har vært drøftet internt
mellom sensorene og ingen har svart bekreftende på spørsmålet,
mens én erfaren sensor har gitt uttrykk for at oppgaven er vanskeligere
enn normalt. For min egen del vil jeg anta at en oppgave som krever grundig
kjennskap til culpa, medvirkning, årsakssammenheng og rettslig avgrensning
i årsakssammenheng, samt kjennskap til solidaransvar og lempning, ikke
er mindre krevende enn oppgaver som er gitt under den gamle studieordning.
Personlig tror jeg ikke man skal undervurdere effekten av at studentene har
kunnet konsentrere seg om bare ett fag og grovt tegnet én disiplin – løsning
av praktiske erstatningsspørsmål. For meg er dette den viktigste
forklaring på at flertallet gjør hederlige eksamensprestasjoner.
Til toppen
|
Sist oppdatert 16.april 2004 av UK Kommentarer til denne siden. |