UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS123

UNIVERSITETET I BERGEN
SENSORVEILEDNING SKOLEEKSAMEN
2. STUDIEÅR - JUS123 - VÅREN 2005

1. Innledning
 

Oppgaven er besvart som en 6 timers skoleeksamen med begrensede hjelpemidler. De gitte forutsetninger er selvsagt av stor betydning for de krav som kan stilles til presisjonen ved henvisninger til, og bruk av, andre rettskilder enn lovtekst og hensyns-/formålsbetraktninger. Det er også viktig å ha i mente at studentene ikke forventes å kjenne alle detaljer innenfor alle problemstillinger oppgaven reiser. Målet er å teste studentenes forståelse for den alminnelige forvaltningsrett, ikke enhver detalj innen den spesielle forvaltningsrett.

Oppgaven er gitt både til studenter på andre, tredje og fjerde studieår. Det er åpenbart at kravene må tilpasses de enkelte studentgruppers (studieårs) nivå. Jeg skriver likevel bare èn veiledning, og antar at karaktersettingen vil skje med henblikk til en prosentvis fordeling mellom studentene på de ulike studieårene (se pkt.3 under).

Oppgaven er todelt og begge deler skal i utgangspunktet telle om lag like mye. Selv om faktum i Del I gir inntrykk av at denne delen er mer omfattende enn Del II, er det ikke en tilsvarende forskjell med hensyn til de rettslige drøftelsene de ulike delene oppfordrer til.

Læringsmål for Jus-123, forvaltningsrett II:

• Personell kompetanse: primærkompetanse, organisasjons- og instruksjonsmyndighet og kompetansetildeling
• Kravene til det rettslige hjemmelsgrunnlaget for forvaltningens avgjørelser og faktiske handlinger
• Rettslige skranker for og krav til, forvaltningens skjønnsutøving i spørsmål som ikke er uttømmende rettslig normert
• Vilkår, tilsagn og avtaler som ledd i forvaltningsvirksomhet
• Ugyldighet av forvaltningsvedtak, og de rettslige konsekvenser av dette
• Domstolskontroll med forvaltningens avgjørelser
• Folkerettslige forpliktelser som skranke for utøving av forvaltningsmyndighet

• Grundig kjennskap til hovedtrekkene i miljørettslige prinsipper, virkemidler og miljøvernlovgivning
• Grundig kjennskap til struktur og hovedtrekk i den kommunale arealplanlegging og byggesaksbehandling etter Plan- og bygningsloven

• Grundig kjennskap til de prinsipielle rettslige spørsmål i tilknytning til inngrep fra helse- og sosialvesenet, og til hovedtrekkene i de sentrale hjemmelsbestemmelsene.
• Grundig kjennskap til de sentrale rettsspørsmål som regulerer fordeling av offentlig finansierte velferdsgoder som helsehjelp og sosialhjelp/sosialtjenester – med særlig vekt på spørsmål om borgernes rettskrav på slike ytelser.

Anbefalt litteratur for studentene er:

- Fra Torstein Eckhoff og Eivind Smith: Forvaltningsrett 7. utg. Oslo 2003: kap. 8-10, og 23-33.
- Alternativ til Eckhoff og Smith: Hans Petter Graver: Alminnelig forvaltningsrett 2. utg. Oslo 2002 kap. 3, 4, 6-8, 10-15, 29-31
- Fra Inge Lorange Backer: Innføring i naturressurs- og miljørett 4. utg. Oslo 2002: kap. I-IX og kap. XI
- Ørnulf Rasmussen, «Psykisk helsevern», kap. 6 i Andenæs, Molven, Rasmussen, Sandberg og Warberg: Sosialrett 6. utg. Oslo 2003
- Fra Asbjørn Kjønstad og Aslak Syse, Velferdsrett I, 2. utg. Oslo 2001, Kap. 1, punkt 1.2 «Hva velferdsretten omfatter» og Kap. 2 «Rettighetstenkningen i velferdsretten».
- Fra Bernt, Overå og Hove, Kommunalrett, 4. utg. Oslo 2002, Kap. XI Sosial- og helsehjelp
- Fra Kjønstad, Bernt, Kjellevold og Hove, Sosial trygghet og rettssikkerhet, 2. utg. Bergen 2000, Kap. II «Rett til stønad for livsopphold»

2. Materiell veiledning. Besvarelsenes innhold.

Del I

Første drøftelsen i denne delen knytter seg til kommunens varsel om redusert utbetaling av økonomisk stønad til livsopphold. Dette er en enkel problemstilling, men det er viktig at kandidatene viser at de ser nettopp det, og at de har forstått hva som menes med rettskrav i denne sammenheng.

Spørsmålet er om Peder Ås kan kreve økonomisk stønad og med hvilket omfang, eller om dette i større eller mindre grad er overlatt til forvaltningens skjønn. Sostjl. § 5-1 sier at ”De som ikke kan sørge for sitt livsopphold…har krav på økonomisk stønad”. Svaret på spørsmålet følger delvis direkte av en tolkning av ordlyden ”ikke kan sørge for sitt livsopphold ved arbeid eller” og ”har krav på”. I tillegg finnes forarbeider og andre uttalelser fra lovgiver, samt ”Fusa-dommen” (Rt. 1990. 874) som direkte gjaldt sosiale tjenester.

Det andre spørsmålet er hvor mye stønad Peder har krav på. Utgangspunktet bør også her tas i lovens ordlyd – den enkelte har krav på det som er nødvendig ”for å sørge for sitt livsopphold”. Her kan/bør også Fusa-dommen trekkes inn. Statens retningslinje bør omtales. Det er en fordel om kandidaten samtidig sier noe om dens rettskildemessige betydning.

Andre del av Del I reiser spørsmål om adgangen til å stille vilkår ved tildeling av økonomisk sosialstønad. Heller ikke denne delen av oppgaven kan antas å være spesielt vanskelig. Forvaltningens adgang til å stille vilkår til begunstigende vedtak er noe kandidatene skal ha grundig kjennskap til. Vilkår til sosialstønad som særlig tema er ikke direkte en del av læringsmålene i faget, men det har vært behandlet i undervisningen. Dette er noe sensuren må ta hensyn til. På den annen side vil drøftelsene fullt ut bygge på tolkning og anvendelse av lovbestemmelser.

Første spørsmål er om kommunen har materiell kompetanse til å stille vilkår til økonomisk stønad etter § 5-1. Som det fremgår over er dette en ytelse Ås har et rettskrav på. Omfanget av rettskravet kan som nevnt være noe tvilsomt, men kandidatene bør nok, slik faktum er utformet, legge til grunn at kr. 4.140,- er rettskravet (minstestandarden).

Lovhjemmel eksisterer i sosialtjenesteloven § 5-3. Bestemmelsen gir forvaltningen materiell kompetanse til å stille vilkår ”for tildeling av økonomisk sosialstønad”. § 5-3 må tolkes – kravet om ”nær sammenheng” og at vilkåret ikke ”urimelig” bergenser Ås’ handle- eller valgfrihet.

Neste spørsmål er om kommunen har materiell kompetanse til å sette som vilkår at Ås avlegger urinprøver før han mottar ekstraordinær stønad på kr. 35.000,- til bil og klær. Stønaden er tildelt i medhold av sostjl. § 5-2 som sier at det i ”særlige tilfeller” ”kan” ytes økonomisk hjelp selv om § 5-1 ikke gir noe rettskrav på stønaden. Kandidatene bør se at dette ikke er noe Ås har rettskrav på, kommunen har mao. en viss skjønnsfrihet. Dette får betydning for vurderingen av vilkåret.

Også dette vilkåret bør drøftes i forhold til sostjl. § 5-3. På grunn av skjønnsfriheten er det også mulig å basere seg på den alminnelige vilkårslæren. Uansett må § 5-3 i stor utstrekning ses på som kodifikasjon av det som følger av den alminnelige vilkårslære i en situasjon som dette. Valget av rettslig grunnlag blir dermed av underordnet betydning.

Hvorvidt dette vilkåret er gyldig beror på en tolkning og anvendelse av sostjl. § 5-3. Også her er kandidatenes argumentasjon overordnet konklusjonen.

Siste spørsmål i Del I er konsekvensen av at vilkårene eventuelt er ugyldige. Studenter som har kommet til at alle vilkår er lovlige, bør se at faktum oppfordrer til å drøfte dette subsidiært.

Den alminnelige hovedregel er at ugyldighetsgrunnen ikke får virkning lenger enn den rekker. Følgen av at et vilkår er ulovlig, er dermed at vilkåret faller bort mens vedtaket som sådan er gyldig og får rettsvirkninger etter sitt lovlige innhold. I helt spesielle tilfeller kan det imidlertid tenkes unntak fra dette. At kommunen eventuelt har stilt et ugyldig vilkår til en rettskravsytelse kan ikke få betydning for vedtakets begunstigende del, mens dette er mer tvilsomt i forhold til de kr. 35.000,-. Også her er det kandidatenes evne til å se problemstillingen og å argumentere forstandig som er det sentrale.

Del II

Del II reiser med utgangspunkt i kommunehelsetjenesteloven spørsmål innen den alminnelige forvaltningsretten: kravet om og til hjemmel, samt grensene for forvaltningens frie skjønn. Del II ligger i sin helhet innenfor det studentene skal ha grundig kjennskap til.

Det er naturlig å starte med spørsmålet om kommunens materielle kompetanse – legalitetsprinsippet. Spørsmålet er om pålegget har tilstrekkelig (klar) hjemmel i lov. Det lovbestemte vilkår i § 4a-8 for å pålegge retting er at det foreligger et forhold ved en eiendom eller virksomhet som ”direkte eller indirekte kan ha negativ innvirkning på helsen”.

Neste spørsmål er om kommunen har hjemmel i § 4a-8 til å forby fortsatt drift inntil det helsefarlige forhold ved eiendommen og driften er rettet. Ordlyden ”rettet” må tolkes. Videre bør forholdet til § 4a-10 dras inn. I tillegg er det en fordel om kandidatene argumenterer med ulike reelle hensyn som nokså klart tilsier at det er behov for at § 4a-8 kan hjemle midlertidig stans.

Et annet spørsmål er om kommunen har satt slik frist som loven krever. I § 4a-8 annet ledd står det at ”pålegget skal være skriftlig og inneholde en frist for når det skal være utført”. Spørsmålet er om ”straks” tilfredsstiller lovens krav om ”frist”. Igjen må kandidatene vise at de håndterer lovtekst og klarer å få noe ut av den. Utover dette vil argumentasjonen trolig måtte bygge på ulike reelle hensyn. (Dessuten nevner jeg at Høyesterett i kjennelsen inntatt i Rt. 2002.1566 kom til at ”straks” ikke er en frist som tilfredsstiller lovens krav, men at dette ikke er en feil som medfører at vedtaket er ugyldig).

Neste spørsmål er om rettingspålegget er ugyldig fordi det er tatt utenforliggende hensyn. Kandidatene må da, med mindre det er gjort tidligere, først ta stilling til om kommunen utøver en viss skjønnsfrihet ved spørsmålet om retting skal pålegges når de lovbestemte vilkår er oppfylt. Dette beror på en tolkning av kompetansegrunnlaget, på bakgrunn av de retningslinjer som følger av rettspraksis (bl.a. ”naturfredningssaken”).

Dette leder oss over i en vurdering av grensene for det frie skjønn – kommunens vedtak er ikke unndratt enhver form for rettslig regulering. Skrankene for det frie skjønn følger av rettspraksis og en tolkning av den aktuelle lov og kompetansehjemmel. Det må da vurderes om hensynet til støyforurensing, samt behovet for grøntarealer, er lovlige motiver for dette vedtaket om retting. Kandidater som kommer til at noen av hensynene er utenforliggende, må drøfte om disse har hatt tilstrekkelig innvirkning på vedtaket. Det er viktig at kandidatene leser faktum nøye – det er nokså tydelig at hensynet til grøntarealer verken har hatt betydning for at rettingspålegget ble gitt eller dets innhold.

Et siste spørsmål som faktum oppfordrer kandidatene til å ta stilling til, oppstår under forutsetning om at § 4a-8 ikke hjemler rettingspålegget. For noen må dette altså drøftes subsidiært. Spørsmålet gjelder holdbarheten av kommunens anførsel om at vedtaket likevel er gyldig fordi § 4a-10 uansett hjemler stansingspålegg.

Først må det da tas stilling til om de lovbestemte vilkår i § 4a-10 er til stede. Forutsatt at de er det, er spørsmålet om det er tilstrekkelig til å si at feilen som bestod i at vedtaket bygde på § 4a-8, ikke har hatt tilstrekkelig innvirkning. Videre om dette er en fremgangsmåte og en saksbehandling som heller ikke av andre grunner leder til at vedtaket er ugyldig. Dette spørsmålet er vanskelig og problemstillingen er trolig nokså ukjent for de fleste kandidatene. Det kan ikke forventes mye her, og enhver forstandig drøftelse må gis uttelling.

3. Bedømmelsen

Under det nye karaktersystemet vil grensene mellom de ulike bokstavkarakterer dels bestemmes av matematiske parameter.  Jeg kan derfor ikke gi noen klare indikasjoner på hvor grensene går før nivåkontrollen er gjennomført. Jeg henstiller imidlertid til sensorene om (svært) grovt å legge til grunn den prosentfordeling som er anvendt i reglementet under den foreløpige karaktersetting.  På denne måte kan vi gjennom nivåkontrollen sondre ut de ”prestasjonsmessige trappetrinn” som i relasjon til denne oppgave er bestemmende for de respektive karakterer. Jeg viser ellers til egen informasjon om nivåkontrollen.

Til orientering nevner jeg likevel at studentene bør bedømmes slik at de som hadde fått med seg strukturene i faget og klarte å skrive noe fornuftig på de fleste hovedpunktene, bør få karakteren C eller B avhengig av drøftelseskvaliteten.

A-kandidatene skiller seg naturlig ut fra det nevnte nivået gjennom spesielt poengterte drøftelser og nøyaktighet også på detaljnivå.  Skillet mellom B og C bestemmes gjerne av antall drøftelser i besvarelsen som er ryddige og balanserte, og som samtidig har en viss flyt. Mange C-kandidater henfaller til svært enkle drøftelser for eksempel av de enkelte vilkår i del I, og under spørsmålet om rettingspålegget har hjemmel og om det er tatt utenforliggende hensyn. Slike elementer kan ødelegge for en prestasjon som ellers mht. alminnelig materiell kontroll aspirerer til B.

For skillet mellom C og D er det i første rekke antallet av betydelige misforståelser/skjevheter som er bestemmende. D-kandidaten har typisk fått med seg det meste av strukturene, men avslører likevel klare mangler eller ufullstendigheter på ett eller flere punkt, for eksempel vedrørende de vurderingskriterier som følger av ulovfestet rett samt forståelsen for legalitetsprinsippet. D-kandidaten vil typisk også utvise svakt skjønn på flere punkt i besvarelsen. For E-kandidaten blir strykgrensen og beskrivelsen i karakterreglementet de viktigste parameter.

De ovennevnte holdepunkter får fungere som utgangspunkt for den mer nøyaktige justering gjennom nivåkontrollen.  Det ligger også i dette at mine uttalelser må tas med forbehold for erfaringene fra sensuren. Dette vil jeg komme tilbake til i forbindelse med nivåkontrollen.

Til toppen

Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden.