Sensorveiledning hjemmeeksamen, 2. studieår - JUS122

Jeg viser til de tilsendte fotokopier av læringsstoff og læringskrav (blir sendt sammen med besvarelsene). For å gi sensorene et adekvat bedømmelsesgrunnlag skal det innledningsvis (pkt 1.2 og 1.3) gis en utdypning av hvilke forutsetninger studentene har foran midtveiseksamen (hjemme-eksamen).

Som følge av kvalitetsreformen skal erstatningsrett læres i løpet av 6-7 uker. Læreboken er ikke spesielt tilpasset dette studieopplegget og pretenderer langt på vei å få med hele faget. Som følge av sidetallsbegrensning har vi måttet skjære bort biter av fremstillingen i Nygaard, Skade og ansvar, 5. utg. 2000 (heretter Nygaard). For å møte disse rammebetingelsene på en slik måte at det er mulig for studentene å tilegne seg basiskompetanse i erstatningsrett, er kurset basert på følgende grep: Det arbeides bare med praktikumsoppgaver og hovedmålsettingen er å sette studentene i stand til å ta stilling til et praktisk erstatningsspørsmål på juridisk forsvarlig måte.

Under den tidligere studieordningen genererte studentenes subkultur idéer om ”oppgaveteknikk” som var energikrevende og tok fokus bort fra den egentlige læring. Vi forsøker nå under kvalitetsreformen å skrelle bort idéer om teknikk og form og gjøre studentene mer opptatt av å løse problemet. Ideologien kan formuleres slik: Den overbevisende juridiske argumentasjon er målet, formen denne ikles er av underordnet betydning. For sensuren skal vi i tråd med dette være opptatt av å måle materielle juridiske poeng, og legge mindre vekt på den form besvarelsen presenteres i.

Kombinasjonen av den teoretiske tilnærming i læreboken og ideene om oppgaveteknikk har noen ganger gitt et uheldig resultat på eksamen. Mange eksamensbesvarelser har bestått av en opplisting av teoriens strukturer av ”minstevilkår” uten at disse reelt er anvendt på faktum i oppgavene, og uten at studentene har hatt en idé om hva de personlig genuint mener om hva som bør være konklusjonen. Under erstatningsrettskurset har man forsøkt å orientere studentene bort fra en slik tilnærming, slik at selve problemløsningen i større grad er satt i fokus. I undervisningen har vi arbeidet med å bruke konkret relevante argumenter i den aktuelle oppgave til å ta et genuint, ektefølt standpunkt til det erstatningsmessige problem.

Herunder har vi særlig arbeidet med å få til konkrete, praktiske culpadrøftelser uten at fremstillingen blir for teoritung. Mange studenter strever imidlertid med å flette faktum og culpanormens delvilkår inn i hverandre på en strukturert måte som samtidig gir flyt, og noen føler at de må "hjemle" vært moment hele veien, selv om dette sjelden gjøres i praksis. Jeg ber sensorene være liberale overfor ulike fremgangsmåter på dette vanskelige punktet. Hovedspørsmålet for bedømmelsen bør være om man kan gjenkjenne relevante erstatningsrettslige argument som er anvendt konkret innenfor sakens kontekst, og om argumentasjonen totalt sett fremstår som overbevisende.

Hjemmeeksamen avvikles etter at studentene har deltatt på kurset i 3 1/2 uke. De har således hatt relativt kort tid på seg til å lære faget. I løpet av den nevnte tiden er det holdt 14 forelesningstimer, tre smågruppesamlinger (grupper på 10 under ledelse av en viderekommen student) og én storgruppesamling. Studentene skal ha skrevet tre oppgaver, alle etter en veiledende diskusjon på smågruppesamlingene. To av disse oppgavene er gjennomgått på storgruppesamling.

For å lette innlæringen av faget, har så vel forelesningene som oppgaveløsningen blitt konsentrert om et sekstrinns program for løsning av erstatningsrettslige spørsmål. Dette arbeidsprogrammet eller grunnmønsteret kan oppstilles slik:

Denne inndelingen er gjort av pedagogiske hensyn, men også fordi den grovt tilsvarer gangen i løsning av erstatningsspørsmål i rettspraksis. I tillegg innholder programmet alle relevante materielle punkt.[1] Dersom programmet følges, kan det i hvert fall ikke oppstå feil eller fare for at noe utelates. Vi vil antagelig se igjen noe av programmet i oppgavebesvarelsene. Det bør bemerkes at kartet (programmet) ikke alltid vil stemme helt med terrenget, særlig fordi det er glidende overganger mellom rettslige tema under skadebegrepet (pkt 1), utmåling (pkt. 4) og rettslig avgrensning i årsakssammenheng (pkt 3 (b)). Om rekkefølgen på problemene blir litt uheldig som følge av den sekstrinnspresentasjonen, må vi vise velvilje overfor kandidatene. Dette må ses som en kostnad i det pedagogiske opplegget, en nødvendig kostnad for å kunne bibringe studentene kompetanse i erstatningsrett på kort tid.

Når jeg nevner alt dette, er det for å sikre at sensuren tar tilbørlig hensyn til at studentene er i en innlæringssituasjon. For hjemme-eksamen må vi ta høyde for at det har vært mye for studentene å forholde seg til, og at overføringen av teori til praksis for mange ikke er fullt ut forstått eller internalisert. Det ovennevnte gjelder kanskje særlig det relativt vanskelige i å drøfte culpaansvar,jfr. ovenfor. Jeg understreker derfor følgende:

Sensuren må ta hensyn til de ovennevnte rammene, og at studentene bare har arbeidet med faget i 3 ½ uke før hjemme-eksamen.

Det foreligger klart nok erstatningsrettslig relevant skade, jfr. skl. § 3-2a (jfr. § 3-1). Dette trenger studenten strengt tatt ikke si særlig mye om, det er tilstrekkelig å bare slå det fast. Men på bakgrunn av kurset ut fra pedagogiske hensyn har fokusert på skadebegrepet som et første punkt i et "seks trinns program" (jfr. pkt. 1.3 ovenfor), bør det vises overbærenhet med kandidater som overdimensjonerer dette punktet i oppgaven.

For erstatningsansvar etter skl. § 2-1 kreves det at den ansatte har utvist uaktsomhet under utførelsen av tjeneste. Det er ikke tvilsomt at skaden er voldt under parktantenes "utføring av arbeid" eller at parktantene holder seg innenfor det som er rimelig å regne med, jfr. § 2-1 nr. 1 annet punktum. Interesssen konsentreres om hvorvidt disse arbeidstakerne har handlet "uaktsomt", jfr. § 2-1 nr. 1.

Disposisjonsmessig ligger det en utfordring i spørsmålet om tantene skal behandles under ett, eller om man først skal se på Gunnlaug, og deretter anvende samme drøftelse for Rebecca ved en henvisning. Her er flere løsninger aktuelle, og det kan vel aksepteres at begge drøftes under ett, eventuelt slik at nyansene mellom de to vises. Det viktige er imidlertid at det bør gå klart frem om det er et alminnelig arbeidsgiveransvar som drøftes eller om det er arbeidsgiveransvar for kumulative feil som anvendes. Begge grunnlagene bør nevnes/drøftes, og dette punktet er antagelig egnet til å skille kandidatene.

For drøftelsen av det alminnelige arbeidsgiveransvar kan vi vel forvente en standard culpadrøftelse hvor det påpekes elementer i faktum som begrunner at risikoen er høy og ulike alternative handlemåter som kunne ha forhindret skaden.

Parktantene har i kraft av jobben sin klart nok tilknytning til den risiko et upåpasset barn i møte med elven representerer. For drøftelsen av risikoen kan det vektlegges at risikoen for at skade skulle skje (grad) var relativt stor idet så små barn erfaringsmessig lett kan påføre seg selv skade i møte med vanlige risikoelementer som voksne lett kan passe seg for. At toåringer som ikke passes på faller ut i vann er intet særsyn, jfr. til dette Rt. 2002 s. 1283 (ref. nedenfor).

Risikovurderingen kan antagelig knyttes til den generelle risiko barnet ble utsatt for, ikke bare bekken, jfr. det teoretiske poeng på dette punktet som er nevnt i Nygaard s. 188-189. Nygaard er ikke helt klar ift. spørsmålet om en generell risiko øker oppfordringen til å reagere (se s. 189, like nedenfor midten av siden). Det ligger også en nyanse i at Nygaards poeng knytter seg til mange mulige skadelidte, mens det i vår sak dreier seg om en skadelidt som kan utsettes for flere typer skadehendelser. Uansett må vi vurdere parktantenes aktsomhet ut fra situasjonen da de ikke passet på barnet mot slutten av lunsjen og i minst et kvarter etter lunsjen (jfr. tidspunktene oppgitt i faktum). Deres unnlatelse på dette punktet blir mer graverende i lys av den sterkt trafikkerte veien. Hvis denne tenkes borte, ville tantene hatt en svakere oppfordring til å passe på Ida, og risikoen veien representerte må etter mitt skjønn klart være relevant for risikovurderingen. Dette støttes av rettspraksis idet premissene i Rt. 2002 s. 654 (ref. nedenfor) er knyttet opp mot to risikomomenter, bekken og trafikkfaren (Flertallet s. 663 og mindretallet s. 667).

Selv om den risiko som realiserte seg bare var personskade, bør det slik faktum ligger an tas utgangspunkt i at uaktsomheten kunne ha ført til Idas død. Arten av risikoen gir således sterk oppfordring til reaksjon, noe som ytterligere øker oppfordringen til påpasselighet fra parktantenes side.

Et vurderingstema knyttet til nærhet (”nærliggjande” risiko, Nygaard s. 188, hvor det også fremgår at dette momentet bare "iblant" er aktuelt) er ikke spesielt aktualisert i oppgaven, men vi bør vise velvillighet overfor studenter som forsøker å få noe ut av dette.

Når det gjelder alternativ handling, er det vel å låse døren under lunsjpausen akkurat denne dagen som peker seg ut som det helt naturlige alternativ. Også andre tiltak kan imidlertid tenkes (eksempelvis at den lesende parktanten satte seg ved døren for bedre å passe på).

Det fremgår av faktum at den ene tante stolte på den annen, og aktørene har således på dette punkt gjørt seg skyldige en feilvurdering. Etter rettspraksis er det et visst rom for å frita for ansvar på grunn av "mistak og feilvurdering", jfr. Nygaard s. 207-209 og bl.a. Båtsmannsdommen Rt. 1964 s. 966 (3-2). Det spørs imidlertid om det er grunnlag for å hevde at tantenes feilvurdering er unnskyldelig. Det å passe på barna ligger i den innerste kjernen av tantenes virksomhet, og mye kan tale for at de bør ha svært lite rom for feilmargin på dette området. Saken er for såvidt ikke sammenlignbar med den nevnte Båtsmannsdommen, hvor flertallet tillot feilvurdering på overfor et spørsmål helt i ytterkant/utenfor skipsførerens kompetanseområde. På dette punkt kan argumentasjonen meget vel suppleres med en henvisning til "de krav skadelidte kan vente" av en barnehageansatt.

Det er et pluss hvis det også annetsteds og mer spesifikt skrives noe om rolleforventningen til parktantene, helst knyttet opp mot vilkåret ”de krav skadelidte med rimelighet kunne stille til virksomheten”, jfr. § 2-1. En ferdig jurist ville nok også kunne påpeke at det foreligger et kontraktsforhold mellom parktantene og barna (v/foreldrene) som skjerper aktsomhetsplikten ytterligere, men dette kan vi ikke forvente av studenter på det aktuelle utviklingstrinnet. (Dog har betydningen av kontraktsforhold mellom partene blitt nevnt på forelesning, jfr. også Nygaard s. 7-8, om enn det poeng at kontrakt styrker grunnlaget for ansvar ikke kommer så godt frem i læreboken.).

Etter min oppfatning kan begge tantene hver for seg anses å ha utvist erstatningsbetingende culpa. At de stolte på den andre er et formildende moment, men de kan begge klandres for ikke å ha forsikret seg om vanntette rutiner og kommunikasjon i forhold til en åpenbar risiko knyttet til det manglende gjerdet. At det tok en halv time før det hele ble oppdaget, rammer også begge tantene med samme styrke. Dette resonnementet styrkes av den generelle rolleforventning til barnehageansatte som er uttrykt i Rt. 2002 s. 654 på s. 667 (mindretallets votum).

De ansatte har i fellesskap oversett at Ida gikk ut. Det er derfor under alle omstendigheter nærliggende å anvende synspunktet ”kumulative feil”, se om dette Nygaard s. 242-244. Dette bør presenteres som et eget grunnlag for ansvar, men like fullt skal det hjemles i § 2-1 idet ansvarsformen i første rekke har sin forankring i forarbeidene til § 2-1 (og rettspraksis). Det er etter denne ansvarsformen ikke nødvendig å plassere subjektiv skyld hos en bestemt person. Dette kan være et særlig poeng i henhold til faktum fordi hver av parktantene trodde at den andre hadde kontroll. Dette taler mot å pålegge dem personlig ansvar, selv om det neppe uten videre kan anses som en unnskyldningsgrunn som fritar for erstatningsansvar, jfr. ovenfor. Ved å bruke konstruksjonen kumulative feil kan man pålegge ansvar uten å stemple den ene eller andre av tantene som uaktsom. Man kan vise til at de klanderverdige elementer ved de to tantenes samlede handlemåte ikke tilfredsstiller de krav skadelidte "med rimelighet kan vente" , jfr. skl. § 2-1 nr. 1, jfr. til dette steinrasdom Rt. 1959 s. 666 og hjelpevergedom Rt. 1999 s. 1903 (s. 1912).

Kandidatene kan ha opplevd det unaturlig å drøfte kumulative feil dersom de har kommet til at Gunnlaug eller /og Rebecca har utvist personlig culpa. Dersom spørsmålet om kumulative feil av denne grunn ikke er nevnt, må vi vise velvilje, men: Det ideelle er at studenten enten ved en subsidiær drøftelse eller på annen måte viser at arbeidsgiveransvar for kumulative feil også kan være aktuelt. En fremstillingsteknisk variant som må aksepteres er at kandidaten kort nevner at dette grunnlaget antagelig vil kunne føre frem.

Uansett begrunnelsens karakter, det er neppe tvilsomt at vilkårene for ansvar etter § 2-1 er oppfylt, og for bedømmelsen er det av betydning at studentene ser dette. På dette spørsmålet er ikke konklusjonen helt likegyldig.

I rettspraksis foreligger to dommer som kaster lys over de barnehageansattes aktsomhetsplikt i slike tilfeller.

Rt. 2002 s. 654 gjelder en 2-3 år gammel pike som gikk bort fra en ikke inngjerdet barnehage, falt ned i en elv og ble 100 % medisinsk ufør. Her legger både flertall (s. 662) og mindretall (s. 667) implisitt til grunn at barnehagepersonell burde reagere på den risiko en bekk i nærheten av barnehagen representerte. Se særlig mindretallets uttalelser om at barnehagen gjorde seg skyldig i en ”betydelig svikt”.

At barnehagen var ansvarlig for sine ansattes culpa var ikke omstridt i saken, og ansvarsforsikreren erkjente uten videre ansvar. Saken gjaldt nemlig direkte kommunens eventuelle ansvar for ikke effektivt å ha pålagt barnehagen å bygge gjerde. Saken viser således indirekte at manglende tilsyn med barn i barnehage/barnepark som det klare utgangspunkt kvalifiserer for culpa. Det kan for noen kandidater være vanskelig å plukke ut de relevante deler av dommen, men dette må anses som en del av prøven.

Rt 2002 s. 1283 gjaldt spørsmålet om en utleier av en enebolig med dam (omkrets 75 meter) handlet uaktsomt ved ikke å sikre dammen. Leietakernes sønn på 1 år og 7 måneder falt ned i dammen og kom til skade. Høyesterett kom imidlertid til at ulykken skyldtes at foreldrene ikke hadde det nødvendige tilsyn med gutten, et tilsyn leietakeren måtte kunne forvente, og som han måtte kunne innrette seg etter (s. 1287).

Dommen har mest interesse for spørsmålet om kommunens ansvar (se nedenfor). Dommen viser indirekte at den som ikke sørger for nødvendig tilsyn med så små barn ikke kan velte ansvaret over på andre ansvarssubjekt, nærmere om dette punkt B 1 nedenfor. Dette har en viss relevans i forhold til culpavurderingen som må foretas overfor tantene. Dommen er nevnt på forelesningene i i forbindelse med passiv identifikasjon og spørsmålet om hvordan forhold på skadelidtesiden gjør at det ikke blir plass til ansvar på påstått skadevolders side. Det ligger en stor forståelsesmessig utfordring for studentene i å se på hvilken måte dommen er relevant for vårt faktum, jfr. det som er nevnt om dommens indirekte betydning ovenfor.

Det bør ikke legges så veldig stor vekt på om studentene finner frem til disse dommene eller ikke. Det avgjørende er hvordan drøftelsen gjennomføres, og de studenter som bruker dommene løper også en risiko for å legge for mye i dem. Vårt faktum plasserer seg mellom dommene og noe av prøven er å skille mellom relevante og ikke relevante deler av dommene. For sensurens sikkerhet mht. spørsmål som krever judisium er det imidlertid også nyttig å kunne fastslå helt sikkert at det foreligger culpa hos de barnehageansatte og arbeidsgiveransvar for barnehagen.

Det er ikke tvilsomt at det er faktisk årsakssammenheng mellom uaktsomheten hos barneparktantene og den inntrufne skade. Dette bør helst knyttes til ”voldes” i § 2-1, men det viktigste er at vilkåret er med. For dette spørsmål må vi godta bruk av så vel betingelseslære som realiseringslære.

Det er et pluss dersom kandidatene får med kravet om at parktantenes ferd ikke må være "uvesentlig" som årsaksfaktor (eller formulert annerledes; "såvidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den"), jfr. til dette P-pilledom II Rt. 1992 s. 64 på s. 70 og Nygaard s. 324.

Det er neppe grunnlag for å foreta en avgrensning i årsakssammenheng, men spørsmålet bør drøftes. Jeg viser til at det hendelsesforløpet som fant sted ikke var så lett å forutse. Det kan hevdes at det var upåregnelig at porten i gjerdet ved elven var åpen, og at dette kunne resultere i skade. Dette var jo noe parktantene i hvert fall i henhold til faktum ikke kunne vite noe om. Dette siste kan anføres som argument for at det må foretas en rettslig avgrensing i årsakssammenhengen. På den annen side var barnet utsatt for en generell risiko da hun kom utenfor barneparken fordi også trafikken utgjorde en fare. Av denne grunn blir det kanskje noe skjevt å fingradere påregneligheten mht. faren elven representerte. Det skulle ligge til rette for å få til en pro et contra drøftelse på dette punktet. I den grad studentene lykkes med en slik, må den honoreres.

Flinke studenter kan kanskje gjøre noe ut av dette ved å vise til at ”skaden ikke lå i farens retning”, jfr. von Kries´ eksempel nevnt i Nygaard s. 345. På den annen side vil vel mange hevde at det å slippe ut en to-åring skaper en generell fare for skade, og at en lang rekke skademåter (Nygaard s. 350-354) og skadealternativ (Nygaard s. 355-357) kan aktualiseres når en to-åring først er "på frifot". Sett i et slikt perspektiv er det selve "frifot"-situasjonen som er den dominerende årsak (i årsaksperspektivet s. 351-352) og som skaper sannsynlighet for skade (i førehandsperssepektivet s. 350-351). Det blir i alle fall i mine øyne anstrengt å anse den åpne porten som "ein uventa og dominerande årsaksfaktor frå anna hald", jfr. Nygaard s. 350. Det er ut fra en slik synsvinkel vanskelig å holde faren elven representerer utenfor de risiki barnepasseren bærer ansvar for.

Utmålingen skal ikke drøftes. Det blir ikke aktuelt å trekke inn skadelidtes medvirkning, jfr. særlig skl. § 5-1 nr. 1 i.f. Disse emnene er med hensikt ikke aktualisert i oppgaven fordi temaene ennå ikke er gjennomgått i arbeidsoppgavene.

Her ligger litt av prøven i at studentene må finne hjemmelen i § 5-2 og anvende relevante vilkår, samt de momenter som finnes i boken. I alminnelighet vil den omstendighet at skaden er voldt i næringsdrift (og i kontraktsforhold, Nygaard s. 390) tale mot lempning, jfr. Nygaard s. 392 nederst, jfr. også Ot.prp. nr. 75 (1983-84) s. 13-14. I tillegg foreligger det klart nok "forsikringsmuligheter" for Barnepark AS, og ansvarsforsikring må anses som vanlig å ha for denne type bedrift, jfr. f.eks. Rt. 2002 s. 654 (noe oppgaveteksten også gir indikasjoner på). Skyldforholdene i saken gir ikke sterke utslag for lempningsvurderingen, idet det ikke er utvist grov skyld. Det som taler for lempning er at erstatningen på 40 G er relativt høy og den omstendighet Barnepark AS står i fare for å gå konkurs. Disse to forhold taler objektivt for at ansvaret er urimelig tyngende for selskapet, jfr. til det siste momentet særlig Rt. 1978 s. 1062, se om dette Nygaard s. 393.

Et kjernepunkt her er spørsmål om den som med vilje for å spare penger ikke forsikrer seg, kan nyte fordelen av lempning. Personlig synes jeg en slik løsning klart er uheldig, idet påstått skadevolder i så fall i realiteten for profittformål kan spekulere i lempningsregelen på skadelidtes bekostning. Dette vil være særlig støtende i relasjon til en personskade som rammer et barn, en gruppe som i alminnelighet nyter et sterkt erstatningsrettslig vern. Faren for konkurs kan således etter min oppfatning ikke være avgjørende, og løsningen bør bli at ansvaret ikke anses "urimelig tyngende", jfr. § 5-2 og følgelig at lempning ikke innrømmes.

På dette punktet er imidlertid argumentasjonen det viktigste, og fra disse ferske studentene bør begge løsninger kunne godtas.

Erstatningsansvar for kommunen må bygges på ulovfestet objektivt ansvar. Vi kan forvente at studentene forsøker å anvende vilkårene(/momentene) "stadig, typisk og ekstraordinær risiko" på det foreliggende faktum. Etter min oppfatning kan man klart nok ikke nå frem etter slike linjer, men vi bør være liberale overfor studentenes manglende "Fingerspitzgefühl" i så måte, jfr. straks nedenfor.

Slik faktum ligger an er det eventuelt varianten "objektivt ansvar for uforsvarlig ordning" (jfr. Nygaard s. 271-274) som utgjør den laveste terskelen for å ilegge objektivt ansvar. Her kan det med fordel anvendes dommer som innehar kjennemerkene for ”uforsvarlig ordning”, i første rekke Epileptikerdommen Rt. 1970 s. 1152, men også Vindushoppdom Rt. 2001 s. 388. Det kan i så måte hevdes at porten i gjerdet utgjør et faremoment som er ekstraordinært og som kunne ha vært avverget med enkle midler.

På den annen side viser dommen i Rt. 2002 s. 1283 at det forventes at skadelidtes foresatte passer på barn i den aktuelle alderen. Dommens poeng er nettopp at det ikke foreligger ansvarsgrunnlag hos påstått skadevolder fordi barnet må passes på. En konsekvens av dommen er at det ikke kan bli ansvar for kommunen. Det er ikke erstatningsbetingende å være eier av et faremoment av typen dam eller elv i et område som frekventeres av barn. Dette overstiger ikke skadelidtes tålegrense. I dommen kom dette poenget frem i forhold til culpa, men synsmåten må være overførbar til det objektive ansvaret. I denne forbindelse er det nærliggende å trekke inn at bekken med åpen port er et risikomoment som ikke overstiger dagliglivets risiko, jfr. Nygaard s. 261-267, jfr. særlig s. 264 jfr. s. 263.

Dette synspunktet i dommen gjelder enn mer i vårt tilfelle i det elven normalt er inngjerdet. Det er heller ikke noe kontraktsforhold mellom kommunen og barna, slik som mellom den påstått ansvarlige i Rt. 2002 s. 1283 og skadelidtes foreldre. Et relevant argument mot å la dommen veie tungt kan være at elven ved barneparken ligger i et område som hyppig frekventeres av mange barn, mens 2002-dommen bare gjaldt ett barn, jfr. til dette også anførselen i oppgaveteksten. Det er et pluss dersom argumentet nevnes, men det kan ikke være avgjørende for resultatet.

Den riktige materielle løsning er således at den risiko kommunen har tilknytning til ikke er ekstraordinær, og at det derfor ikke kan bli tale om objektivt ansvar slik saken ligger an.

Det er på dette punktet godt materielt samsvar med det faktum at barneparktantene blir ansett å ha utvist culpa. Det er barneparktantene som (i relasjon til kommunen som påstått skadevolder) har tatt foreldrenes sted som påpassere av potensielle skadelidte. Når barnepasserne svikter, er det disse som skal bære ansvaret, ikke en innehaver av et risikomoment som en normalt aktsom person (eller forelder) lett kan verge seg (eller sitt barn) mot. I den grad studentene får frem dette, må det klart anses som et pluss.

Vi må imidlertid ha forståelser for at studentene kan ha hatt vansker med å få tak på den vanskelige ansvarsformen det her er tale om. Det er vel riktig å si at rammene for det ulovfestede objektive ansvar er relativt uklare og usikre også for den velkvalifiserte erstatningsjurist. Følgelig må vi godta et visst nivå av usikkerhet og famling fra studentene på dette punktet, og denne delen av oppgaven bør ikke være den mest tungtveiende i forhold til den sensuren, herunder den hypotetiske karaktersetting.

Når ikke faremomentet anses kvalifisert, blir det noe søkt å drøfte om det foreligger årsakssammenheng. Men det kan konstateres at det etter betingelseslæren og realiseringslæren er årsakssammenheng mellom det bidraget til det faktiske hendelsesforløpet kommunen har tilknytning til og skaden.

Det foreligger ansvarsgrunnlag hos Barnepark AS, jfr. skl. § 2-1 og drøftelsen ovenfor. Det foreligger også faktisk årsakssammenheng mellom tantenes culpa og det faktum at Holt gikk glipp av kontrakten. Dette følger av en ordinær anvendelse av betingelseslæren (eller realiseringslæren, for den som vil anvende den).

Spørsmålet om tapet er erstatningsmessig kan forankres i skl. § 3-1, idet denne bestemmelse ikke nevner hvem som har krav på erstatning, jfr. Nygaard s. 358. En tenkelig innfallsvinkel er å spørre om tapsposten omfattes av skadebegrepet, jfr. at grensene for tredjemannstap er berørt i en slik sammenheng i Nygaard s. 58. På dette punktet i erstatningsretten er det imidlertid glidende overgang mellom de problemstillinger som gjelder skadebegrepet ode problemer som gjelder avgrensning i årsakssammenheng. Etter mitt skjønn vil det slik saken ligger an være mest skjønnsomt å komme til at erstatning for tredjemanns fortjenestetap prinsipielt kan omfattes av skadebegrepet, men at det må foretas en konkret vurdering av om tapsposten kan ligge innenfor en rettslig avgrensning i årsakssammenheng.

Det springende punkt er således om det er adekvat årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og det følgetap Idas far har lidd. Dette er formuestap som følger av personskade på en person den skadelidte har familiært tilknytning til. Det er altså tale om et tredjemannstap, og vi vet fra praksis at det trekkes relativt snevre rammer om adgangen til å få dekket denne typen tap, se generelt om problemstillingen Nygaard s. 355-365, jfr. s. 343-350 og mer spesifikt om den aktuelle type tapspost Nygaard s. 358. Den praksis som er referert i Nygaard s. 358 kan gi et visst grunnlag for å argumentere for at tapet er et erstatningsmessig følgetap. De tre dommene som er nevnt i læreboken (s. 358) gir et visst grunnlag for å hevde at normale utgifter de pårørende pådrar seg ved å reise til den skadelidte og ellers vise omsorg for denne, ligger innenfor skadevolders ansvar.

På den annen side kan det diskuteres om den aktuelle typen tap i saken kan omfattes. Flinke studenter bør i hvert fall få frem at det aktuelle tapet i saken skiller seg noe fra de tapsposter som er blitt oppfattet som erstatningsmessige i dommene. I tyskerdommen Rt. 1975 s. 670 refererte tapet til utgifter pådratt for å reise på besøk til skadelidte og på et vis lindre dennes situasjon. I vår sak er det tale om tapte inntekter ved normal forretningsdrift, og dette er en noe annerledes tapspost. Løsningen i RG 1965 s. 713 vedrørende "tapt hyre" gir et argument for at tapet er erstatningsmessig, men dette er en underrettsdom, samtidig som det er forskjell på "tapt hyre" og den omstendighet at den selvstendig næringsdrivende taper en lukrativ kontrakt.[2]

Det tilfeldige i at Holt var i kontraktsforhandlinger akkurat da ulykken skjedde, er kanskje ikke noe som skadevolder uten videre må bære risikoen for. Det kan i hvert fall hevdes at denne tapsposten ligger fjernere fra primærskaden, er mindre adekvat enn de postene som er omhandlet i dommene. I denne forbindelse kan elementer av flymanøverdommens argumentasjon trekkes inn, se særlig passusen fra dommen s. 1273 som er referert i Nygaard s. 363. Det bærende argument på dette punktet er at skadelidte selv i en viss utstrekning må bære risikoen for at hans virksomhet er sårbar for avbrudd eller interferens fra en skadehendelse.

Personlig føler jeg for å trekke grensen mot denne typen tap av inntekter. Det blir for meg ikke korrekt å velte over på skadevolder et tilfeldig tap som mest av alt skyldes at foretningsvirksomheten til blomsterdekoratøren har en veldig kritisk og sårbar fase i den tiden hvor de lukrative kontrakter forhandles frem. Skadevolder har i første rekke rammet den direkte skadelidte og kan ikke bære ansvar for de profesjonelle inntektene til alle som står i et emosjonelt forhold til skadelidte.

Grensegangen her har i den senere tid blitt aktualisert i en litt annen variant. Det har nemlig vært en diskusjon om den såkalte Lastebildom RG 1985 s. 38 Frostating. En sjåfør i et lite lastebilfirma ble skadet i ulykke. Kunne firmaet få erstattet de tapte driftsinntektene fra lastebilen den tiden sjåføren var skadet (13 dager)? Dommen bekrefter dette under dissens 2-1, og dette resultatet har fått støtte av Nygaard (i Festskrift til Lødrup s. 489) og Lødrup s. 355. Kritisk er Askeland (Jussens Venner 2001 s. 314 og Mollestad LoR 2001 s. 499). Det står flere lignende saker for alle nivå av domstoler nå i høst, jfr. til dette også fersk kommentar i Nytt i Privatretten s. 2004 nr. 4 s. 5-7 (Morten Kjelland). Det er vel å vente at dommerne følger de førstnevnte, tyngste teoretikerne. Uavhengig av dette synes jeg tapet i vår sak er mindre adekvat enn i lastebildommen. For helhetens skyld nevner jeg at problematikken også er berørt i Espen Skjerven, LoR 2002 s. 116 , på s. 122-127.

Det kan nok være delte meninger om resultatet her, og begge løsninger må helt klart godtas. Som alltid når konklusjonen er tvilsom, er drøftelsen viktigere enn resultatet studentene faller ned på.

[1] At det ikke er ansvarsgrunnlag på skadevoldersiden fordi skadelidtes forhold har ført til skaden (skadelidtes ”vågnad” egenrisiko, jfr brannslukkerapparatdommen Rt. 1957 s. 985), er ikke synlig i seks trinns-programmet, men ble på forelesningen behandlet før pkt. 5 medvirkning.

[2] I dommen ble det for øvrig bl.a. lagt vekt på at den pårørendes nærvær representerte en besparelse i direkte skadelidtes erstatningskrav (s. 719).

UNIVERSITETET I BERGEN

Sensorveiledning hjemmeeksamen

2. studieår - JUS122 - høst 2004