Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS123
Innledningsvis presiseres det at den obligatoriske kursoppgaven i forvaltningsrett II ikke er noen avsluttende eller tellende kontroll av studentenes kunnskaper i faget, men inngår som en del av studentenes læringsprosess. Oppgaven skrives underveis i kurset. Formålet med oppgaven er at studentene skal få direkte og fyldige tilbakemeldinger på deres prestasjon som en del av læringen i faget.
Ordgrensen er satt for å bli overholdt, det vises i denne sammenheng til vedtak i studieutvalget 18.januar om at besvarelser som overskrider ordgrensen ikke skal regnes som godkjent.
Forventingene til studentene må tilpasses i samsvar med det som er sagt over, samt at studentene befinner seg på 2.studieår. Dette gjelder kanskje særlig forvaltningsrett II, ettersom dette faget nok er både krevende og forutsetter en viss modning. Tilbakemeldingene fra sensorene er langt viktigere enn karakterfastsettelsen, se i denne sammenheng den vedlagte retteveiledning.
Mange studenter vil nok finne frem lovforarbeider, spesiallitteratur mv. Derfor: Fokus på det metodiske og evnen til å håndtere den alminnelige forvaltningsretten – kjenne igjen de klassiske problemstillingene og oppstille og utlede rettslige grunnlag og vurderingstema.
Oppgavens materielle innhold:
DEL I:
Påstand nr 1: Vedtaket om å nekte dispensasjon etter plbl § 7 måtte kjennes ugyldig.
Kirkerud har anført to grunnlag for dette kravet om at vedtaket kjennes ugyldig. For det første påberoper han seg at kommunen har anvendt plbl § 7 feil. For det andre hevder han at det foreligger usaklig forskjellsbehandling. Man må kunne forvente at kandidatene ser begge disse anførslene, og at de klarer å håndtere to ulike grunnlag for samme krav.
Anvendelsen av plbl § 7:
Det er i faktum anført fra Kirkeruds side at vilkåret ”særlige grunner” må være oppfylt i denne saken, og at forvaltningen derfor ikke kan nekte å godkjenne søknaden. Det spørsmål som oppgaven her reiser er for det første et spørsmål om hva domstolen kan prøve i tilknytning til sin prøving av et forvaltningsvedtak, altså skillet mellom rettsanvendelsesskjønn og forvaltningsskjønn (fritt skjønn)
De fleste studenter vil her trolig ta utgangspunkt i vurderingstemaet hentet fra Rt 1995 s. 1427. Spørsmålet som sto for retten i denne saken var spørsmålet om domstolenes prøvelsesrett i forbindelse med fredning av to vann med omgivelser som naturreservater. Flertallet la her til grunn at domstolene kunne prøve subsumsjonen etter naturvernlovens § 8 – uttrykket ”spesiell naturtype”. Førstvoterende uttaler: ”Det er i dag et alminnelig prinsipp i forvaltningsretten at domstolene kan prøve ikke bare lovtolkingen, men også subsumsjonen ved anvendelse av lover som gjør inngrep overfor den enkelte. Dette anses som en viktig del av rettssikkerheten. Selv om det er unntak fra denne hovedregel, må disse særskilt begrunnes”. Disse uttalelsen følges opp av tredjevoterene (som vel egentlig må sies å være talsmann for flertallet): ”Om de lovbestemte vilkår for en forvaltningsavgjørelse er til stede, må domstolene kunne prøve fullt ut, dersom det ikke er sikre holdepunkter for noe annet.”
En dommer dissenterte imidlertid og fremholt at begrepet var et svært skjønnsmessig vurderingstema og at de vurderingene som forvaltningen måtte foreta var av utpreget naturfaglig karakter.
I denne saken må det først tas stilling til om ”særlige grunner” i plbl § 7 representerer et rettsanvendelsesskjønn som domstolene kan prøve fullt ut. Dette spørsmålet beror prinsipielt på en tolkning av § 7 første ledd. Kriteriet er vagt og gir liten veiledning i seg selv. Bestemmelsens forarbeider og forhistorie kan tilsi at ”særlige grunner” ikke er et kriterium med noe selvstendig meningsinnhold ved siden av ”kan”-skjønnet, som utvilsomt faller inn under forvaltningens frie skjønn. Dette følger av at avgjørelsen av om særlige grunner foreligger, etter lovmotivene skal treffes etter en bred avveining av om de hensyn som taler for å gi dispensasjon er overveiende i forhold til de hensyn som taler mot. ”Særlige grunner” blir da et navn på avveiningsresultatet. Forarbeidene behandler imidlertid ikke spørsmålet om rekkevidden av domstolenes kontroll. Den juridiske litteratur inneholder lite om domstolsprøvingen, og dette gjelder også den litteraturen som er anbefalt litteratur for kandidatene. Inge Lorange Backer i Innføring i naturressurs og miljørett 4.utgave drøfter spørsmålet på s. 176 flg. Han presenterer der to alternative tolkningsresultat, enten at ”særlige grunner” utgjør et lovfestet minstevilkår eller at ”særlige grunner” utgjør en retningslinje for forvaltningsskjønnet, men han tar ikke endelig stilling til hvilke av disse tolkningsresultatene som etter hans mening er det riktige. Torstein Eckhoff og Eivind Smith uttaler i Forvaltningsrett 7. utgave s. 348 at ”særlige grunner” i plbl § 7 nærmer seg det "intetsigende", og at det av den grunn må være et vidt spillerom for skjønn.
I en uttalelse i sak 1397/2004 uttaler Sivilombudsmannen blant annet følgende om spørsmålet: ”Det kan være noe tvil og uenighet om vurderingen etter plbl § 7 gir anvisning på et såkalt rettsanvendelsesskjønn, dvs om det hører til selve rettsanvendelsen å avgjøre om ”særlige grunner” er til stede i den enkelte sak. Tradisjonelt har dette blitt regnet som et rettsanvendelsesskjønn. Grensedragningen og overgangen til det såkalte frie skjønnet, vil imidlertid være flytende, og det kan reises spørsmål om vurderingskriteriet i § 7 er så vagt og ubestemt at det hører inn under forvaltningens ”frie skjønn” å avgjøre om fakta i en enkeltsak kan henføres under bestemmelsen. Dette har ikke bare en side mot domstols- og ombudsmannskontrollen, men også mot intensiteten i fylkesmennenes overprøving av klager på kommunens dispensasjonsvedtak, jfr forvaltningslovens § 34, 2. ledd.”
Spørsmålet er videre behandlet av Agder lagmannsrett i en avgjørelse inntatt i RG 2004 s.1176. Retten kommer her til at ”særlige grunner” måtte ”oppfattes som retningslinjer for anvendelsen av det frie forvaltningsskjønnet”.
Rettstilstanden må her ansees å være noe usikker, og begge løsninger må aksepteres.
Spørsmålet om domstolenes prøvingskompetanse er et sentralt spørsmål i faget. Selv om kandidatene ikke direkte har møtt denne problemstillingen i relasjon til plbl § 7 tidligere på kurset, må det kunne forventes at de makter å finne fram til noen sentrale momenter til drøftelsen (jf Eckhoff/Smith s 348-350). Studentene har skrevet besvarelsen med alle tilgjengelige kilder, og man må derfor i det minste kunne forvente at de klarer å skissere det aktuelle rettsspørsmålet og at de også klarer å finne fram til noen relevante argumenter og fornuftige synspunkter med utgangspunkt i de foreliggende kildene. Som alltid er det argumentasjonen som vil være det sentrale ved vurderingen, ikke hvilket svar studenten kommer fram til. En laudabel prestasjon vil kjennetegnes ved at problemstillingen formuleres klart samtidig som studenten gjennomfører en fornuftig drøftelse med utgangspunkt i sentrale rettskildefaktorer.
Det kan tenkes at enkelte studenter vil problematisere spørsmålet om Kirkerud har ”rettslig interesse” i å få avgjort om det foreligger ”særlige grunner”, all den tid kommunen har gjort det klart at de uansett vil benytte sin frihet etter ”kan”-skjønnet til å avslå søknaden. Kandidatene har ikke gjennomført kurs i sivilprosess enda, og det er derfor ikke særlig sannsynlig at spørsmålet blir problematisert av mange. Dersom noen studenter likevel skulle ta opp dette spørsmålet, vil det telle positivt dersom studenten gir uttrykk for forståelse for sammenhengene i faget.
I de tilfellene hvor studentene kommer til at domstolene har anledning til å prøve den konkrete rettsanvendelsen, blir spørsmålet om vilkåret ”særlige grunner” er oppfylt i dette konkrete tilfellet. Dette spørsmålet må uansett drøftes subsidiært i tilfelle man kommer til at domstolene ikke kan prøve om "særlige grunner" foreligger.
Det vil da innledningsvis være naturlig at kandidatene konkretiserer noe hva som ligger i ”særlige grunner”. Som allerede nevnt, er ordlyden relativt vag. I Ot prp nr 56 (1984-1985) s. 101 er det blant annet uttalt følgende: ”Foreligger en overvekt av hensyn som taler for dispensasjon, vil lovens krav være oppfylt og dispensasjon kan gis. I motsatt fall er lovens krav ikke oppfylt og dispensasjon kan ikke gis. De særlige grunner som taler for dispensasjon må naturligvis ligge innenfor rammen av loven.”
I Sivilombudsmannens årsmelding 1996 s. 260 oppstilles følgende krav: ”at det foreligger spesifiserte, klare grunner som etter en nærmere konkret vurdering er av en slik art og tyngde at de kan slå igjennom overfor de hensyn bygge og deleforbudet i plan- og bygningslovens § 17-2 første ledd er ment å ivareta.”
I vår sak presenterer Kirkerud i brevet datert 27.01.06 flere argumenter han mener taler for at dispensasjon bør gis. Spørsmålet kandidatene må ta stilling til er om disse argumentene er tilstrekkelige til at kravet om ”særlige grunner” er innfridd. De to første grunnene Kirkerud påberoper seg, at han har gode minner fra Lillevik og at han vil bidra med store skatteinntekter til kommunen, vil ikke være relevante i forhold til en dispensasjonssøknad etter plan- og bygningsloven. Kandidatene bør raskt avvise disse argumentene. Kandidater som bruker mye tid på å drøfte disse, vil raskt vise tegn på manglende forståelse.
Det interessante argumentet vil være at byggeplanene ikke vil hindre befolkningen i Lillevik å benytte eiendommens strandlinje. All den tid eiendommens strandlinje i størst mulig grad vil bli bevart, og det vil være en hekk som skiller huset fra den benyttede strandlinje, vil ikke stranden få et særlig preg av å være privatisert. Allmennhetens tilgang til området vil heller ikke bli redusert i særlig grad. Til dette kommer at bygningen, i motsetning til nabohuset, ikke vil bli særlig synlig fra sjøen.
Spørsmålet blir så om disse argumentene i ”art og tyngde” er tilstrekkelig til at man kan konstatere at ”særlige grunner” foreligger. Også her vil det være kandidatenes argumentasjon som er det avgjørende og begge løsninger må kunne sies å være forsvarlige.
Dersom man kommer til at det foreligger særlige grunner i lovens forstand, vil det være nødvendig å også prøve grensene for kommunens ”kan”-skjønn. Skulle noen kandidater komme til at ”særlige grunner” ikke foreligger, må denne drøftelsen foretas subsidiært.
Usaklig forskjellsbehandling:
Det andre grunnlaget for kravet om ugyldighet er at det foreligger usaklig forskjellsbehandling, all den tid Ulf Ulfsen ble innvilget dispensasjon i forbindelse med hans byggesøknad i 2003.
Studentene bør se at når en avgjørelse avviker fra andre avgjørelser som er truffet i medhold av samme bestemmelse, må forvaltningen være i stand til å gi en saklig begrunnelse for denne forskjellsbehandlingen. Det er i utgangspunktet ikke utenfor forvaltningens kompetanse å forskjellsbehandle, det er bare den usaklige forskjellsbehandlingen domstolene kan gripe inn mot, se Eckhoff/Smith s.365.
I vår sak er det ikke tvil om at det foreligger en forskjellsbehandling mellom Ulf Ulfsen og Rolf Kirkerud. Spørsmålet blir derfor om det foreligger noen saklig grunn for denne forskjellsbehandlingen.
En slik saklig begrunnelse kan vanskelig forankres i de faktiske forhold på stedet. Det fremgår klart av faktum at Kirkeruds planlagte hus vil gli bedre inn i naturen enn det Ulfsens hus gjør. Heller ikke synes det å foreligge andre konkrete omstendigheter som kan begrunne forskjellsbehandlingen. Spørsmålet blir derfor om kommunen kan bli hørt med sin anførsel om at avslaget på dispensasjonssøknaden var et utslag av en ny politisk kurs, og at forskjellsbehandlingen derfor var saklig. Dette spørsmålet er ikke direkte behandlet i den anbefalte litteraturen og man kan derfor ikke forvente at kandidatene går i detalj på spørsmålet. Det bør likevel forventes at kandidatene får frem at forvaltningen ikke i enhver sak kan bli hørt med at det foreligger en endring av praksis. Forvaltningen vil være nødt til å sannsynliggjøre at det på vedtakstidspunktet forelå et ønske om å endre praksis.
I vår sak begrunnes endringen i praksis med det politiske skiftet som hadde skjedd i Lillevik kommune siden den forrige søknaden ble innvilget, samt erfaringene med Ulfsens bygg og de politiske signaler som Regjeringen kom med kort tid før vedtaket ble fattet. Dette skulle etter min mening være tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at det på vedtakstidspunktet reelt sett var tale om en endring av praksis, og at dette ikke ble brukt som et argument for å forsvare den aktuelle løsningen i ettertid.
Tatt i betraktning at faktum tydelig legger opp til at dette spørsmålet skal vurderes, må man kunne forvente at de aller fleste kandidatene vil komme inn på dette i en eller annen form. Kandidater som ukritisk går inn på de anførslene Kirkeruds advokat presenterer når det gjelder Kirkeruds fortid, og som ikke (eller bare i svært liten grad) trekker inn spørsmålet om endring av praksis bør trekkes for dette.
Av de noe sterkere kandidatene bør man kunne forvente at de ikke bare ser problemstillingen, men at de også klarer å konkretisere terskelen, altså at det på vedtakstidspunktet faktisk forelå et reelt ønske i forvaltningen om å endre praksis. Når man skal skille mellom disse kandidatene, vil det videre være kvaliteten på argumentasjonen som er det sentrale.
Påstand nr 2: Rolf Kirkerud krever dom for at han er berettiget til å starte byggearbeider på eiendommen
Denne påstanden gjelder spørsmålet om Rolf Kirkerud har anledning til å kreve dom for realiteten, eller om han må nøye seg med å få vedtaket kjent ugyldig. Spørsmålet må drøftes subsidiært for dem som kommer til at det ikke hefter feil ved forvaltningens vedtak.
Dette rettsspørsmålet er kort drøftet i Eckhoff/Smith s. 483-484 og det må kunne forventes at studentene kjenner til problemstillingen, herunder saken inntatt i Rt 2001 s. 995. Den aktuelle kjennelsen gjaldt spørsmålet om domstolene kunne avsi dom for at en person som var innvilget 50% uførepensjon hadde rett til 100% uførepensjon. Førstvoterende, med tilslutning fra de øvrige dommere, uttaler her: ”Etter min mening er det ikke grunnlag i tradisjonell norsk rett for en generell regel om at domstolene ved lovbundne forvaltningsvedtak kan gi dom for realiteten. Jeg vil ikke utelukke at domstolene bør ha adgang til å gi realitetsdom i særlige tilfeller, for eksempel der noe annet vil være unødig formalisme eller hvis et forvaltningsorgan mot formodning ikke innretter seg lojalt etter en domsavgjørelse. Men den klare hovedregel er den motsatte: domstolenes kontroll med forvaltningen er innskrenket til en legalitetskontroll. Dom på positivt vedtak krever særskilt hjemmel, jf. Tvistemålsloven § 482 og skattebetalingsloven § 48 nr. 6”.
Utgangspunktet vil altså være at domstolene ikke kan avsi realitetsdom ved lovbundne forvaltningsvedtak. Da det i vår sak også er tale om et ”kan”-skjønn, må dette utgangspunktet gjelde desto mer.
Denne kjennelsen har imidlertid blitt kritisert i teorien, blant annet av Jørgen Aall (I Nybrott og odling s. 651) og Erik Boe (I Lov og Rett 2002 s.259). Tatt i betraktning at studentene besvarer denne oppgaven med alle tilgjengelige hjelpemidler, vil enkelte trolig finne frem til denne kritikken.
Kritikken gjelder imidlertid hovedsakelig for det Boe kaller ”lovbundne forvaltningsvedtak”, altså de tilfeller hvor en avgjørelse må ha et bestemt innhold dersom lovens vilkår først er oppfylt, slik som tilfellet er i forhold til trygdelovgivningen. Når det er tale om ”kan”-skjønn, slik som i vår sak, synes derimot kritikken å være noe mildere og mer nyansert. Det synes å være enighet om at når lovens ordlyd åpner for en vid skjønnsadgang fra forvaltningens side slik som her, vil ikke domstolene kunne avsi dom for realiteten, men må nøye seg med å oppheve vedtaket og sende det tilbake til forvaltningen for ny behandling. Slik også Eckhoff/Smith s. 483.
Her som ellers er det kvaliteten på kandidatenes argumentasjon som er det avgjørende ved vurderingen. Trolig vil de fleste finne frem til den aktuelle dommen, og det som vil skille kandidatene er hvordan de anvender den på det foreliggende tilfellet. Det viktigste er at kandidatene får presentert utgangspunktet - at domstolene ikke kan avsi realitetsdom ved lovbundne forvaltningsvedtak. I den grad kritikken av dommen i Rt 2001 s. 995 trekkes inn, bør kandidatene være klare på at denne ikke direkte relaterer seg til den problemstillingen som foreligger i vår sak. Det vil trekke opp dersom studentene ved hjelp av lovens ordlyd, rettspraksis og andre rettskildefaktorer får til forstandige drøftelser av spørsmålet. Løsningen bør her være at domstolen ikke kan avsi realitetsdom.
DEL II:
Denne delen av oppgaven er formulert som en tradisjonell teorioppgave. Kandidatene har tidligere på kurset skrevet en teorioppgave og denne skriveformen har også vært tema på arbeidsgruppesamling og til dels også storgruppesamling. Kandidatene skal slik sett være rustet til å møte de metodiske utfordringer denne oppgavetypen medfører.
Oppgavens materielle innhold:
Oppgaven ber kandidatene om å forklare hva som i teorien menes med uttrykket ”det relative legalitetsprinsipp”. Uttrykket brukes av Eckhoff/Smith på bla. på s. 337, og temaet drøftes, men da noe mer indirekte, av Graver på s. 79-82. Legalitetsprinsippet har også vært hovedtema på to arbeidsgruppesamlinger og en storgruppesamling, og temaet ”det relative legalitetsprinsipp” har i denne sammenheng vært diskutert.
Kravet om lovhjemmel sier ikke i seg selv noe om hvor klart definert den aktuelle hjemmelen må være. Man kunne slik sett tenke seg at det ville være tilstrekkelig for å oppfylle legalitetsprinsippet at det primære rettsgrunnlaget var å finne i lov, mens man ved rettsanvendelsen for øvrig sto fritt innenfor rammen av de tradisjonelle rettskildeprinsippene. Hensynene som ligger bak legalitetsprinsippet taler imidlertid for at lover som gir forvaltningen myndighet tolkes innskrenkende, og spørsmålet kandidatene må redegjøre for i denne oppgaven er i hvor stor grad legalitetsprinsippet på denne måten kommer inn som et rettskildeprinsipp i rettsanvendelsesprosessen.
Sensorene må imidlertid ta hensyn til at kandidatene befinner seg på 2.studieår, og således ikke har gjennomført kurset i rettskilde- og metodelære. At kandidatene skal ha full forståelse for de rettskildemessige aspekt som omfattes av denne oppgaven kan vi derfor ikke vente. Fokus i sensurerings- og kommenteringsarbeidet bør derfor ligge på de forvaltningsrettslige utgangspunkter.
Innledningsvis må man kunne forvente at kandidatene kort sier noe om hva som menes med legalitetsprinsippet og bakgrunnen for dette prinsippet.
Det er videre å forvente at de fleste kandidatene vil ta utgangspunkt i Rt 1995 s. 530, den såkalte ”Fjordlaks-saken”. Den aktuelle saken gjaldt spørsmålet om råfiskloven av 14. desember 1951 nr 3 § 2 gav tilstrekkelig hjemmel for Fiskeoppdretternes Salgslag AS til å treffe vedtak om å innføre en avgift ved førstehåndsomsetning av fersk laks. Det interessante med dommen i forhold til vårt tema er følgende uttalelse av førstvoterende dommer Gussgard: ”Jeg antar, med bakgrunn i teori og rettspraksis, at kravet til lovhjemmel må nyanseres blant annet ut fra hvilket område en befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende det er overfor den som rammes. Også andre rettskildefaktorer enn loven selv må etter omstendighetene trekkes inn.”
Eckhoff/Smith legger på s. 336 til grunn at denne uttalelsen innebærer at det ikke er noe ufravikelig krav at hjemmelen må fremgå klart av bestemmelsens ordlyd. Uttalelsen viser at det her er tale om en sammensatt vurdering hvor man langt på vei bygger på de vanlige tolkningsprinsippene, men hvor hensynene som ligger til grunn for legalitetsprinsippet får betydning for kravet til lovhjemmelens klarhet.
Den videre utfordringen for kandidatene blir så å nærmere konkretisere dette utgangspunktet. De to lærebøkene i faget går ikke i detalj om spørsmålet, men all den tid kandidatene har tilgang til alle tilgjengelige kilder, må man kunne forvente at de også vil gå til annen litteratur enn den som er oppført som anbefalt litteratur på kurset. En oversikt over litteraturens tilnærming til spørsmålet finner man f.eks i Graver på s. 80, og jeg nøyer meg langt på vei med å vise til denne oversikten når det gjelder ytterligere litteratur.
Avgjørende blir det at kandidatene lykkes med å få frem at kravet til klarhet styrkes desto mer alvorlig inngrepet fremstår å være. Tolkningen av den konkrete hjemmelsloven må altså skje på bakgrunn av alle de hensyn som gjør seg gjeldende, også de hensyn som kommer til uttrykk gjennom legalitetsprinsippets krav om hjemmelsgrunnlag.
Bernt omtaler i ”Legalitetsprinsippet og andre hjemmelsspørsmål i den offentlige rett – noen prinsipielle betenkninger” (Lov og Frihet Oslo 1982 s. 509-526) legalitetsprinsippet som ”en generell rettskildemessig standard eller retningslinje – en alminnelig regel om at jo sterkere innslag av hetronom kompetanse det er tale om å legge i en kompetanseregel, jo mer bastant må det rettskildemessige grunnlaget for denne være.”
Kandidatene bør på grunnlag av det foreliggende rettskildemateriale få tydelig frem at vekten av de øvrige rettskildefaktorene vil kunne reduseres dersom vi befinner oss på legalitetsprinsippets område, og at dette særlig gjør seg gjeldende med større tyngde jo mer tyngende rettslige normeringer man står overfor.
De svakeste kandidatene vil trolig stoppe her, mens en del andre vil gå videre inn på "behandlingskriteriet-sakene", herunder Rt 1993.249. Denne har blitt nevnt i tilknytning til det relative legalitetsprinsipp på forelesning, og dommen har også til en viss grad vært diskutert i forbindelse med gruppeundervisningen.
Den aktuelle saken gjaldt utskriving fra tvungent psykisk helsevern og det konkrete spørsmålet var om ett av vilkårene for å holde vedkommende med tvang var oppfylt, det såkalte behandlingskriteriet. Lovens formulering var at ”tvang måtte være nødvendig for å hindre at utsiktene til helbredelse eller vesentlig bedring forspilles”. Situasjonen var imidlertid at legen mente at ved en utskriving ville pasientens tilstand bli verre, det var altså ikke fare for at utsiktene til helbredelse ble forspilt, men derimot en fare for tilbakefall. Høyesterett kommenterte at man her var på et område det rettssikkerhetshensyn gjorde seg sterkt gjeldende, men la likevel avgjørende vekt på reelle hensyn som talte for bruk av tvang også i et tilfelle som det foreliggende. Denne rettsoppfatningen ble også opprettholdt i to senere dommer, Rt 1998 s.937 og Rt 2000 s.23, og spørsmålet er hvordan disse dommene forholder seg til den tidligere nevnte Rt 1995 s. 530.
De sterkere kandidater bør peke på at Høyesterett gjennom formuleringen: ”men det er samtidig forbundet med prinsipielle betenkeligheter å anvende behandlingskriteriet utenfor de tilfelle som omfattes direkte av bestemmelsens ordlyd. Disse betenkeligheter har særlig stor tyngde fordi det her i prinsippet er tale om en tidsubestemt administrativ frihetsberøvelse” synes å presentere et relativt legalitetsprinsipp. Høyesterett uttrykker at all den tid inngrepet i dette tilfellet var svært alvorlig, så burde man være svært forsiktig med en utvidende tolkning.
Her som ellers er det kandidatenes forståelse av temaet som er det sentrale, og de kandidatene som får formidlet forståelse bør belønnes selv om de ikke har gått i dybden på rettskildematerialet.
Vurderingen:
Besvarelsene skal vurderes til bestått/ikke bestått. I tillegg skal besvarelsene påføres fortløpende kommentarer, samt en avsluttende kommentar hvor det også oppgis om besvarelsen ligger i det øvre, nedre eller midtre sjikt. Se nærmere om dette i det vedlagte sensorbrev og den vedlagte retteveiledningen. Sensorene gjøres for øvrig oppmerksom på at del I skal telle noe mer enn del II, del I ca 60 % og del II ca 40 %.
For grensen mellom bestått og ikke bestått vil det være sentralt om studenten ser de aktuelle problemstillinger og får til en viss drøftelse. Studenter som bommer på flere av de sentrale problemstillingene, har syltynne drøftelser eller drøfter utenfor oppgaven, vil ligge i faresonen for ikke bestått. Oppgavene må totalt sett regnes som sentrale og ikke spesielt vanskelige, selv om enkelte av spørsmålene nok vil volde noe besvær for en del studenter. Svikt på enkelte punkter kan ikke tillegges avgjørende betydning. Det er helhetsinntrykket av studentens prestasjon som må danne grunnlaget for vurderingen av om studenten skal stå eller ikke. Studenten må dokumentere en grunnleggende forståelse for de spørsmål oppgaven reiser.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |