Sist oppdatert 07. juni 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS123
Den praktiske oppgaven er naturlig nok hentet fra den spesielle forvaltningsretten, men flere av spørsmålene som oppstår må først og fremst løses ut i fra de alminnelige forvaltingsrettslige reglene. I år hadde studentene noe kortere tid på å skrive den obligatoriske oppgaven enn vanlig, og jeg har prøvd å ta hensyn til dette ved å lage en relativt kortfattet oppgave.
Kjernelitteratur i kurset er:
- Fra Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 8. utg., Oslo 2006, kap. 8-10, og 23–33.
- Alternativ til Eckhoff og Smith: Hans Petter Graver, Alminnelig forvaltningsrett, 2. utg., Oslo 2002, kap. 3, 4, 6-8, 10-15, og 29-31.
- Hans Christian Bugge, Lærebok i miljøforvaltningsrett (Oslo 2006) Våren 2007 kan evt. Backer leses i stedet.
- Ørnulf Rasmussen, «Psykisk helsevern», kap. 6 i Andenæs, Molven, Rasmussen, Sandberg og Warberg, Sosialrett, 6. utg., Oslo 2003.
- Fra Asbjørn Kjønstad og Aslak Syse, Velferdsrett I, 3. utg., Oslo 2005, Kap. 1, punkt 1.2 «Hva velferdsretten omfatter», og Kap. 2 «Rettighetstenkningen i velferdsretten».
- Fra Bernt, Overå og Hove, Kommunalrett, 4. utg., Oslo 2002, Kap. XI «Sosial- og helsehjelp».
- Fra Kjønstad, Bernt, Kjellevold og Hove, Sosial trygghet og rettssikkerhet, 2. utg., Bergen 2000, Kap. II «Rett til stønad for livsopphold»
Den første delen gjelder rett til kommunale helsetjenester i form av opphold på sykehjem. Det rettslige grunnlaget er kommunehelsetjenesteloven (lov av 19. nov. 1982 nr. 66) som fastsetter at de som oppholder seg der har krav på "nødvendig helsehjelp", jf. også § 1-3(2) nr. 6 som legger sykehjemsomsorgen på kommunene. Den sentrale avgjørelsen for forståelsen av bestemmelsen er Rt. 1990 s. 874 (Fusa-dommen), som også tar opp de føringene som ble gitt i forarbeidene. Konkret gjaldt Fusa-dommen hjemmebasert omsorg, men rettsreglene som Høyesterett satte opp er retningsgivende også for andre ytelser etter kommunehelsetjenesteloven. Det kan være vanskelig for studentene å formulere problemstillingen her, siden det springende spørsmålet er om Bø har krav på sykehjemsplass umiddelbart. Utgangspunktet må tas i kommunehelsetjenesteloven § 2-1 første avsnitt som fastsetter at enhver som oppholder seg i kommunen har rett til "nødvendig helsehjelp". Fusadommen gjaldt omfang av hjemmehjelpsytelser, og i avgjørelsen ble regelen presisert dit hen at det gjelder en viss minstestandard som kommunene ikke kan gå under (s. 887). Spørsmålet om domstolskontroll behandlet Høyesterett dels løsrevet fra normen i sosialtjenesteloven og henviste til at en slik prøving lå "nær opp til en domstolprøving av det frie skjønn" (s. 888). En kan muligens også se på velferdsmessig minstemål som et generelt innholdsmessig krav til forvaltningsavgjørelser (jf. Graver s. 145–154).
Overført på den konkrete problemstillingen, må studentene få frem at fastlegen mente sykehjemsplass var nødvendig. Kommunen viste til at Bø kunne forsørges av familien frem til sommeren 2007. Studentene må ta tak i denne anførselen, og enten formulere dette som et spørsmål om rettsanvendelse (er Bø i behov av "nødvendig helsehjelp") eventuelt som et spørsmål om hensiktsmessighetsvurderinger (er det "grovt urimelig" av kommunen å indirekte kreve at familien stiller opp, ev. om dette kan ses på som en form for usaklig hensyn).
Del I reiser spørsmål i kjernen av faget, men tematikken er vanskelig og ventelig vil studentene velge ulike innfallsvinkler. Siden Fusadommen er nevnt i anførslene, må en kunne forvente at denne er tatt med i drøftelsene. Samtidig er det viktig å understreke at det er mange innfallsvinkler til problemstillinger, og det er ikke lett å gripe tak i Høyesteretts argumentasjon, hvor kommunehelsetjenesteloven § 2-1 ses på som et rettsspørsmål (i alle fall "kjernen"), samtidig som Høyesterett bruker begreper som brukes i forbindelse med prøving av det "frie skjønn".
Slik oppgaveteksten er formulert, kan tolkes den som en invitasjon til å diskutere om Bø har krav "realitetsdom", dvs. at domstolene ikke bare underkjenner vedtaket som ugyldig, men i slutningen også fastsetter ytelsen som han har krav på, jf. problemstillingen i Rt. 2001 s. 995 som har blitt behørig diskutert i juridisk teori. Dette var ikke tilsiktet fra min side, men studenter som diskuterer denne problemstillingen må selvsagt honoreres for det. En del studenter har også funnet frem til forarbeidene i forbindelse med endringen av khtl. § 2-1 i 1986 (lov av 11. juli 1986 nr. 55) som overførte ansvaret for sykehjem fra fylkeskommunene til kommunene. Disse kan være vanskelig å håndtere, dels fordi de går på hjelpeformen (hjemmebasert omsorg kontra sykehjemsplass) og dels på grunn av rettskildesituasjonen (de er "etterarbeid" i forhold til § 2-1), men studenter som har funnet frem til disse viser evne til aktivt kildesøk og må få plusstegn i margen for det.
Jeg har prøvd å formulere oppgaven slik at fokus skal ligge på de materielle spørsmålene, og erfaringen under sensuren viser at de fleste studentene unnlater å ta opp prosessuelle aspekt, selv om noen skriver utfyllende disse (tilstrekkelig forhåndsvarsel m.v.).
Den første påstanden til Bø er at vedtaket om å flytte ham til et annet sykehjem var ugyldig. Det kan være vanskelig for studentene å formulere det rettslige grunnlaget her. Spørsmålet er ikke om Bø har rett til nødvendig helsehjelp, men hvordan denne skal gjennomføres. Muligens kan en forankre drøftelsen i lovteksten i § 2-1, men det er vanskelig å si at pasienten ikke får nødvendig helsehjelp så lenge han tilbys plass på en institusjon som varetar hans behov. Det mest nærliggende rettsgrunnlaget er etter min mening å ta utgangspunkt i at ytelser som tilbys av det offentlige skal holde et alminnelig forsvarlighetsnivå. Regelen i helsepersonelloven § 4 kan ses på som uttrykk for et generelt prinsipp, men en kan ikke forvente at studentene finner frem til sistnevnte bestemmelse og klarer å utlede et mer generelt prinsipp.
Uansett rettslig forankring, vil utgangspunktet være at kommunen har stor frihet med hensyn til hvordan den vil gjennomføre helsehjelpen. Fusadommen kan gi veiledning her, hvor Høyesterett i et obiter dictum (s. 888) fremholdt at spørsmål om hvilke ytelser som skal gis er opp til kommunens "frie skjønn".
Bøs primære anførsel er at han bare kan flytte om at han er enig i tiltaket. Han viser til sosialtjenesteloven § 8-4 som pålegger institusjonen en rådføringsplikt og som innebærer at pasientens syn skal vektlegges, men regelen hjemler ikke en "veto-rett" for pasienten. Noen studenter vil kanskje finne frem til pasientrettighetsloven § 2-4, men denne gir bare en valgrett i forhold til visse typer institusjoner. ("sykehus" og DPS). På den annen side kan medvirkningsregelen i pasientrettighetsloven § 3-1 ses på som et uttrykk for at pasientens rett til å bestemme over seg selv har fått økt betydning i lovgivningen. Sykehjemmet er Bø sin bolig og selv en midlertidig flytting er et inngripende tiltak i hans privatliv. Likevel mener jeg at hans selvbestemmelsesrett ikke rekker så langt at hans syn er avgjørende for om et vedtak om flytting kan gjennomføres. Saksforholdet i oppgaven har visse likhetstrekk med kjennelsen i RG 1992 s. 627, men der ble saken avgjort på grunnlag av manglende medvirkning under flytteprosessen (saken gjaldt kollektiv flytting av beboere på et sykehjem i forbindelse med oppsigelse av driftsavtale).
Bøs andre anførsel er to-delt, og det hevdes at vedtaket er grovt urimelig og et utslag av (usaklig) forskjellsbehandling. Studentene må ta tak i begge aspektene og drøfte dem separat, selv om det kan være vanskelig å holde argumentasjonen fra hverandre. Det sentrale i forhold til "grovt urimelig" er at hans personlige relasjon til en med-pasient gjør at vedtaket blir unødig inngripende for ham. Studentene må her få frem at Høyesterett i praksis har satt opp en høy terskel og få at en står overfor en mål-/middel-vurdering. Det sentrale er om belastninger flyttingen medfører for Bø er grovt urimelig sett i forhold til de praktiske forholdene som tilsier en midlertidig flytting ut i fra botid ved sykehjemmet. I forhold til usaklig forskjellsbehandling står en kanskje mer overfor et krav om positiv særbehandling, hvor Bø krever å bli stilt bedre enn de pasientene som er uten slik nære relasjoner.
Antakelig ville advokaten i en virkelig tvist også vist til EMK artikkel 8, og anført at atskillelsen var et urettmessig inngrep i pasientens privatliv (ev. familieliv). Siden studentene først møter menneskerettighetene på tredje studieår er dette ikke anført.
Den andre påstanden til Bø er et erstatningskrav. For å ta stilling til kravet, må en ta utgangspunkt i anførselen om at vedtaket var uten lovhjemmel. Studentene må ha stor frihet ved tilnærmingen her, siden de to alternative fremstillingene har ulike innfallsvinkler til legalitetsprinsippet, jf. særlig Graver s. 208–211 som dels også redegjør for forskjellige oppfatninger.
Studentene bør få frem at en står overfor en faktisk handling, i form av fysisk maktutøvelse vis-à-vis Bø. En kan her ta utgangspunkt i kommunens anførsel om at deres eiendomsrett til rommene ga grunnlag for økt handlefrihet. Et stykke på vei kan de høres med en slik argumentasjon. For eksempel kunne sykehjemmet avlåst rommet mens Bø var ute. Det er mer inngripende å fysisk ta tak i Bø, selv om han bare gjorde passiv motstand. Maktbruk som overtrer grensen for det straffbare (legemsfornærmelse eller tvangsbruk), er i utgangspunktet ulovlig også for offentlige ansatte, jf. eks. Eckhoff/Smith s. 340–341. Handlingen vil derfor bare være rettmessig om den kan forsvares ut i fra reglene om nødrett (nødverge er ikke aktuelt her). Den mest hensiktsmessige betegnelsen er her ikke nødrett, men selvtekt, fordi kjernen i saken er at sykehjemmet vil tvangsfullbyrde sitt eget vedtak med eget personell. En kan selvsagt ikke forvente at studenter på andre studieår håndterer slike utfordringer i grenselandet mot prosessretten. De fleste studentene tar utgangspunkt i at Bø ikke representerer noen "Fare" slik at grunnvilkåret for inngrep ikke er oppfylt. I fall en går videre må en foreta en interesseavveining av maktutøvelsen opp den integritetskrenkelsen som den innebærer. Faktum er noe tynt for så vidt gjelder selve gjennomføringen, og en kan stille spørsmålstegn ved om personalet i tilstrekkelig utstrekning har prøvd ut mindre inngripende tiltak. En slik forpliktelse følger av forholdsmessighetsbetraktninger, og en må kreve at en først prøver med ulike former for overtalelse før en går til håndgripeligheter.
Noen studenter vil kanskje ta utgangspunkt i pasientrettighetslovens bestemmelser. Problemet er at disse regulerer rett (ev. plikt) til "helsehjelp", mens den aktuelle flyttingen ikke kan ses på som helsehjelp.
Studentene må til slutt drøfte spørsmålet om maktutøvelsen utløser et erstatningskrav. De som har konkludert med at maktutøvelsen var lovlig, må foreta en subsidiær drøftelse på dette punkt. Også når det gjelder erstatningsansvaret har ulike verk forskjellige tilnærminger, jf. f. eks. Graver s. 508 som påpeker at en ikke bør sondre mellom faktiske handlinger og normeringer i relasjon til erstatningsspørsmålet. Her kan studentene bli forvirret av Eckhoff/Smith s. 468–472 som fokuserer på "vedtak", og dermed ikke tar opp faktiske handlinger. Et gjennomgangstema har vært hvorvidt erstatningsansvaret er objektivt. Avgjørelsen i Rt. 1987 s. 1495 gjaldt ulovlig tvangsinnleggelse innen det psykiske helsevernet (Reitgjerdet), og her tilkjente Høyesterett erstatning på objektivt grunnlag. Selv om tiltaket her er mindre inngripende enn tvangsinnleggelse, taler mye for at det offentlige er objektivt ansvarlig ved urettmessig tvangsbruk.
Avsluttende merknad
Den obligatoriske oppgaven er en del av læringsprosessen. Studentene kan derfor forvente at sensorkommentarene forklarer hva som kan gjøres bedre og hvordan, i tillegg til ros der hvor det er på sin plass. Tidsrammen (60 minutt) setter likevel naturlige begrensninger på hvor omfattende kommentarene kan være. Avslutningsvis skal studentene få en sluttkommentar som sammenfatter de løpende kommentarene. Her bør sensorene også angi om besvarelsen ligger i det øvre/midtre/nedre sjikt, med en antatt normalfordeling med en tredjedel på hver av kategoriene.
|
Sist oppdatert 07. juni 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |