Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS122
1. Utdyping vedrørende læringskrav og undervisning
1.1 Læringsstoff og læringskrav
Jeg viser til de tilsendte fotokopier av læringsstoff og læringskrav (blir sendt sammen med besvarelsene). For å gi sensorene et adekvat bedømmelsesgrunnlag skal det innledningsvis (pkt 1.2 og 1.3) gis en utdypning av hvilke forutsetninger studentene har foran midtveiseksamen (hjemme-eksamen).
1.2 Kvalitetsreformens rammebetingelser
Som følge av kvalitetsreformen skal erstatningsrett læres i løpet av 6-7 uker. Læreboken er ikke spesielt tilpasset dette studieopplegget og pretenderer langt på vei å få med hele faget. Som følge av sidetallsbegrensning har vi måttet skjære bort biter av fremstillingen i Nygaard, Skade og ansvar, 5. utg. 2000 (heretter Nygaard). For å møte disse rammebetingelsene på en slik måte at det er mulig for studentene å tilegne seg basiskompetanse i erstatningsrett, er kurset basert på følgende grep: Det arbeides bare med praktikumsoppgaver og hovedmålsettingen er å sette studentene i stand til å ta stilling til et praktisk erstatningsspørsmål på juridisk forsvarlig måte.
Kombinasjonen av den teoretiske tilnærming i læreboken og ideer om oppgaveteknikk har noen ganger gitt et uheldig resultat på eksamen. Mange eksamensbesvarelser har bestått av en opplisting av teoriens strukturer av ”minstevilkår” uten at disse reelt er anvendt på faktum i oppgavene, og uten at studentene har hatt en idé om hva de personlig genuint mener om hva som bør være konklusjonen. Under erstatningsrettskurset har man forsøkt å orientere studentene bort fra en slik tilnærming, slik at selve problemløsningen i større grad er satt i fokus. I undervisningen har vi arbeidet med å bruke konkret relevante argumenter i den aktuelle oppgave til å ta et genuint, ektefølt standpunkt til det erstatningsmessige problem.
Herunder har vi særlig arbeidet med å få til konkrete, praktiske culpadrøftelser uten at fremstillingen blir for teoritung. Mange studenter strever imidlertid med å flette faktum og culpanormens delvilkår inn i hverandre på en strukturert måte som samtidig gir flyt, og noen føler at de må "hjemle" vært moment hele veien, selv om dette sjelden gjøres i praksis. Jeg ber sensorene være liberale overfor ulike fremgangsmåter på dette vanskelige punktet. Hovedspørsmålet for bedømmelsen bør være om man kan gjenkjenne relevante erstatningsrettslige argument som er anvendt konkret innenfor sakens kontekst, og om argumentasjonen totalt sett fremstår som overbevisende.
1.3 Undervisningen så langt
Hjemmeeksamen avvikles etter at studentene har deltatt på kurset i 3 uker. De har således hatt relativt kort tid på seg til å lære faget. I løpet av den nevnte tiden er det holdt 14 forelesningstimer, tre smågruppesamlinger (grupper på 10 under ledelse av en viderekommen student) og én storgruppesamling (ledet av vitenskapelig ansatt). Studentene skal ha skrevet tre oppgaver, alle etter en veiledende diskusjon på smågruppesamlingene.
For å lette innlæringen av faget, har så vel forelesningene som oppgaveløsningen blitt konsentrert om et sekstrinns program for løsning av erstatningsrettslige spørsmål. Dette arbeidsprogrammet eller grunnmønsteret kan oppstilles slik:
1. Skade
2. Ansvarsgrunnlag
3. Årsaksspørsmål
- (a) faktisk årsakssammenheng
- (b) rettslig avgrensning i årsakssammenheng
4. Utmåling av erstatning
5. Skadelidtes medvirkning
6. Lempning
Denne inndelingen er gjort av pedagogiske hensyn, men også fordi den grovt tilsvarer gangen i løsning av erstatningsspørsmål i rettspraksis. I tillegg innholder programmet alle relevante materielle punkt.[1] Dersom programmet følges, kan det i hvert fall ikke oppstå feil eller fare for at noe utelates. Vi vil antagelig se igjen noe av programmet i oppgavebesvarelsene. Det bør bemerkes at kartet (programmet) ikke alltid vil stemme helt med terrenget, særlig fordi det er glidende overganger mellom rettslige tema under skadebegrepet (pkt 1), utmåling (pkt. 4) og rettslig avgrensning i årsakssammenheng (pkt 3 (b)). Om rekkefølgen på problemene blir litt uheldig som følge av den sekstrinnspresentasjonen, må vi vise velvilje overfor kandidatene. Dette må ses som en kostnad i det pedagogiske opplegget, en nødvendig kostnad for å kunne bibringe studentene kompetanse i erstatningsrett på kort tid.
Når jeg nevner alt dette, er det for å sikre at sensuren tar tilbørlig hensyn til at studentene er i en innlæringssituasjon.
2. Oppgavens materielle innhold
Spm 1 : Jacob Ås – Heia Borettslag
2.1. Skade
Det foreligger en personskade som beregnes etter barne-erstatningsregelen i skl. § 3-2 a. Dette trenger man ikke gjøre mye ut av, utover å konstatere at det foreligger erstatningsrelevant skade og helst vise til hjemmelen.
2.2 Ansvarsgrunnlag
Vaktmesteren har uten tvil tilknytning til risikoen det usikrede målet representerer, både som følge av sin alminnelige arbeidsinstruks og den spesielle instruks fra styret.
Det foreligger risiko for skade idet banen brukes hyppig av flere personer, samtidig som disse personene er barn. Studentene har god foranledning til å si noe om risikoens grad ved å vise til oppgavens opplysninger om hvor mange som brukte fortballbanen og hvor hyppig. Hvis målet velter, er det risiko for alvorlig personskade og en dødsulykke er vel heller ikke utenkelig. Samlet sett er altså risikoen av en slik karakter at vaktmesteren har en viss oppfordring til å reagere på den.
Den alternative handling er enkel og ligger innenfor vaktmesterens helt ordinære arbeidsoppgaver. At det må gjøres en fire-timers jobb kan ikke sies å være spesielt tyngende for vaktmesteren, og man kan ikke på grunn av arbeidsmengden hevde at den alternative handling ikke var praktisk gjennomførlig. Problemet ligger på en annen kant: Etter faktum kunne vaktmesteren ha løst problemet ved å leie en annen blandemaskin til en sum av kr. 2000. Dette innebærer at den alternative handling ville ha innebåret kostnader for skadevoldersiden, og det blir spørsmål om man på dette grunnlag kan si at påstått skadevolder ikke har handlet uaktsomt.
Det er forståelig at vaktmesteren avventer før han pådrar borettslaget denne utgiften, men for en erstatningsrettslig vurdering, kan det vanskelig ses som forholdsmessig at han forsøkte å spare kr. 2000 når skade først skjer. Utgangspunktet bør være at vaktmesteren hadde tilknytning til en betydelig risiko for alvorlig personskade, og dermed hadde stor oppfordring til å foreta seg noe fortest mulig. Hensynet til å bespare kr. 2000 kan ikke i seg selv medføre at det ikke forelå en praktisk og økonomisk gjennomførlig alternativ handling. Denne vurderingen må ses i lys av at det går 14 dager fra instruksen uten at noe effektivt blir gjort, og hele 31 dager fra risikoen ble alvorlig på grunn av at sementblokken brakk i to. Når dette tidsperspektivet trekkes inn, ser man klarere at vaktmesteren i realiteten tar en sjanse ved å la det drøye med å reparere målet. En slik passiv holdning til problemet over 14 alternativt 31 dager er neppe forenlig med aktsom ferd for en vaktmester. Det er en nyanse i hans uaktsomhet knyttet til tidsrommet før og etter instruksen av 7. juni. For tiden før 7. juni er ikke hans uaktsomhet like åpenbar som etter denne datoen, fordi vaktmesteren før 7. juni bare har generell tilknytning til mulige risiki i borettslaget. Vi vet ikke ut fra faktum om han faktisk kjenner til risikoen målet representerer, men må bygge på en forventning om at han nærmest overvåker bomiljøet. Dette er antagelig innenfor rolleforventingen for en vaktmester, men det synes klart at klanderen av vaktmesteren har særlig styrke for tiden etter at han fikk en positiv, skriftlig instruks den 7. juni. I denne forbindelse kan det også legges vekt på de krav den skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten. For barn som brukte fotballbanen til lekeområde er det en rimelig forventning at den ikke inneholder faremomenter, og at disse elimineres så snart som mulig. Ut fra dette har vaktmesteren ikke reagert tilstrekkelig på risikoen.
Studentene må også ha frihet til å påpeke at det forelå andre handlingsalternativer som kunne ha hindret skaden. Mest nærliggende i så måte ville vel ha vært å stenge fotballbanen, eller i hvert fall den halvdel det usikre målet stod på, legge ned målet, eller legge noen store kampesteiner på målrammen. Her nærmer vi oss spekulasjon i forhold til oppgaveteksten, men dersom studentene innenfor rimelige rammer utviser juridisk og praktisk kreativitet på dette punktet, er det etter mitt syn positivt.
Hvilken betydning har det så at vaktmesteren forsøker å forebygge risikoen ved å bruke et underdimensjonert tau? Dette er å anse som et ineffektivt forsøk på en alternativ, forebyggende handling. I forhold til en totalvurdering av vaktmesterens handlemåte, taler det til hans fordel at han faktisk gjorde noe, men utover dette hindrer det ikke den fellende vurdering i forhold til hans unnlatelse av å gjennomføre den effektive og praktisk og økonomisk gjennomførlige alternative handling knyttet til blandemaskinen. I den grad hans mislykkede forsøk kan få betydning, må det komme inn i bildet som en (subjektiv) unnskyldningsgrunn som fritar ham for ansvar under henvisning til at han var i en villfarelse om hvor sterkt og egnet tauet var som ulykkeshindrende middel, se straks nedenfor.
En mulig synsvinkel er altså å spørre om hans feilvurdering på dette punktet kan virke som en ansvarsbefriende unnskyldningsgrunn av samme type som i båtsmannsdommen Rt. 1964 s. 966. Det blir da spørsmål om feilvurderingen kan sammenlignes med den ansvarsbefriende feilvurdering i båtmannsdommen. Det kan den neppe. Vurderingen av sikkerhetstiltak knyttet til stillingsenergi og konstruksjoners balanse må sies å ligge innenfor de områder en vaktmester må kunne håndtere på forsvarlig vis. Vaktmesteren blir ikke som skipsføreren i båtsmannsdommen stilt overfor vurderinger i ytterkant av hans faglige kompetanseområde, og kan derfor neppe frifinnes under henvisning til akseptabel feilvurdering, jfr. også at båtsmannsdommen ble avsagt under dissens 3-2. Når jeg peker på egenhetene ved båtsmannsdommen er det for å vise at den store hovedregel i norsk rett er at man ikke kan påberope seg faktisk villfarelse om hvorvidt et forebyggende middel vil være effektivt. Hvis man kunne påberopt seg slikt, ville culparegelen bli undergravd og fullstendig ineffektiv. Man kan vel se det slik at når vaktmesteren har tatt på seg vaktmesterrollen, må han leve opp til visse minimumskrav hva gjelder teknisk innsikt eller anses som å handle uaktsomt. Culparegelens krav til vaktmesteren kan i dette tilfelle også formuleres slik at han gitt sin svake innsikt burde ha søkt seg ut av rollen.
Det finnes altså ingen ansvarsbefriende unnskyldingsgrunner for vaktmesteren.
Etter dette foreligger det klart nok culpa hos vaktmesteren, jfr. ”uaktsomt” i skl. § 2-1 nr. 1 første punktum.
2.3 Årsakssammenheng
Det foreligger utvilsomt årsakssammenheng mellom vaktmesterens unnlatelse/pliktbrudd og skaden. Hvis han hadde handlet aktsomt ved å støpe sementblokken og legge den på målrammen, ville skaden ha vært unngått. Dette viser at hans uforsvarlige unnlatelse er årsak til skaden, jfr. betingelseslæren. Det må anses som positivt om kandidatene på lignende måte klarer ”å skrive sakens faktum inn i betingelseslæren” til tross for at saken omhandler en unnlatelse.
Vaktmesterens bidrag kan ikke regnes som noen uvesentlig årsaksfaktor til skaden, og det må anses å være naturlig å knytte ansvar til denne årsaksfaktor, jfr. p-pilledom II Rt. 1992 s. 64 (på s, 70).
Hendelsesforløpet er litt spesielt i og med at det er sjelden at en niåring velger å klatre oppå et mål. Man kan likevel vanskelig si at det generelt var upåregnelig at målet ville falle ned på en eller annen måte, så lenge målet skulle brukes av barn og ungdom. Den omstendighet at målet traff Jacob i egenskap av keeper kan ikke anses å ligge utenfor det påregnelige. Et mål skal jo nettopp benyttes av en keeper, og det må derfor anses påregnelig at det befinner seg personer foran mål. Skaden må derfor anses påregnelig. Det skulle heller ikke kunne finnes noe annet grunnlag for avgrensning i årsakssammenheng (jfr. til dette kravet om ”nærhet i årsakssammenheng” i Rt. 1973 s. 1268)
Etter dette foreligger det 1) en nødvendig, 2) ikke uvesentlig årsaksfaktor som 3) ikke faller utenfor en rettslig avgrensing i årsakssammenheng. Alle disse tre kvalifikasjonene må i prinsippet innfortolkes i rettsvilkåret ”voldes” jfr. skl. § 2-1 nr. 1 første punktum. Det er et pluss dersom studentene på denne måten adresserer kravet til årsakssammenheng, men det er ikke strengt nødvendig så lenge drøftelsen ellers er fornuftig.
Vaktmesteren har ikke gått utenfor det som er rimelig å regne med, jfr. § 2-1 nr. 1 annet punktum. Borettslaget etter dette blir ansvarlig for denne culpøst forvoldte skade i medhold av skl. § 2-1 nr. 1.
2.4 Skadelidtes medvirkning
Det er ikke grunnlag for å komme til at skadelidte har medvirket ved egen skyld på noen måte.
2.5 Lempning
Idet borettslaget har ansvarsforsikring, samtidig som sosiale hensyn tilsier at Jacob får full erstatning, er det svært vanskelig å komme til at beløpet skal lempes. Studentene kan godt nevne lempningsspørsmålet, men det vil være lite skjønnsomt å komme til at erstatningsbeløpet skal settes ned.
2.6 Objektivt ansvar for borettslaget
Etter norsk rett kan man bli objektivt ansvarlig for å eie en ting som forårsaker skade, jfr. Nygaard s. 252-253 og bl.a. Gesimsdommen Rt. 1939 s. 766. Det er på det rene at eiertilknytning til farefull, skadevoldende ting er kvalifiserende, jfr. Nygaard s. 254, og slik kan borettslaget i utgangspunktet bli ansvarlig for den skade fotballmålet gjør. Det kreves imidlertid etter rettspraksis at den risiko som har realisert seg er kvalifisert gjennom å være ”stadig, typisk og ekstraordinær”, se Nygaard s. 256-267.
Fotballmålet representerer klart nok en stadig risiko, jfr. særlig den frekvens av skader som er opplyst i oppgaven, se om dette Nygaard s. 258. Skaden er avhengig av at et menneske, ikke nødvendigvis skadelidte, påvirker fortballmålet slik at dets iboende risiko realiseres. På bakgrunn av fotballmålets tiltenkte bruk av barn og det forehold at det jevnlig brukes, lar det seg likevel forsvare å si at det foreligger en stadig risiko i det øyeblikk målet er usikret. Statistikken viser at bruk av et slikt mål føre eller siden vil føre til skade. Den omstendighet at skader var relativt sjeldne kan tale mot ansvar, jfr. resonnementet i Stigedommen Rt. 1974 s. 41 på s. 43 (stige solgt i et antall over 100.000, i vanlig bruk i et par tiår uten ulykke, sikker for bruker ”med rimelig grad av omtanke og forsiktighet”) som er referert i Nygaard s. 258. På den annen side kunne det ikke legges til grunn at barn passer seg selv på samme måte som deler av resonnementet i stigedommen forutsetter, jfr Nygaard s. 258 nederst. Og fra oppgavens faktum vet vi at skader faktisk har skjedd. Kandidatene bør kunne spille litt på disse vurderingstemaene knyttet til stadig risiko. Personlig mener jeg at det neppe er grunnlag for å utelukke erstatning på objektivt grunnlag fordi risikoen ikke er tilstrekkelig stadig.
Når det gjelder ”typisk”, blir vurderingen noe av den samme. Det er helst spørsmålet om typisk risiko ved usikrede fotballmål som bør være utgangspunktet idet det eventuelt er målet som representerer et ekstraordinært faremoment. Den særpregede risiko ved målet ligger i at det er en tung, men samtidig ustabil innretning laget for barns bruk. Den typiske fare ved et mål er at det kan falle ned. Det er nettopp dette faremomentet som har realisert seg. Hovedfokus ligger altså på selve målet som faremoment, jfr. til dette Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 4. utg. 99 s. 259: ”…[S]kaden må være typisk for den risiko som begrunner ansvaret.” (Utsagnet er utelatt i 5. utg. 2005.)
Jeg tror imidlertid at man også vil kunne bygge argumenter på et bredere perspektiv, jfr. særlig at den typiske fare ved borettslagsdrift nettopp er at man har felles eiendeler bygget for barns lek og at disse etter omstendighetene kan volde fare. Det er borettslagsdriften som bringer barna i kontakt med målet. I forhold til denne diskusjonen nevner jeg at Gulvlukedommen Rt. 1991 s. 1303 dels tok utgangspunkt i gulvlukens risiko (s. 1307) og dels i farene ved restaurantdrift (”alkoholbruken… variasjonsbredden i opptreden kan være større enn ved andre anledninger” (s. 1307)). Utfordringen blir etter dette å peke på at kombinasjonen av det farlige målet og klientellet som skulle bruke målet − barn − representerte en særpreget risiko. Synspunktene knyttet til litt ulike perspektiver for typisk-vurderingen er noe underspilt i teorien, men gjort til et poeng på forelesningene. Om studentene resonnerer på fornuftig vis omkring dette, bør sensorene vise velvilje og i utgangspunktet oppfatte problematiseringen som positiv.
Den risiko et usikret mål representerer, med fare for alvorlig personskade, må lett kunne hevdes å være en ekstraordinær risiko sett fra skadelidtes side. Det forhold at det i et barns vanlige lekemiljø forekommer faremomenter som kan medføre alvorlige personskader må som utgangspunkt anses å overstige dagliglivets risiko, se om dette parameter Nygaard s. 264-265 og Florisdommen Rt. 1966 s. 1532.
Allerede på dette grunnlag kan det muligens forsvares å komme til at borettslaget må være objektivt ansvarlig for den risiko fotballmålet representerer, men i tillegg kommer den atrgumentasjon som går på at risikoen kunne ha vært avverget med enkle midler, se til dette så vel Epileptiker Rt. 1970 s. 1192, nevnt i Nygaard på s. 271-272 som Vindushopp Rt. 2001 s. 388. En dom som kanskje er særlig parallell jfr. resonnementene ovenfor om stadig og typisk , er Gulvlukedommen Rt. 1991 s. 1303, se særlig s. 1307 hvor det påpekes at det var ” et vesentlig moment at det ville vært særdeles enkelt og tilnærmet omkostningsfritt å sikre luka”.
Etter en helhetsvurdering har i alle fall ikke undertegnede problemer med å forsvare at det må bli objektivt ansvar i denne situasjonen.
Argumentasjonen for dette resultatet kan altså bestyrkes ved å vise til at skaden kunne ha vært ungått ved enkle midler, jfr. de nevnte dommene. I læreboken er dette elementet og disse dommene rubrisert under en egen teoretisk kategori, ulovfestet objektivt ansvar for uforsvarlig ordning, se Nygaard s. 271-274. Om studentene på bakgrunn av lærebokens fremstilling vil skille ut dette som en egen ansvarskategori, må dette godtas og vi bør utvise stor velvilje mht. rubriseringen så lenge det presenteres relevant argumentasjon.
For min egen del mener jeg likevel at det i denne oppgave er mest hensiktsmessig å bygge på argumentene knyttet til det rene objektive ansvaret, med et supplement av de argumenter som er knyttet til den nevnte kategorien (”uforsvarlig ordning”). Jeg nevner i denne forbindelse at flere av de fellende dommer har benyttet argumenter fra begge kategorier, og at min tilnærming derfor har en viss støtte i praksis, se bl.a. gulvlukedom Rt. 1991 s. 1301. En slik tilnærming er for øvrig godt forenlig med Lødrups fremstilling av spørsmålet om ulovfestet objektivt ansvar, se 5. utgave, særlig s. 234-238. Jeg nevner også at den historiske utvikling av det objektive ansvaret taler for at culpaelementer må være relevante i en bredere vurdering: Det objektive ansvaret starteet som kjent som en fingering av skyld, som et meget strengt culpaansvar (se Nygaard s. 248-249). Da kan ikke skyld-elementer være irrelevante når de opptrer i kombinasjon med elementer av stadig, typisk og ekstraordinær ririko.
Om noen skulle komme til at det ikke blir objektivt ansvar, må dette være fullt akseptabelt, forutsatt at argumentasjonen for resultatet er etterrettelig. Et slikt resultat bør imidlertid begrunnes ut fra at de kriterier som er gjennomgått ovenfor ikke anses tilfredsstilt.
Jeg nevner for øvrig at jeg på forelesningene har presentert et såkalt ”oppveiingssynspunkt”; at store utslag vedrørende for eksempel risikoens ekstraordinaritet, kan begrunne at man rennonserer på kravet til stadig eller typisk og vice versa. Jeg mener å ha god støtte for dette i rettspraksis, se. for eksempel dynamittlagerdommen Rt. 1983 s. 1052, og oppfatningen er godt forenlig med Nygaards ”variabel-system” og Lødrups fremstilling på bl.a. s. 229. Hvis studentene argumenterer på tilsvarende måte, bør det klart nok godtas og etter min oppfatning oppfattes som forstandig bruk av rettskildene.
2.7 Elina Ås - Heia borettslag
For Elina Ås blir ansvarsgrunnlaget det samme som i relasjon til Jacob Ås. Det samme gjelder spørsmålet om årsakssammenheng frem til Jacobs skade. Det er klart nok også faktisk årsakssammenheng mellom vaktmesterens bidrag og Elinas økonomiske tap. Problemet i relasjon til Elina er utelukkende om hennes tap ligger innenfor en rettslig avgrensning i årsakssammenheng.
Vi står overfor typetilfellet tredjemanns tap ved skade på person, se om dette Nygard s. 358. I prinsippet går tapet innunder skl. § 3-1, jfr. Nygaard s. 358. Det må likevel vurderes om utgiftene ”står i rimeleg og naturleg samanheng med skaden” slik Nygaard formulerer det på samme side. I henhold til rettspraksis (særlig Rt. 1975 s. 670) skulle morens tap være kvalifisert. Hun er mor til skadelidte og har således tilstrekkelig nær familiemessig tilknytning til skadelidte. I Rt. 1975 s. 670 ble det godtatt reiseutgifter for en nærstående fra Tyskland. Man må da kanskje kunne godta også reiseutgifter hver dag for en person i Norge, selv om det går over et relativt langt tidsrom. Dette må i alle fall gjelde i en situasjon hvor skadelidte har åpenbar nytte/glede av besøket, jfr. resonnementet i Rt. 1975 s. 670.
Hadde det vært tale om bussutgifter, ville utgiftene derfor etter mitt skjønn klart nok være erstatningsmessige.
Det problematiske ligger imidlertid i at skadelidte har brukt taxi og ikke buss. Som kjent har Høyesterett i en annen sammenheng uttalt at skadelidte er henvist til offentlige transportmidler hvor rutetilbudet er tilstrekkelig utbygget, jfr. Leiebildommen Rt. 1992 s. 1469 (på s. 1473). Dette utgangpunktet legger visse føringer også på vårt spørsmål. Jeg vil anta at dersom Elina hadde vært en psykisk sterk person som ikke ble påvirket av ulykken, ville hun hatt problemer med å argumentere for taxi-bruk slik saken ligger an.
Denne delen av besvarelsen kan med fordel hjemles i regelen om at skadelidte plikter å begrense tapet for skadevolder, jfr. oppbygningen av leiebildommen. Hjemmelen er imidlertid helst en ulovfestet regel, og ikke skl. § 5-1 nr. 2, slik Rt. 1992 s. 1469 la til grunn, se om dette Nygaard s. 377 nederst. I og med at Høyesterett har brukt § 5-1 nr. 2 som hjemmel, må imidlertid studentene kunne gjøre det samme, jfr. til dette også særlig Lødrup s. 314.[2]
Følgende passus fra leiebildommen kan ha interesse for vårt spørsmål:
”Etter skadeserstatningsloven §5-1 nr 2 plikter en skadelidt i rimelig utstrekning og etter evne å begrense skaden. Dette må innebære at leiebilutgifter bare kan kreves dekket når de står i et rimelig forhold til de ulemper mangelen på bil i reparasjonsperioden medfører. De fleste vil uten større problemer kunne unnvære bilen noen tid, f eks når den er på verksted uten at årsaken er at den er skad et av en utenforstående. Der offentlige eller andre transportmidler er tilgjengelige, må disse i utgangspunktet brukes. Behov for personbil ved en enkelt eller noen få anledninger vil kunne tilfredsstilles ved bruk av drosje. Det må også kunne kreves at skadelidte endrer tidspunkt for ferie, utflukter eller lignende, der bruk av bil er en forutsetning, når slik endring ikke medfører særlig ulempe” (s. 1473).
I den siterte teksten fastslås det at skadelidte må strekke seg et stykke for å spare skadevolder for erstatningsbetaling. Spørsmålet er om den omstendighet at det er ulykken som har bevirket at hun må ty taxi gjør at saken kommer i en annen stilling. Dette reiser straks litt vanskelige spørsmål. En mulig argumentasjonsmåte er som følger: Skadevolder må ta skadelidte som han er, noe som kan tale for at hennes svake psykiske konstitusjon er skadevolders risiko.
Passusen om at pådratte utgifter må stå i et rimelig forhold til ulemper man ellers står overfor, kan også ha en viss overføringsverdi, og tale for erstatning: For Elina vil det være forbundet med en stor og merkbar ulempe å måtte ta buss i den aktuelle perioden. Her kan også prinsippet om at skadevolder må ta skadelidte som hun er, komme inn i bildet. Hvis man skal ta Elina som hun er, må denne den psykiske ulempen ved å ta buss vektlegges, og man kan da si at merutgiften drosjetransporten representerer ikke er uforholdmessig.
På den annen side har man etter norsk rett ikke vern for psykiske påkjenninger med mindre de skyldes dramatiske hendelser i nær familie i kombinasjon med en opprivende overbringelse av budskapet, jfr. til dette sjokkdommene, særlig Soladom Rt. 1966 s. 163. At man indirekte får vern om en mindre forverring av en psykisk tilstand evt. en mindre alvorlig psykisk påkjenning som det å ta buss med fremmede vil stå i dårlig sammenheng med sjokkdommene, som jo bare gir den robuste vern, jfr. Soladommen Rt. 1966 s. 163. Mot dette kan man igjen anføre at teorien har argumentert for et sterkere vern for de sjokkskadde , se så vel Nygaard s. 360 som Lødrup s. 297.
Et særlig poeng er at det neppe kan være uten betydning at det er nettopp skadevolders handling som har forårsaket den psykiske forverring. Den omstendighet at selve den svekkede tilstand kan tilbakeføres til skadevolders ferd, kan kanskje anvendes som argument for at man ikke bør være gjerrig med utgiftserstatningen for tredjemann. Det kan oppleves som støtende at den direkte skadelidtes pårørende må manne seg opp og ta bussen eller betale selv, så lenge det er skadevolder som faktisk har påført henne det aktuelle traumet.
Vi har nok ikke klare holdepunkter for hvordan dette problemet skal håndteres de lege lata, og studentene blir henvist til å prøve å lage noen argumenter ut fra Leiebildommen og andre rettslige holdepunkter i nærheten av vår problemstilling. Erfaringsmessig lykkes de flinkeste i å få til en balansert drøftelse av slike spørsmål.
2.8 Karaktervurdering
For den veiledende, ikke tellende hjemme-eksamen, er det mest hensiktsmessig at man foretar en mild gaussing innenfor hver kommisjon, gjerne slik at man tar utgangspunkt i de kvalitative kriteriene for de ulike bokstavkarakterene. Jeg viser for øvrig til retteveiledningen.
Dette er en foreløpig sensorveiledning, og jeg tør foreløpoig ikke gi noen holdepunkter for den veiledende karaktersetting. Veiledningen vil imidlertid suppleres når jeg har lest studentenes besvarelser. Konstruktiv kritikk eller andre former for kommentarer hilses velkommen.
[1] At det ikke er ansvarsgrunnlag på skadevoldersiden fordi skadelidtes forhold har ført til skaden (skadelidtes ”vågnad” egenrisiko, jfr brannslukkerapparatdommen Rt. 1957 s. 985), er ikke synlig i seks trinns-programmet, men ble på forelesningen behandlet før pkt. 5 medvirkning.
[2] Lødrup unnlater imidlertid å gå inn på det problem som ligger i at skl. § 5-1 nr. 2 materielt forutsetter skyld, mens tapsbegrensningsplikten gjelder selv om skadelidte ikke utviser skyld.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |