Sensorveiledning obligatorisk oppgave- JUS122

Jeg viser til de tilsendte fotokopier av læringsstoff og kompetansekrav (blir sendt sammen med besvarelsene). For å gi sensorene et adekvat bedømmelsesgrunnlag skal det innledningsvis (pkt 1.2 og 1.3) gis en utdypning av hvilke forutsetninger studentene har foran den obligatoriske oppgaven.

Som følge av kvalitetsreformen skal faget erstatningsrett læres i løpet av 8 uker. Læreboken er ikke spesielt tilpasset dette studieopplegget og pretenderer langt på vei å få med alle problemstillinger i faget, noe kurset ikke gjør. Som følge av sidetallsbegrensning har vi derfor måttet skjære bort biter av fremstillingen i Nygaard, Skade og ansvar, 6. utg. 2007 (heretter Nygaard). For å møte disse rammebetingelsene på en slik måte at det er mulig for studentene å tilegne seg basiskompetanse i erstatningsrett, er kurset videre basert på følgende grep: Det arbeides mest med praktikumsoppgaver og hovedmålsettingen er å sette studentene i stand til å ta stilling til et praktisk erstatningsspørsmål på juridisk forsvarlig måte.

Kombinasjonen av den teoretiske tilnærming i læreboken og ideer om oppgaveteknikk har noen ganger gitt et uheldig resultat på eksamen. Mange eksamensbesvarelser har bestått av en opplisting av teoriens strukturer av ”minstevilkår” uten at disse reelt er anvendt på faktum i oppgavene, og uten at studentene har hatt en idé om hva de personlig genuint mener om hva som bør være konklusjonen. Under erstatningsrettskurset har man forsøkt å lede studentene bort fra en slik tilnærming, slik at selve problemløsningen i større grad er satt i fokus. I undervisningen har vi arbeidet med å bruke konkret relevante argumenter i den aktuelle oppgave til å ta et genuint, ektefølt standpunkt til det erstatningsmessige problem.

Herunder har vi særlig arbeidet med å få til konkrete, praktiske culpadrøftelser uten at fremstillingen blir for teoritung. Mange studenter strever imidlertid med å flette faktum og culpanormens del vilkår inn i hverandre på en strukturert måte som samtidig gir flyt, og noen føler at de må "hjemle" vært moment hele veien, selv om dette sjelden gjøres i praksis. Jeg ber sensorene være liberale overfor ulike fremgangsmåter på dette vanskelige punktet. Hovedspørsmålet for bedømmelsen bør være om man kan gjenkjenne relevante erstatningsrettslige argument som er anvendt konkret innenfor sakens kontekst, og om argumentasjonen totalt sett fremstår som overbevisende.

Hjemmeeksamen avvikles etter at studentene har deltatt på kurset i 4 uker. De har således hatt relativt kort tid på seg til å lære faget. I løpet av den nevnte tiden er det holdt 14 forelesningstimer, fire smågruppesamlinger (grupper på 10 under ledelse av en viderekommen student) og én storgruppesamling (ledet av vitenskapelig ansatt). Studentene skal ha skrevet fire oppgaver, alle etter en veiledende diskusjon på smågruppesamlingene.

For å lette innlæringen av faget, har så vel forelesningene som oppgaveløsningen blitt konsentrert om et sekstrinns program for løsning av erstatningsrettslige spørsmål. Dette arbeidsprogrammet eller grunnmønsteret kan oppstilles slik:

Denne inndelingen er gjort av pedagogiske hensyn, men også fordi den grovt tilsvarer gangen i løsning av erstatningsspørsmål i rettspraksis. I tillegg innholder programmet alle relevante materielle punkt.[1] Dersom programmet følges, kan det i hvert fall ikke oppstå feil eller fare for at noe utelates. Vi vil antagelig se igjen noe av programmet i oppgavebesvarelsene. Det bør bemerkes at kartet (programmet) ikke alltid vil stemme helt med terrenget, særlig fordi det er glidende overganger mellom rettslige tema under skadebegrepet (pkt 1), utmåling (pkt. 4) og rettslig avgrensning i årsakssammenheng (pkt 3 (b)). Om rekkefølgen på problemene blir litt uheldig som følge av den sekstrinnspresentasjonen, må vi vise velvilje overfor studentene. Dette må ses som en kostnad i det pedagogiske opplegget, en nødvendig kostnad for å kunne bibringe studentene kompetanse i erstatningsrett på kort tid.

Når jeg nevner alt dette, er det for å sikre at sensuren tar tilbørlig hensyn til at studentene er i en innlæringssituasjon.

Nytt av i år er at vi også bruker teori-oppgaver. Disse skal, som det fremgår av oppgaven, telle 20 % av totalvurderingen. Årsaken til at dette innføres er i første rekke et ønske om å oppgradere kursets akademiske innhold, men også en frykt for at studentene tilegner seg det materielle stoffet på en overdrevent instrumentell måte dersom man kun bruker praktikumsoppgaver.

Studentene har fått trene litt på å skrive teorioppgaver i forbindelse med gruppeundervisningen, men vi må legge til grunn at de er nokså uøvde på dette feltet. De skulle likevel ha forutsetninger for å komme med noen generelle utsagn om rettsreglenes innhold, herunder å peke på det spesielle ved henholdsvis culpa-ansvar og ulovfestet objektivt ansvar. For å vise hvilke instruksjoner studentene har fått mht. å skrive teorioppgaver, hitsettes et avsnitt fra ”Veiledning for oppgaveskrivningen”, et dokument utarbeidet av kursansvarlige:

En ny komponent i årets kurs er bruken av teorioppgaver. Disse innføres for å styrke den akademiske kvaliteten ved kurset. Jeg ønsker spesielt å oppnå at lesingen skal være innrettet mot å konstruere en egen forståelse av faget, mer enn en leting etter mulige argumenter i en mulig praktisk oppgave.

Som følge av kursets korte tidsrammer og dets eksamensform, må vi velge en spesiell type teorioppgaver som ikke er helt lik de tradisjonelle, omfattende oppgaver som ble brukt under tidligere studieordninger og som blir brukt i andre fag. Erstatningsrettens teorioppgaver skal være korte og fange inn det vesentlige i et emne på mest mulig presis måte. Gjennom seleksjon av hva som skrives og presisjon mht. hvordan det skrives, skal studenten vise oversikt og forståelse. Generelt er oppgaven å formulere holdbare, generelle og presise utsagn om rettsreglenes anvendelse.

Teorioppgaven vil på eksamen telle 20 % og ha preg av en stikkprøve mht. studentens kunnskap og forståelse innenfor lærestoffet. Jeg ønsker at studenten skal lese med tanke på at det vesentlige i hvert enkelt delemne skal kunne presenteres på presis måte.

Med dette som utgangspunkt, skal vi ikke kaste bort mye energi på fremstillingsteknikk eller oppgaveteknikk knyttet til teorioppgavene. Dersom man formulerer holdbare generelle, presise utsagn om retten, står dette på egne ben. Når dette er nevnt, tilføyer jeg at det å presisere et poeng ved hjelp av et eksempel, noen ganger kan være en gunstig fremstillingsteknikk. Spørsmålet om hvordan teorioppgavene skal skrives vil bli nærmere belyst gjennom arbeidet med de ulike teorioppgavene og på kursansvarliges fore- og etterlesninger.

Som det fremgår av oppgaveteksten sjalter vi ut objektivt ansvar for uforsvarlig ordning og andre særvarianter. Slik konsentrerer vi oss om det Nygaard kaller ”reint risikoansvar”, jfr. hans grunnleggende sondring på s. 255. Dette valget er gjort for å gjøre oppgaven håndterlig, men også for å få frem i lyset de to nokså ulike rasjonelle grunnlag fora ansvar som gjør seg gjeldende i ansvarslæren.

Den mest grunnleggende forskjell mellom ansvarsgrunnlagene er som følger: Skyldregelens hovedinnhold er at den påstått ansvarlige hadde plikt til å eliminere risikoen for skade, mens hovedinnholdet i det objektive ansvaret at påstått ansvarlige er nærmest til å bære risikoen når skade engang skjer. Mens det for culpaansvaret blir et meget viktig spørsmål om det kunne kreves en alternativ handling, er ikke dette tema under det rene objektive ansvar.

En annen viktig forskjell, som dels kan ses som en forlengelse av den første, ligger i den rolle risiko-vurderinger spiller for ansvarsvurderingen. For culparegelen legges det vekt på høy grad av risiko og at risikoen gjelder en alvorlig skade, samt at risikoen er nærliggende fordi disse karakteristika gir oppfordring til å reagere på risikoen − ved å utføre en alternativ handling ( se Nygaard bl.a. s. 193).. For ulovfestet objektivt ansvar legges det større vekt på risikoens forhold til den risikokilde påstått ansvarlige hefter for. Hvis risikoen er typisk for den drift påstått skadevolder forestår og den forekommer stadig, taler dette for ansvar. I tillegg kreves det at risikoen er tilstrekkelig kvalifisert gjennom momentet ”ekstraordinær”, og dette går dels på frekvens (grad) og skadeart (Nygaard s. 270-272). Vurderingstemaene ligner dem man finner under culpanormen, men poenget er nå at risikoen over tid er så kvalifisert at skadelidte ikke med rimelighet bør tåle å utsettes for den. Risikoen overstiger dagliglivets risiko, jfr. Nygaard s. 269. Kvalitetsvurderingen av risikoen gjelder skadelidtes tålegrense, og her kan det ha vesentlig betydning hvorvidt risikoen var uventet for skadelidte. Risikoen gjelder ikke – som ved culpanormen - påstått skadevolders oppfordring til alternativ handling for å forebygge mot skaden

En tredje viktig forskjell knytter seg til forestillingen om at det kan finnes unnskyldninger for den skadegjørende handlemåte, se Nygaard særlig s. 209 flg., jfr. også s. 208: ”Det er karakteristisk for skyldansvar at det er rom for unnskyldning”. For det rene objektive ansvaret er det nettopp ikke rom for unnskyldning; man blir ansvarlig uten videre, uten noen vurdering av om man kjenner til den faktiske situasjon som ledet til skade eller om man hadde mulighet til å handle annerledes.

Som en helhetlig karakteristikk av forskjellen mellom de to ansvarsgrunnlag kan det eventuelt nevnes noe om at det objektive ansvaret er strengere enn culpaansvaret. Det er rom for unnskyldning ved den sistnevnte ansvarsformen, mens den førstnevnte ansvarsformen rammer ubønnhørlig.

Det finnes nok også andre forskjeller mellom ansvarsgrunnlagene, og studentene må gis en viss frihet mht. hvordan de velger å utforme besvarelsen, herunder hvilket tyngdepunkt som velges. De ovennevnte forskjeller må imidlertid sies å være sentrale, og for vurderingen kan det brukes som et viktig parameter om det er kommet med noe substans innenfor de tre kategoriene. Jeg vil anta at den nærmere karaktermessige plassering av studentenes prestasjon i høy grad vil avhenge av presisjonen de utsagn som presenteres. Videre må det selvsagt legges vekt på om inntrykket er at studenten faktisk har forstått det materielle innholdet i den etterspurte forskjellen.

Det foreligger utvilsomt personskade, jfr. utmålingsregelen i skl. § 3-1 første ledd. Når dette er konstatert, kan det være hensiktsmessig å først drøfte om det foreligger ansvarsgrunnlag, deretter årsakssammenheng. De enkelte tapsposter kan med fordel tas under utmålingen. Denne tilnærmingen vil samsvare med sekstrinns-programmet jfr. ovenfor, men det må understrekes at annen rekkefølge og annen tilnærming må godtas og honoreres dersom den fungerer godt.

Studentene bør forankre drøftelsen i skl. § 2-1, gjerne i ordlydens ”uaktsomt”. De bør samtidig få frem at dette punktet i loven viser til den alminnelige culpavurdering slik denne er utviklet i praksis og teori. Det er mest nærliggende å knytte problemstillingen til biblioteksjefens handlemåte. Det overordnede spørsmålet blir om han har handlet (ansvarsbetingende) ”uaktsomt”, men problemstillingen kan med fordel presiseres ut over dette, f.eks ved å spørre: ”Var det uaktsomt å ikke varsle om glassveggen på bedre måte?” En rekke andre problemformuleringer er også mulige å bruke.

Ved nærmere undersøkelse av faktum, vil man se at det inviteres til å bringe inn varianten arbeidsgiveransvar for kumulative feil, se særlig den omstendighet at resepsjonisten vet mye mer om risikoens grad enn biblioteksjefen. Et poeng i oppgaven er at det er diskutabelt om biblioteksjefen har handlet uaktsomt med sin viten (kjenner bare til tre ulykkestilfeller), mens det er noe klarere at resepsjonist og biblioteksjefs samlede handlemåte ikke tilfredsstiller ”de krav skadelidte med rimelighet kan vente”, jfr. § 2-1 nr. 1 første punktum i.f. Det byr på en vanskelig oppgave for studentene å presentere denne nyansen på ryddig måte, og flere varianter kan velges. For oversiktens skyld, drøfter jeg først biblioteksjefens forhold, deretter resepsjonistens forhold og til sist de to samlet. Dog kan vi ikke forvente at studentene tar dette så grundig, særlig fordi de har begrenset plass. At de går rett på kumulativt ansvar må kunne godtas, men helst hvor de gir indikasjoner på at de har forstått forskjellen mellom arbeidsgiveransvar for biblioteksjefen personlig og det kumulative ansvar.

Momenter i drøftelsen må bygges opp på sedvanlig måte. Som kjent vil en vurdering av risikoens kvalitet og spørsmålet om mulige handlingsalternativ stå sentralt. Når det gjelder risikoens kvalitet, har det betydning at faren for veldig alvorlig skade ikke er til stede. Folk må forventes å gå i et bibliotek, ikke å løpe, jfr. til dette skadevolders rolleforventning til skadelidte, se Nygaard 2007 s. 192 nedre halvdel. Dermed vil et risikoen for et sammenstøt med glassveggen som utgangspunkt med rette ikke vurderes som veldig alvorlig. I tillegg kommer at biblioteksjefen ikke har foranledning til å regne med at glassveggen faktisk kan knuses med den økede fare for helseskade dette medfører sammenlignet med en ren kollisjon. Svakheten ved vinduets konstruksjon var nemlig upåregnelig for ham, og dette svekker oppfordringen til å reagere. Han hadde likevel oppfordring til å reagere på faren for kollisjon med knusefri vegg, men denne risikoen har en noe svakere kvalitet. Risikoens art er altså i utgangspunktet moderat.

For momentet knyttet til konstruksjonsfeilen er biblioteksjefen antagelig i unnskyldelig faktisk villfarelse. Dette var det umulig for ham å vite om jfr. for eksempel resonnementet i Ubåt-dommen Rt. 1973 s. 1364, nevnt i Nygaard på s. 188. Vi kan derfor ikke operere med risiko for knust glass, men helst risiko for kollisjon. Vi kan ikke forvente at studentene ser dette, men den som er inne på det, bør emm honoreres.

Når det gjelder risikoens grad, har biblioteksjefen fått visse indikasjoner gjennom informasjon om de tre sammenstøt på relativt kort tid. Dette tyder på at risikoen over lenger tid vil føre til skade med en viss frekvens, om enn ikke alarmerende høy frekvens ut fra biblioteksjefens viten. Disse hendelsene taler nok likevel for en reaksjon fra biblioteksjefens side. Det er riktignok så at hendelsene var mindre alvorlige, men episoden med det blå øyet gav en klar indikasjon på at personskadene kunne bli mer enn ubetydelige.

Det kan på dette punktet eller andre steder gjøres et poeng av at biblioteksjefen etter faktum ikke gjorde nærmere undersøkelser. At han ikke umiddelbart traff effektive tiltak er så, men det ville vel vært naturlig å undersøke farepotensialet nærmere, typisk ved å spørre resepsjonisten om hvordan trafikken gjennom døren ved glassveggen artet seg. At han ikke foretok den alternative handling som består i undersøkelse (jfr. Nygaard 196), kan kanskje bebreides bibioteksjefen.

For vurderingen av biblioteksjefens handlemåte kan det være relevant å trekke inn ”de krav skadelidte med rimelighet kan stille”, jfr. skl. § 2-1 nr. 1 første punktum. Det kan med utgangspunkt i denne passus påpekes at en borger som beveger seg i en offentlig bygning må kunne stille visse krav til sikkerheten. Det kan kanskje hevdes at kollisjonene som allerede hadde skjedd, medførte at risikoen var nærliggende, men oppgavens faktum legger vel ikke spesielt til rette for å betone dette momentet.

Det skulle således alt i alt ligge an til at biblioteksjefen hadde en viss oppfordring til å foreta en alternativ handling av typen varsling om veggen, eller i alle fall å undersøke saken nærmere. Det er ikke tvilsomt at en alternativ forebyggende handling var fysisk mulig – at det fantes en effektiv alternativ handling. En plast-tape over veggen ville ha gjort nytten, men kan vel også tenke seg enda tydeligere merking. Det må likevel anerkjennes at en alternativ handling også må være praktisk gjennomførlig, jfr. Nygaard 2007 s. 195-200. I kravet om at noe er praktisk gjennomførlig må innfortolkes et krav om at den alternative handling ikke må by på uforholdsmessige vansker, jfr. Nygaard s. 200 øverst. I relasjon til denne avveiningen kommer hensynet til å bevare bibliotekets arkitektoniske utforming inn som et motargument mot culpa. Det kan ikke utelukkes at en eiers interesse i å bevare egen bygnings estetiske kvalitet kan ha betydning for hvor strengt hans handlemåte vurderes. Biblioteksjefen står overfor et dilemma: Skal han sikre mot personskader på bekostning av arkitektoniske verdier, eller skal han ofre det sistnevnte for å sikre publikum mot skader? Dette er i prinsippet samme type avveining som vi finner omtalt i Nygaard 2007 s. 199.

Det viktigste er at dette motargumentet kommer frem. Men det spørs om det kan begrunne at biblioteksjefen fritas for culpa. En varsling var ikke forbundet med store økonomiske oppofrelser. Mange vil vel mene at estetiske verdier må vike når det er fare for personskade. Eksemplene fra praksis i læreboken gjelder nød (s. 199; Kong Sigurd dom Rt. 1955 s. 1055) og uforholdsmessige vansker (s. 200; Gimlemo Rt. 1960 s. 429 og Isklump 1951 s. 212). Farene og vanskene forbundet med å redusere byggets estetiske fortreffelighet ligger kanskje ikke i samme klasse, og kan vanskelig begrunne at biblioteksjefens handlemåte er akseptabel.

Innsiktsfulle studenter kan kanskje få noe ut av at den arkitektoniske, estetiske interessen ikke har samme status som alminnelige økonomiske interesser, og at slike interesser ofte ligger på grensen av skadebegrepet, jfr. diskusjonen om leiebildommens (Rt. 1992 s. 1469, Nygaard s. 69) rekkevidde. Den omstendighet at den interesse påstått skadevolder tilgodeser på skadelidtes bekostning har denne karakteren, taler for å pålegge ansvar. Påstått skadevolder prioriterer en interesse som det er tvilsomt om har erstatningsrettslig vern på bekostning av fare for helseskaden, noe som har klarere erstatningrettslig vern, blant annet gjennom lovhjemmel også for ikke-økonomisk tap. Det byr på en utfordring å konvertere denne (meget) teoretiske tanke til praktisk resonnement. Vi bør imidlertid premiere studenter som er inne på dette, idet det røper forståelse og oversikt.

Vi ser for øvrig her sammenhengen mellom vurderingen av alternativ handlemåte og den særlige vurderingen av unnskyldningsgrunner - slik Nygaard har bygget opp culpanormen. Jeg viser eksempelvis til Nygaards krysshenvisning på s. 211 – til punkt 5 c, som befinner seg på s. 198. Kong Sigurd dom Rt. 1955 s. 1055 dukker opp i begge relasjoner. Det vil altså være en glidende overgang mellom disse tema, og det må derfor kunne tillates at man tar denne vurderingen under ett. Om man på en eller annen måte deler vurderingen slik at man først spør om den alternative handling er praktisk gjennomførlig og deretter spørs om hensynet til de estetiske verdier er unnskyldende for biblioteksjefens handlemåte, må dette også godtas slik lærebok og undervisning er bygget opp. Hovedpoenget i vår sammenheng er uansett at selv om risikoen er relativt beskjeden, var ikke den alternative handling uforholdsmessig alt tatt i betraktning.

De beste grunner taler etter mitt skjønn for at det foreligger arbeidsgiveransvar etter skl. § 2-1, men begge løsninger må aksepteres. For min egen del ville jeg nok ha styrket argumentasjonen for ansvar ved å legge vekt på biblioteksjefens manglende undersøkelse, hans nærmest uinteresserte holdning i så måte. Det ligger innenfor rolleforventningen til en sjef for en offentlig institusjon med et bredt publikum å være opptatt av de besøkendes sikkerhet. At han ikke tok seg bryet med å snakke med resepsjonisten taler mot at biblioteksjefens fyller denne standarden. Det er ikke tvilsomt at biblioteksjefen har handlet i tjenesten, jfr. skl. § 2-1 nr. 1 annet punktum.

Noen av de samme momenter som er nevnt ovenfor kan gjøres gjeldende for resepsjonisten. Den omstendighet at han kjenner til hele åtte kollisjonstilfeller gir ham også sterkere oppfordring til å foreta seg noe. Det ville vært naturlig ut fra en alminnelig forventning til en resepsjonist som observerer et sikkerhetsproblem at han formidlet dette skikkelig til ledelsen. Denne unnlatelsen kan tale for at resepsjonisten sett isolert kan pådra arbeidsgiveren sin ansvar.

Det som taler mot, er at resepsjonisten ikke har samme tilknytning til sikkerheten og ikke samme effektive midler til å forhindre skaden. Han har kort sagt ikke samme ansvar og makt som biblioteksjefen, og dette setter lavere krav til reaksjon på risiko. Det spørs imidlertid om dette er nok til å frifinne ham. Åtte tilfeller på fire uker burde jo lede til at det ”ringte en bjelle”, som det er formulert i en av våre høyesterettsdommer.

I norsk erstatningsrett kan en arbeidsgiver bli ansvarlig for sine ansattes kumulative feil, selv om ikke noen av dem personlig kvalifiserer for culpa. Dette er forutsatt i forarbeidene ( se bl.a. (Ot.prp. nr. 48 (1965-669 s. 38) og ansvarsformen bør derfor hjemles i § 2-1. Ansvarsformen er sementert gjennom rettspraksis, se for eksempel Rt. 1959 s. 666, se videre om særvarianten Nygaard s. 247 flg. For denne ansvarsformen er det grunn til å legge vekt på om den samlede ferd fra arbeidsgiverens folk bryter med ”de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten”, jfr. skl. § 2-1 nr. 1 første punktum i.f. Det skulle være gode argumenter for å komme til dette resultatet ved å kombinere resepsjonistens og biblioteksjefens unnfallenhet – totalt sett er ikke dette godt nok for bibliotekets gjester.

Det viktigste for bedømmelsen ligger kanskje helst i at studentene ser muligheten for å bygge på denne ansvarsformen. Om man så velger å legge tyngdepunktet på biblioteksjefens personlige culpa, bør dette være fullt akseptabelt.

Rent fremstillingsteknisk er antagelig det mest elegante å konsentrere drøftelsen om bibiloteksjefens culpa, og konkludere etter denne drøftelse. Deretter kan man (enten subsidiært eller prinsipalt) gå igjennom resepsjonistens forhold og får frem at de to arbeidstakernes forhold i alle fall til sammen må kvalifisere for ansvar etter regelen om kumulative feil.

er ikke påberopt, men det kan nok tenkes at noen studenter tar med en drøftelse av dette. Rent generelt må utgangspunktet være at man bare forventes å drøfte det som er påberopt, men at det kan noen ganger være naturlig å nevne eller kort drøfte også andre ansvarsgrunnlag. En slik situasjon står vi vel overfor i denne oppgaven. Det finnes nok gode argumenter for ulovfestet objektivt ansvar i faktum. De mange ulykker på kort tid underbygger en høy frekvens (stadig), og kollisjon er vel en typisk risiko for glassvegger. Om risikoen er ekstraordinær for skadelidte innbyr også til en interessant drøftelse idet glassvegger vel ikke er helt uvanlig, kanskje en del av dagliglivets risikobilde, jfr. til dette også resonnementet i Florisdommen Rt. 1966 s. 1532. Også andre sider ved faktum aktualiserer ansvarsformen, jfr. at glassveggens sammenbrudd lett kan ses som en form for teknisk svikt.

Jeg nøyer meg med denne påvising av at det å drøfte ulovfestet objektivt ansvar materielt sett er berettiget. På den annen side kan vi ikke under vårt system på noen måte trekke for at man ikke har gått utenfor det oppgaven spør etter. En mellomløsning får være at den som kort og skjønnsomt nevner noe om ulovfestet objektivt ansvar uten at det går på bekostning av oppgavens kjernestoff, får en (behersket) bonus for dette.

Det er utvilsomt faktisk årsakssammenheng mellom bibliotekssjefens handlemåte og den skade som er inntruffet. Dette skal materielt mest presist forankres i ”voldes” jfr. § 2-1, men vi må godta at studentene eventuelt drøfter spørsmålet om årsakssammenheng løsrevet fra hjemmelen i skl. § 2-1, særlig fordi dette er mest naturlig om man følger sekstrinnsprogrammet.

Dersom man kommer til at biblioteksjefens unnlatelse av å foreta seg noe er klanderverdig, vil forskjellen mellom det han gjorde (ingenting) og det han burde gjort (merket veggen) være årsak til at skaden inntraff. Etter betingelseslæren vil unnlatelsen være årsak i det skaden ville ha vært unngått dersom biblioteksjefen hadde utført den alternative handlemåte. Biblioteksjefens handlemåte var videre en ikke uvesentlig årsak til skaden, jfr. P-pilledom II Rt. 1992 s. 64 (på s. 70).

Påstått skadevolders årsaksbidrag (unnlatelsen) samvirker med konstruksjonsfeilen hva gjelder den del av skaden som skyldtes at glasset ble knust. Men også for denne delen yter biblioteksjefens unnlatelse et ikke uvesentlig årsaksbidrag. Dette er det strengt tatt unødvendig å gå inn på så lenge bare kommunen er saksøkt. Men den som demonstrerer god kontroll på årsakslærene gjennom kortfattet og presist å påpeke dette, skal selvsagt ha honorert for det. Dog bør ikke vidløftige årsaksbetraktninger prioriteres på bekostning av fremdriften i oppgaven og andre, mer tvilsomme spørsmål.

At det inntraff skade, var også en påregnelig følge av den uaktsomme handlemåte og det er ikke tvil om at det er tilstrekkelig nærhet i årsakssammenheng. At skaden ble så stor var kanskje mer upåregnelig jfr. uvitenheten om konstruksjonsfeilen, men skadeomfanget er likevel ikke slik at dette forholdet i seg selv kan bringe tilfellet utenfor adekvansgrensen. Mye tyder på at dette spørsmålet har voldt visse problemer under skrivingen. Noen kommer til at kuttskaden som følge av konstruksjonsfeilen er et perifert skadealternativ s. 363-365. Etter min oppfatning treffer ikke dette helt; kuttskaden ligger i farens retning og innenfor det verdi- og interessefelt som risikoen ved biblioteksjefens handlemåte truet. Skade i ansiktet kan vanskelig karakteriseres som en perifert skadealternativ.

Den presise strukturen for vår problemstilling er nok heller at ”måten skaden skjedde på”, jfr. Nygaard s. 359-363. et stykke på vei kan tale for rettslig avgrensning. Produsentens ansvarsbetingende sikkerhetsmangel ved glassveggen kommer inn i hendelsesforløpet som en uventet og dominerende faktor, jfr. systemet i Nygaard s. 361-362. Strukturen for vårt problem ligner Lier-dommen Rt. 1967 s. 697: Den utenfra kommende tredjemann har selv ansvarsgrunnlag, og det består egentlig et solidaransvar mellom de to årsaksfaktorer. For en normativ vurdering av slike tilfeller er det av stor betydning at vår ansvarlige faktor tross alt spilte en viktig rolle i hendelsesforløpe og at hans handlemåte alene ville ha medført skade av beslektet karakter, mens den utenfra kommende årsaksfaktor (glassvegg-produsentens konstruksjonsfeil) bare forverret omfanget og alvoret av skaden. I Lier-dommen var gartnerens vettløse plassering av privetmassen upåregnelig for påstått ansvarlige skadevolder, men denne omstendighet var ikke nok til rettslig avgrensning i årsakssammenheng og frifinnelse. Et lignende resonnement kan gjørs gjeldende i vår sak, og et domspolitisk valg på dette punktet kan bestyrkes av Høyesteretts holdning i Rt. 2001 s. 320: Når skadevolder ikke kan påberope seg at skadelidtes konstitusjon forverrer skadeomfanget betydelig, bør han kanskje enn mindre kunne påberope seg at hans medskadevolder har bidratt til at skaden ble større. Prinsipielt kan man kanskje hevde at den påstått ansvarlige (Lilleby kommune) står nærmere til å bære risikoen for medskadevolderens (glassveggeprodusentens) skadeforverrende feil enn skadelidte gjør.

Her ligger det en liten finesse som vi dessverre har gått glipp av pga. ordgrensen. Rent normativt vil nok mange rettsanvendere la seg influere av det faktum at Lilleby kommune nok har betydelig tilknytning også til konstruksjonsfeilen. Uten at jeg vil drøfte det i detalj, vil jeg nevne at det finnes mange gode argumenter for å komme til ulovfestet objektivt ansvar for glassveggen med konstruksjonsfeil, jfr. ovenfor. Så bredt og løst som vurderingstemaet under rettslig avgrensning i årsakssammenheng er, kan det neppe utelukkes at vurderinger om den påstått ansvarliges tilknytning til hele årsaksbildet er av relevans for avgrensingsspørsmålet. Dette er nok noe av forklaringen på at vi (- erfarne jurister -) innenfor sensorkorpset finner det nokså klart ut fra vårt judisium at det ikke kan bli rettslig avgrensning i årsakssammenheng på dette punktet.

Det må etter dette være positivt om studentene ser og i alle fall kort drøfter spørsmålet om adekvans, men det vil helst være mindre skjønnsomt å komme til at dette gir grunnlag for en avgrening i årsakssammenheng. Dog må bi ha in mente at vi ikke kan legge for stor vekt på de ennå uferdige juristers ikke helt utviklede judisium.

Når spørsmålet om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng er avklart, oppstår det noen utmålingsspørsmål. Ole krever erstatning for tre poster: Tapt fortjeneste på spesifikt oppdrag kr. 30.000, fremtidstap kapitalisert til 880.000 og til sist utgifter til å opparbeide seg et navn, kr. 50.000.

Det ligger en liten test i dette som kan komme til uttrykk på flere måter: Ole kan ikke både få erstatning for tapte inntekter og for investeringene han har gjort for å komme i posisjon til å få erstatning. Han kan altså ikke få alle tre postene erstattet, bare de to første. Man kan nå dette resultatet ved å bruke differanselæren, jfr. f.eks. Nygaards formulering av denne på s. 71, nederste avsnitt. Hvis skaden ikke hadde skjedd, ville Ole ha fått inntektene, men ikke fått noen kompensasjon for utgiftene han har pådratt seg. Disse ville ha fungert som en passivpost i hans regnskap for livslønn (eller: ”utgifter til inntekts ervervelse”), og slik må det naturligvis bli også når inntektene skal erstattes. Det er relativt krevende for studentene å se dette poenget og ikke minst å formulere en fornuftig begrunnelse for resultatet, men et fokus på differanselæren vil lede dem på riktig spor. Også andre resonnement kan tenkes å føre frem, og her må vi være liberale og belønne studentenes kreativitet og evne til selvstendig tenkning.

Noen studenter skriver imidlertid at tapsposten ikke kan dekkes fordi utgiftene er pådratt før skaden skjer, mens erstatningsreglene bare gjelder utgifter som er forårsaket av skadevolders ansvarsbetingende bidrag. Det er forståelig at studentene resonnerer slik, men som generell rettssetning holder ikke dette. Det er nok å nevne at man etter sikker rett kan få erstatning for bortkastede utgifter, se Nygaard s. 84. Avskjæringen av tapsposten må derfor begrunnes på annen måte, jfr. ovenfor.

Når det gjelder tapet på det spesifikke oppdrag (kr. 30.000), er dette ”lidt skade”, jfr. § 3-1. Dette var min tanke bak oppgaven, men uheldigvis går ikke dette helt klart frem av oppgaveteksten, noe som har skapt problemer for studenter. Man har stilt seg det spørsmål om de 30.000 skal gå inn i årstapet på 50.000. Av formelle grunner har jeg ikke kunnet supplere oppgaven på dette punktet. I den grad studentene ikke treffer her som følge av uklar oppgavetekst, bør vi være tilsvarende liberale i vår vurdering.

Tapet er avledet, men må vel sies å ligge innenfor det påregnelige. På dette punkt kan det kanskje hevdes at det ikke var påregnelig for skadevolder at skadevolder var fotomodell. På den annen side er det i våre dager ikke så uvanlig at personers inntektserverv er avhengig av deres utseende. At man for en kortere periode blir avskåret fra profesjonelt arbeid kan vanskelig sies å være upåregnelig. Denne argumentasjonen kan eventuelt suppleres med at skadelidte ”må ta som han er”, jfr. Rt. 2001 s. 320. De omstendigheter som kom inn i bildet i de to frifinnende dommer fra 2007 (Rt. 2007 s. 158 og 172), se Nygaard s. 381, er ikke aktuelle i vår sak.

Fremtidstapet må også anses erstatningsmessig. Det kan imidlertid være grunn til å redusere noe på tapet, idet man vanskelig kan være fotomodell hele livet. Det må kunne hevdes at dette er en inntektskilde som er mest aktuell før fylte 50. Man må altså i prinsippet foreta en slik reduksjon av erstatningssummen som ble gjort i Dykkerdommen Rt. 2003 s. 338. Her ble fremtidig inntektstap for høy lønn bare beregnet frem til fylte 52 år. Dommen og problemstilingen er nevnt i læreboken på s. 108. Oppgavens opplysning om fotomodellers statiske yrkesaktive alder bør her brukes aktivt av studentene. Siden det er 20 % av fotomodellene som fortsetter, er det vel naturlig å legge til grunn at Ole bare skal ha erstattet frem til 35 år. Dette kan evt. bygges på at det faktum som skal legges til grunn skal være overveiende sannsynlig. Vi kan ikke forvente kapitaliseringskunnskap hos studentene, men her kan de foreta en skjønnsmessig reduksjon av den kapitaliserte summen, for eksempel til ca. halvparten. Det viktigste er at det ligger et resonnement bak reduksjonen.

Noen studenter stiller spørsmålet om erstatningen bør reduseres som følge av skadelidtes tapsbegrensningsplikt. Det er pekt på at han kan utføre arbeid som biolog uavhengig av skaden i ansiktet, og noen kan nok tenkes i denne forbindelse å bringe inn vurderingstemaet i skl. § 3-1 annet ledd. Dette kan ved første øyekast lyde plausibelt, og jeg synes det må være greit å drøfte spørsmålet om tapsbegrensningsplikt. Men etter min oppfatning kan man ikke strekke tapsbegrensingsplikten så langt at man pålegger skadelidte å avstå fra en gunstig ekstrainnntekt. Det vil jo være å frata ham vern for sin inntektsevne knyttet til hans vakre utseende. At dette er en bi-inntekt kan ikke ha nevneverdig betydning – det gjelder ikke noen fordelingsorientert likhetstanke i denne delen av erstatningsretten (jfr. for øvrig Dykkerdommens avvisning av et ”borgerlig jevnmål”, jfr. Rt. 2003 s. 338, avsnitt 78).

Spørsmålet er så om erstatningen skal settes ned eller falle bort, jfr. § 5-1.

Skadelidte Ole Holm kan hevdes å ha ”medvirket” til skaden ved ”egen skyld”, jfr. skl. § 5-1.

Den omstendighet at han småløper i et bibliotek, samtidig som han har fått et signal om at det er glassvegger både via skiltet og gjennom hans ferd inn i biblioteket taler for at han har handlet uaktsomt. Generelt kan det vel også hevdes at den som klarer å kollidere med en gjennomsiktig vegg ikke har handlet med ordinær oppmerksomhet.

Det er i så fall ikke tvilsomt at hans uaktsomme handling står i faktisk årsakssammenheng med skaden, jfr. ”medvirket”. Hans bidrag er heller ikke uvesentlig. Skadefølgen er ikke upåregnelig og temaet nærhet i årsakssammenheng aktualiseres ikke.

Vilkårene for at det kan gjøres reduksjon er dermed oppfylt. For spørsmålet om ansvarsfordeling har vi ikke så mange spesifikke opplysninger. Det likevel positivt om studenten respekterer strukturen i skl. § 5-1, jfr. ”atferden, dens betydning …” etc. Det skal imidlertid bemerkes at vi så langt ikke har kommet til denne typen problemstillinger i arbeidsoppgavene. Det kan derfor ikke forventes at studentene har full kontroll på anvendelsen av § 5-1. Videre utgjør nok ordgrensen et problem for studentene på dette punkt i oppgaven. Gjennomlesning av en del oppgaver viser at studentene ikke har lagt stor vekt på denne del av oppgaven, og at en del behandler § 5-1 på uryddig måte. Dette trenger man ikke slå alt for hardt ned på, særlig fordi skadelidtes medvirkning vil bli tema under senere arbeidsoppgaver i kurset.

Å dele ansvaret ved en reduksjon til 50 % må være forsvarlig, men det kan også argumenteres for at erstatningen ikke reduseres, jfr. for øvrig til dette ordlydens ”kan”.

Oppgaven gir få holdepunkter. Ideelt sett bør studentene på dette punktet ta utgangspunkt i sin prinsipale konklusjon, som meget vel kan være at det opprinnelige kravet er redusert til ca. ¼, altså i underkant av kr. 200.000. Helt generelt skal det vel mye til at en kommune kan oppnå lempning for en så beskjeden sum, idet den vanskelig kan hevdes være ”urimelig tyngende”. Også om man legger til grunn at det ikke skal foretas noen reduksjon av kravet, verken under utmålingen eller som følge av skadelidtes medvirkning, er det vanskelig å hevde at erstatningskravet er urimelig tyngende for en kommune. Erstatningssummen blir da kr. 920.000, og alt under en million kroner må vel en kommune nesten uten videre forutsettes å kunne betale.

Kommunen har videre ”forsikringsmuligheter” og det er vanlig at kommuner har ansvarsforsikring. Ole er en student som må antas å trenge pengene, jfr. at han har ekstrajobb som fotomodell. Det er derfor neppe grunnlag for lempning etter § 5-2 første punktum. Heller ikke lempning etter 2. punktum kan være aktuelt, jfr. at spesielle momenter knyttet til skadelidtes sårbarhet eller årsakssammenhengen bak skaden ikke er til stede i sakens faktum, se om dette Nygaard s. 408-411.

Oppgaven er ikke spesielt vanskelig, men den moderate vanskegraden er valgt med hensikt for å oppnå den pedagogiske effekt av at studentene skriver obligatorisk oppgave midtveis i kurset. Å turnere forholdet mellom vanlig arbeidsgiveransvar og arbeidsgiveransvar for kumulative feil er imidlertid en utfordring. Bedømmelsen vil nok i høy grad bestemmes av hvor ryddig drøftelsen av ansvarsgrunnlag er og hvor godt kandidatene treffer på det litt innfløkte umålingsspørsmålet.

For bedømmelsen viser jeg ellers til retteveiledningen. Jeg mottar som alltid gjerne konstruktiv kritikk eller andre kommentarer til veiledningen.

[1] At det ikke er ansvarsgrunnlag på skadevoldersiden fordi skadelidtes forhold har ført til skaden (skadelidtes ”vågnad” egenrisiko, jfr. brannslukkerapparatdommen Rt. 1957 s. 985), er ikke synlig i seks trinns-programmet, men ble på forelesningen behandlet før pkt. 5 medvirkning.

Det juridiske fakultet

Sensorveiledning obligatorisk oppgave

2. studieår - JUS122 - høst 2007