Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS122
A. Læringskrav, undervisning og studentenes forutsetninger
1. Læringsstoff og læringskrav
Jeg viser til kursplanen.
2. Studentenes forutsetninger. Undervisning og læringsmessige prioriteringer
I løpet av kursets knappe 6 uker er det holdt 16 forelesningstimer, fire smågruppesamlinger (grupper på 10 under ledelse av en viderekommen student) og to storgruppesamlinger (ledet av universitetslærer eller hjelpelærer). Studentene har skrevet fem oppgaver inkludert obligatorisk hjemmeoppgave. De fire øvrige oppgavene er skrevet etter en veiledende diskusjon på smågruppesamlingene.
Under kurset har det vært en særlig utfordring for studentene å konvertere den teoretiske analysen av culpanormen som er gjennomført i læreboken til praksis jus. I undervisningen har vi arbeidet med å bruke konkret relevante argumenter i den aktuelle oppgave til å ta et genuint, ektefølt standpunkt til det erstatningsmessige problem. Herunder har vi særlig arbeidet med å få til konkrete, praktiske culpadrøftelser som inneholder en viss flyt i argumentasjonen. Mange studenter har imidlertid funnet dette vanskelig, og det har vært en utfordring å flette inn de teoretisk baserte delvilkår i en praktisk drøftelse. Av disse grunner bør vi på den ene side være liberale overfor de besvarelser som forsøker å koble inn teoriens vilkår, men kanskje slik at det går utover flyten. Vi bør heller ikke straffe for hardt den som forsøker å skrive ”praktisk”, men kanskje mislykkes noe i å flette sammen de juridiske og faktiske elementene i en konkret culpavurdering. Jeg vil spesielt advare sensorene mot å ha en teoretisk og ”skoleflink” tilnærming til sensuren, slik at man etterlyser alle teoriens delvilkår enten de passer på det aktuelle faktum eller ikke. En slik tilnærming bryter med kursets innhold og ambisjonen om å gjøre erstatningsrettsundervisningen mer praktisk valid. De besvarelser som makter å kombinere de juridiske elementene med oppgavens konkrete faktiske inputs i en sammenhengende og overbevisende juridisk argumentasjon bør honoreres.
For å lette innlæringen av faget, har så vel forelesningene som oppgaveløsningen blitt konsentrert om et sekstrinns program for løsning av erstatningsrettslige spørsmål. Dette arbeidsprogrammet eller grunnmønsteret kan oppstilles slik:
1. Skade
2. Ansvarsgrunnlag
3. Årsaksspørsmål
- faktisk årsakssammenheng
- rettslig avgrensning i årsakssammenheng
4. Utmåling av erstatning
5. Skadelidtes medvirkning
6. Lempning
Denne inndelingen er gjort av pedagogiske hensyn, men også fordi den grovt tilsvarer gangen i løsning av erstatningsspørsmål i rettspraksis. I tillegg innholder programmet alle relevante materielle punkt.[1] Vi vil antagelig se igjen noe av dette programmet i besvarelsene. Den materielle veiledningen nedenfor utviser derfor av praktiske og rettsikkerhetsmessige hensyn en viss lojalitet til det nevnte programmet.
B. Materiell veiledning. Besvarelsenes innhold
1. Innledende presisering
Jeg presiserer at den materielle veiledning tidvis går inn i diskusjoner som må anses å være noe for vanskelige for studentene. Jeg gjør likevel dette for å vise sensorene oppgavens dybde, slik at man har noe å måle prestasjonene mot. Og jeg ønsker selvsagt å bespare sensorene for arbeid gjennom å lette arbeidet med å rekapitulere noen av fagets finere nyanser.
2. Spm. 1 Er Takservice AS erstatningsansvarlig overfor Magnus Mo? Skal i så fall erstatningssummen reduseres og eventuelt hvor mye?
2.1 Skade
Magnus Mo har pådratt seg en personskade som skal utmåles etter skl. § 3-1 første ledd jfr. annet ledd. Det fremgår av oppgaven at partene er enige om selve størrelsen på tapet og slik blir ikke utmåling noe tema for drøftelse. Det kan med fordel kort slås fast at det forligger erstatningsrelevant personskade, helst med en henvisning til skl. § 3-1.
Under kurset har vi fokusert på grensene for skadebegrepet, og vi kan derfor forvente at noen studenter helt unødig problematiserer slike spørsmål. Dette er mindre skjønnsomt i og med at spørsmålet ikke er tvilsomt, men en slik feilprioritering av tidsbruken bør kanskje ikke bedømmes for strengt. Vi kan forvente at noen skriver at personskaden er erstatningsmessig relevant, og begrunner dette med at skl. § 3-1 implisitt forutsetter dette gjennom å gi en utmålingsregel. Slike tanker har studentene antagelig fra undervisningen, og etter min mening er dette et presist og godt juridisk poeng.
2.2 Ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng
a) Ansvarsgrunnlag
Det absolutt mest nærliggende ansvarsgrunnlag for Takservice AS er arbeidsgiveransvar jfr. skl. § 2-1.
Etter min mening er det ikke prosedabelt å hevde at firmaet kan bli ansvarlig på objektivt grunnlag, men vi må vise velvilje overfor studenter som i frykt for å trå feil også drøfter dette ansvarsgrunnlaget. Som kjent har også reglene om ulovfestet objektivt ansvar meget uklare yttergrenser, og jeg synes derfor vi må akseptere at studenter forsøker å gjøre et poeng av at takarbeid innebærer en stadig og typisk risiko for skade på fotgjengere eller lignende. På den annen side ligger vårt sakstilfelle langt utenfor det som er kjernen i det ulovfestede objektive ansvar, nemlig uunngåelige risikoer som statistisk sett vil lede til skade. Selv om dette utgangspunktet i noen sammenhenger er forlatt til fordel for et fokus på uforsvarlig ordning og at en risiko kan forebygges ved enkle midler, synes jeg likevel at det er mindre skjønnsomt å løse sakens problem med utgangspunkt i objektivt ansvar. Mer skarpstilt kan det være å skrive noe om arbeidsgiveransvar for anonyme og kumulative feil, nærmere om dette nedenfor .
Jørgen Rapp er ”arbeidstaker” og Takservice AS er ”arbeidsgiver” jfr. skl. § 2-1 nr. 1. Spørsmålet er så om Rapp har handlet ”uaktsomt”, et rettsvilkår som henviser til den alminnelige culparegelen, men som også bør presiseres gjennom passusen ”idet hensyn tas til de krav skadelidte med rimelighet…”, jfr skl. § 2-1 nr. 1 første punktum i.f.. Saksforholdet gir på dette punkt godt grunnlag for en bruk av de delvilkår/regelfragmenter som er oppstilt i teorien og anvendt i rettspraksis: Stillingsenergien knyttet til fem meters høyde, tyngden i taksteiner i kombinasjon med ”myke” potensielle skadelidte personer gir risiko for alvorlig personskade og antagelig også død. Den omstendighet at Rapp kaster mange steiner over lang tid representerer en viss risiko for at slik skade faktisk vil inntre. På den annen side: Rent objektivt sett vil sperringen lede til at det er liten sjanse for at fotgjengere går inn på området og inn i faresonen for å bli truffet av steiner. Rapp har således ingen grunn til anta at det faktisk befinner seg uvedkommende innenfor det avsperrede området. Det er også et visst hold i at Rapp kan gå ut fra at de øvrige arbeidere passer seg. Mot dette kan det likevel hevdes at det å kaste steiner uten å se hvor de havner i alminnelighet må anses som en uaktsom aktivitet på grunn av sitt store skadepotensial. Her kommer det inn at aktiviteten finner sted i nærheten av et fortau som er åpent for alminnelig trafikk. Det er derfor ikke helt utenkelig at folk kan forville seg inn på området, særlig barn. Rapp må også vite at sperringen ved bommer ikke utgjør noen absolutt sperre, og at folk i praksis kan komme inn på området. Videre er det også en nokså enkel antagelse fra Rapp side i at de øvrige arbeiderne har vett til å passe seg. Når han med ut fra disse utgangspunkter velger å arbeide slik at han regner med å bomme innimellom, kan det hevdes at han ikke tar tilstrekkelig omsorg for risikoen for å treffe personer. Risikoen for personskade kan pga. sperringen hevdes å ikke være nærliggende, men den er likevel nærliggende nok til at det kan kreves at Rapp forebygger mot den. At Rapp ikke foretar seg noe for å forsikre seg mot at han treffer personer må i utgangspunktet bebreides ham som uaktsomt.
Den mest nærliggende alternative handling er antydet i faktum, nemlig å gå bortover taket for så å kaste med større treffsikkerhet og oversikt. Dette ville imidlertid være tyngende (brysomt) og risikabelt, noe som kan tale for at Rapp ikke har handlet culpøst, jfr. at spørsmålet om skyld avhenger av en sammenligning mellom risikoens kvalitet og byrden ved den alternative handling. Her kommer det imidlertid inn at elementet av risiko for Rapp er selvvalgt og en konsekvens av at han av bekvemmelighetsgrunner ikke bruker line i arbeidet. Han kan derfor neppe påberope seg risikoen for å falle ned som grunnlag for at den alternative handling var for vanskelig å gjennomføre, ikke ville være praktisk gjennomførlig. På dette punkt kan flinke studenter få noe ut av at instruksen om bruk av line var en skriftlig sikkerhetsforskrift, og at slike etter praksis ofte blir styrende for culpavurderinger, se om dette Nygaard s. 199-204 (spesifikt på s. 199 og 202).[2] Selv om Rapp hadde brukt line, ville det ha vært noe krevende å bære steinen bort over taket, men neppe tilstrekkelig til at den sikrere alternative handling ikke kan kreves av påstått skadevolder.
Noen studenter kan ha husket asfaltklumpdommen Rt. 1967 s. 597, som har et lignende faktum idet et arbeidere i et amatørmessig firma kastet asfaltklumper ned fra et tak med skade til følge. Poenget i dommen gjelder spørsmålet om kommunens culpa i forhold til manglende kontroll med firmaet, men dommen kan klart nok tas til inntekt for at slik aktivitet som blir utført i vår oppgave er å anse som culpøs. Dommen har ikke blitt nevnt på forelesningene, og det er overhodet intet krav at denne nevnes, selv ikke for de aller beste besvarelser. Jeg nevner imidlertid dommen idet noen skulle slumpe til å kjenne til den.
Ventelig vil noen av studentene behandle spørsmålet om byrdene ved den alternative handling og særlig risikoen ved denne som et spørsmål om dt foreligger en unnskyldning for Rapps handlemåte, se om unnskyldningsgrunner Nygaard, Skade og ansvar s. 205 flg. Dette må materielt sett være akseptabelt, og jeg viser for så vidt til at læreboken behandler de samme tema og de samme dommer under drøftelsen av byrdene ved den alternative handling og drøftelsen om unnskyldningsgrunner. Det fremgår av Nygaards fremstilling på s. 208 at den omstendighet at påstått skadevolder har tatt hensyn til andre interesser kan virke unnskyldende for ham. Slik kunne man tenke seg at det ville være urimelig å kreve at Rapp skulle sette egen helse og kanskje eget liv på spill for å minske risikoen for eventuelle forbipasserende som ikke engang hadde adgang til arbeidsområdet. På den annen side må det være klart at Rapp selv har valgt en risikabel arbeidssituasjon gjennom å unnlate å bruke line. Han kan da neppe påberope seg den selvvalgte risiko som unnskyldningsgrunn. Dette står det ikke noe spesifikt om i læreboken, men en del av prøven for studentene ligger i at de må se at den manglende linebruk ikke kan brukes som argument til fordel for Rapp i culpavurderingen.
Vi må også på bakgrunn av undervisningen forvente at noen kandidater drøfter om den feilvurdering Rapp gjør ved å kaste på risikabelt vis kan anse å være unnskyldelig slik feilvurderingen i Båtsmannsdom Rt. 1964 s. 966 (3-2) ble, se om dette Nygaard s. 207-208. Etter min oppfatning blir dette en noe søkt tilnærming her, og det er vel nokså åpenbart at det ikke kan føre frem. Vi må imidlertid ha forståelse for at studenter under et kort kurs (tross advarsler mot dette) ukritisk anvender skrivedemonstrasjoner for culpadrøftelse knyttet til et annet faktum som allmenngyldig mal.
Kandidatene bør etter kurset ha gode forutsetninger for å få med de viktigste punktene i culpavurderingen (vurderingen av risikoen, alternativ handling og evt. unnskyldningsgrunner), mens det for de fleste kan bli vanskelig å presist drøfte de mer kompliserte spørsmål, så som skadevolders vurdering av faren for skadeforvoldelse og betydningen av manglende bruk av line.
Konklusjonen bør helst bli at det foreligger culpa fra Rapps side. En avvikende konklusjon må helst begrunnes med at den skadelidte Magnus Mo i en slik grad har akseptert risikoen og samtykket til skaderisikoen at han mister sitt erstatningsrettsige vern. En slik synsmåte vil korrespondere med det syn at risikoen for Mos handlemåte fortonet seg som så liten for Rapp at det ikke er plass for culpaansvar. I så fall faller skaden innunder Mos egenrisiko/ ”vågnad” (jfr. Nygaard s. 296-298) eller må behandles som samtykke eller aksept av risiko (Nygaard s. 298-303) med den rettsvirkning at det ikke er grunnlag for erstatning. Etter min oppfatning har ikke elementet av samtykke/aksept av risiko en slik styrke at denne rettsvirkningen kan være aktuell, og vårt faktum tåler ikke en sammenligning med dommer som har konkludert med at skadelidte må bære hele tapet selv, se om dette i pkt. 2.3 nedenfor. Kandidater som problematiserer forholdet til aksept av risiko/samtykke bør imidlertid honoreres. Grensegangen her er vanskelig, og den som makter å plassere denne rettslige figuren i bildet utviser relativt dyp forståelse.
Det er disposisjonsmessig vanskelig å passe inn drøftelsen av skadelidtes eget forhold som grunnlag for at det ikke foreligger culpa. På forelesninger og storgruppesamlinger har vi dels behandlet dette problemet under ansvarsgrunnlaget og dels som et tema som har slektskap med spørsmålet om skadelidtes medvirkning og avkortning av erstatningssummen eter skl. § 5-1. Hvis man bruker seks trinns programmet, passer det materielle spørsmålet etter min oppfatning best inn under drøftelsen av om det foreligger ansvarsgrunnlag på skadevoldersiden.
b) Årsakssammenheng
Det er faktisk årsakssammenheng mellom Rapps handlemåte og personskaden (jfr. betingelseslære eller realiseringslære), hans bidrag er vesentlig (jfr. kvalifikasjonskravet i P-pilledom II Rt. 1992 s. 62 (på s. 70), og skaden ligger ikke utenfor det påregnelige eller på annen måte utenfor en rettslig avgrensning i årsakssammenheng.
Rapp har heller ikke handlet utenfor det som arbeidsgiver måtte regne med, jfr. skl. § 2-1 nr. 1 annet ledd. På dette punkt kan vi kanskje akseptere en kort drøftelse, men det skulle ikke være mye å spille på her.
Etter dette må Takservice AS anses ansvarlig etter skl. § 2-1
c) Særlig omarbeidsgiveransvar for anonyme og kumulative feil
Noen kandidater vil kanskje se at en del av årsaksbildet bak skadeforvoldelsen ligger i forhold som kan tilskrives arbeidsgiverens folk mer uspesifisert, eller kanskje i særdeleshet arbeidsformannen. Jeg sikter til den ikke helt betryggende avsperring av området og det forhold at man tillater arbeidere å arbeide uten line. Dette er både hver for seg og samlet for svakt grunnlag for ansvarsbetingende culpa for arbeidsformannen. Men det kan ligge et poeng i å påpeke at disse forhold i kombinasjon med Jørgen Rapps forhold samlet sett ikke tilfredsstiller ”de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten”. I den grad noen er inne på slike tanker, synes jeg det viser en juridisk innsikt som bør honoreres.
De kandidater som ser poenget, synes ganske enkelt å ”koble” elementene av culpa fra arbeidsformannens side ”på” den culpadrøftelse som foretas for Jørgen Rapp. Etter min mening er dette noe uryddig. Man bør ideelt sett drøfte de to grunnlag hver for seg; først culpa for Rapp, deretter enten prinsipalt eller subsidiært en kumulasjon av Rapps og arbeidsformannens feil som til sammen kan kvalifiserer for ansvar for kumulative feil etter § 2-1 jfr. forarbeidene. Først da får man frem at kumulative feil er et aktuelt ansvarsgrunnlag dersom Rapps forhold alene ikke kvalifiserer for ”uaktsomt”, jfr. § 2-1.
2.3 Skadelidtes forhold
Hvis man kommer til at det foreligger culpa på skadevoldersiden, blir spørsmålet om det er grunnlag for avkortning av erstatningen, jfr. ”medvirket ved egen skyld”, jfr. skl. § 5-1. Når det gjelder ”egen skyld”, kan det legges vekt på følgende: Magnus Mo velger selv å gå inn på et arbeidsområde til tross for skiltet som oppfordret ham om å passere på andre siden av gaten. Dette trenger ikke i seg selv anses som uaktsomt, men en slik handling som bryter med den forventning den potensielle skadelidte har til ham og ellers med alminnelige høflighetskonvensjoner bør påkalle Mos årvåkenhet idet han entrer arbeidsområdet. En voksen mann må jo forventes å forstå at det er en grunn en grunn til at han blir bedt om å holde seg unna arbeidsområdet. Når Mo med et slikt utgangspunkt registrerer at det er tatt taksteiner av taket, at det står en container nedenfor taket og at det er knuste taksteiner ved containeren, bør disse synsinntrykk gi ham en oppfordring til å se seg for idet han passerer containeren. Risikoen for at det blir kastet stein og at skade kan skje, må betraktes som ganske høy sett fra Mos perspektiv. At en takstein kunne føre til alvorlig personskade bør også være nokså klart for ham. Hele situasjonen de tre nevnte elementene skaper, gir vel også grunnlag for å si at risikoen for skade ved steinkasting var ”nærliggende”. Det kan på dette punkt også (evt. alternativt) hevdes at risikoen var ”synbar”, jfr. Lødrup, Lærebok i erstatningsrett s. 108. Når Mo i stedet unnlater å reflektere over dette og bare går videre i egne tanker, må dette tale mot ham i relasjon til culpavurderingen. Poenget er kanskje aller helst at den som beveger seg inn på et område han ikke har adgang til, ikke er i posisjon til å fortsette i egne tanker med bibehold av fullt erstatningsvern. Risikoen for at en potensiell skadevolder ikke regner med at han kommer forbi, er åpenbar, og denne risikoen er tilstrekkelig til at Mo bør reagere.
Den alternative handling er enkel. For det første er det åpenbare alternativ å følge skiltet og gå over på andre siden av veien. Men en alternativ handling er også aktuell selv om Mo velger å krysse sperringen: Det ville ha vært tilstrekkelig for å unngå skade å følge med på hva som skjedde på taket. Det fremgår ikke av oppgaveteksten om det var mulig å se Rapp, men vi må kunne forutsette at det ville ha vært et alternativ å rope til Rapp for å gjøre ham oppmerksom på at det kom folk forbi.
Det finnes dommer som kan gi veiledning for spørsmålet om den som oppholder seg ulovlig et sted kan kreve erstatning for skadevoldelse han er utsatt for der, jfr. Dørvrierdommen Rt. 1965 s. 1061 og Dresindommen 1957 s. 590 (3-2). I begge dommene mistet skadelidte hele sitt erstatningskrav, og dommene kan således tale for at heller ikke Mo får erstatning. Dog vil mange mene at i hvert fall den siste dommen er for streng og i utakt med dagens erstatningsrett. Resonnementet i dommene kan uansett styrke en argumentasjon for at Mo har handlet culpøst. At Mo ikke kan bære hele tapet selv er imidlertid allerede avgjort i og med at man har konstatert culpa på skadevoldersiden, jfr. pkt. 2.2 ovenfor. Utfordringen blir således å eventuelt anvende de nevnte dommene indirekte.
Mos handlemåte kan også ses som en form for brudd på rolleforventning til skadelidte, noe som etter omstendighetene kan lede til fullt bortfall av erstatningen jfr. Nygaard 296-298. Saksforholdet kan i så måte sammenlignes med Hengebrodommen Rt. 1964 s. 466. Dog vil antagelig de færreste mene at Mos handlemåte kan ses som et så stort brudd på rolleforventningen til potensielle skadelidte at han ikke skal få noen erstatning. Han har riktignok utvist culpa i relasjon til faren for skade på seg selv, men hans culpa er ikke så dominerende i bildet at det ikke er plass for et ansvarsgrunnlag på skadevoldersiden.
Det foreligger også et element av aksept av risiko eller eventuelt samtykke (i Nygaards terminologi) i Mos handlemåte idet han entrer et område til tross for at området byr på visse faremomenter. Situasjonen ligner den som er beskrevet i Nygaard s. 300, skadelidte foretar en ”konkret dispositiv handling” i forhold til den risikoen den ansvarlige hefter for. På den annen side kan situasjonen neppe sammenlignes med aktuelle dommer om bortfall av erstatning pga.aksept av risiko, så som Snerasdom RG 1985 s. 433, nevnt i læreboken på s. 300, nederst og Oksedommen Rt. 1966 s. 1485 (nevnt s. 301). Dette fordi skadelidte ikke har tilsvarende innsikt i skaderisikoen og samtidig som det er vanskelig å hevde at Mo ”bevisst tar en sjanse”. Han har etter faktum ikke engang tankekontakt med den risiko som realiserer seg. Han kan derfor neppe møtes med at han har mistet sitt erstatningskrav på grunnlag av eget samtykke/aksept av risiko. Han handlemåte kan likevel bedømmes som culpøs og gi grunnlag for reduksjon av erstatningen, jfr. skl. § 5-1.
Dette er et vanskelig punkt i oppgaven idet det er komplisert å holde fra hverandre og eventuelt anvende indirekte de ulike grunnlag for bortfall av erstatningskrav. Læreboken fokuserer ikke spesielt på at elementer av samtykke eller aksept av risiko kan kvalifisere for culpa med den følge at tilfellet behandles etter skl. § 5-1. Jeg håper at ellers habile studenter ikke mister hodet på dette punktet, men antagelig vil mange styre utenom problemet ved å behandle det hele som en ordinær culpadrøftelse
Det foreligger etter det ovennevnte ”egen skyld”. Det er heller ikke tvilsomt at Mos uaktsomme handling var en nødvendig årsak etter betingelseslæren og en ikke uvesentlig årsak til skaden, jfr. det kvalifikasjonskrav som er satt i P-pilledom II Rt. 1992 s. 62 (på s. 70). Skadefølgen var påregnelig og det er ikke andre grunnlag for en rettslig avgrensing i årsakssammenheng. Mo har følgelig ”medvirket til skaden ved egen skyld”. Slik er inngangsvilkårene i skl. § 5-1 oppfylt, og rettsanvenderen har dermed hjemmel til å foreta en reduksjon av erstatningssummen ut fra retningslinjene i skl. § 5-1 nr. i.f. I denne prosessen er det rom for ulike vektlegginger og for juridisk kreativitet. For kursets undervisning har det imidlertid vært et mål at skjønnet skal forankres på juridisk korrekt måte i lovens retningslinjer.
Når det gjelder ”atferden”, viser dette vilkåret etter forarbeidene til en avveining mellom partenes skyldforhold. Rapp hadde ingen grunn til å regne med at det kom folk forbi containeren, og dette kan tale for å anse hans forhold som relativt lite klanderverdig. For Mo er det kanskje større grunn til klander idet han først entrer et arbeidsområde i strid med påstått skadevolders oppfordring og deretter unnlater å være oppmerksom til tross for åpenbare indikasjoner på at han beveger seg inn i farlig område. Det kan nok være delte meninger om avveiningen på dette punktet. Det må være fullt forsvarlig å hevde at begge to kan lastes like mye, slik mange studenter har gjort. Noe mer uheldig er det å hevde at Rapp har utvist større skyld enn Mo, men som kjent kan vi ikke forvente all verden av studentenes judicium så tidlig i studiet. Etter min oppfatning kan det hevdes at Mo har handlet vesentlig mer klanderverdig enn Rapp, noe som bør gjenspeiles i aveiningen mellom partene, kanskje så klart som at Mo etter skyldforholdene alene bør bære 2/3 av tapet.
Det skal også vurderes hvilken ”betydning” atferden på hver side har ”for at skaden skjedde”, og også vurderingen eter dette kriteriet får en slagside i Rapps favør. Videre kan det legges vekt på de respektive bidrags ”betydning for … omfanget av skaden”, men her er det kanskje ikke spesielle forhold i faktum som aktualiseres. På bakgrunn av lærebokens fremstilling må vi godta at studenter anvender ”omfang” som et isolert moment, og herunder peker på de sosiale hensyn som kan tilsi at Mo får full erstatning. Personlig mener jeg imidlertid at dette ikke er et sterkt argument idet Mo etter utmålingen av erstatningen å dømme tilhører en høyinntektsgruppe, og selv med halv erstatning vil komme bedre ut enn mange ubemidlede skadelidte. Det blir da litt skjevt å argumentere med ”sosiale hensyn”, men her kan vi neppe stille for store krav til studentene. Til sist kan studentene legge vekt på ”forholdene ellers”, et kriterium som omfatter forsikringsforhold. Etter oppgaveteksten har ingen av partene forsikringer, mens det jo synes klart at begge har hatt forsikringsmuligheter. Dette punktet kan neppe gi nevneverdig utslag på fordelingen.
2.4 Lempning
For lempningsspørsmålet ligger utfordringen i å se elementer i faktum som kan rubriseres under de ulike vurderingstema i skl. § 5-2 og foreta en helhetlig vurdering av grunnlaget for lempning. Det som trer i forgrunnen er på den ene side at Takservice AS har dårlig økonomi og samtidig er uforsikret, og på den annen side at Mo er sterkt skadet og ut fra sosiale betraktninger trenger full erstatning ( men dog slik at også en delvis erstatning vil være relativt høy, jfr. ovenfor).
Jeg går ikke nærmere inn på lempningsvurderingen i denne omgang, men nøyer meg med å nevne at den siste anførselen fra Takservice AS´ side overfor Instrument AS (helt mot slutten av oppgaven) materielt sett også er relevant for lempning av kravet fra Magnus Mo. Som oppgaveforfatter har jeg ikke lykkes helt på dette punktet, og vi får håpe at kandidatene ikke lar seg forvirre for mye av dette. Jeg synes det bør være opp til studentene selv om de trekker inn momenter knyttet til den subsidiære anførsel fra Instrument AS inn i drøftelsen av Magnus Mos krav. Det bør således heller ikke trekkes om de unnlater å gjøre dette. Nærmere om lempningsproblematikk i drøftelsen av forholdet mellom Instrument AS og Takservice AS
3. Spørsmål 2. Er Takservice AS erstatningsansvarlig overfor Instrument AS? Skal i så fall erstatningssummen reduseres og eventuelt hvor mye?
3.1 Innledning. To krav
For erstatningskravet fra Instrument AS kan man hva gjelder ansvarsgrunnlag og faktisk årsakssammenheng nøye seg med å vise til drøftelsen av forholdet mellom Magnus Mo og Takservice AS. I og med at Instrument As bygger sitt krav på sin tilknytning til Mo, blir vurderingen av disse vilkårene identisk i de to partsforholdene.
Mer problematisk er det imidlertid om de to kravene som Instrument AS gjelder tapsposter som faller innenfor en rettslig avgrensning i årsakssammenheng. Jeg drøfter først kravet på 5 millioner for tap av viktig medarbeider.
3.2 Krav om 5 millioner kroner for tap av nøkkelmann
Etter rettspraksis settes et visse grenser for hvor langt tredjemann kan få erstattet tap som er avledet av tredjemanns forhold til den direkte personskadelidte. Utgangspunktet for denne grensegangen er tatt i Flymanøverdommen Rt. 1973 s. 1268. Denne dommen setter krav om at skaden må være ”påregnelig” og at det må være en ”viss nærhet i årsakssammenheng”. Dette siste kravet ble ut fra sammenhengen kontrastert med kravet om at tapet må ramme en ”konkret og nærliggende interesse” knyttet til det skadde godet, jfr. Kabeldommen Rt. 1955 s. 819, se om disse dommene Nygaard s. 360-365. Kravet om nærhet i årsakssammenheng ble mot slutten av førstvoterendes premisser (s. 1273) supplert med en avveining mellom partenes interesser, herunder hvem som er nærmest til å forebygge mot tap. Disse rettslige utgangspunkter er lagt til grunn også hvor den direkte skadelidte har blitt rammet av en personskade, se særlig Arbeidsgiveravgiftdommen Rt. 2000 s. 1756 og nå sist Nøkkelmann dommen Rt. 2004 s. 1816. Særlig Flymanøverdommen, men også Nøkkelmanndommen er blitt viet betydelig oppmerksomhet under kurset, mens de øvrige dommene er nevnt på forelesningene og tatt med i forelesningsdisposisjonen.
For sakens spørsmål bør det først drøftes om tapsposten kan anses påregnelig, jfr. Flymanøverdommens kriterium, som for øvrig er gjentatt i en rekke dommer, også om personskade, se blant annet Rossnesdommen Rt. 1997 s. 1. Spørsmålet blir om tapet knyttet til deres arbeidstaker var en påregnelig følge for Jørgen Rapp idet han foretok den ansvarsbetingende handling. Det kan hevdes at det var vanskelig for Rapp å forutse at en potensiell skadelidt var en så viktig arbeider at hans arbeidsgiver tapte penger på grunn av personskaden. På den annen side er det ikke uvanlig at arbeidstakere i dagens samfunn besitter unik og verdifull kompetanse, dette bekreftes for eksempel gjennom at uttrykket ”intellektuell kapital” er blitt vanlig. I det post-industrielle samfunn er det heller ikke uvanlig at personer lever av sin spesielle kompetanse innenfor show-biz eller idrett. I slike tilfeller vil også andre samfunnsaktører kunne ha en kommersiell interesse i at den skadelidte utfører sitt virke, og således få et tap når en skade forhindrer den direkte skadelidte fra å fylle sine kontraktsforpliktelser. Ut fra disse betraktninger kan man neppe hevde at det generelt er upåregnelig at andre rettssubjekter enn den direkte skadelidte lider tap når den sistnevnte blir utsatt for en personskade. Etter dette kan tapet på 5 millioner ikke anses upåregnelig.
Beløpet er relativt høyt, men heller ikke denne omstendighet vil uten videre bringe tapsposten utenfor det påregnelige.
I denne forbindelse kan det nevnes at teorien (særlig Nygaard s. 364-365 og Hagstrøm, Culpanormen s. 53) har gått inn for at spørsmålet om faren for ruinerende ansvar for skadevolder bør behandles under lempning, og ikke skape grunnlag for rettslig avgrensning i årsakssammenheng så som i Flymanøverdommen. Personlig har jeg gått i rette med dette synet, se min artikkel ”Konkret og nærliggende interesse som avgrensningskriterium for tredjemannsskader”, Jussens Venner 2001 s. 303-318, på (s. 307-308), men det kan på ingen måte forventes at studentene går inn i en så avansert diskusjon.
Jeg synes likevel vi bør godta at studenter anvender beløpets størrelse som argument for at tapet er upåregnelig, men en slik argumentasjon bør kanskje ikke gi stor uttelling, dersom intet nevnes om forholdet til lempning.
Spørsmålet blir så om det er tilstrekkelig ”nærhet i årsakssammenheng”, jfr. rettspraksis og særlig flymanøverdommen. Her kan det for det første pekes på at det er relativt mange årsaksledd mellom skadevolders bidrag til skaden og det tap det kreves erstatning for. Skadevolders bidrag rammer direkte bare Mo. Den omstendighet at Mo normalt skaffer Instrument AS gode kontrakter, gir en forventning om at han skal gjøre det i fremtiden. Forventningen er abstrakt og ikke knyttet til konkrete fremtidige kontrakter. Når Mo blir skadet, brytes denne forventningen, noe som leder til et bortfall av et ubestemt, forventet gode. Generelt må det således kunne hevdes at en slik forventning om fortjeneste på fremtidige kontrakter som ennå ikke er inngått, fremstår som et indirekte og avledet tap. Dette er tapsposter som lett ligger i faresonen mht. å tilfredsstille kravet om ”en viss nærhet i årsakssammenheng.
I rettspraksis har man som nevnt under vurderingen av nærhet i årsakssammenheng trukket inn en avveining mellom partenes interesser, og herunder stilt spørsmålet om skadelidte kan innrette seg mot skaderisikoen, jfr. beskrivelsen ovenfor. Etter faktum har det ikke vært mulig for Instrument AS å innrette bedriften slik at man ikke blir skadelidende ved tap av Mo. Etter oppgavens opplysninger er det bare ham som har evnen til å hente inn alle kontraktene for selskapet, og en slik person kan ikke uten videre erstattes. Den delen av flymanøverdommens premisser som knytter seg til forebyggingsmuligheter på skadevoldesiden er således ikke relevant i vår sak. Dette kunne isolert sett tale for at kravet er erstatningsmessig.
På den annen side har Høyesterett lagt vekt på at en arbeidstaker kan bli borte av så mange grunner og at dette er en generell risiko som skadelidte arbeidsgiver må bære, jfr. særlig Nøkkelmanndommen Rt. 2004 s. 1816 avsnitt 36. Dette punktet i et flertallsvotum i en høyesterettsdom er et relativt tungt argument for å la tapet falle utenfor den erstatningsmessige rammen. På den annen side ble dommen avsagt under dissens, og dette kan tale for at det er rom for å argumentere for erstatning. Slik argumentasjon er imidlertid vanskelig idet det ikke foreligger spesielle momenter som gjør Instrument AS mer beskyttelsesverdig enn arbeidsgiveren i Nøkkelmanndommen. I dommen var også dissensen i første rekke knytte til at nøkkelmannen også eide selskapet, et element som ikke gjør seg gjeldende i vår sak. Resultatet bør derfor de lege lata bli at Instrument AS ikke får erstatning. Men her som ellers er det drøftelsens kvalitet som avgjør karakterbedømmelsen.
Nøkkelmanndommen er nevnt på forelesningen og det aktuelle avsnitt er vist på power point-foil. Dommen er også aktualisert under en arbeidsoppgave (”variasjonsoppgave”) benyttet under storgruppeundervisningen, men fokuset på selve dommen kan under diskusjonene i storgruppeundervisningen ha vært varierende. Dommen er naturlig nok heller ikke nevnt i læreboken, og vi bør derfor holde åpent for at studenter kan ha gått glipp av dommens viktighet. Det bør av denne grunn være mulig å komme greit fra denne drøftelsen uten å kjenne dommen, men dette betinger helst at drøftelsen forankres i flymanøverdommens argumentasjonsmønstre.
3.3 Kravet om kr. 400.000 for tap av kontrakt
Også dette kravet ligger i ytterkant og helst utenfor det som oppfattes som innenfor en rettslig avgrensning i årsakssammenheng. Det kan for så vidt hevdes at tapet av kontrakten er upåregnelig, jfr. særlig at det hører til sjeldenhetene at en kontraktsslutning avhenger helt av én person. Med hensyn til kriteriet om nærhet i årsakssammenheng kan det også hevdes at slike fremtidige goder ikke uten videre kan ha erstatningsrettslig vern. På den annen side var kontraktsslutningen veldig nært forestående og en helt konkret avtale var klar til aksept. noe som taler for ansvar. Om man trekker inn en interesseavveining slik rettspraksis gir grunnlag for, må det imidlertid klart tale mot Instrument AS at bedriften ikke hadde rutiner for å ivareta kontraktsslutningen dersom Mo ble syk.
Spørsmålet om erstatning kan imidlertid også − og kanskje fortrinnsvis − løses uavhengig av en anvendelse av kriteriene under rettslig avgrensning i årsakssammenheng. Det fremgår nemlig tydelig av faktum at Mo ikke var sikker på om han ville inngå den aktuelle kontrakten. Det alminnelige sivilrettslige (og erstatningsrettslige) krav til bevis er at det foreligger sannsynlighetsovervekt, se om dette Nygaard s. 337. En kontant løsning av vårt spørsmål er da å slå fast at skadelidte ikke har bevist tilstrekkelig at skadelidte har hatt et tap. Studentene vil etter arbeidsoppgavene til gruppeundervisningen ha gode forutsetninger for å ta dette poenget. Forholdet mellom bevis, beviskrav og materielle regler er imidlertid erfaringsmessig vanskelig for studentene å forstå, og vi kan derfor forvente at noen av studentene ikke er på høyden i turneringen av dette spørsmålet.
Vi må på dette punkt i oppgaven også godta andre løsningsmåter, og særlig hvis de er kreative og viser evne til selvstendig tenkning.
3.4 Passiv identifikasjon
I oppgaveteksten er det anført at Mos handlemåte får betydning for størrelsen av Instrument AS´ erstatning. Dette er en invitasjon til å drøfte spørsmålet om Instrument As kan identifiseres med Mo og hans medvirkning til skaden, enten prinsipalt eller subsidiært. Det rettslige utgangspunktet for dette spørsmålet er skl. § 5-1 nr. 1 idet Mo er ”direkte skadelidte”, mens Instrument AS er ”erstatningssøker”. Mye kan tale for å identifisere Instrument AS med Mo. Et viktig poeng i så måte er at Instrument AS avleder sitt krav fra Mo, og at det derfor kan spørres om Instrument AS virkelig bør få full erstatning når Mo bare får redusert erstatning. De legislative hensyn som ellers har begrunnet identifikasjonsnekt ved personskader (se om dette Nygaard s. 312-314) er ikke relevante i forhold til sakens problem. Erstatningssøkeren er nemlig et næringsdrivende rettsubjekt, som ikke vil ha problemer med å tåle en nedsettelse av erstatningen pga. identifikasjon. Det skulle således ligge til rette for passiv identifikasjon.
Et motargument kan imidlertid være teoriens utgangspunkt om at identifikasjonen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker går ”minst like langt” på skadelidtesiden som på skadevoldersiden, jfr. Nygaard s. 314. Hvis man legger til grunn at det er full korrespondanse mellom aktiv og passiv identifikasjon, kan det være et poeng at Mo ikke var i tjeneste, men bare på vei til jobb. Slik skulle hans handling kunne anses å falle utenfor det område hvor han som arbeidstaker blir identifisert med sin arbeidsgiver
Hvis man derimot betoner ”minst like langt”, kan identifikasjonen imidlertid strekkes lenger enn på aktivsiden, og slik kan man nå et resultat som står i samsvar med den øvrige argumentasjonen ovenfor.
Rettsvirkningen av passiv identifikasjon er at man kan redusere tredjemanns erstatning på samme måte som direkte skadelidtes erstatningssum reduseres, jfr. systemet i skl. § 5-1 nr. 1 som gir hjemmel for dette resultatet. Momenter knyttet til ”forholdene ellers” kan imidlertid slå ulikt ut for de to rettsubjektene, og kanskje er det alt i alt grunn til å redusere Instrument AS sitt krav forholdsmessig noe mer enn Mos krav. Personlig ville jeg ha identifisert Instrument AS med Magnus Mos culpa, men slik at deres erstatningskrav blir redusert i noe større omfang enn det Mo må tåle.
Gjennomsnittstudenten har svake forutsetninger for å kunne argumentere på et så avansert nivå som ovenfor. Emnet passiv identifikasjon er sparsomt dekket i læreboken. Forelesningene har behandlet emnet noe mer inngående, men likevel slik at det ikke kan forventes store kunnskaper om dette til eksamen. Det viktigste for karakterbedømmelsen er om kandidatene ser og forstår det rettslige problemet, og helst forankrer det noenlunde presist i loven. Det blir strengt tatt upresist å forankre det i skl. § 5-1 nr. 3, men en slik forankring er bedre enn ingen ting. For de flinkeste kandidatene kan dette punktet i oppgaven være en anledning til å skille seg ut gjennom presisjon, balanse og kreativitet i drøftelsen.
3.5 Lempning, jfr. skl. § 5-2
For dette spørsmålet må man på vanlig måte vurdere om ansvaret er ”urimelig tyngende” for påstått skadevolder, og herunder gjøre bruk av retningslinjene i skl. § 5-2 første punktum. Av spesielle poeng i oppgaven nevner jeg at skadevolder ikke er forsikret, noe som taler for lempning. På den annen side har Takservice AS klart nok hatt ”forsikringmuligheter”, og det blir spørsmål om man kan tilstå lempning på skadelidtes bekostning fordi skadevolder har gjort en feil. Mange vil vel være forsiktig med å trekke den slutning at skadevolder gjennom å unnlate å forsikre seg kan oppnå lempning − det blir på et vis å spekulere på skadelidtes bekostning. Nå fremgår det likevel av oppgaveteksten at den manglende forsikring skyldtes en feil, og at det ikke var tale om bevisst spekulasjon. Kreative studenter kan likevel få noe ut av forholdet mellom faktisk foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter.
Den omstendighet at skaden er voldt i næringsdrift taler mot lempning jfr. Nygaard s. 392 og forarbeidene til § 5-2. På den annen side kan kravene mot skadevolder føre til konkurs, noe som taler for lempning, se Nygaard s. 392-393 med henvisning til Rt. 1978 s. 1062. Disse momentene kan naturlig adresseres til vurderingen under ”urimelig tyngende”
Det ligger for øvrig en komplikasjon i at oppgaveteksten nevner at kravene til sammen kan medføre konkurs, en problematikk som ikke er spesifikt behandlet verken i lærebok eller på forelesning. Den kreative student vil imidlertid se at lovens henvisning til ”forholdene ellers” setter vide grenser for hva som er relevant i lempningsvurderingen. Det virker da plausibelt at man kan legge vekt på den omstendighet at skadevolder skal betale erstatning til flere skadelidte i samme sakskompleks.
Det har i denne forbindelse betydelig relevans at man i forarbeidene til lempningsregelen drøftet særskilt spørsmålet ” [om] fordelingen av et begrenset erstatningsbeløp”, se Ot.prp. nr. 60 s. 16-17, jfr. NOU 1977 : 33 s. 17. På dette punktet i forarbeidene klargjorde man at lempningsregelen skulle omfatte en situasjon hvor mange skadelidtes krav mot samme skadevolder som til sammen utgjorde en urimelig tyngende belastning. Det er altså ikke tvilsomt at en vurdering av de samlede krav er relevant, men studentene kan altså ikke forutsettes å kjenne til dette. Få av studentene syns imidlertid å være bevisste nok til å få med noe om dette, men dette skyldes nok først og fremst tidsnød mot slutten av oppgaven.
Ut fra formålet bak regelen; avgrensningshensyn knyttet til skadevolders handlefrihet, samt forarbeidene nevnt ovenfor må det anses relevant å legge vekt på den samlede erstatning. En slik rettsanvendelse har også en viss støtte i den teori som foreskriver at et ”ruinmoment” som tidligere ble behandlet under adekvans, nå kan behandles under lempning, se om dette særlig Nygaard s. 364-365. Dette resonnementet forutsetter at man kan slå sammen flere krav mot skadevolder vurdere om disse samlet kan begrunne lempning. Slik kan (i alle fall i en subsidiær drøftelse) tyngden av 10,4 millioner holdes opp mot de skadelidtes behov for dekning.
C. Helhetlig inntrykk. Bedømmelsen
Det store flertall av kandidatene har fått med seg de fleste av hovedpunktene som er berørt ovenfor. Bedømmelsen kan dels legge vekt på hvor mange av postene som er behandlet med forstand, men det blir også viktig hvilken kvalitet det er på drøftelsene på et mer detaljert nivå. Et parameter er også hvor presist rettsgrunnlagene for de ulike drøftelser er presentert. For den nærmere bedømmelse av karakternivåene viser jeg imidlertid til mitt særskilte notat som ble sendt sensorer per e-post fredag den 13. januar
[1] At det ikke er ansvarsgrunnlag på skadevoldersiden fordi skadelidtes forhold har medført skaden (skadelidtes ”vågnad” egenrisiko, jfr brannslukkerapparatdommen Rt. 1957 s. 985 er ikke med, men ble på forelesningen behandlet før pkt. 5 medvirkning. På eksamensforberedende forelesning ble det imidlertid poengtert at spørsmålet om egenrisiko i praktisk rettsanvendelse blir en del av behandlingen av ansvarsgrunnlaget, se om dette nedenfor i pkt.
[2] Her er forskriftene relevante i forhold til å unngå skade på andre, mens i det i vår oppgave gjelder faren for selvskade. På grunn av konteksten er forskriftene likevel relevante, fordi Rapp ved sin unnlatelse av å følge forskriftene indirekte setter potensielle skadelidte i fare.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |