Sensorveiledning, JUS122

2. Studentenes forutsetninger. Undervisning og læringsmessige prioriteringer

I løpet av kursets 8 uker er det holdt 18 forelesningstimer, seks smågruppesamlinger (grupper på 10 under ledelse av en viderekommen student) og tre storgruppesamlinger (ledet av universitetslærer). Studentene har skrevet syv oppgaver inkludert hjemmeeksamen. Seks av oppgavene er skrevet etter en veiledende diskusjon på smågruppesamlingene.

For å lette innlæringen av faget, har så vel forelesningene som oppgaveløsningen blitt konsentrert om et sekstrinns program for løsning av erstatningsrettslige spørsmål. Dette arbeidsprogrammet eller grunnmønsteret kan oppstilles slik:

Denne inndelingen er gjort av pedagogiske hensyn, men også fordi den grovt tilsvarer gangen i løsning av erstatningsspørsmål i rettspraksis. I tillegg innholder programmet alle relevante materielle punkt, om enn spørsmål om skadelidtes egenrisiko ikke har fått sin egen post.[1] Under kurset har vi fokusert på det faktum at spørsmålet om egenrisiko oftest vil avgjøres i forbindelse med konstateringen av om det foreligger et ansvarsgrunnlag, jfr. programmet pkt. 2. Samtidig er det et materielt slektskap mellom skadelidtes egenrisiko og de elementer som kvalifiserer for skadelidtes medvirkning og som rammes av skl, § 5-1. Dette er et vanskelig punkt som aktualiseres i årets oppgave.

Vi vil antagelig se igjen noe av det nevnte programmet i besvarelsene. Den materielle veiledningen nedenfor utviser derfor av praktiske og rettsikkerhetsmessige hensyn en viss lojalitet til programmet.

Under kurset har det vært en særlig utfordring for studentene å konvertere den teoretiske analysen av culpanormen som er gjennomført i læreboken til praksis jus. I undervisningen har vi arbeidet med å bruke konkret relevante argumenter i den aktuelle oppgave til å ta et genuint, ektefølt standpunkt til det erstatningsmessige problem. Herunder har vi særlig arbeidet med å få til konkrete, praktiske culpadrøftelser som inneholder en viss flyt i argumentasjonen. Jeg vil på dette punkt spesielt advare sensorene mot å ha en teoretisk og ”skoleflink” tilnærming til sensuren, slik at man etterlyser alle teoriens delvilkår enten de passer på det aktuelle faktum eller ikke. En slik tilnærming bryter med kursets innhold og ambisjonen om å gjøre erstatningsrettsundervisningen mer praktisk valid. De besvarelser som makter å kombinere de juridiske elementene med oppgavens konkrete faktiske ”inputs” i en sammenhengende og overbevisende juridisk argumentasjon bør honoreres. Det samme gjelder drøftelser av ulovfestet objektivt ansvar.

Jeg nevner videre at vi under kurset har arbeidet med Nils Nygaards realiseringslære som et alternativ til betingelseslæren, se Nygaards redegjørelse for realiseringslæren på s. 326-329. Det har særlig vært fokusert på at Nygaards lære har en praktisk misjon hvor en anvendelse av betingelseslæren vil gi utilfredsstillende svar, så som f.eks ved samvirkende, overtallige årsaksfaktorer og hver for seg tilstrekkelige årsaker, jfr. Nygaard s. 330. Vi har holdt fast ved betingelseslæren som den mest anvendelige i praksis, men pekt på tilfeller hvor det kan være mer hensiktsmessig å anvende realiseringslæren. I lys av dette vil jeg understreke at bruk av realiseringslæren ikke i seg selv bør tale mot kandidatene. Forstandige forsøk på praktisk anvendelse av læren bør tvert imot premieres, selv om læren ikke har vunnet fotfeste i de brede lag av erstatningsjurister. Jeg påpeker imidlertid at vi finner spor av læren også i høyesteretts praksis, jfr. P-pilledom II Rt. 1992 s. 64 (s. 75) og i Lie-dommen Rt. 1998 s. 1565 (s. 1582-83). Jeg nevner også at Peter Lødrup i siste utgave av sin lærebok (5. utg., Oslo 2005) s. 271-272 argumenterer mot realiseringslæren på en slik måte at den må tas alvorlig som element i den aktuelle rettsvitenskapelige debatt innenfor norsk erstatningsrett.

Årets oppgave er relativt vanskelig hva gjelder delen om ansvarsgrunnlag ( pkt. C 1.2 nedenfor) og det rent fremstillingstekniske. Dette bør det etter mitt skjønn tas hensyn til under sensuren, særlig slik at vi leter etter positive trekk også hos kandidater som har mistet fotfestet i de vanskelige partiene.

Jeg mener også at vi ikke kan forvente et særlig godt utviklet judisium hos så ferske studenter som vi her har for oss (tidlig i andre studieår). Vi må derfor generelt være liberale overfor konklusjoner som vi kvalifiserte jurister kanskje ville vegret oss for å komme til. Jeg tillater meg likevel å konkludere noen steder nedenfor, når dette faller naturlig for veiledningens skyld.

Jeg bruker ikke plass på å forklare hvorfor, men er åpen for spørsmål hvis noe er uklart.

Svært få har alle tre rett. De fleste bommer på spm. 1. og treffer på de to andre. Oppgaven synes for så vidt å fungere som justeringsmekanisme, om enn man ikke kan legge alt for mye i en bom på spm. 1. En slik feil kan imidlertid utgjøre et argument for at en grensekandidat faller ned, men denne effekten er vel mest aktuell i spennet mellom A og B og i noe mindre grad mellom B og C. Å bomme på 2 eller 3 er nok litt alvorligere enn å bomme på den vanskelige 1.

Det synes klart at det foreligger erstatningsrettslig relevant skade. Ronald Rud er utsatt for en personskade som klart ligger innenfor skadebegrepet og som utmåles etter skl. §§ 3-1 og 3-2. Det er enighet mellom partene om utmålingen bortsett fra på ett punkt, se om dette nedenfor i pkt. 1.4.

Når det gjelder ansvarsgrunnlag, er det påberopt både arbeidsgiveransvar og ulovfestet objektivt ansvar. Begge grunnlag må drøftes - eventuelt subsidiært.

For arbeidsgiveransvar blir et hovedspørsmål om Petter Paust har handlet culpøst slik at han kan pådra sin arbeidsgiver ansvar. Her blir utfordringen for studentene å konvertere den teoretiske kunnskap om culpanormen læreboken har formidlet til en praktisk og konkret drøftelse av oppgavens faktiske tilfelle, jfr. det som er nevnt ovenfor. Det er særlig to punkt i culpavurderingen som er problematiske. For det første kan det spørres om Paust har tilstrekkelig tilknytning til risikoen til at hans passivitet overfor trampolinens faremomenter kvalifiserer for ansvar. Her bør noen pro- og contra argumenter kunne hentes fra faktum, jfr. særlig Pausts noe løse engasjement i vedlikeholdet av barnehagen.

Det andre problematiske punkt er om risikoen er tilstrekkelig stor sett fra Pausts side. Faren for at voksne skal hoppe over gjerdet fordi de lar seg friste til å hoppe på trampolinen må sies å være til stede, men den må vel betegnes som liten. Risikoen relaterer seg objektivt sett til betydelig personskade hvis noen først velger å hoppe. Men dette elementet er strengt tatt ikke synbart eller på noen måte nærliggende for Paust, fordi han ikke vet om at høyden er for lav. Derfor har han ikke grunn til å reagere på faren for voksnes bruk av trampolinen i det hele tatt. Hans oppfordring til å reagere på den risiko som nå har realisert seg, kan derfor hevdes å ikke være særlig stor.

Det eneste signal i retning av risiko Paust står overfor, er at mange av fjærene er slitne, og på dette punkt kan det hevdes at Paust burde ha reagert. Fjærenes tilstand er imidlertid bare et problem i forhold til voksnes bruk av trampolinen. Det fremgår av oppgaveteksten at trampolinen fungerer utmerket for barna.

Slik saken ligger an, visste altså ikke Bamselands ansatte om faren forbundet med den manglende dybde under duken. Det kan da bli et spørsmål om denne faktiske villfarelse kan regnes som en unnskyldningsgrunn, jfr Nygaard s. 206-208. Det er etter praksis et visst rom for at påstått skadevolder kan frifinnes fordi han er i faktisk villfarelse om risikoen, jfr. i første rekke båtsmannsdommen Rt. 1964 s. 966 nevnt og referert i læreboken på s. 207. Det er også tenkelig å bygge et argument på ubåtdommen Rt. 1973s. 1364,nevnt i Nygaard på s. 186. (Den omstendighet at et ubåtmannskap ikke kunne vite om at deres sonar ikke fanget inn en trål gjorde at de måtte frifinnes for skade voldt ved kollisjon med trål). Etter min oppfatning bør et slikt resonnement kunne føre frem i relasjon til Paust, som ikke har noen forutsetninger for å vite om den manglende dybde. Det er etter min oppfatning mest forsvarlig å frifinne Bamseland AS på dette grunnlaget hva gjelder det ordinære arbeidsgiveransvaret. Vi må likevel godta at noen kommer til at det foreligger culpa hos Paust, jfr. det som er nevnt ovenfor om judisium

Spørsmålet om Pausts uvitenhet om den lave høyde under duken kan turneres på flere måter. Et alternativ til å bygge på vurderingstemaet knyttet til unnskyldningsgrunner kan være å ganske enkelt legge til grunn den viten Paust har når man vurderer risikoen. Denne praktiske tilnærming må klart nok godtas, om enn man på denne måte ikke så godt får frem det viktige poenget at Paust er i faktisk villfarelse og at dette etter rettspraksis og teori kan lede til frifinnelse mht. culpaansvar.

Synsmåten om at risikoen er for liten kan suppleres med et blikk på skadelidtes ferd og spørsmålet om skadelidtes egenrisiko. Under kurset har vi brukt atskillig energi på situasjoner hvor skadelidte selv oppfører seg så uforsiktig eller uheldig at det ikke blir plass for et ansvarsgrunnlag på skadevoldersiden, slik tilfellet var for eksempel i brannslukkerapparatdommen Rt. 1957 s. 985 og hengebrodommen Rt. 1964 s. 446, jfr. til dette Nygaard særlig s. 296-298. Ronald Rud bryter på flere punkt med alminnelige forventinger til en voksen persons handlemåte: Han går inn på et område hvor han ikke har noe å gjøre, og han velger i tillegg å leke med et apparat han ikke har fått lov til å bruke, og som han ikke kjenner til. Den omstendighet at han bruker et apparat beregnet for barn, er et element som ville fått mange voksen i samme situasjon til å utvise forsiktighet. På den annen side har Paust ingen sterke indikasjoner på at trampolinen er farlig for ham, slik at det ikke er åpenbart at argumentasjon knyttet til skadelidtes egenrisiko vil gi et sterkt argument for frifinnelse.

Nygaard skiller gjerne mellom situasjoner der skadelidte bryter med den rolleforventing som stilles til ham og situasjoner hvor det foreligger et mer positivt samtykke fra skadelidtes side, en situasjon som ofte går under betegnelsen ”aksept av risiko”. Det er bare et svakt element av aksept av risiko i vår sak, fordi skadelidte ikke kan vite om den store risiko som er forbundet med å hoppe på trampolinen. Risikoen er for ham langt mindre tydelig enn i de dommer som har gitt grunnlag for aksept av risiko, så som for eksempel Oksedommen Rt. 1966 s.1485, nevnt i Nygaard s. 301 jfr. s. 300, hvor også andre dommer av interesse er nevnt. Av disse grunner er det etter min mening mindre heldig å utelukke ansvar for barnehagen under henvisning til aksept av risiko.

Den omstendighet at skadelidte befinner seg på et område hvor han ikke har noe å gjøre, kan tale mot ham, og det finnes enkelte dommer i rettspraksis hvor dette elementet har vært viktig for et frifinnende resultat, jfr. for eksempel dresindommen Rt. 1957 s. 590 (nevnt i Nygaard s. 200) og dørvrierdommen Rt. 1965 s. 1061: Hotellgjest gikk inn en dør hvor hun ikke hadde adgang og skadet seg som følge av defekt dørvrider i kombinasjon med trapperepos uten rekkverk. Denne siste dommen har ikke blitt fokusert på under undervisningen, og det kan ikke forventes at studentene kjenner til den. En uttalelse i dommen kan likevel ha interesse for vurderingen av vårt materielle problem:

”Som også fremholdt av fru Nilsens prosessfullmektig må det imidlertid erfaringsmessig regnes med at det blant gjestene på et sted som «Tyrifjordens Ferielandsby» vil finnes noen som begir seg inn på deler av anlegget hvor gjester ikke har noe å gjøre. Dersom slike forutselige utslag av menneskelig vitelyst skulle medføre at vedkommende gjester blir utsatt for en påregnelig risiko for personskade, skulle jeg anta at det må kunne stilles visse krav til etablissementets eier med hensyn til å fjerne eller minske dette risikomoment. Jeg kan imidlertid ikke se at trappearrangementet etter sin konstruksjon eller tilstand representerte noe slikt faremoment at Eriksen av hensyn til mulige vitebegjærlige gjester skulle ha plikt til å forsyne trapp og repos med rekkverk.”

En forskjell mellom dommen og vår sak er at trampolinen faktisk fremtrer som en fristelse for de forbipasserende, og det kan hevdes at Bamseland har tilknytning til den risiko som består i at forbipasserende lekelystne kan ønske å prøve trampolinen. På den annen side får det også her betydning at Bamselands ansatte faktisk ikke vet om den manglende dybde under duken.

Jeg vil vedrørende dette punkt i besvarelsen be om at sensorene viser en viss velvilje overfor studentenes forsøk på å bringe inn det materielle elementet skadelidtes egenrisiko under culpadrøftelsen. Dette er et vanskelig punkt, og særlig kan den metodiske operasjonen være krevende – det er ikke helt lett å koble inn elementet egenrisiko på et en elegant måte.[2] Vi bør ikke være for kritiske til fremstillingsmåten på dette punktet, men belønne den materielle substansen hos de kandidater som ser og klarer å formidle at argumentasjonen kan suppleres med en fokusering på skadelidtes rolle i hendelsesforløpet.

Erfaringen under sensuren er at de fleste gjør det nokså enkelt mht. culpa. Man fokuserer på fjærene og nevner intet om uvitenheten om den manglende avstand mellom duk og betong. Videre er overraskende få opptatt av hvilken risiko det er for at voksne hopper på innretningen, noe som må være et kjernepunkt. mht. risikoens grad. Svært få kandidater trekker skadelidtes forhold inn i culpavurderingen, og sensorveiledningen virker noe for ambisiøs og avansert i forhold til studentenes nivå. Men det er mulig at tidsnøden her har spilt en rolle.

Om man ikke kommer til at barnehagen er ansvarlig på grunnlag av Pausts ferd alene, foreligger det en mulighet i å drøfte hvorvidt barnehagen blir ansvarlig som følge av ”anonyme og kumulative feil”, jfr. forarbeidene til skl. § 2-1 og den rettspraksis som er referert i Nygaard s. 243.

Det blir da spørsmål om å kumulere Pausts eventuelle ikke ansvarsbetingende uaktsomhet med barnehageledelsen, mest naturlig den daglige leders ikke ansvarsbetingende uaktsomhet. Ledelsen kan muligens klandres på to punkt; for det første har ikke den daglige leder tatt initiativ til å etablere en ordinær vaktmestertjeneste som evt. kunne ha fanget opp risikoen. Her kan det imidlertid spørres om det foreligger hindringssammenheng (den nye vaktmester hadde kanskje ikke oppdaget den manglende høyde under duken). En mer vektig anklage mot ledelsen av barnehagen er kanskje at den ikke har foretatt noen sikkerhetssjekk av lekeapparatene i barnehagen (anonym feil). På dette punkt spiller det imidlertid inn at en slik sjekk primært måte vært rettet inn mot faren for barns skade. Det kan virke noe for strengt å forvente en sikkerhetssjekk knyttet til voksnes ikke forutsatte bruk av trampolinen.

Som man ser, vil det også på dette punkt kunne bygges et juridisk resonnement på passusen ”de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten”. Det kan hevdes at det nettopp ikke er rimelig at en lekelysten voksen stiller krav til en barnehage om å eliminere risiko som kan ramme voksne, men ikke barn. I denne forbindelse kan også skadelidtes egenrisiko trekkes inn, enten helt separat, eller som en underbygging av at Rud ikke kan stille ”krav” og forventinger til barnehagen om eliminering av den risiko som har realisert seg.

Etter min oppfatning vil heller ikke ansvar etter skl. § 2-1 for anonyme og kumulative feil kunne føre frem, men vi må akseptere andre løsninger. Bare noen av kandidatene ser dette mulige grunnlaget.

Et hovedpoeng i oppgaven er at ansvarsgrunnlaget ulovfestet objektivt ansvar ikke forutsetter skyld hos påstått ansvarlige. Vurderingstemaet blir da knyttet den objektive risiko som barnehagen står for. Under dette ansvarsgrunnlaget kan følgelig ikke barnehagen høres med at de ikke visste om faremomentet knyttet til den manglende høyde under duken. Og det blir i utgangspunktet ikke et spørsmål om man burde ha reagert mot den risiko som realiserte seg.

Forutsetningen for objektivt ansvar er at skaden er utslag av en risiko ved barnehagedriften som er stadig, typisk og ekstraordinær, og at det for øvrig etter en helhetsvurdering, herunder en interesseavveining kan forsvares å pålegge ansvar.

Studentene bør i denne forbindelse drøfte vilkårene eller momentene ”stadig”, ”typisk” og ”ekstraordinær” risiko. Momentene kan knyttes enten til risikoen ved barnehagedrift eller til risikoen ved å ha en trampoline av den aktuelle art (nærmere om dette nedenfor). Etter rettspraksis kan man nok også trekke inn begge perspektiver i drøftelsen, jfr. særlig gulvlukedom Rt. 1991 s. 1303, som dels bygger på risikoen ved restaurantdrift og dels på risikoen ved å ha en farefull gulvluke.

For stadig er det ikke så mange opplysninger å bygge på i oppgaven idet det ikke er oppgitt noe om frekvens. Manglende frekvens kan imidlertid neppe utelukke ansvar, men bare medføre at man på dette punkt ikke har et godt argument for ansvar. Et element av stadighet foreligger uansett idet trampolinen hele tiden og over mange år har utgjort en fristelse for forbipasserende, lekelystne voksne. Når det gjelder typisk, vil det tradisjonelt riktigste være å ta utgangspunkt i barnehagedriften, blant annet fordi det er denne virksomheten som bringer barnehagen inntekter og således ligger i kjernen av begrunnelsen for objektivt ansvar.[3] Jeg viser også til Nygaard s. 259-261, hvor fremstillingen i første rekke er knyttet til drift. Med en slik innfallsvinkel springer det i øynene at personskade som rammer voksne ligger helt i periferien av de risikoer som er forbundet med barnehagedrift, og det må videre kunne hevdes at skaden er voldt på en atypisk måte, jfr. Dynamittlagerdom Rt. 1983 s. 1052 og Nygaard s. 260. Dette resonnementet skulle altså lede til at risikoen ikke tilfredsstiller typisitetsvilkåret.

I rettspraksis har man imidlertid eksempler på at risikovurderingen knyttes til å ha en ting, se for eksempel gesimsdom Rt. 1939 s. 766, om enn man her brukte uttrykket ”særpreget”, ikke ”typisk”. Man kan heller ikke utelukke at risikovurderingen knyttes til enheter innenfor driften, jfr. for eksempel Acetylendommen Rt. 1964 s. 474 ( mindretallet; ”påregnelige”), referert i Nygaard s. 253. Det er derfor vanskelig ut fra rettspraksis å helt avvise en vurdering av det typiske som knytter seg til trampolinen. Litteraturen gir heller ikke noe godt svar på dette problemet. Så uklar som rettstilstanden er på dette punktet, synes jeg at vi må akseptere også resonnementer knyttet til trampolinen. Her blir typisitetsvurderingen lett en annen, fordi den skade som har skjedd ligger i kjernen av de risikoer den aktuelle trampolinen førte med seg.[4] Dette kan altså utgjøre et argument for ansvar.

Spørsmålet blir så om trampolinen som spesielt faremoment kan sies å utgjøre en ekstraordinær risiko for skadelidte. Roland Rud. Det som kan tale for en slik slutning, er at det ligger et element av uventethet og endatil et element av ”felle” i at en trampoline som tilsynelatende er trygg har for liten dybde og har slappe fjærer. Når først Rud har bestemt seg for å hoppe, har han vanskelig for å innrette seg mot denne risiko – den kommer helt uventet på ham, og uventethet er et viktig element i det objektive ansvar, se Nygaard s. 263. På dette punkt vil noen av de legislative hensyn bak det objektive ansvar slå til.

På den annen side har Rud gått inn på et område der det ikke er forventet at han skal befinne seg. Det kan spørres om ansvaret for barnehagens risikoer kan strekkes så langt som til å omfatte risikoer for at uvedkommende voksne kommer inn på området. Mange dommere vil nok legge hovedvekten på dette siste elementet og på dette grunnlaget komme til at det ikke blir objektivt ansvar. Jeg mener imidlertid at det må være tillatelig for studentene å komme til at det foreligger en ekstraordinær risiko ved å betone det førstnevnte elementet ovenfor. Det ligger nemlig fast at trampolinens forfatning og plassering har skapt en risiko for den lekelystne forbipasserende.

Drøftelsen bør på et eller annet punkt ha en bredere helhetsvurdering eller interesseavveining.

I denne forbindelse kan det være grunn for studentene til å styrke sin argumentasjon for ansvar evt. ved å vise til at det foreligger elementer av uforsvarlig ordning, jfr. særlig de gamle fjærer og den korte avstand mellom duk og bunn. Det følger av rettspraksis at dette argumenter først og fremst er aktuelt dersom skaden kan unngås ved enkle midler. Dette må kunne hevdes å være tilfellet vedrørende fjærene; disse var jo modne for utskifting, og svikten på dette punktet kan tale for ansvar på samme måte som muligheten for enkelt å fjerne ovnen i epileptikerdommen Rt. 1970 s. 1192. Å utvide avstanden mellom bunnen og duken er ikke så ”enkelt”; det fremgår av faktum at bortskyting av grunnfjellet var relativt kostbart. På den annen side har Høyesterett i lignende tilfeller konkludert med uforsvarlig ordning også hvor det ville koste en del å forebygge mot skaden, jfr. særlig vindushoppdommen Rt. 2000 s. 388. (utgifter på kr. 100.000 ble ikke anset som noe grunnlag for å unnlate forebygging av skade). Jeg presiserer at vurderingstemaet knyttet til utbedring ved enkle midler kan etter praksis anvendes også om den ansvarlige ikke har oppdaget eller vurdert risikoen, jfr. epileptikerdom Rt. 1970 s. 1192.

Jeg nevner at Nygaard på s. 273 skriver at vurderingstemaet for uforsvarlig ordning er om den aktuelle sikkerhetsmangel utgjør en stadig, typisk og ekstraordinær risiko. Denne innfallsvinkel til drøftelsen må klart nok godtas. Jeg har imidlertid på forelesning angrepet denne læren fordi jeg mener at det er ulogisk å operere med et stadighetsvilkår som normalt er knyttet til risikoens uunngåelighet overfor en risiko som kan avverges med enkle midler og som dermed i høyeste grad er unngåelig. Jeg har derfor gitt uttrykk for større sympati for Lødrups tilnærming, hvor forekomsten av teknisk svikt og uforsvarlig ordning − og det forhold at risikoen ville latt seg avverge med enkle midler ganske enkelt er argumenter for ansvar.

Drøftelsen av objektivt ansvar må anses som relativt vanskelig, særlig fordi vårt tilfelle ikke passer så godt i kjente og eksisterende rettslige matriser. Noe av prøven for studentene blir derfor å ta et selvstendig, begrunnet standpunkt til spørsmålet. Vi belønner i så måte selvstendig argumentasjon og ryddighet i fremstilling. På bakgrunn av Høyesteretts store pragmatisme i sin tilnærming på dette området, finnes det ingen klare fasitløsninger. Motstykket til dette er at det (innen for en viss ramme) heller ikke finnes noen positivt gale tilnærminger. Slik blir det mest et spørsmål om å måle grader av vellykket turnering av spørsmålet.

Studentene er ganske flinke til å produsere en ryddig drøftelse ut fra momentene under u.o.a, og mange ser hovedpoenget vedrørende ekstraordinær risiko. Noen kandidater makter å få til en overbevisende argumentasjon ved bruk av særlig ”typisk” og ”ekstraordinær”, noe de bør få betalt for. Få kandidater benytter aktivt innfallsvinkelen som ligger i å se på skadelidtes forhold, og mange kommer til at det foreligger u.o.a.

Årsaksvilkårene vil helst ikke reise noen problemer i denne oppgaven, men det er ryddig at studentene har det med, eventuelt på subsidiært grunnlag dersom de prinsipalt kommer til at det ikke blir ansvarsgrunnlag. Vi har under kurset arbeidet mye med de ulike årsaksvilkår, og mange studenter vil nok overoppfylle ryddigheten på dette punktet sammenlignet med en dommer i praksis. Slik kurset er lagt opp, bør denne ryddigheten belønnes.

For objektivt ansvar ligger årsaksspørsmålet på et vis inne i ansvarsgrunnlaget fordi vi forutsetter at den risiko som ansvaret bygger på har realisert seg i skade. Det kan likevel være greit om kandidatene kort slår fast at det er årsakssammenheng mellom drift eller innretning og skaden, og årsaksbidraget ikke er uvesentlig eller gjenstand for en rettslig avgrening i årsakssammenheng.

Som nevnt er det enighet om utmålingen bortsett fra på ett punkt. Det oppstår nemlig et utmålingsproblem knyttet til at Roland Rud ikke lenger subsidierer klubben sin ved ikke å kreve refusjon for utgifter. Vi må legge til grunn oppgavens tall og bevisligheter, det er tale om kr. 50.000 som eventuelt skal dras fra erstatningen.

Det finnes ulike mulige innfallsvinkler til det rettslige grunnlaget for dette fradraget. Én mulighet er å vise til at vi har en alminnelig ulovfestet erstatningsrettslig regel om at det skal gjøres fradrag for fordeler skadelidte oppnår som følge av den skadegjørende handling, jfr. også betegnelsen ”compensatio lucrum cum damno”, jfr. Nygaard s. 67 nedre halvdel. Man kan imidlertid løse utmålingsspørsmålet ved å gå rett på en sammenligning mellom skadelidtes situasjon med og uten skaden, et såkalt differanseprinsipp, jfr. formuleringen i Nygaard s. 67. øvre halvdel. Dette er en tilnærming som nylig fikk oppmerksomhet i forbindelse med den såkalte KILE-sak, jfr. Rt. 2005 s. 65. Personlig mener jeg at den første tilnærmingen er mest presis og bør gi best uttelling.

Man bør helst komme til at det skal gis fradrag, og spørsmålet er ikke så veldig vanskelig. Det fungerer mest som en test på at studentene har kontroll på helheten i lærestoffet.

I denne delen er prestasjonene veldig varierende og det forekommer at ellers flinke kandidater bommer her. Se særskilt om bedømmelsen i punkt D nedenfor.

Noen kandidater forankrer denne drøftelsen i skl. § 3-1 3. ledd i.f. ”forholdene ellers”. På denne måten finner de et slikt rettsgrunnlag som advokatene diskuterer i faktum. Denne bestemmelsen er nok ment å fange inn litt andre ting enn det som kan løses etter regelen om compensatio (eller fordelsfradrag), og slik har den også blitt brukt i praksis. På den annen side er ordlyden så vid at det ikke kan anses uforsvarlig å bruke regelen. Jeg mener at dette må godtas, om enn jeg selv aldri ville ha koblet inn denne regelen i forhold til vårt problem.

Noen kandidater påstår at det ikke kan gjøres fradrag så lenge utgiftene ikke har forbindelse med Ruds arbeid, eller komme med andre litt frie betraktninger om at 50.000 ikke kan dras fra, for eksempel fordi det er urimelig. Jeg mener at det i utgangspunktet er positivt om kandidatene forsøker å balansere bildet litt, og det kan nok generelt være litt uklart hvor langt man kan trekke fra utgifter som skadelidte frivillig har pådratt seg. Jeg ser også at flere av sensorene har sympati for at det ikke gjøres fradrag. Selvstendig argumentasjon bør godtas og belønnes hvis den er forstandig. Men det står fast at det gir best uttelling å se at problemet handler om compensatio-regelen (fordelsfradrag)

Dersom kandidatene har kommet til at det ikke foreligger ansvarsgrunnlag for Bamseland AS, blir de nødt til å drøfte subsidiært om det kan være grunnlag for avkortning i erstatningen medvirkning fra Ruds side, jfr. skl. § 5-1. Dette kan ved første øyekast virke litt underlig, men er egentlig helt naturlig idet det kan være delte meninger om hvorvidt Bamselands forhold kvalifiserer for ansvarsgrunnlag. De samme elementer som talte for å konkludere med ikke-ansvar får da relevans under en medvirkningsdrøftelse, jfr. medvirket ”ved egen skyld”. Kandidater med prinsipal negativ konklusjon vedrørende ansvarsgrunnlag må i noen grad kunne tillates å henvise til tidligere drøftelse vedrørende de ulike elementer i grunnlaget for reduksjon. Det viktigste er at studentene viser forståelse for strukturen og anvendelsen av § 5-1.

Studenter som prinsipalt har konkludert med ansvar, får det noe lettere idet de kan drøfte i et prinsipalt nivå hele veien. Men også disse må eventuelt kunne tillates å henvise til tidligere drøftelse vedrørende enkelthetene i Ruds uheldige ferd. Man må likevel sørge for å få frem at hans ferd kvalifiserer for ”medvirkning” ved egen ”skyld” og hvilken betydning hans bidrag har for avveiningen, jfr. ”atferden, og dens betydning for …” etc.

Turneringen av forholdet mellom skadelidtes forhold som grunnlag for at det ikke foreligger erstatningsansvar og skadelidtes forhold som grunnlag for medvirkningsavkortning er relativt vanskelig, og studentene settes på dette punkt overfor en intellektuell utfordring i å fremstile problemområdene med logisk konsistens og sammenheng. Jeg vil anta at de studenter som har den største materielle innsikt og som ha forberedt seg best, har de beste forutsetninger for å ryddig å fremstille reglenes funksjon på dette punktet. Problemstillingen har blitt berørt mot slutten av kurset, men vi må forvente at noen av studentene ikke lykkes helt i å få sammenheng i sin fremstilling på grunn av de nevnte vanskelighetene. Slik kurset er lagt opp, mener jeg imidlertid at det må være forsvarlig å la graden av vellykket fremstilling på dette punktet være et mulig målingspunkt for differensiering av kandidatenes prestasjoner.

Studentene må altså enten prinsipalt eller subsidiært vurdere hvorvidt det skal gjøres fradrag i Ruds erstatning etter skl. § 5-1. Under kurset har vi arbeidet en del med strukturen i § 5-1, og det bør derfor kunne forventes at strukturen i bestemmelsen er forstått. Med dette mener jeg at det bør gå klart frem at de to inngangsvilkårene ”medvirket” og ”ved egen skyld” er vurdert og eventuelt oppfylt, før man vurderer hvor mye erstatning skal settes ned ut fra retningslinjene i skl. § 5-1 nr. 1 første punktum siste del. En ryddig adressering av elementer i faktum til lovens retningslinjer bør premieres. Studentene bør ha frihet til å komme til et resultat ut fra et selvstendig skjønn, og jeg legger ingen føringer i så måte.

Vurderingen av skadelidtes medvirkning er en viktig del av oppgaven, men jeg avstår fra å utdype denne delen i sensorveiledningen ytterligere. Jeg viser til Nygaards redegjørelse for denne regelen på s. 308-311, s. 371-374 og s. 378-381. I tillegg påpeker jeg ett punkt hvor jeg har supplert læreboken: Regelen i § 5-1 nr. 1 første punktum skal etter forarbeidene leses slik at det er et vurderingstema hvilken ”betydning” ”atferden” hadde for ”omfanget av skaden”.[5] Dette poenget er utelatt av Nygaard (s. 379), som skriver noe annet om innholdet i retningslinjen ”omfanget”

Mange kandidater skriver at ”kan” skal oppfattes som ”skal”, noe som er for sterkt formulert, jfr. for eksempel Lødrup s. 314: Han nøyer seg med å skrive at ”hovedregelen er at erstatningen skal settes ned”, jfr. for øvrig også Rt. 2005 s. 887 som viser at det er alt annet enn automatikk i slike spørsmål. Misforståelsen på dette punktet skyldes antagelig en misvisende mønsterbesvarelse, og vi bør ikke legge alt for stor vekt på dette.

Den prinsipale løsning på lempningsspørsmålet avhenger av prinsipal konklusjon vedrørende utmåling og bruk av skl. § 5-1. Uansett er hovedpoenget i denne delen at Bamseland AS har ”forsikringsmuligheter” jfr. skl. § 5-2 første punktum. At de selv unnlater å ansvarsforsikre seg er et valg de selv må bære risikoen for. De kan ikke påberope seg den manglende forsikring som grunnlag for å hevde at ansvaret er ”urimelig tyngende”. Summen er, i alle fall etter reduksjon for medvirkning, ikke er helt uoverkommelig for en bedrift av en viss størrelse. Det ligger derfor ikke så godt rette for lempning, jfr. for så vidt at skaden er forvoldt i næringsdrift, jfr. Nygaard s. 392 nederst og forarbeidene. Flere argumenter kan nok produseres, men i så måte nøyer jeg meg med å vise til Nygaard s. 292-294.

Sprint SK får et avledet tap som følge av Ronald Ruds skade. Tapet består i utgifter til godtgjørelse til ny formann i en situasjon hvor de tidligere hadde en gratisarbeidende styreleder. Det er etter rettspraksis relativt klart at dette kravet ikke kan føre frem. Men studenten kan ha varierende sikkerhet i sin begrunnelse for dette. Studenter som klarer å forankre denne drøftelsen på ryddig vis bør få uttelling for det.

Rettskildegrunnlaget er på dette punktet nokså komplekst, og dette er noe vi har arbeidet en del med under kurset. For det første bør nevnes at spørsmålet formelt kan forankres i utmålingsregelen i skl. § 3-1, som ikke nevner hvem som skal ha hatt utgifter ved personskaden, se Nygaard s. 58 og s. 358. På dette punktet er det vanskelig å skille mellom en adekvansvurdering og grenser for utgifter som tas med under utmålingen. At skl. § 3-1 nevnes i sammenhengeren er et pluss, men spørsmålet må uansett i første rekke avgjøres ut fra den praksis vi har om rettslig avgrensning i årsakssammenheng.

Et utgangspunkt i så måte kan tas i flymanøverdommen Rt. 1973 s. 1268, om ørretoppdretters krav mot staten etter at et fly tilknyttet staten rev ned en strømkabel med strømstans og svikt i varmeforsyning til oppdrettsanlegg og fiskedød til følge. I denne saken ble tredjemann, ørretoppdretteren nektet erstatning og dommen setter krav om skaden må ligge innen for det påregnelige og at det må være en viss nærhet i årsakssammenheng mellom skadevolders handling og den aktuelle skade tredjemannen krever erstatning for. Mot slutten av førstvoterendes votum glir han over i en interesseavveining der det etter hvert får stor betydning at skadelidte ikke hadde forebygget mot de skadevirkninger han kunne rammes av ved strømstans. Denne dommen gjelder tingskader, men dens utgangspunkter, og særlig den avsluttende interesseavveining har vært anvendt i aktuelle dommer om personskader fra de siste år, jfr. særlig Arbeidsgiveravgiftdommen Rt. 2000 s. 1756 og Nøkkelmanndommen Rt. 2004 s 1816.

Det er i første rekke den siste dommen som utgjør det presise sammenligningsgrunnlaget for vårt spørsmål (men også Arbeidsgiveravgiftsdommen Rt. 2000 s. 1756 kan gi relevante premisser). Denne dommen gjaldt en nøkkelmann i en bedrift som ble utsatt for en alvorlig personskade. Den skadelidte var samtidig hovedeier av bedriften, som var organisert som et aksjeselskap. Nøkkelmannen krevde forgjeves erstatning for utbyttetap og aksjeselskapet fikk heller ikke medhold i sitt krav om erstatning for det tap bedriften led ved å miste en nøkkelmann.

Dommen er noe komplisert idet den i avsnitt 25-31 drøfter om nøkkelmannen kan få erstatning for tapt utbytte fra bedriften, noe som besvares benektende under henvisning til lat tapet her anses å ramme aksjeselskapet som juridisk person. Den underliggende begrunnelse er at man ikke ønsker å gi erstatningsvern for utbytte fra aksjeselskap i situasjoner som dette. Denne delen av dommen er mindre interessant for oss.

I dommens avsnitt 32-40 drøftes det som er høyrelevant for vår sak, nemlig om en arbeidsgiver kan få erstatning når hans arbeidstaker er utsatt for en ansvarsbetingende skadeforvoldelse. Dette spørsmålet har vært diskutert i teorien en stund, og Nygaard har stilt seg negativ til erstatning allerede før dommen kom, se Nygaard s. 58, en uttalelse som det også henvises til i dommens avsnitt 36. Lødrup legger i siste utgave av sin lærebok en viss vekt på dommens resultat, se Lødrup s. 306-307, men synes også å være åpen for at spørsmålet ikke er endelig avgjort i andre situasjoner enn hvor det selskapsrettslige er fremtredende.

Nøkkelmanndommen er avsagt under skarp dissens, og det kan derfor diskutere hvor langt den rekker som prejudikat, jfr. også Lødrups noe forsiktige omtale av dommen på s. 306.

Vi skal imidlertid merke oss at hovedinnvendingene fra mindretallet gikk på forholdet mellom organisering i enkeltmannsforetak og organisering i aksjeselskap, en dimensjon som ikke er inne i bildet i forhold til vår sak. Det er derfor vanskelig å bruke argumentene i dissensvotumet som grunnlag for å hevde at Sprint As har krav på erstatning, men vi må på dette punkt ta hensyn til at studenten ikke kan selskapsrett. Hovedbudskapet i dommen må antas å være at tredjemenn av typen arbeidsgivere og oppdragsgiver ikke har krav på erstatning som følge av at deres arbeidstaker blir skadet. Denne rettsetningen må ved overføring til forholdet mellom idrettsklubb og styreleder lede til at Sprint SK ikke får erstatning.

Uavhengig av nøkkelmanndommens problemstilling finnes det visse argumenter i samme retning: Sprint sitt tap kommer etter en nokså lang rekke av hendelser: Rud blir skadet, derfor må han fratre som formann, den nye formann stille vilkår om lønn, disse vilkår får han innvilget, av denne grunn kommer sportsklubben i en svakere økonomisk posisjon enn den situasjon som ville ha bestått dersom Rud var frisk. Denne litt kronglete årsakssammenhengen kan meget vel brukes som argument for at det ikke foreligger tilstrekkelig ”nærhet i årsakssammenheng”, jfr. flymanøverens kriterium. Det kan også stilles spørsmål om hvorvidt tapet var påregnelig så lenge det gjaldt en sportsklubbs tap, noe som sjelden inntrer som følge av personskader.

De fleste ser hovedproblemet, men graden av ryddig forankring, nyansering av problemet, anvendelse av dommer og selvstendig tilnærming skiller godt mellom kandidatene.

Dette vil for mange bli en subsidiær og kanskje atter subsidiær drøftelse. Det står likevel fast at faktum aktualiserer mulighetene for passiv identifikasjon mellom Sprint og Roland Rud. Dette emnet er relativt tynt behandlet i læreboken (s. 311-315), men vi har møtt på problemstillingen i forbindelse med arbeidsoppgavene. Den nøyaktige forankringen av problemet bør gjøres i skl. § 5-1 nr. 1 idet Sprint er ”erstatningssøker” som evt får redusert sin erstatning som følge av den ”direkte skadelidte” Ruds ” har ”medvirket til skaden ved egen skyld”. Bestemmelsen i § 5-1 nr. 1 var etter forarbeidene primært beregnet på forsørgertapssituasjonen, men lovbestemmelsen får altså også anvendelse der andre direkte skadelidte medvirker til skaden, også hvor det ikke foreligger spesielt nær personlig tilknytning. Studentene har lite positivt materiale å bygge på her, og det gjøres rom for en viss kreativ argumentasjon. På den ene side kan det hevdes at vi ikke har tradisjon for passiv identifikasjon ved personskader, jfr. Nygaard s. 313. Men som det fremgår, dette gjelder ”i høve til den som er skadd”, altså situasjonen i skl. § 5-1 nr. 3. Eksemplene som følger på s. 313 gjelder alle denne situasjonen. Når den personskadde er den direkte skadelidte medvirker jfr. skl. § 5-1 nr. 1, er ikke de hensyn som Nygaard viser til på s. 313 (”barn som eige retttsubjekt” etc.) like vektige. Her kan i stedet en systembetraktning som gjøre seg gjeldende: Sprint avleder sitt krav fra den direkte skadelidtes posisjon som skadelidt. Man kan da spørre om Sprint As skal stilles bedre enn den direkte skadelidte. Formulert annerledes: Systemet i erstatningsretten taler mot at det avledede krav stilles bedre enn direkte skadelidtes krav.

Problematikken her er vanskelig og lærestoffet gir ikke så god veiledning for forholdet mellom § 5-1 nr. 1 og § 5-1 nr. 3. Problematikken har imidlertid blitt belyst gjennom forelesninger og oppgaver i en slik grad at de mest oppmerksomme og hardtarbeidende studenter har hatt muligheter for å få full materiell oversikt.

Vi kan ikke slå for hardt ned på de studenter som har oversett denne subsidiære problemstillingen. Men de kandidater som ser at oppgaven har denne implikasjonen og utvikler den på forstandig vis, må på den annen side belønnes for dette.

Jeg nevner at kurset har lagt vekt på å formidle strukturen i faget (sekstrinnsprogrammet), samt de spesielle metodiske utfordringer som er knyttet til å forankre drøftelser i ulovfestede regler og å bruke slike vage standarder i en kreativ, selvstendig argumentasjon. Jeg vil derfor anta at graden av kontroll på helheten i faget, og graden av evne til å anvende reglene treffsikkert og med fremdrift, vil være bestemmende for karakteren. En forsiktig antakelse er at det er drøftelsen av ansvarsgrunnlaget som helst vil skille mellom kandidatene.

I forhold til strykgrensen kan det nevnes at studenter som har fulgt kurset bør ha gode forutsetninger for å skrive med substans både om begge ansvarsgrunnlag, om skadelidtes medvirkning og om problemet i spm. 2. I forrige utgave av sensorveiledningen skrev jeg at ”[d]ersom noen av disse feltene er blanke, leder dette kandidaten inn i faresonen for stryk”. Dette var nok et noe for dristig utsagn, og jeg modifiserer på følgende måte:

Oppgaven har etter alt å dømme vist seg å være relativt omfattende og vanskelig for kandidatene, og mange synes å ha en viss tidsnød. Samlet sett gir dette seg utslag i at de ulike problemer løses på nokså forskjellig måter, noe som er en fordel, fordi oppgaven skiller relativt godt mellom kandidatene. På den annen side bør vi oppgavens karakter tatt i betraktning være åpen for at kandidatene har en viss frihet mht. til å velge hvor de vil legge tyngdepunktet. Mer spesifikt bør vi etter mitt skjønn ikke bedømme for strengt om kandidater utelater drøftelse av objektivt ansvar etter å ha konkludert positivt på § 2-1. Det er mulig at den oppgavetekniske sentens at alle påberopte ansvarsgrunnlag skal drøftes (eventuelt subsidiært) ikke har blitt formidlet tilstrekkelig klart til studentene. Vi må også tåle at kandidater ikke drøfter medvirkning fordi de prinsipalt kommer til at det ikke er grunnlag for det. Når dette er nevnt: Viljen til å bruke oppgavens invitasjoner til interessante juridiske drøftelser sier også noe om kandidatens nivå.

Vi kan ikke forvente at alt tas opp med slike stor grundighet, men de kandidater som får med mange av de implikasjoner som er berørt i veiledningen ovenfor må på den annen side få betalt for dette. Det som skiller B- og A- kandidatene fra de øvrige, synes dels å ligge på dette planet, men forskjellen ligger like mye i ryddighet og fyldighet i drøftelsene av ansvarsgrunnlagene. Særlig evnen til å hente ut konkrete argumenter fra faktum er veldig varierende. Noen kandidater blander også de rettslige vurderingstemaene, drøfter uten at det går klart frem hvilken rettsregel som egentlig drøftes, eller avslører manglende forståelse av strukturene (for eksempel årsaksvilkårene og oppbygningen av skl. § 5-1). Slike elementer er vanskelig forenlige med karakteren A og kan også fort trekke en B-aspirant ned i C og tilsvarende for grensen C-D..

Overraskende mange av studentene synes å ha vansker med å identifisere og plassere utmålingsproblemet (kr. 50 000). Svikt på dette punktet vil lett være et argument for å vippe ned en A- eller B-kandidat som ellers ligger i grenseland mot svakere karakter. Vi kan likevel ikke legge alt for stor vekt på dette spørsmålet, fordi kompetansekravene vedrørende utmåling er noe lavere enn for fagets kjernespørsmål.

Flersvarsoppgaven bør brukes som en justeringsmekanisme i valget mellom karakterkategorier. Det settes altså ikke en prosentvis vekting mellom oppgavedelene.

Når det gjelder stryk, vil dette være mest aktuelt for kandidater som utelater (helst) flere vesentlige deler av oppgaven og i tillegg viser svak metode eller/og grove misforståelser. Som alltid blir dette et skjønn over om det er forsvarlig å la kandidaten passere med det kvalitetsstempel som godkjent kurs forutsettes å innebære. Det er ingen ting i min ”bunke” som tyder på at nivået er spesielt godt sammenlignet med tidligere år[6].

[1] Med egenrisiko sikter jeg i denne sammenheng til alle de situasjoner som er behandlet i Nygaard på s. 295, forhold på skadelidtes side som ”gjer at det ikkje er grunnlag for ansvar” (s. 295, øverst).

[2] Jeg har på forelesninger antydet at elementet kan kobles inn under vurderingen av risikoens kvalitet eller tas som et eget problemkompleks mot slutten av culpavurderingen, dog presisert at det ikke er noen ”fasitløsning” på dette.

[3] Se til dette blant annet Lødrup 230-232 og mer spesifikt i bokens 4. utgave 1999 s. 259.

[4] Å knytte typisk-vurderingen til ting innenfor driften innebærer et logisk dilemma, for med et slikt utgangspunkt ville for eksempel resultatet i stagboltdommen Rt. 1948 s. 719 lett blitt et annet. Men jeg synes ikke dette uklare punktet i ”læren” om objektivt ansvar bør gå utover studentene.

[5] Se Ot.prp. nr. 60 (1980-81) s. 43. Sitat fra dette stedet i forarbeidene er tatt med i studentenes forelesningsdisposisjon.

[6] Som tilleg til sensorveiledningen har kursansvarlige i forbindelse med nivåkontrollen hatt utstrakt kommunikasjon med sensorene både muntlig og via e-post.

Det juridiske fakultet

Sensorveiledning skoleeksamen

2. studieår - JUS122 - høst 2006