Sensorveiledning, JUS122

2. Studentenes forutsetninger. Undervisning og læringsmessige prioriteringer

I løpet av kursets 8 uker er det holdt 18 forelesningstimer, seks smågruppesamlinger (grupper på 10 under ledelse av en viderekommen student) og tre storgruppesamlinger (ledet av universitetslærer). Studentene har skrevet syv oppgaver inkludert obligatorisk hjemmeoppgave. Seks av oppgavene er skrevet etter en veiledende diskusjon på smågruppesamlingene. De har i tillegge arbeidet med såkalte ”variasjonsoppgaver” på storgruppesamlinger.

For å lette innlæringen av faget, har så vel forelesningene som oppgaveløsningen blitt konsentrert om et sekstrinns program for løsning av erstatningsrettslige spørsmål. Dette arbeidsprogrammet eller grunnmønsteret kan oppstilles slik:

Denne inndelingen er gjort av pedagogiske hensyn, men også fordi den grovt tilsvarer gangen i løsning av erstatningsspørsmål i rettspraksis. I tillegg innholder programmet alle relevante materielle punkt, om enn spørsmål om skadelidtes egenrisiko ikke har fått sin egen post.[1] Under kurset har vi fokusert på det faktum at spørsmålet om egenrisiko oftest vil avgjøres i forbindelse med konstateringen av om det foreligger et ansvarsgrunnlag, jfr. programmet pkt. 2. Samtidig er det et materielt slektskap mellom skadelidtes egenrisiko og de elementer som kvalifiserer for skadelidtes medvirkning og som rammes av skl, § 5-1. Dette er et vanskelig punkt som aktualiseres i årets oppgave.

Vi vil antagelig se igjen noe av det nevnte programmet i besvarelsene. Den materielle veiledningen nedenfor utviser derfor av praktiske og rettsikkerhetsmessige hensyn en viss lojalitet til programmet.

Under kurset har det vært en særlig utfordring for studentene å konvertere den teoretiske analysen av culpanormen som er gjennomført i læreboken til praksis jus. I undervisningen har vi arbeidet med å bruke konkret relevante argumenter i den aktuelle oppgave til å ta et genuint, ektefølt standpunkt til det erstatningsmessige problem. Herunder har vi særlig arbeidet med å få til konkrete, praktiske culpadrøftelser som inneholder en viss flyt i argumentasjonen. Jeg vil på dette punkt spesielt advare sensorene mot å ha en teoretisk og ”skoleflink” tilnærming til sensuren, slik at man etterlyser alle teoriens delvilkår enten de passer på det aktuelle faktum eller ikke. En slik tilnærming bryter med kursets innhold og ambisjonen om å gjøre erstatningsrettsundervisningen mer praktisk valid. De besvarelser som makter å kombinere de juridiske elementene med oppgavens konkrete faktiske ”inputs” i en sammenhengende og overbevisende juridisk argumentasjon bør honoreres.

Nytt av i år er at vi også bruker teori-oppgaver. Disse skal, som det fremgår av oppgaven, telle 20 % av totalvurderingen. Årsaken til at dette innføres er i første rekke et ønske om å oppgradere kursets akademiske innhold, men også en frykt for at studentene tilegner seg det materielle stoffet på en overdrevent instrumentell måte dersom man kun bruker praktikumsoppgaver.

Studentene har fått trene litt på å skrive teorioppgaver i forbindelse med gruppeundervisningen, men vi må legge til grunn at de er nokså uøvde på dette feltet. De skulle likevel ha forutsetninger for å komme med noen generelle utsagn om rettsreglenes innhold. For å vise hvilke instruksjoner studentene har fått mht. å skrive teorioppgaver, hitsettes et avsnitt fra ”Veiledning for oppgaveskrivningen”, et dokument utarbeidet av kursansvarlige:

En ny komponent i årets kurs er bruken av teorioppgaver. Disse innføres for å styrke den akademiske kvaliteten ved kurset. Jeg ønsker spesielt å oppnå at lesingen skal være innrettet mot å konstruere en egen forståelse av faget, mer enn en leting etter mulige argumenter i en mulig praktisk oppgave.

Som følge av kursets korte tidsrammer og dets eksamensform, må vi velge en spesiell type teorioppgaver som ikke er helt lik de tradisjonelle, omfattende oppgaver som ble brukt under tidligere studieordninger og som blir brukt i andre fag. Erstatningsrettens teorioppgaver skal være korte og fange inn det vesentlige i et emne på mest mulig presis måte. Gjennom seleksjon av hva som skrives og presisjon mht. hvordan det skrives, skal studenten vise oversikt og forståelse. Generelt er oppgaven å formulere holdbare, generelle og presise utsagn om rettsreglenes anvendelse.

Teorioppgaven vil på eksamen telle 20 % og ha preg av en stikkprøve mht. studentens kunnskap og forståelse innenfor lærestoffet. Jeg ønsker at studenten skal lese med tanke på at det vesentlige i hvert enkelt adelemne skal kunne presenteres på presis måte.

Med dette som utgangspunkt, skal vi ikke kaste bort mye energi på fremstillingsteknikk eller oppgaveteknikk knyttet til teorioppgavene. Dersom man formulerer holdbare generelle, presise utsagn om retten, står dette på egne ben. Når dette er nevnt, tilføyer jeg at det å presisere et poeng ved hjelp av et eksempel, noen ganger kan være en gunstig fremstillingsteknikk. Spørsmålet om hvordan teorioppgavene skal skrives vil bli nærmere belyst gjennom arbeidet med de ulike teorioppgavene og på kursansvarliges fore- og etterlesninger.

Redegjør for rettslig avgrensning (i årsakssammenheng) mot tredjemanns tap hvor direkte skadelidte rammes av personskade eller død. (Sjokkskader skal ikke behandles.)

Oppgavens emne er i læreboken i første rekke behandlet innenfor kapittelet om rettslig avgrensning i årsakssammenheng, se Nygaard s. 352-382. Ideen bak denne oppgaven ligger i at den peker ut spesielle typetilfeller innenfor et bredt problemområde. Disse typetilfellene er bare indirekte skilt ut som særlige tema i læreboken, og det kreves derfor genuin forståelse for stoffet for å kunne skille mellom det som er relevant og ikke for oppgaven. Kjernen i prøvningen ligger altså i at studentene må vise kunnskap om og forståelse for hva som ligger innenfor oppgavens emne. De må videre kunne peke ut de viktigste juridisk interessante spørsmål innenfor emnet. Håpet er at dette vil gi en passelig utfordring for de flinkeste studenter, mens de andre vil kunne skrive noe fornuftig uten å glitre.

Innledningsvis kan det være naturlig at studentene plasserer emnet. Vi befinner oss innenfor grunnvilkåret årsakssammenheng som må være tilfredsstilt for at man sal få erstatning. Vår forutsetning er at det foreligger faktisk årsakssammenheng og at vår aktuelle årsaksfaktor ikke er en uvesentlig årsak til skaden, jfr. p-pilledom II Rt. 1992 s. 64 (på s. 70). Det foreligger så en primærskade som har rammet en person enten som personskade eller slik at døden har rammet den direkte skadelidte. Spørsmålet er så om en tredjemann som er tilknyttet denne personen kan kreve erstatning. Det å plassere oppgavens emne i en eller annen form for kontekst bør gi uttelling.

Mange studenter gjør ikke noe av dette, men dette bør det ikke trekkes særlig mye for. Vi skal huske på at de har liten trening i teorioppgaveskriving.

Også det å nevne noe om de legislative hensyn bak avgrensningsreglene vil være positivt.

Slik kurset og lærestoffet er lagt opp er det avgrensning mot tredjemenn av typen arbeidsgivere og oppdragsgivere som ligger i oppgavens kjerne. Ved alvorlig personskade på en arbeidstaker kan det oppstå spørsmål om hans arbeidsgiver kan kreve erstatning for det tap han lider ved å miste en ”nøkkelmedarbeider”. Dette var temaet i den viktige ”Nøkkelmanndommen Rt. 2004 s. 1816 (noen ganger kalt Skiltmakerdommen). Saken gjaldt en skiltmaker som var eneeier av sitt firma samtidig som han var eneste arbeider. Da han ble trafikkskadet og arbeidsufør oppstod spørsmålet om aksjeselskapet i egenskap av arbeidsgiver kunne kreve erstatning. Dette ble selskapet nektet under skarp dissens (3-2). En hovedbegrunnelse for flertallet var at arbeisgiveren selv må innrette sin virksomhet slik at den ikke er sårbar, se nærmere om dette resonnementet i dommens avsnitt 35 og 36.

Av dei norske dommane om tredjemannsinteresse er det nok denne siste dommen om arbeidsgivaravgift som har størst interesse. I denne dommen er det om kravet på dekning av avtalefesta, lengd sjukepengeperiode, sagt at arbeidsgivar er « nærmest til å bære tapet », at han er nærast til å ha « kontroll med » omfanget av slike framtidige tap, og at det er « tilfeldig » om slike utgifter kan krevjast dekt av ein skadevaldar. Oppsummeringsvis heiter det at det ikkje er « rimelig » at skadevaldar skal svare for eit tap som i første rekkje må reknast å kome av ein avtale mellom arbeidsgivar og den tilsette skadelidne.

Etter mitt syn er det her element som også kan trekkjast inn i vår sak. Det er nok slik at det er arbeidsgivaren som lettast vil kunne organisere arbeidet i ei form som gjer at han blir minst mogeleg utsett for tap. Det er også slik at ein tilsett kan bli borte som følgje av sjukdom, tvingande velferdsgrunnar eller til dømes grunna ulykke som ingen kan trekkjast til ansvar for. I eit slikt perspektiv er det tilfeldig om ein arbeidsgivaren kan få dekning. Og det blir nok ut frå dette oppfatta som lite rimeleg at ein skadevaldar dekkjer eit slikt tap, der det finst ein ansvarleg skadevaldar. Tapet kan også variere mykje. Nygaard, Skade og ansvar, 2000, side 58 uttrykkjer dette slik at ein arbeidsgivar « normalt [vil] ha for veik tilknyting til personskaden til at har skadebotvern for denne skaden ». Eg er einig i dette, og legg til at det samla sett synest å burde vere slik at ein risiko av denne art bør leggjast på ein arbeidsgivar.

Resonnementet bygger dels på arbeidsgiveravgiftdommens Rt. 2000 s. 1756 og på flymanøverdommens (Rt. 1973 s. 1268 premisser om interesseavveining (dommen s. 1273, referert i Nygaard s. 369.). På bakgrunn av denne interesseavvainingen vil det avgrenses mot slike tredjemenns tap.

I læreboken har denne problematikken blitt plassert som en del av Nygaards kapittel ”Nærmare om den tilknytning sekundærskadelidne har til det godet som fekk primærskaden”, se Nygaard s. 371-376. Her behandles først tilfeller hvor primærskade og sekundærskade er på samme hånd, deretter situasjonen hvor de to skadefølgene ligger på ulike hender, og her kommer vårt emne inn mot slutten, se s. 375-376. Lærebokens behandling søker å finne felles linjer for tings- og personskader, mens vårt emne altså er avgrenset til personskader. Vårt emne er imidlertid også behandlet på s. 370-371, som del av Nygaards kapittel om ”interesseveging” innenfor abvgrensningslæren, se s. 363-371. I denne delen refereres den nevnte arbeidsgiveravgiftsdommen Rt. 2000 s. 1756, som transformerer interesseavveiningen fra Flymanøverdommen til tilfeller hvor personskadeer er primærskaden.

På forelesningene har jeg delt emnet mellom tilfeller hvor primærskaden er tingsskade og hvor den er personskade, rett og slett fordi jeg mener at det materielt sett er relevant. Synspunktene fra flymanøverdommen og andre dommer om tingsskader lar seg ikke uten videre overføre til personskader. Forelesningenes disposisjon har hatt en egen overskrift med tittelen ”Tredjemannskade hvor primærskaden er personskade”. Etter dette skulle det være rom for at studentene eventuelt kan vise innsikt ved å bygge opp avgrensningsspørsmålene med utgangspunkt i Nygaards system, men kanskje med en reflektert holdning til særproblemer som knytter seg til personskader, jfr. særlig det siterte avsnittet fra Nøkkelmanndommen. Kreative studenter kan kanskje supplere med fantasifulle eksempler: hvis en høyt betalt fotballstjerne eller populær popstjerne dør som følge av ansvarsbetingende skade, vil henholdsvis fotballklubben og stjernenes management rent faktisk lide et tap. Vi må imidlertid avgrense mot denne typen tredjemannstap av hensyn til skadevolder. I denne forbindelse kan innsiktsfulle kandidater komme inn på den alternative løsning å anerkjenne tapet som erstatningsmessig for så å redusere gjennom lempning, se om dette Nygaard s. 370 ( petitavsnittet)

Litt mer perifert i lærestoffet finner vi den situasjon at tredjemenn pådrar seg utgifter som følge av at direkte skadelidte har fått en personskade. Her kan det vises til at reiseutgifter for en nærmere definert personkrets er blitt dekket når direkte skadelidte har kommet på sykehus, jfr. Tyskerdommen Rt. 1975 s. 670, referert i Nygaard s. 92. En beslektet problemstilling gjelder tilfeller hvor barn blir skadet og foreldre eller andre nære pårørende har tapt arbeidsfortjeneste fordi de yter omsorg til barnet, se Nygaard s. 92.[2] Her fremgår det at hjemmelen for utmåling av slike tapsposter som erstatningsmessige er § 3-1, fordi det i loven ikke sies noe spesifikt om hvem som skal ha hatt ”utgifter” eller ”tap i erverv”. Disse materielle holdepunktene finnes i kapittelet om utmåling ved personskader, en del av lærestoffet som krever lavere grundighetskrav sammenlignet med lærestoffet som gjelder årsaksvilkårene. Men nederst på s. 92 henvises det til at problematikken vil ”dels gli over” i reglene om avgrensning for følgetap og det henvises spesifikt til de kapitler i læreboken som er nevnt ovenfor. På dette punktet kan det altså være ekstrapoeng å hente for de studenter som har grublet over sammenhengen mellom stoffets ulike deler, en aktivitet som fra et akademisk synspunkt absolutt bør premieres.

For kandidater med oversikt er det mulig å se at en personskades død kan reise spørsmål om forsørgertap og at loven prinsipielt har tegnet en grense for hvilke tredjemenn som kan få slik erstatning gjennom utformingen av skl. § 3-4. Forsørgertap har spilt en perifer rolle i kurset og i første rekke kommet i fokus gjennom diskusjoner om passiv identifikasjon. Tredjemenn kan også få oppreisning når direkte skadelidte dør, jfr. skl. § 3-5 tredje ledd. Også her har lovgiver foretatt en avgrening som i prinsippet er uttrykk for en rettslig avgrensning i årsakssammenheng.

Etter kursplanen kreves det ikke ”dyp forståelse”, bare ”praktisk anvendbar forståelse” for emnene utmåling, forsørgertap og oppreisning, og våre forventinger til oversikt på disse punktene må settes deretter. Det blir nærmest et spørsmål om å gi en karaktermessig bonus til de studenter som ser sammenhengene her.

For teorioppgaven kan det være grunn til å legge spesiell vekt på hvorvidt kandidaten skriver presist.

Inntrykket etter å ha rettet ca. 20 besvarelser er at de fleste kandidater har en viss kontroll på emnet, men at de færreste ser alle de mulige implikasjonene ovenfor. Det er også relativt få som har skikkelig kontroll på nøkkelmanndommen, til tross for at denne har dukket opp i ulike relasjoner under kurset. Det blir også oftest helt overfladisk om andre viktige dommer, og det er kanskje litt skuffende at så få evner å formulere noe om kjernen i oppgaven: Interesseavveiningsproblematikken under rettslig avgrensning i årsakssammenheng. Å sette dette emnet i sentrum viser oversikt. Noen studenter skriver uforholdsmessig mye om passiv identifikasjon, som i beste fall på en indirekte måte er relevant for oppgaven. Dette valget skyldes nok at passiv identifikasjon er blitt aktualisert i kursoppgaver som har omhandlet forsørgertap og andre tredjemannsskader. Å fokusere på passiv identifikasjon er mindre skjønnsomt oppgaveteksten tatt i betraktning, og det viser en usikkerhet i studentens totale oversikt over fagområdet.

Det foreligger alvorlig personskade jfr. § 3-1. Det er imidlertid enighet om utmålingen, og hverken studentene eller sensorveiledningen skal derfor gjøre større ut av dette.

Når det gjelder ansvarsgrunnlag, er det det alminnelige skyldansvaret som er aktuelt. I denne forbindelse har det med tanke på grad av risiko for skadefølge betydning at Ås forårsaker høy lyd på en veranda som er nokså full av folk. Alminnelig erfaring tilsier at folk kan skvette til ved lyden av en trommemarsj tett inn på dem. Ås må også regne med at uforutsette ting kan skje som følge av at mange av festdeltakerne har inntatt alkohol. Men den alminnelige forventning til festdeltakere er likevel at de ikke plasserer seg på et risikabelt sted, se om påstått skadevolders forventing til aktsom ferd fra potensiell skadelidts side Nygaard s. 192. Et synspunkt kan være at Nybergs atferd må gå ut over ham selv fordi han har brutt rolleforventningen til en gjest i festsituasjon, nærmere om dette straks nedenfor.

Ås vet ikke positivt at noen sitter på veranda-gelenderet, men han har visse indikasjoner på det. Han var til stede på verandaen da Lid gjorde sitt mislykkede forsøk på å få Nyberg til å gå ned. Han visste også at det var mye folk på verandaen. Det er således nokså nærliggende for ham at noen kan sitte på gelenderet. Men det at Ås kan forutse denne muligheten er kanskje ikke nok til å pålegge ham culpa. I tillegg må det fokuseres på den alminnelige erfaringssetning at folk skvetter til ved lyden av en skarptromme. Dette bør ikke være ukjent ut fra alminnelig almennkunnskap, og Ås må som trommeslager ha spesielle forutsetninger for å vite dette.

I tillegg er det jo hans hensikt å få folk til å skvette til; å overraske dem. Dette var jo hele poenget med å liste seg ubemerket inn. Disse forhold stiller visse krav til Ås tankekontakt med risikoen. Ut fra de ytre forhold han var stilt overfor, burde han eter min oppfatning ha innsett hvilken grad av risiko det var forbundet med å overraske folk som sitter på et gelender. Når det gjelder skadens art, må det ha vært åpenbart for Ås at et fall ned tre meter på et drivhus kunne medføre alvorlig skade.

En nærliggende alternativ handling fra Ås´ side ville ha vært å undersøke om noen fremdeles satt på gelenderet. En slik undersøkelse ville ha vanskeliggjort gjennomføringen av buekorpsnummeret, og dette kan isolert sett tale mot at Ås pålegges ansvar. På den annen side er det klart at viktigheten av å gjennomføre et underholdningsnummer blir helt uforholdmessig når det er alvorlige personskader det er tale om. Rettsordenens krav til Ås er at han må undersøke selv om det ødelegger noe av overraskelseseffekten i buekorpsnummeret. Den alternative handling var altså fysisk mulig og så definitivt praktisk gjennomførlig.

Det er vanskelig å se noen unnskyldningsgrunner for Ås. Han var riktignok svært opptatt av sitt underholdningsnummer. Denne omstendighet kan meget vel rent faktisk ha hindret ham i å utvise omtanke for gjestene, jfr, oppgavens opplysning om hans store forventinger på det kritiske tidspunkt. Fra rettspraksis vet vi at en uheldig feilfordeling av oppmerksomhet tidvis kan tjene som unnskyldningsgrunn og lede til frifinnelse, jfr. særlig Avaldsnesdommen Rt. 1956 s. 656 ( nevnt i Nygaard s. 212). Men Ås sin overfokusering på sitt buekorpsnummer er nok en feilfordeling av oppmerksomhet som ikke fortjener lovens vern.

Ofte vil rolleforventingen til skadelidte kunne spille inn på culpavurderingen, jfr. Nygaard s. 192. Den omstendighet at gjester forventes å ikke sitte på gelenderet taler for så vidt mot å pålegge Ås culpaansvar. Men så lenge han har indikasjoner på at noen faktisk kan sitt i en slik utsatt posisjon, plikter han å innrette seg etter dette og selvsagt ikke gjøre ting som kan utløse risikoen forbundet med å sitte på gjerdet. Med dette utgangspunktet, kandet forsvares at man ikke går så mye dypere inn på Nybergs rolle i hendelsesforløpet med tanke på culpadrøftelsen.[3]

Men ideelt sett bør man nok gå litt nøyere inn på Nybergs ferd når man skal trekke grensene for Ås`ansvar. Dette punktet – skadelidtes ferds betydning for skadevolder culpa - er vanskelig både å forstå og å skrive om. Denne erkjennelsen har imidlertid medført at vi i undervisningen har fokusert en del på dette mot slutten av kurset. Hvordan studentene turnerer dette punktet kan derfor brukes som en nivå-indikator.

Sett fra Nybergs side er det riktignok slik at han er fullt klar over risikoen ved å sitte på gelenderet. Dette bør alle voksne personer vite. I tillegg har han fått en påminnelse om dette gjennom Lids spøk. Tilfellet ligner aksept av risiko eller ”samtykke” idet skadelidte ”bevisst har tatt en sjanse” jfr. formuleringen i RG 1985 s. 433, se Nygaard s. 306. Rettsvirkningen av en slik samtykkelignende atferd kan være at det ikke blir plass til ansvar p på skadevolders side, jfr. den nevnte dommen og denkjnete Oksedommen Rt. 1966 s. 1485 (referert i Nygaard s. 306) Det spørs likevel om Nyberg i en slik grad har akseptert risikoen ved å sitte på gelenderet at Ås av den grunn må frifinnes. Antagelig kan man ikke si at Nybergs posisjon på gelenderet i den tiden han holder seg fast er en aksept av risiko som kvalifiserer for ansvarsbortfall.

Et viktig poeng i oppgaven er imidlertid at Nyberg i sekundene før trommeslagene utviser en kvalifisert grad av risiko-aksept ved at han slipper gelenderet med hendene idet han skal tenne en sigarett samtidig som han holder et ølglass. Dette er i seg selv en hasardiøs manøver. I tillegg går det frem av faktum at han er beruset, med de vansker med å balansere som følger av alkoholpåvirkning. I en slik posisjon er han særlig utsatt for risiko, og dette kan tale for at han må bære hele tapet selv. Her kommer det riktignok inn at det var helt upåregnelig for Nyberg at noen skulle komme med trommesmell ved verandaen. Dette argumentet svekkes imidlertid av at han tar sjansen på å kanskje bli dyttet ned fra gelenderet av folk som er beruset. Personlig mener jeg at Nyberg utviser en så høy grad av aksept og tar til de grader en bevisst sjanse, at det må være juridisk forsvarlig å frifinne Jacob Ås til tross for indikasjonene han hadde på at hans trommeslag kunne utløse en risiko. I så fall blir den prinsipale konklusjon frifinnelse.

Under behandlingen av Nybergs ferd viser mange til at han ikke kan behandles mildere enn ellers på det grunnlag at han var alkoholpåvirket, jfr. skl. § 1-3 annet punktum. Å påpeke dette må anses som positivt.

Mange studenter vil nok likevel i stedet la Nybergs uvettige ferd få utslag i vurderingen etter skl. § 5-1, se nedenfor. Vi bør som sensorer vise en viss velvilje over for litt uelegante turneringer av forholdet mellom skadelidtes rolle under skadevolders culpavurdering og skadelidtes rolle innenfor § 5-1. Noen må ta det sistnevnte spørsmålet subsidiært, nærmest mot sin egen overbevisning. Vi må vise forståelse for eksamenskandidatenes vanskelige situasjon på dette punktet.

Jeg nevner at vi under undervisningen tidvis har brukt den formulering at skadelidtes ferd er ”så upåregnelig eller så dominerende i årsaksbildet at det ikke er rom for ansvar på skadevoldrers side”. Ordet ”upåregnelig” refererer i denne sammenheng til at det for påstått skadevolder var liten sannsynlighetsgrad for skade, altså så lav grad av risiko at hans mangeldne reaksjon på denne ikke er ansvarsbetingende, jfr. Nygaard s. 300, midt på siden. Den andre formuleringen refererer til skadelidts ferd som ren årsaksfaktor, jfr. også Nygaard s. 300, midt på siden. Om studentene bruker slike formuleringer, er dette fullt akseptabelt og etter omstendighetene innsiktsfullt. Dette må gjelde selv om sensor kanskje ved første øyekast forbinder formuleringene med andre problemer enn de som knytter seg til skadelidtes forhold.

Jacobs trommeslag og Nybergs uforsiktige plassering av egen kropp er etter min oppfatning samvirkende, hver for seg utilstrekkelig årsaksfaktorer til skaden. (Her ligger det imidlertid en komplikasjon i forholdet mellom vår oppgave og dommen i Rt. 2005 s. 1714, se nedenfor.) Med dette utgangspunktet må studentene slå fast at Ås’ trommeslag var en nødvendig, ikke-uvesentlig årsaksfaktor for skadens inntreden og at det ikke er grunnlag for en rettslig avgrensning i årsakssammenheng. Noen vil kanskje på dettepunktet drøfte påregnelighet, men dette bør ut fra oppgavens faktum gjøres kort. For en person med Ås´viten på det kritiske tidspunkt var ikke skadefølgen upåregnelig, og noen avgrensning pga. manglende ”nærhet i årsakssammenheng2 kan det ikke være tale om.

Jeg nevner særskilt at vi under kurset har arbeidet med Nils Nygaards realiseringslære som et alternativ til betingelseslæren, se Nygaards redegjørelse for realiseringslæren på s. 325-326 jfr. s. 330-333. Det har særlig vært fokusert på at Nygaards lære har en praktisk misjon hvor en anvendelse av betingelseslæren vil gi utilfredsstillende svar, så som f.eks ved samvirkende, overtallige årsaksfaktorer og hver for seg tilstrekkelige årsaker, jfr. Nygaard s. 333-334.. I lys av dette vil jeg understreke at bruk av realiseringslæren ikke i seg selv bør tale mot kandidatene. Forstandige forsøk på praktisk anvendelse av læren bør tvert imot premieres, selv om læren ikke har vunnet fotfeste i de brede lag av erstatningsjurister.

Jeg påpeker imidlertid at vi finner spor av læren også i høyesteretts praksis, jfr. P-pilledom II Rt. 1992 s. 64 (s. 75) og i Lie-dommen Rt. 1998 s. 1565 (s. 1582-83). Jeg nevner også at Peter Lødrup i siste utgave av sin lærebok (5. utg., Oslo 2005) s. 271-272 argumenterer mot realiseringslæren på en slik måte at den må tas alvorlig som element i den aktuelle rettsvitenskapelige debatt innenfor norsk erstatningsrett.

Nygaards realiseringslære gir ofte riktigere resultater enn betingelseslærens test, som ofte rett og slett gir misvisende resultater. I tillegg har det nylig kommet et stort verk om årsakssammenheng i Sverige som går til frontalangrep på betingelseslæren.[4] Jeg mener at Nygaards langvarige akademiske arbeid for en mer adekvat årsakstilnærming bør ha betydning for hva som er anerkjennelsesverdig i studentenes eksamensarbeider. Med den tyngde jeg måtte ha som kursansvarlig pålegger jeg derfor sensorene å likestille bruk av realiseringslæren med bruk av betingelseslæren. Den omstendighet at Høyesterett av historiske og tradisjonelle grunner sverger til betingelseslæren kan ikke være til hinder for at akademia fanger opp nye impulser og bringer verden fremover. Etter dette må det være fullt tillatt for studentene å bruke realiseringslæren i stedet for betingelseslæren.

Vi har under kurset diskutert hvordan vi kan konvertere den noe teoretiske realiseringslæren til praktisk bruk. Én måte kan være å slå fast at Jacobs trommeslag i kombinasjon med Nybergs utsatte posisjon hadde årsaksevne til å volde skaden og at det var denne årsaksevnen som realiserte seg. Dette er for så vidt bare en konstatering av hva som skjedde på det faktiske plan, men det er det jo også reelt sett derom man bruker betingelseslærens test: ”Ville skaden ha skjedd om Jacobs trommeslag tenkes borte?” Uansett er det neppe årsakssammenhengen som er denne oppgavens problematiske punkt, og for de fleste studenter vil dette leddet mest bli en ”transport-etappe”.

Etter dette kan man prinsipalt eller eventuelt subsidiært komme til at det foreligger økonomisk tap, ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Dermed er Ås ansvarlig for Nybergs skade og skal i utgangspunktet betale de aktuelle 6 millioner kroner. Men det bør drøftes om det skal foretas avkortning etter skl. § 5-1 eller lempning etter skl. § 5-2, se nedenfor.

Hvis man kommer til at Nyberg ikke har stått for et så stort brudd på rolleforventningen til skadelidte eller ikke har akseptert risikoen i en slik grad at han ikke har krav på erstatning, kan hans risikable handlemåte i stedet fungere som grunnlag for reduksjon av hans erstatning jfr. regelen i § 5-1.

Det ligger et juridisk poeng i at Nybergs uaktsomme ferd i hovedsak refererer seg til hans handlemåte før skadevolder kommer med sitt bidrag, og man kunne da tenke seg at situasjonen rammes av § 5-1 nr. 2. Selv om kjerneområdet for denne bestemmelsen er unnlatelse av å benytte sikkerhetsanordninger så som hjelm eller sikkerhetsbelte, må vi akseptere påstander om at denne typen situasjon kan omfattes av bestemmelsen. Ordlydens ”latt være å fjerne risikoen” passer for så vidt på den situasjon at han fortsetter å sitte på gelendret i beruset tilstand med den risiko dette medfører. Det er likevel mye som tyder på at vår situasjon ikke skal rubriseres under § 5-1 nr. 2, men derimot direkte under § 5-1 nr. 1. Dette fordi man under forarbeidene til § 5-1 forkastet et forslag om en egen passus om situasjoner med element av risiko-aksept fordi man ikke ville konfirmere dommer om aksept av yrkesrisiko, se Innst. O. (1984-85) s. 6. Denne forhistorien skulle lede til at § 5-1 nr. 2 gjelder andre tilfelle ( hjelm/sikkerhetsanordninger), mens aksept-problematikken må plasseres i den generelle regel i nr. 1. Plasseringen her har marginal eller ingen materiell betydning, men rubriseringen har voldt en del studenter grublerier, og jeg velger derfor å klargjøre om dette.

Nyberg må ut fra en alminnelig culpavurdering sies å handle med relativt klar uaktsomhet, jfr. det som er påpekt om hans kvalifiserte risiko-aksept ovenfor. Når alkoholpåvirkningen kommer i tillegg til hans hasardiøse balansering på gelenderet på en veranda full av folk som også kunne være beruset, kan denne karakteristikken ikke være tvilsom. Han har altså utvist ”egen skyld” jfr. skl. § 5-1.

Etter min oppfatning er det heller ikke tvilsomt at han har ”medvirket” til skaden. Hans uaktsomme balansering på gelenderet var en nødvendig betingelse for skaden. Den var alternativt en årsaksfaktor som hadde årsaksevne til å volde personskade (i kombinasjon med ytre påvirkning) og denne årsaksevnen realiserte seg. Årsaksfaktoren var ikke uvesentlig for skadens inntreden og det er ikke grunnlag for rettslig avgrensning i årsakssammenheng.

Dommen i Rt. 2005 s. 1714 utgjør en komplikasjon på dette punktet, noe jeg redegjør for særskilt nedenfor. Men dommen ikke kan stenge for at man anvender en medvirkningsregel i vår situasjon. Personlig mener jeg at dommen er juridisk tvilsom, nærmere om dette i fotnote 5 nedenfor. Men også selv om man skulle være enig i Høyesteretts rettsanvendelse, må vi fullt ut akseptere og honorere at studenter rubriserer vårt tilfelle under § 5-1. Jeg viser særlig til førstvoterendes reservasjon mht. dommens rekkevidde i siste setning i sitatet ovenfor.

Den materielle vurderingen av årsaksspørsmålet – forholdet til Rt. 2005 s. 1714.

Det foreligger en relativt ny høyesterettsdom Rt. 2005 s. 1714 som tar stilling til et faktum som i høy grad ligner vårt. Saken gjaldt en ung pike som satt på et gelender dagen etter en fest. En venn av henne tok tak i henne idet han gikk forbi på en slik måte at hun falt utfor og skadet seg. Det nærmere hendelsesforløpet lot seg ikke fullt ut bevise, og Høyesterett la det for skadevolder gunstigste hendelsesforløp til grunn. Høyesterett la – kanskje noe overraskende − til grunn at piken ikke hadde medvirket til skaden ved det å sitte på geløenderet. Jeg viser til de avgjørende premisser:

A har i sin anke gjort gjeldende at skadeserstatningsloven §5-1 ikke gir grunnlag for å redusere Cs ansvar. Lagmannsretten har lagt til grunn at §5-1 må anvendes « etter en helhetsvurdering », der det sentrale moment som fremheves er at A « satte seg i en utsatt posisjon på rekkverket med den risikoeksponering som ligger i dette ».

A skapte i og for seg en risiko ved å sette seg på rekkverket slik beskrevet - hun kunne ta overbalanse. Men den skade som oppsto, var ikke et utslag av denne risikoen. Cs overraskende grep om henne var den forklarende årsak til fallet. Dette var ikke en omstendighet A kan klandres for ikke å ha tatt i betraktning. Jeg går ikke nærmere inn på hvorvidt A under andre omstendigheter kunne sies å ha medvirket til et fall fra rekkverket, men i den foreliggende situasjon gjorde hun det ikke.

Som det fremgår, gjør det seg gjeldende visse forskjeller til vårt tilfelle. Elementet av kvalifisert risiko-aksept (balansering i alkoholpåvirket tilstand med hender opptatt) var ikke tilstede i dommen. Dette må gjøre det juridisk forsvarlig å komme til et annet resultat i vårt tilfelle, jfr. reservasjonen sist i referatet.[5]

Dommen er (underlig nok) ikke nevnt i læreboken. Den har derfor ikke blitt gjenstand for et fokus under forelesningene, særlig fordi studentene bør slippe å ha altfor mange dommer å forholde seg til. Referansen til dommen har likevel vært med på disposisjonen, og på forelesningsfoiler mest fordi dommen har noen uttalelser om betydning av forsikring. Av disse grunner kan noen studenter kjenne til dommen, og det må selvsagt være et pluss. Men som det fremgår, mener jeg at dommens vurdering er uansett ikke er avgjørende for vår sak.

Det må etter dette altså være fullt akseptabelt å komme til at skadelidte i vår sak har ”medvirket” ved egen skyld jfr. skl. § 5-1 nr. 1. Etter bestemmelsens oppbygning skal man da foreta en avveining av partenes skyld og årsaksforhold etter retningslinjer i § 5-1 nr. 1 første punktum i.f. På bakgrunn av denne avveiningen skal man komme til en brøk for reduksjon av tapet. Oppgaven i så måte er å adressere fragmenter av faktum til fragmenter av jus. For ”atferden” mener jeg personlig at Nyberg utviser langt grovere skyld enn Ås, og det samme gjelder ”dens betydning for at skaden skjedde”. Jeg viser til at det var Nyberg som på egenhånd skapte en risikabel situasjon som kunne utløses av en normalt uskyldig handling – å slå på tromme. Det kan nok ut fra samme resonnement forsvares at ”atferdens betydning for … omfanget” også slår ut i Nybergs disfavør.

Når det gjelder ”forholdene elles”, åpner lovens ordlyd for et vidt spekter av momenter. Normalt er foreliggende forsikringer viktige på dette punktet, men dette gir ikke oppgaven opplysninger om. Under kurset har en av våre oppgaver aktualisert spørsmålet om skadelidtes aktivitet i skadeøyeblikket kan trekkes inn i denne vurderingen, og dette punktet er berørt i en av kursets ”skrivedemonstrasjoner” som er forfattet av kursansvarlige. Det kan av disse grunner tenkes at noen studenter påpeker at Nybergs aktivitet − å balansere beruset på et gelender på tross av vertens henstilling om å gå ned − taler mot ham under det brede vurderingstemaet ”forholdene ellers”. Om man skulle være materielt uenig i at dette er relevant, bør man av rettsikkerhetsgrunner likevel ikke trekke studenter for resonnementet. Kursansvarliges eventuelle dristighet på dette punktet bør ikke gå ut over studentene.

På den annen side kan sosiale betraktninger tale mot reduksjon for Nyberg under retningslinjen ”forholdene ellers”, jfr. Nygaard s. 392-393, jfr. også særlig resonnementet i bilbeltedommen Rt. 2005 s. 814. Her unnlot man å avkorte pga. sosiale betraktninger til tross for skadelidt klare uaktsomhet (unnlatt bruk av bilbelte). Få ser det relevante i at Nyberg er rammet av en katastrofe allerede, og at dette kan tale mot at han i tillegg skal måtte sliet med en stor reduksjon i erstatningen.

På tross av dette kan man etter min oppfatning vanskelig komme uten om en reduksjon av erstatningen for Nyberg dersom § 5-1 skal ha noen realitet ved personskader. Personlig ville jeg (under presset fra virkelighetens alvor) ha arbeidet for å redusere med bare 1/3, men jeg finner det juridisk forsvarlig å redusere atskillig mer. Mange studenter er også ”hardere på labben” og reduserer med ¾, noe som kanskje ikke er helt i tråd med dagens rådende klima, jfr. særlig utviklingen på trafikkskadeområdet. Men slike løsninger må i vår sammenheng godtas, det er som alltid argumentasjonen som er viktigst, og vi kan ikke legge for stor vekt på de unge studentenes judisium.

Noen studenter skriver at ”kan” skal tolkes som ”skal”, noe som ikke medfører riktighet. Jeg tror grunnlaget for denne oppfatningen er en utbredt misforståelse av noe jeg har sagt eller skrevet en gang på bakgrunn av noen formuleringer av den forrige utgaven av Lødrup. Dette har blitt overlevert mellom studenter, men jeg mener at det egentlig ikke er riktig og i alle fall ikke etter Rt. 2005 s. 817, Bilbeltedommen hvor Høyesterett brukte sin diskresjopnære adgang til ikke å redusere på tross av uaktsom medvirkning fra skadelidtes side (manglende bruk av bilbelte), jfr. også Lødrup 5. utg. s. 314-316. Misforståelsen bør likevel ikke bedømmes særlig strengt.

Det bør vurderes om det skal foretas lempning, jfr. skl. § 5-2. Erstatningssummen er ganske høy sett i forhold til Jacobs inntekt, også om det foretas reduksjon eter § 5-1. Et viktig parameter for studentene kan ligge i ordlydens ”skyldforhold” og dommene Rt. 1997 s. 883 og Rt. 2004 s. 165. I begge saker fikk unge menn som hadde utvist grov skyld redusert sitt erstatningsansvar med om lag 50 %. Jacob Ås har på sin side utvist en relativt beskjeden form for ansvarsbetingende skyld. Hans inntektsforhold er sammenlignbart med den mest formuende av de unge menn nevnt ovenfor (Rt. 1997 s. 883, inntekt ca. kr. 300.000 nittitalls-kroner), mens den initiale erstatningssum nok er mye høyere (ca. 1,1 mill i Rt. 1997 s. 883). På denne bakgrunn kan man under vurderingen av ”urimelig tyngende” argumentere for at erstatningen settes lavere enn 50 %. Dette kan være nødvendig for at det skal være realistisk å i det hele tatt få betalt erstatningen, jfr. resonnementet i Rt. 1997 s. 883 og utgangspunkter i forarbeidene. På den annen side bør man ta hensyn til skadelidtes vanskelige situasjon og hans behov for full erstatning, jfr. ”forholdene ellers”. Det er altså litt å spinne på for studentene her, men jeg frykter jo at det for mange kan skorte på tid til å fordype seg i dette.

Erfaringen er at mange får med en del fornuftig om lempning, men de færreste husker noe om dommene og evner å anvende dem på forstandig vis.

Det foreligger tingsskade som skal utmåles etter skl. § 4-1. Den ”skadelidtes økonomiske tap” skal etter praksis og teori som utgangspunkt settes til gjenanskaffelsesverdien, se Nygaard s. 78. Dette omfatter kostnader ved materialer og arbeid, se Nygaard s. 79 øverst. Etter faktum utgjør denne summen kr. 150 000, og denne delen av oppgaven kan gjøres nokså kort og enkelt.

Nybergs selvvalgte balansering på gelenderet og hans bruk av alkohol utgjorde som nevnt til sammen en høy grad av risiko for skade. Idet Nyberg av Ola Lid ble gjort oppmerksom på drivhusets plassering. Risikoen for skaden på drivhuset var på denne måten ”nærliggjande” jfr. Nygaard s. 190 eller ”synbar” jfr. Lødrup s. 109.

Nygaards nærhetskriterium under culparegelen går i første rekke på risikoen for at skade i det hele tatt skjer ( s. 190), mens Lids påpekning går mer på omfanget av det verdi og intereesefelt som trues av Nybergs ferd (s. 188). Uavhengig av disse teoretiske rasjonalisereingene av culpanormen må det kunne hevdes at Lids påpekning av at drivhuset befant seg under Nyberg øket oppfordringen til å reagere på risikoen for skade.

Selv om risikoen for tingsskaden kommer noe i bakgrunnen sammenlignet med den alvorlige personskaden, var tingsskaden av en viss betydning. Et drivhus kan være nokså kostbart,og dette var klart for Nyberg idet han kunne se drivhuset da Ola henledet oppmerksomheten på det.

Disse omstendigheter gav Nyberg en oppfordring til å reagere på risikoen ved å gå ned fra gelenderet. Oppfordringen ble forsterket av at verten ba ham om det, om enn noe indirekte. På dette punktet kan det godt hevdes at Nyberg brøt med den alminnelige rolleforventning til en gjest. At Nyberg blir sittende er egentlig ganske uhøflig, og den omstendighet at Nyberg bryter alminnelige konvensjoner for skikk og bruk må helst tale mot ham ift. culpavurderingen.

Den alternative handling var etter dette enkel og ikke særlig tyngende, den var også den mest adekvate ut fra alminnelige høflighetskonvensjoner. Det kan ikke ses at Nyberg kan påberope seg noen unnskyldningsgrunner. Etter dette har han utvist culpa i relasjon til risikoen for skade på drivhuset og denne konklusjonen må være nokså klar.

Det er ikke tvilsomt at Nybergs handlemåte var en nødvendig og ikke uvesentlig årsak til skaden ,og skaden på drivhuset ligger ikke utenfor det påregnelige

Når det gjelder culpavurderingen, kan det være hensiktsmessig for kandidatene å vise til tidligere drøftelser. Materielt sett kan dette hevdes å være en smule unøyaktig fordi den tidligere drøftelse hadde personskaden i fokus mens det nå altså handler om tingsskade. Under vårt regime med knapp tid til eksamen må vi likevel så avgjort godta henvisning til tidligere drøftelser, og dette er blitt anbefalt av kursansvarlige som et tillatt analytisk grep. Aller best blir imidlertid dette henvisningsgrepet hvis man peker ut relevante forskjeller i culpavurderingen eller på annen måte viser at man ser den påpekte nyanse.

2.3 Avkortning pga. skadelidtes medvirkning jfr. skl. § 5-1 nr. 3 jfr. nr. 1.

Spørsmålet er så om det skal foretas reduksjon i erstatningen etter skl. § 5-1.

Mange studenter tar opp spørsmålet om Ola Lids eget forhold kan begrunne reduksjon (jfr. ”direkte skadelidte” jfr. § 5-1 nr. 1), selv om dette ikke er påberopt i oppgaven. Synspunktet måtte da være at han klarere burde ha bedt Nyberg om å gå ned fra verandaen. Etter min oppfatning kan imidlertid Lid vanskelig klandres for sin handlemåte. Når han som vert gir et reelt sett utvetydig ”hint” om at en gjest bør gå ned, enda til slik at risikoen for skaden på drivhuset faktisk er nevnt, kan ikke den skadevoldende gjest forlange mer. Om dette spørsmålet drøftes kort, må kandidatene få et pluss for å se den juridiske implikasjonen, men dette bør det ellers ikke ofres plass og tid på bekostning av det som faktisk er påberopt.

På dette punktet korrigerer jeg meg selv: Når Olas egen skyld ikke er påberopt, var det fra min side et naivt forsøk på å begrense omfanget av det studentene skulle skrive om. Det viser seg at de fleste likevel drøfter Ola’s medvirkning, og etter min (reviderte) oppfatning er dette naturlig på bakgrunn av faktum og det materielle innholdet i § 5-1, som tross alt er inne i bildet som hjemmel for reduksjon. Noen studenter argumenterer også ganske godt for at Ola som eier er noe feig i møte med sin gjest og at dette bryter med en rolleforventningen til en vert. Slikt bør fullt utaksepteres og etter omstendighetene gi et pluss, om enn jeg holder fast ved at den beste løsning er å komme til at Ola ikke har utvist skyld i relasjon til Nyberg.

Noen studenter plasserer Ola´s atferd under § 5-1 nr. 2, fordi ordlyden passer noenlunde. Jeg synes dette må godtas, med de forbehold om dette som fremgår av petitavsnittet ovenfor på s. 9.

Reduksjon i erstatningen er mer aktuelt på grunnlag av Jacob Ås´ ferd. Det følger av de tidligere drøftelser at Jacob har utvist culpa, om enn han kanskje ikke hadde oversikt over drivhusets plassering idet de fatale trommeslag falt. Han har likevel utvist en ansvarsbetingende ( ”skyld”) medvirkning (”medvirket” – årsakssammenheng) til den skade som er voldt på Ola Lids rettsgode − drivhuset.

Reduksjon av erstatningen må i dette tilfellet da eventuelt begrunnes med reglene om passiv identifikasjon. Den nøyaktige hjemmelen for dette er skl. § 5-1 nr. 3: Ola Lid er den ”direkte skadelidte”, mens det kan spørres om Jacob Ås er ”andre personer” som Ola Lid ”i denne sammenheng hefter for”. I så fall trer avveiningen i skl. § 5-1 nr. 1 i aksjon. For dette spørsmålet kan man tenke seg en rekke argumenter i kryssende retninger.

Allerede det å adressere problemet nøyaktig, og helst på den nevnte måten, bør gi uttelling. Passiv identifikasjon har under kurset fått en del oppmerksomhet, men i første rekke i varianter som faller innunder skl. § 5-1 nr. 1. Videre er det et problem at lærebokens frenmstilling av passiv identifikasjon på s. 318-320 ikke er helt nøyaktig mht. å skille mellom identifikasjon som går etter § 5-1 nr. 1 og § 5- 1 nr. 3. Som det fremgår av lovteksten , spiller direkte skadelidte litt forskjellig rolle i de to typene av identifikasjon. De studentene som har arbeidet godt med denne problematikken skulle imidlertid ha gode forutsetninger for å plassere vårt problem riktig, og dette kan være en av flere punkter hvor det kan skilles mellom kandidatene.

For tingskader i arbeidsforhold gjelder det som alminnelige utgangspunkt at den passive identifikasjon rekker ”minst like langt som den aktive”, jfr. Nygaard s. 319. Man kunne derfor i utgangspunktet tenke seg at skadelidte som arbeidsgiver for den unge Jacob Ås måtte identifiseres med hans culpa slik han ville ha blitt dersom Ås hadde voldt skade overfor tredjemann i tjenesten, jfr. skl. § 2-1 nr. 1 (aktiv identifikasjon). Her kommer imidlertid inn at Ås utfører sin culpøse medvirkning til skaden utenfor arbeidstid og ikke som ledd i tjenesten. Dette taler mot å identifisere Lid med Ås jfr. ”i denne sammenheng hefter for”. På den annen side kan det gjøres et poeng av at festen har nær sammenheng med arbeidet og at selve trommesoloen blir fremført som et innslag i arbeidsgiverens fest for å hylle arbeidsgiver. Dette kan tale for å trekke forholdet innenfor identifikasjonsgrensen, jfr. den tilsvarende grensegang ved aktiv identifikasjon.

Personlig ville jeg likevel ikke ha kommet til identifikasjon ut fra en skjønnsmessig vurdering. Det må blant annet ha vesentlig betydning at det skadde objektet er en gjenstand som tilhører Ola Lids privatsfære, jfr. lovens krav om ”i denne sammenheng”. Det legislative grunnlaget bak tanken om at skadelidte arbeidsgiver skal identifiseres med sine arbeidstakere like langt som ved aktiv identifikasjon har klart nok sammenheng med at arbeidsgiver ikke skal nyte fordeler ved å delegere fra seg arbeid i egen interesse. Han skal da heller ikke som skadelidt nyte fordeler av delegasjonen men behandles som om han selv hadde medvirket til egen skade. Dette elementet er ikke til stede i vår sak, fordi ås ikke på noen måte arbeider for Lid i hans interesse, samtidig som Lid heller ikke er skadelidt i egenskap av arbeidsgiver. På tross av at at arbeidsgivere ofte må tåle passiv identifikasjon med sine culpøse arbeidstakere ( jfr. f.eks Rt. 1982 s. 1506 og 1992 s. 1642 og Nygaard s. 319) vil Ola Lid antagelig gå fri på grunn av at skadeforholdet hadde for svak tilknytning til arbeidsforholdet men derimot gjelder skade innefor Lids privatssfære. Ut fra en slik argumentasjon kan man komme til at Ola lid ”i denne sammenheng” ikke hefter for Jacobs ferd, jfr. skl. § 5-1 nr.3.

Vi kan nok forvente en del varierende løsninger på dette punktet både hva gjelder fantasi og kvalitet. De beste vil imidlertid lett kunne score litt på å plassere problemet riktig og drøfte ut fra fornuftige argumenter. Men det kan nok også forventes at mange kandidater står noe opprådd i møte med et komplisert problem og krav til juridisk kreativitet. Spørsmålet om passiv identifikasjon må oppfattes som et C-moment egnet til å skille ut de kandidater som har modenhet nok til å drøfte kreativt innenfor en komplisert kontekst.

Dersom man kommer til identifikasjon, må det foretas en avveining mellom partenes bidrag, men dette går jeg ikke innpå. Lempning er neppe aktuelt pga. summens størrelse. Det kan på den annen side kanskje gjøres et poeng av at de flest utgifter for den hardt rammede Nyberg vil være ”urimelig tyngende”, jfr. § 5-2.

Til orientering kan passiv identifikasjon i den konstellasjon som er aktuell i oppgaven ses som et unntak fra en ellers gjeldende regel om solidaransvar mellom to culpøse (samvirkende) skadevoldere (Nils Nyberg og Jacob Ås). Det som skjer ved passiv identifikasjon er egentlig at det etableres et proratarisk ansvar for den ene skadevolder, fordi den annen skadevolder plasseres på skadelidtes side pga. skadelidtes tilknytning til denne ”andre person ..”, se om det prinsipielle i dette, Askeland, Erstatningsrettslig identifikasjon, Oslo 2002 s. 325-326.

Denne materielle sammenheng har for noen studenter gitt det utslag at de går rett på solidaransvarsregelen i skl. § 5-3 og løser problemet ut fra denne. Synspunktet er da at Ola Lid ikke kan identifiseres med Jacob Ås fordi Jacob Ås og Nils Nyberg er solidarisk ansvarlige overfor Ola Lid. Dette er materielt uriktig, og bryter med hele forutsetningen for regler om passiv identifikasjon. Men vi kan ikke forvente at studentene har nådd et slikt innsiktsnivå at de ser dette, blant annet fordi det ikke kreves ”dyp forståelse” vedrørende solidaransvar. Studenter som velger denne tilnærmingen bør derfor ikke trekkes særlig for dette, De må imidlertid likevel trekkes for ikke å ha sett at passiv identifikasjon etter skl. § 5-1 nr. 3 er en mulig rettslig implikasjon i oppgaven dersom de i det hele tatt ikke har drøftet identifikasjon. En av mine drøftet passiv identifikasjon med negativt resultat og slo deretter fast at det bestod et solidaransvar mellom Ås og Nyberg, jfr. skl. § 5-3.

Mange drøfter lempning, og det må være greit. Men den lave summen og de manglende faktumopplysninger om Nybergs økonomi innbyr ikke til diskusjon om dette, selv om Nybergs vanskelige situasjon etter skaden kan tale for at det blir ”urimelig tyngende” for ham.

Når det gjelder bedømmelsen, vil jeg komme nærmere tilbake til den under nivåkontrollen, hvor jeg i tillegg til oppgavekomentarene vil bruke e-post kommunikasjon for å klargjøre hvor grensene mellom karakterene går. Jeg understreker viktigheten av at dere avventer utfallet av denne før endelig karakter settes.

I mellomtiden gir jeg følgende grove retningslinjer: Nokså få av studentene har så langt lykkes med alle de følgende punkter a) skrive godt i teorioppgaven, herunder få med kjernen i oppgaven (interesseavveining), b) turnere betydningen av Nybergs ferd for Ås`culpavurdering, c) utvise ryddighet i bruken av § 5-1, herunder bruk av retningslinjene, d) skrive nyansert om lempning og e) treffe med forankring og drøftelse av passiv identifikasjon. Dersom alle disse punkter behandles tilfredsstillende, bør det derfor lett bli A, forutsatt at årsaksvilkårene behandles ryddig og culpadrøftelsen er noenlunde nyansert. Så langt i sensuren holder jeg åpent for at svikt på ett eller to av de nevnte punktene ikke stenger for karakteren A, og selv har jeg et eksempel på dette. Man kan så ut fra disse nivå-indikatorene til en viss grad regne seg nedover i karakternivåene.

Strykgrensen er slik den alltid har vært. I tillegg til den beskrivelse som følger av reglementet nevner jeg det parameter som ligger i at vi som sensorer må spørre oss selv om det er forsvarlig å slippe kandidaten igjennom med den grad av innsikt og manglende innsikt han eller hun har vist.

Flere sensorer har spurt hvordan vi skal turnere at studenter ikke har svart på teorioppgaven i det hele tatt. Her tror jeg at vi må ta på alvor at denne delen av oppgaven skal telle 20 %. At 1/5 av oppgaven holder F-nivå, gjør da f. eks. at det som ellers ville ha vært en A, lett vil bli en B. Og tilsvarende vil det vil lett bli nedflytting èn karakter om utgangspunktet ellers er B eller C. men den manglende del gir et proporsjonalt synkende utslag i sjiktet C og D. Det er altså ikke sikkert at en ellers god D bør bli E fordi teoridelen mangler. Tilsvarende vil en god E på praktikumen ikke nødvendigvis forvandles til stryk. Dersom derimot en svak E i praktikum følges av en ubesvart teorioppgave, vil det være lett å begrunne stryk. Spørsmålet er så om nedflytting av to karakterer er aktuelt. Etter min mening vil en slik løsning være logisk angripelig så lenge det er fem karakternivå og teoridelen teller en femtedel. En matematisk beregning vil lede til at ett karakternivå ned er det riktige, fordi gjennomsnittet ved ubesvart femtedel ikke kan synke mer enn 20 %.

Jeg er som alltid åpen for kommentarer og kritikk (også om bruken av matematiske beregninger like ovenfor)

[1] Med ”egenrisiko” sikter jeg i denne sammenheng til alle de situasjoner som er behandlet i Nygaard på s. 300, forhold på skadelidtes side som ”gjer at det ikkje er grunnlag for ansvar” (s. 300, øverst).

[2] Dette særskilte problemet har også blitt drøftet i en artikkel i Lov og Rett 2002 s. 116. Artikkelen ble nevnt på forelesning da dette punktet ble gjennomgått, men vi kan selvsagt ikke forvente at studentene har fått tid til å lese denne.

[3] Den må uansett drøftes i relasjon til skadelidtes medvirkning, jfr. skl. § 5-1 og behandlingen nedenfor.

[4] Mårten Schultz, Kausalitet Stockholm 2007,. Forfattteren lanserer ”den empiriske orsaksmodellen”, en lære som har visse likhetstrekk med Nygaards realiseringslære

[5] Personlig mener jeg at dommens årsaksresonnement er juridisk tvilsomt. Det kan vel ikke være slik at potensielle skadelidte generelt kan sette seg selv i risikable posisjoner og likevel gå klar av avkortningsregelen i § 5-1 under henvisning til at årsakssammenhengen begynner i det øyeblikk en skadevolder utløser den risiko skadelidte selv har skapt? En slik tankegang står i dårlig sammenheng med våre øvrige rettsregler og ikke minst rasjonalet bak skl. § 5-1 nr. 2 som bygger på en diametralt motsatt tankegang. Dommens resultat – full erstatning til skadelidte - er sympatisk, men etter min mening burde man rent juridisk ha arbeidet for samme resultat gjennom en nennsom bruk av retningslinjene for reduksjon i § 5-1 nr. 1 i.f., jfr. Høyesteretts variant i bilbeltedommen Rt. 2005 s. 814.

Det juridiske fakultet

Sensorveiledning skoleeksamen

2. studieår - JUS122 - høst 2007